Fra 22. juli 1985 og framover skrev Arvid Gjengedal en serie artikler i Telen med tittelen «Notodden i utvikling» Vi syntes denne artikkelserien var et godt sammendrag av Notoddens utvikling fra jordbruksbygd til industriby og gjengir dem her slik at de som er interessert kan ta del i dem. Ifølge Alf Mostue inneholdt artiklene noen feil, men i det store og hele en historisk riktig framstilling. Alf Mostues rettelser kan du lese på slutten.
Etter de flestes oppfatning var det industrien fra begynnelsen av vårt århundre som gav støtet til at Notodden utviklet seg fra å være et jordbrukssamfunn til industrisamfunn. I det følgende skal vi se nærmere på utviklingen før og under den første industrialiseringen her, og vi vil se at bildet vi da får er langt mer nyansert.
Naturgitte forhold
Geografene peker på at det er 4 hovedtrekk ved landskapet rundt Notodden som forteller oss om grunnlaget for næringslivet her både i før-industriell og i industriell tid, nemlig leirjorda, grus- moene, Tinnåa og Heddalsvannet. Leirjorda finner vi på det vi kan se som et grønt, nesten som et belte et lite stykke opp fra dalbunnen. Dette går med avbrudd på deler av Vestsida, fra Hefre til Grene, på andre sida ser vi det fra Seljordgårdene og til Tinnes. Det fortsetter videre fra Sætre med Høibø, Hvåla og Tinne og utover i Tinnegrend. På denne leirterrassen finner vi grunnlaget for den første næringsvei her, jordbruket. Jordbruket har svært lang tradisjon. Det eldste går tilbake til ca. 2.500 f.Kr., sammenhengende jordbruksdyrking har det vært her siden ca. 400 e.Kr. På denne leirterrassen finner vi de eldste gårdene. Grusmoene finner vi under denne leirterrassen. Bade her og i åsen over terrassen vokser skogen. I disse områdene finner vi den eldste næringsveien i vårt distrikt, nemlig jordbruk og skogbruk. Et godt grunnlag for jordbruk førte til at de første slo seg ned her. På 1700-tallet kom det en økende etterspørsel etter trelast ute i Europa. Skogen her ble da mer etterspurt, og det førte til utførsel av trelast.
Tinnåa er sentral i Notodden. Med sine godt 30 km. fra Tinnsjø til Heddalsvannet har den et fall på ca. 170 m. Ca. 90 m. av dette fallet er konsentrert på de siste 5 km, Fra Kloumansjøen og ned. I første omgang var Tinnåa, stor og fossende, mer et problem enn til nytte. Sagbruk og kverner finner vi i sideelvene. De kunne ikke plasseres ved Tinnaa siden de da forsvant i vårflommen. Men når en utviklet teknikk til á temme den, ble den en verdifull ressurs. Tinnåa står derfor helt sentral for utvikling av industrien her. Heddalsvannet og dalene rundt er også av betydning. Gjennom Heddalsvannet og Norsjøen hadde en grei forbindelse til Skien. Fra dalene rundt kom folk til Notodden for å benytte denne veien til Skien. Når spesielt nasjonalromantikken fra midten av forrige århundre av økte interessen for Telemark, kom mange den mot- satte vei for så å fortsette innover i Telemark. Notodden ble med andre ord en omlastningsplass, fra sjø til land transport og omvendt. Her finner vi grunnlaget for Notodden som transport og senere handelsknutepunkt.
Vi ser altså at Notodden rundt midten av forrige århundre hadde flere både aktive og latente grunnlag for næringsutvikling. De aktive var jord- og skogbruk, de latente var Tinnåa med sin fossekraft og Heddalsvannet som mulig transportåre.
Avskrift fra Telen 22. juli 1985
Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like overfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden. Hit kom reisende gjennom Heddal for å krysse Tinnåa ved ferjeleiet her for så å dra videre gjennom Lisleherad til Bolkesjø og så ned til Kongsberg. Denne veien over til Kongsberg var en halv gang så lang som over Meheia, men når den ble valgt var det p.g.a. at veien over Meheia var svært kronglete og vanskelig. Til Omneshølen kom også folk som måtte krysse elva for å dra til Tinnegrend og videre nedover til Skien. Alle som skulle motsatt vei kom også hit, selvsagt, fra Kongsberg og Skien.
Veibygging
Mot slutten av 1820 begynnelsen av 1830-åra kom det noe fart i veibyggingen i området. Da kom det vei fra Skien på vestsida av Norsjøen, krysset Sauarelva ved Farvolden og fortsatte på østsiden fram til Notodden og Tinnesfossen. I 1832 ble det bygd bro her over Tinnåa til avløsning av ferjestedet ved Omneshølen. På slutten av 1830-tallet ble veien over Meheia ferdig. Denne veien gikk fram til dagens Ramberghjørne der den delte seg til Lisleherad, Tinnegrend, ned mot Heddalsvannet og en fram til brua over Tinnåa og videre ut over i Heddal.
Senteret på Ramberghjørnet
Ramberghjørnet ble et mætepunkt, og dette trakk til seg annen virksomhet. Det ble bygd landhandel her med overnatting for reisende. Når den første fabrikken ble bygget ved Tinnesfossen i 1875, førte dette til en ytterligere utvikling av et sentrum her. Med fabrikken kom arbeider- og funksjonær-boliger og senteret utvidet seg over til Tinnesmoen. Etter hvert ble dette den største boligkonsentrasjonen i Notodden, og dette trakk til seg flere forretninger og handverkere av forskjellig slag. Vi ser altså at krysset her resulterte i at de første forretningene kom hit. Med fabrikk, arbeider- og funksjonærboliger skjøt den utvikling som alt var på gang ga ny fart og gjør Ramberghjørnet til det første senter i Notodden.
Nytt senter ved Heddalsvannet
Etter hvert begynner et sentrum å utvikle seg ved Heddalsvannet. Regulær rutetrafikk over Heddalsvannet begynte i 1852, i 1862 var slusene til Skien ferdige, dette førte til ny økning. I 1870 var 8 båter i rutetrafikk her, fra 1880 to båter hver vei pr. dag og i 1890 13 båter i rute. Disse tallene forteller noe om omfanget av denne trafikken. Årsaken til denne økningen kan være forskjellig. Økende interesse for fjell- og friluftsliv, nasjonalromantikken gjør Telemark til et reisemål, dampskipstrafikk på Tinnsjøen fra 1864 betyr noe og Skien utvikler seg mer og mer som et handelssenter for Telemark. Men uansett motiv for denne reisingen, en måtte om Notodden, og økning i trafikken her fikk sine følger for stedet.
Det hadde vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av en ved Tinnessandbukta (nå Hydros område). Dette førte i rask rekkefølge til at to hoteller, «Victoria» og «Furuheim» ble bygd. Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1879 stod en ny bru, omtrent der Heddalsbrua ligger nå, ferdig. Senteret nede ved Heddalsvannet kom derfor til å bli en alvorlig konkurrent til senteret ved Ramberghjørnet. Ny aktivitet kom til området: flere landhandlere, håndverkere av for- skjellig slag, advokat, lege og apotek. I 1886 kom Hitterdals sparebank hit, tre år senere et telefonselskap og ti år etter dette et meieri. Alt dette syner et oppsving i Notodden, stedet utvikler seg som et servicesenter for omlandet.
Skolene i utvikling
I 1893 ble det startet en ungdomsskole (mest lik dagens folke- høyskole) og forberedelsesklasser til en lærerskole. Lærerskolen kom i gang to år senere. Sentralt i denne skoleutviklingen stod Asbjørn Knutsen og den første bestyreren på lærerskolen, presten Bernt Støylen, senere biskop. Med to så markerte kristne personliggeter som ledere ved disse skolene, ble skolene et senter for kristelig liv i Notodden, et nytt bidrag til kulturlivet her med andre ord.
Hvorfor service-senter
I den perioden vi her har omtalt, kom det ikke ny industri til Notodden, med andre ord: Industrien bidrar ikke avgjørende til utviklingen i denne perioden. Det er i første rekke utviklingen innen samferdsel, handels- håndverks- og andre tjenesteytende næringer som yter sitt største bidrag til utviklingen i 1890-årene. I dette tiåret ser vi også at den yrkesaktive del innen tjenesteytende yrker øker fra å utgjøre 9% til 20% av alle yrkesaktive. Distriktet begynner å bruke Notodden, dette blir et vesentlig bidrag for utviklingen på Notodden i 1890-åra.
Avskrift fra Telen 23. juli 1985
I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.
Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.
Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.
Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.
Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.
Avskrift fra Telen 24. juli 1985
I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.
Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.
Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.
Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.
Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.
Avskrift fra Telen 24. juli 1985
Borgestadmannen Gunnar Knudsen, da statsråd, senere statsminister, inviterte 13. februar i 1903 til det som må være norgeshistoriens mest omtalte middag. Her møttes de som senere skulle bli pionerne i gjennombruddet for norsk industri, professor Kristian Birkeland, egentlig nordlys- forsker, og den tyskutdannede sivilingeniør Sam Eyde, opprinnelig arendalsgutt. På sine reiser ute i Europa hadde Eyde lest en artikkel av en engelsk forsker som fryktet at en skjebnesvanger kvelstoffmangel snart ville true jordens folk. Noen var uenig i dette m.h.t. at kvelstoff utgjør tre fjerdedeler av jordatmosfæren og mente at en ved elektriske utladninger kunne binde luftens kvelstoff. Flere hadde arbeidet med problemet, men ikke løst det, og Sam Eyde begynte å interessere seg for problemet. En uke før denne middagen skulle Birkeland demonstrere en elektromagnetisk kanon i forbindelse med sin nordlysforskning. Da han slo på bryteren, oppsto en kortslutning og en kraftig flamme slo ut. Under middagen snakket Eyde og Birkeland om mulighetene for å utnytte luftens kvelstoff, og Eyde mente det var mulig dersom en kunne lage et kunstig lyn. Birkeland svarte at det kunne han skaffe, det var den kraftige kortslutningen han tenkte på. Etter denne middagen innledet Birkeland og Eyde et samarbeid der Birkeland arbeidet for å forbedre patenten, Eyde for å reise kapital til en eventuell fabrikk.
Forsøksfabrikk eller storfabrikk?
Eyde hadde lenge før sitt møte med Birkeland kjøpt opp norske fosser med tanke på at disse måtte utnyttes til noe, bl.a. hadde han sikret seg Rjukanfossen og Vamma i Glomma. Eyde ville egentlig bygge ut kraften her og fabrikk i nærheten, men var avhengig av utenlandsk kapital. Men den utenlandske kapitalen var skeptisk. Birkelands metode var på forsøks- stadiet, og en mente at en først fikk bygge en forsøksfabrikk et sted det allerede var kraft. Følgelig måtte Eyde i 1904 undersøke mulighetene for å leie kraft for å bygge en forsøksfabrikk. Stedsvalget for forsøksfabrikken ble Notodden og kontrakten ble inngått i 1904 med Tinfos Papirfabrikk. En serie med tilfeldigheter førte til at Notodden ble stedet for en forsøksfabrikk for det som senere skulle bli Norsk Hydro.
Forsøksfabrikkene
Våren 1904 begynte arbeidet med å bygge forsøksfabrikken der Hydro på Notodden ligger i dag. Fabrikken stod ferdig den 2. mai 1905. Forsøkene før fabrikken ble bygd hadde gitt håp om at en kunne produsere 600 kg salpeter- syre pr. kilowattår. Da fabrikken kom i gang greide man bare 400 kilo, og dette mente Eyde var for dårlig dersom en skulle få utenlandsk kapital interessert. Det var en avhengig av. Den 14. juli var D-dagen, da skulle en fransk ekspertgruppe komme for å vurdere forsøksfabrikken og det inntrykket de da fikk ville få avgjørende betydning for fabrikkens videre skjebne. Få dager før franskmennene ankom, forbedret en produksjonsmetoden, den steg til 530 kg. og holdt seg der de knappe to uker franskmennene var her, og sank etter at de hadde reist.
Hydro grunnlegges
Franskmennene fant en produksjon på 530 kg. tilfredsstillende, men det var likevel en skuffelse for Sam Eyde. Eydes planer var å bygge ut kraftverk ved Vamma og Rjukanfossen og så å anlegge en fabrikk der. Dette ville ikke den utenlandske kapitalen være med på, de mente at en i første omgang måtte konsentrere seg om et mindre prosjekt på Notodden. Eyde fikk beskjed om at i første omgang ville en være med på å bygge ut Svelgfoss for så å bygge en fabrikk på Notodden. De større prosjekter som Eyde hadde planer om måtte skrinlegges. Derfor ble Notodden valgt som sted for Hydros etablering. Den 2. desember 1905 ble Norsk Hydro Elektriske Kvælstoff Aktieselskap stiftet. Svensk og fransk kapital hadde bestemt at Notodden skulle være stedet. Eyde ble direktør og selskapets hovedsete skulle være på Notodden.
Avskrift fra Telen 30. juli 1985
Ved århundreskiftet bodde knapt 1.000 personer på Notodden, 10 år senere, i 1910,
5.000 personer, en 5-dobling på 10 år. Spesielt stor var veksten de 3 siste årene. Da økte folkemengden fra ca. 2.000 personer i 1907 til 5.000 i 1910. I det følgende skal vi se på årsaker til veksten og de konsekvenser det fikk for utviklingen her. Allerede før Hydro var formelt dannet, ble anlegget ved Svelgfoss I påbegynt, i september 1905 Her arbeidet det 400 personer. Samtidig begynte en å bygge fabrikkanleggene ved Tinnessandbukta. Det stod ferdig samtidig, i 1907. Da begynte anleggsarbeidene på Rjukan og Tinosbanen, og noe senere ble Tinfos II påbegynt. All denne aktivitet på Notodden og Rjukan og på Tinnosbanen førte til en veldig virksomhet. På Notodden var knapt 1.000 personer i arbeid på anlegg, i Vestfjord-dalen og på Tinnosbanen arbeidet til sammen noe under 2.000, slik at våren 1908 var nærmere 3.000 i arbeid ved anlegg i Øst-Telemark.
Notodden et trafikk-knutepunkt
For all denne virksomheten ble bryggen på Notodden et sentralt punkt. Hit kom alt utstyret som skulle brukes, og ble kjørt videre enten til Svelgfoss, Tinnoset eller Tinnosbanen. Inn til tunnelene ved Notodden og Svelgfoss ble ferdig, fikk en først tatt banene i bruk i Lisleherad. All denne frakting førte til at transportforretninger vokste fram, og store vogner med 10-12 hester foran var et daglig syn. Dampskipstrafikken mellom Notodden og Skien økte likt med at anleggene kom i gang I 1905 var 8 dampskip her, i 1910, 11 skip med 5 avganger daglig hver vei. I 1910 passerte disse båtene Løveid sluser over 5.500 ganger, i 1914 over 7.000 ganger da det kulminerte med krigen 1914 – 17 og åpningen av Bratsbergbanen i 1917. I 19 gjorde Notodden og Gvarv i et forsøk på å få folk fra Sauherad og Bø til å handle på Notodden, men den gikk snart inn. Det var Skiensfolk som eide båtselskapet. og flere på Notodden mente at når denne ruten måtte innstilles kom det av at den gikk til så ugunstige tider at det var uråd å bruke båten. Det samme selskapet sørget derimot for at det var god forbindelse fra Gvarv til Skien, dit var det lett å komme for å handle.
I 1908 ble Øst-Telemarkens Automobilselskap, landets tredje rutebilselskap, dannet med faste ruter mellom Hjartdal og Notodden. Ett år senere kom en bussrute til Kongsberg i drift, og senere kommer nye ruter til Seljord og Kviteseid. I tillegg kommer nye forretninger for å yte service til byen og omlandet. En oversikt syner at den prosentvise andel av personer i arbeid, arbeidet i servicenæringen som øker jevnt fra 1900 til 1910.
En uferdig by
En så rask økning av folketallet fører lett til problemer, og Notodden unngikk dem ikke. Reguleringsplaner manglet. Hydro regulerte de områder de bygde ut, grunneiere forsøkte ved salg av tomter å gjøre det samme, men noen samlet plan ble ikke utarbeidet. Med unntak av de hus Hydro bygde, manglet vann og kloakk. Annen renovasjon manglet og slik at det til tider kunne være dårlig luft rundt alt søppelet.
Den store tilflytting av unge folk, aldersgruppen 20 – 30 år dominerte, førte til store barnekull. En fikk derfor behov for flere skoler, men også her ble en liggende etter. For å gi det minstetilbud av undervisning som loven bestemte, måtte en undervise fra 8 morgen til 8 kveld.
Rundt 1910 er det en uferdig by vi står overfor. I Notodden er en lite tilfreds med kommunestyret og det disse gjør for Notodden. I kommunestyret dominerte heddølene, og mange mente at disse så skepsis på utviklingen i Notodden, det var gjøkungen som var kommet inn i heddølenes reir. Av den grunn bl.a. begynte en å diskutere å skille ut Notodden som egen kommune. Det skjedde i 1913.
Avskrift fra Telen 31. juli 1985
Her kommer Alf Mostues rettelser i disse artiklene
Notodden i utvikling (Leserinnlegg i Telen 8.august 1985)
Under denne overskriften har Arvid Gjengedal i Telen fra 22. juli og framover skrevet noe om «Notodden i utvikling», men før en sier ja og amen, og erklærer at alt som er skrevet er rett og riktig, må en god del rettes for feil. Bl.a. skriver Gjengedal følgende: «Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like ovenfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden». For det første så er stedsnavnet galt, og for det andre så har stedet ikke vært noe trafikk-knutepunkt. Færjestedet har i mannsaldre gått under navnet Ømshol’n. Man kan til nød godta Omshøl’n, men ikke Omneshølen. Og hvorfor lage et nytt stedsnavn når man har et fullgodt heddølsk navn som folk på stedet kjenner? Navnet kommer av ømm – ovn, og har ingenting med alm å gjøre. Det som Gjengedal skriver om veibygging er heller ikke riktig. Når den første brua over Tinnåa på skjæret under Tinnefossen – ikke Tinnesfossen! – ble bygd har nå ingen sikre opplysninger om, men i 1575 nevnes Tindebro.
Fra Ørvella gikk veien over Tøllemoen, opp Tøllemobrækka til Sauar, videre til Rekå, langs åskanten til Hellem, Holla, Sem og til Tinnes, ned Tinnesbrækkun og over brua under Tinnefossen til «Standaren» nå Ramberghjørnet. Herfra gikk veien opp mot Sætre. Det var et vad i Sætrebekken like ved slakter Timlands forretning, og fra dette vadet gikk veien på skrå over det nåværende Bøensjordet til Tinnetoppen og så ned Tveitdalen og utover Tinnegrend. Det vi med sikkerhet vet er det har vært bru over skjæret under Tinnefossen helt fra 1575 og til dags dato. Da den nye brua lengre nede var ferdig i 1879, ble brua over skjæret overlatt til Tinfos Papirfabrikk mot at fabrikkens eiere skulle holde den vedlike. I 1704 reiste Kongl. Veibyggmester Joseph Cunrad Ernst på befaring av veistrekningen Bergen – Haukeli – Kongsberg for å se om det var mulig å bygge en vei slik at utskrevne soldater raskest mulig kunne komme fra Vestlandet til grensetraktene mot Sverige. Når det gjelder strekningen Heddal – Kongsberg foreslår han vei fra Sem – Haave – Bolkesjaa – Jondalen – Kongsberg. Denne veien ble det aldri noe av. Veifarende vestfra og heddøler har sikkert fra alders tid gått eller ridd over Meheia etter en vei som stort sett har fulgt den nåværende trase for Meheiaveien – Grotbekk – Rossebua, Sløkjedalen – Hjerpetjønn – Kongsberg.
Nedover til Skien var vannveien den raskeste. Om sommeren rodde man, og husmannen i «Søndehuset» lånte ut prammer eller var rorskar for den som skulle ha seg en bytur. Skoleholder og husmann Nils Danielsen var også rorskar for ferdafolk ned til Skien. Han bodde på Rulnes, og foruten de nevnte yrker var han også laggar dvs. han gjorde kjær, kar og bøtter. Vinterstid kjørte man med hest og slede Heddalsvatnet og Norsjå til Fjærekilen. Det var adskillig kappkjøring nedover, tunge hoder og lass på oppturen. Kirkebøkene forteller om at isveien var farlig: «drugnet i en raag ved Notodden». Riktignok brukte fut og skriver landeveien fra Sauherad etter «tings holdelse», og de hadde to veier å fare: En på Vestsida fra Sauherad kirke til Yli, og en annen på Østsida fra Farvolden – Hjuksebø – Sem.
Det har vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av én ved Tinnessand – ikke Tinnessand, men Tinnesand! – skriver Gjengedal. Det har ikke vært noen brygge ved Tinnesand, men en fergemann tilsatt av Hitterdals Formannskap, John Halvorsen Tinnesand var fergemann i mange år, og skulle møte «Statsraad Stang» i Tinnesandbukta for å føre varer og reisende i land. De reisende kunne være lisleheringer, gransheringer eller notoddinger – turister og andre reisende ble satt i land på Tangenbrygga. Det var Johan Gerhard Thommassen som skulle ha varene, men så kom brygga ved Notodden, og Thommassen bygde Furuheim og da ble det slutt med fergetrafikken. John Halvorsen Tinnesand døde i 1915.
Etter å ha omtalt byggingen av de to hotellene «Furuheim» og «Victoria» skriver Gjengedal følgende: «Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1878 stod en ny bru omtrent der Heddalsbrua ligger nå». Hva er dette for noe sludder? Brua heter «Tinnå Bro» og den står på de samme brukar og fester som den gjorde da brua ble tatt i bruk etter den offisielle åpningen av veien Kongsberg – Haukeli i 1879! Og steinene til brukar og brufeste ble tatt ut i et brudd bak Åsnesgården.
Gangbruer og nytt dekke fikk brua i 1930-åra etter at det var foretatt en trafikktelling. Men jernkonstruksjonen er den samme som i 1879. Gjengedal kommer også inn på forholda ved Tinfos Papirfabrikk og skriver bl.a.: «For å gi hus til arbeidstakerne, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata». Nei! Det ble satt opp en større bygning nederst i Stallbakken, og på et foto fra 1880 kan man se både den og boligene oppe på Tinnesmoen. Denne brant ned i 1896 og to barn satte livet til. Er det «Direksjonsboligen» Gjengedal mener å ha vært arbeiderbolig eller brakke for Tinfosarbeidere? Det var Fellesfløtningen som satte opp bygningen, og la det være nevnt at Hitterdals Arbeiderforening ble stifta i denne bygning i 1896.
I avsnittet «Hydro til Notodden». Tilfeldigvis får vi vite at Sam Eyde egentlig ville bygge ut kraften ved Vamma i Glomma og en fabrikk i nærheten. La oss heller lese hva Sam Eyde sjøl skriver om dette i sine erindringer «Mitt liv og mitt livsverk» på side 170: «Etter at jeg fra sommeren 1902 og utover hadde fått samlet vannkraftrettighetene ved Vamma og Rjukan, gjaldt det å finne en utnyttelse for disse veldige kraftmengder» og han fortsetter i neste avsnitt: «Jeg hadde helt fra begynnelsen av regnet med at Vamma kunde komme til å inngå som et ledd i hovedstadens elektrisitetsforsyning, men mine forslag i denne retning blev ikke møtt med den ringeste forståelse». Og han fortsetter: «På grunn av fallets gunstige beliggenhet for Kristiania var jeg av den mening av Vamma ikke skulde benyttes i salpeterindustrien, men burde reserveres for offentlig bruk».
Ut fra det Sam Eyde skriver må man gå ut fra at det aldri var tanken å bygge en salpeterfabrikk ved Glomma, og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at Notodden ble valgt. Sam Eyde har hatt kjennskap til Svelgfoss og eldre folk har fortalt at Eyde var her sommeren 1903 for å se på forholda. Dette har en ikke fått verifisert, men både han og en av Wallenbergbrødrene var her i 1904. De fikk en kontrakt med Tinfos Papirfabrik og tilbud om å kjøpe den del av Svelgfossen som lå på garden Høimyrs grunn som O.H. Holta tidligere var blitt eier av. Straks etter fikk Eyde og det nye selskap kjøpt den andre halvdel av Svelgfossen, og den 20. sept. 1905 kunne utbyggingen begynne.
I avsnittet, «Mot industriby» skriver Gjengedal: Ved århundreskiftet bodde knapt 1 000 per- soner på Notodden, 10 år senere, i 1910, 5 000 personer, en 5-dobling på 10 år». Ifølge Anund Helland, «Norges Land og Folk, Bratsbeg Amt I» finner man denne opplysning, at det var 60 bebodde hus og 411 personer innen det området som senere skulle bli by. Dette tall, 411 er mer i samsvar med folketellinga 1900, og i 1911 var det i Heddal 2 217 innbyggere, Notodden 4 942 og Lisleherad 578. Ut fra dette har en lyst til å spørre: Horre fanken har du fingji dettan tusentale frå?
Alf Mostue
Arvid Gjengedal ga Alf Mostue dette svaret i et leserinnlegg i Telen 13. august 1985
Svar til Alf Mostue
Du bruker fælt så mange ord på å påpeke «feil» i enkelte detaljer i mine artikler om Notodden i utvikling, Alf Mostue. En vesentlig hensikt med mine artikler var å få fram sentrale sider ved Notoddens utvikling på en kortfattet og forhåpentlig lesbar måte. Men jeg hadde betenkeligheter. En kraftig forkorting av et så omfattende kildetilfang vil lett føre til feiltolkninger, det er problematisk å skjære ned og samtidig gi et riktig bilde. Jeg innrømmer feil: I min om- tale av Omnshølen kom det inn en e for mye, men jeg skrev intet om at opprinnelsen til navnet var ..alm’, det er noe Mostue tillegger meg uriktig. Jeg skrev Heddalsbrua om Tinna Bro p.g.a. at jeg mente det navnet var mest brukt, men muligens tok jeg feil. Hvilken bro jeg mente, er tydelig- vis oppfattet.
Nå det gjelder folketallet på Notodden, valgte jeg et større om-råde og kom til andre tall, og i annen sammenheng ville jeg grunngitt mitt valg.
Når det gjelder mitt spørsmål om Hydro kom til Notodden ved tilfeldigheter, er det en spissformulering, men spørsmålet kan stilles. I korrespondanse mellom Eyde og Wallenberg ble Vamma-alternativet i Glomma diskutert. Arendalsområdet ble også vurdert, p.g.a. at det også der var disponibel kraft til en forsøksfabrikk, men Notodden ble stedet.
De andre momenter Mostue nevner i sin artikkel der han mener å påpeke feil hos meg, ville vel også jeg tatt med dersom plassen hadde tillatt det, men som nevnt innledningsvis, jeg valgte å skrive i kortform selv med de muligheter det var for feiltolkninger. Tross Mostues noe iltre reaksjon, mener jeg likevel at valg av den korte formen var riktig. Mange positive reaksjoner tyder på at stoffet interesserer og leses.
Arvid Gjengedal
Avskrifter. Ole Arvid Vassbotten
