Forfatter: Ole Arvid Vassbotten

Tekst: Trond Aasland

En søndag i slutten av april var det turnstevne i Porsgrunn. Mer enn tusen unger på en regntung Pors stadion. Det var oppvisning for forventningsfulle foreldre – og kanskje ikke så mange andre. Men det er utrolig hvor mange mødre og fedre tusen unger kan ha. De var kommet fra alle kanter av Telemark for å se sine håpefulle, men nå satt de sammentrykte under paraplyene, hutret og frøs med dogg på brillene.

Musikken dunket ut gjennom høyttaleranlegget og inviterte bare sånn passe til å bevege seg i rytmisk takt ute på gressmatta. Så stilnet musikken, blikket ble rettet mot ei dame som tydeligvis skulle ønske alle velkommen til den store dagen. Hun til og med presenterte seg med det fiffige navnet Duddi. Duddi Kjellevold Rød, sa hun, og talte akkurat passe lenge. Selvfølgelig måtte hun også begynne å snakke om været. Hvem gjør ikke det! Vi måtte ikke ta det så tungt – «og husk da endelig, sa hun, at bak skyen er himmelen alltid blå!»

Der sto vi da, passelig våte og kalde, i tynn T-skjorte og kort kortbukse. «Himmelen alltid blå»…. Ja, ja. Men så skjedde det utrolige. Det gikk knapt ett minutt. Omtrent i det øyeblikk som musikken på nytt gjallet utover stadion, sprakk skydekket brutalt opp. Sola presset de første varmende strålene rett ned i graset der vi på signal gikk taktfast i gang med våre innøvde bevegelser. Så sprakk det enda mer opp der oppe mellom skyene – himmelen ble solfylt og blå. Og flere av oss tenkte vel at nå ville de voksne bli fornøyd, helt uavhengig av hva vi presterte av akrobatikk. På hjemturen var det flere som nevnte Duddi. For min del var jeg sikker på at hun sto i ledtog med Vår herre og hadde evne til å utrette mirakler.

Treneren vår het Oddvar Kiise, var flink og snill og hadde grenseløs tålmodighet med gutter som ville lære å turne, men nok hadde en lang vei å gå. En som het Jørn lå langt foran de fleste. For å trøste oss andre sa Oddvar at Jørn hadde begynt på turninga da han var fem år. Når vi starta som åtte-, ni- eller tiåringer, så tok alt litt lengre tid… Vi måtte holde motet oppe!

Baklengs salto var ikke for pyser, men også her visste Oddvar råd. Han holdt armen som ei stødig stang bak korsryggen. Gikk det bra, så roterte vi rundt den stanga og kom ned på beina. Gikk det mindre bra, så brukte han armen til å gi ryggen et lite løft, slik at vi med felles innsats likevel kom ned på beina. Slik var det med flere av våre øvelser. Med trygghet for at det ikke var farlig, så våget vi mer, og fikk til mer.

Treningen foregikk for det meste i «Storsalen» i første etasje i Gulbygget på folkeskolen. Der hadde vi jo også gymtimene våre, og kunne bli fortrolige med å rulle på matte, klatre i tau og ribbevegg og bruke springbrett slik at vi kunne hoppe over ei stor trekasse. En gang var jeg uheldig og fikk en låsning i høyre underarm. Det var umulig å rette den ut. Så ville det seg slik at da jeg med mye strev hadde klart å få på meg klærne og skulle gå hjem, kom det en eldre mann inn i garderoben. Han skulle visst trene han også. «Dette er doktor Cappelen», sa Oddvar. Doktoren så på armen, kjente litt på den. «Hvis den ikke er bedre i morgen, så må du komme til kontoret mitt klokka to», sa han.

Dagen etter var jeg enda mer bekymret. Armen var like ubrukelig og rar. Far ble med til doktoren. Vi slapp å vente lenge, kan jeg huske. «Å, ja – det var den armen. Hm, nå skal vi se». Han tok godt tak i handa mi, nå. Så tok han tak på baksiden av overarmen, vred underarmen fram og tilbake noen ganger, rykket litt i den og vred et par ganger til. «Prøv om du kan rette den ut nå!» Jeg var ikke sterk i trua, men la forsiktig press på underarmen – og den rettet seg helt ut. Så opp – og ned – og opp. Problemet var borte, som ved et trylleslag!

Pappa gjorde seg klar til å betale. «Det koster vanligvis seks kroner og femti øre, men han er jo turner, så da koster det ingenting», sa Cappelen. Det er ikke rart at doktor Thor Cappelen var en respektert og svært godt likt mann på Notodden.

Siden jeg av en eller annen grunn likte å løpe, meldte jeg meg inn i friidrettsgruppa i Snøgg. Der var Hydro-mannen Ole Johan Waaler en drivende kraft. Noen andre voksne støttet også opp. En het Bringsrud, en het Thorsen. Det var litt moro når utesesongen startet og gamle storhetene viste seg på banen.

Trening inne i vintermånedene skulle legge grunnlaget for vår- og sommersesongen. Den relativt nye, store idrettshallen var en sann åpenbaring. Den kunne brukes til så mangt: Håndball, badbington, volleyball, kurvball, bryting – og innetrening for dem som hadde sommersesongen ute.

Vi hoppet «stille lengde», høyde uten tilløp og løp fram og tilbake i idrettshallen, men det var også en del utetrening, selv om det var vinterlig ute. Vi løp til Lisleherad og tilbake igjen. Terrengløp var visst det jeg likte best. Treneren vår sa at jeg var påmeldt til KM i Kragerø. Elleve år var yngste klasse, jeg hadde akkurat fylt ti. Forventningene var kanskje ikke så store. Og det gikk heller ikke så bra. Jeg falt, lå helt sist, men avsluttet med en fin spurt og ble visst nr 12.

Året etter var det kretsmesterskap på Heistad. Da var vi flere fra Notodden i min klasse, og nå hadde vi til og med tid til å teste løypa før løpet. Den var altfor kort, knapt 600 meter og litt av den lå inne på en grusbane. Dette er da ikke terrengløp!

Treneren vår var nok enig, men kunne lite gjøre. Jeg så for meg at dette ville gå dårlig. Det var mange flere deltakere enn året før, så vi ble delt inn i to puljer, og så fikk tidene bestemme hvem som skulle få medaljene. Jeg kom i mål som nr. 4.

Jo, løypa var virkelig for kort – altfor kort! Så ventet alle spent på neste heat. Ville de løpe enda fortere? Vinneren kom inn bak min tid og ble nr. 6 på resultatlista. Han het Ole Jørgen Pettersen og var en av treningskameratene mine. Han var nok aller mest skuffa. Men Ole Jørgen fikk flott revansj en generasjon seinere. Sønnen hans, Øystein, med tilnavnet «Pølsa», ble i 2010 olympisk mester i lagsprint sammen med Petter Northug.

Foto: Teledølens arkiv/NIA

TIL TOPPEN AV SIDEN

Husmannsplassar i Notodden kommune bind 4 Nordre Vestsida i salg nå, pris kr. 450.-

Vi er stolte over å presentere enda en ny bok, dette er 4 bind i serien om husmannsplasser i Notodden Kommune som altså denne gangen handler om husmannsplassene på Nordre Vestsida fra og med Roe i Yli-roden og nord til grensa mot Sauland. Området omfatter 2 Roegarder, 3 Hustveit, Glittenberg, 4 Grene, Tveiten, Smylingsås, 2 Jamtveit, 2 Tubås, Melås, Øygarden, Reshjem, 2 Baugerud, 4 Tråserud, 6 Åse-gårder, Flåta, Haugerud, 2 Langerud, Luten og 2 Øygarden. (Ikke alle gårdene hadde husmannsplasser.)

Av innhold på de 460 sidene kan du lese slektshistorie fra de 75 husmannsplassene og de mindre selveierbrukene, generell historie om husmannsvesenet, litt om gårdene plassene lå under, mange historier som er fortalt, omtaler av personer som har stått i avisene, transkriberte kontrakter og protokoller. Det er også med kapittel om ferjetrafikken over Heddøla, historien om Reskjemvegen og virksomheten i Homså. Vi har og tatt med de kjente kunstnerne som kom fra plassene i området, bl.a. Peder Ellingsen Berget som har malt Tubåsstua . Videre er det GPS liste over alle plassene samt kart som viser hvor plassene lå. Boken inneholder også ca. 200 unike bilder.

Forfattere: Ragnhild Kaste Kaasa, Ingrid Svendsen Rodahl, Ole Arvid Vassbotten, Inger Johanne Bakka og Bjørg Flåterud.

Boka er på nynorsk.

Boka kan bestilles på epost: post@notoddenhistorielag.no. Dersom boka må sendes kommer det frakt i tillegg.

Boka er også å få kjøpt i byens bokhandler. (Telemarkens Bokhandel AS og Norli Tuven), men kjøp den gjerne rett fra oss. Da går hele beløpet til historielaget.

Under kan du se eksempel fra boka

TIL TOPPEN AV SIDEN

(September 2023)

Under oppgradering av hovedveien i Høybøkåsa måtte den gamle grensesteinen mellom Heddal og Notodden som sto ved Høybø fjernes. Steinen er en av 32 granittsteiner som sto langs grensa mellom Notodden og Heddal. Til sammen var det 63 grensemerker, utenom de 32 granittsteinene var resten stålbolter. Steinen ved Høybø er nr. 21 og den eneste med innhogd årstallet 1913 da Notodden ble by.

Når arbeidet i Kongsbergveien begynte tok Notodden Historielag v/ Kjell Lia og John Einar Oterholt grep for å bevare dette minnesmerket. Men velvillig hjelp fra entreprenøren ble steinen tilpassa og murt inn i den langsgående muren. Stor takk til John Olav Hegna og Minco Blumers som utførte jobben.

Les mer om grensesteinene her

TIL TOPPEN AV SIDEN

Sagn fra Heddal

På nordre Tveiten, en av de største gardene i Heddal, står det en umåtelig svær eik; dens majestetiske krone kan en se både fra Heddalsvatnet og fra en stor del av bygda. Fra gammel tid har folk sett på dette treet som en helligdom, og mer enn en julaften har de i gamle dager båret ut til foten av eika det beste som huset formådde, for å kunne stå på riktig god fot med haugfolket, som de mente var der usett og tok imot offergaven.

Noen tid etter at Heddalskirken var bygd — så forteller sagnet — trodde det på Tveiten mektige folk som bare hadde en eneste datter, og hun hette Helga. Hun gikk for å være den fagreste jenta i hele Heddal, og de gjeveste og rikeste gardmannssønnene i bygda, ja til og med fra nabobygdene, kom dit på frieri, men alle hadde de fått samme svaret: på en spøkende, men på samme tid tekkelig måte hadde hun sagt nei takk; hun var for ung, sa hun. Men ungdomsstemninger og drømmerier kjente jo Helga til, likså vel som andre. Om sommerkveldene når hun hadde låst stabbursdøra, kunne hun stå i timevis i tanker, mens blikket gled over de nærmeste omgivelser, uten at hun kunne si hva som var målet for tankene.

Så var det en sommerkveld hun igjen sto i dype tanker i burssvala og stirte ut gjennom handrevet; viljeløs lot hun øyet hvile på den mektige eika; en sval aftenluftning fikk nettopp lauvverket i kronen av kjempetreet til å skjelve.

Med én gang syntes Helga hun hørte en forunderlig klang som kom fra eika, og i disse tonene lå det noe så underlig lokkende at de drev henne med en kraft hun ikke kunne stå imot, til å gå ut av buret og bort til eika. Her så hun en vakker ung mann; staselig kledd i den drakten de brukte der i bygda sto han og lente seg opp til eikestammen med en harpe i handa. Da hun kom, gikk han bort fra eika, over tunet og opp igjennom liene og helt opp i ville heia mens han hele tida spilte på harpa. Helga var som trollbundet; hun fulgte etter, og hverken skog, myr, kjerr eller sommernattens fantastiske skygger kunne skremme henne eller holde henne tilbake. Den ukjente stanset ikke før han kom til et høyt fjell langt opp i heia; der ble både spillemannen og Helga borte.

Far til Helga hadde gått med en ank hele denne kvelden og ikke fått søvn på øynene. Derfor sto han opp og gikk ut på garden for å se om alt var som det skulle. Da han var vel ute av døra, fikk han høre en underlig lyd; han vendte øynene dit lyden kom fra, og da syntes han bestemt han skimtet et kvinnfolk. Nå kom han i hug Helga og sprang opp i buret for å se om hun var der; men senga hennes sto tom. Da han kom ut på tunet igjen, fikk han se spor i dogga, og de førte fra eika opp gjennom liene. Faren ga seg så vidt tid til å trive stridsøksa; han sprang mer enn han gikk, og ropte uten stans på Helga. Men ikke noe svar fikk han. Dette varte til han var kommet opp mot et høyt fjell på heia. Der fikk han et skimt av datter si, i det samme hun steg inn gjennom en høy dør i fjellet; så lukket det seg med et brak.

Nå var gode råd dyre. Det første han gjorde om morgenen var at han gikk til presten og rådførte seg med ham. Presten sa han skulle få låne en av kirkeklokkene, den skulle de føre opp til fjellet, og med den skulle han ringe første torsdagskvelden.
Med hjelp fra granner og venner fikk faren klokka opp til fjellet og hengte den opp utenfor det merket som han hadde hogd med øksa si der han syntes datter hans var gått inn.

Første torsdagskvelden etter at Helga var blitt bergtatt, hadde de alt ferdig, og nå tok den store flokken som hadde samlet seg, til å ringe skiftevis alt det de vant. Men da ble det uro inne i fjellet, de kunne tydelig høre hvorledes trolla hylte og bar seg over den forferdelige lyden av kirkeklokka som nå var ført opp til heimen deres.

Endelig åpnet fjellet seg, og ut kom Helga Tveiten, bleik og medtatt å se til. På hodet bar hun en overlag gild brudekrone som skein av gull og glimesteiner. Hun sa ikke et ord, men løp i stor fart uten en stans utover liene til heimen sin, der mor hennes sto ferdig til å ta imot den bergtatte. Helga var alt kommet inn i svala og skulle til å ta i klinka, men i det samme brast tauet som klokka hang i, og den falt ned i ura og sprang i mange stykker. Med en gang var Helga borte igjen, og de som var oppe ved fjellet, hørte en ynkelig jammer som de mente kom fra henne; for nå hadde hun ikke lenger noe håp om å komme ut igjen.

Fjellet der sagnet sier at dette hendte, kalte de fra den tid Helgenotra, og det navnet bærer det den dag i dag, og de som reiser gjennom Heddal, kan se denne fjelltoppen reise seg på vestsiden av bygda rett opp for Tveiten, hard og stiv som et gammalt forsteinet bergtroll med hodet høyere enn alt omkring seg. (Fjellet der kirkeklokkene skal ha blitt plassert heter den dag i dag Klokksfjell.)

Kilde: Norske Sagn, utgitt i 1888 og 1902.

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

At et industrieventyr trengte ei storstue, bør ikkje overraska. At den måtte få form som ein eventyrhall, låg langt på veg også i sakens natur.

Heldige var Sam Eyde og arkitekt Henning Klouman. For i 1905 var i Kristiania ein verdskjent treskjerar – John Borgarsen (1863-1930) som nett på den tida var på høgda av karrieren. Tingingane til verkstaden hans kom til å omfatte både interiør, søylar og veggpryd til to etasjar, samt ein del møblar til den påkosta gjestebustaden på Orekåsmoen. Ein kan undrast over at det var mogleg. Søylane var så store at vi må tru dei kom båtvegen til Notodden, og dei held seg godt, meir enn 100 år etter at dei kom i hus.

Når me tenkjer på kvalitet og at Hydros Admini på Notodden vart gjort ferdig på eit års tid (1906), så kan me trygt plassera Borgarsens arbeider her inn i rekka av meisterstykke. Og dei er mellom eit fåtal større arbeider som er i behald og ikkje er blitt heimsøkt av den raude hane.

John Borgersen hadde på den tida sin eigen verkstad i Keysersgate 2-4, eit steinkast frå Trefoldighetskyrkja, sentralt i Kristiania. Sjølvsagt hadde han dugelege medarbeidarar. Samen var dei berarar og fornyarar av ein treskjerarkunst med liner attende til vikingskip og utsmykkinga av dei gamle stavkyrkjene.

John Borgarsen vaks upp i Porsgrunn og var elev ved Porsgrunn Husflids- og Arbeidsskole. Her var far hans, Borgar Borgarsen, både lærar og bestyrar. Borgar Borgarsen kom frå ein gard på Roheimheia mellom Notodden og Bø. Han hadde hatt arbeid og verkstader både i Kristiania og på Gvarv før han kaupte Floodgården i Porsgrunn.

Valet var ikkje tilfeldig. For ein treskjerar som skaffa seg inntekt ved kunstnarisk utforming av møbel, skrin, knivskaft og krus, låg det til rette for endå større oppdrag, så som utforming av gallionsfigurar til fartøy. Borgar Borgarsen vant ry som ein av Norges dyktigaste treskjerar og var med på store internasjonale utstillingar i andre halvdel av 1800-tallet. Eit av høgdepunkta var eit krus av lønn med rosenskurd. For det fekk han gullmedalje på verdsutstillinga i London i 1862. I 1867 vann han gullmedalje på verdsutstillinga i Paris for mellom anna eit juvelskrin. Også fleire av brørne hans blei anerkjente treskjerarar. To av dei slo seg ned i USA.

Den eldste sonen, John Borgarsens arbeider og karriere, kom likevel til å overgå den anerkjenning som blei far hans til del. Ein bit av forklaringa er at han gjennom mange år samarbeidde med målaren Gerhard Munthe, som var særleg opptatt av å dyrke fram nasjonalromantikken. Ikkje sjeldan blei han omtala som «Munthes hoffsnikkar». Det Munthe teikna, skar Borgarsen ut i tre. John Borgarsen samarbeidde også med fleire andre av samtidas kunstnarar og dugelege arkitektar. Han laga møbel og større romutsmykningar.

Møblane han stilte ut på Verdsutstillinga i Paris i 1900, vekte ei veldig interesse. Til denne utstillinga hadde han laga romdekorasjonane til Kristiania Haandverks- og Industriforenings avdeling. I tillegg deltok han med ein eiga bjelkestue, fylt av møblar i drakestil og kopiar av norske mellomalderstolar.

Etter denne utstillinga, kor han kunna taka med seg ei høgthengjande gullmedalje,  fekk han tingingar fråfleire land. Form og kvalitet trefte godt i ein tid då jugendstilens myke linjeføring enno var ettertrakta. Fleire av dei store kunstindustrimusea sikra arbeider han hadde gjort. Mellom desse er Musée des Arts Décoratifs i Paris, Victoria & Albert Museum i London, og Österreichisches Museum für angewandte Kunst i Wien.

Jamvel den tyske keisar Wilhelm II hadde sett kva Borgarsen kunne utrette med dei rette jarna i handa. Han hadde fått arkitekt Holm-Munthe til å teikne eit jaktslott i Rominten i Tyskland. Arbeidet med møbel og innreiing blei eit oppdrag for John Borgarsen. Mellom andre større oppdrag han tok på seg er interiøret i Norges faste utstillingspaviljong i Venezia frå 1907 og restaureringa av Håkonshallen i Bergen i 1915. Uheldigvis er også dette gått tapt i brann.

Då John Borgarsen døyde i 1930, sette det punktum for dragestilperioden i norsk veggdekorasjon- og møbelkunst, ein markant og ganske eventyrleg epoke. Han var ein einar i si tid, og høyrte til ein gåverik familie. Han og broren Borgar, som drog til Chicago, var treskjerarar. Broren Hans var ein anerkjent portrett- og kunstmålar. Broren Torvald var arkitekt. Broren Johannes blei lektor ved Tinn høgre ålmenskule på Rjukan. Systera Anna var lærar, og søstera Kari var høgt skatta og etterspurt for sine vakre vevnader.

Kilder: Norsk kunstnerleksikon
Ragnhild Hagen: Treskjærerarven fra Telemark, (brosjyre,1983, basert på kildemateriale fra Ragnar Moen).

TIL TOPPEN AV SIDEN

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Seint på hausten i 1913 reiste den kjende kunstnaren Theodor Kittelsen (1857-1914) til Telemark. Turen gjekk først til Notodden og så vidare til Rjukan. Det skulle bli den aller siste reisa han gjorde.

Vel fem år tidlegare hadde Kittelsen teke på seg å lage fem akvarellar som fortalte om kraft- og industrireisinga i Telemark – som eit eventyr. For det var eit eventyr Kittelsen meinte var det rette uttrykket for det som gjekk føre seg i Øvre Telemark på den tida. I september 1907 hadde han saman med fru Inga reist frå Sigdal til Notodden for å sjå nærare på industrien og kraftanlegga som reiste seg.

Eyde må ha vore meir enn nøgd med bileta han kunne feste på veggen i den staselege bustaden på Villamoen på Notodden. Det var hit Kittelsen kom – til Hydros Admini, som huset vart kalla. Det heile må ha arta seg som ei triumfferd. Ikkje berre fekk Kittelsen oppleve at Hydros unge ingeniørar sto oppstilte ved trappa. Dei bar han «på gullstol» inn i huset. Truleg var bileta den gongen i kabinettet – eit rom der ein kunne slå seg ned og vente på å få føretrede for generaldirektøren.

Så skal Eyde ha kome og tok Kittelsen med på ferda vidare – heilt opp til verdas største vasskraftverk på Vemork. Ikkje berre det; dei tok seg og vidare til Rjukanfossen, og som ein prikk over i-en, vart vatnet i fossen sette på. I 1913 var det vanlege at fossen var tørrlagt, og vatnet gjekk i tunnel frå Skarfoss til Vemorktoppen og derfrå gjennom den kjende rørgata ned til kraftverket.

Nokre veker før denne reisa til Telemark fekk Eyde eit brev frå Kittelsen.”Det eneste jeg ønsker er at bli lidt fri for disse pekuniære dingeldangelsorger, som stadig hindrer og som jeg er saa lugtende lei av”, skreiv han. Pengesorgene skulle det syne seg at Kittelsen tok med seg i grava.

Historia om Kittelsens fem akvarellar byrjar eigentleg på forsommaren 1907, då det var barnedåp i Sigdal. Kittelsens gode venn, advokat Vilhelm Dybwad, var fadder då Inga og Theodors yngste dotter vart døypt. Dybwad fekk då høyre at Kittelsens økonomi var så elendig at han ikkje lenger kunne halde på den vakre heimen Lauvlia.
Det må ha vore på vegen heim at Dybwad kom til å tenke på eit mogleg oppdrag: «Soria Moria-anlegget på Notodden i full svingende virksomhet». Jo, dette måtte Kittelsen kunne illustrere!

Dybwad fortel at han sette seg til å skrive då han kom heim. Kittelsen fekk eit brev der ideen vart meisla ut. Og kunstnaren likte det han las. Eit brev vart sendt til Eyde. Fleire brev vart utveksla. Gjennom korrespondansen og eit album med fotografi som Kittelsen fekk låne, kom grunnlaget på plass. Fleire skisser vart laga, og tidleg i november 1907 fekk Eyde eit komplett sett med skisser.
Medan arbeidet var igang fekk Kittelsen fleire innspel frå Eyde, og det er tydeleg at kunstnaren vert påverka av Eydes kommentarar. Eyde ynskjer mellom anna at arbeidarane og naturkreftene skal få sin del av æra for alt det store og nye som held på å reise seg. Han vil ha fram at mange ikkje trudde dei kunne få eit betre liv i Norge og i staden pakka reiseskrinet og utvandra til Amerika. Heile korrespondansen mellom dei to er i Eyde-arkivet på Nasjonalbiblioteket.

I memoarverket «Mitt liv og mitt livsverk» (1939) skriv Eyde: ”Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”. Han var ikke alene en stor kunstner, han var også et genialt menneske,” meinte Eyde.

Trond Aasland

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Da Sam Eyde i 1898, etter år med utdanning og arbeid i Tyskland, skulle vende hjem til Norge, sa en av hans tyske venner; «Det neste vi får se til Dem er vel at De er blitt statsråd i Norge?» Eydes kommentar skal ha vært: «Å, jeg vil lengre enn det!»

Vi får si: Og slik ble det! Gjennom et par tiår fremsto han som «den store gründer» i Norge, men for eierne og styrene i selskaper som Elkem og Hydro tegnet det seg etter hvert et mer sammensatt bilde.

Kritikk kom, og det lå det ikke alltid for Eyde å endre kurs. Herdet av medgang og suksess tillot selvbildet ham å være den han var. Hans virkelyst søkte mot å skape nytt, ikke mot å stå i den daglige, jevne drift.

I 1910 hadde Eyde grepet et tilbud om å få hjemkjøpt Elektrokemisk (Elkem). Gjennom flere år var han svært initiativrik. Da han i 1916 gikk av som toppsjef i Elkem, var det flere titalls selskaper innenfor Elkem-sfæren. Avgangen påkalte ikke så mye oppmerksomhet som det som skulle skje året etter.

Hva så med Hydro? I Hydro var det eiere som ikke ville akseptere at Eydes arbeid kunne gi opphav til interessekonflikter mellom de to selskapene. Spenningene mellom Eyde og tyske og franske eiere i Hydro hadde tiltatt i styrke under første verdenskrig. Hydro utviklet seg i løpet av sine første ti år til å bli et nærmest multinasjonalt selskap. Det var tungtveiende grunner til å kreve at toppsjefen skulle gi det all sin tid. Eyde gjorde slett ikke det.

I 1916 tok franskmennene et nytt initiativ, men det ble til sist stoppet, mest fordi det da var tid for å feire Eydes 50-årsdag! Det skulle vise seg at feiringen og hyllesten ble av det grandiose slaget, særlig på Rjukan og Notodden. Det var Eyde, mer enn noen annen, som personifiserte Hydro og det som var skapt i Telemark i løpet av et drøyt tiår. Da det var tid for å invitere til fest også i Kristiania, sørget Eyde for at også representanter for arbeiderne ble invitert til Rokokkosalen på Grand Hotell.

Likevel: Året etter var også Hydros styreleder Marcus Wallenberg beredt til å gjøre det nødvendige for å avslutte Eydes tid som generaldirektør Da Eyde forsto at han ville bli avsatt, valgte han å be om avløsning.

Så måtte det holdes fest – både på Notodden og på Rjukan. Datoen på Notodden var satt til 5. desember 1917. Nå skulle han takkes av etter 12 år som Hydros general. Plassen på Admini, kveldens festlokale, var begrenset. Hver avdeling skulle inviteres med én representant; den som hadde lengst ansiennitet.

Aksel Lunder var ansatt som den første lokomotivføreren på jernbanen. Han var egentlig en selvskreven kandidat, men så var det likevel en hake ved det hele. Lunders overordnede, ingeniør Holmboe, syntes ikke noe om å sende Lunder til fest på Admini, all den tid Lunder faktisk var kjent som en aktiv «sosialist». Det var for øvrig mange slike på Notodden i 1917. Beskjeden var i alle fall klar. Det skulle ikke sendes noen festdeltaker fra jernbanen. Lunder fikk altså holde seg hjemme.

Aksel Lunder var mer enn en erfaren lokfører. Han var en mann som bokstavelig talt hadde mange strenger å spille på. Både på Rjukan og Notodden ble han kjent som revyforfatter, artist, visesanger mm. Han kom til Telemark fra Narvik og Ofotbanen i årene da industrireisingen skjøt fart. Ved anlegget i Narvik hadde han arbeidet med rallare og slusk og var første lokfører som kjørte et malmtog ut på trekaia i Narvik.

Så søkte han jobb på Tinnosbanen. Han var lei av kulden i nord og ønsket seg arbeid på sydligere breddegrader. Han spurte overingeniør Holmboe om de trengte en lokfører. Holmboe sa det var for tidlig, men ba Lunder ta en titt på lokomotivet de hadde anskaffet til byggingen av Storemo-brua, et lite fem-tonns skiftelokomotiv, en Dekovil-maskin, for smalspor.

Det endte med at han ble ansatt i februar 1908. Ansettelsen var undertegnet av Sam Eyde personlig. Lunder var vant til å håndtere 70 tonns lokomotiver, men den lille Dekovilen gjorde nytte for seg. Lunder var med, så å si sville for sville oppover langs Tinnåas løp.

Tilbake til avskjedsfesten i 1917: På Admini var Sam og fru Elly festpyntet og klare. Bordene var dekket, det duftet mat fra kjøkkenet. Sam gledet og gruet seg. Han tenkte å holde mer enn én tale, men alt var ikke like lett. Avgangen var jo slett ikke etter hans eget ønske, men det var slik den måtte forstås. Vel, han hadde da kjøpt store jordbrukseiendommer nede i Vestfold. Folk skulle få høre – og snart se – hva moderne jordbruk går ut på! Det ville han si….

Da fikk han plutselig stukket en liten konvolutt i handa. En ung gutt hadde vært på døra og levert den. Jo, det var visst en av sønnene til lokomotivfører Lunder. Sam glemte sine taler. Hva var dette? Det var faktisk et dikt! Han leste, vers for vers – studerte ord og vendinger, kjente gleden stige. Jo, han var smigret. Ordene gikk visst rett til hjertet. Men hva mer var det Lunder skrev – at han ikke var invitert til festen, men følte likevel slik trang til å hylle «vor alles general»!

Her var ingen tid å tape. Det varte ikke lenge, så kom det telefonisk beskjed til lokfører Lunder – fra Holmboe. Lunder hadde å stille på festen; han var invitert som Eydes personlige gjest!

Han bodde på Tinnesand den gangen, like ved jernbanen – ikke så langt fra Admini. Det skulle bli en festaften av det uforglemmelige slaget, for de utvalgte som fikk være med. Eyde var tilsynelatende i perlehumør. Noen «plaster på såret» hadde han da også nylig fått. Minst én ærestittel, og han skulle fortsette som medlem i Hydros styre

Da han så, ifølge Lunder, gikk i gang med enda en tale til sine gjester, så avbrøt han plutselig, og så bort på Lunder: – Ja, du Lunder, du har jo skrevet et dikt om dette…!

Jo, Lunder hadde faktisk skrevet i verseform om sitt aller første og dramatiske møte med Sam Eyde. Det var en av pinsedagene i 1908, da vårflommen rev og slet i den uferdige jernbanebrua ved Storemo, slik at alle forsøk på å berge den var fånyttes.

Sein vår, regn og plutselig varme – den verst tenkelige kombinasjon. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen faretruende i Tinnåa. På Tinnosbanen kunne halvferdige konstruksjoner ikke stå imot slikt. Lokfører Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.

Overbyggeleder Eyde var varslet. Ved Graver gård i Lisleherad ventet lokføreren og tok Eyde videre til Storemo. Stikk i strid med hva Lunder hadde ventet, var det ingen sur og gretten gjest han tok imot. Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste både på Lunder og fyrbøteren.

Framme ved Storemo-brua tar Eyde et raskt overblikk. Ifølge Lunder falt ordene slik: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt?»  Og Lunder svarte for dem alle, som sant var, at det var vanskelig med maten, men at de greier seg! 

Det var da Eyde henvendte seg til tidligere nevnte overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det!» Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».

Det var blant annet dette den diktskrivende lokføreren hadde uttrykt i verseform.: «Jeg husker en natt, en bro falt ned…» Lunder noterer at han ikke vet om han leste godt, men bifallet var stort. Eyde kom og takket han i hånden og gav ham en klem!

Nå var visst stemningen kommet i det rette leie, med Lunder i begivenhetenes sentrum. Dr. ingeniør Julius Blich, som var festens toastmaster, oppfordret Lunder til å synge viser. Lunder sang flere viser. Så kom med ett en oppfordring om å synge «en lokal vise». Den het visstnok «Notodden Museum». Men da ble Lunder mer betenkt – og ga uttrykk for at «det var mange til stede som blev behandlet i visen». Derfor ville han helst slippe å synge den.

Kanskje ikke så uventet. Eyde var frampå og spurte: «Er jeg med?» Og Lunder kunne ikke nekte for det. «Hvor skal sleiva være, om den ikke skulle være i gryta?» lød svaret. Det var da politimester Finn Krogh grep ordet: «Bare syng du, Lunder. Jeg tar ansvaret!» Så ble det mer sang. Og ifølge Lunder var det slik at «alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».

To dager seinere var ny fest for Eyde og frue, da på Hydros Admini på Rjukan. Der gikk flere tusen i fakkeltog for å hylle og takke generalen. I utstillingen Gnisten på Verdensarvsenteret på Notodden er deler av Lunders dikt “Til vor General” tatt med. Kanskje var det ikke så underlig at sosialisten og lokføreren slapp inn blant fiffen på festen på Admini, for siste vers i diktet lyder slik:

Du er velkommen i hytte og hus,
Den bedste plass vi dig vilde byde,
Hva huset formaar, vi vilde deg yde.
Ja nu, da Generalen vor gaar,
En krans av gode minder der staar.
Fra aar tilbake fra anlægstiden,
Og mange, mange er kommet til siden.
For os du blir hva du altid var,
Vor General vor alles Far,
Et ideal av en arbeidsleder,
Til alles gavn, til Norges hæder.

Etter Eydes avgang i Hydro ble det tatt flere initiativ for å hedre hans rolle i selskapet. Ikke bare var det skapt ny industri. Det var også reist to nye bysamfunn. Det ble Rjukan som trakk det lengste strået og kunne invitere til avduking av Eyde-statuen. Det skjedde i oktober 1920. Herr og fru Eyde ankom Rjukan med ‘ekstratog’ i anledning festlighetene. Mer standsmessig kunne det ikke bli. Uvisst om det var Lunder som var lokfører på den turen….

TIL TOPPEN AV SIDEN

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Nærradio kom i skuddet i første halvdel av 1980-tallet, men på Notodden hadde vi nærradio allerede før krigen (1940-45).

Når søndagskvelden kom, satt Hydro-mannen Rolf Johan Nygård i studio og tok for seg helgens sportsresultater. Hvis det var for lenge å vente for å få resultatet fra Snøggs bortekamp, så hang det en papirlapp i vinduet hos Telen og Teledølen. Så fikk jungeltelegrafen ordne den videre formidlingen. Folk flest hadde jo heller ikke telefon den gangen.

Radioen hørte til i stua, og det var den som serverte lørdagsunderholdningen. Rolf Kirkvaag var omtrent like stor kjendis som skøyteløperen Hjallis. I hjemmene var nok radioen enda mer for de voksne enn for barna. Nyheter og værmelding var svært viktig. Ønskekonserten hadde våre foreldre hørt på fra uminnelige tider. Det var omtrent like selvskrevet som at en eller flere i besteforeldre-generasjonen hørte på Folkemusikk-halvtimen hver søndag ettermiddag.

Som barn hadde vi ikke så mange radioprogrammer å velge blant. Barnetimen med Alf Prøysen var populær. Han skapte en oppslukende stemning med en herlig blanding av lune, tekst-sterke sanger, humor og stor fortellerkunst. Lørdag ettermiddag var kanskje et høydepunkt når vi hørte inngangsmelodien; «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen – hysj, hysj, hysj – så stille som mus». Da fikk vi til og med litt barnetime-godt. Ei lita flaske Asina og en bitteliten pose peanøtter. Popkorn skulle snart gjøre sin entre. Potetgull var ennå ukjent.

En kveld tidlig på 60-tallet ble stemningen dårlig. Far satt som klistret til radio-apparatet. Noe der ute i verden var alvorlig galt. Det ble snakket om Cuba og Castro, Kennedy og Krustsjov – og om Grisebukta. Atomkrig ble det nå likevel ikke. Så ble Kennedy skutt og verden var som fortapt en gang til.

Det var slett ikke slik at når det kom noe nytt i butikken, så kunne vanlige arbeidsfolk skaffe seg det. Økonomien var stram. For de som hadde bygd hus var renter og avdrag mye viktigere å håndtere enn å kjøpe ny komfyr, kjøleskap og TV. For en industriarbeider kostet det et par månedslønner å kjøpe en TV. Egen bil var lenge en utilnærmelig drøm. Hadde vi ikke råd til TV, så kunne vi forklare det med at «jo, vi skal kjøpe TV til Olympiaden». OL i Innsbruck i januar-februar 1964 blinket der framme. Da passet det å få TV-apparatet inn i stua.

Vi barna løp rundt og fikk med oss noen programmer i nabolaget eller på besøk hos onkler og tanter. Det var «Kosekroken», «Falkeklubben» og «Televimsen», «Pernille og Mr. Simpson» og «Familien Fred Flintstone». Men vi mente bestemt at ingen tegnefilmer kunne måle seg med «Skipper’n», som løste alle problemer med spinat og påfølgende rå muskelkraft.

Da vi omsider fikk vårt eget TV-apparat, var det høytid i huset – og åpningsseremoni i Innsbruck. Bildet var svart-hvitt, tidvis med innslag av litt snø. Vi hadde grenseløs tålmodighet med pausefisker og melding på skjermen som sa «Beklager teknisk feil», både på kryss og tvers.

TV-en fortrengte snart radioens posisjon i stua. Den ble så viktig at den helst skulle se ut som et møbel – et TV-kabinett i teak og med foldedør i fronten. Radioen fikk en ny tilværelse i stadig mindre utgaver. Kuréren inntok kjøkkenet og kunne bli funnet verdig til å bli med på tur, eller den ble plassert på hytta.

Selvfølgelig var vinter-OL mer enn velegnet til å samle folk ved skjermen. Nye programmer ble snart populære, og noen programledere tok spranget fra radio til TV. Erik Bye og Odd Grythe ble kjendiser i klasse med Rolf Kirkvaag. Hallodamer som Inger Lise Skarstein og Gerd Sjøholt fikk massevis av brev med spørsmål om å sende portrett med signatur.

Det var noe spesielt med programmer som gikk «På direkten». En programserie het nettopp det, og gjorde Odd Grythe veldig populær. Erik Bye seilte inn i de tusen hjem med «Vi går om bord». Slik ble radioen degradert til annenrangs lørdagsunderholdning.

Gleden over å få TV i huset var rett og slett stor. Mye kom inn i nye og etter hvert faste mønstre – så som å se på de store mesterskapene, både sommer- og vinteridrett. Skøyter var så viktig at avisene satte av helsider til par-sammensetning og plass til å skrive rundetider og regne poenger.

Vi så på alt nytt av tekniske ting i huset som framskritt. Kjøleskapet var et lite mirakel. Det hadde til og med en liten fryseboks. En sliten komfyr ble byttet ut – og så sto vi på venteliste for å få installert telefon. Den kom og gjorde livet mye lettere. En god del år framover var det naboer som kom på døra og ville låne telefonen – eller de ville at vi skulle ringe for dem når de trengte ei drosje. Telefonen hadde status: Skulle den henge på veggen eller måtte det anskaffes et lite bord den kunne settes på? Det ble lange samtaler om slikt.

I kjelleren kom det på plass en vaskemaskin som til og med sentrifugerte tøyet. Likevel var det som om alle forandringene var nærmest naturlige steg, og vi tenkte ikke så mye på hva de innebar. Mor tenkte nok en del på det. Mye ble mye lettere, og husmødre fikk mer tid til å være sosiale, både utenfor hjemmet – og i telefonen. Noen i mors generasjon kom seg etter hvert ut i arbeidslivet, men ikke så mange. Kanskje syntes de også at det var blitt litt triveligere å være hjemme og styre huset? Kanskje.

Foto: NIA Tekst: Trond Aasland

TIL TOPPEN AV SIDEN

Telen, 11. oktober 1969.

70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.

Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.

 Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos.

Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?

Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.

Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden.
Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav.
Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.

Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.

GRY.

TIL TOPPEN AV SIDEN.

Telen, 11. oktober 1969.

70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.

Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.

 Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos.
Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?

Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.

Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden.
Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav.
Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.

Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.

GRY.