Kategori: Lokalhistorie

Midt i de harde 30-åra skjedde det også noe positivt. Ny industri kom til Notodden. I tillegg til Kunstsilkefabrikken var Hydros flytting av selskapets sekkefabrikk fra Lillo i Oslo til Notodden et av flere viktige tiltak som bidro til å skape ny framtidstro.

På ettersommeren 1934 gikk rundt 400 familiefedre uten arbeid på Notodden, så det lå i sakens natur at sekkefabrikken måtte gi arbeid til mannfolk. I løpet av andre halvdel av 1930-tallet skulle det bli mange nye jobber. Ved maskinene satt etter hvert 90 staute karer og sydde – 270 i alt – når vi fordeler dem på tre skift. Etter krigen økte antallet ansatte på sekkefabrikken til henimot 450.

Som emballasje for gjødsel forlot Hydro litt etter litt de 100 kilo tunge tretønnene og satset på sekker av jute. Men da krigen kom, ble dette sterke materialet umulig å skaffe, og overgangen til papir måtte skje raskt og var slett ikke problemfri.

Med tiden ble 50-kilos sekker det dominerende. Kapasiteten og etterspørselen var opp mot 25 millioner sekker hvert år, så produksjonen måtte være effektiv. Både Hydros fabrikker på Rjukan og Herøya og i Glomfjord etterspurte sekker fra Notodden. Derfor foregikk arbeidet på akkord, og for den som klarte å holde akkorden var lønna etter måten god.

Dette poenget er nylig løftet fram av firmaet Funkle, som har formgitt et maskulint sengetøysett og gitt det navnet «Gullfuglen». For det het seg blant jentene på byen at den som fikk tak i en kar fra «Sekken» (sekkefabrikken), hadde skutt gullfuglen. En jobb på Hydro var ansett både som sikker og godt betalt. De ansatte på sekkefabrikken var utvilsomt byens best betalte industriarbeidere.

Neste trinn i utviklingen var overgang til plastsekker, med forsøk fra 1958 og full produksjon av sekker i polyetylen fra 1962. Bønder i Finland var visstnok de første kunder som fikk gjødsel i plastsekker fra Hydro. I dag er det Norfolier som produserer plastsekker i Hydroparken, i hovedsak til renovasjon, og ikke som gjødselsekker.

Slik er emballasjeproduksjonen en av de virkelig lange linjene i Notoddens industrihistorie. Symaskinen i Bedriftshistorisk samling står midt i en linje som startet med produksjon av tretønner rundt 1905 i bygg 140 og som fortsetter inn i fremtiden i nabobygget, bygg 151, hvor det fortsatt lages emballasje. Plastsekker i dag.

Symaskinen ga arbeid til mannfolk på Notodden – gjennom flere tiår.

Sekkefabrikken var en av de store arbeidsplassene – og de som jobbet der tjente relativt godt – og det ble også godt kjent blant byens unge damer. Den som fikk tak i en arbeider på sekkefabrikken, hadde skutt «gullfuglen»..

Last ned art. i pdf 

De første årene var Hydro nærmest som et prosjekt å regne. Det preget også arbeidet og samarbeidet på Notodden. Her opplevde Saamund Bergland (1881-1978) og arbeidskameratene for første gang at de var med på å skape en framtid. For seg selv. For Telemark. Og for Norge.

Saamund fra husmannsplassen Bergland i Fyresdal hadde fått sin første jobb i Hydro i august 1907. Oppveksten hadde vært tøff, men sikkert ikke verre enn for mange andre i Vest-Telemark. Det var fra områdene der han vokste opp at utvandringen til Amerika var størst. 12 år gammel mistet han moren.

Han hadde fått sin første jobb utenfor hjembygda i 1900, hos prosten Jon Quisling i Gjerpen. Sommeren 1905  fikk han jobb som hjelpegutt på Skotfos bruk og produserte avispapir til The Times i London. Toskiftordningen var beintøff. Tre kroner skiftet. Nattuken var på 75 timer, boforholdene primitive. Han delte seng med en som gikk på motsatt skift. Det holdt i åtte måneder. Da var det ikke krefter igjen i ham.

Han prøvde seg i stedet som kjørekar hos jernvarehandler Malterud  i Skien. Også der var det hektisk aktivitet, men mer varierte arbeidsoppgaver. Saamund lempet jernbjelker, sementtønner og anleggsutstyr som han leverte på brygga. Varene skulle med båt oppover vassdraget, til Hydros store utbygginger i indre Telemark. En dag bestemte han seg for selv å bli med båten. Med bare tre kroner i lommen kom Saamund Bergland til «Nordens Klondyke» sensommeren 1907.

Stedet var som en maurtue. Det var vanskelig med steder å bo. Men arbeid å få, det var det. 10 timers arbeidsdag, 35 øre timen og to pauser. Overtid kunne han jobbe så mye han bare orket, og fortjenesten var ikke noe å si på. Han begynte som hjelpearbeider for blikkenslagerne som bygde det ruvende ovnshuset til de første 32 Birkeland-Eyde-ovnene.

Både Bergland og de fleste kollegene var glade for å ha fått seg en bra jobb, og hadde mer enn nok med å bli ferdige med alt til tiden. Alle forandringene, stadig noe som måtte forbedres, kunne drive dem til vanvidd. Likevel – her i den nye jobben opplevde Saamund Bergland for første gang at han var med på å skape en framtid.

Krigsårene fra 1914 til 1918 ble vanskelige. Prisene på mel, som før krigen hadde ligget rundt 13-14 kroner for en sekk, var plutselig oppe i 50 kroner. Nøden og frykten for sult fikk fram det verste i folk, og slagsmål om varene var ikke uvanlig. Den vanskelige forsyningssituasjonen slo ekstra negativt ut på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan. I løpet av krigen ble matprisene mer enn tredoblet, men lønningene fulgte ikke etter.

Også Saamund og hans lille familie levde fra hånd til munn under første verdenskrig. Pengene tok som regel slutt før uken var omme, og det var ikke under noen omstendighet nok til annet enn mat. Som kasserer i Jern- og metallarbeiderforeningen registrerte han at flere fikk problemer med å betale kontingenten. Ledelsen hevdet at selskapet hadde problemer og ikke kunne betale mer. Det hadde de ansatte vanskelig for å tro. De produserte jo alt det remmer og tøy kunne holde. Hydro solgte stadig mer nitrater til sprengstoff, og det gikk rykter om rekordhøye inntekter. Som medlem i forhandlingsdelegasjonen var Bergland med på å forhandle fram avtaler om brødmerker og dyrtidstillegg i 1916. Brødmerkene ga mottakeren rett til et visst antall brød, avhengig av hvor mange han hadde å forsørge. Det skulle redde mang en familie gjennom de tøffeste årene. En bieffekt var at barnetallet økte – stadig flere så mulighetene i å skaffe seg en «brødhare».

Optimismen umiddelbart etter første verdenskrig var stor. Med pågangsmot, lån på 22.000 kroner fra Hydro og 1.900 kroner i egenkapital gikk Bergland i gang med å bygge eget hus på Tinnesmoen.. Huset sto ferdig i 1921. Omsider var det slutt på trangboddheten! Men de vanskelige årene var ikke over. Tidene ble dårligere igjen, og ledigheten økte. I 1922 måtte fagarbeiderne tåle at timelønna ble satt ned fra en krone og 75 øre til en krone og 30 øre. Bergland og hans kolleger opplevde det som urimelig og uforståelig. I mellomkrigsårene ble virksomheten på Notodden dessuten rammet av omfattende omlegginger.

Lønningene fortsatte å falle utover på 1920-tallet. Timelønna falt til en krone og ti øre i 1927. Ved stortingsvalget i 1930 ble Bergland valgt inn fra Arbeiderpartiet. I januar 1931 møtte han til den første sesjonen på Stortinget, som bare hadde vårsesjoner den gangen. Resten av året arbeidet han på Hydro.

I 1934 ble krisen så dyp at produksjonen på Notodden for en tid stoppet fullstendig opp. Bergland var blant dem som beholdt jobben,men han måtte pendle til Herøya de neste årene. På grunn av pendlingen måtte han si fra seg et titall lokalpolitiske verv på Notodden. Sånn sett var han et eksempel på at industriarbeiderne i løpet av de siste tiårene hadde funnet sin plass som aktive samfunnsbyggere gjennom et bredt lokalpolitisk engasjement.

Få år senere ble Saamund Bergland valgt som riksrevisor, en post han beholdt gjennom de fem krigsårene. Etter krigen ble han endatil sjef for Riksrevisjonen, som den første gjennom 185 år uten revisorbakgrunn.

Les også: «Så tar vi 8-timersdagen» her

Saamund Bergland og kona Mathilde med de tre barna Olaf, Anna og Konstanse.

Last ned art. i pdf 

Da far kjøpte stua, (Kaasa, like ved Anundskås-plassene), var det bare ett rom i den, men han bygde til så det ble to – ett rom og kjøkken. Det ble likevel trangt da far tok til seg sin svigermor og vi var tre voksne og fire barn. Svigermor bodde i tilbygget og var for det meste sengeliggende da hun var ille plaget av gikt.

I stua var det to dobbeltsenger, og vi lå tre i hver seng. I sengene var det halmmadrasser – som regel – men jeg kan huske at madrassene ble fylt med høvelflis som far tok med seg fra Tinfos. Over oss hadde vi ulltepper og plagg».

Ole Olsen Kaasa, (født 1892), intervjuet av Alf Mostue, ca 1950).

Så begynte jeg i ‘forsøken’

Kameraten min, Johan Nyhus, måtte ta seg en tur til «Furuheim» hotell og låne ei trillebør. Det eneste som var gjort noe på, var ei brygge og her holdt forresten et par snekkere på å gjøre den ferdig. Det var så langgrunt at en ikke fikk lossa barkene som kom med materiell og sement. Det første vi gjorde var å hogge vekk busker og trær på tomta, og så begynte vi å reise det første ovnshuset og et lite tårnhus – Tårnhus B, som vi kalte det.

Vinteren 1904-05 var jeg utlånt til Tinfos for å være med å strekke en høgspentledning fra kraftstasjonen der og ned til Hydro. Så var jeg med noen montører og satte opp en generator i kraftstasjonen. Denne generatoren var den største i Skandinavia og var på 5000 kw. Det var ingeniørene Morgenstierne og Lindén fra Sverige som ledet arbeidet.

Så begynte jeg i ‘forsøken’. Her var det skiftarbeid. På samme tid som forsøka kom i gang her, kom en del arbeidere fra Arendal, bl.a. A. Oland. De hadde vært med på de forsøka som var der. Dette var vel våren 1905. Den som var bestyrer for anlegget hette Collet og inspektører var ing. Bonnevie, Kielland og Hansen. Ing. Geelmeyden var leder for det kjemiske».

Nils Bjørnflaten, (født 1873), intervjuet av Alf Mostue (1953)

Det va mykje arbei o mange folk på Hydro i den fyste tida…

«Det kom folk hit fra elle kantar ta landet. Nokka ble, andre reste att.

… Eg har lika meg godt på salpeter’n. Der har det vori gode arbeisforhold, o greie folk o vørå sammens med. I den fyste tia tende eg 25 øre timen, men når eg var reparatørformann, hae eg 35 øre. Så feste eg meg på kontrakt o blei tårnsjef. Det va Geelmeyden som va fader te denne kontrakten, som me tårnsjefar måtte onderskrive.

Eg vi’ søå at det va stor forskjell på dem forholda eg va’ vand med fyri eg kom te salpeter’n o dem eg fekk der. Eg tende bære, o ha stabilt arbei. O heller ikkje va det slikt ett slit som når eg låg i marken o høgje bruk, hell tende på gar’enn.

Eg har vori på salpeter’n fra 1906 te 1934 da eg gjekk ta med pensjon o fekk 800 kronur i året. Ett år va eg bor’e, o det va fra 1913-14, fe eg va sjuk. Eg kom inn att ein tur i 1936 o va der i åtte monar, men sea har eg ikkje vori der. Sammenlagd har eg nere innpå 28 år ved Hydro».

Johannes H. Tørkeli,(født 1876), intervjuet av Alf Mostue (1953)

«Folk fra elle kantar»

«Hydro hae kvarsbrot ved Søndehuset (på Vestsida) o ved Moen o dei sku ha kvarsen te syretårna. Me hae akort o tende ikkje så gorrgale – ein fire-fem kronur dagen. Det var ei god fortenest i den tia ska eg søå. Me va ein 7-8 mann i lagjet, o det var tri slike lag på Vestsia som tok ut kvars.

Basen konns hette Arne Larsen, eller «Hallingen» som han blei kalla. Han va den fyste basen o så kom Gonnar Andersen. Eg heldt på i kvarsbrotet te 1907 da eg bynja på Tinnosbanen. Eg heldt på i eit steinbrot på Skogen o tok ut stein te ei skjæring ved Lienfoss. Oskar Paulsen arbeidde au der. Elles va det folk fra elle kantar; svensker, finnar o eg veit nå ikkje horr elle va fra. Dagløna sku nå vørå tri o ei hælv krone, men me tende meir, fe me hae akkort. Han som seinare vart ordførar på Rjukan, Bryhn, sto fe arbeidet. De va’kje turing i arbei’stida, men om helgjin råka det at folk tok seg ei rus. Slusken reste te Oslo, eller Kristiania, som det hette den gongen når han hae pengar nok o drakk seg blakk, o kom så attende – det va vanleg….

Eg kjem i hug at det va nokre ulukker på Tinnosbanen. Når me heldt på i skjæringa ved Lienfoss, kom det ei skriu o tok med seg fire mann. Ein av dei miste livet o ein an’ein blei rar. Eg va med o grov dei ut. Elles trur eg ikkje at det va nokon særleg alvårlege ulukker der, men når dei skaut ut tunnelen ve Linstå, blei nå ein mann drepen da dynamitten eksplodere i boreholet».

Halvor Olsen Steinmoen, (født 1879), intervjuet av Alf Mostue

De’ e so rart med industrien

De’ e so rart med industrien. Den har lyft upp arbei’sfolkje frå den armo’a de levde i, o’ på mange måtar skapa eit kameratskap.

I mi ti’ va’ de’ gjønne slik at hvis ein ha’e skamfera seg eller va’ sjuk, konne ein gå eit halvt år eller så utan at nokon tok seg av de’. De’ va’ liksom at ingen gådde at nokon va’ bor’e. Nå ska’ ein ikkje gå heime meir enn fjortan dågår, so lagar dei listur o’ samlar saman pe’eng.

Va’ nau’a stor, slik at ein måtte gå te fatigforstandaren, fekk ein eit bismarpund mjøl, o’ so fekk ein klare seg me’ de’. De’ fins vel ikke nokon på Notødden som sultar i dag, o’ godt e’ de’, fe’ fatigdom e’ den støste forbannels.

Torkild Th. Sagafoss (f. 1863), intervjuet av Alf Mostue (1950)

Hjelpekokke i Tinnesand-brakkene

«Jeg fekk 15 kroner i månen som hjelpekokke, men fekk sannelig slite for pengene. Jeg måtte ta stellet, for kokka satt på en taburett og kommanderte. Det var potetskrelling, matlagning, klesvask, reie opp senger, rydde opp, sette på bordet, servere og fyre opp i soverommet til karane. Når jeg hadde klesvasken, sto jeg på kjøkkenet; for det å vaske klær for karane hørte med til jobben. Men jeg likte meg. Maten var god; jeg var ikke vant til slik kost, så det gjorde nok sitt til at jeg trivdes.

Om morran måtte jeg inn til karane og fyre opp. Det skulle være godt og varmt til dem sto opp. Når jeg skramla med ommen, ble dem vekt, og jeg fekk høre mange gloser og mange rare låter. Men karane var greie, og bare en vente seg til deres måte å være på, så gjekk alt bra.

En dag kom Anna Finneid til meg og spørte om jeg ville bli hjelpekokke for henne. Ho hadde den andre brakka, og ho hadde sett på at jeg sleit så fært, og at jeg var flink til å arbeide. Jeg skulle få 20 kroner i månen, og det var god betaling. Jeg slo til, og hos Anna Finneid var det bra. Ho var flink og ikke redd for å ta et tak…..

Vannbæring var det verste. I den Tinnesand-brakka hvor jeg var først, var det små kopper, og det ble mye flyging etter vatn. Noen ganger kunne karane bære inn vatn, men det var ikkje så ofte, og dei ville helst sleppe den jobben.

Det kom rett som det var luffere til brakka, og det var skikken at dei skulle ha mat. Om natta fekk dei ligge på golvet eller på en krakk. Da jeg var hos Anna Finneid, fekk ho en da besøk av noen kjente. Det var «Sogne-Brita» og mannen hennes. Dei hadde vært sammen på Bergensbanen, og den kvelden blei det liv i brakka. Ole Sogning var god til å synge, og best likte han å synge «Blind-Fredrik»s vise. Da satt han på krakken og gråt. Anna Finneid tok seg nok en dram eller to, men ho passa seg. Ho var da i sin beste alder, en tredve år, tenker jeg. Ho og mannen reiste til Amerika i 1911. Det var forresten mange som drog over, av dei som hadde vært kokker. – Den natta måtte gjestene ligge på golvet i «kneppen».

Det hendte det ble lusete i brakkene, og da var det vår jobb å få det reint. I ei brakke var det så ille at jeg måtte ta alt sammen, sengklær og undertøy; jeg vaska og gråt, så sint var jeg. Det var et slit når en skulle stå på et kjøkken og bakse med ulltepper og tjukt undertøy. Ja, det var en grufull jobb når det kom lus i brakkene».

(anonym informant, født 1881, nær Ulefoss i Telemark. Hun var ni år første gang hun var borte og gjette dyr. Hun var ennå ikke fylt 17 år da hun forlot hjembygda for godt).

«Ja, då var det verd å åka inn»

«Selskapet hadde ansatt en vaktmann på Svelgfoss, en som hette Kihle, og han hadde politimyndighet. Men det var ikke alltid at han klarte å holde styr på karene. En jul ble jeg budsendt og skulle hjelpe Kihle. I ei brakke var det stort lag og på et langbord sto det fullt av flasker og glass, som hoppa høyt i været under slagsmålet. Men før jeg kunne gripe inn, kom ingeniør Kloumann, stelte seg opp i døra, trakk fram en revolver og skreik at nå fikk det være slutt, og hvis det ikke ble det, så ville alle mann få sparken. Det ble rolig etter denne salva for det sto veldig respekt av den lille, illsinte mannen»….

Stort sett var anleggsfolka greie. De betalte sine mulkter, og hadde de ikke penger, betalte kameratene. Mange ble jeg godt kjent med, og når de ble arrestert, var det støtt spørsmål om hvem som hadde foretatt arrestasjonen. «Det var Kaasa», ble det sagt. «Ja, då var det verd å åka inn»….

Det var stor forskjell på anleggsfolka og på dem som liksom skulle ha litt dannelse. De fine trudde at de kunne gjøre hva de ville, og kunne gå gatelangs og skrike og skråle. Når de så ble tilsnakka, så fikk vi kjeft. Men snakka vi til anleggsfolka for slikt, lydde de oss og tidde stille».

Politibetjent Gunleik O. Kaasa, intervjuet av Alf Mostue

Last ned art. i pdf 

«Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget «løs i fisken» til en stad at være,» kunne vi lese i Socialdemokraten den 5. desember 1908.

Det var vel fire år før byen fikk bystatus og ble egen kommune. I år 1900 bodde rundt 800 mennesker i området hvor Notodden by vokste fram. I 1907 var tallet økt til 2000, og få år seinere var det godt over 8000.

Til den nye arbeidsdagen og alt det moderne som vokste fram, søkte både mennesker med utdanning, rallarer fra fjern og nær, og kvinner og menn som ønsket seg bort fra slit og trange kår i det gamle jordbrukssamfunnet.

«Her hersker for tiden en travel Virksomhed. Private huse reises og livet i det hele har en liden amerikansk Sving,»  kunne avisa Varden berette så tidlig som 31. oktober 1904.

Den gangen var det ikke vanlig at den som skaffet arbeid, også reiste boliger til arbeiderne. Generaldirektør Sam Eyde ville det annerledes. På hans initiativ hadde Hydro også gått i gang med å bygge boliger for arbeidere, funksjonærer og ingeniører.

De grønnmalte boliger

«Vi passerte under vort Besøg derborte imandags Gader, hvor 3-etages Murbygninger var reist paa begge Sider, og hvor tidligere Mastetrær stod og vaiet, ligger nu grønnmalte Arbeiderboliger i Rækker og Rad og gir et koseligt Indtryk», skriver Laagendagsposten 11. juni 1909.

Da var det første boligprosjektet for arbeiderne allerede fullført. Flere skulle følge. Grønnbyen er trolig Norges aller første haveby for arbeidere. Modellen er tysk, og etter alt å dømme tok Sam Eyde med seg denne modellen fra sine år i Tyskland.

«Egne hjem»

14. mars 1910 kan Teledølen fortelle at Salpeterfabriken har kjøpt et større tomteareal med plass til ca. 50 egne-hjem-boliger for fabrikkens arbeidere. Først skal ti boliger oppføres – siden flere. Boligene skal koste fra 2.800 til 4.300 kroner, og arbeiderne kan velge alternativ og pris. Arbeiderne har selv innstilt de ti som i nærmeste framtid får flytte inn under eget tak. Låneordninger er også kommet i stand, melder avisa.

Villamoen – og Admini

Funksjonærboligene som ble oppført på Villamoen holdt en mildt sagt attraktiv standard, men kom likevel litt i skyggen av den staselige administrasjonsboligen – Adminiet – som ble oppført allerede i 1906, etter tegning av arkitekt Henning Kloumann. Adminiet var et veloverveid trekk i Eydes ånd. Hydro skulle kunne ta imot hvem det skulle være, fra fjern og nær.

Fra krise til krise
Industrireisingen skapte et bysamfunn, men sett over tid har vanskelighetene vært mange – og krevende å håndtere. Første verdenskrig var en prøvelse, ikke minst på grunn av stigende priser og vanskelige forsyninger. Straks etter krigen foretok Hydro store innskrenkninger i arbeidsstokken på Notodden. I 1918 hadde det vært rundt 1.100 ansatte. I årene som fulgte gikk det nedover – helt ned til 580 i 1923. I resten av 1920-tallet var det rundt 500 ansatte ved fabrikken.

Naturlig nok ble arbeidsledighet et tiltakende problem i byen. For ungdom var situasjonen nærmest helsvart. I 1924 annonserte «Teledølen» tilbud om båtreise og utsikter til en ny framtid på den andre siden av Atlanteren, og i 1927 holdt Notodden og Heddal engelskkurs og sendte 90 unge menn til Canada. Kunne en klare å skrape sammen penger til en billett, så var det lite å tape på å reise.

Prisene gikk nedover, men det gjorde også lønna, for dem som hadde inntekt. Tariffoppgjørene var konfliktfylte, for de handlet om å kutte lønningene. Alle som hadde lån, fikk det vanskelig. Utbyggingene på Herøya fra 1928 ga nye muligheter for noen, men for Notodden som by og kommune vedvarte og tiltok de økonomiske problemene. Både for kommunens administrative ledelse og for de folkevalgte var det tunge tak og langt mellom lyspunktene.

I 1930 satte man i gang med nødsarbeid, men heller ikke det monnet særlig mye. Rundt 1933 var krisa på Notodden på det aller verste. Hydros produksjon sto en tid helt stille. 330 menn var registrert uten arbeid, men det virkelige tallet var trolig nærmere 600. Mange unge så ingen hensikt i å registrere seg som ledige. Eldre Hydro-arbeidere ble midlertidig overført til Herøya og fikk status som ukependlere.

Styret for «Notodden Krisehjelp» henvendte seg i februar 1936 direkte til regjeringen med appell om hjelp: «Av byens ca 500 private hus er tvangssolgt og på annen måte ordnet ca 130 hus. For tur under hammeren står ca 165 hus, og vi vet der kommer mange flere. Vi kan bemerke at der på én dag var berammet 65 auksjoner».

En lysning kom imidlertid i løpet av 1936, da det ble tatt initiativ til å starte opp en kunstsilkefabrikk på Kasinmoen. Mange fikk etter hvert arbeid her, og i 1940 hadde denne fabrikken rundt 300 ansatte.

Mange bygårder ble oppført i årene fram mot 1913, da Notodden fikk bystatus. Mange av dem var i Jugend-stil.

Grønnbyen var trolig Norges første haveby for arbeidere.

Notoddens kommunestyre på 1920-tallet. Alvoret og kriseforståelsen satte unektelig sitt preg på forsamlingen. (Bildet er utlånt fra LO Notodden). 1

Last ned art. i pdf