Det var ikke bare i Kleivene og ved gamle Vestsidaveg det ble hogd inn vannstandsmerker under storflommen i 1927. I 2022 påviste Kjell Morthen Grindalen et merke ved Bekkhus (Gulltun) i Heddal. Merket var overgrodd, men John Einar Oterholt fra historielaget har nå rengjort og malt det.
GPS posisjon 32 V 0510623 UTM 6604432
Merket er godt synlig rett ved veien
Merket til høyre i bildet
Merket på fjellet midt i bildet
Foto: John Einar Oterholt
21. mars 2023 holdt Lase Korslung foredraget «Postsempler fra vårt distrikt» i Grønnbyen. Det var et flott foredrag der vi fikk vite mye om poststempler vi ikke visste.
Det viser sig at malmen innholder optil 28 prosent sølv. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert.
Notodden, 26. juli. For kort tid siden blev det, som før nevnt, funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der blev sendt prøver av forekomstene til Kongsberg Sølvverk, som foretok analyse. Det viste sig at malmen inneholdt optil 28 prosent sølv.
Skjerpet ligger like ved gaten omtrent midt i byen. Eiendommen eies av en gammel pensjonert arbeider, Peder Susrud. For tyve år siden leiet han tomten av godseier Haave, men det var først ifjor at det imidlertid viser det sig ved nærmere undersøkelse, at skjerpet er meget gammelt. På berget er der nemlig funnet et skjerpemerke, to hammere i kryss, som er satt der kanskje for 2 a 300 år siden av Kongsberg sølvverk. Sølvverket hadde nemlig i den tiden eiendomsrett til alle metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg. Når der ikke blev igangsatt drift, kan det blandt annet skyldes den omstendighet, at Notodden i hine tider var et svært avsidesliggende sted, hvorfra transporten av malmen vilde bli en ytterst kostbar og tungvint affære.
Det fortelles at der under Norsk Hydros anleggstid for 20-25 år siden var en tysk bergingeniør og så på skjerpet. Han fant det meget rikt og sammen med en byggmester, som hadde endel kapital, var det hensikten å sette igang prøvedrift. Imidlertid døde byggmesteren plutselig på Rjukan og saken blev stillet i bero. Byggmesteren sendte forøvrig prøver inn til statskemiker Schmelck som svarte, at dersom forekomstene ikke lå for avsides, vilde drift sikkert bli lønnsom, da kvartsen var sterkt kobber og sølvholdig. De prøver, som Kongsberg sølvverk for to a tre uker siden hadde til undersøkelse, var tatt så å si oppe i dagen. Man kan følge den kobber- og sølvførende gang helt til den motsatte siden av Heddalsvannet, en avstand på 5 a 6 kilometer. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert. Lykkes det, vil der snarest bli igangsatt omfattende undersøkelser.
Avskrift fra Tidens Tegn fredag 27. juli 1928
Sølvgruber i Notodden?
Forleden kunde man lese en liten uanseelig meddelelse om, at der var funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der var intet sensasjonelt i meddelelsen og de fleste som leste den, la sikkert ikke større vekt på den. Man ser jo så ofte slike nyheter i avisen uten at der dog senere høres noe mer om saken. Men denne gang synes der efter de undersøkelser som Teledølen har foretatt å ligge mer til grunn for meddelelsen enn vanlig av den slags.
De kobber- og sølvforekomster det her gjelder er funnet på Peder Susruds eiendom i Lienveien. De er heller ikke av ny dato. Tvertimot, der finnes nemlig inn- hugget i berget et skjerpemerke som engang i tidens løp, kanskje for 2 a 300 år siden, er satt der av skjerpere fra Kongsberg sølvverk. Merket består av 2 hammere i kryss. I gamle dager var det nemlig en lov som sa, at alle slags metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg, skulde være Sølvverkets eiendom. Verket har da sannsynligvis hatt folk reisende rundt også i Telemarksfjellene. Man har på en rekke steder, blandt annet oppe i Gøystdalen i Tinn, funnet merker efter skjerp, som skriver sig fra 16 – 1700-årene. At sølvverkets folk har bemøiet sig med å slå inn i fjellet sitt skjerpemerke, viser at de har funnet forekomstene verdifulle. Når det ikke blev noen utnyttelse av funnet, så kan vel dette blandt annet også skyldes den omstendighet at Notodden i hine tider var et såre avsidesliggende sted, hvorfra transport av malmen vilde være ytterst kostbar og tungvindt.
En av Teledølens medarbeidere har vært en tur til skjerpet. Peder Susruds eiendom ligger på opsiden av veien. Susrud har nylig kjøpt tomten hvorpå forekomstene finnes, av godseier O. O. Håve. Tomten er ganske stor, ca. 3 à 4 mål. Like nedenfor stuebygningen finner vi «gruben». Nu, noen grube er der foreløbig ikke. Susrud har bare skutt sig ned en meter på omkring et areal av en 3-4 kvadratmeter. Men overalt hvor han har løsnet skudd, har kobberet vært sterkt iøinefallende. Man kan følge kvartsgangen så langt som jorden er avdekket. Det trer tydeligvis frem for dagen og går i nord- østlig retning. Den sten som ligger rundt skjerpet er nesten helt dekket av rust og irr, noe som tydelig viser dens utpregede metallholdighet.
Susrud er en mann i 60-70- årene. Han har i en lang årrekke arbeidet på Tinfos Papirfabrikk til han for noen år siden på grunn av gigt måtte slutte. Siden har han drevet med litt transportkjøring. Det er 20 år siden han flyttet til sin nuværende eiendom. Han leiet til for et års tid siden av Håve. Det var ingen lett sak å få kjøpt, da Håve nødig vilde selge, men tilslutt hadde det lykkes allikevel.
– Vi treffer Susrud ute på gårdsplassen og ber ham fortelle om sitt interessante funn. Og det skal straks være sagt, at hans beretning var så spennende som det anstår sig funnet av en sølvmine.
Det er et meget gammelt skjerp, begynte han. Da jeg i sin tid leiet tomten av Ole Håve viste han mig Kongsberg Sølv-verks skjerpemerke samt en >>H<< som De ser her (den var hugget inn i berget like ved siden av sølvverkets merke). Denne H trodde Sætre en av sine forgjengere på Håve hadde hugget inn, så den har neppe noen annen betydning enn som et slags eiendomsmerke. Håve uttalte ved samme anledning halvt i spøk: «Ja, nu har du fått grube, nu kan du begynne å drive med det samme.»
Kort tid efter at jeg var tilflyttet eiendommen begynte jeg å skyte litt i skjerpet, fortsatte Susrud. Det var nettop i anleggstiden her på Notodden. Byggmester Årstein fikk se kvartsen og blev straks sterkt interessert. Han tok en del sten og sendte inn til statskjemiker Schmelck, som foretok en grundig undersøkelse. Schmelck svarte straks tilbake, at kunde der anlegges smelteri på stedet, så var det bare å sette igang drift med en gang, da kvartsen var meget kobber- og sølvholdig. Men måtte der en lang transport til, da kunde det nok hende at det ikke vilde bli lønnsomt. Men feilen var at Arstein ikke hadde opgitt hvor kvartsen skrev sig fra, og da Schmelck så, at den kom fra Notodden, trodde han sikkert at den skrev sig fra et avsidesliggende sted i Telemark.
Imidlertid flyttet byggmester Årstein til Rjukan, hvor han skulde forestå opførelsen av endel bygg for Salpeterfabrikkene. Før han reiste bad han mig kaste igjen hullet og holde det hele hemmelig til han kom tilbake, og da vilde han igangsette prøve- drift. Imidlertid var ryktet om skjerpet sivet ut i byen og det var flere som gikk og lusket rundt huset der. Det var særlig to brødre som var ivrige efter å finne skjerpet.
Noen prøvedrift blev det dog ikke med Årstein. Han døde nemlig kort tid efter at han var flyttet derfra. Engang hadde Årstein en tysk bergingeniør for lå se på skjerpet. Han sa efter å ha sett på skjerpet. «Jo, her er der en tydelig kvartsgang, men man må dypt, dypt», og han pekte ned. Et av de umiskjennelige tegn på at der er edle metaller, er at gangen er omgitt av kalkspat den ligger som et tyndt lag omkring den metallholdige kvartsgang. Kalkspaten er hvit og så løs at jeg kan skrape den av med fingrene. (Susrud viser oss en hel pose full av slik kalkspat.)
Efter Arsteins død blev der ikke gjort noe med skjerpet før ifjor, da tok jeg fatt igjen og skjøt ut så meget som De nu kan se. Og for et par uker siden reiste jeg til Kongsberg med endel prøver i en eske. Der traff jeg bergingeniør Hansen på Mynten. Jeg viste ham prøvene og han blev straks sterkt interessert Men selv kunde han ikke foreta noen undersøkelse, hvorfor han sendte prøvene bort til smelteriet. Og forleden dag fikk jeg svar. Man hadde funnet, at prøvene inneholdt optil 28 prosent sølv og kobber og det fant ntan var svært meget, særlig da prøvene var tatt så å si oppå fjellet. Hansen uttalte forøvrig at han trodde efter kvartsen å dømme også måtte finnes endel gull i den. Det er forøvrig fastslått at kvartsgangen strekker sig temmelig langt. Den er nemlig funnet igjen så langt bort som ved Strandgårdene på Vestsiden. En mann som het Grotte, undersøkte forekomstene på Vestsiden og fant at de var av samme slags som dem der finnes her. Likeså er samme forekomster funnet et par mil opover i den motsatte retning. Også på Tinfossen er der funnet kobbernoldig kvarts. Selv så jeg for mange år siden en gang da elven var tørrlagt, visstnok under bygningen av Svelgfossdammen – – en halv meter bred kvartsgang under selve fossefallet. Jeg var helt bort til bergveggen. Også oppå fjellet ved Tinfossdammen blev der en gang funnet kobber, svære knyttnevestore klumper.
Avskrift fra Innlandsposten tirsdag 24. juni 1928
Magnus Tomte ble født i Langesund i 1896. Under 1. verdenskrig var han sjømann og var med på torpedering flere ganger. Da han kom til Notodden giftet han seg med Anne Sagafoss og fikk jobb på Tinfos som seilmaker. Han var en aktiv person, blant annet tok han i 1935 initiativet til å stifte Tinfos bedriftsidrettslag.
Under 2. verdenskrig gjorde han en stor jobb i motstandsbevegelsen, fra seilmakerverkstedet som den gang var der Fylkesgalleriet er nå hadde han på himlingen over loftet radioen sin og mottok sendinger flere ganger om dagen fra London. Han skrev ned meldingene for hånd og mangfoldiggjorde dem med hjelp av andre motstandsfolk. Betrodde medhjelpere i byen var med og spredde dem rundt til befolkningen. Han hadde tilnavnet «Mannen i stigen» på grunn av at han stadig var oppe på loftet og lytta til radioen. Tomte døde 2. april 1961
I Telen 24. mai 1946 kan vi lese følgende
Magnus Tomte var en av dem som holdt Notodden med daglige nyheter under krigen.
Han satt over hodet på tyskerne og lyttet til London. Hver eneste dag spredtes hans avis i 800 eksemplarer. Da tyskerne tok fra oss radioene og dermed trodde vi var utestengt fra engelske nyheter, hadde de ikke regnet med Magnus Tomter.
Som gammel sjøgutt lot ikke Magnus seg by den slags. Allerede samme dag som radioene ble stuet ned i Aasness-kjelleren, innredet han sin «illegale» lyttepost over et siderom ved seilmakerverkstedet på Tinfos Papirfabrikk, hvor han arbeider. Derfra sendte han ut sine bulletiner. Det var ikke mange som den gang viste hvor de fikk nyhetene fra. Mange lurte nok på hvem som stod bak, men parolen den gang var og ikke spørre.
Nå spør vi fritt og da vi forrige dag traff Magnus spurte vi om han ikke ville lette litt på sløret for avisvirksomheten sin.
Han gjorde seg først kostbar – «at det bare var en nordmanns plikt osv». Men vi gav oss ikke med det, og etter at vi hadde appellert til ham som gammel avismann å være kollegial, kom han på gli.
Jeg fikk av direktør Holta frie hender til å ofre all den tid jeg trengte til virksomheten og han ga ordre til at jeg ikke skulle utføre mer arbeide en det som passet meg. Det hendte nok at noen syntes at jeg var litt stor på det, da jeg sa at det og det arbeidet som fabrikken skulle ha utført hadde jeg ikke tid til. Over et siderom til seilmakerverkstedet hadde jeg radioen plassert og her satt jeg ofte stigen til loftet og tok imot nyhetene. Det gikk bra helt til tyskerne som skulle holde vakt ved fabrikken flyttet inn rommet under seilmakerverkstedet. Da kunne jeg ikke bruke høyttaleren lenger, men måtte få Hilmar Berg til å installere høretelefon for meg, og så gikk det like godt. Tre ganger om dagen tok jeg nyhetene. Jeg holdt meg til de engelske nyhetene for soldatene, da de var mest knappe og konsise. Sendingene foregikk mellom kl. 7 og 8 og 11 om formiddagen og ved middagstider fra kl. 1 til 2. Så var det å skrive av. Jeg skrev med hånd 8 gjennomslag 3 ganger, så jeg alt fikk 24 håndskrevne aviser. Det gikk en masse blåpapir, da jeg måtte brenne dette hver kveld av frykt for razziaer. Til sammen kjøpte jeg blåpapir for over 600 kr. Og det var ikke alltid lett å få tak i. Mine håndskrevne aviser ble brakt rundt til medhjelpere som videre slo dem på skrivemaskin, så avisen kom ut hver dag ved 10-11 tiden om formiddagen og ble spredt rundt i byen i ca. 800 eksemplarer. Men uten gode medhjelpere hadde jeg ikke kommet langt. Og jeg vil i første rekke nevne Svein Tjos, Lærer Haugen, Arthur Andersen og Anders Hansen. De beste budene og de som tok største risikoen var Alf Hillestad og Anton Isaksen, de brakte hver dag de skrevne nyhetene rundt til kontaktene for mangfoldiggjørelse. Avisen gikk til Tinfos Papirfabrikk, Carbiden, Jernverket og gartneriet på Villamoen. Herfra ble den spredt vider på Hydro. Avisen ble lest på fabrikkene fra direktøren til visergutten. Det var moro at alle kunne holde så tett slik at virksomheten kunne gå så lenge krigen varte.
Vi gjengir nedenfor et nr. av Magnus Tidning:
24/4-45
Den 2.russiske arme kjemper nå i Berlin, hvor det er forferdelige tilstander blant ruinene. Undergrunnsbanene er fullpakket med folk som bar venter på en alliert befrielse. 30 bydeler er allerede besatt. Nazistene kjemper som rasende, opphisset av Gebbels, som sier at Hitler leder kampene byen. Berlin er nå så godt som omringet. T. Har bare en smal korridor på vestsiden som er fullpakket med flyktninger. General Sjukow har forbigått Berlin på nordsiden og avsperret all retrett denne vei. General Konjevs styrker stormet Frankfurt der Oder går og står nå s.v. for Berlin. Byene Midtenwald, Melzen og Dolwits er falt.
R. stormet Kotbus og kjørte helt frem til Elben går. Man antar at russerne og amerikanerne vil møtes n.v. for Dresden. Den r. Arme kjører nå hardt på. Den T.lomme mellom Dresden og Berlin svinner stadig inn. Nurberg falt i går. Den 7. am. Arme har hatt en forbausende framgang, den står nå snaue 20 km fra Regensburg. Kommandanten i Bremen nektet å overgi seg i går, byen blir nå kraftig bombardert med tungt artilleri. Presset på Emden tiltar. Engelskmennen står nå inne i byen Harburg. I Italia har den 5 og 8 arme kommet frem til elven Po. Ti store norske skip lastet med sivile tyskere og norske quislinger kom til Malmø, men ble avvist av de svenske myndigheter. Den tyske kommandant i Halden rømte til Sverige går.
Avskrift: Ragnar Moen
Før det moderne kjøleskapets tid ble is brukt til å kjøle ned matvarer og annet som trengte å ha det kaldt for å kunne oppbevares over lengre tid. Det fantes da kjøleskap der en kunne legge en stor «isblokk» øverst i et skap og ettersom isen tinte rant den med langs de innvendige sidene og holdt skapes kaldt, smeltevannet ble samlet opp i en beholder i bunnen. På begynnelsen av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var isskjæring en stor industri, spesielt i kystnære strøk. Herfra ble is frakta i store mengder til utlandet med båt, for at ikke isen skulle smelte ble den lagra i sagflis. De store leveransene gikk til restauranter, fiskemottak ol., men også til private var avtakere for isblokker.
Men i innlandet var det også en næringsvei om ikke i så stort omfang. Her på Notodden var det flere som drev med dette. På 20 – 30 tallet var det stor aktivitet. Elgsjø, Tinnemyra og Heddalsvannet er nevn, sikkert også andre steder. Her var det lag på kanskje 7-8 mann som holdt på, isen ble skjært i isblokker etter bestemte mål (ofte 2x2x2 fot), etter at blokken var skjært løs ble den tatt opp med en spesiell saks og deretter frakta med hest eller lastebil til et lager der den ble lagra godt dekt av sagflis. Virksomheten foregikk naturligvis på vinteren, men lagring var viktig for forbruket var størst når varmen kom på sommeren. Den ble da kjørt ut og solgt til forbrukerne.
Det var ikke bare å dra ut å skjære is og selge, tillatelser måtte innhentes. Hvis ikke grunneieren var med på geskjeften måtte selvfølgelig denne gi tillatelse, videre måtte det foreligge godkjenning fra helsemyndighetene.
Blant de som skar is var Hillestad (Telemark Mineralvannfabrikk), på 1940-tallet skar de is på Elgsjø og hadde «isbinge» ved Grotbekktjønn. Her lagra de blokker på 50 x 50 cm i sagflis. Det mest ideelle tidspunkt var når isen var 50 – 60 cm tykk, da slapp de operasjonen med å tilpasse tykkelsen. Godt lagra is holdt seg rimelig greit hele sommeren. Hillestad brukte isen til å kjøle ned vann til produksjon av brus og selters. (For å få brusen til å «bruse» lengre etter at korken var tatt av måtte vannet ha en temperatur på 4-7 grader) I tillegg til å bruke den i produksjonen kjørte de faste ruter rundt i byen og leverte til husstander som hadde «isskap». Isblokkene måtte da tilpasses de forskjellige isskap for det fantes forskjellig størrelse.
Utover på 1950 tallet kom utstyr for mekanisk nedkjøling. «Fryseri» der en kunne leie et rom til matvarene ble vanlig og på 1960 tallet ble etter hvert elektrisk kjøleskap allemanseie. Is-skjærerne måtte da legge vekk issaga.
Av Aasm. Bunkholt
Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i Notodden, har byen hatt besøk av mange prominente og betydelige personer. Med industrien fulgte rommeligere forhold. Den hadde både evne og vilje til å representere. I slutten av forrige århundre var unionskongen Oscar II på besøk i Heddal. Fotografiet av kongen sammen med storbonden Ole O. Haave er velkjent. Etter 1905 har Notodden hatt besøk av kong Håkon VII og kronprinsen, nå kong Olav V. Det var milepeler i byens utvikling som gav anledning til å feire kongebesøk, således Tinnosbanens åpning i 1922. Siste gang Hákon VII besøkte distriktet var da Heddal stavkirke i 1954 ble høytidelig åpnet etter restaureringen. Forøvrig har blant andre kongen av Siam og storhertugen av Oldenburg vært gjester i byen.
Når en blar gjennom avisårganger og andre skriftlige kilder, ser man at industrien i årenes løp har hatt besøk av mange fremtredende og berømte menn fra Norden og Europas øvrige land.
I dag er det en jagende trafikk i byens gater. Automobiler med kjenningsmerker fra all verdens land suser gjennom byen, jernbanen og autobussen bringer gjester fra inn- og utland til innfallsporten til Telemark, og ruteflyene lander og tar av fra Notodden og Heddal flyplass på Semsøyene. I fartens tidsalder er det vanskelig å skille ut personene, den enkelte blir anonym i massen. Nedskriveren av disse linjer sitter på kontoret, som har vinduene vendt mot Storgaten. Det er ferie og turistsesongen 1958. Storgaten bærer nå en trafikk som minner om storbyen, og over hustakene larmer jetfly og rutefly.
FREMMEDBOK FOR REISENDE HOS JOH. H. THOMASSEN.
Det er gjesteboken for Furuheim hotel som ble tatt i bruk fra 17. juli 1878.
Den første som har skrevet sitt navn i boken er Wm. Benson fra Newcastle on Tyne, og nr. 2 er Henry W. Lamb fra London. Og så fortsetter det fremover i boken i kronologisk rekkefølge med gjestenavn fra Tyskland, Irland, Danmark, Skottland, Holland, Sverige, Polen, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Estland, Belgien, U.S.A., Italien, Russland, Finnland, Lithauen, New Zealand, Kanada, Japan og endelig Novaja Semlja.
Adressene er mangfoldige, fra Milano i syd til Helsingfors i nord, fra Tokio i øst til New York og Philadelphia i vest. Det ble ikke fylt ut skjemaer på hotellene den gang, slik som vi må gjøre i dag. Derimot er det interessant å se at de fleste egenhendig har skrevet sine navn i protokollen. Skulle en ha som oppgave å identifisere disse utenlandske gjester, måtte en bl.a. ha adgang til all verdens leksika.
Det er imidlertid ikke bare utlendinger som har besøkt Notodden for 80 år siden. Over halvparten av gjestene er kvinner og menn fra de forskjelligste egner i Norge, fra byer og bygder.
Jeg blar fremover og leser på de gulnede og slitte blad.
Den 18. august har student Garborg, Christiania ført sitt navn inn i boken med sin særpregede og sirlige skrift. Han hvilte vel ut i Notodden underveis fra Jæren til Christiania. Arne Garborg er en markant skikkelse i norsk åndsliv og politikk fra 1870-årene og frem til sin død i 1924. Om våren samme år som han besøkte Notodden, offentliggjør han den 15. mai sin fedrelandssang «Guds signe Norigs land» i Fedraheimen som han var redaktør for. Og senere på året kom førsteutgaven av hans tendensroman «Ein fritenkjar» Jeg har en eneste gang i min tidligste ungdom vært i lag med Arne Garborg, og fremdeles står karakteristikken av hans fremtreden klart i erindringen: Smålåten.
Det er sannsynlig at han vandret på sine ben fra Jæren til Oslo. Nå i skrivende stund forestiller jeg meg at denne vandringsmannen tar en pust i bakken ved Høibø og skuer ut over skogen og husmannsplassene på Tinnes og Hvaalas grunn mot Heddalsvannet. Bondegutten og europeeren. Han gav alltid kloke og rammende uttrykk for sitt syn på og sitt håp for det rotekte norske folk, også om Telemarks folkeliv og herlige natur. Han evnet som få å bringe nasjonens særpreg inn i en større sammenheng.
Omtrent samtidig med Garborg kom biskop Folkestad fra Hamar til Furuheim. Antagelig var han på gjennomreise til sin heimbygd Bø i Telemark.
Neste år den 1. juli 1879 kom historikeren, geografen og reiselivsmannen dr. Yngvar Nielsen. Året i forveien ble han ansatt som bestyrer av Universitetes etnografiske samlinger.
I august 1879 kom professor Lorentz Diethrichson med hustru og datter fra Christiania. Et par år tidligere hadde han gitt ut «Reiseskildringer fra min vandringstid». Diethrichson er
bl. a. kjent for sin feide med Edvard Munch om Munchs malerier og utsmykning av Universitetets aula.
På høstkanten samme år kom presten og historikeren J L. Quisling fra Sandsvær. Han er kjent og skattet for sine historiske publikasjoner som nå er verdifulle kildeskrifter.
Den 16. september 1880 kom Frithjof Nansen, 19 år gammel og nybakt student. Så vidt jeg kan se kom han i nobelt selskap: Kammerherreinne til Fritzøehus ved Laurvigen, kammerherreinne Hedvig Løvenskiold til Fossum ved Skien og hennes barn Hedvig og Leopold. Kammerherreinne Løvenskiold var gift med Herman Løvenskiold, sønn av statholder Severin Løvenskiold. Hun ble enke i 1873, og bestyrte Fossum gods alene inntil sønnen, kammerherre Leopold Løvenskiold, overtok godset i 1885.
Jeg erindrer begeistringen i min barndom over Frithjof Nansens bedrifter. Nansenluen var omkring 1905 like populær som Olabuksen i dag. Alle gutter, selv fra de fattigste stuer, måtte ha Nansenlue.
Sommeren 1880 har Ole Arvesen og frue ført sine navn inn i gjeste- boken. Han var på reise rundt i Landet og holdt politiske folkemøter. Ole Arvesen grunnla sammen med Herman Anker den første folkehøyskolen i Norge på Sagatun ved Hamar i 1864. Han var en fremragende skolemann, og deltok våken og ivrig i 80-årenes meningsbrytninger om livssyn og litteratur. Da Henrik Ibsen gav ut «Gjengangere» i 1881, var Ole Arvesen og Arne Garborg blant de mest opprørte kritikere.
Den 30. juni står N. Kielland-Thorkildsen innført med sirlig og pertentlig skrift. Han var den gang sekretær i Christisnia Bank og Kreditkasse. Denne mannen ble senere sjef for Skiensfjordens Kreditbank, en av de største provinsbanker i landet. I 1889 opprettet han Centralbanken for Norge, og senere Banque des Pay du Nord i Paris. Kielland- Thorkildsen er en lysende skikkelse i norsk bank- og finansvesen.
Sommeren 1880 er baron Carl von Mecklenburg, Stockholm, Jacob Dybwad, Oslo og kammerherre Knudtzon til Ulleberg på Brunlanes notert i fremmedboken.
Som et forvarsel om den politiske heksedans i 80-årene ankommer statsråd Christian Jensen fra Christiania. Han er bergensgutt, 57 år gammel, og medlem av Selmers regjering fra 1879 til 1884, da han sammen med kolleger ble fradømt sitt embete ved Riksrettens dom av 27. februar 1884.
Som et lysstreif gjennom skylaget kommer Thv. og Mally Lammers i august 1880. De kom fra København hvor de hadde feiret triumfer for sin konsert sammen med Edv. Grieg. Samme år hadde Lammers og frue hatt konserter i Stockholm, London og Leipzig, og senere på høsten stiftet Lammers Ceciliaforeningen i Christiania.
Albert Cammermeyer var gjest på Furuheim i 1882. Han var bokhandler, en av Nordens største i sin tid.
I1883 hadde Notodden besøk av to brødre som kom til gamle tomter. Det var Immanuel og Jørgen Wright Flood, sønner av Boye Joachim Flood som var prest i Heddal 1844-1862.
Høyesterettsjustitiarius Iver Steen Thomble, Christiania, hadde et opphold på Furuheim i 1885. Han var vicepresident i riksretten som demte ministeriet Selmer.
I 1885 og 1886 hadde Notodden besøk av to interessante personligheter: Cand. theol. J. Johnson og cand. theol. S. Odland. Den førstnevnte må være misjonær Johannes Johnson, prestesønn og brorsønn av den bekjente professor Gisle Johnson, han som i 1840-50-årene sammen med sine teologiske kandidater og legfolket ledet kampen for rett-troenhet og ren lære. Misjonær Johs. Johnson er kjent for sin virksomhet på Madagaskar og som hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminar i Oslo. Hans oppbyggelsesmøter er kjær lesning for mange den dag i dag. Som salmedikter er han representert i Landstads reviderte salmebok, og en av hans mesterlige salmer «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave» er en av de få norske salmer som er opptatt i den svenske salmeboken. To av hans sønner er nå sogneprester i Oslo. Cand, theol. senere professor Sigurd Odland var bergenser, og en ledende personlighet i kirkestriden fra 1886 og fremover til 1914. Kampen om kirkesyn og læresyn stod blant andre mellom biskop Heuch, kirkestatsråd Chr. Knudsen og Sigurd Odland på den ene side, og Thv. Klaveness og Johs. Ording m. fl. på den annen side. I kampstilling stod også Georg Brandes, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.
Et resultat av kirkestriden var opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultetet i 1908, altså samme år som Notodden og Omegns Handelsstandsforening ble stiftet. Menighetsfakultetets første mann ble professor Sigurd Odland. Han var en meget lærd teolog og ubennhørlig konsekvent sitt skriftsyn. Således kunne han ikke godkjenne kvinnens rett til å forkynne Guds ord, og tok av den grunn avskjed fra Menighetsfakultetet i 1916. Han var også konsekvent deri at han forble ugift all sin tid. Hans skarpe ironi er bekjent. Da en ung prest i forbindelse med et sognekall fremholdt at Gud har kalt meg til denne menigheten, svarte Odland: Skal nå Vårherre ha skylden for det også..
Som 18-åring kom Sam Eyde første gang til Notodden, og senere, den 13. august 1887, har han skrevet sitt navn i gjesteboken som 20-årig reserveoffiser.
Den 26. juni 1887 ankom statsminister Johan Sverdrup. Han var Ole Gabriel Uelands medarbeider og arvtager som leder av opposisjonen i Norges storting frem til 1884. Selv ble han statsminister fra 23. juni 1884. I forbindelse med Johan Sverdrups navn trer 1870-80-årenes politiske omveltninger frem i erindringen. Nytt stod mot gammelt i 1880-årene. Stridsspørsmålene gjaldt statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger, opphevelsen av statholderposten og vetostriden som fikk sin avgjørelse ved 9-junibeslutningen 1880.
Den politiske feberkurve steg betenkelig i årene 1880-84, Kong Oscar II forsøkte å pulverisere 9-junibeslutningen. Fredrik Stang gikk av som regjeringssjef i 1880 og etterfulgtes av Christian Selmer. Venstre fryktet statskup, og Høyre var redde for revolusjon. Skytterlag ble stiftet over hele landet for å verne grunnloven og Stortinget. Den 15 september 1881 offentliggjorde Bjørnson sin oppsang for skytterlagene. Et av åpningsversene lyder så:
Gamlingen på tinge
skal få stemme trygt og kjekt
bakom rifleringe
av den unge slekt.
Riksrett over ministeriet Selmer ble besluttet 23. april 1883. Mens prosedyren pågikk i lagtingsalen, ble det ført en bitter strid ute blant folket. Ved nyttårstid 1884 var stemningen så opphisset at sjefen for Armedepartementet ga ordre om at geværene ved bataljonsdepotene skulle gjøres ubrukbare. Samtidig gav kommandanten på Akershus festning ordre om å gjøre feltkanonene ferdige til defensiv bruk. I februar 1884 sendte redaktør Jon Hoel ut sitt berømte flyveskrift «Giv Akt!!!». Han oppfordret skytterne til å holde riflene i halvspend for å verne Stortinget. På svensk side ble det antydet å gi Selmer bistand og la Johan Sverdrup fengsle. Mange fryktet svensk invasjon, statskupp og revolusjon.
Endelig falt Riksrettens dom den 27. februar 1884. Selmers regjering ble dømt til embetsfortapelse. Etter at Schweigaards «Aprilministerium» hadde vist seg å være mislykket, dannet Johan Sverdrup sin regjering den 23. juni 1884. Sverdrups ministerium innledet et systemskifte, fra embetsmannsstyre til folkestyre. Etter hvert fikk Sverdrup store motganger som politiker. Da han i 1887 besøkte Notodden, var han på retur som politiker. Han opplevde en rekke nederlag i Stortinget, og det var uro innen hans eget parti. Statsministeren i Stockholm, Richter, tok sitt liv i 1888 på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen. Og 7. juli 1889 invilget kong Oscar regjeringens avskjedansøkning. Det inntrådte en avslappelse etter de stormende 80-årene. Garborg skrev boken «Trette menn.»
Blant alle langveisfarende fra inn- og utland finner jeg mange navn fra byer og bygder i Telemark. Konsul H. H. Holta og stortingsmann Carl Stousland fra Skien er hyppige gjester. Skolemannen Aug. Western, den gang stud philol… kom også fra Skien, og seminarbestyrer Gløersen fra Hvideseid. Familiene Cappelen og Aall fra Ulefoss er faste gjester år om annet.
1 1887 ankom senere statsminister Gunnar Knudsen med frue fra Borgestad.
Til Furuheim kom som nevnt bygdefolket. Jeg noterer følgende kjente bønder og skogeiere: Halvor J. Lie, Halvor H. Borgen, Gj. H. Eikjarud, G. H. Opdal, Halvor H. Askildt, alle fra Bø i Telemark, G.Hafsteen fra Gransherad, T. M. Kleppen fra Sauland, Ambros O. Haave og Ole O. Haave fra Heddal. Disse herrer har øyensynlig hatt festlige samvær på hotellet.
At Notodden og Furuheim var velrenommert som oppholdssted gis det begeistrede uttrykk for i gjesteboken. Således har familien Willis fra Philadelphia gitt følgende raske notat:
«If you desire a good meal an good attention be sure and make longest rest in the mountains, – is this appeariance of three Americans.»
To svenske damer skriver: «Vi har funnit alt här utmärkt och rekommandera hotellet som ett det angenämaste hvilostelle».
Og en nordmann gir dette lyriske uttrykk for sin opplevelse:
Idyll imellem fjeld og skov,
berømt for sangere og ælde,
for dunkle skove, høie fjelde,-
hvor trygt uti din favn jeg sov!
Disse spennende notatene fra den gamle gjesteboken forteller at Notodden har tradisjoner som innfallsport til Telemark. Hit kom ledende personligheter i åndsliv og kulturliv og forgrunnsfigurer i den politiske kamptid i 80-årene. Sammen med bygdefolket er de en illustrasjon til den betraktningen som Ingeniør H. J. Bauch gir i sin artikkel i dette skriftet at Notodden er motsetningenes by. Og byen symboliserer hele Telemark, dette fylke som er motsetningenes fylke i natur og folkeliv. Et særpreg som danner fruktbar grobunn for utviklingen og fremgangen i vårt land på alle måter.
Kilde: Notodden Handelsstands- og Industriforenings jubileumsskrift 1958.
Artikkelen er gjengitt fra Notodden Historielags årsskrift 1993
Han er fødd på plassen Grotbekk under Sætre i Heddal og er nu 65 år gammel. I hans barndom og framover var det trange tider og Torstein var ikke stor karen før han maatte delta i alt forefinnende arbeide. Avdøde Ole Håve drev skibsbyggeri paa Notodden den gang og Torstein var med sin far og hugget skibsnagler. Dette arbeide holdt ved i 5 aar. Der blev ialt bygget 5 skuter. Naar han ikke var sysselsat paa hverven, fartet han og andre smaagutter i nabolaget omkring i skog og mark og fant harpiks (grankvae), som de en tid fik solgt. Det var særlig ut på vårparten dette paagik. Sneen var stor og bløt og sneen rakk smaaguttene op under armene.
«Vi maatte gang paa gang trække av os paa benene og vri snevatnet ut av sokkene våre. Jeg minnes vi sat frami Raassebuaasen barbent og forsøkte at tørre de vaate sokker og sko i solskinnet», fortæller han.
Paa Notodden fandtes dengang bare 4 smaa plasser Orekåsa, Teksten, Notodden og To- reskås. Forøvrig var der skog over alt. Da «Statsråd Stang» begyndte i rute fra Fjerestrand –Notodden—Øitangen var der ingen brygge og man maatte møte ut med pram. «Statsraaden» hadde hjul istedenfor propel og var saaledes vanskelig at legge indtil. Siden blev der brygge i Tinnesandbugten, men hovedstoppestedet var Øitangen, hvor baaten laa natten over.
Omkring 15 aar gl. begyndte Torstein at lystre paa Sætre i farens sted og blev godtat som fuldgod arbeidskar. Dereter tok han tjeneste og var paa forskjellige gaarder i 5 aar. To og tyve aar gl. giftet han sig og tok arbeide paa Tinnfoss papirfabrik hvor han var i 20 aar. I ca. 12 aar var han tømmerkjøper og merker for fabriken og under dette har han blit kjendt med de fleste av Telemarkens skogeiere og andre. Dessuten var han bygningsreparatør paa Tinnfoss og da han sluttet der gik han helt over til bygningsfaget. Han satte saaledes op den første folkeskolebygning paa Notodden. Tømmeret til denne blev bygget paa det sted hvor Notodden teater og «Teledoølens lokaler nu staar. Dessuten utført han alt træarbeide paa karbidfabriken, bygget bryggene m. m.
I 1911 satte han op sin store vakre villa ved Lilleheradveien, hvor han nu bor og som er et av de aller vakreste steder paa Notodden. To aar efter bygget han en præktig gaard i Storgaten med ialt 14 værelser, badeindretninger osv., som han nu leier bort. Videre eier han enda et lite hus paa Notodden.
Naar man tænker paa at alt dette er tilveiebrakt blot og bart ved ærlig og utrættelig arbei- de saa maa man si at det er godt gjort. Særlig naar det tas betraktning at han i lang tid framover hadde en stor familje paa ialt 9 mennesker at forsørge, deriblandt sine gamle forældre. Heri hadde han en trofast støtte i sin nu avdøde hustru, hvis samvittighetsfulle og uopofrende arbeide han roser sterkt. Med hensyn til mine foreldre saa er det som en usynlig makt har lønnet mig for hvad jeg gjorde for dem. Og lønnet mig overmaate godt, lægger han til med styrke og varme.
Det frie liv i skog og mark nyttet Grotbekk sine fristunder til at nyte jakt baade speljakt, harejakt og bjørn- og elg- jakt med hund var hans kjæreste syssel. Han kunne ta avsted milevis indover fjellet paa tiurskytteri mons alene om sneen laa alenhøi opover liene. Han sat i snehaugen ved sin stokild natten over og naar dagen begyndte at graane var han paa benene. Engang slog en tiur ind i en furu og begyndte at spille mens han sat og kokte sin morgenkaffe. Det gik mange gang næsten paa livet løst i kulde og sneslaps; men med en eller to tiurer paa nakken i de ellers vakre aprilmorgener var strabadserne gemt. Fugl eller hare hadde han altid hængende i staburet i de dager. En høst skjøt han t. eks. 60 harer. Han var en ivrig elgjæger og hans hundetyper er kjendt fra utstillingsplassene landet over som de høiest belønnede. Paa veggen i hans stue hænger det ogsaa fuldt op av diplomer, jaktscener og billeder av premierte hunder. Han var en utmerket rifleskytter. Har saaledes flere medaljer og tok 3. premie paa et landsskytterstevne, hvor der var meget sterk konkurance.
Da Grotbekk var 19 aar gl. begyndte han at spille fele. Han tjente den gang paa en gaard hvor manden var religiøs og Grotbekk maatte ha felen sin gjemt i smien, hvor den laa indtullet i et dertil kjøpt plag, som ofte kunde være fastfrosset til jordgulvet naar han skulde hente den. Han arbeidet sig frem til at bli en dyktig og avholdt spillemand som man søkte over alt ved fester, markeder og brylluper. Et aar spilte han i hele 8 brylluper og tjente forholdsvis mange penger. Det er ingen nulevende spillemand her i Telemark som har spillet i saa mange gjestebud som Grotbekk takket være hans kraftige bue og makeløse takt. Endog paa frimurerlogen i Kristiania har han spillet og det het sig i pressen at man danset saa benene stod jevnt med bordet.
Som man ser er det sjelden at finde en mand saa alsidig interesert som Grotbekk. Saa frisk og ungdommelig i sit syn paa livet. Musiken er han en likesaa ivrig dyrker av nu som i ungdommens aar. Det er ikke mange konserter paa hardangerfele paa Notodden hvor hans brede skikkelse savnes, og opmerksom og kritisk følger han med. I privat selskap tar han selv gjerne felen og stryker op. Hans friske humør, jovialitet og selskapelighet gjør altid samværet med ham festlig og man føler det som et tap, naar man maa reise fra ham. Nasjonalt, po- litisk og økonomisk staar han på egne ben fast og selvstændig og virker som saadan ansporende og opmuntrende paa dem som kommer i berøring med ham.
Grotbekk har hat mange offentlige tillitshverv. Han var saaledes medlem av det første bystyre paa Notodden, mangeaarig medlem av Heddals herredsstyre, skjøns- og taktsmand o.s.v. Under alt dette har han set forhold og former skifte. Det gamle har maattet vike plass for det nye i saa mange endringer. Men selv har Grotbekk god forstand bevart sin oprindelighet, sit nasjonale sind og sine nasjonale toner. Og det fortjener han baade tak og ære for.
H. B.
Avskrift fra Teledølen torsdag 30. mars 1922 av Ole Arvid Vassbotten
Avskrift fra Notodden Historielags årsskrift 1997 – 1998
Forfatter Guro Nordby
«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?»
Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.
Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).
Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at
sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.
I Teledølen 18/8 1936 kunne vi lese følgende. Avskrift Ragnar Moen
Notodden sykehus 25 år
25 år er gått siden den første pasient den 18. august 1911 ble innlagt på sykehuset i Grønnbyen. Den gang var det ikke verd å bære navn av sykehus etter de ytre forhold å dømme. Men for den som var utsatt for en ulykke, eller en alvorlig sykdom, var det ikke kjært å bli transportert med de små dampbåter som tok sine 6 timer til Skien og kjøres den lange vei til Fylkessykehuset.
Den som var drivkraften for at Notodden sykehus blev satt i gang var furer K. Semb, som fremdeles er iblant oss, med trofast hjelp av noen få som dannet det første sykehusstyret. Det kan nok uten tvil fastslåes, at hadde disse få mennesker hatt begrep om det løft de den gang tok, ved å starte et sykehus uten start eller driftskapital, hadde de nok gått mange år før Notodden hadde fått sitt sykehus.
Det var nok først og fremst et varmt medfølende hjertelag, som ikke maktet å se på den transport som de lidende mennesker var utsatt for og som uten tvil har gjort sitt til at mangt et menneske liv er gått tapt. Det var umulig å få plass for sykebåren under tak eller noe sted på de små båter. Pasientene var således henvist til å stå på dekket sommer som vinter, i all slags vær, eller å bli ført i lasterommet som et annet dyr. Når en tenker over det, forstår en at sykehuset hadde sin velsignede oppgave selv så primitivt som det først av var.
Norsk Hydro overlot et av de nye hus i Grønnbyen til sykehus uten husleie. Ikke lenge etter fikk sykehusets start fikk publikum som stedets leger forståelse av de gode tiltak, og de 16 plasser sykehuset rådet over kunne ha vært belagt meget hurtig, om ikke kontanter til mer inventar hadde manglet. Men forholdene krevde sin rett, midler måtte skaffes og formann Kittil Semb måtte sette sitt navn som garant for hundrer, ja tusener av kroner. Der ble hurtig dannet en forening til støtte av Salpeterfabrikkens funksjonærer og arbeidere for sykehuset. Denne forening ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforening.
Notodden Salpeterfabrikker har alltid hatt en god klang, rundt om i vårt land er den kjent. Dette hjalp sykehuset til i den tid å få en fullt utdannet betjening. Man kunne ane de kummerlige kår som det sykehus bød på for den som skulle arbeider der. Men så var det jo heller ikke Salpeterfabrikken som skulle drive sykehuset. Men alt ble hurtig glemt i gleden over å kunne hjelpe sine forulykkede medmennesker.
Kittil Semb nedla et utrettelig arbeid for sykehuset, de 3 første år av dets drift, da han var formann. Heldigvis kunne det første styre som startet sykehuset med tomme hender, 3 år etter overgi det til Notodden bystyre, i 1913 da byen ble grunnlagt, helt gjeldfritt med fullt inventar til minst 15 sykesenger m. m. til en verdi av vel 4.000 kroner. Når driften den gang kunne svare seg, må det erindres at sykehuset ikke hadde røntgen og ikke helt medisin til pasientene, det gikk på de forskjellige Trygdekasser. 18 år var sykehuset i Grønnbyen i en privat bolig. Når en ser på de husrekker utenfra, og en har litt kjennskap til hva der må foregå på et sykehus, og den plass som forholdene krever, særlig i en anleggstid som da var, kan der muligens anes hva tålmod, slit og utholdenhet som måtte til i så mange år av leger som pleiepersonale. Bernhard Østdahl gjorde en kraftig innsats i spansketiden til å få det nåværende sykehus bygget. Men midt under alt har Notodden sykehus arbeidet stille, bramfritt og godt i disse 25 år. Det nyter aktelse og tillit til gavn og velsignelse for vår by og landdistriktene rundt omkring.
Underskrevet, Gammel byborger.
–Mer om sykehuset av Ragnar Moen (13/8 1998)
Om en notodding skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, måtte man få ham om bord på båten til Skien. Der lå han da på båre på dekket, sykelugar fantes ikke. Behovet for sykehus var permanent og presserende og måtte løses. I august 1911 ble den første pasient lagt inn på sykehuset i Grønbyen. Det var et vanlig Grønby-hus som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat basis hadde innrettet og gjort i stand. («Gammel byborger» skriver om dette sykehuset i «Teledølen» 18.8.1936.)
Høsten 1913 fikk byen et midlertidig epidemilasarett som O. H. Holta stilte til disposisjon. I 1914 ble et provisorisk sykehus satt i stand i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen (Lasarettet som lå på torvet der parkeringsplassen ligger i dag.) I 1914 hadde kommunen ervervet seg sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsjordet, som den gang lå nokså perifert fra byen. Norsk Hydro utarbeidet et overslag for oppføring av sykehus for 300.000 kr. På denne tomten. Hydro lånte kommunen 225.000 kr og Tinfos Papirfabrik 75.000 kroner til 3,5% rente. Hydro skulle stå for byggingen av sykehuset, og arbeidet overvåkes av en byggekomite med en representant fra kommunen, en for Tinfos og en for Hydro. Hydros representant, ingeniør Hallesby, var formann i komiteen. Det var også han som tegnet sykehuset. Arbeidet gikk fort, kransen ble heist 1. Februar 1919, og sykehuset tatt i bruk samme høst. Det hadde plass til 30 a 40 pasienter. I 1916 tilbød Norsk Hydro byen en gave på 50.000 kr. Til bygging av epidemi lasarett.
(Notat hentet fra Notodden 50 års jubileums bok side nr. 201)
25/8 1911
Sykehuset i Grønbyen
En nedsatt komite av arbeidere på Salpeterfabrikken har utvirket, at fabrikkene har stillet noen værelser i et hus i Grønbyen til disposisjon til sykehus. Arrangementet kan regnes for rent provisorisk, da de lokaler benyttes ikke er tilfredsstillende i lengden.
Hvorom allting er, så er det dog en begynnelse hvorpå der kan bygges videre, og det er vel mulig at fabrikkene vil være behjelpelig, så den verste nød kan avhjelpes til Notodden kan ta seg av dette. Der er foreløpig 2 værelser med 3 senger klare. Som sykepleierske er ansatt Constanse Jørgensen, utdannet ved diakonisse anstalten i Kristiania. I den senere tid har hun vært ansatt i Bodø, Svolvær og Narvik. Legene på stedet vil bli benyttet og pasientene skal selv kunne velge hvem de vil benytte. Det er først og fremst arbeiderne ved fabrikkene som får plass, derimot er det ikke til noen hinder at også andre kan bli mottatt hvis det er plass. Når sykehuset er kommet i stand, så er det selvfølgelig av hensyn til, at kommunen ennå ikke har villet gjøre noe. Det har vært planer oppe om oppførelse av et noenlunde tidsmessig og moderne sykehus, bygget for kommunens regning, men som bekjent har herredstyret satt seg imot. Oppførelse av et hensiktsmessig sykehus for Notodden, vil imidlertid bli et av de første krav som melder seg så snart egen kommune er dannet. Inntil så skjer, må en på grunn av omstendighetene være glad over de foranstaltninger som treffes fra privat hold for å avhjelpe og mildne de vanskeligheter som er til stede.
21/11 1911
Sanitetsforening
Ved salpeterfabrikken er det dannet en sanitetsforening. Der er nu tegnet 168 medlemmer og det skal holdes generalforsamling. Sykehuset i Granbyen skal overdrages foreningen.
13/12 1911
Salpeterfabrikernes sykehus
Der er nu mening at gå til en betydelig utvidelse av sykehuset i Granbyen. Hele huset er nå av selskapet stillet til fri disposisjon så det er mulig å plassere 14 senger mot tidligere 5 stk. Sykehuset i Grønnbyen har hele tiden vært gjenstand for sterk søkning. De fleste som har vært innlagt har ikke vært fabrikkens folk, således er det for tiden kun 1 pasient som tilhører fabrikkene, mens de øvrige er fra Notodden og omegn, og en helt fra Gransherad. For nå å bli satt i stand til å foreta denne betydelige utvidelse av sykehuset, må der skaffes penger til veie. Det skal nå holdes en aftenunderholdning.
Brannmester Olsen kan i år feire 30 års jubileum som brannmann på Notodden.
Ennå mangler det mye før byen har et betryggende brannvern, mener jubilanten.
Hvor mange branner brannmester Hans K. Olsen har vært med å slukke, kan han ikke engang si selv, men mange er det gjennom årenes løp, innrømmer han overfor Telens medarbeider, som oppsøkte ham i går for å få en prat i anledning det jubileet han i år kan feire. Den 27. september har han nemlig vært knyttet til Notodden brannvesen i 30 år.
Når det i løpet av disse tredve, så vidt Olsen erindrer, bare en gang har hendt at en brann har lagt et hus helt i aske, så skyldes det ikke minst den alltid våkne og påpasselige brannmester. Fryktløs og snarrådig har han selv tatt de mest utsatte jobbene når det har vært ild løs, og dette ved siden av hans dyktighet som leder har ganske sikkert spart forsikringsselskapene for mange penger og reddet både verdifulle og uerstattelige verdier for folk.
Det ville jo vært ekstra hyggelig for Olsen om han kunne sett tilbake på hundrevis av branner han hadde vært med på å slokk og så konstatert at det i hans tid ikke var brent noe ned til grunnen. Det kunne han også gjort om det ikke hadde vært for toget. Dette høres sikkert noe urimelig ut, men saken er at den gang det brente et hus for Olsen, så var det virkelig toget som var en av årsakene til at brannen ikke ble begrenset.
Mange vil sikkert huske den gang da det var ild løs i Gjertsens villa i Kanalveien. Det var vannmangel den gangen og brannvesenet hadde ikke pumpe, men måtte legge ut slanger fra Lienveien. Slangene måtte føres over jernbanelinjen og hver gang det kom et tog måtte en kople fra slangene slik at toget kunne passerer.” Og jeg synes det kom et tog i eninga den gangen”, kommenterer han.
Første gang Olsen kom til Notodden, det var i 1905, var det ikke akkurat behov for noe brannvesen. På Torvet sto det et enslig hus, ellers var det furumoene som dominerte. Han arbeidet den gang på Svelgfoss.
Først etter at Notodden, ble by fikk en noe som liknet et brannvern i ordets nåværende betydning. Det ble satt opp 14 brannmeldere rundt om i byen, men en hadde ikke noen brannstasjon. 8 rødmalte kjerrer var plassert rundt om i byen, og på hver kjerre lå det 400 meter slange. Brannkorpset besto av en brannmester og en underbrannmester og mannskapene var 60 av byens borgere, som fikk melding når det var brann, og så sprang de alt beina kunne til hver sin kjerre og dro til brannstedet. Primitivt kan hende, men det gjorde nytten.
Slik var forholdene da Olsen ble tilsatt som underbrannmester i 1919. Men da han ble ansatt ble tallet på brannmeldere øket til 20 og året etter fikk byen sin første brannbil. Det var en stor firehjulsdreven engelsk bil, åpen og med en respektinngytende klokke, som en mann hadde sin fulle hyre å ringe med, når bilen skulle ut.
Men sorgen var ikke slukket, for å holde oss til fagspråket, for en brannbil. Til å begynne med hadde en ingen sjåfør til bilen, og da en endelig fikk en, så var det garasje det sto på.
Den første sjåføren, Petter Tomassen, bodde i Hegnaskottet, og når det ble meldt brann, så måtte Olsen ringe Tomassen som så kledde seg så fort han kunne, og tok maratonen til Torvet for å starte bilen.
I dag har Notodden brannvesen to biler, den ene er ny i fjor, to sprøyter som gir ca. 1000 liter vann i minuttet hver, 2000 meter ferdigkoplet slange og ellers moderne og høvelig utstyr. Varslingstjenesten er også utbygget, og det er 96 hydranter i byen. Det er 10 faste brannmenn og 30 reserver som har 125 kr. året for sin tjeneste. Men Olsen mener at det trenges enda flere faste brannmenn. I et hvert fall burde det bli slutt på at brannkonstablene må utføre arbeid med kontroll av vann-nettet og hydranter rundt omkring i byen. Det gjør at det blir mangelfull betjening på stasjonen.
Brannkonstablene har nå 34 timers tjeneste i uka, og det er vel mye, mener brannmesteren. Det arbeides også nå for å få endret dette forhold.
Før Olsen i 1921 ble tilsatt som brannmester hadde det ikke vært noen store branner på Notodden, men de første årene etter, hjemsøkte en rekke storbranner byen. Det mest kjente er vel Furuheimbrannen sommeren 1921, Weckhorstbrannen natten til 1. mai 1923, da en svensk skredder og en mann som arbeidet på Carbidfabrikken brente inne. Den største brannen var likevel Stenstadbrannen en augustnatt i 1923. Som kjent tok det til å brenne i et lagerbygg og en kasse med dynamitt eksploderte, og ved den fryktelige eksplosjonen ble ilden ført over på to våningshus som ble kraftig rasert av varmen.
Olsens store ønske har vært en ny brannstasjon og forhåpentlig får han se denne planen realisert før han om 3 år skal gå av som brannmester.
Det er nå kommet så langt som til tegninger av den påtenkte stasjonen, men den er ennå bare løselig kalkulert til å ville koste nær 300.000 kroner. Det er imidlertid store sjanser for at vi av Brannkassen vil få et tilskudd og Olsen antyder at det er ikke er umulig at det kan komme opp i 75.000 kroner. Før denne planen er realisert og mannskapene frigjort fra arbeide ute i byen, kan en ikke si at byens brannvern er så utbygget som det bør være. En skulle også ha mere trykk på vannet i øvre bydel, så en ikke var avhengig av pumper for å få trykk nok.
Som han er, ivrig og plikttro i tjenesten, er Olsen som privatmann i besittelse av et friskt humør. Han er ikke så lite av en tusenkunstner heller, og dette har da også utallige visst å dra nytte av. Er det en motor som ikke vil mer eller et vrient stykke mekanikk som skal utføres, ja, så går man til Olsen. Og fingernem som han er ordnet han så å si alt.
Olsen er Skiensmann. Han gikk i rørleggerlære der og tok svenneprøven i 1914. Han virket som underbrannmester i Langesund, før han kom til Notodden.
Avskrift fra Telen, 17. august 1949 : Ragnar Moen.
Bratsberg Demokraten, Skien 4.1.1913 (Av Inge Debes)
Notodden 1. By og Land.
Turen oppover Nordsjø og Hiterdalsvannet kommer jeg aldri til å glemme. Tåke, regn og slaps har regjert og husert i Kristiania i hele høst – og så kommer vi hit oppover i strålende solskinn. Jordene ligger snø bare og grønne ennå til begge sider, bjerka står med et forunderlig brun fiolett slør over den hvite lysende stammen, granskogen dyster tung og vannet stille, blikkende stille der vi damper opp over. Vi sitter her inne i den varme røyke kahytten og ser ut gjennom vinduene, ser hvor solen skinner ut over bakkene, blinker i rutene på gårdene som ligger sprett opp over mot fjellsidene. Så reiser granskogen seg veldig, høyt, høyt opp. Men bakom ligger Lifjell snødekt og mektig.
Det er som om vi var mitt i vårløsningen, som om livet kommer strømmene gjennom alle nerver og årer, som om det banker og gjærer av det nye liv. Men stikker vi nesen ut av salongen får vi merke at det er vinter ennå, den er bare ikke tatt på alvor.
Men som vi reiser opp over blir jeg sittende undrene og underlig vek og varm om hjertet over den herlige tur. Av alle steder jeg har reist i landet har ikke noe forekommet meg skjønnere, rikere og herligere. Høyt oppe på en åskam dukker plutselig fram et stort gammelt stabbur. Det tegner seg på sine fire høye bein i skarp silhuett mot Lifjell`s snømasser.
I samme nå for erindringen som lynblink gjennom min sjel. Det er jo herfra jeg stammer. Her i disse trakter har slekten sine røtter. Her var det bøndene gjemte gammelt familiesølv og arvestykker når skipsrederen ned i fra småbyene kom i gjestebud julehelgen.
Nå er det ikke noen skipsredere som kommer og vel heller ikke noe familiesølv eller noe arvestykke som må gjemmes.
Men som jeg nå sitter og drømmer meg tilbake blir jeg oppmerksom på en samtale på den andre side av bordet. Det er fire som snakker. Jeg gjør det ut til å være en stortingsmann har der, dem brede, selv bevisste, myndige herremann som stadig tar ordene ut av munnen på de andre og gjør deres meninger til sine egne, særlig går det ut over skogforvalteren, vil jeg kalle ham.
Den jevne fyren der er bonde rett og slett, men fjerde mann i laget er utvilsomt en nybakt kandidat fra landbruksskolen på Ås, med mange nye meninger, som han forsøker å få fram. Men stortingsmannen knuser han med sin årelange erfaring.
Det går særlig ut over salpetergjødningen, som ikke er noe tess.
Stortingsmannen mener at den ødelegger jorden, piner den ut, han hevder det tross landbrukskandidatens protest. Gården skal drive seg selv både med gjødsel og for. (Det var forresten en gang en bonde som sa, han trengte ikke kunstgjødning, for han hadde nå to sønner på gården han da.)
Men skau må gården ha og så er vi midt opp i konsesjonspolitikken og jordbrukspolitikken. Innleggene er selvsikre og absolutte. Skogforvalteren legger sin erfaring til, den blir grepet på halvveien og anbrakt i det Norgesbilde, stortingsmannen bred og mektig lar tone fram for den lyttende skaren, og bonden nikker og svarer ja, ja, ja da og er såre vel. Men jeg sitter med en følelse av hvor feltrop” tilbake til jorden” kaller troppene under våpen.
For noen år siden snakket alle, også bøndene bare om industrien. Nå er det jorden og fabrikkene, kraftstasjonene, – det er blitt like som noe galt for bøndene. De liker ikke fabrikkene, liker ikke hylene fra fabrikkfløytene om morgen, ikke duren og larmen fra maskinene, ikke støyen og travelheten fra byen. Og de har villet knuge byen liten, har villet knuge den sammen, men politikken har gitt byen stor plass, har latt den få pusterom på alle kanter. Det har ikke gjort bonden blidere mot byen. Og derfor tar han igjen, hvor han kan. Og han overdriver, kanskje tar Kristiania forhold og gjør anvendelige på byen. Ufreden er skapt i bitre sammenstøt i herred styret, ved underhåndsagitasjon i stortinget, triumf og forbitrelse bak etter.
Jeg ser det i de gamle aviser i salongen, og hører det på samtalen der på den andre siden av bordet.
Og da dampbåten tuter for Notodden er jeg fylt med hatet, hatet mot byen, fabrikken, industrien, som ødelegger vårt kjære gamle Norge. Kanskje kommer snart en større Sam Eyde og demmer opp så også mine ættegårder går til grunne. Jeg biter tennene sammen i raseri og vi er fremme i Norges yngste by med sosialistisk bystyre, med storkapitalisme, arbeiderboliger, uferdige gater, gaukri og forbud – frisk luft, herlig klima og – en sykekasse som er konkurs.
I.D
Sosial Demokratene 3.1.1913.
Notodden 2 Byen med fabrikkene.
Notodden har feiret sin første fødselsdag. Skillet mellom fabrikkdistriktet og landet er fullkommen. Det står bare det økonomiske oppgjør igjen, og det blir den voldgift om, for på annen måte blir det nok ikke løst de bitre stridigheter.
Nå står den altså på egne bein og skal greie seg selv. Først og fremst må den da se etter hvordan den skal få skikk på den store mishandlede kroppen sin.
Det er jo det, at byen vokste så urimelig fort, den ligner mest en oppløpen guttunge som vokser stor lemmet ut av klærne sine. Den er sikkert Norges styggeste by – og den kunne blitt en av de vakreste. Ansvaret for den stygge byen faller særlig tungt på bøndene, grunneierne og på dem som anla fabrikkene. Begge parter har tenkt på å tjene penger.
Fabrikkene har” sørget for” sine arbeidere på beste måte. Salpeterfabrikken har f. eks. bygget ”Grønnbyen” med en rekke dobbelt hus med have til. Hver leilighet er på tre værelser og kjøkken for 15 kr. mnd. Men selv om det er svært bra for en arbeider under de nåværende forhold, er og blir det bar en nødhjelp.
Fabrikkene bruker de beste arkitekter, når det gjelder kraftstasjoner og dambygninger og ære være dem for det, men den kunne gjerne gjort det samme med «Grønnbyen», som nå tross haver og stell er stygg meget stygg og kjedelig. Det samme er tilfelle med” Egne hjem” kolonien på Våla: ”Fleske byen”, som den meget treffende kalles.
Ved Tinfos Papirfabrikk ligger forresten et par vakre dobbeltboliger.
Hele byen er forresten gjennomført heslig bebygget. Der kunne de par grunneiere vært mer på vakt.. Det er nemlig merkelige tilfelle i denne byen at et par bønder eier all grunn både i byen og på Salpeterfabrikken. Og disse bønder selger ikke, de leier ut grunnen. Og da kunne de så meget lettere satt sine betingelser om vakker bebyggelse. Men de har ikke tenkt så langt. De har vært bønder med hud og hår. Og Notodden er blitt mishandlet ikke bare når det gjelder husenes utseende. Gatene ligger fremdeles helt u opparbeidet. På torvet står ennå tre stubber og spriker. Først i det aller siste er vannverket forsøkt ordnet – belysningen er ikke tilfredsstillende osv.
Det ligger et utall av oppgaver for det nye sosialistiske bystyre, som skal kjempe seg fram mot to fiender, bonden der utenfor som hater byen, og storkapitalen, de to som sammen har laget lovene mot byen og mot arbeiderne.
Og Notodden selv er en underlig blanding av by og land.
Først og fremst er det fabrikkby, men den har en ypperlig beliggenhet, et sundt godt klima og allikevel viser sykekassens stilling fullt ut, at den ikke kan være noen sund by.. Kommer det av fabrikkene, eller skulle det allikevel være klimaet? Jeg har sett fabrikkene, har gått den igjennom fra øverst til nederst, men jeg har ikke lov til å si noe om alt det jeg så, skjønt det kunne være meget å tale om både i den ene og den andre retning. Men for å få greie på sykekassens stilling henvendte jeg meg til forretningsføreren, vår utmerkede partifelle John Næsset.
Han mente salpeterfabrikken var årsaken til elendigheten og han formet sine uttalelser meget skarpt. Det bidrag vi på en måned mottar fra fabrikken, det går ut igjen til fabrikkens folk i sykepenger, legehonorar etc. på en uke. Er det her driften som er sunnhetsskadelig? Det arbeides 8 timer i de deler av fabrikken, hvor det er tale om sunnhets farlighet. Det er altså ikke kort arbeidstid? Eller henger det sammen med rekrutteringen av arbeidsstokken, som ikke alle kommer fra samme samfunnslag eller av samme tilbøyelighet? Eller er det kanskje på Notodden som det sies å være andre steder: Det er legene som gjerne vil tjene penger, og folk som flyr med bagateller?
Hver hevder sin oppfatning, men saken trenger en nøyaktig undersøkelse; ti det jo nettopp en av de verste anker mot storindustrien i Norge, at den skaper ikke alene ulykker, men også mer sykdom, mer elendighet. Og er det så, at egne heimkolonier, have byer og alle mulige lovmessige sunnhetsforskrifter ikke nytter, da må konsesjonslovene snarest skjerpes ennå mere nettopp med hensyn til arbeidernes helse.
Dessverre er forholdene med sykekasse foreløpig en stein i veien for vår programpost” Sykepleien i beskatningen”. Men kunne vi få gjennomført den, ville nettopp de store fabrikkene få den største egen interesse i å lage sundes mulige forhold for sine arbeidere. Og så lenge arbeiderne styrer det hele selv, må vi nøye oss med å få gjort mest mulig av slike av bøtninger av nåværende samfunns onder.
Det vil sikkerlig også gå opp for alle arbeider, at en forholdsvis god lønn og et forholdsvis skikkelig utkomme ikke er menneskenes endelige mål. Det er så alminnelig å se, hvorledes en arbeiderherre ved god lønning av sine arbeidere sprenger dem ut av organisasjonene, dreper arbeidernes helligste tanke, slik som ”T.T. ” har fått gjort det med sine arbeidere, og som salpeterfabrikkene til dels har fått gjort med sine.
Det er en vanskelighet også på det punkt for Notoddens nye styre. Og samtidig er det da hele bondemistroen. Men de menn som står i spissen for Notoddens styre, de kjenner bøndene, fordi de selv er bønder og de kjenner arbeiderne fordi de selv er arbeidere. Det er den norske anleggsarbeider, som har tatt styret i Notodden. Og anleggsarbeideren har nettopp den dobbelte viten, den personlige kunnskap som må til for å klare en ny født fabrikk bonde by ut av den vanskelige stilling.
Som ren levet sosialdemokrat, vil også anleggsarbeideren av dyrekjøpt erfaring være på skarp vakt mot storkapitalismens regjering.
Og derfor vil Notodden som nå reiser seg, i mange dobbelt forstand være Anleggsarbeiderens By.
I. D.
Avskrift: Ragnar Moen
