By og land

Bratsberg Demokraten, Skien 4.1.1913 (Av Inge Debes)

Notodden 1. By og Land.

Heddalsvannet. DEXTRA Photo

Turen oppover Nordsjø og Hiterdalsvannet kommer jeg aldri til å glemme. Tåke, regn og slaps har regjert og husert i Kristiania i hele høst – og så kommer vi hit oppover i strålende solskinn. Jordene ligger snø bare og grønne ennå til begge sider, bjerka står med et forunderlig brun fiolett slør over den hvite lysende stammen, granskogen dyster tung og vannet stille, blikkende stille der vi damper opp over. Vi sitter her inne i den varme røyke kahytten og ser ut gjennom vinduene, ser hvor solen skinner ut over bakkene, blinker i rutene på gårdene som ligger sprett opp over mot fjellsidene. Så reiser granskogen seg veldig, høyt, høyt opp. Men bakom ligger Lifjell snødekt og mektig.
Det er som om vi var mitt i vårløsningen, som om livet kommer strømmene gjennom alle nerver og årer, som om det banker og gjærer av det nye liv. Men stikker vi nesen ut av salongen får vi merke at det er vinter ennå, den er bare ikke tatt på alvor.

Men som vi reiser opp over blir jeg sittende undrene og underlig vek og varm om hjertet over den herlige tur. Av alle steder jeg har reist i landet har ikke noe forekommet meg skjønnere, rikere og herligere. Høyt oppe på en åskam dukker plutselig fram et stort gammelt stabbur. Det tegner seg på sine fire høye bein i skarp silhuett mot Lifjell`s snømasser.

I samme nå for erindringen som lynblink gjennom min sjel. Det er jo herfra jeg stammer. Her i disse trakter har slekten sine røtter. Her var det bøndene gjemte gammelt familiesølv og arvestykker når skipsrederen ned i fra småbyene kom i gjestebud julehelgen.

Nå er det ikke noen skipsredere som kommer og vel heller ikke noe familiesølv eller noe arvestykke som må gjemmes.

Men som jeg nå sitter og drømmer meg tilbake blir jeg oppmerksom på en samtale på den andre side av bordet. Det er fire som snakker. Jeg gjør det ut til å være en stortingsmann har der, dem brede, selv bevisste, myndige herremann som stadig tar ordene ut av munnen på de andre og gjør deres meninger til sine egne, særlig går det ut over skogforvalteren, vil jeg kalle ham.

Den jevne fyren der er bonde rett og slett, men fjerde mann i laget er utvilsomt en nybakt kandidat fra landbruksskolen på Ås, med mange nye meninger, som han forsøker å få fram. Men stortingsmannen knuser han med sin årelange erfaring.

Det går særlig ut over salpetergjødningen, som ikke er noe tess.

Stortingsmannen mener at den ødelegger jorden, piner den ut, han hevder det tross landbrukskandidatens protest. Gården skal drive seg selv både med gjødsel og for. (Det var forresten en gang en bonde som sa, han trengte ikke kunstgjødning, for han hadde nå to sønner på gården han da.)

Men skau må gården ha og så er vi midt opp i konsesjonspolitikken og jordbrukspolitikken. Innleggene er selvsikre og absolutte. Skogforvalteren legger sin erfaring til, den blir grepet på halvveien og anbrakt i det Norgesbilde, stortingsmannen bred og mektig lar tone fram for den lyttende skaren, og bonden nikker og svarer ja, ja, ja da og er såre vel. Men jeg sitter med en følelse av hvor feltrop” tilbake til jorden” kaller troppene under våpen.

For noen år siden snakket alle, også bøndene bare om industrien. Nå er det jorden og fabrikkene, kraftstasjonene, – det er blitt like som noe galt for bøndene. De liker ikke fabrikkene, liker ikke hylene fra fabrikkfløytene om morgen, ikke duren og larmen fra maskinene, ikke støyen og travelheten fra byen. Og de har villet knuge byen liten, har villet knuge den sammen, men politikken har gitt byen stor plass, har latt den få pusterom på alle kanter. Det har ikke gjort bonden blidere mot byen. Og derfor tar han igjen, hvor han kan. Og han overdriver, kanskje tar Kristiania forhold og gjør anvendelige på byen.  Ufreden er skapt i bitre sammenstøt i herred styret, ved underhåndsagitasjon i stortinget, triumf og forbitrelse bak etter.

Jeg ser det i de gamle aviser i salongen, og hører det på samtalen der på den andre siden av bordet.

Og da dampbåten tuter for Notodden er jeg fylt med hatet, hatet mot byen, fabrikken, industrien, som ødelegger vårt kjære gamle Norge. Kanskje kommer snart en større Sam Eyde og demmer opp så også mine ættegårder går til grunne. Jeg biter tennene sammen i raseri og vi er fremme i Norges yngste by med sosialistisk bystyre, med storkapitalisme, arbeiderboliger, uferdige gater, gaukri og forbud – frisk luft, herlig klima og – en sykekasse som er konkurs.
I.D 

Sosial Demokratene 3.1.1913.

Notodden 2 Byen med fabrikkene.

Gatepart fra Notodden (postkort)

Notodden har feiret sin første fødselsdag. Skillet mellom fabrikkdistriktet og landet er fullkommen. Det står bare det økonomiske oppgjør igjen, og det blir den voldgift om, for på annen måte blir det nok ikke løst de bitre stridigheter.

Nå står den altså på egne bein og skal greie seg selv. Først og fremst må den da se etter hvordan den skal få skikk på den store mishandlede kroppen sin.

Det er jo det, at byen vokste så urimelig fort, den ligner mest en oppløpen guttunge som vokser stor lemmet ut av klærne sine. Den er sikkert Norges styggeste by – og den kunne blitt en av de vakreste. Ansvaret for den stygge byen faller særlig tungt på bøndene, grunneierne og på dem som anla fabrikkene. Begge parter har tenkt på å tjene penger.

Fabrikkene har” sørget for” sine arbeidere på beste måte. Salpeterfabrikken har f. eks. bygget ”Grønnbyen” med en rekke dobbelt hus med have til. Hver leilighet er på tre værelser og kjøkken for 15 kr. mnd. Men selv om det er svært bra for en arbeider under de nåværende forhold, er og blir det bar en nødhjelp.

Fabrikkene bruker de beste arkitekter, når det gjelder kraftstasjoner og dambygninger og ære være dem for det, men den kunne gjerne gjort det samme med «Grønnbyen», som nå tross haver og stell er stygg meget stygg og kjedelig. Det samme er tilfelle med” Egne hjem” kolonien på Våla: ”Fleske byen”, som den meget treffende kalles.

Ved Tinfos Papirfabrikk ligger forresten et par vakre dobbeltboliger.

Hele byen er forresten gjennomført heslig bebygget. Der kunne de par grunneiere vært mer på vakt.. Det er nemlig merkelige tilfelle i denne byen at et par bønder eier all grunn både i byen og på Salpeterfabrikken. Og disse bønder selger ikke, de leier ut grunnen. Og da kunne de så meget lettere satt sine betingelser om vakker bebyggelse. Men de har ikke tenkt så langt. De har vært bønder med hud og hår. Og Notodden er blitt mishandlet ikke bare når det gjelder husenes utseende. Gatene ligger fremdeles helt u opparbeidet. På torvet står ennå tre stubber og spriker. Først i det aller siste er vannverket forsøkt ordnet – belysningen er ikke tilfredsstillende osv.

Det ligger et utall av oppgaver for det nye sosialistiske bystyre, som skal kjempe seg fram mot to fiender, bonden der utenfor som hater byen, og storkapitalen, de to som sammen har laget lovene mot byen og mot arbeiderne.

Og Notodden selv er en underlig blanding av by og land.

Først og fremst er det fabrikkby, men den har en ypperlig beliggenhet, et sundt godt klima og allikevel viser sykekassens stilling fullt ut, at den ikke kan være noen sund by.. Kommer det av fabrikkene, eller skulle det allikevel være klimaet? Jeg har sett fabrikkene, har gått den igjennom fra øverst til nederst, men jeg har ikke lov til å si noe om alt det jeg så, skjønt det kunne være meget å tale om både i den ene og den andre retning.  Men for å få greie på sykekassens stilling henvendte jeg meg til forretningsføreren, vår utmerkede partifelle John Næsset.

Han mente salpeterfabrikken var årsaken til elendigheten og han formet sine uttalelser meget skarpt. Det bidrag vi på en måned mottar fra fabrikken, det går ut igjen til fabrikkens folk i sykepenger, legehonorar etc. på en uke. Er det her driften som er sunnhetsskadelig?  Det arbeides 8 timer i de deler av fabrikken, hvor det er tale om sunnhets farlighet. Det er altså ikke kort arbeidstid? Eller henger det sammen med rekrutteringen av arbeidsstokken, som ikke alle kommer fra samme samfunnslag eller av samme tilbøyelighet? Eller er det kanskje på Notodden som det sies å være andre steder: Det er legene som gjerne vil tjene penger, og folk som flyr med bagateller?

 Hver hevder sin oppfatning, men saken trenger en nøyaktig undersøkelse; ti det jo nettopp en av de verste anker mot storindustrien i Norge, at den skaper ikke alene ulykker, men også mer sykdom, mer elendighet. Og er det så, at egne heimkolonier, have byer og alle mulige lovmessige sunnhetsforskrifter ikke nytter, da må konsesjonslovene snarest skjerpes ennå mere nettopp med hensyn til arbeidernes helse.

Dessverre er forholdene med sykekasse foreløpig en stein i veien for vår programpost” Sykepleien i beskatningen”. Men kunne vi få gjennomført den, ville nettopp de store fabrikkene få den største egen interesse i å lage sundes mulige forhold for sine arbeidere. Og så lenge arbeiderne styrer det hele selv, må vi nøye oss med å få gjort mest mulig av slike av bøtninger av nåværende samfunns onder.  

Det vil sikkerlig også gå opp for alle arbeider, at en forholdsvis god lønn og et forholdsvis skikkelig utkomme ikke er menneskenes endelige mål. Det er så alminnelig å se, hvorledes en arbeiderherre ved god lønning av sine arbeidere sprenger dem ut av organisasjonene, dreper arbeidernes helligste tanke, slik som ”T.T. ” har fått gjort det med sine arbeidere, og som salpeterfabrikkene til dels har fått gjort med sine.

Det er en vanskelighet også på det punkt for Notoddens nye styre. Og samtidig er det da hele bondemistroen. Men de menn som står i spissen for Notoddens styre, de kjenner bøndene, fordi de selv er bønder og de kjenner arbeiderne fordi de selv er arbeidere. Det er den norske anleggsarbeider, som har tatt styret i Notodden. Og anleggsarbeideren har nettopp den dobbelte viten, den personlige kunnskap som må til for å klare en ny født fabrikk bonde by ut av den vanskelige stilling.

Som ren levet sosialdemokrat, vil også anleggsarbeideren av dyrekjøpt erfaring være på skarp vakt mot storkapitalismens regjering.

Og derfor vil Notodden som nå reiser seg, i mange dobbelt forstand være Anleggsarbeiderens By.

I. D.

Avskrift: Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Om stedsnavnet Ramsflog

I 1980 skrev Alf Mostue følgende artikkel i Telen

Alf Mostue

RAMSFLOG – RAVNSFLOG
«I Telen» har det et par ganger vært innlegg om stedsnavnet Ramsflog. Det har vært påstått at navnet skal være Ravnsflog, men dette er ikke riktig. Bygdefolk har gjennom århundrer sagt Ramsflog og denne uttale bør man følge.
En skal her vise til «Føresegner om skrivemåten av stadnamn» Kronprinsregentens resolusjon av 31. mai 1957:
Dei føresegner som er fastsette i punkt I, lyder slik: 1. Stadnamna skal skrivast i samhøve med den norske uttalen på staden så langt råd er, men såleis at kyrkjelege og sivile inndeilingsnamn blir skrivne med si offisielle form.» Det er ellers fastsatt visse regler for skrivemåten av stedsnavn som man her ikke skal komme nærmere inn på.
Ramsflog er et eldgammelt stedsnavn, og man vet ikke hvem navngiveren var. Men det mest sannsynlige er at førsteleddet kommer av fuglenavnet ramn (Corvus corax).
I eldre tid den katolske tida var det forbud mot å ete hestekjøtt, gamle, utslitte hester (skark, etter Hans Ross, magert, stivt og avfeldig dyr, særlig hest) ble ofte jaget utfor flog eller bratte stup og ble da drept. På slike steder samla det seg store flokker ramner som i hestekadaveret fikk rikelige mengder med mat. Ravner er, som kjent, vår flinkeste renovatør i skog og mark, og når ravneflokken har gjort sitt, er det ikke stort annet enn skinn og knokler igjen. Snart er også dette borte.
Det er lite trulig at Ramsflog kommer av ramslauk (Allium ursinum) da denne plante finnes i skyggefull lauvskog langs vår kyst. En kan heller ikke anta at det er vill- lauk (Allium oleráceum) som navngiveren da en ikke har hørt at noen har funnet den på dette sted. Byfolk har en egen evne til å «forfine» våre gamle og klangfulle stedsnavn. Man har mange slette eksempler på dette både her på Notodden og i Telemark ellers. Oppe ved Dårstul ligger Fiskelaus – enkelte sier Fiskeløs! Og vi har Eldfardalen det sies Elferdalen. Hva i all verden betyr Elferdalen? Det er Eldfardalen! Og navnet fikk denne dalen etter at en kvinne fra Øst- Gvammen skulle svi av noe gras for å få beite for kyra si. Og så ble det skogbrand og siden fikk dalen navnet Eldfardalen.
Der Sentrumsbygget nå står, lå husmannsplassen Tinnemoen. I den vesle stua på plassen var det «fødestue» for tjenestejenter som hadde kommet i «ulukka», som folk sa, og her fødde de sine barn. I denne vesle stua var det både husrom og sengeplass for de små samfunnet som til daglig hadde sin faste soveplass i fjøset sammen med den buskap de skulle mjølke og stulle. Det ville være naturlig for en arbeiderstyrt by å bevare det gamle navnet som et minne om den tida da det var adskillig større forskjell på fattig og rik enn det er i dag. La plassen foran Sentrumsbygget hete Tinnemoen – ikke H.B. Holtas Plass.
Men tilbake til Ramsflog. Dette navn har vært brukt i uminnelige tider og i den form bygdefolk daglig bruker. Det er således ingen grunn til å «forfine» Ramsflog.

A.M.  (Alf Mostue)

Avskrift fra Telen 23. august 1980: Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

Hydros livsnerve over fjellet

En dag i 1908 sa Petter Andersen farvel til sin arbeidsplass ved Åbjøra kraftverk i Aurdal i Valdres, tok med seg kone og ungeflokk og satte kurs mot Telemark. I Busnesgrend ved Tinnsjøen ventet helt andre oppgaver. Oppdraget var å anlegge telegraf mellom Tinnoset og Mæl, så Hydros industrianlegg på Notodden og Rjukan kunne få telefonforbindelse.

Telefonforbindelsen var også særdeles viktig for jernbanen og fergetrafikken som fra 1909 var i full gang på den godt over 30 kilometer lange Tinnsjøen. Fra Tinnoset til Busnes kunne telegraflinjen følge den lokale bygdeveien, men videre måtte stolperekkene gå opp mot høyfjellet. Det skulle bli et strevsomt, men viktig prosjekt, og telegrafen kom på plass i løpet av noen få år.

Andersens barnebarn, Hans Petter Andersen, kan fortelle at denne telegraflinjen var i bruk helt fram til tidlig på -60-tallet. Hans familie har i tre generasjoner jobbet på telegrafen. Onkelen, Anders Andersen, hadde tittel av telefonformann. Han hadde ansvaret for driften av koblingsstasjonen ved Aslakskås i Busnesgrend – ei bu inne i skogen, 450 meter over havet og knapt større enn to telefonkiosker. Men her var det paneler og telefonapparater og betjent store deler av døgnet. Onkel Anders var også smed og kunne lage armaturer og annet utstyr.

Storm og snø
Høyfjellet langs Tinnsjøens vestside kan være både stormfullt og by på snørike vintre. Ising på telegraflinjene var et gjentakende problem. Hans Petter kan huske flere alvorlige tilfeller og andre er han blitt fortalt om. En gang var ikke mindre enn 24 stolper knekt eller falt over ende. Løsningen var å felle passende trær, kviste og skjære til så de kunne brukes som telefonstolper. Linjene kom opp igjen, og telefonforbindelsen ble brakt i orden. Det var en innsats det vanket mange godord for.

Hans Petter forteller at under slike forhold var det avtale med grunneier om at det var tillatt å felle trær. Erstatningen ble betalt i etterkant. Arbeidsstyrken som jobbet med feilretting og vedlikehold av linjene hadde også en «telefonhytte» ved Vordalstjønn, noen kilometer øst for dagens Gaustablikk.

– Det var helt nødvendig for å kunne utnytte arbeidsdagen på en effektiv måte, sier Hans Petter. Hytta står der den dag i dag, og er nå i privat eie. Hans Petter Andersen var ikke gamle karen da han begynte å gå i fjellet sammen med faren. Sine første jobb-oppdrag fikk han som 15-åring. Seinere har han hatt en lang arbeidsdag i kraftbransjen, har nå passert 70 og er bosatt på Notodden, men gården i Busnes, der han vokste opp, blir fortsatt holdt i stand.

Lange arbeidsdager
Hadde vi vært i fjellet, endte vi som oftest opp på Mæl og måtte da ta ferga for å komme hjem igjen. Vi kunne enten bli satt av ved et sted som het Galten, eller vi fikk ringt, slik at det kom ut båt ved Busnes og kunne ta oss opp. Jeg husker særlig godt kaptein Sørensen, han som var sistemann som gikk bra borde og berget livet da ferga «Hydro» ble senket. Sørensen var alltid svært hyggelig og forekommende.

Andersen nevner også at det lenge var overingeniør Thor Viten ved Hydro på Rjukan som hadde det overordnede ansvaret for telegrafen. Viten var utdannet ved Høgskolen i Trondheim og var en av professor Leif Tronstads nære medarbeidere.

Jernbanen fra Rjukan er blitt omtalt som Hydros livsnerve, men formidling av informasjon var en forutsetning for formidling av varer og materiell. Derfor kan også telegrafen sies å være et element i livsnerven.

I dag er det ikke mange spor tilbake. Telegrafstolpene ble tatt ned allerede på 1960-tallet. Koblingsstasjonen ved Aslakskås var en tid et lite smykke og et minne om en svunnen tid, men ubudne gjester og tidens tann har gjort sitt. Det meste er borte, og de sørgelige restene av bua mangler både tak og golv.

Lite er tilbake i dag
Da kartleggingen av kommunikasjonslinjer innenfor verdensarvområdet ble foretatt for noen år tilbake, var konklusjonen at svært lite er tilbake, sett fra et kulturminnesynspunkt. Det finnes imidlertid en liten hytte rett ved fyrlykten på Haakanes, som skal ha vært kommunikasjonshytte for samband mellom Rjukan stasjon/Mæl stasjon og fergene på Tinnsjøen. Hva stolper angår, var konklusjonen at fra perioden før 1945 var kun én telegrafstolpe å oppspore på Rjukan…

–  Vi må kanskje innse at det som er igjen i Busnes ikke kan gjøre krav på en posisjon innenfor verdensarven, men det hører likevel med i fortellingen om hvordan industrieventyret Rjukan-Notodden ble til. For folket i Busnes var telegrafen en viktig arbeidsplass og den bidro til at vi fikk hjula til å gå rundt, også reint økonomisk. Ja, telegrafen var faktisk avgjørende for at vi fikk innlagt strøm på gårdene i bygda allerede tidlig på 1930-tallet, forteller Hans Petter Andersen.

Petter Andersen, som i 1908 flyttet fra Valdres til Busnes for å anlegge telegraf for Hydro.

«Feilretterne»: Her er mannskapene utenfor hytta ved Vordalstjønn.  Av personene på bildet gjenkjennes f.v. Ingvald Andersen, Tov Kasin og Petter Andersen. Bildet er mest sannsynlig tatt på 1920-tallet. (Foto: privat eie).

Koblingsstasjonen ved Aslakskås i Busnes har sett sine beste dager, konstaterer Hans Petter Andersen. Kun skjelettet er igjen i dag av denne enkle bua, som ble satt opp i andre halvdel av 1940-tallet og erstattet en enda eldre bu. (Foto: Trond Aasland).

Artikkel: Trond Aasland
Oplysninger: Hans Petter Andersen


Banen som satte standard og ble en livsnerve

Jernbanen fra Notodden til Rjukan – Tinnosbanen og Rjukanbanen – er i dag et fredet kulturminne. Da den ble åpnet i 1909, var den et mesterstykke i hurtig jernbanebygging. Da den to år seinere ble elektrifisert, satte den standard for elektriske jernbaner i Europa.

Rjukanbanens ambisiøse formål var å skape en transportåre slik at det var mulig å gjennomføre de gigantiske industri- og kraftprosjektene i Vestfjorddalen. Banen var også nødvendig for å frakte råvarer inn og halv- og helfabrikata ut fra dalen.

Fra åpningen i 1909 til 1916 var banens 47 kilometer lang. Notodden fungerte som havneby og hadde sin egen «Rjukan-brygge». I 1913 så statsminister Gunnar Knudsen at det var gode grunner for å koble Sørlandsbanen sammen med en togforbindelse ned til Skien – Bratsbergbanen. Hydros daværende generaldirektør Sam Eyde lovet støtte til dette prosjektet, men stilte som et vilkår at det også skulle bygges togforbindelse fra Notodden til Hjuksebø. Allerede tre år seinere sto hele banen ferdig.

1.500.000 godsvogner

Mellom 1909 og 1991 tok Rjukanbanen unna en godstransport på 30 millioner tonn. Det tilsvarer om lag 1,5 millioner godsvogner. Men også for persontrafikk var banen selve livsnerven for Rjukan-samfunnet gjennom mange tiår.

Da fabrikkanleggene på Herøya ved Porsgrunn sto klare i 1929, var de avhengige av daglige tilførsler av flytende ammoniakk på tankvogner fra Rjukan og Notodden. Ammoniakk var nitrogen-kilden i produksjonen av mineralgjødsel. Forbindelsen fra Rjukan til Herøya var ikke enkel. Over Tinnsjøen måtte transportene foregå på jernbaneferge, og fra Borgestad til Herøya foregikk transporten på lekter. Planen var å kople Herøya til jernbanenettet gjennom Porsgrunn, men det skulle gå mange år før jernbanenettet på Herøya kunne knyttes sammen med Bratsbergbanen og Vestfoldbanen.

De største innlandsferger

Denne «Livsnerven» var også et eksempel på avansert transport. Verden har ikke sett større innlandsferger enn de som trafikkerte på Tinnsjøen. På Tinnsjøen var folk vant til at det gikk rutebåt, men dimensjonene ble helt annerledes da utbyggingene på Rjukan kom i gang: I 1909 ble trefergen «Tinnsjø» satt inn. Vinterstid ble den trukket av slepebåten og isbryteren «Skarsfos». Senere fulgte fergene «Hydro», «Ammonia» og «Storegut». Helt til tidlig på 1990-tallet gikk fergene på Tinnsjøen. I dag er de to sistnevnte fredet og satt i stand til å kunne ta passasjerer. Norsk Industriarbeidermuseum har ansvaret for å ivareta og formidle historien rundt denne delen av norsk transport- og industrihistorie.

Viktigheten og sårbarheten av denne tilførselslinjen ble demonstrert et par ganger i løpet av andre verdenskrig. Dramatikken langs denne transportåren er fremfor alt knyttet til sabotasjeaksjonen mot fergen «Hydro» den 20. februar 1944.

Last ned art. i pdf 


Arnested Tinnefossen

Uten Tinnefossen ville verken Tinfos jernverk eller Notodden salpeterfabriker ha blitt etablert. Det var den stegvise utnyttelsen av kreftene i Tinnefossen som la grunnlaget for den store industrireisingen på Notodden tidlig i det 20. århundre.

Mange steder i Norge er vokst fram gjennom utnyttelse av vannets krefter, men det er få steder – om noen – som favner alle trinn i utviklingen – fra den enkle, vanndrevne mølle til avansert industri, faktisk både elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri.

Det tosidige industristed

Notodden ble et tosidig industristed – med sterk konkurranse mellom to hjørnesteinsbedrifter. Siden kom også en rekke andre bedrifter til. På samme måte som så mange andre elver ble også Tinnefossen først utnyttet til å drive en mølle.

Steg for steg gjennom 200 år

En kortfattet oppsummering av utnyttelsen av fossen ser slik ut:

1700-tallet: 55 m lang tunnel ble hakket ut ved hjelp av fyrsetting

Tunnelen førte vann til en mølle. Seinere kom både sag og stampe.

1875: Tresliperi anlegges, også papir produseres

1894: Fem herrer fra Nedre Telemark kjøper Tinfos papirfabrik for 210.000 kroner.

1897: vedtak om å oppføre et nytt tresliperi.

1900: Kraftstasjonen Tinfos I bygges, bl.a. for å levere kraft til Notodden Calcium Carbidfabrik, som hadde de samme eiere.

Calcium Carbid-fabrikken var noen år bortleid til et engelsk selskap, The Albion Products Co. Ltd.

1904: Avtale med Sam Eyde og Brødrene Wallenberg om leie av kraft til «fabrikbygning på Notodden»

1910-12: Kraftstasjonen Tinfos II bygges med tre aggregater som gir 15.000 hestekrefter.

1955. Nye Tinfos I ble satt i drift. Denne kraftstasjonen har i dag mer enn 60 prosent større kapasitet enn de to gamle kraftstasjonene til sammen.

Etter at Nye Tinfos I ble satt i drift fra 1955, ble aggregatene i gamle Tinfos I solgt. Ett av aggregatene er blitt museumsgjenstand i Helleren kraftstasjon i Sør-Troms og er restaurert i samarbeid med Riksantikvaren.

På 1960-tallet ble Tinfos I omgjort til mekanisk verksted.

Last ned art. i pdf 


O.H. Holta gjorde valget lett for Eyde

Hvorfor ble Notodden Norsk Hydros første produksjonssted? Hvorfor kan vi med rette si at Hydros vugge sto på Notodden?

Det beste svaret er antakelig at det var her alle nødvendige brikker falt best på plass for å virkeliggjøre de høye industrielle ambisjoner som var satt. Stikkordene er tilgang til elektrisk kraft, muligheter for ekspansjon og tilrettelegging for transport av råvarer og ferdige produkter. Kort fortalt betyr dette at Hydro ikke kunne startet på Notodden i 1905, om det ikke var for de gunstige vilkårene som O.H. Holta og Tinfos papirfabrik kunne tilby – og som var nedtegnet i en avtale i april 1904. Denne avtalen sikret noen avgjørende forutsetninger:

  • Kraftstasjonen Tinfos I (oppført 1901) kunne gi 2.000 + 3.000 hestekrefter til forsøksfabrikken for nitrogengjødsel fra 1905.
  • Avtalen ga salpetervirksomheten rett til å utnytte Tinfos’ lektere på gunstige vilkår (varetransport til Skien/Porsgrunn)
  • Eyde, Wallenberg og Tillberg fikk mulighet til å kjøpe Svelgfossen, mot at de påtok seg å bygge den ut. Dette sikret tilgang til mer enn 35.000 hestekrefter.

Når så forsøksfabrikken langt på vei innfridde de forventninger som var stilt, kunne de nødvendige investeringsmidler skaffes til veie på ettersommeren 1905. Dermed lå det også til rette for å bygge «den store fabrikk» og etablere Norsk hydro-elektrisk kvælstofaktieselskab. Den konstituerende generalforsamlingen ble holdt på Eydes kontor i Kristiania den 2. 12. 1905.

Gunstige vilkår

De gunstige vilkårene i avtalene med Tinfos satte salpeterprosjektet i bevegelse. En etablering på Notodden ble vurdert som gunstig av ekspertkommisjonen som besøkte stedet i juli 1905. Det ser også ut til å ha passet utmerket for de svenske investorene, som heller ville gå stegvis fram enn å ta hva de anså som stor risiko. Utbygging på Notodden ble vurdert som et fullgodt og nødvendig alternativ til et i overkant dristig og kostbart Rjukan-prosjekt. Dette momentet trekkes fram i Olle Gasslanders to-bindsverk om SE-Banken (utgitt 1959).

Svenskenes engasjement kan imidlertid ses som avgrenset. De gikk inn med kapital som de håpet at skulle gi god avkastning i løpet av få år, og de ivret for at deres engasjement skulle gi leveranser til kraftstasjonene som skulle bygges. Slik ble det da også.

Begrenset varighet

O.H. Holta og Sam Eyde var begge gründere av stort format, men de var også forskjellige og ser ikke ut til å ha kommet særlig godt ut av det med hverandre. Samarbeidet ble på langt nær så godt og langvarig som eksempelvis mellom Eyde og Marcus Wallenberg. Men det ble i det minste inngått en såkalt ‘privat Hydro-Tinfos-avtale’ om kjøp av kraft fra kraftstasjonen Tinfos II, som sto klar i 1912. Den bidro til å sikre strømforsyningen til Notodden salpeterfabriker.

Foto over: O H Holta

Last ned art. i pdf 


Ved symaskinen jobbet «gullfuglen»

Midt i de harde 30-åra skjedde det også noe positivt. Ny industri kom til Notodden. I tillegg til Kunstsilkefabrikken var Hydros flytting av selskapets sekkefabrikk fra Lillo i Oslo til Notodden et av flere viktige tiltak som bidro til å skape ny framtidstro.

På ettersommeren 1934 gikk rundt 400 familiefedre uten arbeid på Notodden, så det lå i sakens natur at sekkefabrikken måtte gi arbeid til mannfolk. I løpet av andre halvdel av 1930-tallet skulle det bli mange nye jobber. Ved maskinene satt etter hvert 90 staute karer og sydde – 270 i alt – når vi fordeler dem på tre skift. Etter krigen økte antallet ansatte på sekkefabrikken til henimot 450.

Som emballasje for gjødsel forlot Hydro litt etter litt de 100 kilo tunge tretønnene og satset på sekker av jute. Men da krigen kom, ble dette sterke materialet umulig å skaffe, og overgangen til papir måtte skje raskt og var slett ikke problemfri.

Med tiden ble 50-kilos sekker det dominerende. Kapasiteten og etterspørselen var opp mot 25 millioner sekker hvert år, så produksjonen måtte være effektiv. Både Hydros fabrikker på Rjukan og Herøya og i Glomfjord etterspurte sekker fra Notodden. Derfor foregikk arbeidet på akkord, og for den som klarte å holde akkorden var lønna etter måten god.

Dette poenget er nylig løftet fram av firmaet Funkle, som har formgitt et maskulint sengetøysett og gitt det navnet «Gullfuglen». For det het seg blant jentene på byen at den som fikk tak i en kar fra «Sekken» (sekkefabrikken), hadde skutt gullfuglen. En jobb på Hydro var ansett både som sikker og godt betalt. De ansatte på sekkefabrikken var utvilsomt byens best betalte industriarbeidere.

Neste trinn i utviklingen var overgang til plastsekker, med forsøk fra 1958 og full produksjon av sekker i polyetylen fra 1962. Bønder i Finland var visstnok de første kunder som fikk gjødsel i plastsekker fra Hydro. I dag er det Norfolier som produserer plastsekker i Hydroparken, i hovedsak til renovasjon, og ikke som gjødselsekker.

Slik er emballasjeproduksjonen en av de virkelig lange linjene i Notoddens industrihistorie. Symaskinen i Bedriftshistorisk samling står midt i en linje som startet med produksjon av tretønner rundt 1905 i bygg 140 og som fortsetter inn i fremtiden i nabobygget, bygg 151, hvor det fortsatt lages emballasje. Plastsekker i dag.

Symaskinen ga arbeid til mannfolk på Notodden – gjennom flere tiår.

Sekkefabrikken var en av de store arbeidsplassene – og de som jobbet der tjente relativt godt – og det ble også godt kjent blant byens unge damer. Den som fikk tak i en arbeider på sekkefabrikken, hadde skutt «gullfuglen»..

Last ned art. i pdf 


En industriarbeider

De første årene var Hydro nærmest som et prosjekt å regne. Det preget også arbeidet og samarbeidet på Notodden. Her opplevde Saamund Bergland (1881-1978) og arbeidskameratene for første gang at de var med på å skape en framtid. For seg selv. For Telemark. Og for Norge.

Saamund fra husmannsplassen Bergland i Fyresdal hadde fått sin første jobb i Hydro i august 1907. Oppveksten hadde vært tøff, men sikkert ikke verre enn for mange andre i Vest-Telemark. Det var fra områdene der han vokste opp at utvandringen til Amerika var størst. 12 år gammel mistet han moren.

Han hadde fått sin første jobb utenfor hjembygda i 1900, hos prosten Jon Quisling i Gjerpen. Sommeren 1905  fikk han jobb som hjelpegutt på Skotfos bruk og produserte avispapir til The Times i London. Toskiftordningen var beintøff. Tre kroner skiftet. Nattuken var på 75 timer, boforholdene primitive. Han delte seng med en som gikk på motsatt skift. Det holdt i åtte måneder. Da var det ikke krefter igjen i ham.

Han prøvde seg i stedet som kjørekar hos jernvarehandler Malterud  i Skien. Også der var det hektisk aktivitet, men mer varierte arbeidsoppgaver. Saamund lempet jernbjelker, sementtønner og anleggsutstyr som han leverte på brygga. Varene skulle med båt oppover vassdraget, til Hydros store utbygginger i indre Telemark. En dag bestemte han seg for selv å bli med båten. Med bare tre kroner i lommen kom Saamund Bergland til «Nordens Klondyke» sensommeren 1907.

Stedet var som en maurtue. Det var vanskelig med steder å bo. Men arbeid å få, det var det. 10 timers arbeidsdag, 35 øre timen og to pauser. Overtid kunne han jobbe så mye han bare orket, og fortjenesten var ikke noe å si på. Han begynte som hjelpearbeider for blikkenslagerne som bygde det ruvende ovnshuset til de første 32 Birkeland-Eyde-ovnene.

Både Bergland og de fleste kollegene var glade for å ha fått seg en bra jobb, og hadde mer enn nok med å bli ferdige med alt til tiden. Alle forandringene, stadig noe som måtte forbedres, kunne drive dem til vanvidd. Likevel – her i den nye jobben opplevde Saamund Bergland for første gang at han var med på å skape en framtid.

Krigsårene fra 1914 til 1918 ble vanskelige. Prisene på mel, som før krigen hadde ligget rundt 13-14 kroner for en sekk, var plutselig oppe i 50 kroner. Nøden og frykten for sult fikk fram det verste i folk, og slagsmål om varene var ikke uvanlig. Den vanskelige forsyningssituasjonen slo ekstra negativt ut på avsidesliggende steder som Notodden og Rjukan. I løpet av krigen ble matprisene mer enn tredoblet, men lønningene fulgte ikke etter.

Også Saamund og hans lille familie levde fra hånd til munn under første verdenskrig. Pengene tok som regel slutt før uken var omme, og det var ikke under noen omstendighet nok til annet enn mat. Som kasserer i Jern- og metallarbeiderforeningen registrerte han at flere fikk problemer med å betale kontingenten. Ledelsen hevdet at selskapet hadde problemer og ikke kunne betale mer. Det hadde de ansatte vanskelig for å tro. De produserte jo alt det remmer og tøy kunne holde. Hydro solgte stadig mer nitrater til sprengstoff, og det gikk rykter om rekordhøye inntekter. Som medlem i forhandlingsdelegasjonen var Bergland med på å forhandle fram avtaler om brødmerker og dyrtidstillegg i 1916. Brødmerkene ga mottakeren rett til et visst antall brød, avhengig av hvor mange han hadde å forsørge. Det skulle redde mang en familie gjennom de tøffeste årene. En bieffekt var at barnetallet økte – stadig flere så mulighetene i å skaffe seg en «brødhare».

Optimismen umiddelbart etter første verdenskrig var stor. Med pågangsmot, lån på 22.000 kroner fra Hydro og 1.900 kroner i egenkapital gikk Bergland i gang med å bygge eget hus på Tinnesmoen.. Huset sto ferdig i 1921. Omsider var det slutt på trangboddheten! Men de vanskelige årene var ikke over. Tidene ble dårligere igjen, og ledigheten økte. I 1922 måtte fagarbeiderne tåle at timelønna ble satt ned fra en krone og 75 øre til en krone og 30 øre. Bergland og hans kolleger opplevde det som urimelig og uforståelig. I mellomkrigsårene ble virksomheten på Notodden dessuten rammet av omfattende omlegginger.

Lønningene fortsatte å falle utover på 1920-tallet. Timelønna falt til en krone og ti øre i 1927. Ved stortingsvalget i 1930 ble Bergland valgt inn fra Arbeiderpartiet. I januar 1931 møtte han til den første sesjonen på Stortinget, som bare hadde vårsesjoner den gangen. Resten av året arbeidet han på Hydro.

I 1934 ble krisen så dyp at produksjonen på Notodden for en tid stoppet fullstendig opp. Bergland var blant dem som beholdt jobben,men han måtte pendle til Herøya de neste årene. På grunn av pendlingen måtte han si fra seg et titall lokalpolitiske verv på Notodden. Sånn sett var han et eksempel på at industriarbeiderne i løpet av de siste tiårene hadde funnet sin plass som aktive samfunnsbyggere gjennom et bredt lokalpolitisk engasjement.

Få år senere ble Saamund Bergland valgt som riksrevisor, en post han beholdt gjennom de fem krigsårene. Etter krigen ble han endatil sjef for Riksrevisjonen, som den første gjennom 185 år uten revisorbakgrunn.

Les også: «Så tar vi 8-timersdagen» her

Saamund Bergland og kona Mathilde med de tre barna Olaf, Anna og Konstanse.

Last ned art. i pdf 


De som var her og de som kom til Notodden – noen korte rallarhistorier

Da far kjøpte stua, (Kaasa, like ved Anundskås-plassene), var det bare ett rom i den, men han bygde til så det ble to – ett rom og kjøkken. Det ble likevel trangt da far tok til seg sin svigermor og vi var tre voksne og fire barn. Svigermor bodde i tilbygget og var for det meste sengeliggende da hun var ille plaget av gikt.

I stua var det to dobbeltsenger, og vi lå tre i hver seng. I sengene var det halmmadrasser – som regel – men jeg kan huske at madrassene ble fylt med høvelflis som far tok med seg fra Tinfos. Over oss hadde vi ulltepper og plagg».

Ole Olsen Kaasa, (født 1892), intervjuet av Alf Mostue, ca 1950).

Så begynte jeg i ‘forsøken’

Kameraten min, Johan Nyhus, måtte ta seg en tur til «Furuheim» hotell og låne ei trillebør. Det eneste som var gjort noe på, var ei brygge og her holdt forresten et par snekkere på å gjøre den ferdig. Det var så langgrunt at en ikke fikk lossa barkene som kom med materiell og sement. Det første vi gjorde var å hogge vekk busker og trær på tomta, og så begynte vi å reise det første ovnshuset og et lite tårnhus – Tårnhus B, som vi kalte det.

Vinteren 1904-05 var jeg utlånt til Tinfos for å være med å strekke en høgspentledning fra kraftstasjonen der og ned til Hydro. Så var jeg med noen montører og satte opp en generator i kraftstasjonen. Denne generatoren var den største i Skandinavia og var på 5000 kw. Det var ingeniørene Morgenstierne og Lindén fra Sverige som ledet arbeidet.

Så begynte jeg i ‘forsøken’. Her var det skiftarbeid. På samme tid som forsøka kom i gang her, kom en del arbeidere fra Arendal, bl.a. A. Oland. De hadde vært med på de forsøka som var der. Dette var vel våren 1905. Den som var bestyrer for anlegget hette Collet og inspektører var ing. Bonnevie, Kielland og Hansen. Ing. Geelmeyden var leder for det kjemiske».

Nils Bjørnflaten, (født 1873), intervjuet av Alf Mostue (1953)

Det va mykje arbei o mange folk på Hydro i den fyste tida…

«Det kom folk hit fra elle kantar ta landet. Nokka ble, andre reste att.

… Eg har lika meg godt på salpeter’n. Der har det vori gode arbeisforhold, o greie folk o vørå sammens med. I den fyste tia tende eg 25 øre timen, men når eg var reparatørformann, hae eg 35 øre. Så feste eg meg på kontrakt o blei tårnsjef. Det va Geelmeyden som va fader te denne kontrakten, som me tårnsjefar måtte onderskrive.

Eg vi’ søå at det va stor forskjell på dem forholda eg va’ vand med fyri eg kom te salpeter’n o dem eg fekk der. Eg tende bære, o ha stabilt arbei. O heller ikkje va det slikt ett slit som når eg låg i marken o høgje bruk, hell tende på gar’enn.

Eg har vori på salpeter’n fra 1906 te 1934 da eg gjekk ta med pensjon o fekk 800 kronur i året. Ett år va eg bor’e, o det va fra 1913-14, fe eg va sjuk. Eg kom inn att ein tur i 1936 o va der i åtte monar, men sea har eg ikkje vori der. Sammenlagd har eg nere innpå 28 år ved Hydro».

Johannes H. Tørkeli,(født 1876), intervjuet av Alf Mostue (1953)

«Folk fra elle kantar»

«Hydro hae kvarsbrot ved Søndehuset (på Vestsida) o ved Moen o dei sku ha kvarsen te syretårna. Me hae akort o tende ikkje så gorrgale – ein fire-fem kronur dagen. Det var ei god fortenest i den tia ska eg søå. Me va ein 7-8 mann i lagjet, o det var tri slike lag på Vestsia som tok ut kvars.

Basen konns hette Arne Larsen, eller «Hallingen» som han blei kalla. Han va den fyste basen o så kom Gonnar Andersen. Eg heldt på i kvarsbrotet te 1907 da eg bynja på Tinnosbanen. Eg heldt på i eit steinbrot på Skogen o tok ut stein te ei skjæring ved Lienfoss. Oskar Paulsen arbeidde au der. Elles va det folk fra elle kantar; svensker, finnar o eg veit nå ikkje horr elle va fra. Dagløna sku nå vørå tri o ei hælv krone, men me tende meir, fe me hae akkort. Han som seinare vart ordførar på Rjukan, Bryhn, sto fe arbeidet. De va’kje turing i arbei’stida, men om helgjin råka det at folk tok seg ei rus. Slusken reste te Oslo, eller Kristiania, som det hette den gongen når han hae pengar nok o drakk seg blakk, o kom så attende – det va vanleg….

Eg kjem i hug at det va nokre ulukker på Tinnosbanen. Når me heldt på i skjæringa ved Lienfoss, kom det ei skriu o tok med seg fire mann. Ein av dei miste livet o ein an’ein blei rar. Eg va med o grov dei ut. Elles trur eg ikkje at det va nokon særleg alvårlege ulukker der, men når dei skaut ut tunnelen ve Linstå, blei nå ein mann drepen da dynamitten eksplodere i boreholet».

Halvor Olsen Steinmoen, (født 1879), intervjuet av Alf Mostue

De’ e so rart med industrien

De’ e so rart med industrien. Den har lyft upp arbei’sfolkje frå den armo’a de levde i, o’ på mange måtar skapa eit kameratskap.

I mi ti’ va’ de’ gjønne slik at hvis ein ha’e skamfera seg eller va’ sjuk, konne ein gå eit halvt år eller så utan at nokon tok seg av de’. De’ va’ liksom at ingen gådde at nokon va’ bor’e. Nå ska’ ein ikkje gå heime meir enn fjortan dågår, so lagar dei listur o’ samlar saman pe’eng.

Va’ nau’a stor, slik at ein måtte gå te fatigforstandaren, fekk ein eit bismarpund mjøl, o’ so fekk ein klare seg me’ de’. De’ fins vel ikke nokon på Notødden som sultar i dag, o’ godt e’ de’, fe’ fatigdom e’ den støste forbannels.

Torkild Th. Sagafoss (f. 1863), intervjuet av Alf Mostue (1950)

Hjelpekokke i Tinnesand-brakkene

«Jeg fekk 15 kroner i månen som hjelpekokke, men fekk sannelig slite for pengene. Jeg måtte ta stellet, for kokka satt på en taburett og kommanderte. Det var potetskrelling, matlagning, klesvask, reie opp senger, rydde opp, sette på bordet, servere og fyre opp i soverommet til karane. Når jeg hadde klesvasken, sto jeg på kjøkkenet; for det å vaske klær for karane hørte med til jobben. Men jeg likte meg. Maten var god; jeg var ikke vant til slik kost, så det gjorde nok sitt til at jeg trivdes.

Om morran måtte jeg inn til karane og fyre opp. Det skulle være godt og varmt til dem sto opp. Når jeg skramla med ommen, ble dem vekt, og jeg fekk høre mange gloser og mange rare låter. Men karane var greie, og bare en vente seg til deres måte å være på, så gjekk alt bra.

En dag kom Anna Finneid til meg og spørte om jeg ville bli hjelpekokke for henne. Ho hadde den andre brakka, og ho hadde sett på at jeg sleit så fært, og at jeg var flink til å arbeide. Jeg skulle få 20 kroner i månen, og det var god betaling. Jeg slo til, og hos Anna Finneid var det bra. Ho var flink og ikke redd for å ta et tak…..

Vannbæring var det verste. I den Tinnesand-brakka hvor jeg var først, var det små kopper, og det ble mye flyging etter vatn. Noen ganger kunne karane bære inn vatn, men det var ikkje så ofte, og dei ville helst sleppe den jobben.

Det kom rett som det var luffere til brakka, og det var skikken at dei skulle ha mat. Om natta fekk dei ligge på golvet eller på en krakk. Da jeg var hos Anna Finneid, fekk ho en da besøk av noen kjente. Det var «Sogne-Brita» og mannen hennes. Dei hadde vært sammen på Bergensbanen, og den kvelden blei det liv i brakka. Ole Sogning var god til å synge, og best likte han å synge «Blind-Fredrik»s vise. Da satt han på krakken og gråt. Anna Finneid tok seg nok en dram eller to, men ho passa seg. Ho var da i sin beste alder, en tredve år, tenker jeg. Ho og mannen reiste til Amerika i 1911. Det var forresten mange som drog over, av dei som hadde vært kokker. – Den natta måtte gjestene ligge på golvet i «kneppen».

Det hendte det ble lusete i brakkene, og da var det vår jobb å få det reint. I ei brakke var det så ille at jeg måtte ta alt sammen, sengklær og undertøy; jeg vaska og gråt, så sint var jeg. Det var et slit når en skulle stå på et kjøkken og bakse med ulltepper og tjukt undertøy. Ja, det var en grufull jobb når det kom lus i brakkene».

(anonym informant, født 1881, nær Ulefoss i Telemark. Hun var ni år første gang hun var borte og gjette dyr. Hun var ennå ikke fylt 17 år da hun forlot hjembygda for godt).

«Ja, då var det verd å åka inn»

«Selskapet hadde ansatt en vaktmann på Svelgfoss, en som hette Kihle, og han hadde politimyndighet. Men det var ikke alltid at han klarte å holde styr på karene. En jul ble jeg budsendt og skulle hjelpe Kihle. I ei brakke var det stort lag og på et langbord sto det fullt av flasker og glass, som hoppa høyt i været under slagsmålet. Men før jeg kunne gripe inn, kom ingeniør Kloumann, stelte seg opp i døra, trakk fram en revolver og skreik at nå fikk det være slutt, og hvis det ikke ble det, så ville alle mann få sparken. Det ble rolig etter denne salva for det sto veldig respekt av den lille, illsinte mannen»….

Stort sett var anleggsfolka greie. De betalte sine mulkter, og hadde de ikke penger, betalte kameratene. Mange ble jeg godt kjent med, og når de ble arrestert, var det støtt spørsmål om hvem som hadde foretatt arrestasjonen. «Det var Kaasa», ble det sagt. «Ja, då var det verd å åka inn»….

Det var stor forskjell på anleggsfolka og på dem som liksom skulle ha litt dannelse. De fine trudde at de kunne gjøre hva de ville, og kunne gå gatelangs og skrike og skråle. Når de så ble tilsnakka, så fikk vi kjeft. Men snakka vi til anleggsfolka for slikt, lydde de oss og tidde stille».

Politibetjent Gunleik O. Kaasa, intervjuet av Alf Mostue

Last ned art. i pdf