Kategori: Lokalhistorie

Det viser sig at malmen innholder optil 28 prosent sølv. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert.

Notodden, 26. juli. For kort tid siden blev det, som før nevnt, funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der blev sendt prøver av forekomstene til Kongsberg Sølvverk, som foretok analyse. Det viste sig at malmen inneholdt optil 28 prosent sølv.
Skjerpet ligger like ved gaten omtrent midt i byen. Eiendommen eies av en gammel pensjonert arbeider, Peder Susrud. For tyve år siden leiet han tomten av godseier Haave, men det var først ifjor at det imidlertid viser det sig ved nærmere undersøkelse, at skjerpet er meget gammelt. På berget er der nemlig funnet et skjerpemerke, to hammere i kryss, som er satt der kanskje for 2 a 300 år siden av Kongsberg sølvverk. Sølvverket hadde nemlig i den tiden eiendomsrett til alle metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg. Når der ikke blev igangsatt drift, kan det blandt annet skyldes den omstendighet, at Notodden i hine tider var et svært avsidesliggende sted, hvorfra transporten av malmen vilde bli en ytterst kostbar og tungvint affære.
Det fortelles at der under Norsk Hydros anleggstid for 20-25 år siden var en tysk bergingeniør og så på skjerpet. Han fant det meget rikt og sammen med en byggmester, som hadde endel kapital, var det hensikten å sette igang prøvedrift. Imidlertid døde byggmesteren plutselig på Rjukan og saken blev stillet i bero. Byggmesteren sendte forøvrig prøver inn til statskemiker Schmelck som svarte, at dersom forekomstene ikke lå for avsides, vilde drift sikkert bli lønnsom, da kvartsen var sterkt kobber og sølvholdig. De prøver, som Kongsberg sølvverk for to a tre uker siden hadde til undersøkelse, var tatt så å si oppe i dagen. Man kan følge den kobber- og sølvførende gang helt til den motsatte siden av Heddalsvannet, en avstand på 5 a 6 kilometer. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert. Lykkes det, vil der snarest bli igangsatt omfattende undersøkelser.

Avskrift fra Tidens Tegn fredag 27. juli 1928

Sølvgruber i Notodden?
Forleden kunde man lese en liten uanseelig meddelelse om, at der var funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der var intet sensasjonelt i meddelelsen og de fleste som leste den, la sikkert ikke større vekt på den. Man ser jo så ofte slike nyheter i avisen uten at der dog senere høres noe mer om saken. Men denne gang synes der efter de undersøkelser som Teledølen har foretatt å ligge mer til grunn for meddelelsen enn vanlig av den slags.
De kobber- og sølvforekomster det her gjelder er funnet på Peder Susruds eiendom i Lienveien. De er heller ikke av ny dato. Tvertimot, der finnes nemlig inn- hugget i berget et skjerpemerke som engang i tidens løp, kanskje for 2 a 300 år siden, er satt der av skjerpere fra Kongsberg sølvverk. Merket består av 2 hammere i kryss. I gamle dager var det nemlig en lov som sa, at alle slags metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg, skulde være Sølvverkets eiendom. Verket har da sannsynligvis hatt folk reisende rundt også i Telemarksfjellene. Man har på en rekke steder, blandt annet oppe i Gøystdalen i Tinn, funnet merker efter skjerp, som skriver sig fra 16 – 1700-årene. At sølvverkets folk har bemøiet sig med å slå inn i fjellet sitt skjerpemerke, viser at de har funnet forekomstene verdifulle. Når det ikke blev noen utnyttelse av funnet, så kan vel dette blandt annet også skyldes den omstendighet at Notodden i hine tider var et såre avsidesliggende sted, hvorfra transport av malmen vilde være ytterst kostbar og tungvindt.
En av Teledølens medarbeidere har vært en tur til skjerpet. Peder Susruds eiendom ligger på opsiden av veien. Susrud har nylig kjøpt tomten hvorpå forekomstene finnes, av godseier O. O. Håve. Tomten er ganske stor, ca. 3 à 4 mål. Like nedenfor stuebygningen finner vi «gruben». Nu, noen grube er der foreløbig ikke. Susrud har bare skutt sig ned en meter på omkring et areal av en 3-4 kvadratmeter. Men overalt hvor han har løsnet skudd, har kobberet vært sterkt iøinefallende. Man kan følge kvartsgangen så langt som jorden er avdekket. Det trer tydeligvis frem for dagen og går i nord- østlig retning. Den sten som ligger rundt skjerpet er nesten helt dekket av rust og irr, noe som tydelig viser dens utpregede metallholdighet.
Susrud er en mann i 60-70- årene. Han har i en lang årrekke arbeidet på Tinfos Papirfabrikk til han for noen år siden på grunn av gigt måtte slutte. Siden har han drevet med litt transportkjøring. Det er 20 år siden han flyttet til sin nuværende eiendom. Han leiet til for et års tid siden av Håve. Det var ingen lett sak å få kjøpt, da Håve nødig vilde selge, men tilslutt hadde det lykkes allikevel.
– Vi treffer Susrud ute på gårdsplassen og ber ham fortelle om sitt interessante funn. Og det skal straks være sagt, at hans beretning var så spennende som det anstår sig funnet av en sølvmine.
Det er et meget gammelt skjerp, begynte han. Da jeg i sin tid leiet tomten av Ole Håve viste han mig Kongsberg Sølv-verks skjerpemerke samt en >>H<< som De ser her (den var hugget inn i berget like ved siden av sølvverkets merke). Denne H trodde Sætre en av sine forgjengere på Håve hadde hugget inn, så den har neppe noen annen betydning enn som et slags eiendomsmerke. Håve uttalte ved samme anledning halvt i spøk: «Ja, nu har du fått grube, nu kan du begynne å drive med det samme.»
Kort tid efter at jeg var tilflyttet eiendommen begynte jeg å skyte litt i skjerpet, fortsatte Susrud. Det var nettop i anleggstiden her på Notodden. Byggmester Årstein fikk se kvartsen og blev straks sterkt interessert. Han tok en del sten og sendte inn til statskjemiker Schmelck, som foretok en grundig undersøkelse. Schmelck svarte straks tilbake, at kunde der anlegges smelteri på stedet, så var det bare å sette igang drift med en gang, da kvartsen var meget kobber- og sølvholdig. Men måtte der en lang transport til, da kunde det nok hende at det ikke vilde bli lønnsomt. Men feilen var at Arstein ikke hadde opgitt hvor kvartsen skrev sig fra, og da Schmelck så, at den kom fra Notodden, trodde han sikkert at den skrev sig fra et avsidesliggende sted i Telemark.
Imidlertid flyttet byggmester Årstein til Rjukan, hvor han skulde forestå opførelsen av endel bygg for Salpeterfabrikkene. Før han reiste bad han mig kaste igjen hullet og holde det hele hemmelig til han kom tilbake, og da vilde han igangsette prøve- drift. Imidlertid var ryktet om skjerpet sivet ut i byen og det var flere som gikk og lusket rundt huset der. Det var særlig to brødre som var ivrige efter å finne skjerpet.
Noen prøvedrift blev det dog ikke med Årstein. Han døde nemlig kort tid efter at han var flyttet derfra. Engang hadde Årstein en tysk bergingeniør for lå se på skjerpet. Han sa efter å ha sett på skjerpet. «Jo, her er der en tydelig kvartsgang, men man må dypt, dypt», og han pekte ned. Et av de umiskjennelige tegn på at der er edle metaller, er at gangen er omgitt av kalkspat den ligger som et tyndt lag omkring den metallholdige kvartsgang. Kalkspaten er hvit og så løs at jeg kan skrape den av med fingrene. (Susrud viser oss en hel pose full av slik kalkspat.)
Efter Arsteins død blev der ikke gjort noe med skjerpet før ifjor, da tok jeg fatt igjen og skjøt ut så meget som De nu kan se. Og for et par uker siden reiste jeg til Kongsberg med endel prøver i en eske. Der traff jeg bergingeniør Hansen på Mynten. Jeg viste ham prøvene og han blev straks sterkt interessert Men selv kunde han ikke foreta noen undersøkelse, hvorfor han sendte prøvene bort til smelteriet. Og forleden dag fikk jeg svar. Man hadde funnet, at prøvene inneholdt optil 28 prosent sølv og kobber og det fant ntan var svært meget, særlig da prøvene var tatt så å si oppå fjellet. Hansen uttalte forøvrig at han trodde efter kvartsen å dømme også måtte finnes endel gull i den. Det er forøvrig fastslått at kvartsgangen strekker sig temmelig langt. Den er nemlig funnet igjen så langt bort som ved Strandgårdene på Vestsiden. En mann som het Grotte, undersøkte forekomstene på Vestsiden og fant at de var av samme slags som dem der finnes her. Likeså er samme forekomster funnet et par mil opover i den motsatte retning. Også på Tinfossen er der funnet kobbernoldig kvarts. Selv så jeg for mange år siden en gang da elven var tørrlagt, visstnok under bygningen av Svelgfossdammen – – en halv meter bred kvartsgang under selve fossefallet. Jeg var helt bort til bergveggen. Også oppå fjellet ved Tinfossdammen blev der en gang funnet kobber, svære knyttnevestore klumper.

Avskrift fra Innlandsposten tirsdag 24. juni 1928

TIL TOPPEN AV SIDEN

Bratsberg Demokraten, Skien 4.1.1913 (Av Inge Debes)

Notodden 1. By og Land.

Turen oppover Nordsjø og Hiterdalsvannet kommer jeg aldri til å glemme. Tåke, regn og slaps har regjert og husert i Kristiania i hele høst – og så kommer vi hit oppover i strålende solskinn. Jordene ligger snø bare og grønne ennå til begge sider, bjerka står med et forunderlig brun fiolett slør over den hvite lysende stammen, granskogen dyster tung og vannet stille, blikkende stille der vi damper opp over. Vi sitter her inne i den varme røyke kahytten og ser ut gjennom vinduene, ser hvor solen skinner ut over bakkene, blinker i rutene på gårdene som ligger sprett opp over mot fjellsidene. Så reiser granskogen seg veldig, høyt, høyt opp. Men bakom ligger Lifjell snødekt og mektig.
Det er som om vi var mitt i vårløsningen, som om livet kommer strømmene gjennom alle nerver og årer, som om det banker og gjærer av det nye liv. Men stikker vi nesen ut av salongen får vi merke at det er vinter ennå, den er bare ikke tatt på alvor.

Men som vi reiser opp over blir jeg sittende undrene og underlig vek og varm om hjertet over den herlige tur. Av alle steder jeg har reist i landet har ikke noe forekommet meg skjønnere, rikere og herligere. Høyt oppe på en åskam dukker plutselig fram et stort gammelt stabbur. Det tegner seg på sine fire høye bein i skarp silhuett mot Lifjell`s snømasser.

I samme nå for erindringen som lynblink gjennom min sjel. Det er jo herfra jeg stammer. Her i disse trakter har slekten sine røtter. Her var det bøndene gjemte gammelt familiesølv og arvestykker når skipsrederen ned i fra småbyene kom i gjestebud julehelgen.

Nå er det ikke noen skipsredere som kommer og vel heller ikke noe familiesølv eller noe arvestykke som må gjemmes.

Men som jeg nå sitter og drømmer meg tilbake blir jeg oppmerksom på en samtale på den andre side av bordet. Det er fire som snakker. Jeg gjør det ut til å være en stortingsmann har der, dem brede, selv bevisste, myndige herremann som stadig tar ordene ut av munnen på de andre og gjør deres meninger til sine egne, særlig går det ut over skogforvalteren, vil jeg kalle ham.

Den jevne fyren der er bonde rett og slett, men fjerde mann i laget er utvilsomt en nybakt kandidat fra landbruksskolen på Ås, med mange nye meninger, som han forsøker å få fram. Men stortingsmannen knuser han med sin årelange erfaring.

Det går særlig ut over salpetergjødningen, som ikke er noe tess.

Stortingsmannen mener at den ødelegger jorden, piner den ut, han hevder det tross landbrukskandidatens protest. Gården skal drive seg selv både med gjødsel og for. (Det var forresten en gang en bonde som sa, han trengte ikke kunstgjødning, for han hadde nå to sønner på gården han da.)

Men skau må gården ha og så er vi midt opp i konsesjonspolitikken og jordbrukspolitikken. Innleggene er selvsikre og absolutte. Skogforvalteren legger sin erfaring til, den blir grepet på halvveien og anbrakt i det Norgesbilde, stortingsmannen bred og mektig lar tone fram for den lyttende skaren, og bonden nikker og svarer ja, ja, ja da og er såre vel. Men jeg sitter med en følelse av hvor feltrop” tilbake til jorden” kaller troppene under våpen.

For noen år siden snakket alle, også bøndene bare om industrien. Nå er det jorden og fabrikkene, kraftstasjonene, – det er blitt like som noe galt for bøndene. De liker ikke fabrikkene, liker ikke hylene fra fabrikkfløytene om morgen, ikke duren og larmen fra maskinene, ikke støyen og travelheten fra byen. Og de har villet knuge byen liten, har villet knuge den sammen, men politikken har gitt byen stor plass, har latt den få pusterom på alle kanter. Det har ikke gjort bonden blidere mot byen. Og derfor tar han igjen, hvor han kan. Og han overdriver, kanskje tar Kristiania forhold og gjør anvendelige på byen.  Ufreden er skapt i bitre sammenstøt i herred styret, ved underhåndsagitasjon i stortinget, triumf og forbitrelse bak etter.

Jeg ser det i de gamle aviser i salongen, og hører det på samtalen der på den andre siden av bordet.

Og da dampbåten tuter for Notodden er jeg fylt med hatet, hatet mot byen, fabrikken, industrien, som ødelegger vårt kjære gamle Norge. Kanskje kommer snart en større Sam Eyde og demmer opp så også mine ættegårder går til grunne. Jeg biter tennene sammen i raseri og vi er fremme i Norges yngste by med sosialistisk bystyre, med storkapitalisme, arbeiderboliger, uferdige gater, gaukri og forbud – frisk luft, herlig klima og – en sykekasse som er konkurs.
I.D 

Sosial Demokratene 3.1.1913.

Notodden 2 Byen med fabrikkene.

Notodden har feiret sin første fødselsdag. Skillet mellom fabrikkdistriktet og landet er fullkommen. Det står bare det økonomiske oppgjør igjen, og det blir den voldgift om, for på annen måte blir det nok ikke løst de bitre stridigheter.

Nå står den altså på egne bein og skal greie seg selv. Først og fremst må den da se etter hvordan den skal få skikk på den store mishandlede kroppen sin.

Det er jo det, at byen vokste så urimelig fort, den ligner mest en oppløpen guttunge som vokser stor lemmet ut av klærne sine. Den er sikkert Norges styggeste by – og den kunne blitt en av de vakreste. Ansvaret for den stygge byen faller særlig tungt på bøndene, grunneierne og på dem som anla fabrikkene. Begge parter har tenkt på å tjene penger.

Fabrikkene har” sørget for” sine arbeidere på beste måte. Salpeterfabrikken har f. eks. bygget ”Grønnbyen” med en rekke dobbelt hus med have til. Hver leilighet er på tre værelser og kjøkken for 15 kr. mnd. Men selv om det er svært bra for en arbeider under de nåværende forhold, er og blir det bar en nødhjelp.

Fabrikkene bruker de beste arkitekter, når det gjelder kraftstasjoner og dambygninger og ære være dem for det, men den kunne gjerne gjort det samme med «Grønnbyen», som nå tross haver og stell er stygg meget stygg og kjedelig. Det samme er tilfelle med” Egne hjem” kolonien på Våla: ”Fleske byen”, som den meget treffende kalles.

Ved Tinfos Papirfabrikk ligger forresten et par vakre dobbeltboliger.

Hele byen er forresten gjennomført heslig bebygget. Der kunne de par grunneiere vært mer på vakt.. Det er nemlig merkelige tilfelle i denne byen at et par bønder eier all grunn både i byen og på Salpeterfabrikken. Og disse bønder selger ikke, de leier ut grunnen. Og da kunne de så meget lettere satt sine betingelser om vakker bebyggelse. Men de har ikke tenkt så langt. De har vært bønder med hud og hår. Og Notodden er blitt mishandlet ikke bare når det gjelder husenes utseende. Gatene ligger fremdeles helt u opparbeidet. På torvet står ennå tre stubber og spriker. Først i det aller siste er vannverket forsøkt ordnet – belysningen er ikke tilfredsstillende osv.

Det ligger et utall av oppgaver for det nye sosialistiske bystyre, som skal kjempe seg fram mot to fiender, bonden der utenfor som hater byen, og storkapitalen, de to som sammen har laget lovene mot byen og mot arbeiderne.

Og Notodden selv er en underlig blanding av by og land.

Først og fremst er det fabrikkby, men den har en ypperlig beliggenhet, et sundt godt klima og allikevel viser sykekassens stilling fullt ut, at den ikke kan være noen sund by.. Kommer det av fabrikkene, eller skulle det allikevel være klimaet? Jeg har sett fabrikkene, har gått den igjennom fra øverst til nederst, men jeg har ikke lov til å si noe om alt det jeg så, skjønt det kunne være meget å tale om både i den ene og den andre retning.  Men for å få greie på sykekassens stilling henvendte jeg meg til forretningsføreren, vår utmerkede partifelle John Næsset.

Han mente salpeterfabrikken var årsaken til elendigheten og han formet sine uttalelser meget skarpt. Det bidrag vi på en måned mottar fra fabrikken, det går ut igjen til fabrikkens folk i sykepenger, legehonorar etc. på en uke. Er det her driften som er sunnhetsskadelig?  Det arbeides 8 timer i de deler av fabrikken, hvor det er tale om sunnhets farlighet. Det er altså ikke kort arbeidstid? Eller henger det sammen med rekrutteringen av arbeidsstokken, som ikke alle kommer fra samme samfunnslag eller av samme tilbøyelighet? Eller er det kanskje på Notodden som det sies å være andre steder: Det er legene som gjerne vil tjene penger, og folk som flyr med bagateller?

 Hver hevder sin oppfatning, men saken trenger en nøyaktig undersøkelse; ti det jo nettopp en av de verste anker mot storindustrien i Norge, at den skaper ikke alene ulykker, men også mer sykdom, mer elendighet. Og er det så, at egne heimkolonier, have byer og alle mulige lovmessige sunnhetsforskrifter ikke nytter, da må konsesjonslovene snarest skjerpes ennå mere nettopp med hensyn til arbeidernes helse.

Dessverre er forholdene med sykekasse foreløpig en stein i veien for vår programpost” Sykepleien i beskatningen”. Men kunne vi få gjennomført den, ville nettopp de store fabrikkene få den største egen interesse i å lage sundes mulige forhold for sine arbeidere. Og så lenge arbeiderne styrer det hele selv, må vi nøye oss med å få gjort mest mulig av slike av bøtninger av nåværende samfunns onder.  

Det vil sikkerlig også gå opp for alle arbeider, at en forholdsvis god lønn og et forholdsvis skikkelig utkomme ikke er menneskenes endelige mål. Det er så alminnelig å se, hvorledes en arbeiderherre ved god lønning av sine arbeidere sprenger dem ut av organisasjonene, dreper arbeidernes helligste tanke, slik som ”T.T. ” har fått gjort det med sine arbeidere, og som salpeterfabrikkene til dels har fått gjort med sine.

Det er en vanskelighet også på det punkt for Notoddens nye styre. Og samtidig er det da hele bondemistroen. Men de menn som står i spissen for Notoddens styre, de kjenner bøndene, fordi de selv er bønder og de kjenner arbeiderne fordi de selv er arbeidere. Det er den norske anleggsarbeider, som har tatt styret i Notodden. Og anleggsarbeideren har nettopp den dobbelte viten, den personlige kunnskap som må til for å klare en ny født fabrikk bonde by ut av den vanskelige stilling.

Som ren levet sosialdemokrat, vil også anleggsarbeideren av dyrekjøpt erfaring være på skarp vakt mot storkapitalismens regjering.

Og derfor vil Notodden som nå reiser seg, i mange dobbelt forstand være Anleggsarbeiderens By.

I. D.

Avskrift: Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN

I 1980 skrev Alf Mostue følgende artikkel i Telen

RAMSFLOG – RAVNSFLOG
«I Telen» har det et par ganger vært innlegg om stedsnavnet Ramsflog. Det har vært påstått at navnet skal være Ravnsflog, men dette er ikke riktig. Bygdefolk har gjennom århundrer sagt Ramsflog og denne uttale bør man følge.
En skal her vise til «Føresegner om skrivemåten av stadnamn» Kronprinsregentens resolusjon av 31. mai 1957:
Dei føresegner som er fastsette i punkt I, lyder slik: 1. Stadnamna skal skrivast i samhøve med den norske uttalen på staden så langt råd er, men såleis at kyrkjelege og sivile inndeilingsnamn blir skrivne med si offisielle form.» Det er ellers fastsatt visse regler for skrivemåten av stedsnavn som man her ikke skal komme nærmere inn på.
Ramsflog er et eldgammelt stedsnavn, og man vet ikke hvem navngiveren var. Men det mest sannsynlige er at førsteleddet kommer av fuglenavnet ramn (Corvus corax).
I eldre tid den katolske tida var det forbud mot å ete hestekjøtt, gamle, utslitte hester (skark, etter Hans Ross, magert, stivt og avfeldig dyr, særlig hest) ble ofte jaget utfor flog eller bratte stup og ble da drept. På slike steder samla det seg store flokker ramner som i hestekadaveret fikk rikelige mengder med mat. Ravner er, som kjent, vår flinkeste renovatør i skog og mark, og når ravneflokken har gjort sitt, er det ikke stort annet enn skinn og knokler igjen. Snart er også dette borte.
Det er lite trulig at Ramsflog kommer av ramslauk (Allium ursinum) da denne plante finnes i skyggefull lauvskog langs vår kyst. En kan heller ikke anta at det er vill- lauk (Allium oleráceum) som navngiveren da en ikke har hørt at noen har funnet den på dette sted. Byfolk har en egen evne til å «forfine» våre gamle og klangfulle stedsnavn. Man har mange slette eksempler på dette både her på Notodden og i Telemark ellers. Oppe ved Dårstul ligger Fiskelaus – enkelte sier Fiskeløs! Og vi har Eldfardalen det sies Elferdalen. Hva i all verden betyr Elferdalen? Det er Eldfardalen! Og navnet fikk denne dalen etter at en kvinne fra Øst- Gvammen skulle svi av noe gras for å få beite for kyra si. Og så ble det skogbrand og siden fikk dalen navnet Eldfardalen.
Der Sentrumsbygget nå står, lå husmannsplassen Tinnemoen. I den vesle stua på plassen var det «fødestue» for tjenestejenter som hadde kommet i «ulukka», som folk sa, og her fødde de sine barn. I denne vesle stua var det både husrom og sengeplass for de små samfunnet som til daglig hadde sin faste soveplass i fjøset sammen med den buskap de skulle mjølke og stulle. Det ville være naturlig for en arbeiderstyrt by å bevare det gamle navnet som et minne om den tida da det var adskillig større forskjell på fattig og rik enn det er i dag. La plassen foran Sentrumsbygget hete Tinnemoen – ikke H.B. Holtas Plass.
Men tilbake til Ramsflog. Dette navn har vært brukt i uminnelige tider og i den form bygdefolk daglig bruker. Det er således ingen grunn til å «forfine» Ramsflog.

A.M.  (Alf Mostue)

Avskrift fra Telen 23. august 1980: Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN