Ingrid Svendsen Rodahl ble født i Heddal i 1940 som Ingrid Anlaug Øygarden. I sommer rundet hun 85 år, og som den familie- og vennekjære personen hun var, fikk hun feiret dagen med familie og venner. Ingrid vokste opp på Vestsida. Som lita jente bodde hun med foreldrene og den ett år yngre broren Jon blant annet på den tidligere husmannsplassen Steinmoen. Lite visste vesle Ingrid da om at nettopp husmannshistorien skulle spille en stor og viktig rolle i hennes liv som pensjonist. Seinere flytta familien til eget hus på Yli, og Ingrids familie økte til fem da veslesøster Solbjørg ble født.
Lektoren Ingrid Svendsen Rodahl er det mange som kjenner fra Notodden videregående skole. Ingrid hadde hovedfag i norsk, og med utdanning også i historie, var det midt i blinken for Notodden historielag å få Ingrid med på laget da husmannshistorien i Notodden kommune skulle bli bok. Ingrid kom med i arbeidet i 2007, og sammen med ei gruppe som den gangen bestod av fire damer, var den første boka klar i 2011. Etter det var det bare å fortsette, mente Ingrid, og slik ble det.
Ingrids forståelse for husmannsvesenets opprinnelse, hvordan «alt henger sammen med alt» var svært viktig for oss når tekster om hver og en plass skulle skrives. Ingrid hadde et unikt talent når det gjaldt å fange det essensielle ved hver plass, og få det hele ned på papiret så leseren kunne danne seg et bilde av hvordan det var den gangen husmannsplassene fortsatt var i drift.
En ekte interesse for egen slekt og hvordan den hang sammen med historien både lokalt og nasjonalt, gjorde Ingrids tekster interessante. Samtidig var de lettleste og presise.
Ingrid var nøyaktig, grundig og pålitelig, og hadde alltid ting «på stell». Hun var flink til å fortelle historier, og husket mye fra oppveksten som hun kunne fortelle når vi jobbet med en aktuell husmannsplass eller slekt.
Ingrid visste hvor hun kom fra, og hun visste hvor hun skulle.
En stol står tom ved arbeidsbordet vårt når Ingrid nå er gått bort, men hun ønsket at vi skal jobbe videre. Hun stod på til det aller siste, og prøvde å rekke så mye som mulig før helsa satte en stopper for videre arbeid i høst. Vi er godt i gang med bok nummer fem, og Ingrid ville så gjerne vært med på å fullføre den også.
Vi i Notodden historielag, og historielagets husmannsplassgruppe spesielt, er svært takknemlige for at vi fikk ha Ingrid som samarbeidspartner i alle disse årene.
I seinare år har endringane i jordbruket i Heddal ikkje vore til det betre, meiner Svein Sem som er uroar over utviklinga. Nokre stader i bygda er me komne til «andre generasjon postkasse-eigar». Det er ikkje ei god utvikling, seier han i eit intervju som du kan lese i Notodden historielags årsskrift 2025, som no ligg føre.
I eit lengre portrettintervju peikar han mellom anna på at Heddal har eit etter måten godt jordsmonn og godt lokalklima og kunne spela ei viktigare rolle om me tenker på det større biletet, som handlar om berekraft, kortreist mat og sjølvberging i ei uoversiktleg og uroleg tid.
– Det grøne skiftet er ikkje berre å leggje om energiforsyninga og at det vil koma ei tid etter oljealderen. Det er òg å svare på kva me skal leva av i framtida. Matproduksjon må jo vera ein viktig del av dette, fastslår han – og minner oss på at når bruk vert lagt ned, så er det ikkje berre avlinga som går tapt; det er òg kunnskap og overføring av kunnskap som fell bort.
I intervjuet fortel Svein og kona Astrid om drifta på garden Roe, i deira tid og før Svein som odelsgut måtte ta over etter far sin. Mellom anna får me høyre om korleis dei har fått hjelp til den daglege drifta på garden. Svein sine gjeremål har vore meir enn i drive gard.
Gode hjelparar
– Nokon måtte vera der, stelle dyra, passe på. Gode hjelparar kom, med høgst varierande bakgrunn. Det var flest unge gutar som lika å stelle med dyr, bruke motorsag eller køyre traktor som eit avbrot frå skulearbeidet. Det var òg folk frå «Rusa» og somme som sleit med livet sitt, t.d. å kome tilbake til sivilisasjonen etter eit fengselsopphald. – Me har rekna etter at me har hatt over 20 slike «tenestegutar». Og det er stor stas når dei kjem på besøk.
Astrid og Svein er samde om at dette er noko av det finaste dei ser tilbake på. Astrid nemner eit eksempel med ein 17-åring som ringde henne. Svein låg på sjukehus, alvorleg hjartesjuk. «Astrid, sa han; eg kjem attende. Eg skal hjelpa deg!» Svein minnest ei anna melding medan han var sjuk: «Naboane går saman. Me tek våronna for deg!»
12 gamle tupper…
I intervjuet kan me også lesa om «skjebneåret». Garden skulle takserast.
– Eg skjøna at det var viktig at underdekninga vart så låg som mulig. Me hadde 12 gamle tupper på garden på den tida. Dei vart òg førte inn i rekneskapen. Året etter var dei ikkje med i oppsettet. Då fekk me besøk av ein frå landbrukskontoret som ga seg til å leite etter tuppene. Eg fortalde at det var minken som hadde tatt dei. Borte var dei! Det kjendest ikkje godt at eg hadde så lite tillit. Eg var nok litt irritert og ga klar beskjed: Trudde du verkeleg at eg ville gjera meg til kjeltring for 12 gamle tupper!? Det gjorde godt å få sagt det. Seinare, då eg ville bygge grisehus, fekk eg òg avslag på lån, fortel Svein Sem i intervjuet.
Nydyrka mark på Roe
Svein har dyrka nytt land, 120 mål i alt, i den tida han var bonden på Roe. Mesteparten er gjort med dynamitt, ein-skjers-plog og Trysilskuffe, og han kan gle seg over 30 mål med nydyrka mark det siste året, men synest ikkje det monnar noko særleg når ein held det opp mot det store biletet. Garden Roe, med røter langt bakover i tida, er som eit spegel av kor omskifteleg og krevjande det kan vera å drive ein gard.
I Notodden historielags årsskrift 2025, som nå foreligger, kan du blant annet lese et intervju med Torstein Nordli som startet sin arbeidsdag ved Tinfos jernverk i 1960. Han startet som visergutt og var lønningssjef de siste årene – fram til nedleggingen av jernverket.
Torstein Nordli med lønningskassa
Nordli forteller at på 1960-tallet mottok arbeidsfolk kontanter i en papirkonvolutt når de fikk lønning. Det skulle gå enda noen år før bankkonto og bankkort ble en del av hverdagen for lønnsmottakerne. Han forteller om rutinene rundt beregning og utdeling av lønning til de ansatte. På Tinfos hadde Hans G. Moen snekret ei «Lønningskasse» som var delt inn i rom slik at utdelingen av lønningsposene med ukas kontantutbetaling (200-300 kroner) skulle gå greit for seg.
Fruene ventet ved porten Under utbetalingen stod arbeiderne i lang kø og ventet på posen sin. Noen arbeidere hadde den (u)vanen å gå på «Nasjen», datidas bruneste «vannhull» i byen, når lønningsposen var i lomma. Derfor stod det også en kø av gifte fruer utenfor porten på lønningsdagen. Da gjaldt det for den «bedre halvdel» å få tak i lønningsposen før den «fløt» bort til ingenting. En blå femmer, eller i beste fall en brun tier, fikk nok arbeidskaren beholde, men viktigst var det selvfølgelig å ha penger til husholdningen.
Torstein Nordli fikk etter hvert hovedansvar for å gjøre klar til lønningsdagen. Han gikk gjennom timesedler og sørget for at den enkelte fikk det de hadde krav på. I den forbindelse måtte han også sjekke stemplingskortene mot timesedlene. Hadde arbeideren stemplet inn 5 minutter for seint, fikk de trekk for 15 minutter. Var de inntil et kvarter for seine, fikk de trekk for en halv time. H.B. Holta var nøye med at arbeiderne skulle være i arbeidsklærne når stemplingen skulle foregå, f.eks. kl. 07.00 når dagskiftet begynte.
Arbeidere på fisketur I intervjuet får vi også høre at det var vanlig at folk som bodde på «Vessia» rodde over Heddalsvannet når de skulle på jobb på jernverket. Det var gjerne «7-bordingen» som ble brukt som robåt. Det er en pram, konstruert her i distriktet, som ble mye brukt på Heddalsvannet.
På turen over vannet var det vanlig å henge et fiskesnøre over båtripa for å se om det kunne bite på en fisk. Fiskeutstyret var ikke så avansert, men bambusstanga var populær. Vel over ble stanga satt ved elveutløpet i det området vi nå kaller «Snika». Navnet «Snika» kommer sannsynligvis fra det faktum at enkelte i løpet av arbeidsdagen sneik seg ut til stanga si for å sjekke om det hadde blitt fast fisk. Det var ikke sjelden at det ble nystekt fisk til nista på jernverket i «hine hårde dager».
Har du koks i veska? Før i tida var det ofte «brennkalde» vintre. Det hendte derfor at folk fylte veska si med koks før de reiste fra jobb. Koks ble brukt for å få opp temperaturen på smeltemassen under fremstillingen av ferrosilisium (en legering av jern og silisium). Problemet ble etter hvert så stort at det ble satt ut vakter som sjekket veskene når arbeiderne forlot skiftet, forteller Nordli.
Torstein Nordli steg etter hvert i gradene på lønningskontoret på jernverket. Da Olav Ramberg gikk av med pensjon i 1984, overtok han som lønningssjef. Denne jobben hadde han fram til 1987 da Jernverket ble nedlagt. Nordli fikk ny jobb som kontorleder for administrasjon og straffesaker i politiet på Notodden. En tid jobbet han i politiet samtidig som han deltok i arbeidet med avviklingen av jernverket. I 1991 flyttet politiet inn i påbygde og oppussede lokaler i Jernverkets tidligere kontorbygning, i ettertid kalt «Blåbygg». Dette var jo Nordlis gamle arbeidsplass på jernverket. Dermed var han tilbake der han begynte som 16 år gammel visergutt drøye 30 år tidligere. Her arbeidet han til han gikk av med pensjon 1. januar 2011. Da hadde han lagt bak seg over 50 år i arbeidslivet.
Han hadde sett for seg å bli et medlem i en svekket opposisjon i kommunestyret. I stedet ble han Notoddens ordfører i 1995.
I et intervju i Notodden historielags årsskrift 2025, som nå foreligger, letter Nils Buverud på sløret og gir sin versjon av hva som skjedde da han i 1995 ganske uforberedt – ble kommunens ordfører. For; hva var det egentlig som skjedde i etterkant av kommunevalget i -95?
Valget fire år tidligere hadde gitt mulighet for et maktskifte i kommunen – og det kom – i form av Tverrpolitisk samarbeidsliste, TPSL. Fram mot valget i -95 var Anund Sisjord ordfører – og regnet nok med da valgstemmene var talt opp, at han kunne gå løs på en ny periode, fremholder Buverud i intervjuet. Så forteller han: – Vel – jeg ble kontaktet av John Alvheim, FrP, som sa han var klar til å støtte meg som ordfører hvis han kunne velges som varaordfører. Jeg svarte at det var såpass lite tenkelig at jeg ikke engang ville gå videre med forespørselen i mitt parti. Tror jeg brukte ordene: «Glem det!»
«Flere hadde snakket sammen»
– Da vi så kom til det konstituerende møtet i kommunestyret, var det åpenbart at flere hadde snakket sammen. Alvheim hadde ikke tatt et nei for et nei. Nils Bjørnflaten, som sto sentralt i partilaget og i fylkespartiet, var tungt engasjert i kulissene. Alvheim hadde blant annet spilt inn å frasi seg et FrP-komiteverv som de ellers ville kjempe for, men nå ville gi til AP. Slik bildet tegnet seg, fant jeg det rett å be om en pause for å holde et gruppemøte. FrP skulle også gi Arbeiderpartiet ordføreren om Alvheim ble varaordfører. Dette ble vedtatt på Aps gruppemøte og fikk stort flertall i bystyret. Til min overraskelse var jeg plutselig blitt ordfører!
Og, legger han til: – Samarbeidet med den borgerlige siden begrenset seg til dette. Og Arbeiderpartiet økte fra to til fire medlemmer i formannskap og hovedutvalg, og vi fikk også første varamedlem til disse og andre organer. Det ga oss en sterk posisjon.
På spørsmål om det var mulig å få til et fungerende samarbeid på et slikt grunnlag, sier Buverud:
– Til å begynne med var jeg skeptisk. Tenkte nok at det kunne bli en del spetakkel. For det enkelte år er det jo helt avgjørende å få til et flertall for budsjettet. Det oppnådde vi uten å samarbeide med FrP. Med unntak av det første året fikk vi til budsjetter som ga overskudd. Skal jeg kort oppsummere perioden som ordfører, vil jeg si at det var en jobb jeg ikke ville unnvært. Det var fire år med store og viktige saker.
«Kniperud»?
– Hva var det viktigste i årene inn mot årtusenskiftet?
– Det var budsjettarbeid. Kommunen hadde fordoblet sin gjeld i den foregående perioden under TPSL, og dermed hadde vi liten økonomisk handlefrihet. Jeg husker meget godt at Svein Sem (SP) kalte meg «Kniperud».
Nils Buverud kan se tilbake på et mer enn 90 år langt liv. I intervjuet sier han at om han kunne gjort de viktige veivalgene på nytt, så ville han stort sett ha valgt på samme måten. Den tidligere ordføreren og skogingeniøren mener han har vært heldig, som aldri har vært syk, aldri har opplevd å være arbeidsledig. Hele intervjuet leser du å historielagets årsskrift 2025.
Asbjørn Moen (1943-2025) til minne Med Asbjørn Moens bortgang er en viktig person i Notodden historielag gått ut av tiden. Arbeidet i historielaget var en av Asbjørns store og langvarige interesser.
Engasjementet for vår lokale historie ble tidlig vekket. Det heter at like barn leker best. Asbjørn var yngst i en søskenflokk på fire, der alle var glødende opptatt av historie. Tross aldersforskjellen, fant de likevel sammen når det handlet om å gå resolutt og fysisk til verks for å ta vare på både slektshistorie og gjenstander knyttet til både lokal og annen historie. I denne sammenheng må det nevnes at Asbjørn bygget opp en stor samling knyttet til Norsk Extruding.
Asbjørn var elektriker av utdanning og hadde de fleste av sine arbeidsår ved nettopp Norsk Extruding. Han var også en engasjert fagforeningsmann. I historielaget bekledde han både ledervervet og andre roller i styret. Hans rolige, trygge og vennlige natur skapte harmoni i styre- og lagsarbeidet og ellers i møte med det offentlige og andre samarbeidspartnere.
Som sine søsken likte Asbjørn å fordype seg i temaer som påkalte særlig interesse. Han hadde store kunnskaper og likte å bli utfordret, også når det gjaldt lokale spørsmål hvor en kunne tenke at intet nytt svar var å finne. Asbjørn kunne forbilledlig vise vei til sikker kunnskap. Han rakk så mye. Blant annet etterlater han seg en pen samling av selvlagde slirekniver.
Helsa stilte han på prøve i seinere år. Det hindret han tilsynelatende i mindre grad enn en kunne forvente. Vi var sammen på historielagets sommeravslutning 26. juni. På en neddempet måte lot han oss få vite at det kunne være siste gang. Som han sa: «Er en i 80-årene, så må en være beredt på at livet også har en slutt.» Så gikk det ikke så mange dager.
Asbjørn fikk en stilfull, minnerik og følelsesladet begravelse 16. juli med bred deltakelse, med vakker sang og gripende minneord. Det vitnet om et rikt, aktivt og høyt verdsatt liv på mange arenaer – i familien, nabolaget, i arbeidslivet og i hans engasjementer på fritida.
I historielaget takker vi for minnegavene som er gitt til vårt arbeid. Og vi takker Asbjørn for det store arbeidet han har lagt ned her. Fred over hans minne.
13 år gammel var han med ing. Schrøder og målte opp tomten i 1903. «Håkken har gjeve dekkan lov te dettan» sa gamle Aanonsen.
Den første mann som arbeidet på Notodden Salpeterfabrikkers tomt var sjåførlærer Harald Andersen, her i byen.
Det var en våt og sur høst dag i 1903, mens tunge snø filler dalte mot bakken og oppløste seg til vann, at han fikk spørsmål fra ingeniør Schrøder om han ville være med og måle opp området der fabrikken nå ligger. Harald Andersen var bare 13 år den gangen og hans jobb skulle være å slå ned merkepåler. Betalingen var kr. 1,50 pr. dag. Den var det ikke noe å si på, og det var verken framhaldsskole eller gymnas som hindret en ung mann i å gjøre noe. Og med en assistent og Harald Andersen som flisegutten, banet ingeniør Schrøder seg vel gjennom orekrattet, med måleband og stikningsstenger.
Schrøder var en stor, myndig herre med knebelsbart etter tidens mote, og han lot seg ikke skremme av været, forteller Andersen, da Telens medarbeider oppsøkte ham for å få en prat om den gangen eventyret begynte på Odden.
Harald Andersen var 7 år da han flyttet fra Skien til Notodden sammen med sine foreldre. Faren var skomaker og den eldre årgang vil sikkert huske denne dyktige håndverkeren, som hadde sitt tilhold i gården ved siden av Løkkas bensinstasjon i Heddalsveien.
Jeg husker så godt, denne jobben, som var den første jeg hadde, som det skulle være i går.. Mens vi drev og målte kom en gammel mann som het Aanonsen bort til oss og spurte: ”Å Håtte e da de gjer hær” ?
”Vi driver og måler opp tomt til noen store fabrikker som skal ligge her”, svarte Schrøder.
”Håkken ha de` lov te de a, dette her e mitt de`”!
Ja, ja Schrøder ville ikke ha noen diskusjon med ham og etter at han hadde fortalt at det var Gunnulf Tinne som hadde gitt tillatelsen, svarte han bare, ja og ha på Aanonsens innsigelser.
Tomta ble målt og sommeren 1904 begynte byggingen av den første prøvefabrikken. Store hauger med materialer ble kjørt fram. Og jeg husker flere snekkere fra Notodden og Heddal fikk arbeidet. Noen av de første jeg så på tomta med hammer og sag, var snekkerne Sundseth og Ola Solid, som senere fortsatte ved Hydro til pensjonsalderen.
Og nå gikk det fort, forteller Andersen. Det kom en masse mennesker hit og det formelig putret med folk, og det ene hus etter det andre reiste seg.
Etter flisegutt ble Harald Andersen visergutt på ingeniørmessa for Kloumann, Bjarne Hansen og Bonnevie. Han måtte pusse sko og han måtte springe på brygga og be båten vente på Kloumann. Og båten ventet helt opp til halve timen mang en gang.
Andersen er nok en av de første som har attest fra Norsk Hydro. Den er datert 17. juni 1905 og er underskrevet av bokholder Riis, i anledning av at fabrikken da hadde kommet i drift og Andersen gikk over som visergutt fra ingeniørmessa til kontoret.
Andersen har mye å fortelle fra denne hektiske anleggstiden, om hvordan det lille samfunnet på, Odden med noen få hus, plutselig ble som en maurtue.
Det var en voldsom overgang fra da han og jevnaldringene gikk på skole annen hver dag for lærer Hogstad i et privathus rett over for Pleiehjemmet. Huset eides av en mann som het Dahlen. Skolen var todelt, og det var ikke flere barn enn at de fikk plass i to klasser.
Den gang var en spasertur fra brygga og oppover som å gå på Heia i dag. Han forteller således at han husker et sigøynerfølge som slo leier ved siden av veien der baker Landvik har sin forretning i dag.
O.r.sakfører Bruun forærte sigøynerkjerringene noen gamle høner. Dem kverket de og rev mesteparten av fjæra av og ungene veiva og snudde skrottene litt over varmen og gnog rett av fuglen lenge før den var stekt.
Da Olav Åsdalen overtok som politi etter Kittil Semb, ble Åsdalen og Andersen nærmeste naboer. Åsdalen bodde hos foreldrene sine i det huset hvor salmaker Tørre i dag har verksted (Heddalsveien). Og her innredet han arrest på den enkle måten at han planket av halve stua, og der kunne han ofte ha både fem og seks mann.
Andersen beklager at han så fort kom ut av Hydros tjeneste. Men det falt likesom slik av seg selv. Han hadde ikke vært visergutt lenge, før han kjøpte seg hest og kjørte sand til fabrikken. Det var byggingen av tårnhuset som da foregikk. Og når disse bygningene var ferdig var det også slutt på sandkjøringen og der sto han så med gampen, som han ikke hadde hjerte til å skille seg av med, og for at kameratskapet skulle vare ved, begynte han vanlig lauskjøring i byen. Men Andersen var den første som begynte ved Notodden Salpeterfabrikker.
Svein Sem var sju år gamal «då freden braut laus». Nokre minne frå krigsåra sit i han som veldig sterke – vonde og gode. I høg grad handlar det om far hans, Leiv, som vart arrestert under ein razzia hausten -43 og sendt til Grini.
Foto: privat
– Mor har fortalt ein del om dette. Ho var ei handlekraftig dame. Eg visste at det var ein radio i huset. Mor fekk kasta han ut gjennom eit vindauge – han vart borte i nysnøen… Trass i den sentrale posisjonen papa hadde i Milorg her i bygda, så fekk dei ikkje noko på han, og han kom etter kvart heim att, men opphaldet på Grini tok hardt på helsa – han fekk ein knekk. Det var kaldt, dei var dårleg kledd og fraus mykje. Rett nok kunne han fortelje at dei gjekk turar i leiren med Francis Bull og høyrde foredraga hans. Dei kom seinare i bokform, men i det store og heile var krigsåra ei vond tid. Ein ven av far gjekk inn i NS. Papa såg ein annan veg når dei møttest, men han kjende det gjorde vondt.
– Etter krigen har det vore ei utbreidd meining at me som budde på ein gard hadde rikeleg tilgang på mat og at bygdefolket ikkje ville dela med andre. Det var ikkje slik. Her på garden var det to tenestegutar. Den eine var aktiv i Milorg. Det var ein av grunnane til at det stadig var folk innom. Dei fekk forsyningar med kjøt, korn, poteter og grønsaker. Mange var og henta mjølk. Korn vart malt om natta. Det gjekk faktisk føre seg i så stort omfang at her vart fingert eit korn-tjuveri. For at det skulle verka truverdig, vart det strødd korn heilt opp til hovudvegen. Bøndene hadde prispolitiet på nakken, og kornmengda på garden blei stadig kontrollert.
Du hadde rett!
I februar -45 kom ein tropp med soldatar til garden. Forklaringa var at dei trengte ein «stellplass». I realiteten var det eit ledd i den tyske tilbaketrekkinga som pågjekk. Svein minnest at det vart eit høglytt ordskifte mellom far hans og ein offiser. Så skulle tre månader gå. 8. mai kom offiseren attende til garden, køyrande på sykkel. Han hadde visst fått permisjon for å ta denne turen, sette sykkelen frå seg og strekte ut handa mot far.
– Du hadde rett, sa han. Me har levd på ei lygn! Så synte det seg at han var frå Austerrike. Han fann fram bilete av familien – og dei fekk ein etter måten hyggeleg prat.
– Me hadde radio på garden. Ved middagsbordet dagen før hadde far fortalt at det var «full kapitulasjon». Då vart det heilt stille i stova. Svein fortel at mor og far held rundt kvarandre, klemmer kvarandre – lenge. Ja, meir enn det. Me var slett ikkje vant med at vaksne folk kyssa kvarandre. Det var eit øyeblikk som verkeleg sette kjensler i bevegelse. 8. mai vart det skote – høge smell – av rein glede. Det var som om karane frå Milorg endeleg fekk bruka våpena dei hadde skaffa seg. Og på same dagen som dei skaut vart Ragnhild Smedsrud fødd på nabogarden, kan eg hugsa…
Papa gjekk ikkje i 17.-maitog
– Du hugsar desse hendingane. Då hugsar du truleg også 17. mai 1945…
– Ja – og det eg minnest aller best er at me fekk papirflagg. Dei var ikkje noko tess og gjekk fort i oppløysing. Me brydde oss ikkje så mykje om det. Gleda over at det igjen var fred var det som verkeleg betydde noe. Men papa gjekk ikkje i 17. mai-tog, ikkje da, ikkje seinare. Eg har ikkje anna forklaring enn at det vart for sterkt.
Denne teksten inngår i et lengre intervju med ASTRID OG SVEIM SEM som TROND AASLAND har skrevet for NOTODDEN HISTORIELAGS ÅRSSKRIFT 2025 med utgivelse i 4. kvartal -25.
I kommunens arkiv finnes ingen dokumentasjon i det hele tatt om de 2 tregårdene og 7 murgårdene i Sentrumsbyggkvartalet. Tregårdene er fra 1908 eller før. HORDVEIGÅRDEN lå i Storgata, klemt mellom de to trebygningene i kvartalet. Den blei mest sannsynlig satt opp i 1910. Bygningen strakte seg i tre seksjoner innover i kvartalet og endte mot bakveggen på apotekgården. De to seksjonene nærmest Storgata blei revet da Sentrumsbygg kom. Seksjonen som gikk fram til apoteket blei revet i forfjor (2014). De siste årene bygningen var komplett, var den kledd med noen utrulig stygge blå blekkplater mot Storgata. Fasadebildet er fra 1914, toppen av arken ut mot gata er dessverre kutta av fotografen. Bygningen er muligens satt opp av R. Rode siden han starta Kaabemagasin her i 1911. Jeg kaller gården Hordveigården fordi fru Hordvei hadde dameundertøybutikk der da jeg var liten. Se på arken på loftsetasjen. Det smaker arkitekt av dette bygget. Se det nydelige jernankeret! Sjøl om bygget kanskje var vakrere enn vi aner, så gidder jeg ikke rote mer i det – i og med at siste rest blei helt BORTEVEKK for 2 år siden 🙁 Det er vanskelig å finne bilder av HORDVEIGÅRDEN, men leiter dere litt på bildene her så vil dere finne ut av det. Oppafor Ryen, neafor Cato Thoresen neafor kinoen. Da er du der. 🙂 Kinarestaurant der nå. Der seksjonen inne i kvartalet sto går det an å sette fra seg biler nå.
Hellandgården ble revet ca. 1980 og området er parkeringsplass i dag.
Den gamle Hellandgården var en rein leiegård som fiolinmaker/felemaker Olav Helland fikk satt opp i 1909.
Arkitekten heter Moen.
Det ligger en signert tegning i kommunens arkiv. Han bruker så mye krøll og dilldall i signaturen at den er vanskelig å tyde. Jeg har havna på S, L. Moen. Jeg har ikke klart å finne ut noen verdens ting om han. Han var neppe utdanna arkitekt. Det kan skjule seg noe så enkelt som Sveinung Larsen fra plassen Moen et eller annet sted i Bøtraktene. Umulig å finne ut av. Det var mye fint ved gården når man ser på detaljene, men jeg husker den som på bildene – noe litt feil med proporsjoner og helhet. Murmesterarkitektur av godt merke.
Murmester og byggmester er ukjent.
Olav Helland hadde laga og solgt hardingfeler og violiner på Notodden fra 1896. Forretningsvirksomheten blei ikke lagt til Hellandgården. Vi vet ikke hvor han lagde og solgte feler hele tida, men i mange år holdt han til i ÅSEGÅRDEN (CENTRALGÅRDEN, GRANDGÅRDEN, ELEKTRISK KJØLING).
I 1927 solgte Olav Helland murgården i østre torgkvartal til Hydro. Så kjøpte han Solvang av ungene til Asbjørn Knutsen (Mannen bak Seminaret på Skoland, mannen som enkelt, grovt og kort fortalt har skylda for at vi har Høgskole i byen den dag i dag). Helland flytta opp til Solvang samme året. Folk slutta med tida å kalle gården nede ved torget for HELLANDGÅRDEN, Solvang adopterte navnet og blei til Hellandgården.
(Der fikk jeg forklart hvorfor det er litt forvirring rundt navnet HELLANDGÅRDEN)
HELLANDGÅRDEN blei revet rundt 1980. De siste åra av sitt 70-årige liv sto den ensom igjen mot Industrigata i østre torgkvartal. Kommunens kirkeliknende blekkplateslangetørketårn og lagerskur var vekk. ARRESTEN og BADET var BORTEVEKK.
På bildet fra Telegata ligger nye Hellandsgården, Solvang, på skrå midt i bildet. På fargebildene rives Solvang.
De to fargebildene viser hvordan vi bevarer på Notodden. Eller mer presist, hva politikerne mener er greit å gjøre på arealer og bygninger i områder som er definert til bevaring i arealdelsplaner og slikt. Skal forklare nærmere i et seinere innlegg. Med kreativ saksbehandling er det utrulig hva du på lovlig vis kan få til på Notodden.
Fra Notodden Historielags årsskrift 1994 av Guro Nordby
De første levende bilder…
Notodden Teater i vinterdrakt, slutten av 1950 åra
Kinoen på Notodden
20. april 1906 sto en annonse med overskriften «Levende Billeder» i Teledølen, undertegnet «Ærbødigst Johan Widnes». Denne Widnes var en østfoldmann som etter mange år i USA hadde sans for showbusiness og forsto hvilke muligheter som lå i de levende bildene. Like etter århundreskiftet var han i gang med omfattende turneer, før han etter noen år skapte en solid kinodrift i Fredrikstad. «Teledølen» hadde omtale av begivenheten både før og etter. «En kjæmpefonograf – efter sigende Norges største – og en framifraa god kinematograf – vil der lørdag, søndag og mandag bli anledning til at se og høre. Til kinematografen vil der bli anvendt elektrisk lys» skrev avisen i forhåndsomtalen. Et par dager seinere kunne den bekrefte at begge maskinene hadde vært førsterangs, og forestillingene hadde vært godt besøkt. Bildeserien var rikholdig og god, og talene av mennene fra 7. juni 1905 var noe av det som hadde fanget størst interesse. For første gang var det brukt elektrisk lys Hitterdal arbeiderforenings lokale i Telegata (der Gimlegården ligger nå), ved at en kabel var innlagt for å skaffe lys til kinematografen.
Johan Widnes var ikke den eneste som fant veien til Notodden for i juni samme år presenterte «Nordisk Biograf Co., C. Køpken et program med levende bilder. Om noen av disse, eller andre omrejsende i kinobransjen, kan ha besøkt Notodden enda tidligere er vanskelig å si. Det var ihvertfall ingen faste kinoer i byen på den tiden. og det var langt mellom annonsene disse første årene. I mai 1907 hadde «Teledølen» blant dagens nyheter en liten notis om at en sakfører fra Kristiania hadde søkt politiet om tillatelse til å etablere et fast kinematografteater på Notodden. Tillatelsen får han nok, men hus tør det være verre med, kommenterte avisen.
Rundt 1910 var det to kinoer i byen. Den ene ble drevet av et utenbys aksjeselskap, visstnok kristianiafolk, så det var kanskje den før omtalte sakfører som nå var etablert. Denne kinoen holdt til i Aases gård i Storgata, og bar navnet «Notoddens Kinematograf». Aases gård var antakelig den samme som nå kalles Grandgården, eller muligens en del av denne. Den andre het «Verdensteatret», og ble drevet av fotograf Wangberg. Denne holdt til i arbeiderforeningens lokaler. Fotograf Wangberg var fra Kristiansund. Han flyttet til Notodden rundt 1903, åpnet fotografforretning og med tiden også kinematograf. «Verdensteatret» hadde vanskeligheter med å få politiets tillatelse til å avholde offentlige forestillinger. Teatret så seg i 1910 nødsaget til foreløpig bare å arrangere sluttede abonnementsforestillinger. Wangberg inviterte Hiterdals herredsstyres medlemmer til å overvære en forestilling 9. desember 1910, og dette var et populært tiltak. Bildene var klare og gode og forestillingen ble mottatt med bifall, meldte «Teledølen».
I 1912 ble Wangberg satt under tiltale for å ha gitt kinematografforestillinger uten politiets samtykke. Politifullmektigen mente at loven av 1875 om offentlige forestillinger, som tillot dramatisk kunst og konserter uten politiets samtykke, ikke kunne anvendes på kinematografer. Han syntes at en annen av lovens paragrafer, som omhandlet blant annet «magiske og ekvilibristiske præstationer, menagerier, panoramaer og andre seværdigheter måtte passe bedre.» Til slike forestillinger måtte politiets tillatelse innhentes. Fotografen hevdet til sitt forsvar at selv om hans forestillinger ikke var «dramatisk kunst», så ble de ledsaget av en mer enn alminnelig god musikk (piano, fiolin og klarinett), og dermed kunne forestillingen betegnes som konsert. Det var imidlertid politiets syn som fikk medhold i «nedre Telemarkens meddomsret», og Wangberg ble ilagt en bot på 50 kr. samt 30 kr. i omkostninger. Wangbergs begjæring om behandling i høyesterett ble avvist, «og herved er da fastslaaet, at almindelige kinematografforestillinger ikke er dramatisk kunst likesaalitt som de gaar ind under lovens begrep om «concert», skrev «Teledølen».
Kino, eller «kino`n» som folk sa, var populær underholdning. Ikke minst de mange anleggsarbeiderne sørget for at forestillingene var godt besøkt. På kinoen i Telegata hadde de noe som het mellomaktsunderholdning. Det var en liten negergutt som var låghalt, og en franskmann med langt, lokket hår som sang noen sentimentale sanger. Folk satt på trebenker uten ryggstø den første tiden, men dette la ingen demper på opplevelsen av disse merkverdige bildene som rørte på seg. Det var fryktelig dyrt, men de måtte inn og se, har folk fortalt fra den tidligste perioden. Særlig når det var regnvær, og om vinteren, når folk kom inn med våte klær, så ble det veldig tett og usunn luft når det begynte å bli litt varmt. Da hadde de en gutt som hadde som jobb å komme inn med ei bøtte som det var utrørt et eller annet i som luktet såpe. Han hadde ei sprøyte som han da brukte til å dusje utover forsamlingen. Det var stas å få seg en dusj av denne sprøyta, og det ble snart mye bedre lukt.
Den 13. september 1912 kunne Teledølen melde følgende: «Stor brand inat. Aases gaard brændt. Kaffistugo og kinematografen brændt.» Det var noen medlemmer av losje «Elias Blix» på vei hjem fra møte som oppdaget brannen. Notoddens og Salpeterfabrikkens brannvesen kom ganske raskt til brannstedet, og takket det stille været klarte man å unngå at brannen spredte seg til de omkringliggende gårder. Gården brant helt ned, men var heldigvis assurert. Denne kinoen kom ikke i drift igjen, da politimesteren tok tilbake retten til drift som var gitt inntil videre.
Huseierforeningen tar affære.
Det nevnte utenbys aksjeselskap som drev kino betalte 600 kr. i årlig avgift til kommunen. Selskapet ble skattlagt etter en inntekt på 10 000 kr. pr. år, men oppga selv inntekten til 3 600 kr. Hvis kommunen ikke ville gå med på at skatt ble betalt etter denne inntekten, ville de gå til sak. Kommunen gikk med på kravet. Inntektene av denne kinoen var dermed små for kommunen, da det i tillegg til den årlige avgift kr. 600 ble betalt 8% av årlig inntekt, det vil si kr. 288. Selskapets krangel med hensyn til skatten vakte forargelse og var bakgrunnen for at byens huseierforening bestemte seg for å drive kino. Foreningen søkte om rett til å drive kino på den betingelse at hele overskuddet uavkortet skulle tilfalle kommunen. Huseierforeningen var en sammenslutning av huseiere som ihvertfall var i virksomhet før 1910. I 1912 satt følgende personer i foreningens styre: G. Weckhorst, Hans Dalen, Johs. Strandli, Kittil Semb og Andres Susrud. Dalen var Notoddens første borgermester, mens Strandli ble byens første ordfører. Susrud ble forøvrig kinobestyrer noen år seinere.
«Teledølen» kunne 28. august 1912 bringe den nyhet at den kommunale kinematograf skulle ha sin første forestilling på søndag. Som bestyrer var ansatt E. Hansen fra Tønsberg, som pianistinne frk. A. Bie fra Drammen, som kontrollør Ole Tinnesand og som kassererske enkefru Magda Hansen, fra Notodden. Tre dager seinere sto annonsen for åpningsforestillingen. Av annonseteksten framgår det at kinoen ville virke for Notoddens vel. Huseierforeningen som sto bak denne kinoen hadde som tidligere nevnt fått bevilling fra politimesteren på den betingelse at kinoen seinere skulle overdras til Notodden Kommune. Avisen «Social Demokraterne» i Skien hadde et intervju med ordfører Strandli i «arbeiderbyen Notodden» i september 1913. Han snakket der om styre og stell i byen, blant annet at de hadde opprettet kommunal kinematograf. Strandli fortalte at hele nettooverskuddet tilfalt kommunen, men på den måten at det var satt inn i banken på et særfond. Tanken var å bruke pengene til opparbeidelse av parker og liknende. Fortjenesten var god, og de ansatte var bedre betalt enn vanlig var ved kinematografer. Som medlem av styret i huseierforeningen og seinere ordfører ser det ut til at Strandli oppfattet kinoen som kommunal.
Andre steder i landet fanget de opp det som hadde skjedd, og trodde at Notodden som den første by i Norge hadde startet kommunal kinodrift. Notodden ble brukt som eksempel og forbilde ihvertfall to steder i landet, nemlig i Harstad og Tromsø, men altså på litt tvilsomme premisser. I Tromsø tok de utgangspunkt i regnskapet for kinoen på Notodden, og regnet seg utifra folketallet sett i forhold til inntekten fram til at en kommunal kino i Tromsø ville bli en lønnsom investering. Høsten 1913 ble det åpnet kommunale kinoer i Harstad og Vardø. Huseierforeningen begynte sin kinodrift med en lånt kapital på kr. 900. Det første årsoverskuddet var kr. 11000. Byens befolkning slo ring om den «kommunale» kinoen, og den hadde stort besøk. Huseierforeningen hadde som mål å skaffe byen en kino uten å belaste det kommunale budsjett, og i desember 1913 søkte de bystyret om garanti for et banklån på 45 000 kr. til oppførelse av kinobygning på betingelse av at bystyret når som helst kunne forlange seg den overdratt uten noe vederlag. Garantien ble gitt enstemmig fra bystyret, og huset sto ferdig høsten 1914. Huseierforeningen kunne i 1914 innvie sitt nye bygg, «Notoddens Theater». Åpningen foregikk i overvær av en rekke innbudte gjester, deriblant kommunestyret. De innbudte beså det nye lokale, et orkester spilte, og filmen «Atlantis» ble framvist. I salen og på galleriet var det tilsammen 366 sitteplasser. Lokalet var i det hele tatt meget vakkert, vel en av de flotteste kinematografer i landet, mente «Teledølen». Bygget hadde fått scene med omkledningsværelser, og store kjellerlokaler hvor blant annet maskineriet var installert. Lokalet var oppført av byggmester Hagen etter tegning av arkitekt Blix. Scenedekorasjonene var utført av teatermaler Rudolf Krogh. Kostnadene var tilsammen på 55 000 kr. Tilsynet med oppførelsen av huset var vesentlig utført av Weckhorst, som hadde nedlagt et energisk arbeid. Før forestillingen begynte holdt Weckhorst en tale til folket, «en tale som helst ikke burde været holdt», skrev «Teledølen». Den minnet altfor meget om «cirkusforestillingen paa Meierisalen» – hva avisen nå måtte mene med det. Weckhorst framholdt i sin tale det store og uegennyttige arbeidet huseierforeningen hadde nedlagt, og som de ikke hadde fått noe som helst for. Nå var de lei, og kommunen skulle få overta hele stasen. På to år hadde de tjent 23 000 kr. «Adressen i hans tale var saa tydelig, at formandsskapets medlemmer bibragtes indtrykket av, at de var anmodet om at overvære den store aapning for at bli skjældt huden fuld», skrev «Teledølen» videre. Ifølge avisen gjorde talen et pinlig inntrykk og medvirket til en trykkende stemning istedenfor fest-stemning. «Teledølen» innrømte Weckhorst all ære og fortjeneste i denne sak, skrev de, men ikke på de premisser han selv la til grunn i sin tale.
Filmene som har vært vist på Notoddens kinoer er de samme som har vært vist på kinoene over hele landet. I den aller første perioden ble det vist et mylder av filmstumper. Seinere ble det vanlig å vise først en krigsjournal eller filmavis, deretter et drama/skuespill og så et komisk stykke. For å lokke til seg publikum ble annonsene utstyrt med fristende kommentarer under filmtitlene. Under titlene på filmene fra virkeligheten kunne det for eksempel stå «meget interessant», «umaadelig interessant», «meget gribende» eller «gribende virkelighedsbegivenhed». De komiske stykkene ble bejublet i annonsene så det er et under at de hadde adjektiver nok. Her er noen eksempler på slike superlativer hentet fra kinoannonser i 1910: «uhyre morsomt», «stor lattersukces», «overordentlig komisk», «enestaaende morsomt», «meget fornøielig», «knakende morsomt», «tip-top morskabsserie» og «attraktion! attraktion !»
I det nye kinoteateret hadde de noe nytt og fint, nemlig klappseter. De voldte besvær den første tiden. En kjent historie om disse klappsetene som går for å være sann er den om to karer fra Hjartdal som satt ved siden av hverandre på kinoen. Den ene satt så rart, snart litt langt oppe og snart litt langt nede. Etter ej stund sa han til kameraten sin: «Detta her var moro, men så segt (tungt, slitsomt) som det var.» Og så viste det seg at han satt ikke, han holdt i armstøttene, og satt på huk. Ved en annen anledning opplevde kinopublikum at helten ble tatt av en løve. En av publikum ble sterkt oppskjørtet og reiste seg opp og slo seg på knærne og oja seg. Da han skulle sette seg igjen, hadde han glemt at det var klappseter Han gikk rett i gulvet – sikkert til fornøyelse for de som satt rundt ham.
Huseierforeningen hadde drevet kino i arbeiderforeningens lokale, og de fortsatte å drive denne en stund også etter at de bygde Notodden Teater. De mente at det var på tide å avvikle driften der, så de foreslo dette for kommunen ved overdragelsen. Kommunen overtok alle løpende kontrakter, deriblant kontrakten med arbeiderforeningen om leie av lokale og istandsettelse av dette etter endt leie.
«Notoddens kommunale kinematograf» blir kommunal.
Notodden Teater og parken alle pratet om
I 1915 overtok kommunen begge kinoene uten å betale noe vederlag. Overtakelsen fant sted 1. august 1915. Teatret ble deretter drevet som en egen forretning, og bygget ble som det ligger i navnet brukt både til teater og kinoforestillinger. Overskuddet ble fordelt på en rekke gode formål, som for eksempel støtte til trengende til jul, og midler til elever på gymnaset.
Dette at kinoen var kommunal gjorde at den ble bekjempet fra ulike hold. Bare ett av filmselskapene ville levere film til Notodden kinematograf, de andre blokkerte den. Når de omsider gikk med på å levere film, forlangte de 30% av bruttoinntekten – noe som var en uhørt pris den gang. Dette var en politikk som ikke bare rammet Notodden. I 1917 sluttet de kommunale kinoene seg sammen og dannet KKL, Kommunale Kinematografers Landsforbund. To år etter ble Kommunenes Filmcentral A/S etablert, og den harde kampen med byråene ble etter hvert avblåst med full seier til KKL og Kommunenes Filmcentral.
Det framgår av sakspapirene i forbindelse med overdragelsen at huseierforeningens motiv for å starte kino var at de mente inntektene burde tilfalle byen, og ikke et utenbys aksjeselskap. Økonomiske motiver på egne vegne hadde huseiseierforeningen fikk tillatelse til å drive på den betingelse at kommunen seinere skulle overta, var dette med kommunal kinodrift ikke en helt fremmed tanke på den tiden. «Da Notoddens huseierforening nu nærmer sig det maal den havde sat sig, da den lagde igang arbeidet for at sikre kommunen de indtægter som et utenbys aktieselskap trak fra stedet ved drift av kinematograf idet ny bygning er opført, saa anmodes bystyret fra 1. ste november, at overtage begge kinematografer med deres aktiva og passiva og at beslutning fattes desangaaende i første bystyremøte skrev huseierforeningens styre i et brev til bystyret høsten 1914 Innen 1. november skulle de ha regnskapene klare for begge kinoene, skrev de, og det ser ut til at huseierforeningen gjerne ville at kommunen overtok så raskt som mulig. Det ser imidlertid ut til at huseierforeningen ikke syntes deres initiativ ble satt tilstrekkelig pris på. Som nevnt uttalte Weckhorst i talen ved overdragelsen at de ikke hadde fått noen takk for det arbeidet de hadde gjort, «ikke engang saa meget som en flaske landsøl», bare utakk.
Samtidig med at papirene om overdragelse ble utarbeidet, hadde det i formannskapet blitt framsatt forslag om at det nåværende styre for den kommunale kino skulle pålegges å ikke foreta ytterligere disposisjoner og arrangementer med ansettelser o.l. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt. Det ble referert i huseierforeningens møte i september 1914, og styret besluttet følgende: «Styret kan selvfølgelig ikke uten videre efterkomme formandskabets foranstaaende paalæg al den stund styret ikke er valgt av formandskabet, men av Notoddens huseierforening hvem det alene staar til ansvar for, og hvis beslutninger det har at handle efter.» Igjen framgår det at kommunen helst ville overta ansvaret sjøl og at huseierforeningen følte seg umyndiggjort og lite verdsatt av kommunen.
Det var klart uttrykt ved overlevering til kommunen at overskuddet skulle gå til nedbetaling av gjeld så lenge slik fantes, og deretter til beste for kommunen, på den måten at man tilgodese formål som ellers ikke fikk plass på budsjettet. Siden Notodden Teater hadde eget styre og eget regnskap kom spørsmålet om kommunens rett til teateret opp tidlig i 1930-årene, i forbindelse med at bystyret vedtok å bygge på lokalet. Saken gikk til fylkesmann og departement, men resulterte i at man ikke fant noe som tydet på at Notodden Teater var eget rettssubjekt. Dokumentene tilsa heller ikke at kommunen hadde forpliktet seg til å bruke overskuddet på noen spesiell måte etter at gjelden var betalt. H. Dalen, som var med i styret i huseierforeningen ved overdragelsen, skrev i en erklæring i 1932 at det var en forutsetning at teaterets eiendeler og overskudd ikke skulle inngå i kommunens regnskap, men benyttes til kulturelle formål. Flere enn han kunne bevitne at dette hadde stått i gavebrevet fra huseierforeningen til kommunen, men dette brevet hadde brent opp. Det var naturligvis også et diskusjonsspørsmål hvorvidt kommunen måtte føle seg bundet av disse betingelsene. I praksis ble de etterlevd, men da spørsmålet kom opp, fantes det altså ikke noe i dokumentene som tilsa at det måtte være slik. Overskuddet skulle komme byen til gode, og ikke tilfalle privatpersoner. Dette var huseierforeningens tanke, og den ble holdt i hevd også etter at kommunen overtok. Eksempelvis viser regnskapet for 1925/26 at overskuddet var 4323,50 kr. og ble benyttet til gaver, fordelt slik:
Stipendier for elever ved Gymnasiet kr. 3.000,00 Trængende til jul kr. 471,00 Til speidermusikkorpset kr. 516,50 Til Husflidsutsalg i Notodden kr. 315,00 Til Samaritan-kursus 21,00
Regnskapet for 1938 viste et overskudd på 22 536, 33 kr. Det ble bevilget gaver for 3 783,80 kr og avsatt 8 000 kr. til gamlehjem. Byens sang- og musikkliv ble tilgodesett med 500 kr., biblioteket med 2000 kr., mens resten gikk i banken. Utgiftene var større enn foregående år, og bestyrer Rønning redegjorde for dem i sin kommentar til regnskapet. Både lokalet og maskinrommet hadde blitt pusset opp og forbedret. Dessuten var det opptatt en film i anledning byens 25-årsjubileum, og den hadde kostet kr. 954.94. På jubileumsdagen hadde det blitt leid inn filmer for gratis framvisning og dette hadde kostet 200 kr.
I 1929 var kommunal kinodrift igjen gjenstand for debatt. Regnskapet for 1927/1928 viste at driften ikke lenger ga like gullkantede resultater, og de bevilgede gaver ble dette året for eksempel tatt av kapitalen. Forstkandidat Arild Endresen fremmet i et åpent brev til formannskapet forslag om at Notodden Teater burde selges eller leies bort, slik at pengene kunne brukes til ny kirke. Endresen mente at byen snarest måtte få en verdig kirke, og kom med forslag til hvordan denne kunne finansieres uten at budsjettet ble belastet. Salg av kinoen, samt kinoens kapital og årlig avgift for drift var innbakt i dette forslaget. Formannskapet var ikke udelt begeistret for Endresens forslag. Saken ble oversendt teaterstyret til uttalelse. Teaterstyret mente salg på dette tidspunkt ville være uheldig, og viste til at gjennomførte besparelser og innskrenkninger hadde ført til at det allerede for året 1929 lå an til et lite overskudd. Teaterstyret pekte også på den rivende utvikling filmen syntes å stå foran, ved at stumfilm delvis ville bli erstattet med talefilm. Det var grunn til å tro at en slik forandring ville bety økt interesse for kinoen, mente man, og det var all grunn til å se tiden an. Dette var et syn borgermester, formannskap og bystyre delte.
Saken fikk også spalteplass i avisen. Kinobestyrer Susrud skrev at kinoen hadde gått meget godt fram til de par siste år. Ingen bank kunne vise til en slik nettoavkastning som kinoen hadde hatt, mente Susrud. De siste års reduserte inntekter skyldtes ifølge ham de dårlige tider med stor arbeidsledighet. Forhåpentlig går vi lysere tider i møte, skrev Susrud, «og da vil sikkert også kinoen bli den samme gode melkeku for kommunen som den alltid før har vært.»
Susruds framstilling var ensidig og tendensiøs, svarte Endresen i neste innlegg. «De burde iallfall ha ydet den avdøde hr. Weckhorst og sannheten den honnør at det var hr. Weckhorst der med sin litt originale ildsjel førte kinoen frem til det den blev skrev Endresen, og fortsatte med et sleivspark til Susrud: «Deres innsats blandt de produktive krefter i samfundet var da som ellers beskjeden.» Endresen hadde ingen tro på at tidene ville bli lysere. Interessen for kino var dessuten i sin alminnelighet dalende, var hans mening. Kravene til filmer, musikk og utstyr steg, og ledelsen syntes å savne evnen til å følge med. Kapitalen måtte reddes mens det ennå var noe igjen, hevdet Endresen. Men han fikk altså ingen med seg i sitt syn, og det ble med debatten. Kinoen forble kommunal.
18. mars 1930 var det lydfilmpremiere på Notodden, og den var i alle henseender vellykket, skrev «Teledølen». Man hadde valgt dansk utstyr, og dette viste seg å være fullt på høyde med andre merker på markedet, til tross for at det var mye billigere. Åpnings-forestillingen foregikk med en rekke av byens autoriteter som innbudte tilskuere, mens det vanlige publikum møtte tallrikt fram til kveldens seinere forestilling. Før det store øyeblikk spilte kinoens trio et nummer, og så kom et utdrag av operaen «Perlefiskerne» fram på lerretet. Benjamin Giglis vidunderlige stemme bruste mektig gjennom salen og fortalte alle at stumfilmen var et tilbakelagt stadium. Lyden var meget naturtro og god, ifølge «Teledølen», selv om den selvsagt ikke kunne hamle opp med den levende menneskelige stemme. Teknikken hadde allerede utviklet seg videre fra disse første lydfilmene ble laget. Kveldens premierefilm var «The Singing Fool», og denne var en såkalt «platefilm». Lydgjengivelsen var mye bedre i de nyere filmer hvor lyden var kopiert på selve filmstrimmelen, så det var mer å se fram til. Filmen «The Singing Fool» hadde en gripende innhold, og ikke et øye var tørt da Al Jolson i sluttscenen sang sin verdensberømte lille sang «Sonny Boy» for sitt døende barn.
De prominente gjester var invitert til en enkel festlighet på Teaterkafeen, som holdt til i nabohuset, etter forestillingen, og teaterstyrets formann, lensmann Holland, uttrykte der håp om at lydfilmen ville føre til økte inntekter for kommunen etter noen års dårlig inntjening på kinodriften. Anskaffelsen av utstyret hadde så langt kostet 17 500 kr. og det var håp om at denne investeringen ville være innbringende. Hans Helgesen nevnte i sin tale at enkelte hadde ment at kinoen burde leies ut til private, slik at den i det minste ville gi kommunen en fast årlig leieinntekt. Men fordi kinoen på Notodden var en av landets første kommunale kinoer og spiren til kommunal kinodrift på sett og vis kom nettopp her fra byen, ønsket styret heller å se på hva som kunne gjøres for å få kinoen til å gi kommunen inntekter igjen. Forskjellige reformer hadde vært prøvd, blant annet bedre musikk, men da lydfilmen kom ble styret snart klar over at her måtte de følge med. Nå var det bare opp til byens befolkning å slutte opp om kinoen og dens nyinvestering, uttalte Helgesen på vegne av styret. Borgermester Dalen ga uttrykk for at alle kom inn på dette at kinoen gikk så mye bedre før. Men da var det gode tider, og dessuten hadde radioen kommet inn som en lei konkurrent, mente Dalen, så bestyrer Susrud skulle ikke ta det så alt for tungt at det hadde gått nedover. Alle som kjente Susrud visste at han hadde lagt hele sitt virke i kinoen. Bestyrer Susrud ble takket for sitt arbeid og fikk seg utbragt en skål.
Kinoen under krigen
10. oktober 1941 fikk byen besøk av «minister» Riisnæs, som skulle tale i teatret. Nazistene fryktet at befolkningen ikke ville sette tilstrekkelig pris på hans besøk, og prøvde derfor å sikre seg et publikum ved å sørge for at dørene ble stengt etter en kinoforestilling. Kinostyrer Hans Rønning mente at kinoreglementet ikke tillot noe slikt, dørene ble åpnet som vanlig og bare et lite fåtall ble sperret inne. Folk hoppet til og med ned fra galleriet for å komme seg ut, og bare 60-70 personer satt i fella. «Ministeren» var av den formening at kinostyreren hadde liten forståelse for den nye tid, så han ble avsatt. Notoddingene gikk da til kinostreik. Bare tyskere og tyskervennlige besøkte kinoen under resten av krigen, og streiken var meget effektiv.
Under krigen ble det i Norge laget flere filmer enn i førkrigsårene, og folk gikk mer på kino enn vanlig. Tidlig i 1941 kom det oppfordring om kinostreik fra Londonsendingene og den illegale pressen. Først gjaldt oppfordringene til boikott bare tyske filmer, 24 men snart kinobesøk overhodet. Streiken ble en fiasko, og er av de få mislykte tiltak i den holdningskampanjen som nordmenn i etter tid har vært så stolte av. Folk syntes nok at de trengte kinoen som et pusterom i den vanskelig tiden. Det forekom lokale boykottaksjoner enkelt steder, men de var for det meste lite vellykte. Notodden sto altså i en særstilling med sin langvarige, vellykte streik.
22. mai 1945 meldte «Teledølen» at kinobestyrer Rønning igjen var i sving på gamle tomter. Han fortalte til avisen at han først og fremst hadde måttet ta seg av parken, som var i en sørgelig forfatning. Det var for øvrig Rønning som anla denne parken, eller hagen, rundt kinobygningen. Angående programmet framover kunne han fortelle at de foreløpig måtte kjøre gamle filmer. For Notodden-publikummet var dette imidlertid nytt stoff. Det var 50 måneder siden sist det var kino, så avisen spådde kjempekøer i tiden framover. Ved åpningsforestillingene dagen før hadde det vært proppfullt hus og et hjertelig gjensyn mellom bestyrer og publikum. Bestyreren ønsket velkommen foran forestillingene og ble hilst med sterkt bifall. Kunne det være en ide å gå over til forhåndssalg av billetter, spurte «Teledølen», slik at en slapp de lange køene?
Notodden Teater revet -kinoen inn i Sentrumsbygg.
24. januar 1977 hadde «Telen» bilde av at sistemann som kjøpte billett på den gamle kinoen, Ingar Vihovde, ble overrakt blomster En epoke i Notoddens historie er forbi, het det i overskriften, og det er berettiget å snakke om «slutten på en epoke» når det gjelder riving av «Notodden Teater». Mange gamle hus har blitt revet i byen, og mange har hatt sine meninger om det. Det spørs om ikke den gamle kinoen er den bygningen som har blitt mest savnet, uansett syn på behovet for ny og mer tidsmessig kinosal. Det var da også en del protester og motstand mot rivingen.
Et stykke Notodden-historie i ferd med å forsvinne
«Notodden Teater» var ikke lenger en tidsmessig bygning. Den tilfredsstilte ikke kravene til en teater- og kinosal. Bystyret bestemte allerede i 1958 at byen måtte ha en ny kino, og det ble satt av penger til et byggefond. Da A/S Sentrumsbygg ble stiftet i 1970 gikk kommunen inn som aksjonær. Byggearbeidene kom i gang i 1976, og to år etter sto bygget ferdig.
Inne i kinoen før den ble revet, at som ikke ble henta ble vraket
I «Telen» kunne leserne i januar og februar 1977 følge rivningsprosessen. 10. januar hadde «Telen» følgende overskrift: «Hundre-tusener spares ved å rive Notodden teater nå.» Samfunnshuset i Heddal skulle få plukke ut det utstyret de var interessert i å overta og Sentrumsbygg skulle betale flytting og husleie for kinoen i Skoland. Det var nemlig på Skoland kinoen skulle friste en midlertidig tilværelse fram til Sentrumsbygg var ferdig. Forholdene var langt fra ideelle – scenen ble brukt til maskinrom og lerretet ble hengt foran ytterdørene. Hele flyttingen opp dit med stoler og maskiner ble unnagjort på ett døgn. Det var en radikal nedgang i besøket under Skolandsperioden. Den var beregnet til å vare ca. 1,5 år.
Kinosjefen regnet med et større svikt i besøkstallet dersom det skulle drives videre i den gamle kinoen uten vedlikehold. Riving og nybygg raskest mulig var derfor en økonomisk sett gunstig løsning. I en artikkel 27. januar ble det fokusert på de fine gamle søylene på kinobygningen, for mange hadde spurt om hva som skulle skje med dem. Dette hadde de tenkt over, svarte tiltakssjef Arne Reinertsen, og det var bestemt at søylene og trappa skulle tas fint ned og bevares. Hva de videre skulle brukes til, var ikke bestemt. Ubekreftede rykter sier at søylene er omskapt til bord og benker på rasteplassen i Kleivane.
24. november 1978 var det åpning av «Notodden kinoteater». En rekke innbudte gjester fikk med diverse tekniske problemer se filmen «Vendepunktet». Notodden Bymusikk spilte ute og Notodden orkesterforening inne. Den nye kinosalen hadde plass til 430 tilskuere, og gulvflaten var på 2 000 kvadratmeter.
Kinosjef Odd Gundersen hadde skrevet en prolog til anledningen. I likhet med Gundersen nevnte kinostyrets formann Jørn Vale Isaksen i sin tale at Notodden var først ute med kommunal kino, og han framholdt også at den lenge var landets mest moderne kino. Det var nok mange som savnet fasaden til den gamle kinoen, sa Isaksen, men han trodde det var svært få som savnet det som var inni. En av gjestene ved åpningen var direktøren for Kommunale Kinematografers Landsforbund, Egil Fonn. Til Telen ga han uttrykk for at hans førsteinntrykk var at den nye kinoen hadde en «kjølig eleganse». Han mente materialvalget var fornuftig, og at kombinasjonen med samfunnshus var bra. Fonn ga uttrykk for at kinoene generelt sto foran en ny storhetstid. Landets kommuner satset på kino, fortalte han, og det var stor økning i kinobesøkene landet over. Dette skyldtes ikke minst det sosiale fellesskap man følte ved å gå på kino.
Kritiske røster ba om spalteplass i «Telen» også i anledning den store begivenheten som åpningen av den nye kinoen var. En innsender lurte på om det fortsatt ville bli reprisefilmer som stort sett ville bli vist på kinoen, og foreslo en fast ukedag for slike, samt at det ble gjort klinkende klart at det dreide seg om reprisefilmer. En annen innsender stilte spørsmål ved bruk av skattepengene, etter at han hadde lest i «Telen» at åpningen av den nye kinoen kostet nesten 24000kr. Var det det vanlige kinopublikum som ble innbudt og fikk spise og drikke for tusener, spurte han? Å nei, det var de privilegerte denne gang som ellers. En verdig åpning kunne ha vært åpent hus i noen dager med gratis brus til ungene, mente denne innsenderen. En tredje innsender stilte spørsmålstegn ved å bruke 100 000kr. til utsmykning av kinoen, når eldreomsorgen hadde et skrikende behov for penger. Navnet på den nye kinoen forårsaket en viss debatt. Siden lokalet skulle brukes også til teater og konserter, mente mange at den burde hete «Notodden Kinoteater», og dette navnet var også i bruk en stund. Et navneforslag som også kom opp i bystyredebatten var «Rallaren». Bystyret bestemte seg imidlertid for «Notodden Teater», navnet til den gamle kinoen. Det var et navnevalg som signaliserte tradisjon og kontinuitet på tross av riving, nybygg og opprivende følelser.
Åpningen av den nye kinoen hadde en gunstig effekt på publikumsinteressen. I 1979 steg besøkstallet med 106% sammenliknet med året før. Kinoen hadde dette året 89 990 Besøkende, hvorav 14198 barn. Men det varte ikke lenge før Notodden Teater fikk oppleve det samme som landets øvrige kinoer – et jevnt synkende besøkstall. I 1982 var nedgangen på 11% i første halvår sammenliknet med året før, og lørdagsstenging ble vedtatt for å spare penger.
I 1983 var totalbesøket 55 627 personer, hvorav 7 327 barn. Etter et lite oppsving midt i 1980-årene har tallene vært på rask tur nedover igjen, og i 1991 var det 23 119 besøkende på kinoen, derav 1168 barn.
Den kommunale kinoen har vært drevet av et valgt kinostyre fra 1915 og fram til 1980. Dette styret har hatt ansvar for å sette opp budsjett og foreslå billettpriser. De har tatt seg av forholdet til KKL og filmbyråene og for øvrig holdt kontakt med organisasjoner og personer utenfor lokalsamfunnet. Ansettelser, annonsering, reklame, skilting og kunstnerisk utsmykning av lokalene er blant de sakene kinostyret har stelt med. Mye dreide seg om faste, årvisse oppgaver, som budsjett og regnskap.
1 1976 kom spørsmålet om kinostyrets status opp til vurdering, i forbindelse med «Innstilling om kulturstyre i Notodden». Utvalget som hadde gitt denne innstillingen foreslo at kinostyret skulle fortsette som et underutvalg under kulturstyret fram til den nye kinoen var ferdig, da kinostyret fungerte som byggekomite. Siden kunne utvalget opphøre og funksjonene overtas direkte av kulturstyret. Kinostyrets medlemmer pekte på at kinostyret i motsetning til kulturstyret var et forretningsstyre med en driftsomsetning på ca. 1,8 mill. kr., og at dette pekte i retning et eget styre eller underutvalg. Det endte med at kinostyret ble tillagt kulturstyret i 1980.
Kinodrift – spekulasjon og kulturpolitikk.
Utviklingen av kinotilbudet i Norge har gått fra en rent kommersiell drift hvor hovedmotivet var å tjene penger til en drift hvor tilbudet til publikum settes i sentrum. Den tidligste perioden i kinoens utvikling, da omreisende og seinere faste kinoer tilbød filmstubber av meget blandet kvalitet til et publikum som slukte alt, varte ikke lenge for Notoddens vedkommende.
Kinobestyrer A. Susrud skrev i et innlegg i «Teledølen» i 1929 at Notodden var den første by i Skandinavia som begynte med kommunal kinodrift, og denne påstanden har seinere blitt gjentatt mange ganger. Bestyreren regnet da den kinoen som huseierforeningen drev som kommunal, for hvis man tar utgangspunkt i den egentlige kommunale overtakelse, i 1915, blir påstanden ikke riktig. Det var som nevnt Harstad og Vardø som var først ute med reint kommunal kinodrift. Allerede fra 1912 hadde kinodrift imidlertid blitt gjenstand for samfunnsmessig kontroll på Notodden, om enn via en forening Notodden huseierforening må ha vært usedvanlig tidlig ute med å forstå at på området kinodrift var det penger å tjene, og at disse pengene ikke burde tilfalle tilfeldige spekulanter. Deres initiativ ble en spore for oppbyggingen av kinovirksomhet mange steder i Norge. Huseierforeningens kino bar navnet «Notoddens kommunale kinematograf» og hele fortjenesten tilfalt kommunen, så det er ihvertfall ikke feil å si at Notodden var tidlig ute med ikke-kommersiell kinodrift.
Kommunal kinodrift ble etter noen år det dominerende mønster i Norge, til forskjell fra de fleste andre land i den vestlige verden.
Konflikten mellom kravet om lønnsomhet og en filmkulturell målsetting kan man aldri komme fra, men kommunale kinoer burde ha et bedre grunnlag for å takle denne konflikten enn private kinoer Det har vært en kulturpolitisk målsetting å kunne tilby et variert utvalg filmer, under gode forhold og til akseptable priser, tilgjengelig for flest mulig mennesker.
Spørsmålet har imidlertid blitt aktualisert på nytt de siste årene, da det har vist seg stadig vanskeligere å opprettholde en lønnsom kinodrift mange steder. Kommuneøkonomien sammen med den politiske vilje vil avgjøre hvorvidt systemet med kommunal kinodrift vil bestå også i framtida på Notodden som mange andre steder.
Ingar Vihovde fra Notodden kjøpte den aller siste kinobiletten Klipp fra Telemark Arbeiderblad 2. januar 1977
Noter:
De omliggende gårder, lensmannens, telefonstasjonen og Central var truet, står det i avisreportasjen. Gården var nedbrent etter en time, og bare muren sto igjen. Dette er vanskelig å forstå, siden denne gården er den samme som nå kalles Grandgården. Enten må gården ha blitt satt i stand igjen etter brannen, eller så var det bare en del av gården som brant.
Litteratur
– Evensmo, Sigurd: Det store tivoli. Film og kino i Norge. Oslo 1992.
– Eide, Karl (red.): Vegviser for Notodden. Utgiver: O. Bangen. Notodden 1946.
– Film og Kino, nr.4/1987. KKL 70 år.
– Hansen, Jens Chr.: Notodden. Notodden 1963.
– «Kinoen i dagens samfunn. En orientering fra KKL til de nye kinostyrene og andre som skal fremme god film.» Mars 1976.
Andre kilder:
Intervju med lærer Olav Barikmo, f. 3.12.1899. Intervjuer: Svein Gunnar Braadland. Utlånt fra Notodden Historielag.
Referater og sakspapirer fra formannskap, bystyre og kinostyre.
Avisutklipp fra Teledølen og Telen.
Skriftlig og muntlig informasjon fra Alf Mostue, Odd Gundersen Olav Sem.
