20. april mottok Notodden Historielag Rikard Berges pris 2024 på Akademiet i Rauland. Prisen består av et flott diplom samt kr. 5000,- til laget. Leder i historielaget John Einar Oterholt mottok prisen. Fra venstre på bildet, Ole Arvid Vassbotten (Notodden Historielag), Sigrid Bø (Rikard Berge-komiteen), Ellen Schrumf (Telemark Historielag) John Einar Oterholt (Notodden Historielag), Ragnhild Kaste Kaasa (Notodden Historielag) foran Inger Johanne Bakka (Notodden Historielag) Under bildet kan komiteens begrunnelse leses.
Representanter fra Notodden Historielag mottok prisen på Akademiet i Rauland
Rikard Berges pris 2024
Rikard Berges pris for 2024 blir tildelt Notodden historielag for framifrå arbeid med å dokumentere, bevare og formidle historie i Notodden kommune. Historielaget blei skipa i 1981 og har sidan den gong gjort eit godt lokalhistorisk arbeid.
Historiske årsskrift utgjer ein viktig bolk i verksemda hos mange historielag, og her stiller Notodden historielag sterkt. Laget gav ut sitt fyrste årsskrift i 1983, og til jul kom utgåve nummer 40. Bak dei hundretals artiklane og tusnar av sidene ligg det utan tvil eit imponerande arbeid. Årsskriftet for 2023 hadde ti bidragsytarar med tematikk frå Gavlesjåstulen på Lifjell til kvardagsmat i gamle Heddal. I tillegg til å belyse interessante sider ved lokalhistoria, er årsskrifta velutforma og inneheld eit rikt biletmateriale. I 2023 gav også historielaget ut band 4 i serien om husmannsplassar i Notodden kommune. Dette er eit viktig arbeid for ettertida.
Notodden historielag utmerkar seg også digitalt. Dei har ein særs god nettstad med historiske artiklar, fotomateriale og anna lokalhistorisk stoff. Laget er også dyktige til bruke Facebook for å formidle lokalhistorie. Historielaget er eit aktivt lag med kring 300 medlemer med mange foredrag og aktivitetar i løpet av kalenderåret. Dei disponerer også ein av dei gamle arbeidarbustadane i Grønnbyen, der den eine delen av bygget er innreia slik den var i perioden 1911-1920.
Ein kan med dette konkludere at Notodden historielag gjer ein avgjerande innsats for å bevare og formidle den rikhaldige historia i Notodden kommune, eit arbeid som er i beste Rikard Berges ånd. Me gratulerer Notodden historielag med Rikard Berges pris for 2024.
Komiteen for Rikard Berges pris Gunnar Brekke Amundsen Sigrid Bø Tor Kjetil Gardåsen
Larmen fra byen og det rastløse livet over brolegging og asfalt har forlengst mistet taket når en kommer inn Lisleherad – den vesle, men rike skogsbygda der ennå eventyrglansen henger igjen i lurvet og rotdiger urskog og skogguden Pan spiller sin fløyte ved os og bekk i en gråtidlig morgen. Den siste bjørnen sa riktignok farvel for vel 70 år siden, men ennå bryter det i kvist av mjuke dyrepoter og brakende vengeslag av storfug bryter stillheten inni det bølgende skogteppet som spenner frodig helt ned til Kloumanns- sjøen.
Et vakkert parti av Lisleherad mot Kloumannssjøen over Flåten. I bakgrunnen bølger skogene til alle sider og særpreger bygda.
Både Kloumannssjøen og Tinnelva er sammen om å skape den særegne stemning i lisleheringenes heim og rike, og et hardbalent folk er fostret opp gjennom kampen med stortrea i skogen eller i tømmerfløtinga i sterk strøm og ville fossefall. Så langt en minnes tilbake har Lisleherad vært skogsbygda framfor noen annen i dette distriktet. I arbeidsløysas tid søkte mang en sterk og trugen arbeidskar til denne bygda som var kjent for storskogen sin der det gikk an å tjene en god dagiønn. Og hadde en god rygg og sterke nok armer gikk det også bra, i alle fall om en samtidig kunne lære litt arbeidsteknikk av bygdas egne sønner. Før sagene gjorde sitt inntog i skogene var det ikke så lite av en kunst å felle mastefuru en så vidt favnet, med bare øksa. Her måtte hvert hogg sitte ufravikelig presist, skåra måtte være mest mulig tvert så en tok minst mulig flis og stuven som sto igjen etter treet måtte helst se ut som en hol tallerken og være som høvla i flukt med bakken.
En «kunstig» innsjø. Kloumannssjøen kan en gjerne kalle for en kunstig innsjø ved at det i sin tid ble bygget dam over det smale sluket ovenfor Svælgfossjuvet. Derved dannet vannet seg som først ble kalt Svælgfossjøen og seinere Kloumannssjøen etter ingeniør Sigurd Kloumann som var byggeleder da anlegget ble satt i gang ved Svælgfoss 23. september 1905. Det laget seg en innsjø etter at vannstanden ble forhøyet med 17 meter og Kloumannssjøen strekker seg ca. 5 km. oppover i bygda, fiskerik, og idyllisk.
Stedet rundt dette vakre vannet er blitt et sentrum i Lisleherad. Her er forretningen, jernbanestasjonen og fine gårder og velstelte heimer ligger lunt til i hellingene mot sjøen. Påfallende mange nye heimer er bygget i Lisleherad i de siste åra. Med jernbanen og godt framkommelig veg på begge sider av Kloumannssjøen er kommunikasjonene ganske bra for dette bygdesamfunnet på ca. 700 mennesker.
Men bygda slipper ikke taket ved dette sentret. En skal reise innpå en mil gjennom skog, forbi vakre heimer og med Tinnelva brei og mektig som følge før en kommer til Grønvollfoss og Årlifoss. som betegner vegs ende. Mektig i stemmen summer disse kraftstasjonene med i naturens spel gjennom bygda og spre lys og kraft til så mange heimer, mens Tinnelva haster videre uberørt og sterk på veg til Heddalsvannet. En skarve hengebru forbinder Lisleherad og Gransherad, men etter sammenslåinga er begge like og nå håper bygdene på å få opp en forbindelse seg imellom som høver etter verdien de tilførte storkommunen i form av skog og jord.
En kulturpreget bygd Lisleherad har alltid vært kjent for sin gamle bygdekultur og det er flere hus og særlig stabbur i bygda som bærer preg av høg alder, men er passet godt på. Ole Olsen Haave som levde kring 1700-åra gjorde et stort arbeid for å bevare den gamle byggekulturen. I 1738 satte han opp den kjente Haavestugu på Nedre Haave, som en kan finne på Bygdø. På Øvre Haave bygde han en stue i samme stil i 1744, som ble gitt til Heddal Bygdetun for et par år siden og som ble en verdifull tilvekst. Ellers er Lisleherad preget av mange fine nybygg som er et tegn på at folk liker seg i bygda og har eksistensmuligheter. Noe de venter sterkt på nå etter sammenslåinga til storkommune er bedre forbindelse ved Årlifoss og forbindelse med Bolkesjø.
Litt av nybebyggelsen i LisleheradNoen av den yngste generasjon i Lisleherad som skal bære arv og tradisjon videre.
Lisleherad er et fredens rike og det er mange som drar inn i de vide susende skoger for å få igjen noe av roen i sinnet. Og som regel blir de ikke skuffet. For eldre folk er det nå lett å komme innover i skogriket da et nett av skogsveger strekker seg langt innover i mest alle retninger. Og her ligger det blinkende vann og gåtefulle tjønner der fisken går fin og feit og ennå ikke er blitt helt folkesky. Motorsager og traktorer larmer riktignok og gir støy mer enn tidligere, men her er vidder nok å stikle seg bort i. Ellers har en den lange, fiskerike Tinnelva og slenge i, noe mange gjør utover sommerkveldene for å få litt avkobling i hverdagen.
Et kirkesamfunn Lisleherad ble en stort kulturminne fattigere da den gamle stavkirken ble revet. En antar den ble bygd i åra 1150- 1250 eller om lag samtidig som Heddal stavkirke. Men da folketallet vokste blei kirken for liten og siste messa ble holdt 2. juledag 1873. Ikke lenge etter ble den plukket ned stokk etter stokk og tre år etter ble den nye kirken som ble bygget på samme sted tatt i bruk. I 1953-54 ble det gjort et omfattende oppussingsarbeid ved Lisleherad kirke som Finn Kraft sto for, og lisleheringene har nå en kirke som alle er stolt av. Men de var også glad i sin gamle kirke.
Nils Schia som ved siden av Olav Skogen var en av bygdas lyrikere skriver også i sin sang:
Lunt imellom store birke med en gråsteinsmur omkring står min egen lille kirke aktes blott for ingen ting. Men blant alle verdens domer med en klokkelyd som ljomer over miles vidder inn er dog ingen helt som min.
Og siste vers: Derfor alltid når jeg hører kirkens rene klokkers kiemt kjærlig de meg fremad fører på en sti som jeg har glemt. Alltid mildt de lokker kaller om jeg synder, svikter, faller vet jeg dog jeg kommer inn. Ingen kirke er som min. (Nils Schia)
Nils Schia, bygdelyrikeren i Lisleherad liker godt å slåss med vridne bjerkekubber i vedsjulet. Kilene teljer han av hardved og det skal være vrange kubbene om det ikke går fra hverandre.
En «skogens sanger» Vi hilser som snarest på Nils Schia på vår tur gjennom Lisleherad. Han står og kløyver vridne bjerkekubber og er tross sine 80 år rørlig og arbeidsvillig som alltid. Veden har han dratt fram på kjelken siste vinter og han håndterer hver kubbe med kjærlighet og som en gave. Han har også så mye sjøl å gi, Nils Schia når han står slik og prater og løst og fast. En klok mann, og opphold og arbeid i skogen har gitt rik næring til hans diktersinn.
– Verden er i grunnen god, men det er vi som ikke er slik vi skal, sier Nils. Vi skulle ikke dømme hverandre så fort som vi gjør. Dersom vi tenker oss litt om, finner vi kanskje større feil hos oss sjøl enn de vi dømmer. Barna er også gode om vi enn i dag kan finne at de er noe ustyrne. God oppdragelse i skolen er av stor betydning, men barna har likevel sine første skoleår i heimen og her er det foreldrene som er lærere i første klasse.
– Hva med diktinga i dag. Schia?
Han betrakter en gammel bjerkekubbe lenge før han svarer. – Det kan være bra nok, men det burde være rim i et godt dikt. Prosa er prosa og et dikt uten rim er prosa. Nynorsk eller bokmål spiller mindre rolle, hovedtingen er at en kan forstå hverandre. Slik er det også på malingens område. En burde forstå motivet en står overfor. Naturen er så rik på motiver, og kan en male mest mulig likt herrens skaperverk er en kunstner. Når våren kommer og sola blir passelig varm vil jeg opp i lia og sitte mellom granene og høre denne underlige susen og beundre alt det vakre skogen og livet har å vise fram. I et dikt «Mellom graner» tolker Schia noe av denne særegne stemningen han så mange ganger har følt i skogen og sier noenlunde slik:
Har du bedt en bønn alene under graners dunkle grene når en vårkveld dagen kysser og den første skumring drysser. Ingen uro freden raner her i fredens stille hjem. Nei selv skogens sanger aner her står himmelens dør på klem.
Da vi er kommet ned i vegen følger skarpe øksehogg mot vrien bjerk etter oss, sammen med disse strofene av Schia som sjøl er en skogens sanger og en ekte lislehering med kirken og skogen som livets faste holdepunkt.
Det går flere hester med tømmer i Lisleherad en i de fleste andre bygder, men en må også ta traktoren til hjelp. Olav Aarnes på bildethar kjørt fram 300 kubikkmeter i vinter på tre venders veg og på så lange strekningerkan ikke hesten konkurere, mener han.
Under ser en avissiden slik den så ut i Telemark Arbeiderblad 29. februar 1965
Avisartikkelen er undertegna Α. Βlomhaugen.
Hele diktet «Min kirke» er gjengitt i Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954
Min kirke Lunt imeilom store birke med en gråsteinsmur omkring står min egen lille kirke, aktes blott for ingen ting. Men blant alle verdens domer med en klokkelyd som ljomer over miles vidder inn er dog ingen helt som min.
F r e d står skrevet mellom løvet på de hvite birkes bark. Fred står risset ned i støvet mellom graver «dødens mark». Fredens milde hånd meg løfter over hverdagslivets kløfter når jeg stille triner inn. Ingen kirke er som min.
Alteret og prekestolen glitrer ei av stas og prakt. Men har gjennom ruten solen på det alt et lysstreif lagt, sitrer det for dugget øye som en lysning fra det høye, fyller hjerte, sjel og sinn. Ingen kirke er som min.
Prestens ord og salmesangen løfter tankene til flukt. Før jeg vet det er jeg fangen og med engler innelukt. Alt det såre, triste, stygge her blir liksom stemt til hygge. Alt jeg ser i himmelsk skinn. Ingen kirke er som min.
Derfor alltid når jeg hører kirkens rene klokkers klemt, kjærlig de meg fremad fører på en sti som jeg har glemt. Alltid mildt de lokker, kaller, – om jeg synder, svikter, faller, vet jeg dog jeg kommer inn. Ingen kirke er som min.
NILS SCHIA
Avskrift fra TA 29/2 1965 er utført av Ole Arvid Vassbotten, det samme er diktet «Min kirke» som står i «Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954»
I forbindelse med infotavlen som er satt opp på husmannsplassen Grotbekk (I Høgåskrysset) legger vi hele historien om husmannsplassen Grotbekk her. Bildene er utdrag fra sidene i boken «Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by»
Du kan finne hele «Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by» her
LKN Notodden Kringkaster 1115 kHz var plassert i Skogenområdet, nærmere bestemt Lisleheradvegen 24, og hadde to 55 meters master med studio-og senderhus,og T-antennen var strukket imellom. Bilde fra 70-tallet: Notodden Historielags samling.
Notodden Kringkaster (LKN) ble bygget i Lisleheradvegen 24 og stasjonen kom på luften med testsendinger julaften 24. desember 1926. Offisiell start var 19.mars 1927. Akkurat som Rjukan, Porsgrunn, Fredrikstad og Hamar var dette en av de 5 reléstasjonene på Østlandet oppsatt av den kommersielle radiostasjonen i Oslo(Kringkastingsselskapet AS). Dårlige lytterforhold for mottak av Oslo i Øvre Telemark og en radioklubb(Notodden Radioamatør Forening) var bakteppe slik som på LKR Rjukan, og man bygget som der studio og hadde lokal programsekretær, ”tillitsmann”.
Som vi har sett i del V av denne serien ble den første senderen på LKN, en 50 watts Western Electric(WE) flyttet hit fra nettopp Rjukan(se bilde lenger nede i artikkelen). Stasjonsbestyrer Ragnvald Pedersen sto selv for ombygging av senderen med rør fra Philips, og fikk i mars 1930 til over 100 W utgangseffekt/ERP på 674 kHz.
Pedersen fortalte i intervju med Bjørn Honerød og Per Böhn i NRK tatt opp i studio på Notodden vinteren 1981 at han valgte stasjonens sendefrekvenser selv, og utenom egen sendetid hendte det at han gjenutsendte amerikanske kortbølgestasjoner. Ved én anledning kunne man høre president Calvin Coolidge tale til Kongressen i 1927. Man sendte også en tale av Pave Pius XI fra Roma. Dette var svært populært hos lytterne, og den lille AM-stasjonen i Telemark fikk lyttere i hele Europa, konkret nevnte Pedersen lytterrapporter fra Paris, Tyskland, Sverige, Danmark-og Narvik! Det var ikke noe regelverk den gangen, og ingen plassproblem på mellombølgen. Vi fant ut et rolig sted i eteren hvor det ikke var noen stasjoner og så plasserte vi oss der, og da kunne vi rekke langt ut.
Men overføringen fra Oslo på telefonlinjer var ”elendig”, sa Pedersen. Fra 1929 ble det derfor satt opp anlegg for å ta imot programstrømmen fra den nye LKO på Lambertseter, nærmere bestemt i Bamble, Heddal, senere Jordbu, Elgsjø og Meheia. (LKO forandret etter hvert frekvens fra mellom-til langbølge).
Høsten 1936 ble det innplassert en 250 watt Elektrisk Bureau(EB)-sender (1357 kHz), som ble tatt i bruk 20. februar 1937.
LKN under 2.verdenskrig. Vi er så heldige at vi har begge de fast ansatte sine beretninger om hendelsene ved LKN i april 1940. De gjengis begge, da de er noe forskjellige. -Assistent Reidar Nordaas husket godt vaktene de første krigsdagene da Bjørn Tore André i NRK Bergen intervjuet ham i 1962. Om morgenen 9.april hadde Telegrafverket ringt og fortalt at krigen var kommet. Senderen måtte settes på. Sendingene fra studio i Klingenberggata i Oslo gikk da først ut som vanlig, men Nordaas og bestyrer Ragnvald Pedersen synes at dette var for galt, da Oslo kom på tyske hender samme ettermiddag, og Oslosendingen var preget av dette.
Man stengte derfor programlinjen fra Riksprogrammet og lot BBC Norwegian Service gå ut over LKN. Nordaas mente å huske at Olav Rytter leste nyhetene fra London.
Mange likte dette, men det kom også protester fra folk som var redde for tysk bombing, man søkte derfor råd sentralt, men fikk uklare svar, og da gikk Oslo igjen ut over LKN.
Nordaas gikk på jobb som vanlig 15.april, men ble stoppet i gaten ved kringkasteren av en syklist som fortalte: ”Tyskerne er kommet!” Utenfor LKN sto det tyske vakter, og inngangsdøra til stasjonen var slått inn.
En tysk oberstløytnant ved navn Müller kom ”fykendes” ut og sa at han hadde ordre om å sende kringkasteren i luften. Nordaas ville da telefonere dette til Politiet, noe som ble nektet. Han ba så om kvittering. Tyskeren hadde aldri hørt om kvittering for sprengning før, men tok seg tid til å skrive ut en slik.
Så la ”gjestene” en svær bombe inn i senderen, og sprenglegemer på bardunene, ropte ”Deckung”, det ble tatt tilflukt i
skogen, taket fór av, vegger raste, og senderen lå i grus. Imidlertid ble mastene stående, her var gjort for dårlig arbeid av tyskerne.
Tyskerne trakk seg så tilbake til Kongsberg, da de var redde for å bli angrepet av norske styrker. Imidlertid hadde Telemarkens Regiment alt overgitt seg.
Nordaas sto nå uten jobb, men begynte i et kort vikariat på LKR på Rjukan før han flyttet til Askøy Kringkaster(LKB Bergen)i 1941 hvor han ble til aldersgrensen.
LKN 1357 kHz Notodden 15.april 1940. Nedsprengt-med tysk kvittering. Bilde: Erik Julsrud, Notodden Historielags samling.
-Bestyrer Ragnvald Pedersen forteller i nevnte intervju med NRK Telemark i 1981 at man mistet forbindelsen med Oslo like etter krigsutbruddet 9. april, men tok imot meldinger på batterimottaker. Man lyttet også på nyheter og meldinger fra Hamar da Regjeringen var på Hedemarken og Radiotjänst i Sverige om krigens gang i Europa og leste disse opp i ”live” sendinger inntil stasjonen ble sprengt. Men tyskerne må ha hatt lokal etterretning om LKN, og sabotasje av en kabel skjedde også.
Om morgenen 15.april 1940 kom en tysk sprengningskommando kjørende fra Kongsberg over Meheia i to biler og en lastebil, stanset ved Fykerudsletta og tok seg vestover ovenfor Sætregårdene frem til Notodden Kringkaster. De sprengte sender og stasjonsbygning i luften. Naboene til kringkasteren ble varslet om en ”liten” sprengning! Men ladningen var for stor, og ikke bare sender, men også studio ble ødelagt. Stasjonens dagbok ble funnet i snøen etterpå. Tyskerne etterlot seg en håndskrevet kvittering på baksiden av sendeprotokollen fra 6.april: Meldung: Ich habe Befehl die Station Notodden unbrauchbar zu machen. Kommando. Dienststelle. Feltpost…Sprengung erfolgte 8.15. Notodden 15.april 1940. Müller. Aksjonen på Notodden kom to dager etter nedsprengningen av Porsgrunn Kringkaster, og vi må anta at hensikten var den samme: Å hindre norske sivile og militære myndigheter i å bruke senderen. I Porsgrunn het det nemlig at kringkasteren sendte ut opphissende propaganda og løgnaktige meddelelser om tyskerne.1 Notodden by ble for øvrig først besatt av tyske styrker 23. april.
Den første Rjukansenderen på 50 watt ble flyttet til Notodden, og ble etter ombygging av Ragnvald Pedersen satt i drift på LKN med prøvesendinger på 645 kHz julaften 1926, fram til offisiell start i mars året etter. Utenom lokale innslag relesendte man Kringkastingsselskapets program fra Oslo, men i ”ledige stunder” ble amerikanske AM-stasjoner gjenutsendt til lytternes store begeistring. Lytterrapporter kom fra hele Europa! (Bilde: Teledirektoratet)
Reparasjon ble igangsatt, og 30. august 1940 ble installert en provisorisk 1 kW WE (Doherty) sender med 0,5 kW effekt. Frekvens var nå 1294 kHz. Etter krigen ble senderen overhalt og kjørt på fullt fra januar 1947. Automatisk drift fra 1947.
Fra 2. mai 1951 ble en ny 1 kW WE tatt i bruk på frekvensen LKN hadde hatt etter at Københavnplanen av 1949 ble implementert 15.mars året før- nemlig 1115 kHz. Mating fra FM gav fra 1965 god lydkvalitet. Man gjenutsendte da programstrømmen fra 60 kW senderen LKN5 på Jonsknuten ved Kongsberg.
Nedleggelsesprosessen. ”Rjukan Arbeiderblad”(RA) kan 11.oktober 1974 fortelle at mellombølgesenderne i Telemark, samt Lista skal stenges fra kommende årsskifte. Televerket begrunner dette med gamle sendere, mangel på reservedeler og store vedlikeholdskostnader.
Nedleggelsene ser ut til å være ledd i en landsomfattende ”sanering av slike stasjoner”. ”Meterbølgekringkasting”(FM) blir lansert som alternativ, da Oslo Kringkaster på langbølge 218 kHz bare har et godt dagsignal i området. Det gode mellombølgesignalet fra LKF Fredrikstad Kringkaster på 1578 kHz blir ikke nevnt.
RA lyktes ved hjelp av en underskriftsaksjon å få utsatt nedleggelsen av Rjukan, og nedleggelsen av Notodden ble også utsatt et halvt år. Men Steinar Melvær i Teledirektoratet bekrefter nedleggelsen av Notodden og Porsgrunn i RA 2.juni 1975, og telebestyrer Rasch på Notodden går ut i ”Telen” 14.juni der han inviterer ”de som vil” til å lytte på den nyinstallerte FMsenderen i Heddal, LLZ43 på 89,65 MHz. Men ble LKN slukket 1. juli 1975? Reidar Bø er tidsvitne og forteller: Sent om våren 1976 hørte jeg NRK på 1115 kHz tidlig ettermiddag (jordbølge) i Kongsberg på bilradioen. Bra styrke og avstanden til Notodden er jo bare i underkant av 25 km i luftlinje.
Utenom at stengningen kan ha blitt utsatt et år, kan vel dette også ha vært en test. Tilgjengelige kilder antyder at både NRK og kommunen egentlig ville fortsette i 1977.
I ”Telen” 20.juli 1977 kan vi nemlig lese at programdirektør Halfdan Hegtun, Bjørn Honerød fra NRK Telemark og, Ragnvald Pedersen dagen etter skal ha en befaring på senderanlegget som fremdeles er intakt. NRK skal, som kommunen være interessert i å bevare stasjonen, og sistnevnte vil endatil skaffe alternativ tomt om flytting skulle være aktuelt. ___________________________
1 ”Innberetning om sprengningen av Porsgrunn Kringkaster. Porsgrunn den 14. april 1940”, v. rådmann i Porsgrunn, Hans E. Kjølseth. (Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek.)
Fra senderhus LKN Notodden Kringkaster 1962 med 1 kW Western Electric senderen fra 1951(1115 kHz). Bilde: Notodden Historielags samling.
Program: Notodden sendte altså først Kringkastingsselskapets program. Assistent Reidar Nordaas kom til Notodden 1932 fra kystradiostasjonen Utsira Radio. Han forteller i intervju nevnt over at etter Riksprogrammets slutt sendte hver stasjon dansemusikk og lytterne ringte inn ønskeplater. Programmet var helt lokalt og man var som en ”liten Luxembourg”. Da man gikk på byen dagen etterpå kom folk bort og kritiserte musikkvalget! Vi måtte nesten gå i dekning av og til. Også lokal sport og reklame for butikker og bedrifter i Notodden ble sendt ut. Sendingene gikk på ”selvkjør”. Fra nasjonaliseringen 1933 ble utsendt NRKs Riksprogram, og da distriktsprogrammene tok til ble sendt Østlandssendinga, fra studio i Oslo. Men eget studio fantes fra starten, og det hendte at lokale innslag ble sendt ut, slik som hver lørdag fra kl.1400 i et par timers tid etter at Oslo hadde sluttet å sende. Kringkasteren hadde fått tak i et lager med grammofonplater fra Oslo, men i samlingen fantes lite av den populære dansemusikken i tiden. Direkte musikksendinger var også populære, og Notodden var første radiostasjon som sendte hardingfele, f,eks, opptrådte den lokale banksjef Haugan med slåttemusikk. Senere ble LKN kjent som trekkspillstasjonen, med Arnt Haugen, Hilmar Fredriksen og andre. Stort sett ble imidlertid etterhvert lokalproduserte innslag sendt på hele nettet til Østlandssendinga. Erfjord nevner at søndag kveld delte Østlandssendinga seg for lokal sport. Oslo+Akershus+Buskerud, Østfold+Vestfold (fra Fredrikstad) og Telemark (fra Notodden). Her skal legges til at også Porsgrunn hadde lokal sport fra eget studio.
2 Erfjord og Quigstad(se kilder, bakerst) har en noe forskjellig fremstilling her, og sistnevnte legger til 709 kHz mellom 1926-1936 og 1058 kHz rett før krigsutbruddet. Listen i denne artikkelen er kvalitetssikret, så langt mulig.
Etter implementering av Københavnplanen 15/3-50: 1115 kHz 1 kW, som ble brukt fram til nedleggelsen, offisielt 1.juli 1975.
1115 kHz 269 meter: NRK Synkrongruppe I, Kanal 66 i Mellombølgebåndet.
Hørbarhet: Få dagmottak av Notodden er rapportert av norske Mellombølgedxere.
LKNs Jordbølgedekning har vi ingen opplysninger om fra tilgjengelige arkiver, men med vår kunnskap om utbredelse av AM-signaler kan vi gå ut fra at det var god mottaking langs, og i nærheten av innsjøene og elvene i området, Heddalsvatnet. Tinne/Tinnåa og Heddøla. Med 1 kW skulle man også kunne nå Seljord i vest, Bolkesjø i nord, Ulefoss i sør og Kongsberg i øst(se over) med god mottakerantenne, kanskje også bygdene langs Norsjø ned til Grenlandsområdet.
Fjerndekning: Det kom som nevnt mange lytterrapporter i 20-årene. Til tross for god hørbarhet har Notodden likevel kanskje ikke vært
blant de store dx-mål, men forf. husker godt signalet fra Østlandssendinga som ofte ble hørt på 1115 kHz i Bergen sammen med programmene fra Sørlandssendinga og Tyholt/Namsos. Som i Lista sitt tilfelle var det veldig konkurranse fra Radio 270 i 1966-1967, og en kort stund sommeren 1966 også fra Radio London. Senere ble BBC Radio Derby en fast gjest på dagtid. Men, noen fjernlogginger av LKN er tross alt dokumentert i Mellombølgehorisonter, og et par av disse er spesifikt oppført med Distriktsprogram fra Oslo:
1115 kHz Dec 20st, 1971 1336 NRK Notodden//218,1578 1115 kHz October 5th, 1972 1712 NRK Notodden 1115 kHz Feb 10th, 1973 1350 NRK Østlandssendinga(Notodden) under NRK Lista //Kr sand local px QRM -110(Rolf Mong). 1115 kHz Feb 13th, 1973 1335 NRK Østlandssendinga(Notodden) under Namsos //Trondheim local px -110(Rolf Mong). 1115 kHz May 22nd, 1974 NRK Notodden? QRM Derby(From daytime test) 1115 kHz August 13th, 1974 1408 NRK Notodden under Lista.
Fra studio LKN Notodden Kringkaster 1962. Bilde: Notodden Historielags samling.Fra Notodden på 70-tallet. Senderanlegget til LKN Notodden Kringkaster 1115 kHz med to 55 meters master kan sees i bakkant av bildet. Bilde: Notodden Historielags samling.Notodden Kringkaster studio ca. 1930. Vi legger merke til den store mikrofonen (Marconi? vekt opptil 15 kg.), men til venstre for denne sees en ”loop”/rammeantenne for AM-båndet. Her tok bestyrer Ragnvald Pedersen inn amerikanske radiostasjoner som ble gjenutsendt fra den lille radiostasjonen ved Heddalsvatnet, og dette førte til begeistrede lytterrapporter fra hele Europa! Bilde: Notodden Historielags samling.Notodden Kringkaster ca. 1930. Bilde: Notodden Historielags samling.
Takk til Svenn Martinsen for innlegget, vi har også fått 1466 LKP Porsgrunn Kringkaster og 1484 LKR Rjukan Mellombølgesender for de som er interessert
Fru Bergit Kolbjørnsrud Heddal fyller lørdag den 27. noveber 70 år, derav har hun i 40 år praktisert som distriktsjormor i Heddal.
Dette sjeldne jubileum skulde ikke gå upaaktet hen, og derfor tok vi søndag bussen til Kolbjørnsrud for å hilse på jubilanten selv. Det var en oplevelse som i vår barndoms jule/historie å komme til Kolbjørnsrud. Bred og trygg kom gubben selv ut på trappen og tok imot og inne i stuen traff jeg så den stille men værdige frue til Kolbjørnsrud.
Bergit er født på gården Lysthus i 1856. Foreldrene var fanejunker Semb og Kari Olsdatter. I 1878 blev hun gift med John Kolbjørnsrud og året efter reiste hun så til jormorskolen i Oslo. Det er vondt å få fruen på glid, hun vil helst at intet skal skrives ned.
— Det er jo kun hvad så mange har gjort, sier hun på sin lune måte.
— Å nei, det er ikke alle kvinner gitt å ta en slik tørn i livet, sier jeg. Ved siden av sin jormorgjerning har hun hatt 11 barn, hvorav de 8 lever.
— Å hvor gjerne vilde jeg ikke beholdt de tre guttene mine, som blev tatt fra oss som små, sier hun stille.
I 1880 blev hun ansatt som distriktsjormor og innehadde denne stilling til 1920, da hun gikk av med pensjon. Hennes datter overtok da bestillingen.
— Ja, hvad skulde vj gjøre, innskyter John, 2 tomme hender; vi måtte finne på noe.
Og så tok han til med handel. Siden overtok de farsgården og hadde de gamle hos sig som
kårfolk i 30 år. Distriktet var et av de største som var den gang, nu er det delt, men det var først da Notodden blev by.
— Det var vel mangt å opleve på slike reiser?
— Åja, du vet det, men når en kom frem der en skulde og så den tillit og glede en blev møtt med, så var alle strabasiser glemt. Og når alt var vel over og jeg kom hjem igjen, så var hele vinduet fyllt av lyse hoder som jublet mig imøte: «Der kommer mamma!» Det ga jo også altid tryghet å vite de gamle var på gården. Det var en rik tid med mange gleder, men også meget strev.
— Fortel om noen av «de vær ste reisene da?
— Ja, det er mange det, men jeg husker en vår i sneløsningen jeg blev hentet til Reshjem. Vi kjørte med spiss-slede. Da vi kom ut på vannet begynte hesten å slå med hovene og jeg skjønte den holdt på å gå igjennem. Jeg fikk kastet mig av på isen og kravlet mig iland. Hesten og gutten kom sig også over, men det var på et hengende hår vi hadde gått i isen alle sammen. En annen gang, da det var virkelig dødsfare, var en senhøst jeg blev hentet til Mork i Lisleherad. Vi gikk op ved Enggrav og skulde over Morkåsen. Det var en ung 16-års gutt som leidde hesten, mens jeg satt på hesteryggen (han er forresten nu kjøpmann på Notodden). — Det begynte å duske og regne og mørket fallt på. Da vi kom op på fjellet som helder mot Lisleherad, begynte det å brake borte i lien. «Kan det være folk?» sa jeg. «Ein skulde ikkje tru det», sa gutten. Men i det samme kjente vi en stram dyrelukt. Hesten rykket til og gikk på. Vi var viss på at hesten merket det var bjørn bak oss. Jeg turde ikke snakke mer til gutten, tenkte det ikke måtte bli altfor felt. Vi trodde jo aldri vi kom fra dette med livet. — Men hesten gikk på av alle krefter, mens det dundret og braket bak oss. Det var kullmørkt og vi kunde intet se. Da vi kom ned av åsen, kom der 2 menn med svære lysende tyrifakler mot oss. De var sendt for å møte oss oppå åsen og stor var deres forfærdelse, da de så oss der. Så fort hadde hesten gått. — Jeg var så betatt, at jeg intet kunde si, men aldri kan jeg huske at livet var så kjært. Først da alt var over og en gutt var kommet til verden, blev det fortalt på gården for en fare vi hadde vært i. Vi reiste så tilbake over Tverdalsåsen.
Kalt var det mange ganger på de lange sledeturer i all slags vær, natt og dag. Og mange ganger veltet skyssen både en og to ganger på de dårlige veier. For vi hadde jo altid hast der jeg for frem. Men altid kom jeg tidsnok, det var det underlige. Alle var snille og hyggelige og visste ikke det beste de skulde gjøre mig.
— De har vel også sett meget trist? Det hendte vel oftere dødsfall da enn nu?
— Nei, det er merkelig, men aldri har noen død for mig, før der kom doktor, og aldri kan jeg huske noen fikk barselsfeber, enda det kunde være så som så med tøi og vask mange steder. Men de fleste gjorde altid hvad de kunde for at alt skulde være parat, og det var altid fest og høitid når jeg kom enten det var på storgården eller i den fattige stue.
— Dette forteller jo at heddølene er et sundt og sterkt folkeferd, føyer jeg til.
— Den første jeg blev hetet til var Tone Tinnes, de bodde da på Søndre Siljord og mens jeg var der blev jeg hentet til Tone Sauar. Siden gikk det slag i slag, og jeg tror nok jeg har tatt imot etpar tusen barn.
— Tror De, som nu er erfaringen, at jormødréne trenger lenger utdannelse?
— Ja! Men de trengte det enda mer før enn nu. Ansvaret er på mange måter ikke så svært nu som før. De har jo nu litt mer kontorarbeide, men så har de til gjengjeld mange gode hjelpemidler — den bedre hygieniske oplysning, telefon, biler, bedre veier, flere læger og sist men ikke minst gode velutstyrte sykehuser. Så alt i alt er det vel lettere nu enn før.
— Det var mitt liv og min interesse dette arbeide. Og styrken tog motet fikk jeg alltid ved tanken på mitt eget gode hjem, hvor alt var fred og hygge, og hvor de gamle, så som mannen og barna altid var så gla, når jeg kom hjem fra mine turer .
Nu sitter Birgit Kolbjørnsru som verdig bestemor til 21 barnebarn. Noen er i Amerika. En av sønnene var med i krigen i Frankrike. Det var tunge dager og netter for mor og far, men han kom uskadd hjem igjen. Borte i kroken henger den tunge stålhjelmen og forteller sitt tause sprog om krigens alvor mitt i dette hjem fyllt av kjærlighet og morslykke. Jeg tror det er noe av det gildeste jeg vet å sitte slik og snakke med folk som har det meste av sin strevsomme arbeidsdag bak sig og som det har gått godt for i livet. Der er så meget å lære av dem.
Sin gård har de drevet godt op, for John har nok ikke heller ligget på latsiden. Nei, trut har han strevet og altid med interesse for fremskritt i jord bruket. Han har mange diplomer og medaljer fra jordbruksutstillinger. De har ført et gjestfritt hus. Alle var velkommen og folk var der støtt.
John spiller fele og har tatt mange premier, flere av guttene spiller også fele, så der har ikke manglet på innendørs hygge i de lange vinterkvelder.
— Deres mann har jo så mange utmerkelser, har da ikke De fått noen påskjønnelse? spør jeg forsiktig.
— Snakk ikke slik, sier den beskjedne dame. Jeg har jo hatt min lønn.
— Ja, men hvor stor var den?
— I de første 25 år var det 160 kroner året, siden var det jo litt mer.
Men her vil jeg legge til for egen regning: Her var en utmerkelse på sin plass og jeg vil herved gjøre rette vedkommende opmerksom på dette.
R.E
Teledølen fredag den 26. november 1926 Avskrift Ragnar Moen
I Telemark Arbeiderblad lørdag 18. november 1961 skrev Andres Blomhaugen en reportasje om «Televinsjen» og O.O. Aases verksted på.
Televinsjen slår gjennom i skogbruket
Traktoren ligger nå mange hestehoder foran hestene i skogbruket i Telemark, og etter som skogsvegene blir flere og krøker seg lenger for hvert år innover skogene, blir traktorene satt inn og det er snart en severdighet å finne en hest som ligger lang- strakt foran et tømmerlass.
Men til en god vinjs og skogsarbeidere vet å fortelle at vinsjen er nesten like uunnværlig som selve traktoren. Dersom vinsjen en dag skulle være i ustand er det lite å dra til skogs etter.
Det er også forbløffende hvor mye arbeid en kan gjøre med en slik traktorvinsj som gjør det mulig å komme til der det før ikke var råd. Tømmerstokkene kan tas opp fra lier og åssider, fra ulende og vegløst terreng der verken hest eller hjulredskap kan komme til.
Fra hovedvegen gjennom skogen kan også virer strekkes opp til et hundre meter, hukes i tømmerstokken og hales inn gjennom snø og bråte inn til traktoren og løftes seinere fint og pyntelig på plass på lasset. Uten slit for kar eller hest og uten alt skrik og skrål som fulgte for å få mer eller mindre uregjerlige hester til å gå skikkelig.
Men det skal en robust og kraftig vinsj til i norsk terreng og til stor skog, og mange av skogbygdenes hendige menn har ofret mye krav for de mange forhold i skogsdrifta.
«Televinsjen» som for 5-6 år siden begynte sitt virke i all beskjedenhet i Aaseskogene og ellers i Heddalsskogene og med bare kilereim fra kraftuttaket, ble ganske fort kjent videre, etter som Olav O. Aase gjorde sine forbedringer for hvert år. Televinsjen har nå forhandlere over hele landet og gjort sitt inntog i Øst- og Vestlandets skoger. Den har vært på utstillinger og blitt demonstrert, og den har fått mye ros av de som har tatt den i bruk.
NYE FORBEDRINGER Da det ble fortalt oss at «Televinsjen» i år hadde fått ytterligere forbedringer, fikk vi en prat med Olav Aase som står som mester for denne vinsjen, og som nesten ikke får dagene til å strekke til i sitt mekaniske verksted som er fylt av større og mindre maskiner verd en liten formue.
-Jo, etterspørselen auker, og jeg har for liten hjelp så det kan bli stridt mange ganger å rekke over bestillingene. Det er mulig jeg kan få satt bort endel av arbeidet.
-Televinsjen, er din patent?
– Byggemåten er min egen og i år har jeg kommet med noen forbedringer som jeg tror skal slå godt an. En svingbar trinse på toppen av tårnet gjør at tømmeret kan dras fra alle retninger og stokkene blir også ved denne anordning løftet endel opp, særlig når de ikke er for langt unna, og de glir lettere gjennom terrenget.
Ellers er bremseordningen for- nyet med lameller eller skive- clutch nettopp som på en bil og de kan betjenes både fra traktoren, eller en kan stå ved siden med en spak. En annen ting ved denne vinsjen er at den har trommelen på langs og derved slipper en drivkassene og det blir enklere og mere effektivt.
– Du har fornøgde kjøpere?
-Alle har rost den og etter de nye forbedringer på årets modell stiller jeg store forventninger til vinsjen. Det skaper jo også god arbeidsinteresse når en av og til kan lage noe nytt, sier Aase.
Om den eksotiske og skremmende automobilens historie i industrireisingens første år Forfatter: Trond Aasland
De vakre Turistveie opover Telemarken vil nu kunne befares langt hurtigere og mere behagelig end før. Automobilen synes at komme til at spille en stor Rolle for den norske Turisttrafik hvis ikke Slitagen bliver altfor stor paa de ujevne og bakkede Veie.Aftenposten 9.6.1909 Foto: Wilse
Industrireisingen på Notodden og Rjukan kom på et tidspunkt da både offentlig og privat transport gjennomgikk store endringer. Apostlenes hester og hest og vogn ble etter hvert mindre viktig. Befordring ble i tiltakende grad flyttet over til rutebåter, jernbaner, busser og endog private automobiler.
Bilens inntreden skulle likevel ta tid. Fra inngangen til 1900-tallet fulgte flere tiår hvor bilen var forbeholdt de få, det vil si folk som kunne benytte den i kraft av sitt arbeid eller var langt mer enn alminnelig godt bemidlet. Til begge disse gruppene hørte utvilsomt Sam Eyde, som tidlig i 1904 ble ansatt som generaldirektør for det nystartete selskapet Elektrokjemisk, og i desember 1905 fikk samme posisjon da Norsk Hydro ble stiftet. Hans faste, årlige gasje fra disse to selskapene beløp seg til 75.000 kroner – i en tid da en vanlig arbeiderlønn så vidt hadde passert 1.000 kroner. Likevel; Det synes å være med en viss stolthet, som om en milepæl passeres, at Eydes sekretær, Tora Kjørstad, 22. august 1906 kunne føre inn i «dagboken»: «Tilbake Kristiania med automobil».
Sam Eyde var tidlig ute med å anskaffe bil. Han kjøpte faktisk tre Mercedeser i årene 1906-07 og var en av stifterne av KNA. (Foto: NIA).
Eyde hadde i all enkelhet – om så kan sies – bestilt en 45-hesters rød Mercedes Benz fra Tyskland, og bilen ble levert på Notodden. Så langt vi kjenner til i dag kom den med båt til Kristiansand og ble så kjørt til Notodden – for; til og med en sjåfør fulgte med bilen!
Så skulle det gå ikke mer enn ett års tid før Eyde bestilte to biler til fra Tyskland. Rett nok skjedde disse bestillingene i kraftselskapenes navn, men det er hevet over tvil at det er Eyde som står bak. Bilene ble nemlig forbeholdt to av hans aller nærmeste medarbeidere, henholdsvis advokat Per Rygh (registreringsnummer 61) og ingeniør Sigurd Kloumann (registreringsnummer 67).
En annen som gjorde seg bemerket med bil – og fotoapparat – på Notodden, var ingeniør Per Stang. Hans fulle navn var Peder Berg Stang, (1875-1964). Han var født i Kristiania og var sønn av Emil Stang, jurist, statsminister og grunnlegger av partiet Høyre. Per Stang utdannet seg først som ingeniør ved Kristiania Tekniske Skole i 1898 og tok doktorgraden i kjemi ved Humboldt-universitetet i Berlin i 1902. Han arbeidet for Hydro fra 1905 til 1929 da han pensjonerte seg. Stang brukte bilen til å gjøre seg kjent både i nærområdet og mange andre steder i landet. Han tok bilder som var med og dokumenterte både industriens utvikling og folks dagligliv mm.
Stang og de tidligere nevnte ansatte i Hydro føyde seg inn i rekken av nybegynnere på fire hjul, en engere krets av relativt velstående personer – direktører, grosserere, politimestere, generalkonsuler, noen godt betalte ingeniører og annet fint folk.
Direktør Raithel i Rjukanselskapene er innført i Automobilregisteret hos Kristiania Politikammer med nummer 84. Nummer 1 ble tildelt Schous Bryggeri i Trondhjemsveien 2. En ikke ukjent bilforhandler ved navn Berthel O. Steen er registrert med automobil nummer 82. Det kan vel til og med hende at det var med en Peugeot. 120 kjøretøyer var registrert i Norge i 1908. 90 kom til i det påfølgende året. Flertallet var nok lastebiler og rutegående kjøretøyer.
Allerede i 1899 kom de to første kjøretøyene til Kristiania og ble testet i rutetrafikk mellom Stortorvet og Grefsen. Øst-Telemarkens Automobilselskap ble etablert 26. juni 1908 og kom i gang med persontrafikk mellom Notodden og Sauland allerede 8. august samme år. Både Teledølens medarbeider og sokneprest Krohn uttalte seg meget positivt. «Alle foretagender som kan være med om at aflaste en del på slidet for dyr og mennesker må vi glæde os over…», skrev presten i avisa.
I motsetning til Eyde måtte både Kloumann, Rygh og de fleste andre klare seg uten privatsjåfør og med litt færre hestekrefter under panseret. Erfaringene skulle snart vise at for noen var det nok – tidvis mer enn nok. Var veiens beskaffenhet god nok, kunne bilen i hvert fall tillate seg en hastighet av 40 kilometer per time. Det var selvsagt en fart som langt overgikk ethvert annet fremkomstmiddel på veien.
Eyde var i 1907 med som en av stifterne av Kongelig Norsk Automobilklub (KNA), og han omtales iblant som «bilsportens pioner i Norge». En grunn til det er nok at han også engasjerte seg i det offentlig ordskifte om automobilens plass i samfunnet. Eyde hørte nettopp til dem som så en lys fremtid i bilen som transportmiddel, både for folk og gods.
Etter at Eyde fratrådte som generaldirektør i Hydro laget Tora Kjørstad en oversikt over hans reisevirksomhet for perioden 1903-1917. Hun kom til at han i løpet av 15 år hadde besøkt både Notodden og Rjukan nokså nøyaktig 100 ganger. En stor del av disse reisene foregikk med bil. Den røde Mercedesen, med registreringsnummer 50, ble lagt merke til der den for av sted gjennom Bærum, Lier, Eikerbygdene, gjennom Kongsberg og over Meheia mot Notodden. Oppmerksomheten den tiltrakk seg var både positiv og negativ. Hurtiggående kjøretøyer var ennå uvant, folk klaget, og klagene ble til sak både i herreds- og amtsstyrer.
Eyde har gitt en beskrivelse av den første turen. «I Drammen hvor jeg på min første tur gjorde holdt på byens torv, forsamlet der sig over tusen mennesker, og byens politi og brandvesen måtte mobiliseres for å skaffe mig fri passasje da vi atter skulde ta veien fat». Han omtaler også en del andre kjøreturer, og uttalte en ga en gang i et intervju med KNAs Magasin «Motorliv» at «den forbauselse, opsikt og skrekk den store mercedes-bil vakte på sin vei, var ubeskrivelig».
Både folk og dyr kunne bli skremt, men Eyde mente hestene tok det hele mer med ro enn kjørerne. «Det hendte at disse lot hest og vogn i stikken og satte til skogs». Så forteller han: «En gang hendte dette med en gammel kone som jeg syntes så synd på at jeg løp efter henne. Efter en hissig forfølgelse lyktes det mig å få tak i det gamle skinn og med gode ord fikk jeg henne langt om lenge overtalt til å bli med mig tilbake og ta automobilen i nærmere øiesyn. Snart blev hun ganske modig, og vi skiltes som de aller beste venner, hun klappet sogar på bilen, men hun betrodde mig senere at hun virkelig tenkte det var fanden selv som var kommet kjørende».
Den omtalte Mercedesen var i bruk også til en del mer spesielle oppdrag. Eyde hadde ingenting imot å låne ut både bil og sjåfør til landets nye konge. Kongen hadde fra første stund oppdrag hvor det var både praktisk og tidsbesparende å benytte bil. Det gjaldt eksempelvis reiser for å inspisere militærøvelser o.l.
Kong Haakon var for så vidt mindre heldig ved et seinere besøk til Telemark. I 1913 ventet statsminister Gunnar Knudsen og et stort publikum i Porsgrunn lenge og fånyttes på kongen. Så innløp det en melding om at bilen var havnet i grøfta ved Langangen. Hendelsen var heldigvis ikke mer alvorlig enn at Knudsen kunne sende ut en automobil fra Skien og få hentet kongen. Det ser ut til at vi må til 1920 før kong Haakon selv satte seg bak rattet i en bil. Det nære forholdet mellom Sam Eyde og kongen fremgår også av Tora Kjørstads oversikter. Eyde hadde gjennom en årrekke fast audiens hos kongen, og kongen besøkte flere ganger industrianleggene i Telemark.
I 1907 ble minst to av de tre bilene som Eyde og Hydro disponerte brukt i forbindelse med kong Chulalongkorns besøk. Kongen av Siam og hans følge la inn et tredagers besøk til Notodden og Rjukan, som del av kongens 100-dagers-reise i Norge det året. Eyde fremhever hvor nyttig det var i den sammenheng å ha tilgang til bil, for man var ikke forberedt på at kongen og hans følge på 13 personer skulle bli mer enn én dag. «Men heldigvis hadde jeg bil, og i løpet av natten blev de nødvendige matvarer hentet fra Kristiania,» bemerker han i sin selvbiografi.
Et par bilder av de langveisfarende gjestene ble tatt utenfor Hydros Admini på Notodden. Et av disse bildene har tilsynelatende levd sitt eget liv gjennom mer enn 100 år og kan den dag i dag gjenfinnes på restauranter og andre steder både i Thailand og Norge.
Eydes røde Mercedes kom også på en annen måte til å skrive norsk transporthistorie. Eyde var alt annet enn en person som tok et nei for et nei. Han mente for eksempel at det var praktisk å kunne ta bilen med på ferja fra Horten til Moss – og ga seg ikke på det. Det tok en halv time å få løftet bilen om bord, men da det var gjort, var også ideen om bilferje over Oslofjorden unnfanget.
Theodor Kittelsen laget i 1907-08 fem akvareller for Sam Eyde. De skulle beskrive det nye industrieventyret i Telemark – hvordan menneskene nå tok kontroll over de store naturkreftene og satte dem til å gjøre nyttig arbeid. Sammen med fru Inga reiste Kittelsen en tur til Notodden på ettersommeren 1907 for å lage skisser til bildene. Eyde var ikke på Notodden da, men da ekteparet Kittelsen tok en rast på skysstasjonen på Meheia på veien tilbake til Sigdal – ja, da passerte Eydes røde Mercedes i stor fart. «Vi vinket av alle krefter», skriver Kittelsen i et brev til Eyde, men han er likevel usikker på om Eyde fikk øye på dem.
Fem år seinere ble Kittelsen invitert til Hydros admini på Notodden for å se bildene, og Eyde tok ham så med til Rjukan og Vemork (bildet). For anledningen ble vannet satt på i Rjukanfossen – til ære for Kittelsen.
«Han fattede om grebet.Automobilen gjorde et ryk og begyndte at stønne». (Fra VG-intervju med Sam Eyde, 7.8. 1907)
Eyde klarte ikke la være å beklage seg over de relativt sterke restriksjoner som bilkjøringen var underlagt i de første årene. Det gjaldt ikke minst at bilkjøring kun var tillatt på de tre første ukedagene. I et sagnomsust såkalt «hurtig-interview» i Verdens Gang 7. august 1907, forfattet av Christian Krohg, bemerket Eyde at han så fram til at man «endelig en gang kommer så vidt at vi kan kjøre når vi vil». At så ikke var tilfelle, anså han som hemmende både for ham selv og «også for andre, som har bruk for sin tid».
Samme intervju gir for øvrig en tydelig pekepinn om hvor eksotisk automobilen var i disse første årene. Eydes bil hadde registreringsnummer A50, så vi forstår at det ikke akkurat var kø, verken på Drammensveien eller i Karl Johans gate.
Christian Krohgs intervju med Sam Eyde er gitt et innledende avsnitt som antyder hvordan hans medarbeidere så på sjefen, hans tempo og reisevirksomhet:
«Da jeg spurgte efter Sam Eyde på kontoret, for at intervjue ham, så de på hverandre, smilte og svarte, at han var optat. Han var næsten altid på fart i automobil til og fra Notodden eller på reiser i udlandet».
Men så følger et avsnitt hvor vi kommer nærmere intervjueren og hans tanker om automobilen:
«Jeg gik ned. Udenfor porten stod en herlig Mercedes. En maskeret herre satt oppe i den. Ved hjelp av min sjette sans fikk jeg vite at det var rette vedkommende. For at finne en innledning gav jeg meg til at kaste tilsyneladende fagkyndige blikke på maskinen, på styret, på bremsen og på luftringene».
Vi får tro at denne utilslørte interessen for kjøretøyet må ha smigret Eyde, for med ett er det i alle fall mulig å komme på talefot med generalen. Men et intervju – se det har han nok ikke tid til å gi! Men Krohg var heller ikke av dem som tok et nei for et nei. Hør bare:
Det kan ikke nytte De skriver noget op, sagde han, for nu reiser jeg, og han lagde hånden på et av håndtagene.
Men kanskje De har tid en anden gang?
Nei, heller ikke en anden gang, for jeg kommer aldri til at få tid til det.
Han fattede om grebet. Automobilen gjorde et ryk og begyndte at stønne.
Vent litt, jeg har gjort en opfindelse, sagde jeg.
Hvad er det for noget? Han slap håndtaget og nu lot det til han havde tid nok.
Det er et såkalt hurtig-interview.
Han så på uret og sagde: Jeg kan give Dem tre minutter….
Eyde lar seg fange inn. Han setter pris på folk med kreative evner. De følgende avsnitt i intervjuet handler i stor grad om penger. Krohg er mer enn imponert over hvordan Eyde har klart å skaffe finansiering til industrien som nå reises i Telemark. Men så, ganske brått, vil Eyde bli ferdig med dette temaet. Han minnes hva han faktisk har sagt:
«De tre minutter er gått. Deres opfindelse er ennu ikke fullkommen. De får neppe patent på den. Men sett Dem opp her, så kan De spørge, mens vi farer av sted. Det bliver også et slags hurtiginterview – men det er min opfindelse! I neste øyeblikk var vi ved Vestbanen. Gid han havde kjørt Karl Johan og styrket min kredit!»
Slik kom Krohg til Notodden og fikk mulighet til å beskue den nye salpeterfabrikken. Dette var altså tidlig på ettersommeren 1907, knapt en uke etter at kongen av Siam og hans følge var blitt traktert på Notodden. Og det er noen uker før «den store fabrikk» settes i regulær drift. Men alle fabrikkbygningene er kommet under tak, og Adminiet – gjestehuset og administrasjonsboligen – står der i all sin prakt. Det er ikke naturlig for Eyde å reise fra Kristiania til Notodden uten å tilbringe litt tid på stedet. Det passer ham heller ikke å ha en journalist hengende på slep hvor han enn går, men med automobil og tysk sjåfør lar saken seg løse, tilsynelatende såre enkelt. (Reisetiden var den gang litt mer enn fire timer hver vei):
«Da jeg havde noget at gjøre om eftermiddagen i byen, brakte automobilen først mig tilbake til byen og skulle senere svippe op igjen og hente herr Eyde. Det var visstnok ikke i musikktiden da vi nærmest oss byen, men jeg sagde allikevel til sjåføren, der var fra Tyskland, på mitt eleganteste tysk: «Bitte fahren Sie doch den Karl Johan herunter!»
Eydes advokat og hans beste ingeniør Samfunnets beundring og interesse for industrireisingen i Telemark ga pressen tallrike uttrykk for i disse årene. Det var den rene valfart av skribenter og fotografer som fulgte med og ga sine maleriske beskrivelser av den nye tidens industrieventyr. Den nye byen ble omtalt i ambivalente vendinger. Alt gikk så fort, men det var også noe uferdig over det hele. Folketallet kunne doble seg fra det ene året til det andre. «…og det hele har en liden amerikansk Sving»,kunne avisa Varden berette.
Sigurd Kloumann var ikke mer enn 23 år da han i 1902 ble knyttet til Eydes ingeniørkontor og fikk sine første krevende oppgaver der. Hans aller første oppdrag som nyutdannet ingeniør fra Christiania Tekniske Skole skal ha vært å stikke ut veien til Anne Kures Hotell i daværende Kristiania. I 1904 kom han til Notodden. Han var fortsatt en ung mann da han i 1907 kunne sette seg bak rattet i en nyinnkjøpt Mercedes med registreringsnummer 67. Ungdommeligheten og utålmodigheten tok han med seg inn i kjørestilen. Det finnes avisomtaler av «hurtig kjørsel» og også omtale av mer alvorlige hendelser på veien. Gjentatte ganger vakte Kloumanns råkjøring irritasjon i Gudbrandsdalen.
Faksimile fra Asker og Bærums Budstikke 16.11.1907
Bedre var det ikke i Akershus og Buskerud. Det hele topper seg med et vedtak i Buskerud Amtsstyre som forbyr både Sigurd Kloumann og Sam Eyde å bedrive «hurtig kjørsel» i amtet. I motsetning til Kloumann kunne Eyde skylde på at det var sidemannen – hans tyske sjåfør – som hadde foten på gasspedalen, mens Eyde for sin del begrenset seg til å håndtere hornet. Eyde ivret tidlig for at det måtte bli tillatt med bilkjøring på alle ukedager, og han slo til lyd for å bygge en motorvei mellom Kristiania og Drammen. Eyde var også med og arrangerte Norges første bilutstilling – allerede i 1908.
De mindre fordelaktige kjøre-episodene knyttet til Kloumanns navn kan dateres til årene 1907-1909. Når Rolfsens lesebok for folkeskolen utkommer i 1912, er det som om tildragelsene langs veien er glemt. Det er bagateller som ikke har noen plass. I stedet trer fram bildet av en travel eksponent for tidens sagnomsuste ingeniørkunster. Nå skjer de store omveltninger, et taktskifte i utviklingen som ingen før hadde klart å få til, og det skjer på en måte som gir mening til det gamle ord; «På kjøretøyet skal storfolk kjennes!» Dette er hva barna på folkeskolen kunne lese:
«En dag i vinter som det var 15 graders kulde, ringer ingeniør Kloumann, en av direktør Eydes udmerkede medarbeidere, i telefonen: «Vil De være med til Rjukan?» «Ja» – «Har De ulvepels og storstøvler?» – «Ja» – «Jeg kommer med automobilen klokken halv fire». – «Velkommen!»
Aa jo, jeg kom med op at kjøre. Vi sat paa bukken, for min vert tok chaufførens plads. Han maatte nøie sig med at sitte bak i kalesjen og tute, saa folk kunde høre hvad det var for nogen oberster som kom, og ta vare baade paa sig selv og hestene sine.
Snelandskabet lyste i det deiligste maaneskin. Og vi for som en ving gjennom Bærum, Asker og Lier og strøk kl 5 tvers gjennom Drammen. Kl 6 var vi paa Ekerskogen ved Kongsberg – men der var det saa haalket og glat at hjulene stundom for rundt paa samme flekken, og stundom drev efter siden, saa vi avladelig maatte braastanse og var glad vi ikke gik paa hodet utfor veien (…).
Notodden. Hvem har tændt disse blus? Hvem har gjort Notodden til en by? Hvem har pludselig stampet denne byen op av jorden? Fosse, kunde vi sige, Svelgfossen og Rjukanfossen. Men de har jo i aartusener stampet forgjæves. Nei, vandkraften alene har ikke magtet det. Det maatte være noget at bruke kraften til. Det blev hentet fra luften (…) Norgesalpeteren kaldes den. Det navn har den faat fordi det er norske mænd som har fundet ut hvorledes man skal gaa frem. Kristian Birkeland og Samuel Eyde har æren av det.
Professorernes reise til Notodden Selvsagt var industrireisingen også av stor interesse for de akademiske miljøer. Det faktum at en av deres egne, professor Birkeland, inntok en sentral rolle i det hele, gjorde ikke interessen mindre. Her sto man overfor et eksempel på avansert forskning, faktisk innenfor flere vitenskaper, som raskt kunne omsettes til et industrielt formål. Ikke bare det; i den andre enden kom det ut et produkt som ga svar på en av tidens viktige utfordringer, nemlig å øke matvareproduksjonen. Norgesalpeter kunne gi inntil åtte ganger større avling for bonden. Så det var ikke rart at også universitetet sendte sine delegasjoner for å studere «industrieventyret». Og selvsagt skulle de også la seg transportere med automobil.
Morgenbladet sendte en av sine medarbeidere med på en slik tur – sammen med kremen innenfor datidens akademia: « …omtrent alle professorerne ved det matematisk-naturvidenskabelige fakultet, dessuden statsraad Seip, universitetets rektor, sekretær mfl».
Reisens vitenskapelige tilsnitt later til å ha smittet over på journalisten, og presisjonsnivået i hans beretning ble deretter:
«De fleste reiste i gaar formiddag kl 10.34 fra Kristiania i fire automobiler. Klokken 2.40 var man i Kongsberg, hvor der intoges en let frokost. Naar der brugtes saavidt lang tid, skyldes dette to mindre uheld. Den ene gang kjørte en af automobilerne i grøften, dog uden at vælte. Ved det andet uheld sprang en luftring. Uheldene forsinket farten ca 1 time, saa den egentlige tur tog 2,56 timer. Fra Kongsberg til Notodden brugtes fem kvarter. Strax ved fremkomsten besøkte man de storartede anlæg. Veiret var den hele tid jevnt godt, omend noget overskyet. I dag kommer flere gjester fra Kristiania til Notodden».
Telemarken, sett med japanske øyne Samme år som reportasjen i Morgenbladet (1908) er det også omtale av den nye industrien i en japansk avis. Den japanske interessen for Norges andre industrielle revolusjon og salpeterproduktet var mer enn stor. Noe kan tilskrives at den første styreformannen i Hydro, Marcus Wallenberg, hadde en bror, Gustaf Wallenberg, som var Sveriges ambassadør i Tokyo. Han skal ha gitt mange oppfordringer om å reise til Norge og besøke Notodden. Sommeren 1908 kom keiserens bror, prins Kuni, med et stort følge av tekniske fagfolk.
Eyde tok mer enn gjerne imot prinsen, men ønsket ikke å slippe følget han hadde på slep inn hvor som helst i fabrikken. Han holdt igjen – dekket seg bak at det krevde tillatelse fra Paris – og noen slik tillatelse innløp – merkelig nok (!), som han selv bemerker, ikke. Seinere kom blant annet den japanske ambassadør Sougmura i Stockholm. Det var i det hele tatt påfallende mange japanere som ville besøke Notodden. De skal ha reist med den Transsibirske jernbane. Bare reisen må ha tatt et par ukers tid.
Det er også påfallende hvor godt orientert man er om industrireisingen i Telemark ved universitetet i Tokyo. Det kommer tydelig fram i professor Nagaokas minnetale over Kr. Birkeland i juni 1917. Notoddens vannkraft, industri og gjødselproduksjon nevnes spesielt i talen.
Selvsagt var det også noen av japanerne som laget beskrivelser av sin Norges-reise. En omtale i en japansk avis fra et besøk i Telemark utmerker seg med noen kuriøse betraktninger: «For øvrig var veien til Tinnoset, likesom tilfellet er med de fleste veie i Norge, særdeles god og uten de bakker man skulle vente i et så bergfullt land. Enkelte steder var siderne av veien forsynet med store, spisse stene, hvis hensikt vi ikke godt kunne forstå. Antagelig var de anbrakt der for at reisende som ved en ulykke ble slynget ut av vognen ved at spiddes på de skarpe stene kunne finne en hastig og sikker død i stedenfor at forslå seg mot bakkene eller drukne i de drivende strømme».
Klarer vi å henge med i svingene? For datidens folkevalgte må det ha vært alt annet enn enkelt å vite hvordan man skulle forholde seg til de raske forandringene i transportsektoren. Tidlig i det 20. århundre var det i en helt annen grad enn i dag opp til de lokale styresmakter å sørge for regulering av trafikken på veiene. Et talende eksempel på hvor vrient dette kunne være er referatet fra et herredstyremøte i Hitterdal i september 1910.
På bordet lå en søknad fra privateide Øst-Telemarkens Automobilselskab (ØTA) om at få kjøre med en hastighet av 30 km i timen på ruten Kongsberg-Notodden. Datidens herreds- eller kommunestyrer hadde i liten eller ingen grad en administrasjon eller en profesjonell rådmann å lene seg mot. Saksbehandlingen var mer overlatt til hvilken informasjon som var tilgjengelig for ordføreren og hvilke kunnskaper de øvrige folkevalgte måtte sitte inne med.
Interessant nok var ordfører G.M. Tinne første taler, men hans innlegg munnet mer ut i et spørsmål enn et svar: «Amtstinget har besluttet at en vei under 4 meters bredde overhodet ikke skal benyttes til automobiltrafik. Men hvor bred veien skal være til en kjørehastighed av 30 km i timen er ikke bestemt noget om».
Representanten A. Susrud må likevel ha oppfattet det slik at ordføreren var positivt innstilt til søknaden. Susrud var av en helt annen mening: «Jeg er forbauset over at ordføreren kunne anbefale dette. På mange steder med tykke skoge, bratte skråninger osv er det en stor fare med disse automobiler, og jeg skjønner ikke hvorfor de skal kjøre så fort. Hva er det disse herrer har det så travelt med, montro?»
En annen representant, K. Semb, satte fingeren nettopp på det ømme punkt – at saken ikke var utredet i sin fulle bredde. Og vi kan kanskje antyde at det allerede for drøye 100 år siden var en vel innarbeidet praksis å drepe en sak ved å foreslå den utsatt. Semb sa i alle fall: «Det er fattet vedtekter for sykkelkjøring, og det samme er visst tilfelle for automobilkjørsel. Havde vi havt disse vedtekter for hånden, ville det være lettere at forstå det ansvar at give tillatelse til den store hastighet. — Jeg vil foreslå sagen utsatt, til vi får fatt på vedtektene!»
Et annet tankevekkende innlegg kom fra representanten Sollid, som hadde et våkent øye for sakens dilemma, og han hadde gjort sine personlige observasjoner: «Jeg har lagt merke til at disse ‘slengeautomobilerne’ går meget fortere end de i fast rute… — Som det nu er, går det temmelig vildt til. Det er risikabelt ude i veien med unge heste. Vi har nu ikke lenger fri vei. Men på samme tid tør jeg ikke sette meg imot, da det er et fremtidens befordringsmiddel. Men jeg vil være med på best mulig kontroll».
Flere representanter ytret ønske om utsettelse, og det ble også tatt til orde for at det burde komme en statslov som kunne regulere slike saker, slik at amts- og herredsstyrer ikke behøver å ha noen befatning med dem.
Så kom ordfører Tinne igjen på banen, som seg hør og bør for den som holder klubba og styrer møtet. Ordføreren konkluderte med at han kunne gjerne stille seg bak at saken ble utsatt. Dermed fattet Hitterdal herredstyre et høytidelig vedtak som det for all ettertid kan være bekjent av: «Sagen blev enstemmig udsat».
Norges første billøp Søndag 25. februar 1912 ble Norges første billøp arrangert på Bunnefjorden. 28 biler var påmeldt til løpet på isen mellom Ulvøya og Skjærholmene øst for Hellvik på Nesodden. Nær 10.000 mennesker stod langs den 9,5 km lange løypa på Bunnefjorden. Løpet ble dramatisk pga de store menneskemengdene og dårlige isforhold. To biler kolliderte – og løpet ble til sist avlyst. Inge Ytteborg jr deltok med en Brennabor (1911). Han kom i mål med tiden 9 min. 29 sekunder, var sist i sin klasse, men var i alle fall én av fem som fullførte.
Første billøp til Notodden Lørdag 20. juni 1914 kunne Teledølen fortelle at nå var dagen kommet for at «det store automobilløpet» skulle passere gjennom Notodden. Starten skulle gå ved Frogner stadion i Kristiania i 14-tiden – med 57 startende biler og de var ventet å passere Notodden i 23-tiden. Det var en rute på hele 562 kilometer som skulle kjøres; Fra Kristiania til Nittedal, Grua, Jevnaker, Hønefoss, Krøderen, Vikersund, Hokksund, Kongsberg, Meheia – Notodden. Videre skulle det kjøres til Hjartdal, Seljord, Bø, Skien, Porsgrunn, Larvik, Lågendalen til Sande, så til Drammen og tilbake til Kristiania og målgang ved Frogner stadion. Selv med innlagte kontrollstopp skulle alt skje på 24 timer. Teledølen kunne til og med fortelle at Hydros generaldirektør, Sam Eyde, var en av dommerne.
Så skulle det vise seg at løpet gikk unna i enda større fart enn det som var tenkt. Første bil passerte målstreken allerede kvart over ni søndag morgen.
I Teledølens omtale av løpet to dager seinere heter det blant annet: «Løpet ble fra Notoddens side imøtesett med stor interesse. Allerede ved 9-tiden var det samlet et stort antall tilskuere ned etter Kongsbergsveien. På torvet var hovedmassen samlet, men også nede ved svingen ved Furuheim var det atskillige tilskuere. Her hadde man jo en glimrende anledning til å iaktta hver enkelt og det var særlig interessant å se, hvordan de greide den skarpe svingen.
Litt før kl. 10 hørte man de første ”tøff-tøff” oppe i Øvrebyen og kl. 10 presis kjørte bil nr. 1- Riiser-Moe, over torvet. Riiser-Moe hadde startet først fra stadion og holdt altså fremdeles teten. Han hadde kjørt uten hvil hele veien. Tilskuerne trodde nå at bilene skulle komme slag i slag, men nei, det gikk en hel halvtime før nestemann bil nr. 4, Clarin Mustad, kom inn. Denne og de fleste andre hadde nemlig tatt sin tillatte stans ved Kongsberg. Atter gikk en halv time (i-mellomtiden forlystet politiet publikum med en rekke voldsomme arrestasjoner) så kom bil nr. 2 og bil nr. 3 kjørende med fem minutters mellomrom og et par minutter senere bil nr. 5.
Nå begynte det å bli interessant. Der kom liv i tilskuermassen og ved de neste hornstøt var der en liten spenning som utløste hurrarop og begeistringer, da man fikk se nr. 22. Det var grosserer Alf Nielsen. Han hadde i likhet med nr. 1, kjørt hele veien uten hvil. Umiddelbart etter kom bil nr. 6 og nr. 8 franskmannen Heilbronner og 5 minutter senere gjorde nr. 7, den forhenværende sykkelrytter Wilhelm Henie, en flott sving nede ved Furuheim. Lenge måtte tilskuerne vente, så kom nr. 14, nr. 21 og nr. 12, Gustav Steen. Straks etter kom nr. 19, nr. 15 og nr. 26 tutende i hælene på hverandre og likeledes nr. 1, nr. 12 Bertel Steen og nr. 16, Chr. Schou.
Presis 11,30 kom nr. 20, Leif Balchen og nr. 17 premierløytnant Langaard. No ble det et langt tom rom, hele 25 minutter og man begynte så smått å tenke seg hele bilskaren liggende som en rykende haug opp på Meheia, men så suste nr. 24 over torvet og like etter nr. 31. Nr. 31 vakte særskilt oppmerksomhet, den ble nemlig kjørt av en kjent Notodden-mann, sjåfør Jens Andersen, som regnes for en av de beste sjåfører i landet. Andersen var gjenstand for meget begeistring og der ble tilropt ham atskillige velkomsthilsener.
Nå kom bilene kvikt etter hverandre, nr. 23, nr.25, nr.28, nr. 35, nr.32, og nr. 18. Nr. 18 var absolutt den vakreste av bilene, den eides og førtes av dr. Rolf Thommesen. Va hadde anledning til å veksle noen ord med doktoren i farten, som uttalte sin fulle tilfredshet med turen over heia. Fra kl. ½ 1 –1 kom bilene i rask rekkefølge og henved kl. 1/2 2 kom femtierne som avsluttet rekken. En mengde tilskuere holdt ut helt til siste bil, som nede ved broen fikk livlige farvelrop».
Annonse i Aftenposten 16. juni 1914 i forbindelse med det store automobilløpet. Intet ble overlatt til tilfeldighetene!
I Aftenpostens omtale av løpet 22. juni het det at «Ingen større uheld var indtruffet underveis, bortset fra at vogne nr 6 og 10 brak axelen og gav op». Avisa hadde for øvrig sendt en journalist med som passasjer i en av de deltakende bilene, slik at det også kunne gis en levende beskrivelse av hvordan den lange reisen forløp.
Journalisten var ikke minst opptatt av de «beryktede bakker» over Meheia, men de oversteg alle forventninger – en virkelig bjerg- og dalbane! Det gikk visst bra allikevel: «Vi kom flot op og ned og suste i sving og kroger gjennom Notodden, hvor alle mand var på benene for at se på».
Selv om målgangen fant sted på søndag, var den endelige resultatlista klar først tre dager seinere, og premieutdelingen fant sted på torsdag – for dette løpet handlet om meget mer enn å komme fort fram. Blant annet skulle bensinforbruket måles, og alle biler ble grundig undersøkt for eventuelle skader.
Til førstegangstjeneste i egen bil Det sies at direktør O.H. Holta til å begynne med var skeptisk til de nye automobilene. Han mente man som passasjer burde ha tilgang til en håndbrems i baksetet! Det lot seg nok ikke ordne. Men fra 1914/16 er både han og broren Hans oppført som medlemmer i KNA. O. H. Holta eide en Caddilac med registreringsnummer H-22. Hans Holta hadde en Paige med nr. H-201.
Halvor B. Holta var nok betydelig mer bilinteressert enn sin far Ole H. Han fikk sin første bil, en Scripps Booth 1916 med registreringsnummer H-209, da han fylte 18 år. Så kan man saktens spørre: Kan direktør O. H. Holta i Tinfos ha hørt om hvordan Sam Eyde lånte ut både bil og sjåfør når kongen hadde oppdrag på våre kanter? Det forholder seg i alle fall slik at da Halvor Holta, som var født i 1896, møtte til førstegangstjeneste på Hvalsmoen, så ankom han med egen bil. Noe slikt hadde nok ikke skjedd før. Selvsagt vakte det oppsikt, ikke bare blant rekruttene, men også hos kommandanten i leiren.
Halvor B. Holtas sønn, Ole Holta, forteller at hans fars førstegangstjeneste ble noe uvanlig. Den kom i meget stor grad til å bestå i å være sjåfør for kommandanten og sørge for at han kom raskt og effektivt fram dit han skulle – til enhver tid.
Den samme Halvor B. Holta opplevde i sine tidlige år som bilist at dårlige veier og dårlig gummi i dekkene var en mer enn dårlig kombinasjon. En gang tok en bilreise fra Tunga gård over Meheia til Bolkesjø en hel dag. Den lange reisetida skyldtes «i all enkelhet» mer enn 10(!) punkteringer underveis.
Måten hjulene var festet på, var ikke helt ulikt dagens løsninger. Det var fem-seks store skruer med tilhørende muttere til hvert hjul. Festeanordningene var nok utsatt for betydelig større påkjenninger i tidligere tider. Halvor B. Holta har fortalt at han en gang kjørte inn på torvet på Notodden og ble vitne til at det plutselig trillet et stort hjul foran bilen. Det hele ble litt mindre morsomt da han nokså snart fikk en ubehagelig følelse av at hjulet var til forveksling lik hjulene på hans egen bil.
Ole Holta, (født i 1924), minnes fra sine barneår at familien hadde egen sjåfør til diverse utflukter. Det gjaldt blant annet når man skulle på ferie og forflytte seg fra Notodden til Nøtterøy. – Vi hadde en sjåfør som het Alf Hillestad. I tillegg til å være en utmerket sjåfør, var han jo også engasjert i Hillestads brusfabrikk i Telegata. Kort fortalt: Når vi skulle på ferie, startet reisen ved brusfabrikken, slik at en kasse brus allerede var medbrakt når vi barna inntok våre sitteplasser i bilen. Dette hører så avgjort med blant min barndoms gode minner, forteller Ole Holta.
En ferietrip til Rjukan Så runder vi av denne gjennomgangen av lokal transporthistorie med noen linjer fra en «salgsplakat» for en feriereise i Øvre Telemark. I våre dager lages brosjyrer og annet – og det finnes såkalte bloggere som mer og mindre lever av å reise rundt og beskrive i tekst, film og bilder hva de opplever. For gode hundre år siden var det annonser i avisene for hoteller og andre turistdestinasjoner, men det fantes også noe som het tekstreklame. Om journalisten ble påspandert kost og losji eller honorert på annen måte, vites ikke. Vi vet bare at artikkelen, som er signert A. Hyllan, og sto på trykk i Varden i 1910, har en noe annen form enn det vi finner i avisspaltene i dag.
Og det tankevekkende er at selv en tilsynelatende bemidlet person fortsatt måtte innstille seg på å ta seg fram i landskapet på aller enkleste måte:
«Du flittige og strevsomme håndverker i Skien, du bymand som sveder og stræver, har du en 50-60 kroner at avse til en feriereise, så tag ruten Skien-Rjukan. Du reiser på morgenbåten fra Skien til Notodden, hvor du i tilfelle kan spise middag, f.eks på Tvedens kafe for en rimelig betaling og hvile deg en stund. Har du god råd, så kan du bestille kalesjevogn med to hester til Tinnoset. Forresten er der omtrent hele veien prektig syklevei. Men er du flink fotgjenger, greier du godt de 32 km på ettermiddagen til Tinnoset. Den spasertur har du godt av! —
På Tinnoset Hotel må du overnatte. Dampskibet Gausta der føres av kaptein Klonteig – en stø og høflig kjempeskikkelse, der minner om eidsvoldsmannen Teis Lundegaard fra Lister, går kl halv 12 til Fagerstrand i Vestfjorddalen. Her kan du ta inn på hotellet og få deg en opfriskning av hva du ønsker av mat og drikke. Litt stive priser, som ventelig kan være, men hyggelig betjening.
Fra Fagerstrand til Rjukan er det 25 km. På veien passerer du Mæls kirke, skysstasjonen Mogen, gårdene Miland, fra hvilke du i klart vær får et storartet utsyn over det majestetiske Gaustafjell, hvilket imponerende skue de beholder til du kommer forbi Nyland og til Gårdene Soum (Såheim), hvor Rjukalselskapets kraftstasjon skal anlegges. Straks ovenfor nevnte gårde begynner veien at stige opad bakkene til Vaae, hvorfra veien går i storslagne slyngninger opp over den bekjente Maristi opp til Fosso, hvor Rjukan hotell troner over det svarte og skumle Rjukanjuv.
På dette med all nødvendig komfort udstyrede hotel finner du en styrkende og velfortjent hvile, god mat og drikke og en særdeles venlig og forekommende betjening. Hotellet er utstyrt med gode senge. Elektrisk lys overalt. Røge- og konversasjonsværelser, bad og alt inntil skrivepapir!
Lige nedenfor hoteller finner du en diger saluttkanon, samt en tennisplan, cementeret og velstelt. Litt lenger ned i skogen finner du en net bygning hvor der er biljard. Spill vekk en stund og oppsøk senere utsikten og betrakt Rjukanfossen, der fra dette sted ser ut som en blendende hvit brudeslør og oppliver den svarte og storslagne fjellrevne med sitt hvite skum og sitt veldige bulder.
Men du er ennu ikke ferdig på Rjukan. Når du har fått deg en styrkende søvn over natten, kan du om morgenen slenge på deg litt klær og gå ut og se på buskapen, det elektriske sagbruk og utsikten mm. Så inn og få deg mat og etterpå en røg i røgeværelset eller på altanen, hvor nyeste aviser forefinnes!
Deretter en trip på en mils vei opp til Møsdammen for at se hvilket storartet arbeide Skiens brugseiere her har kostet. Vil du ta en trip oppover med motorbåten og ta en god ‘sluk’ med, kan du få en prektig fjellørret med på tilbaketuren».
Der er neppe mange Automobilruter i Norge, som er saa tunge og steile som denne. Veien over Meheia er saa visst ikke anlagt for Automobiler; men et pragtfuldt og et morsomt Stykke Vei er det. Før Automobilhjulene begyndte at æde sig opover Kneikerne, brugte et nogenlunde almindelig Menneske 5 a 6 Timer for at kjøre over Meheia til Notodden.
Saa hvilte man rigtignok paa det gamle stilfulde Skydsskifte, som graaner bag en Allé omtrendt midveis mellem Kongsberg og Notodden. Mange merkelige Reisende har slaaet ihjel en Times Tid paa «Jerngrua». Men Automobilerne stryger forbi, og snart vil der vel blive mere og mere ensomt paa det gamle Skifte, hvis Meheiabakkerne ikke viser sig altfor fiendtligsindede mod Automobilringens kostbare Gummi. For en skal vel kunne lede efter en Vei, hvor Gummien slides sig som over Meheia. For det første er der et utal af helt svimlende Bakker, og for det andet er Veien som næsten overalt paa de Kanter knudret og slem.
Men hvor der er vakkert i Sommersol over Heia! En farer forbi de lange Furumoer, hvor Solpletterne ligger og skinner, snart dukker der frem en skummende Elv nedfor Stupet langs Veien, snart er det et stille svart Fjeldvand, hvor Smaafisken sprætter, og nede ved Nybu ligger det vakre Elgsvand. Aftenposten 09.06.1909
Kong Haakon og dronning Maud gjorde flere besøk til Notodden. (Foto: Wikimedia Commons).Et postkort utgitt i forbindelse med et av kongens besøk på Notodden.På Kongsberg med kongen 25. august 1908: Ingeniør Kloumann (foran bilen) mente i likhet med Eyde at tiden var mye verdt. Det gjenspeilte seg også i hans omgang med gasspedalen. På dette bildet ses også ingeniør Emil Collett, kongens adjutant Krag, admiral Jacob Børresen og sjåføren er Gustav Martini. Fotografiet er tatt i bakgården til Victoria Hotel i Hyttegaten nr. 24. Foto: Jenny Arnesen.Halvor B. Holtas bil, en Scripps Booth med registreringsnummer H-209, som han trolig brukte under avtjening av sin verneplikt på Heistadmoen. Fuglehunden Hera har inntatt forsetet. Bilen var sjelden og høyt verdsatt blant samlere. Merket eksisterte i årene rundt første verdenskrig, men ble ansett å være for kostbart og gikk inn på 1920 tallet. (Foto: Privat).
Flere har bidratt til å gjøre denne artikkelen mulig. En særlig takk til Ole Arvid Vassbotten, Ragnar Moen, Thomas Neeb, Alexander Ytteborg, Ole Holta, Halvor Holta, Ole Bjørn Holta Skahjem og Øyvind Odden.
Kilder: Aftenposten 09.06.1909 Aftenposten 22.6. 1914 Aftenposten 4.1. 193 Varden 31.10. 1904. Varden 05.09.1906: En ferietrip til Rjukan, A. Hyllan Varden 24.11.2017 Kristiania politikammer: Automobilregisteret Asker og Bærums Budstikke 16.11. 1907 Morgenbladet 2.11. 1908 Lillehammer Tilskuer 11.01.1909 Fremskridt 12.9. 1910: Om fartsgrenser på veien Rolfsens lesebok for folkeskolen, (1912) Tora Kjørstad: Dagbok. En statistisk belysning av generaldirektørens virksomhet. (1917) «Motorliv», KNA, 1932 «Kraftkaren i norsk industri» Portrett av Sam Eyde Teledølen 20.6. 1914 Teledølen 22.6. 1914 Sam Eyde: Mitt liv og mitt livsverk, Aschehoug forlag (1939) Notodden historielag, årsskrift 1996: Sverre Groven: ØTA dei fyrste åra «Ferry Tales», om bord-magasin fra Bastø Fosen (2015).Ole Holta, samtale november 2017.
Og da «Spirillen» og «Snurrebella» fra Oslo ble hektet for brennevins tjuveri. Løytnant og politibetjent Gunleik Kåsa forteller T. A.
I dag når vår by presenterer seg i den stand den gjør, kan det være moro å se tilbake til dengang det bare var et par tre hus og ingen ordentlige regulerte gater her.
Det falt oss inn at en som kunne gi oss ganske gode opplysninger, var løytnant og gammel politimann i Notodden, Gunleik Kâsa, som nå har gått av med pensjon og driver et lite gårdsbruk oppe på Høybøkåsa.
Gunleik Kåsa tok eksamen ved underoffiserskolen (Garden) i Oslo 1897 til 1900. Ble så fastlønnet sersjant og tok senere politiskolen, og var en tid politikonstabel i Oslo. Kom 1907 til Notodden og ble ansatt her. Den gang sorterte Notodden under politimesteren i Telemark og nærmeste overordnede i Notodden var lensmannen i Heddal, den gang lensmann Rollog. Det var en politibetjent og to politikonstabler dengang. Politistasjonen var det første hus som ble bygd av murstein på torget.
Kåsa forteller at det førte ingen ordentlig veg utenom en liten sti mellom stubber og stein der torget nå er. Men Heddal herredsstyre bevilget 200 kroner til anlegg av en kjøreveg fra politistasjonen bort til Meheiavegen, som engang gikk over torvet forbi der Teledølen og apoteket ligger og opp Blindtarmen.
Det var et fælt spetakkel mange ganger i mørke kvelder, uten gatebelysning, å leite seg fram blant stubber og stein med rebelske anleggsfolk som skulle arresteres. Det følger gjerne med storanlegg.
De eldste anleggsfolk var greie karer, de drakk nok og sloss, men betalte mulkten uten prut. Verre var de «boms» og kvinnfolkene som fulgte som haier i «rallarens» fotspor.
– Var det mange arrestasjoner?
– Vi hadde fem seller for fylle- arrestanter, og især etter større høgtider når båten fra Skier kom fullastet med folk, da kunne vi ha opptil 25 arrestanter eller 5 i hver selle. Sang, skrål og banning om hverandre var gjerne den underholdning vi hadde hele natten oppe på vakta.
-Det var ellers ikke godt å greie alle disse karene når dere bare var 3 mann?
-Det var mye å gjøre, men det ble bedre da Hydro ansatte 2 politimenn, som vi samarbeidet med. Litt før jul 1907, om jeg ikke husker feil.
-Det var vel ikke vann eller kloakk heller den gangen?
-Nei, vann måtte vi hente i pumper som sto i «Teledølens gård og i gården som nå eies av P. Etholm, dessuten sto det pumper flere steder i byen.
-Det kom jo mye brennevin til «byen» den gang?
-Ja, en masse. Om lørdagene når båten kom fra Skien, møtte så karene opp med sin postkvittering nede på bryggen. Det kunne ta flere timer å bli ferdig med utleveringen, og i kalde vinterkvelder var det en sur jobb for alle å stå timesvis nede på brygga.
-Var det mye gauking?
-Ja, det skal være visst.
– Hva kostet fluidumet dengang? God akkevitt fikk en jo fra kr. 1.70 til kr. 2.00 for flasken, gaukene tok 5.00 kroner for akkevitten og 10 kroner for spriten og vi i politiet hadde en masse bryderi med disse gaukene.
-Var det noe spesielt sted i byen som var «beryktet» dengang?
-Mathishaugen var vel det mest «kjente» sted, men ellers ble gesjeften drevet av mange.
-Var det mye tyverier av brennevin fra dampskipsbrygga?
-Ja men et innbrudd husker jeg godt. Det var noen oslokarer som jeg hadde en del kjennskap til, bl.a. dengang så godt kjente «Sperillen» og «Snurrebella» gjestet her og brøt inn og reiste med en mengde brennevin fra dampskipsbrygga. Vi hadde mistanke om hvor de holdt til, i en utløe på «Basløsletta» rett opp for Tinnebakken. Da vi kom dit, fant vi både karene og en del av brennevinet så var det arrest og bortvisning fra distriktet for dem da.
-Hoteller, var det mange av dem?
-Nei, bare to, Tvetens og Turnheim og et par mindre «logi for reisende».
-Skoler?
-Omkring århundreskiftet bygde far den gamle trebygningen på folkeskolen der Osland nå bor den ble benyttet og Høybøskolen nedlagt.
-Kirke var det vel ikke den gang?
Nei kirken kom senere, men Urleg var kapellan og hadde kontortid her i Notodden. Ellers foregikk alle kirkelige handlinger og messer i Heddal.
-Brannvesen var det vel heller ikke?
-Nei det vil si, frivillig brannmannskap var det jo ordnet med.
-Var det noen alvorlige brannkatastrofer eller andre ulykker som du kan huske dengang?
-Nei. Først ved Bratsbergbanens bygging inntraff en alvorlig ulykke ute i Lindslo, idet et dynamittlager sprang i luften og en mann ble drept.
-Når du nå i dag ser på byen, Kåsa, så må du vel si at det har vært en kolossal utvikling byen har gjennomgått i disse 30-40 år.
-Ja, det er et eventyr som nesten ikke er til å tro, og jeg nærer en sterk beundring for de menn som har gått i spissen for å gjøre byen så velstelt og vakker som den nå er.
Vi slutter vårt lille intervju her, men vil på egen regning tilføye at Kåsa var blant offiserene som med sorg så på kapitulasjonen av Heistadmoen tross sine mange år var han som depotsjef på Heistadmoen og en god fedrelandsvenn som Kåsa er, var det med sorg i hjertet han reiste hjem uten sverdslag. Og vi vet ingen som med mere optimisme under krigen trodde på Norges frigjøring. Og da frihetsdagen kom banket nok hans hjerte atskilig raskere enn dengang han gikk den tunge vei hjem uten å få slåss for friheten og landet.
Telemark Arbeiderblad 12. juni 1947 Avskrift: Ole Arvid Vassbotten
Redaksjonen i Hydrobladet har spurt meg om jeg som tidligere Hydroingeniør vil skrive litt om gamle dager i selskapet.
Ikke først og fremst om Hydros tilblivelse, vekst og produksjonsmetodene, men om de artige opplevelser og småpussige hendelser fra «Salpetern» på Notodden – for omlag 40 år siden.
— Skulle noen av dere ha hørt dette berettet før, får dere tilgi meg.
Det var i 1906 jeg som nybakt kjemiker ble sendt til Notodden av Sam Eyde. Det var sikkert noe for meg å gjøre der…
— Jo, jeg skal si jeg fikk jobben!
Jeg skulle påse at anleggsfolka ikke fylte større kvartstein enn maksimalt store valnøtter inn på absorbsjonstårnene. Men kvartsen var hard og kjeftene i steintyggerne ble omgående utslitte, og svære kaker av stein – passerte inn på tårnene. Og kjeft fikk jeg… av Sigurd Kloumann — at jeg la meg opp i sånne bagateller, og kjeft fikk jeg av driften — for at jeg ikke greide å stoppe dette. Jeg tilstår ærlig — jeg var ikke oppgaven voksen (!)
Da kjente jeg noe loddent nede i gruben
Bjarne Hansen og Bonnevie var det visst; som hadde en bjørnunge på «Salpetern». Den var utrolig morsom og den ble brukt «i all uskyldighet» til bl.a. å skremme folk med. En av mine første arbeidsdager der oppe skule jeg lære å «trykke» syre opp i tårnene. Jeg stod nede i den meterdype gruben og tomlet med kranene. Da kjente jeg noe loddent nede i gruben bak meg… det beveget seg og brommet. – Jeg snudde meg, og med et stort vræl spratt jeg opp av hullet. Med døra på gløtt – stod en fnisende hop. I ingeniørmessa hadde vi også et par gjesteværelser. Der tok dr. Collet en gang inn. Og en ettermiddag han sto og «charmentiserte» seg, listet vi bjørnungen opp trappen, fikk døren til Collet på gløtt, og gav bjørnungen et spark i baken – så den tumlet brummende inn. – Skadefro tunger påstod at Collet plutselig hang utfor vidusprossene i armene… Nå, så galt var det vel ikke (!)
Ja, ingeniørmessa. Jeg ble med mine 24 år valgt til messefar. Jeg hadde derfor regnskapet også, og jeg skal hilse og si at månedsoppgjørene der var livlige. Hvorfor skal jeg ikke si her, men kun antyde at det også var utenforstående t.eks. en doktor… som visste hvor skapet sto.
….at giftesyke damer kunne bare reise opp til Notodden.
Hyggelig hadde vi det, trass den katastrofale mangel på – damer – til å begynne med. Men så ble vi samtlige 5 forlovet etter hvert, og vi skrøt av våre kjærester, og vi skulle ha det så gildt hos hverandre – når vi ble gifte – og fikk hvert vårt hus. Merkelig nok… giftet vi oss nokså samtidig og fikk hus der oppe på Villamoen, og mye hygge sammen – men… ikke akkurat som vi ungkarer hadde planlagt. Folk spøkte og sa; at giftesyke damer kunne bare reise opp til Notodden. Der var det 100 pst. sikkert at de ville bli gift. – Kanskje det ikke var helt uten grunn… for jeg tror; alle småpiker som kom opp den gang fikk «lenkene» på seg. Men det liker de selvfølgelig ikke å høre.
Ellers slukte arbeidet oss med hud og hår, og i fabrikken var vi dag og natt. Noen påsto en ingeniør som hadde timebetaling for overtid, hadde 25 timer i døgnet (!) Men med hjelp av kontordamene & telegrafdamene fikk vi da en sjelden gang stablet en dansemoro på bena i messa. Vår anstand var da som regel fru Geelmuyden som den gang var omkring 1/4 århundre gammel og den muntreste av oss alle (unnskyld, hvis alderen på grunn av omstendighetene er satt for høyt – jeg skulle vel for resten ikke ha røbet den!).
«Det røde rum seg egner best til Amors muntre spill. Her henter hver sin pikelill så ofte som han vil»
Vi måtte ved en iøyefallende plakat minne kavalerene om: Her prekes ei fabrikk! Og i det lille røde kabinett i messa hadde ingeniør Bohre slått opp følgende: «Det røde rum seg egner best til Amors muntre spill. Her henter hver sin pikelill så ofte som han vil»
— Så kom igangsettingen av Notodden Salpeterfabriker, og den ble feiret med en middag, og ut på kvelden skulle vi ut og sette i gang. Turen ble katastrofal. — Ja, bare for selskapsklærne, for alle fikk vi syredrypp og forræderiske huller i tøyet. Ellers gikk vel alt programmessig.
Vi drev svære forsøk i teknisk målestokk. Og det kunne da hende at syra kom inn i ledninger, hvor den ikke hadde noe annet å gjøre enn å spise opp både rør, kraner og fittings. Og Monstads rørleggerforretning tjente svære penger på «Salpetern». En dag holdt han en for Notodden å være, utrolig flott middag på det nå forlengst nedbrente «Furuheim Hotell». Der holdt han en stor tale for oss og sa: «Oppriktig talt tror jeg dere hiver rør, kraner og fittings i Hitterdalsvannet, for ellers kan ikke jeg begripe hvor dere får anbrakt alt dere kjøper av meg!»
– sprang den lekk og spruten stod rett i brystet på meg.
Ammon nitatfabrikken var ikke lett å få til å gå uten tap og gi hvitt salt. Vi spekulerte og strevet fælt for å finne tapet. En dag jeg stelte med en pumpe for konsentrert varmluft – sprang den lekk og spruten stod rett i brystet på meg. — På et øyeblikk var jeg innkapslet av salt og måtte skyndsomt retirere.
På Veien møtte jeg direktøren: «Nå skjønner jeg hvor tapet tar veien», bemerket han. Med det samme jeg har direktøren, minnes jeg en annen pussig hendelse: Jeg spilte med i et 18 manns orkester der oppe – med tannlege Rolf Martens som dirigent. Ved en av våre konserter ble den gamle original, nå forlengst avdøde doktor Helmers så begeistret at han ropte fra første benk på galleriet: «Lenge – Leve – Direktøren (!)»
– Og direktøren reiste seg i orkesterplass… og så seg forundret rundt, mens dirigenten bare måpte og forsto ingen ting.
H. M. Kongen var flere ganger på Notodden
H. M. Kongen var flere ganger på Notodden — første gang visstnok i 1908. Avdøde fotograf Wangberg skulle ved lunsjen på Administrasjonsboligen fotografere H. M. Kongen omgitt av bygdens og selskapets ledende menn – ute på trappen.
— Der sto da Wangberg gresselig så nervøs ute på gressplenen og kikket i apparatet sitt med kledet over seg, og hele greia sto bare å svaiet og dirret. Da kom det fra Hans Majestet «De må skæm igge værø saa nervøs, det er jo bare maj».
— Og gamle fanejunkeren, som kom i sin bunad, og Bohre og jeg fikk å passe på ham. Det begynte med at han satte gaffelen i hummerkloa – så den spratt utover bordet. Da måtte han styrke seg… med det som var i Bohres, mine og sine egne glass. Men, jammen tålte han det. Etterpå hilste han på kongen, klappet ham på skulderen og sa, han var en kjekk kar: «Du skal pinadø få ein kubbestol ta mig du!» Og senere reiste han også virkelig inn til slottet; med den lovede kubbestolen.
Jeg har sagt det hadde så lett for å dryppe i fabrikken, og det måtte vi jo undersøke. – Jeg husker godt en søndag jeg hadde inspeksjon og gikk gjennom kalksalpeterfabrikken. Foruten de gamle størknepanner i 2nen etasje, var det også et par luttanker der som hendte randt over. Og den dagen var det en dam på gulvet nedenunder stampemaskinene hvor de fylte salpetertønnene. «Hva er det for noe søl», sa jeg til karen som holdt på der, stakk fingeren i dammen og smakte – og smaken var ramm og – ukjent. «Jo, det skal jeg si dere, hæsten har akkurat vært her og henta eit tønnelass». – Jeg spøtta atskillig mer enn vanlig!
De stadige driftsstansene ved Svelgfos Kraftstasjon i begynnelsen, var en stor plage for oss. Syra rant da over, og gassen lekket ut der det ble overtrykk. Kokeapparatene stivnet til, og helst hendte dette om natten… naturligvis. – Da måtte vi stadig opp og ut i fabrikkene. Og arbeiderne der var uøvde… men… det var foresten vi også. Ikke fritt var det heller, for at fylla av og til kom som en ekstra vanskelighet. Som den gang da tårnsjefen sovnet på vakt, og ikke meldte av at Svælgfoss var stanset – og alt rant da over. Eller den gang nitritkokeren hadde hengt kaffespannet sitt i kokeren og fikk den giftige nitriten i magen – så den sto som en svær tromme av de utviklede kvelstoffgasser (!)
— og ingen doktor var å få tak i.
For oss unge var det en veldig lærerik tid og ingen av oss hadde noe ondt av å henge i, selv om vi av og til ble litt gassforgiftet.
Og Hydros skaper og vår forgudede sjef, Sam Eyde, kom en sjelden gang på snarbesøk og satte fart i alt og alle.
Men så laget han også en fest til oss i en fei — og damene måtte ha ballkjolen hengende klar. Nei, det var umulig å kjede seg… Hadde vi noen timer til overs «kastet vi av oss verdenstummelen» og gikk på kino – for 25-øringen – som Bohre sa.
Til slutt vil jeg gjerne få risse noen minnerunder over min gamle, gode venn Christian Bohre. Han var en lysende begavelse, staplende fantasifull og – ga en god dag i alle former. En kjemisk teft av de sjeldne hadde han, en meget nyttig mann for vårt unge selskap, Norsk Hydro, og et stort tap var det, da han ble revet bort av Spanskesyken i 1918.
Kjemi Ing. H. G Hall (1948)
Til slutt noen korte fakta om H. G. Hall Født den 26. november 1884. Født i Cardiff England. Ing. Polytechn. Coten-Anhalt. Ansatt ved Notodden Salpeterfabrikker fra 1906. Satt senere også i direksjonen ved Heistad jerntraadindustri. Jobbet senere også som bestyrer for bla. Svovelfabrikken i Hurum.
Etterpå hilste han på kongen, klappet ham på skulderen og sa, han var en kjekk kar: «Du skal pinadø få ein kubbestol ta mig du!»Admini pynta til kongebesøkInteriør i salpeterfabrikkenTønneproduksjon
Avskrift: Frode Austad (Viktig merknad – til informasjon avskrift er gjort med noen mindre endringer på ordlyder og tegnsettinger).
