Redaksjonen i Hydrobladet har spurt meg om jeg som tidligere Hydroingeniør vil skrive litt om gamle dager i selskapet.
Ikke først og fremst om Hydros tilblivelse, vekst og produksjonsmetodene, men om de artige opplevelser og småpussige hendelser fra «Salpetern» på Notodden – for omlag 40 år siden.
— Skulle noen av dere ha hørt dette berettet før, får dere tilgi meg.
Det var i 1906 jeg som nybakt kjemiker ble sendt til Notodden av Sam Eyde. Det var sikkert noe for meg å gjøre der…
— Jo, jeg skal si jeg fikk jobben!
Jeg skulle påse at anleggsfolka ikke fylte større kvartstein enn maksimalt store valnøtter inn på absorbsjonstårnene. Men kvartsen var hard og kjeftene i steintyggerne ble omgående utslitte, og svære kaker av stein – passerte inn på tårnene. Og kjeft fikk jeg… av Sigurd Kloumann — at jeg la meg opp i sånne bagateller, og kjeft fikk jeg av driften — for at jeg ikke greide å stoppe dette. Jeg tilstår ærlig — jeg var ikke oppgaven voksen (!)
Bjarne Hansen og Bonnevie var det visst; som hadde en bjørnunge på «Salpetern». Den var utrolig morsom og den ble brukt «i all uskyldighet» til bl.a. å skremme folk med. En av mine første arbeidsdager der oppe skule jeg lære å «trykke» syre opp i tårnene. Jeg stod nede i den meterdype gruben og tomlet med kranene. Da kjente jeg noe loddent nede i gruben bak meg… det beveget seg og brommet.
– Jeg snudde meg, og med et stort vræl spratt jeg opp av hullet. Med døra på gløtt – stod en fnisende hop. I ingeniørmessa hadde vi også et par gjesteværelser. Der tok dr. Collet en gang inn. Og en ettermiddag han sto og «charmentiserte» seg, listet vi bjørnungen opp trappen, fikk døren til Collet på gløtt, og gav bjørnungen et spark i baken – så den tumlet brummende inn.
– Skadefro tunger påstod at Collet plutselig hang utfor vidusprossene i armene… Nå, så galt var det vel ikke (!)
Ja, ingeniørmessa. Jeg ble med mine 24 år valgt til messefar. Jeg hadde derfor regnskapet også, og jeg skal hilse og si at månedsoppgjørene der var livlige. Hvorfor skal jeg ikke si her, men kun antyde at det også var utenforstående t.eks. en doktor… som visste hvor skapet sto.
Hyggelig hadde vi det, trass den katastrofale mangel på – damer – til å begynne med. Men så ble vi samtlige 5 forlovet etter hvert, og vi skrøt av våre kjærester, og vi skulle ha det så gildt hos hverandre – når vi ble gifte – og fikk hvert vårt hus. Merkelig nok… giftet vi oss nokså samtidig og fikk hus der oppe på Villamoen, og mye hygge sammen – men… ikke akkurat som vi ungkarer hadde planlagt. Folk spøkte og sa; at giftesyke damer kunne bare reise opp til Notodden. Der var det 100 pst. sikkert at de ville bli gift.
– Kanskje det ikke var helt uten grunn… for jeg tror; alle småpiker som kom opp den gang fikk «lenkene» på seg. Men det liker de selvfølgelig ikke å høre.
Ellers slukte arbeidet oss med hud og hår, og i fabrikken var vi dag og natt. Noen påsto en ingeniør som hadde timebetaling for overtid, hadde 25 timer i døgnet (!) Men med hjelp av kontordamene & telegrafdamene fikk vi da en sjelden gang stablet en dansemoro på bena i messa. Vår anstand var da som regel fru Geelmuyden som den gang var omkring 1/4 århundre gammel og den muntreste av oss alle (unnskyld, hvis alderen på grunn av omstendighetene er satt for høyt – jeg skulle vel for resten ikke ha røbet den!).
Vi måtte ved en iøyefallende plakat minne kavalerene om: Her prekes ei fabrikk! Og i det lille røde kabinett i messa hadde ingeniør Bohre slått opp følgende:
«Det røde rum seg egner best til Amors muntre spill. Her henter hver sin pikelill så ofte som han vil»
— Så kom igangsettingen av Notodden Salpeterfabriker, og den ble feiret med en middag, og ut på kvelden skulle vi ut og sette i gang. Turen ble katastrofal.
— Ja, bare for selskapsklærne, for alle fikk vi syredrypp og forræderiske huller i tøyet. Ellers gikk vel alt programmessig.
Vi drev svære forsøk i teknisk målestokk. Og det kunne da hende at syra kom inn i ledninger, hvor den ikke hadde noe annet å gjøre enn å spise opp både rør, kraner og fittings. Og Monstads rørleggerforretning tjente svære penger på «Salpetern». En dag holdt han en for Notodden å være, utrolig flott middag på det nå forlengst nedbrente «Furuheim Hotell». Der holdt han en stor tale for oss og sa: «Oppriktig talt tror jeg dere hiver rør, kraner og fittings i Hitterdalsvannet, for ellers kan ikke jeg begripe hvor dere får anbrakt alt dere kjøper av meg!»
Ammon nitatfabrikken var ikke lett å få til å gå uten tap og gi hvitt salt. Vi spekulerte og strevet fælt for å finne tapet. En dag jeg stelte med en pumpe for konsentrert varmluft – sprang den lekk og spruten stod rett i brystet på meg.
— På et øyeblikk var jeg innkapslet av salt og måtte skyndsomt retirere.
På Veien møtte jeg direktøren: «Nå skjønner jeg hvor tapet tar veien», bemerket han. Med det samme jeg har direktøren, minnes jeg en annen pussig hendelse: Jeg spilte med i et 18 manns orkester der oppe – med tannlege Rolf Martens som dirigent. Ved en av våre konserter ble den gamle original, nå forlengst avdøde doktor Helmers så begeistret at han ropte fra første benk på galleriet: «Lenge – Leve – Direktøren (!)»
– Og direktøren reiste seg i orkesterplass… og så seg forundret rundt, mens dirigenten bare måpte og forsto ingen ting.
H. M. Kongen var flere ganger på Notodden — første gang visstnok i 1908.
Avdøde fotograf Wangberg skulle ved lunsjen på Administrasjonsboligen fotografere H. M. Kongen omgitt av bygdens og selskapets ledende menn – ute på trappen.
— Der sto da Wangberg gresselig så nervøs ute på gressplenen og kikket i apparatet sitt med kledet over seg, og hele greia sto bare å svaiet og dirret. Da kom det fra Hans Majestet «De må skæm igge værø saa nervøs, det er jo bare maj».
— Og gamle fanejunkeren, som kom i sin bunad, og Bohre og jeg fikk å passe på ham. Det begynte med at han satte gaffelen i hummerkloa – så den spratt utover bordet. Da måtte han styrke seg… med det som var i Bohres, mine og sine egne glass. Men, jammen tålte han det. Etterpå hilste han på kongen, klappet ham på skulderen og sa, han var en kjekk kar: «Du skal pinadø få ein kubbestol ta mig du!» Og senere reiste han også virkelig inn til slottet; med den lovede kubbestolen.
Jeg har sagt det hadde så lett for å dryppe i fabrikken, og det måtte vi jo undersøke. – Jeg husker godt en søndag jeg hadde inspeksjon og gikk gjennom kalksalpeterfabrikken. Foruten de gamle størknepanner i 2nen etasje, var det også et par luttanker der som hendte randt over. Og den dagen var det en dam på gulvet nedenunder stampemaskinene hvor de fylte salpetertønnene.
«Hva er det for noe søl», sa jeg til karen som holdt på der, stakk fingeren i dammen og smakte – og smaken var ramm og – ukjent. «Jo, det skal jeg si dere, hæsten har akkurat vært her og henta eit tønnelass». – Jeg spøtta atskillig mer enn vanlig!
De stadige driftsstansene ved Svelgfos Kraftstasjon i begynnelsen, var en stor plage for oss. Syra rant da over, og gassen lekket ut der det ble overtrykk. Kokeapparatene stivnet til, og helst hendte dette om natten… naturligvis. – Da måtte vi stadig opp og ut i fabrikkene. Og arbeiderne der var uøvde… men… det var foresten vi også. Ikke fritt var det heller, for at fylla av og til kom som en ekstra vanskelighet. Som den gang da tårnsjefen sovnet på vakt, og ikke meldte av at Svælgfoss var stanset – og alt rant da over. Eller den gang nitritkokeren hadde hengt kaffespannet sitt i kokeren og fikk den giftige nitriten i magen – så den sto som en svær tromme av de utviklede kvelstoffgasser (!)
— og ingen doktor var å få tak i.
For oss unge var det en veldig lærerik tid og ingen av oss hadde noe ondt av å henge i, selv om vi av og til ble litt gassforgiftet.
Og Hydros skaper og vår forgudede sjef, Sam Eyde, kom en sjelden gang på snarbesøk og satte fart i alt og alle.
Men så laget han også en fest til oss i en fei — og damene måtte ha ballkjolen hengende klar. Nei, det var umulig å kjede seg… Hadde vi noen timer til overs «kastet vi av oss verdenstummelen» og gikk på kino – for 25-øringen – som Bohre sa.
Til slutt vil jeg gjerne få risse noen minnerunder over min gamle, gode venn Christian Bohre. Han var en lysende begavelse, staplende fantasifull og – ga en god dag i alle former. En kjemisk teft av de sjeldne hadde han, en meget nyttig mann for vårt unge selskap, Norsk Hydro, og et stort tap var det, da han ble revet bort av Spanskesyken i 1918.
Kjemi Ing. H. G Hall (1948)
Til slutt noen korte fakta om H. G. Hall
Født den 26. november 1884.
Født i Cardiff England.
Ing. Polytechn. Coten-Anhalt.
Ansatt ved Notodden Salpeterfabrikker fra 1906.
Satt senere også i direksjonen ved Heistad jerntraadindustri.
Jobbet senere også som bestyrer for bla. Svovelfabrikken i Hurum.
Avskrift: Frode Austad
(Viktig merknad – til informasjon avskrift er gjort med noen mindre endringer på ordlyder og tegnsettinger).