For de fleste reisende var båtturen en hyggelig opplevelse i hverdagen, en kjærkommen avveksling fra gardsbruk og arbeid. Det ble en blanding av trivsel og noe høytidsstemt. Dette var ikke noe en foretok seg hver dag. Dessuten kosta båtturen penger. En båttur i gamle dager var et statussymbol, noe en snakket om i lang tid. Heddøler og Telemarkinger ellers kledde seg som regel i helgeklær når de skulle med båten. Karfolket var ofte i sort vadmelsdress med vest, klokkekjede over magen og sort filthatt. Kvinnene var ofte i stakk og hodeplagg. I salongen satt de stille og andektige ytterst på plysjsofaen med hendene i kors. På båtturen kunne en også vise at en var reisevant og kunne føre seg i den verden som lå utenfor heimbygda. Båten var bindleddet mellom by og land.
Notodden dampskibsbrygge 1910. Ved kai ligger DS Henrik Ibsen og en båt til der en ser kun mastene.(Bilde: Telemark museum)
Bryggene ble de fleste steder etter vassdraget et midtpunkt. Dit ankom varer og passasjerer og dit søkte folk for å «se på båten», noe som var dagens høydepunkt mange steder. Bryggene var et samlings sted for folk når rutebåten kom og gikk.
Båten var også transportmidlet for dyr som skulle transporteres mellom selger og kjøper. Kanskje til marken i Skien eller til slakter.
Var det kramkarer med båten forsøkte de å få til en handel. Det være seg ljåer, krimkrams eller silke tørklær. Her var ofte kniv og klokkehandel.
For mange av passasjerene hadde båtene et meget stort fortrinn, nemlig at det var servering av drikkevarer om bord. Dette alene kunne være grunn nok til en tur mellom bryggene. Morgenbåten en veg og ettermiddagsbåten tilbake, begge veier til full avbenyttelse av den restaurasjonen hadde å by på.
Med båtene reiste alle. Det være seg fant og fenter, by frøkner og handelsreisende, anleggsslusk, grosserere og emissærer. Emissærene kom gjerne om høsten, da var det god mat på gårdene etter at høstslaktinga var over, ble det hevdet.
Her var smøragenter, tobakksagenter og mjølagenter. Her kom tømmermålere som skulle rundt til skogeierne og merke og måle tømmer.
Spellemenn som hadde vært ute på kappleik kunne sitte og dra på fela si nede i salongen eller oppe på dekk. Det hendte titt og ofte at det ble ryddet plass for en svingom eller to, det var lov å slå seg litt løs. Historiene kunne sitte løst hos enkelte når en hadde fått seg noe sterkt innabords og noen røk uklare i sine diskusjoner. Det hendte titt og ofte at båtmannskapet måtte rydde opp i tumultene og lempe dem på dekk. Noen kunne bli så aggressive at en måtte tjore dem fast til skipsrekke der de fikk sove av seg rusen eller de ble kastet av båten på neste stoppested.
På passasjerbåtene var kapteinene herrer og kunne føre seg som verdensmenn. Elegant ble skuta manøvrert i strømløp og rundt bergnabber, samtidig som de kunne konservere med utenlandske reisende på deres eget språk.Kapteinene var gentlemen og herrer. Når de sto på brua med båten full av turister kunne selv ikke den flotteste amerikabåt mønstre kapteiner med større glans over seg enn disse Norsjø- selskapets seilende ambassadører.