Historien som følger ble trykt i juleheftet «Arbeidsløses jul» som ble utgitt av Arbeidsløses forening. Overskuddet av salget gikk til Arbeidsløses klagekontor og Arbeidsløses Kafé. Produksjon 1930 — 1935.
Følgende historie har helt klart lokal tilhørighet, de som er litt kjent vil kjenne igjen flere stedsnavn så skribenten som skrev under navnet Krestjan Fresken som var fra Oslo må ha kjent personer fra vårt distriktet. For øvrig har vel også historien flere paralleller til andre «røverhistorier» vi har hørt, uansett en morsom historie.
Her kommer historien…
At det daglig hender meget rart rundt om i verden er jo en kjensgjerning, men at det også i gamle dager kunne hende litt av hvert, vil følgende historie bekrefte.
En deilig kveld i sommer satt vi oppe ved Gaupesprang bro og koset oss, solen holdt just på å gli bak åsen, og skogen badet seg i dens gylne stråler. Vi hadde spist og lå nå og døset med en liten «terte», mens vi ventet på «dragmørket».
I talens løp sa jeg til min kamerat: – Det er i grunnen et rart navn denne plass har,
«Gaupesprang», du kan vel si meg hvor det skriver seg fra, du som er gammel Telemarking. Min kamerat var noen år eldre enn meg, og han er just ikke av de som er sjenert for å fortelle en historie eller «spinne en ende» som vi sier, derfor fikk jeg også følgende, meget sannsynlige historie å høre.
–For at du skal forstå sammenhengen, sa min kamerat, må jeg først fortelle en annen ting. Jeg hadde for mange år siden, en vinter vært i Sveivtjønn i Lisleherad og prøvd fisken, men idet jeg hugg et nytt hull i isen, var jeg så uheldig at øksa datt av skaftet og forsvant i dypet, og dermed så gjorde jeg som jeg gjorde, jeg gikk hjem. Sommeren etter var jeg igjen i Sveivtjønn for å prøve auren, det var tidlig på kvelden så jeg ville koke kaffe og rigge meg godt i stand til å ta’n på kvellsbete, for fisken er slik i Sveivtjønn at han en tid på kvelden biter så det er lukt farlig å komme ned til vatnet for du vet ikke av før storfisken hogger etter beina på deg. Jeg hadde kastet ut snøret mens jeg kokte kaffe og spiste, men var nå ferdig. Tok for sikkerhets skyld rappsekken på ryggen og ruslet ned til vatnet for å egne på ny makk, men snøret sto som i berget – og dermed så kjenner jeg noen ville røkk og napp, så jeg holder på å gå på nesa uti, men da blir jeg sint og tar i av alle krefter og opp ruser en liten pærr på mellom 4 og 5 kilo, det var småfisk det, før i tida. Men så ryker snøret eller taket i fisken, det vet jeg ikke, men den deiser rett ned i rappsekken som jeg har på ryggen. Men på snøret hang de også noe annet som for videre i luften og treffer en orrhane som sitter i en liten bjørk et godt stykke unna så den deiser jeg i bakken, men den reiser seg igjen og tar beina fatt, jeg etter den for bare livet så bustelyng og kvistebråta spruter og haler snart inn på orren, i ryggen på orren sitter noe fast som jeg ikke kan se hva er for noe, men idet jeg skal gripe den er vi kommet ut på ei høg ufs, og der får den vær under vingene og seiler bort. Det gjør forresten jeg også, for jeg stuper ut i klareste, frie lufta og detter deretter en 20-30 meter nedover, til jeg havner skrevs over en svær bjønn som lå og sov, men da skal jeg si deg den ble våken! Den ga ut et forferdelig fælt raut og la i vei med noen kolossale byks og satte kursen mot Bolkesjø, over stokk og stein, utfor høge ufser, gjennom torner og kratt, men jeg klora meg fast i ragget og lå flat etter ryggen på beistet, for jeg tenkte som så, at slipper du taket og detter av i denne farta får du aldri se Notodden mer i verden. Snart passerte vi Vassbotten, men vi for forbi så husene lignet små sopp der de sto, og kretur, kjerringer og onger drøste til alle sider. Over Vassbottbekken bar det, over tre skigarder, forbi Langedok og videre mot Jondrå. Men borte i skogen ved Jondrå fikk jeg se et gult dyr som øyensynlig ville oss noe, iallfall opptok den forfølgelsen av oss, og landet straks etter på bjørnens nakke etter et elegant hopp, just frammafor meg, og da jeg sto i fare for å bli akterutseilt griper jeg likeså godt rundt livet på det gule uhyre, som ved nærmere ettersyn viser seg a være en gaupe. Bjørnen hadde nå øket farten til det overnaturlige, vi farer forbi Folsjøen som var det en liten sølepytt, og nå svinger den opp mot Gransherad, så jeg spekulerer på hvor i verden dette skal ende. Gaupa hadde visst også begynt å ane uråd, men den klorer seg dog fast for å avvente begivenhetenes gang og nå går det riktig strykende, da bjørnen holder storveien, passer jeg på og krabber meg fram på ryggen av gaupa for bedre å konstatere hvor vi for øyeblikket befant oss. Men da vi kom fram til en bondegård fikk bamsen betenkeligheter og stakk til skogs nedover mot Tinnåa. Den hadde nå forresten begynt å sakke av, og blodangen sto ut av nese og munn, og med et stuper den omkull stein dau. Men gaupa fortsatte med meg på ryggen, sier min kamerat, og til slutt er vi kommet ut på den høge ufsa der, sier han, og peker opp mot fjellet på den andre siden av elven. Da gjør gaupa det flotteste sprang som både jeg og den øvrige verden noen gang har sett, og også kommer til å få se, og lander der borte, sier han, og peker ned mot brokarret, derfor kalles stedet Gaupesprang.
Det ble sa stille rundt oss, bare måltrosten kvaldret oppe i en grantopp, og det hørtes ut som den sa: «No lyg du, no lyg du, kvitt, kvitt, kvitt», og så fløy den bort og alt ble stille.
Om litt spurte jeg om han ikke trodde vi trengte «en bar en» nå, hvilket han var enig i, og mens jeg skjenket i glasset spurte jeg lunt hvordan det ble med bjørnen og gaupa. Jo, de flådde jeg naturligvis, sa han. Men orren fikk du vel aldri se, spurte jeg. A jau da, da jeg gikk om morgenen fant jeg den oppe i lia, dau, og vet du hva som satt i ryggen på den? jo, øksa mi som jeg mista i Sveivtjønn vinteren før, men da måtte jeg le, la han til.
Skål, sa jeg, det er altså derfor stedet heter Årlia da!
Krestjan Fresken.
Avskrift fra Arbeidsløses jul: Ole Arvid Vassbotten