Bjørnungen som ble dressert av ingeniør Bjarne Hansen skrev norsk industrihistorie. I juli 1905 underholdt den ekspertkomiteen som var kommet til Notodden. Mer enn en gang ga den Eyde og hans folk et aldri så lite pusterom.
Det finnes mange bjørnehistorier – men kanskje bare én om en bjørn som skriver industrihistorie. For det gjorde en ung bjørn på Notodden sommeren 1905.
Mer enn én gang sto en flokk vitenskapsmenn fra mange land og lo høyt av alt det rare ingeniør Bjarne Hansen hadde lært bjørnen å gjøre.
Alt gikk ikke på skinner på forsøksfabrikken på Notodden. Det var heller ikke alltid så lett å gi klare svar på alle vanskelige spørsmål som ekspertene stilte. Noen steder trengtes det en opprydning før ekspertene kunne slippes inn. Alt ekspertene fikk med seg av inntrykk og opplevelser var viktig – for de skulle gi en anbefaling til banken i Paris som skulle gi penger til prosjektet. For dem som sto bak prosjektet, kunne forskjellen på et ja og et nei være dramatisk.
«Bjørnen er løs! Bjørnen er løs!» ble det plutselig ropt ut over anleggsområdet. Forskrekkelsen varte ikke så lenge, for snart forsto ekspertene at det var Bjarne Hansens bjørnesirkus som var i gang. Og mens Bjarne og bjørnen underholdt, fikk andre akkurat den tiden de trengte til å rydde vekk rot og gjøre klar på neste stoppested for ekspertene.
Men hvordan kunne en bjørn bli så tam – og hvordan kunne den havne på en fabrikk på Notodden?
Historien er nesten ikke til å tro: 25. mars 1904 ble det felt ei bjørnebinne i Hjartdal. To jegere fra Kristiania hadde betalt 400 kroner for å få skyte bjørnen når den kom ut av hiet. Det ingen visste, var at binna etterlot seg tre små unger. De var så små at de ikke kunne ta til seg annet enn flytende næring og måtte stelles som spedbarn.
Bare en av dem levde opp. Den ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal, som foret bjørnungen med morsmelk som de fikk av Tora Våle, som hadde fått sin første sønn, Torbjørn, halvannen måneds tid tidligere. Det var en vanlig oppfatning den gangen at bjørnunger tåler kumelk dårlig, men at de livnærer seg meget godt på morsmelk.
Den lille gutten måtte dele morsmelka med bjørnungen og begge vokste godt. Bjørnungen skal ha vært «snill og grei».
Likevel var det ingen som mente det var mulig å ha en bjørn som husdyr særlig lenge. Bjørnen ble tatt med til fotograf Kaasa i Seljord, og da ekteparet noe seinere var en tur innom Notodden, ble bjørnen solgt der – til Bjarne Hansen og en lokal hotelldirektør.
Etter hvert som bjørnen vokste til, ble den mer krevende å hanskes med. Blant de første Hydro-arbeiderne har flere fortalt sine etterkommere at de ble iakttatt av en fullvoksen bjørn når de gikk inn fabrikkporten om morgenen. Historien forteller at det en dag flakset en høne inn i innhegningen der bjørnen holdt til. Den ble et fint måltid for bjørnen. En annen historie forteller at bjørnen brøt seg ut og skremte folk i byen. Kanskje gjorde den det også. Den skal i alle fall ha blitt ganske vill og måtte derfor avlives.
Det gikk bedre med Bjarne Hansen. Han ble seinere sjef for fabrikken på Notodden og hadde den jobben gjennom 20 år, helt til 1934. Bjarne Hansen huskes også for å ha sagt at «et sirkus skal ha en direktør, men en fabrikk skal ha en bestyrer». Bjarne Hansen ble i grunnen begge deler.
Bjørnen ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal