Nyheter fra Notodden Historielag

Sam Eydes selskaper og prosjekter

Sam Eyde blir ofte regnet som den fremste industrireiser eller gründer i Norge i de første tiårene etter frigjøringen fra Sverige.

Listen over selskaper som han engasjerte seg i, er da også meget langt. Listen som gjengis her, omfatter selskaper som Eyde enten var med å grunnlegge, ledet eller var sterkt engasjert i, f.eks ved at han var medeier og/eller satt sentralt i deres styrende organer:

Vamma, Østfold
Elkem ASA
Øst-Telemarkens Brukseierforening
Notodden salpeterfabriker
Norsk Hydro ASA  (også utspring for dagens Yara International ASA)
Arendals Fossekompani, Aust-Agder
Store Norske Spitsbergen Kulkompani
A/S Bjølvefossen, Ålvik, Hordaland
Norsk Nitridaktieselskap
Kristiansand Nikkelraffineringsverk
Titan Co. A/S Fredrikstad, Østfold
A/S Tyssefaldene, Hordaland
Norsk Svovelsyrefabrikk A/S,
A/S Titania, Sokndal, Vest-Agder
Norsk Sprengstoffindustri,
Kunstsilkefabrikken, Notodden, Telemark
Virksomheter som ikke lenger er i regulær drift eller er gått inn i andre virksomheter
A/S Rødsand Gruber, M&R
A/S Lysefjord,
A/S Arendals Smelteverk, Aust-Agder
Norsk Industri-Hypotekbank
A/S Grong Gruber, Nord-Trøndelag
A/S Skorovas Gruber, Grong, Nord-Trøndelag
Knaben Molybdengruber, Vest-Agder
A/S Haaøen Fabrikker, Frogn, Akershus
Larsnes Kalkstensbrudd, M&R
Fredrikstad Elektrokemiske fabrikker, Østfold
A/S Bamble Nikkelkompani, Telemark
A/S Hardanger Elektriske Jern- og Staalverk, Hordaland

Andre virksomheter/prosjekter

S. Eydes Ingeniørkontor, Kristiania, Stockholm
Kristiania Havneanlegg (1898)
Bygdøykanalen (1899)
Arlöf järnvägstation
Kristiania Frilager (1903)
Stasjonsarrangement i Stockholm
Stasjonsarrangement, København
Stasjons- og havnearrangement, Bergen

Tilsvarende oppdrag i Arendal, Oxelösund, Uppsala, Norrköping, Malmö, Lund, Grefsen, Eskilstuna,

Sam Eyde – industrireiseren

Sam Eyde (1866-1940) ble født og vokste opp i Arendal, der hans far drev med shipping. Som barn likte han bedre å leke ved havna og klatre i riggene på seilskipene enn å fordype seg i skolearbeidet. Da han var 13 år, ble han tatt ut av skolen og mønstret på skoleskipet «Nornen». Han omtaler det selv som en slags dannelsesreise.

Gutten utvidet sin horisont og fikk opplæring i det virkelige liv. Eyde skriver i sin selvbiografi at han på denne tur lærte seg tre viktige ting: Disiplin og vennskap med offiserene om bord – og at det var en verden utenfor Arendal.

Han fullførte gymnaset, avtjente verneplikten og ble kadett. Han søkte seg til det tekniske universitetet i Charlottenburg, utenfor Berlin.

I 1888 laget Sam Eyde en blyanttegning da han besøkte øvre Telemark. Det er en bro over elven Maana – med Rjukanfossen i bakgrunnen – et populært mål for turister. Han glemte ikke denne fossen, som senere skulle bli en del av hans livsverk.

Tilbake i Tyskland vinner han en pris ved universitetet for sitt arbeid og etter endt utdanning går han i partnerskap med en tysk ingeniør ved navn C.O.Gleim som var etablert med egne ingeniørfirmaer. Eyde og Gleim vant mange internasjonale konkurranser, blant annet om stasjonsarrangement i Kristiania, Stockholm og København. Det gikk bra for Eyde, som startet et ingeniørkontor i Kristiania (Oslo) med en avdeling i Stockholm.

Selv om de høstet suksess, ønsket Eyde å gå en annen vei. Etter at han flyttet tilbake til Norge i 1898, engasjerte han seg blant annet i oppkjøp av fossefall, blant annet i Telemark og i to stryk i Glomma.

Eyde ble i Norge oppfattet som entreprenøren og gründeren som drev fram stadig større prosjekter i et «amerikanisert» tempo. I sin væremåte var han internasjonal, men ga selv mange ganger uttrykk for at det var byggingen av den unge nasjonen Norge som var hans viktigste anliggende.

Som industrireiser hadde Eyde en ualminnelig evne til å arbeide og tenke både dagsaktuelt og langsiktig – på samme tid. Han kunne både engasjere seg i teknologiutvikling og planlegge finansiering og organisering av prosjekter som måtte finne sin realisering i en ennå usikker framtid.

Han hadde uvanlig stor arbeidskapasitet og handlekraft, og brukte den i så mange retninger at det var uunngåelig at han også ble utsatt for kritikk for å vie for lite tid til noen av oppgavene. Hans sosiale evner var vel utviklet, og han brukte dem både sammen med sine medarbeidere, og i møte med ledere og arbeidere. Hans organisatoriske talent synes uomtvistelig.

Eyde var en verdensborger med vidt utsyn og evne til å tenke i store tall og se nye muligheter. Derfor lyktes han med å trekke utenlandske investorer med på store kraft- og industriprosjekter i det indre av Telemark. Å bygge industri inspirerte ham. Å vedlikeholde den kjedet ham.

«Hvor der er en vilje, er der en vei»

  • Sam Eyde satt på det meste i ‘den daglige ledelse’ for 23 selskaper.
  • Han grunnla mer enn 30 selskaper innenfor gruvevirksomhet, vannkraft og industri.
  • Den dag i dag kan rundt 60.000 arbeidsplasser i 14 selskaper tilskrives initiativ som Eyde var med på å ta.


Thora Kjørstad, Sam Eydes sekretær, laget i 1917 en oversikt over Eydes reisevirksomhet i årene 1904-1916. Den kan sammenfattes slik:

Notodden – 100 ganger

Rjukan – 100 ganger

Arendal – 30 ganger

Stockholm – 30 ganger

København – 30 ganger

Andre land – 80 ganger, inkl USA (3), Canada, Russland

Du kan lese om Hydros øvrige grunnleggere ved å gå inn her

En kongelig døråpner

”Vi hadde engstet oss uten grunn, for herr Eyde viste seg å være en gentleman til fingerspissene”.

Da kong Chulalongkorn av Siam kom til Notodden 29. juli 1907, sørget han for at et parti gjødsel – ett tonn Norgesalpeter (som skulle bli navnet på Hydros første gjødselprodukt) ble sendt hjem til Bangkok allerede mens reisen i Europa fremdeles pågikk. Slik kunne de forvisse seg om at den nye oppfinnelsen, industrielt fremstilt gjødsel, også virket godt på åkeren i Thailand. Ja, det heter faktisk at kongen ønsket selv å beskrive og gi instruksjoner om hvordan dette produktet skulle brukes. Prisen var den gang 170 kroner per 1000 kilo.

Gjødsel fra Norge ble dermed tidlig kjent og omtalt i litteraturen i Thailand. I moderne tid er landet blitt et av de store markedene for Hydros gjødselprodukter. I dag, mer enn 100 år seinere, har Yara (utskilt fra Hydro i 2003) en ledende posisjon som leverandør av gjødsel til landbruket i Thailand.

I Eydes selvbiografi tjener kongebesøket som et eksempel på de mange storheter – kongelige, politikere, ledere i næringslivet, bankfolk og andre investorer – som ønsket å besøke den nye industrien på Notodden, og som han derfor så det som sin naturlige oppgave å oppvarte. Men noen komplikasjoner hører med: I selvbiografien medgir Eyde at ”Notodden var på den tid slett ikke ordentlig forsynt med de ting som trengtes ved en slik leilighet. Men heldigvis hadde jeg bil, og i løpet av natten blev de nødvendige matvarer hentet fra Kristiania”.

Boka ”Reisebrev fra Norge 1907”, som kom på Schibsted forlag i 1996, inneholder – med enkelte unntak – kong Chulalongkorns mange brev fra Norge til prinsesse Noi. I Thailand ble brevene utgitt i bokform under tittelen ”Klai Baan” (Langt hjemmefra). Den norske utgaven gir en utmerket beskrivelse av hvordan besøket i Telemark forløp. Når det kommer til salpeterfabrikken på Notodden, er beklageligvis kongens beskrivelse av selve Birkeland-Eyde-metoden utelatt. Det samme gjelder beskrivelsen hans av papirproduksjon på Tinfos.

Kong Chulalongkorn var svært vitebegjærlig og observant og snakket godt engelsk. Særlig hadde han interesse for naturvitenskap og teknologi – og han var en ivrig fotograf. Dessuten skrev han brev, i første rekke til sin 21 år gamle datter, Nibha Nobhadol, bedre kjent som prinsesse Noi, et kjælenavn som kan oversettes med ”lille venn”.

Disse brevene ble siden samlet i en bok, ”Klai Baan”, som betyr ”Langt hjemmefra”. Boken er blitt en klassiker i Thailand, og deler av den har gjennom generasjoner vært pensum i skolen. Boken er skrevet i et språk som for dagens thailendere kan virke alderdommelig, men dette har ikke redusert kong Chulalongkorns betydning.

Han har med årene fått en spesiell og opphøyet posisjon i det thailandske folk. Ikke minst blir han anerkjent for sine bidrag til å modernisere landet og åpne det mot andre land. Hans kontakter med vestlige land ble viktige både for handel og vitenskap.

100 år etter hans siste reise til Europa, i 2007, utga Thailands ambassade i Norge en ny bok om kongebesøket her; ”A month in Norway”. Der blir kong Chulalongkorns reise til Europa betegnet som en av de viktigste begivenheter i Thailands historie. Utsagnet blir underbygget med at reisen på en rekke områder bidro til utviklingen av det moderne Thailand. Ikke minst gjelder dette for utviklingen av de direkte forbindelser mellom Thailand og europeiske land.

Sitater fra Reisebrev fra Norge 1907:

”Det er et stort selskap som har sitt hovedkontor i Notodden. Det heter Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab. Dette er et ganske underlig navn, men det passer til den merkelige virksomheten det driver. Det de gjør, er å utvinne salpeter fra atmosfæren ved hjelp av en elektrisk utladning, en metode jeg skal beskrive litt senere. Direktøren for selskapet, Samuel Eyde, kom ut i en

Kongens reisebrev til prinsesse Nibha Nobhadol, bedre kjent som prinsesse Noi, ble utgangspunkt for boen Klai Baan (Langt hjemmefra). Den er også utgitt på norsk og heter Reisebrev fra Norge.

Reisebrevet kan du også lese her

Kristofer Uppdal – ein rallar i telemark

Forfatteren Kristofer Uppdal var en av de mange rallarne som arbeidet på anleggene i Telemark, både ved Notodden og Rjukan, for om lag hundre år siden. Deler av Uppdals forfatterskap henter sitt materiale herfra.

Uppdal er interessant som formidler av anleggsarbeidernes kår – sett fra innsiden. Men han er også interessant ut fra sitt politiske ståsted:

«Han er politisk reformist, trur på ei gradvis sosial omforming av samfunnet og står last og brast med parlamentarismen, meiner arbeidarrørsla kan vinne samfunnsmakt den vegen og ein dag sikre seg fleirtal gjennom røystesetelen. Og han seier det i 1918, da landa i Europa er i ferd med å drepe kvarandre i eit blodbad ein aldri før har opplevd»…..

«Ettertida kan finne djup klokskap i mye av det han skriv, og samhug med tankane hans, på ei rad felt. Vi kan sjå at han i mange høve fikk rett, enda om samtida ikkje såg det. Det er ein vond ståstad. Å få rett når ein har levd ferdig, gir lite av ære i livet. Uppdal døydde i denne posisjonen, mest som glømt av si tid.»

Arild Bye (red) i «Kamp, Sakprosa i utval» H. Aschehoug & Co, (2012)

Ein heimlaus proletar
«Eg arbeider ved grusinga på Tinnosbana no. Og bur i ei 16-manns brakke, ligg om natta på granbar, et havregryn og vatn, til amerikansk flesk med brød til, og litt svart kaffi. Et som ein hest og arbeider som ein hest, for arbeidet er av dei tyngste.

Mine kameratar sit rundt meg og spelar kort og bannar på svorsk, og lufta inne i romet er tung av sveitte og fotsøyr, og inne i eimen av sveitten og fotsøyret blandar seg dunstane av oppbrukt luft som små tunnelar, lik knallperler som eksploderer, blir pressa ut av kroppen, og den sterke skråtobakksrøyk legg ein helvetes blå farge over heile herlegdomen.

Eg er ein landevegens son, ein heimlaus proletar».

Kristofer Uppdal, Storemo brakke, Notodden (1909).

Utdrag fra brev til Marius Braatt.

Fossen
I 1910 utga Uppdal en novellesamling på Olaf Norlis forlag; Ved Akerselva og andre forteljingar. En av novellene kalte han «Fossen». Den forteller om en hendelse ved Svelgfoss-anlegget.

«Einkvan hadde funni ut, at fossetrolle’ som gjætte gullhallen var guden elektrisitet, og no bygde me eit tempel til guden. Me skulde gjera honom blid og faa honom te aa opne gullhallen. Og eg tenkte med meg sjølv som eg stod der og arbeidde, at gullhallen opnar seg nok naar me fekk temje guden til ein liknande slave som arbeidarane var.

Gulle’ kjem nok fram gjenom gullmylna, tenkte eg. Men fossen let seg ikkje binde godviljugt. Hemn vilde han ha. Og han murra og frøste. Og endeleg fekk han trump som gjorde beit.

Ein tømmermann skulde hanke seg med hendene etter ei line over paa hi sida. Det var eit vaagspel. Me sto med anden i halsen og saag paa. «Ja, gaar dette bra,» sa Smaa-Kalle, «saa ta mig tusan!»

Mannen var no midt over fossesvelge’. Daa rauk lina. Eller kanskje ho losna. Og mannen gjekk paa hovude’ og ut og beint i kjeften paa trolle’ som hogg gule tenner i honom. Det skar i eit langt skrik som dilra som eit staalblad. Men over skrike’ dundra fossen i glad knegging.

Eit par armar og hender med fingrar som klør, krøykte seg upp. So flotna og flaut hovude’. Tvo augo opna seg den siste gongen og gret av fælske liksom dyreaugo gjer, naar dauden kjem. Fossetrolle’ storflirde. Det kasta tømmermannen fraa pall til pall. Det trøydde seg med honom som katten med musa. So aat det honom bit for bit».

Last ned art. i pdf

1917: Aksel Lunders gjensyn med Eyde

Aksel Lunder

«Høsten dette år (1917) skulle generaldirektør Sam Eyde fratræ som øverste leder i Norsk Hydro. I den anledning holdt han en større fest på Admini på Notodden for medarbeidere av alle grader i selskapet, dessuten var der innbudt ledende menn innen alle bransjer fra byen og fra omegnen. Det var en meget stor forsamling.

Jeg fik ånden over meg, som en sier, og på kort tid skrev jeg et digt til Eyde. I dette digt hyldet jeg ikke bare den store anlægschefen, men først og fremst mennesket Sam Eyde, slik som jeg og de aller fleste av de underordnede ved Hydro så ham.

Jeg konfererte med noen av mine kolleger om jeg skulle sende digtet, og de opfordret meg til det på det instændigste. Jeg pusset det så godt som tiden tillot og fik det maskinskrevet og ved 18-tiden gikk en av mine sønner til Admini og leverte det.

Min hustru og noen venner og jeg stod færdige og skulle gå på kino. Festen begyndte kl. 19.00. Idet vi skulle gå ringte det i telefonen. Det var jernbanebestyrer Holmbo som meget stakåndet meddelte meg at jeg måtte gjøre meg klar hurtigst mulig og komme på festen som generaldirektørens personlige gjæst. Skriftlig innbydelse ville komme per bud, og Hydros kusk skulle hente meg. Ja, jeg barberte meg og pyntet meg bedst mulig og kom kjørende til Admini som den store mann i breislæde og med kusk i livré.

Det var en meget representativ forsamling, og jeg var antagelig den sidste som kom. Generaldirektørens usedvanlig vakre frue kom bort til meg og hilste venlig, og hun hjalp meg ved smørebrødbufeen og sørget for at jeg forsynte meg rikelig. Jeg hørte siden at hun hadde bedt en av mine kolleger å peke meg ut for seg da jeg kom. Senere blev det servert punchbolle. Hva det var i den, kan jeg ikke si men den smakte godt og satte stemning. Eyde begynte da å tale. Ved sin fjerde tale talte han om minder, eller som lokomotivfører Lunder sier i sit vakre digt til meg… Hvor er Lunder? Han skal selv læse sit digt! Ja, jeg måtte frem og læse.

Om jeg læste godt, det vet jeg ikke men bifaldet var stort da Eyde først kom og takket meg i hånden og siden gav meg en klem.

Ja, festen gikk videre. Dr. ingeniør Julius Blich, som var toastmaster, opfordret meg til å synge viser. Jeg hadde stor øvelse den gang, for jeg sang ofte, så jeg var ikke nærvøs, og jeg sang flere viser. Det blev da ropt på en lokal vise; «Notodden Museum». Jeg svarte at det var mange til stede som blev behandlet i visen og derfor ville jeg helst slippe å synge den. Eyde spurgte; er jeg med? Selvfølgelig, svarte jeg. Hvor skal sleiva være om den ikke skulle være i gryta? Bare syng du, Lunder, sa politimester Finn Krogh. Jeg tar ansvaret!

Jeg sang. Alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».

Last ned art. i pdf 

Møte i flommen

Juni 1908: Ved Storemo-brua i Lisleherad kjemper anleggsarbeiderne på tredje døgnet for å berge den halvferdige brua fra de ustyrlige vannmassene. Situasjonen er ganske håpløs. De holder på å innse at slaget er tapt. Og hva annet kan de gjøre enn å ta av lua og bøye hodet? Overbyggelederen gjør sin entré…

Sein vår, regn og plutselig sommervarme er det verst tenkelige for dem som bygger jernbanebruer mellom Notodden og Tinnoset. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen i Tinnåa til over 1000 kubikkmeter i sekundet. Halvferdige konstruksjoner kan ikke stå imot slikt. Alt i menneskelig makt er blitt gjort. Lokfører Aksel Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.

Verken sur eller gretten
Overbyggelederen, Sam Eyde, er blitt varslet. I sommernatten har han kjørt fra Kristiania til Graver gård i Lisleherad. Der venter lokfører Lunder og tar Eyde videre til Storemo, så han med egne øyne kan se ødeleggelsene og gi nærmere instrukser for for det som nå må skje. Også Lunder er forberedt på at det er en sur og gretten langveisfarende gjest han tar imot. Men Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste på Lunder og fyrbøteren.

De kjører så langt det lar seg gjøre, Eyde tar et raskt overblikk. Lunder har seinere nedskrevet det som ble sagt: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt». Og Lunder svarer, som sant er, at det var vanskelig med maten, men at det greier seg…

Eyde henvendte seg da mot overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det». Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».

Prosjekt som vekker beundring
Byggingen av Tinnosbanen var et ambisiøst prosjekt – både fordi det ble raskt gjennomført og fordi det var komplisert. Sett med dagens øyne kan det bare vekke beundring at man for snart 100 år siden våget å gi seg i kast med en oppgave som var så sammensatt og så krevende – og at den ble gjennomført i et slikt raskt tempo.

Sam Eydes ånd svever over prosjektet, og hans engasjement bidro til den samhørighet som med årene ble skapt mellom sjefen og arbeiderne.

I smia på Notodden Salpeterfabriker sto Saamund Bergland og var fullt beskjeftiget med å prefabrikere deler til Storemobrua. Om ikke Eyde hadde vært sur, så hadde i alle fall Bergland grunn til å la seg rive med i det som var skjedd. En av hans oppgaver var å bore flere hundre hull i ståldelene i brua. Jobben måtte, grovt sett, gjøres to ganger. Men til sist ble det bru på Storemo – og det ble kongelig åpning av banen i august 1909.

«Først blev monteringsbroen av træ revet løs av vannmassene og seilte nedover elven til Kloumannsjøen. Nå var det fare for selve broen. Det blev forsøkt å tippe store steiner ved østre brokar for å dække dette mot flommen, og der fældtes store grantrær og blev lagt langs med elveleiet for å beskytte mot gravning, men elven grov i bunnen og der var det bare sand og grus. Det blev arbeidet nat og dag og en tid så det ut til at arbeidet skulle lykkes, men tredje dagen veltet østre brokar overende og denne ende av broen havnet i elven».

«Så længe jeg var i Hydros tjeneste til 1920 og Eyde hadde ledelsen, hadde jeg alltid grunn til å se på ham som det store menneske og ikke bare som den store anlægsingeniør».

Fra Aksel Lunders erindringer

last ned art. i pdf 

Kalksalpeter-mer enn en bragd

«Jeg hadde ventet å finne et rått forsøk på å virkeliggjøre en umulighet. I stedet fant jeg ikke bare en grundig vitenskapelig, men også industrielt fullt utviklet prosess, utarbeidet med vidunderlig innsikt og omsorg».

I den ene enden av Birkeland-Eyde-prosessen er vanlig luft. I den andre enden er kalksalpeter (kalsiumnitrat, Ca(NO3)2), kjent i de første årene under produktnavnet Norgesalpeter.

Uten utviklingen av lysbueovnen (Birkeland-Eyde-ovnen) ville ikke prosessen vært mulig. Ovnene skulle konstrueres og fungere i drift, men også den videre kjemiske prosess måtte utvikles på en slik måte at sluttproduktet både virket og var regningssvarende.

Professor Ole Kr. Grimnes fremholder i biografien om Sam Eyde at det var knyttet «mindre prestisje til de kjemiske enn til de elektriske eksperimentene. Men gradvis skulle det vise seg at de kjemiske problemene bød på like store utfordringer som de elektriske».

I forbrenningskammeret i lysbueovnen ble det dannet nitrogenmonoksid (NO). Den videre utfordring var todelt; både å øke konsentrasjonen av NO i gassen som kom ut av ovnen og å omdanne NO til mest mulig nitrat.

En 21-årig student!

Professor Bjørn Pedersen skriver i en artikkel i «Kjemi» at det først og fremst var Birkelands oppgave å lage NO fra luft. Å bestemme hvor mye NO som ble dannet i ovnen og finne veien fra NO til nitrat var en oppgave for kjemikere. Sam Eyde hadde en uvanlig evne til å håndplukke og gi tillit til unge medarbeidere. Noe av det samme ser vi hos Birkeland, for hans første assistent, realfagstudent Jørgen Rødseth, er bare 21 år når han i mai 1903 trekkes inn i forsøkene. Det var analyser og gassabsorpsjon Rødseth arbeidet mest med. Et par måneder seinere engasjeres en av Birkelands tidligere studiekamerater, 36-årige Claus Nissen Riiber. Han er kjemiutdannet og universitetsstipendiat.

En viktig oppgave for Rødseth og Riiber var å bestemme hvilken mengde NO som kom ut av ovnen. Etter en del prøving og feiling utviklet de et nokså sinnrikt system for dette, ikke perfekt, men det fungerte. Ettersom det var mulig å måle energiforbruket i ovnen (i kW/år) og gjennomstrømningen av gass i ovnen, ble det også mulig å regne ut hvor mange kilo salpetersyre som kunne produseres i løpet av ett år.

Eyde og Wallenberg var særlig opptatt av dette tallet. De mente utbyttet måtte overstige 500 kilo. Ut fra datidens energipris anslår professor Pedersen at det ville være mulig å produsere ett tonn salpetersyre for 34 kroner. Til sammenlikning lå prisen på ett tonn chilesalpeter rundt 200 kroner. Etter at det tidlig i august 1903 ble laget salpetersyre av en viss mengde, kunne Eyde samme måned ta med seg en prøve til wallenbergene i Stockholm.

Det var likevel et langt stykke vei fram til et salgbart sluttprodukt – kalsiumnitrat. Nøkkelen til å lykkes også med dette lå i reaksjonen mellom salpetersyre og kalkstein. Flere andre dyktige kjemikere og ingeniører ble engasjert for å få til dette.

Fra start til mål på to år!

Notodden Salpeterfabriker, som kom i drift fra mai 1905, selv om den var «en forsøksfabrikk», er den første egentlige salpeterfabrikken. Med andre ord: Fra de første forsøkene på universitetet i Kristiania til en kommersiell prosess var utviklet tok det bare litt mer enn to år! Meget imponerende!! kommenterer professor Pedersen. I løpet av denne korte tida var jo også et nytt mineralgjødsel blitt utprøvd, både på Landbrukshøyskolen på Ås, på andre læresteder og hos Holta-familien på gården Tunga i Hitterdal.

Innstillingen fra den internasjonale ekspertkommisjonen som besøkte Notodden i juli 1905, er selvsagt et avgjørende uttrykk for hvor vellykket arbeidet med den norske lysbue-prosessen faktisk var.  Et tankevekkende uttrykk for det samme er at F. Wilhelm Muthman, professor i uorganisk kjemi ved den tekniske høgskolen i München, i 1903 vurderte forbrenning av nitrogen i en lysbue som en metode helt uten noen framtid.

… ventet en umulighet

Det sterkeste uttrykket er likevel kommentaren som professor S.T. Thompson, et av medlemmene i ekspertkommisjonen, ga etter at Kristian Birkeland holdt foredrag i London i 1906. Han følte seg nødt til å innrømme at han ved sitt besøk på Notodden «hadde ventet å finne et rått forsøk på å virkeliggjøre en umulighet. I stedet hadde han funnet ikke bare en grundig vitenskapelig, men også industrielt fullt utviklet prosess, utarbeidet med vidunderlig innsikt og omsorg»

.
Fra kalksalpeterfabrikken

Last ned art. i pdf

Bjørnesirkus for eksperter

Bjørnungen som ble dressert av ingeniør Bjarne Hansen skrev norsk industrihistorie. I juli 1905 underholdt den ekspertkomiteen som var kommet til Notodden. Mer enn en gang ga den Eyde og hans folk et aldri så lite pusterom.

Det finnes mange bjørnehistorier – men kanskje bare én om en bjørn som skriver industrihistorie. For det gjorde en ung bjørn på Notodden sommeren 1905.

Mer enn én gang sto en flokk vitenskapsmenn fra mange land og lo høyt av alt det rare ingeniør Bjarne Hansen hadde lært bjørnen å gjøre.

Alt gikk ikke på skinner på forsøksfabrikken på Notodden. Det var heller ikke alltid så lett å gi klare svar på alle vanskelige spørsmål som ekspertene stilte. Noen steder trengtes det en opprydning før ekspertene kunne slippes inn. Alt ekspertene fikk med seg av inntrykk og opplevelser var viktig – for de skulle gi en anbefaling til banken i Paris som skulle gi penger til prosjektet. For dem som sto bak prosjektet, kunne forskjellen på et ja og et nei være dramatisk.

«Bjørnen er løs! Bjørnen er løs!» ble det plutselig ropt ut over anleggsområdet. Forskrekkelsen varte ikke så lenge, for snart forsto ekspertene at det var Bjarne Hansens bjørnesirkus som var i gang. Og mens Bjarne og bjørnen underholdt, fikk andre akkurat den tiden de trengte til å rydde vekk rot og gjøre klar på neste stoppested for ekspertene.

Men hvordan kunne en bjørn bli så tam – og hvordan kunne den havne på en fabrikk på Notodden?

Historien er nesten ikke til å tro: 25. mars 1904 ble det felt ei bjørnebinne i Hjartdal. To jegere fra Kristiania hadde betalt 400 kroner for å få skyte bjørnen når den kom ut av hiet. Det ingen visste, var at binna etterlot seg tre små unger. De var så små at de ikke kunne ta til seg annet enn flytende næring og måtte stelles som spedbarn.

Bare en av dem levde opp. Den ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal, som foret bjørnungen med morsmelk som de fikk av Tora Våle, som hadde fått sin første sønn, Torbjørn, halvannen måneds tid tidligere. Det var en vanlig oppfatning den gangen at bjørnunger tåler kumelk dårlig, men at de livnærer seg meget godt på morsmelk.

Den lille gutten måtte dele morsmelka med bjørnungen og begge vokste godt. Bjørnungen skal ha vært «snill og grei».

Likevel var det ingen som mente det var mulig å ha en bjørn som husdyr særlig lenge. Bjørnen ble tatt med til fotograf Kaasa i Seljord, og da ekteparet noe seinere var en tur innom Notodden, ble bjørnen solgt der – til Bjarne Hansen og en lokal hotelldirektør.

Etter hvert som bjørnen vokste til, ble den mer krevende å hanskes med. Blant de første Hydro-arbeiderne har flere fortalt sine etterkommere at de ble iakttatt av en fullvoksen bjørn når de gikk inn fabrikkporten om morgenen. Historien forteller at det en dag flakset en høne inn i innhegningen der bjørnen holdt til. Den ble et fint måltid for bjørnen. En annen historie forteller at bjørnen brøt seg ut og skremte folk i byen. Kanskje gjorde den det også. Den skal i alle fall ha blitt ganske vill og måtte derfor avlives.

Det gikk bedre med Bjarne Hansen. Han ble seinere sjef for fabrikken på Notodden og hadde den jobben gjennom 20 år, helt til 1934. Bjarne Hansen huskes også for å ha sagt at «et sirkus skal ha en direktør, men en fabrikk skal ha en bestyrer». Bjarne Hansen ble i grunnen begge deler.

Bjørnen ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal

Lysbueovnen

Birkeland-Eyde-metoden går ut på å lede luft inn i en rund ovn hvor en lysbue ble dannet mellom to elektroder i et kraftig magnetfelt. I ovnen oppsto en skiveformet flamme hvor plasmatemperaturen holdt rundt 3000 °C og omdannet luft til nitrogenoksid-gass.; N2 + O2 → 2 NO.

Kvelstoffoksid (NO) er en fargeløs gass. Denne lar seg ikke absorbere, verken når den er varm eller kald, og den vil igjen spaltes hvis den avkjøles langsomt. En hurtig avkjøling er derfor nødvendig for å gjøre forbindelsen stabil.

I Birkeland-Eyde-ovnen slynges gasspartiklene (ved hjelp av flammen) ut i det ytre luftlaget i ovnen og kjøles dermed raskt ned til ca 1000 grader C. Ved en slik temperatur kan molekylet holde seg stabilt.

Gassen suges ved hjelp av vifter ut av kanalene i ovnens øvre og nedre del og føres gjennom rør, som er kledd med chamottestein, for å avkjøles til ca 50 grader.

I neste trinn blir gassen ledet inn i et rom hvor den oksideres med oksygen fra ovnsluften til NO2, som er en brunfarget, sterkt etsende gass. 2 NO + O2 → 2 NO2.

For å produsere salpetersyre ble gassen absorbert ved at den reagerte med vann i et absorbsjonstårn. 3 NO2 + H2O → 2 HNO3 + NO

Gode tekniske løsninger:
Elektrodene i lysbueovnen ble konstruert av kobberrør som var bendt i U-form. Gjennom disse ble sendt vann til avkjøling. Elektrodene kunne da brenne i ukevis, uten stans i driften.

Absorbsjonstårn
Vitenskapsmenn og bedrifter i andre land foreslo at salpetersyren skulle blandes med vann og kalkstein i tårn av stentøy eller glass. Dette var en ekstremt dyr løsning.

Sam Eyde var ikke så lite stolt over at det var mulig å finne en langt bedre løsning på Notodden: «Løsningen blev den lykkeligst mulige. Vi blev stående ved den gode norske granitt. … I denne norske sten fant vi et billig og tilstrekkelig syrefast materiale og på samme tid kraftig nok til å bygge tårn av så store dimensjoner som vi trengte. Og til fyllmasse i tårnene viste det seg at vi kunde bruke almindelig norsk kvarts».

Ekspertkomiteen som Banque Paribas sendte til Norge sommeren 1905 skulle blant annet undersøke forsøksstasjonen og drøfte tekniske og finansielle spørsmål. Komiteen delte seg i to grupper, en kjemisk avdeling og en for fosser og den elektriske Birkeland-Eyde-ovnen. Selv om rapportene var positive, ble det også påpekt at det var rom for forbedringer.

Lysbueovnen og syretårnene av granitt – den løsningen som ble utviklet for å blande salpetersyren med vann og kalkstein – ble til sammen en god teknisk prosess for å lage kalksalpeter.

Les mer om ekspertkomiteen på www.hydro.com

Last ned art. i pdf

Sigurd Kloumann – en industribygger av stort format

Lista over Sigurd Kloumanns oppdrag som industribygger er virkelig lang. Den strekker seg fra Notodden, via Rjukan til Tyssedal, Sauda, Høyanger og Holmestrand. Den omfatter både kraftverk, damanlegg, forsøksfabrikker, jernbane, et aluminiumverk og videreforedling av aluminium.

Allerede som 23-åring ledet han i 1902 og -03 arbeidet med å planlegge de store kraftverkene Kykkelsrud og Vamma i Glomma. I 1903-04 var han med på utprøvingen av Birkeland og Eydes lysbueovn. I 1905 ble han satt til å lede byggingen av kvelstoffabrikken på Notodden og byggingen av Svelgfoss kraftverk. To år seinere hadde han krevende oppgaver i byggingen av Tinnosbanen.

Han sto også sentralt i utbygging av kraftanlegg og fabrikker på Rjukan, reguleringen av Møsvatn, utbyggingen i Tyssefallene i Hardanger og utbyggingen av kraftverkene i Sauda. Fra 1915 ledet han de store utbyggingene av vannkraft og aluminiumverk i Høyanger. Aluminiumverket i Høyanger er i dag en del av Hydro.

Ansvar på unge skuldre

En spennende side ved oppbyggingen av Hydro er at ledelsen i de første og avgjørende årene la så mye ansvar på unge skuldre. Særlig faller lyset på ingeniør Sigurd Kloumann, (1879-1954), som ble satt på jobben som byggeleder. Han er blitt stående som den unge og dyktige prosjektlederen, et uttrykk for Sam Eydes evne til å håndplukke sine menn. Mye av det som skulle gjøres, var ikke gjort før. Derfor var kravet til godt lederskap ekstra stort.

En av Kloumanns viktigste oppgaver var å holde oversikten – planlegge oppgaver som skulle løses om en uke, om en måned, om tre måneder og enda lengre fram. Det hendte at arbeidsdagen kunne være både 18 og 20 timer. Han ble omtalt med beundring av både arbeidere, funksjonærer og besøkende.

Ble lagt merke til

”Han har med utrolig suksess bygd ut Svelgfoss og regulert de to innsjøene Tinnsjøen og Møsvatn. I tillegg har han stort innsyn i elektriske anlegg, jernbaneforetak og til og med i kjemi. Han har bygget den nye fabrikken på Notodden og innehar fremdeles ledelsen”.

Sommeren 1907 skriver ingeniør Carl Duisberg brev til sine tyske oppdragsgivere. Han kan ikke unnlate å dvele ved den unge mannen som Sam Eyde hadde satt til å lede prosjektene. Ennå ganske uforskammet ung, men drivende dyktig.

Først var Kloumann blitt satt på oppgaven som Kristian Birkelands ingeniørfaglige medspiller i prøvevirksomheten høsten 1903 og konstruerte en av ovnene som ble brukt. I likhet med sin sjef arbeidet han gjerne med flere prosjekter samtidig. Derfor var det trolig som det skulle være for Kloumann at han gikk i gang med å planlegge Rjukan-utbyggingen våren 1907, over et halvt år før anleggene på Notodden var fullført.

Den 2. oktober 1907 kunne han anse utbyggingen av Svelgfoss som ferdig. De fire store ASEA-generatorene var da klare til å levere strøm til 32 lysbueovner i den nye fabrikken på Notodden, fem kilometer unna.

”Av ypperste klasse”

Kloumann og hans mange medarbeidere hadde levert et svennestykke det sto respekt av. Anlegget ble levert når det skulle, og prosjektregnskapet viste at kostnadene var i god overensstemmelse med budsjettet. Et skår i gleden var det at generatorene i tur og orden brant opp og måtte skiftes ut. Det hemmet driften ved den nye salpeterfabrikken, men kunne knapt lastes prosjektledelsen. Den flere kilometer lange innsjøen som prosjektet skapte, fikk navn etter han; Kloumannsjøen. 28 år gammel var Sigurd Kloumann allerede en meget erfaren prosjektleder.

”Han må være en arbeidshest av ypperste klasse og har en livskraft som bare unge mennesker er i besittelse av. — I tillegg til hans talent for konstruksjoner og gjennomføringen av store prosjekter – han har alt i hodet, så vel som en bemerkelsesverdig hukommelse – er han ytterst beskjeden og stiller seg aldri i forgrunnen. Han blir tilbedt av alle sine underordnede, og de anerkjenner alle hans overlegenhet på tekniske områder og hans arbeidskraft. Kort og godt en praktkar, som begeistrer meg og som vi kunne trenge flere av hos oss,” mente Carl Duisberg.

Valgte selv sin kurs

Det gode forholdet til Duisberg skulle bli verdifullt, for samarbeidet mellom Eyde og Kloumann utviklet seg etter hvert i negativ retning. Det endte med at Eyde beholdt roret og Kloumann forlot Rjukan da de første store utbyggingene der var i havn. Han ønsket ikke lenger å stå i skyggen av Eyde. Etter å ha stått i ledelsen for store prosjekter både på Notodden og Rjukan, staker han ut sin egen kurs.

Allerede på vei ut av Hydro stiftet han A/S Saudefaldene og ledet utbyggingen av kraftanleggene i Sauda. Nå var det han som var sjefen. Med kapitalinteresser fra Bergen i ryggen rettet han i 1915 blikket mot Høyanger og stiftet A/S Høyangfallene og Norsk Aluminiums Compagni (NACO). Der kom erfaringene fra Notodden og Rjukan godt med.

Kloumann bygde ikke bare kraftverk, men også et metallverk – en aluminiumfabrikk – og tettstedet Høyanger helt fra grunnen. Inspirert av sin tidligere sjef og erfaringene fra Notodden og Rjukan engasjerte han Norges fremste arkitekter til å utarbeide planene for mønsterbyen Høyanger. Han ønsket ikke en industrigetto som det fantes så mange av i England og på Kontinentet. På mange måter ble Høyanger det sterkeste uttrykk for hvordan Kloumann ønsket å være med og bygge et bedre samfunn.

Høyanger ble en lys og trivelig ”hageby”, med åpne alleer, torg og fine parker. Kloumann var administrerende direktør for NACO til han gikk av i 1946. I 1917 stiftet han også A/S Nordisk Aluminiumindustri i Holmestrand, blant annet for produksjon av kokekar.

I 1986 kom Høyanger og Holmestrand inn i Hydro som et ledd i sammenslåingen med ÅSV. 75 år etter bruddet mellom Eyde og Kloumann ble flere av bedriftene de hadde skapt forent i det som skulle bli en av verdens største aluminiumvirksomheter.

Dikt til ære for Kloumann i forbindelse med at han hadde virket 30 år som ingeniør.

Bak det hele står en mand
En banebryter for vort land
En mand, hvis vilje, skaperånd
Naturens krefter la i bånd.
Vamma – Svælgefoss – Rjukanfoss
Bød han skaperviljens trods
Saudefaldene blev bragt
Taus i ro – i lænker lagt.
I den vilde Sognefjord
Efter sig han satte spor.
Op der reiste sig en by –
Glans faldt på hans navn påny.
Hans kjæmpeværk blev bragt i havn
Høyanger er byens navn.
Mannen – han i dag er her.
Sigurd Kloumann! Hilset vær!
Th. B.

  • Sigurd Kloumann, født 1. juli 1879 i Vadsø, død 1954, ingeniør og generaldirektör.
  • Kloumann avla eksamen i 1899 ved Christiania tekniske skole.
  • Foretok studiereiser til vannkraft- og fabrikkanlegg i Frankrike, England, Tyskland, Sveits, Italia og USA.
  • Erfaringene fra disse og seinere reiser brukte han som leder for flere store industri- og kraftprosjekter i Norge.

Sigurd Kloumann

Kloumann sammen med besøkende i Svelgfoss-juvet, hvor kraftstasjonen Svælgfos I ble bygget i årene 1905-07.

Kloumannsjøen ble skapt av oppdemningen av Tinnåa ved Svelgfoss.

Sigurd Kloumann var også engasjert i byggingen av Tinnosbanen, blant annet kaianlegget og sammenkoblingen mellom tog og ferje på Tinnoset.

Sam Eyde (til høyre i første rekke) ga unge, dyktige medarbeidere både ansvar og handlingsrom. Sigurd Kloumann (bakerst t.v.) kom til Notodden i 1904 og arbeidet sammen med Eyde fram til 1912. Dette bildet er tatt ved Hotell Rjukanfoss.

Last ned art. i pdf