Motstandsmannen Magnus Tomte

Magnus Tomte ble født i Langesund i 1896. Under 1. verdenskrig var han sjømann og var med på torpedering flere ganger. Da han kom til Notodden giftet han seg med Anne Sagafoss og fikk jobb på Tinfos som seilmaker. Han var en aktiv person, blant annet tok han i 1935 initiativet til å stifte Tinfos bedriftsidrettslag.

Under 2. verdenskrig gjorde han en stor jobb i motstandsbevegelsen, fra seilmakerverkstedet som den gang var der Fylkesgalleriet er nå hadde han på himlingen over loftet radioen sin og mottok sendinger flere ganger om dagen fra London. Han skrev ned meldingene for hånd og mangfoldiggjorde dem med hjelp av andre motstandsfolk. Betrodde medhjelpere i byen var med og spredde dem rundt til befolkningen. Han hadde tilnavnet «Mannen i stigen» på grunn av at han stadig var oppe på loftet og lytta til radioen.  Tomte døde 2. april 1961

I Telen 24. mai 1946 kan vi lese følgende

Magnus Tomte var en av dem som holdt Notodden med daglige nyheter under krigen.

Han satt over hodet på tyskerne og lyttet til London. Hver eneste dag spredtes hans avis i 800 eksemplarer. Da tyskerne tok fra oss radioene og dermed trodde vi var utestengt fra engelske nyheter, hadde de ikke regnet med Magnus Tomter.

Som gammel sjøgutt lot ikke Magnus seg by den slags. Allerede samme dag som radioene ble stuet ned i Aasness-kjelleren, innredet han sin «illegale» lyttepost over et siderom ved seilmakerverkstedet på Tinfos Papirfabrikk, hvor han arbeider. Derfra sendte han ut sine bulletiner. Det var ikke mange som den gang viste hvor de fikk nyhetene fra. Mange lurte nok på hvem som stod bak, men parolen den gang var og ikke spørre.

Nå spør vi fritt og da vi forrige dag traff Magnus spurte vi om han ikke ville lette litt på sløret for avisvirksomheten sin.

Han gjorde seg først kostbar – «at det bare var en nordmanns plikt osv». Men vi gav oss ikke med det, og etter at vi hadde appellert til ham som gammel avismann å være kollegial, kom han på gli.

Bilde fra atikkelen i Telen

Jeg fikk av direktør Holta frie hender til å ofre all den tid jeg trengte til virksomheten og han ga ordre til at jeg ikke skulle utføre mer arbeide en det som passet meg. Det hendte nok at noen syntes at jeg var litt stor på det, da jeg sa at det og det arbeidet som fabrikken skulle ha utført hadde jeg ikke tid til. Over et siderom til seilmakerverkstedet hadde jeg radioen plassert og her satt jeg ofte stigen til loftet og tok imot nyhetene. Det gikk bra helt til tyskerne som skulle holde vakt ved fabrikken flyttet inn rommet under seilmakerverkstedet. Da kunne jeg ikke bruke høyttaleren lenger, men måtte få Hilmar Berg til å installere høretelefon for meg, og så gikk det like godt. Tre ganger om dagen tok jeg nyhetene. Jeg holdt meg til de engelske nyhetene for soldatene, da de var mest knappe og konsise. Sendingene foregikk mellom kl. 7 og 8 og 11 om formiddagen og ved middagstider fra kl. 1 til 2. Så var det å skrive av. Jeg skrev med hånd 8 gjennomslag 3 ganger, så jeg alt fikk 24 håndskrevne aviser. Det gikk en masse blåpapir, da jeg måtte brenne dette hver kveld av frykt for razziaer. Til sammen kjøpte jeg blåpapir for over 600 kr. Og det var ikke alltid lett å få tak i. Mine håndskrevne aviser ble brakt rundt til medhjelpere som videre slo dem på skrivemaskin, så avisen kom ut hver dag ved 10-11 tiden om formiddagen og ble spredt rundt i byen i ca. 800 eksemplarer. Men uten gode medhjelpere hadde jeg ikke kommet langt. Og jeg vil i første rekke nevne Svein Tjos, Lærer Haugen, Arthur Andersen og Anders Hansen. De beste budene og de som tok største risikoen var Alf Hillestad og Anton Isaksen, de brakte hver dag de skrevne nyhetene rundt til kontaktene for mangfoldiggjørelse. Avisen gikk til Tinfos Papirfabrikk, Carbiden, Jernverket og gartneriet på Villamoen. Herfra ble den spredt vider på Hydro. Avisen ble lest på fabrikkene fra direktøren til visergutten. Det var moro at alle kunne holde så tett slik at virksomheten kunne gå så lenge krigen varte.  

Vi gjengir nedenfor et nr. av Magnus Tidning:

24/4-45
Den 2.russiske arme kjemper nå i Berlin, hvor det er forferdelige tilstander blant ruinene. Undergrunnsbanene er fullpakket med folk som bar venter på en alliert befrielse. 30 bydeler er allerede besatt. Nazistene kjemper som rasende, opphisset av Gebbels, som sier at Hitler leder kampene byen. Berlin er nå så godt som omringet. T. Har bare en smal korridor på vestsiden som er fullpakket med flyktninger. General Sjukow har forbigått Berlin på nordsiden og avsperret all retrett denne vei. General Konjevs styrker stormet Frankfurt der Oder går og står nå s.v. for Berlin. Byene Midtenwald, Melzen og Dolwits er falt.

R. stormet Kotbus og kjørte helt frem til Elben går. Man antar at russerne og amerikanerne vil møtes n.v. for Dresden. Den r. Arme kjører nå hardt på. Den T.lomme mellom Dresden og Berlin svinner stadig inn. Nurberg falt i går. Den 7. am. Arme har hatt en forbausende framgang, den står nå snaue 20 km fra Regensburg. Kommandanten i Bremen nektet å overgi seg i går, byen blir nå kraftig bombardert med tungt artilleri. Presset på Emden tiltar. Engelskmennen står nå inne i byen Harburg. I Italia har den 5 og 8 arme kommet frem til elven Po. Ti store norske skip lastet med sivile tyskere og norske quislinger kom til Malmø, men ble avvist av de svenske myndigheter. Den tyske kommandant i Halden rømte til Sverige går.

Avskrift: Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Isskjæring

Isskjæring på Tinnemyra ca. 1930. Fra venstre med saga, John Moen (Bamsen), Andersen, Olaf Andreasen (Pluggen), Erik Haugen, Endre Støa, ukjent; Jon Stenersen og kusken Jensen. (Notodden Historielag)


Før det moderne kjøleskapets tid ble is brukt til å kjøle ned matvarer og annet som trengte å ha det kaldt for å kunne oppbevares over lengre tid. Det fantes da kjøleskap der en kunne legge en stor «isblokk» øverst i et skap og ettersom isen tinte rant den med langs de innvendige sidene og holdt skapes kaldt, smeltevannet ble samlet opp i en beholder i bunnen. På begynnelsen av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var isskjæring en stor industri, spesielt i kystnære strøk. Herfra ble is frakta i store mengder til utlandet med båt, for at ikke isen skulle smelte ble den lagra i sagflis. De store leveransene gikk til restauranter, fiskemottak ol., men også til private var avtakere for isblokker.

Men i innlandet var det også en næringsvei om ikke i så stort omfang. Her på Notodden var det flere som drev med dette. På 20 – 30 tallet var det stor aktivitet. Elgsjø, Tinnemyra og Heddalsvannet er nevn, sikkert også andre steder. Her var det lag på kanskje 7-8 mann som holdt på, isen ble skjært i isblokker etter bestemte mål (ofte 2x2x2 fot), etter at blokken var skjært løs ble den tatt opp med en spesiell saks og deretter frakta med hest eller lastebil til et lager der den ble lagra godt dekt av sagflis. Virksomheten foregikk naturligvis på vinteren, men lagring var viktig for forbruket var størst når varmen kom på sommeren. Den ble da kjørt ut og solgt til forbrukerne.

Det var ikke bare å dra ut å skjære is og selge, tillatelser måtte innhentes. Hvis ikke grunneieren var med på geskjeften måtte selvfølgelig denne gi tillatelse, videre måtte det foreligge godkjenning fra helsemyndighetene.

Blant de som skar is var Hillestad (Telemark Mineralvannfabrikk), på 1940-tallet skar de is på Elgsjø og hadde «isbinge» ved Grotbekktjønn. Her lagra de blokker på 50 x 50 cm i sagflis. Det mest ideelle tidspunkt var når isen var 50 – 60 cm tykk, da slapp de operasjonen med å tilpasse tykkelsen. Godt lagra is holdt seg rimelig greit hele sommeren. Hillestad brukte isen til å kjøle ned vann til produksjon av brus og selters. (For å få brusen til å «bruse» lengre etter at korken var tatt av måtte vannet ha en temperatur på 4-7 grader) I tillegg til å bruke den i produksjonen kjørte de faste ruter rundt i byen og leverte til husstander som hadde «isskap». Isblokkene måtte da tilpasses de forskjellige isskap for det fantes forskjellig størrelse.

Ansatte ved Telemark mineralvannfabrikk i arbeid på Elgsjø (Bilde fra jubileumsskrift)
Isblokkene klar til å fraktes fra Elgsjø (Bilde fra jubileumsskrift)

Utover på 1950 tallet kom utstyr for mekanisk nedkjøling. «Fryseri» der en kunne leie et rom til matvarene ble vanlig og på 1960 tallet ble etter hvert elektrisk kjøleskap allemanseie. Is-skjærerne måtte da legge vekk issaga.

Telen 16. januar 1936
Isskap. Isblokken ble lagt inn i det øverste rommet, når isen tinte rant det kalde vannes ned langs sidene innvendig og smeltevannet ble samlet opp i en tank under. (Bilde fra DM)
Issaks (Bilde fra DM)
Issag (bilde fra DM)

TIL TOPPEN AV SIDEN

Den gamle gjestebok

Av Aasm. Bunkholt
Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i Notodden, har byen hatt besøk av mange prominente og betydelige personer. Med industrien fulgte rommeligere forhold. Den hadde både evne og vilje til å representere. I slutten av forrige århundre var unionskongen Oscar II på besøk i Heddal. Fotografiet av kongen sammen med storbonden Ole O. Haave er velkjent. Etter 1905 har Notodden hatt besøk av kong Håkon VII og kronprinsen, nå kong Olav V. Det var milepeler i byens utvikling som gav anledning til å feire kongebesøk, således Tinnosbanens åpning i 1922. Siste gang Hákon VII besøkte distriktet var da Heddal stavkirke i 1954 ble høytidelig åpnet etter restaureringen. Forøvrig har blant andre kongen av Siam og storhertugen av Oldenburg vært gjester i byen.

Når en blar gjennom avisårganger og andre skriftlige kilder, ser man at industrien i årenes løp har hatt besøk av mange fremtredende og berømte menn fra Norden og Europas øvrige land.

I dag er det en jagende trafikk i byens gater. Automobiler med kjenningsmerker fra all verdens land suser gjennom byen, jernbanen og autobussen bringer gjester fra inn- og utland til innfallsporten til Telemark, og ruteflyene lander og tar av fra Notodden og Heddal flyplass på Semsøyene. I fartens tidsalder er det vanskelig å skille ut personene, den enkelte blir anonym i massen. Nedskriveren av disse linjer sitter på kontoret, som har vinduene vendt mot Storgaten. Det er ferie og turistsesongen 1958. Storgaten bærer nå en trafikk som minner om storbyen, og over hustakene larmer jetfly og rutefly.

FREMMEDBOK FOR REISENDE HOS JOH. H. THOMASSEN.
Det er gjesteboken for Furuheim hotel som ble tatt i bruk fra 17. juli 1878.

Furuheim hotel 1910

Den første som har skrevet sitt navn i boken er Wm. Benson fra Newcastle on Tyne, og nr. 2 er Henry W. Lamb fra London. Og så fortsetter det fremover i boken i kronologisk rekkefølge med gjestenavn fra Tyskland, Irland, Danmark, Skottland, Holland, Sverige, Polen, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Estland, Belgien, U.S.A., Italien, Russland, Finnland, Lithauen, New Zealand, Kanada, Japan og endelig Novaja Semlja.

Adressene er mangfoldige, fra Milano i syd til Helsingfors i nord, fra Tokio i øst til New York og Philadelphia i vest. Det ble ikke fylt ut skjemaer på hotellene den gang, slik som vi må gjøre i dag. Derimot er det interessant å se at de fleste egenhendig har skrevet sine navn i protokollen. Skulle en ha som oppgave å identifisere disse utenlandske gjester, måtte en bl.a. ha adgang til all verdens leksika.

Det er imidlertid ikke bare utlendinger som har besøkt Notodden for 80 år siden. Over halvparten av gjestene er kvinner og menn fra de forskjelligste egner i Norge, fra byer og bygder.

Jeg blar fremover og leser på de gulnede og slitte blad.

Fra «fremmedboken»

Den 18. august har student Garborg, Christiania ført sitt navn inn i boken med sin særpregede og sirlige skrift. Han hvilte vel ut i Notodden underveis fra Jæren til Christiania. Arne Garborg er en markant skikkelse i norsk åndsliv og politikk fra 1870-årene og frem til sin død i 1924. Om våren samme år som han besøkte Notodden, offentliggjør han den 15. mai sin fedrelandssang «Guds signe Norigs land» i Fedraheimen som han var redaktør for. Og senere på året kom førsteutgaven av hans tendensroman «Ein fritenkjar» Jeg har en eneste gang i min tidligste ungdom vært i lag med Arne Garborg, og fremdeles står karakteristikken av hans fremtreden klart i erindringen: Smålåten.

Det er sannsynlig at han vandret på sine ben fra Jæren til Oslo. Nå i skrivende stund forestiller jeg meg at denne vandringsmannen tar en pust i bakken ved Høibø og skuer ut over skogen og husmannsplassene på Tinnes og Hvaalas grunn mot Heddalsvannet. Bondegutten og europeeren. Han gav alltid kloke og rammende uttrykk for sitt syn på og sitt håp for det rotekte norske folk, også om Telemarks folkeliv og herlige natur. Han evnet som få å bringe nasjonens særpreg inn i en større sammenheng.
Omtrent samtidig med Garborg kom biskop Folkestad fra Hamar til Furuheim. Antagelig var han på gjennomreise til sin heimbygd Bø i Telemark.

Neste år den 1. juli 1879 kom historikeren, geografen og reiselivsmannen dr. Yngvar Nielsen. Året i forveien ble han ansatt som bestyrer av Universitetes etnografiske samlinger.

I august 1879 kom professor Lorentz Diethrichson med hustru og datter fra Christiania. Et par år tidligere hadde han gitt ut «Reiseskildringer fra min vandringstid». Diethrichson er
bl. a. kjent for sin feide med Edvard Munch om Munchs malerier og utsmykning av Universitetets aula.

På høstkanten samme år kom presten og historikeren J L. Quisling fra Sandsvær. Han er kjent og skattet for sine historiske publikasjoner som nå er verdifulle kildeskrifter.

Den 16. september 1880 kom Frithjof Nansen, 19 år gammel og nybakt student. Så vidt jeg kan se kom han i nobelt selskap: Kammerherreinne til Fritzøehus ved Laurvigen, kammerherreinne Hedvig Løvenskiold til Fossum ved Skien og hennes barn Hedvig og Leopold. Kammerherreinne Løvenskiold var gift med Herman Løvenskiold, sønn av statholder Severin Løvenskiold. Hun ble enke i 1873, og bestyrte Fossum gods alene inntil sønnen, kammerherre Leopold Løvenskiold, overtok godset i 1885.

Jeg erindrer begeistringen i min barndom over Frithjof Nansens bedrifter. Nansenluen var omkring 1905 like populær som Olabuksen i dag. Alle gutter, selv fra de fattigste stuer, måtte ha Nansenlue.

Sommeren 1880 har Ole Arvesen og frue ført sine navn inn i gjeste- boken. Han var på reise rundt i Landet og holdt politiske folkemøter. Ole Arvesen grunnla sammen med Herman Anker den første folkehøyskolen i Norge på Sagatun ved Hamar i 1864. Han var en fremragende skolemann, og deltok våken og ivrig i 80-årenes meningsbrytninger om livssyn og litteratur. Da Henrik Ibsen gav ut «Gjengangere» i 1881, var Ole Arvesen og Arne Garborg blant de mest opprørte kritikere.

Den 30. juni står N. Kielland-Thorkildsen innført med sirlig og pertentlig skrift. Han var den gang sekretær i Christisnia Bank og Kreditkasse. Denne mannen ble senere sjef for Skiensfjordens Kreditbank, en av de største provinsbanker i landet. I 1889 opprettet han Centralbanken for Norge, og senere Banque des Pay du Nord i Paris. Kielland- Thorkildsen er en lysende skikkelse i norsk bank- og finansvesen.

Sommeren 1880 er baron Carl von Mecklenburg, Stockholm, Jacob Dybwad, Oslo og kammerherre Knudtzon til Ulleberg på Brunlanes notert i fremmedboken.

Som et forvarsel om den politiske heksedans i 80-årene ankommer statsråd Christian Jensen fra Christiania. Han er bergensgutt, 57 år gammel, og medlem av Selmers regjering fra 1879 til 1884, da han sammen med kolleger ble fradømt sitt embete ved Riksrettens dom av 27. februar 1884.

Som et lysstreif gjennom skylaget kommer Thv. og Mally Lammers i august 1880. De kom fra København hvor de hadde feiret triumfer for sin konsert sammen med Edv. Grieg. Samme år hadde Lammers og frue hatt konserter i Stockholm, London og Leipzig, og senere på høsten stiftet Lammers Ceciliaforeningen i Christiania.

Albert Cammermeyer var gjest på Furuheim i 1882. Han var bokhandler, en av Nordens største i sin tid.

 I1883 hadde Notodden besøk av to brødre som kom til gamle tomter. Det var Immanuel og Jørgen Wright Flood, sønner av Boye Joachim Flood som var prest i Heddal 1844-1862.

Høyesterettsjustitiarius Iver Steen Thomble, Christiania, hadde et opphold på Furuheim i 1885. Han var vicepresident i riksretten som demte ministeriet Selmer.

I 1885 og 1886 hadde Notodden besøk av to interessante personligheter: Cand. theol. J. Johnson og cand. theol. S. Odland. Den førstnevnte må være misjonær Johannes Johnson, prestesønn og brorsønn av den bekjente professor Gisle Johnson, han som i 1840-50-årene sammen med sine teologiske kandidater og legfolket ledet kampen for rett-troenhet og ren lære. Misjonær Johs. Johnson er kjent for sin virksomhet på Madagaskar og som hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminar i Oslo. Hans oppbyggelsesmøter er kjær lesning for mange den dag i dag. Som salmedikter er han representert i Landstads reviderte salmebok, og en av hans mesterlige salmer «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave» er en av de få norske salmer som er opptatt i den svenske salmeboken. To av hans sønner er nå sogneprester i Oslo. Cand, theol. senere professor Sigurd Odland var bergenser, og en ledende personlighet i kirkestriden fra 1886 og fremover til 1914. Kampen om kirkesyn og læresyn stod blant andre mellom biskop Heuch, kirkestatsråd Chr. Knudsen og Sigurd Odland på den ene side, og Thv. Klaveness og Johs. Ording m. fl. på den annen side. I kampstilling stod også Georg Brandes, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.

Et resultat av kirkestriden var opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultetet i 1908, altså samme år som Notodden og Omegns Handelsstandsforening ble stiftet. Menighetsfakultetets første mann ble professor Sigurd Odland. Han var en meget lærd teolog og ubennhørlig konsekvent sitt skriftsyn. Således kunne han ikke godkjenne kvinnens rett til å forkynne Guds ord, og tok av den grunn avskjed fra Menighetsfakultetet i 1916. Han var også konsekvent deri at han forble ugift all sin tid. Hans skarpe ironi er bekjent. Da en ung prest i forbindelse med et sognekall fremholdt at Gud har kalt meg til denne menigheten, svarte Odland: Skal nå Vårherre ha skylden for det også..

Som 18-åring kom Sam Eyde første gang til Notodden, og senere, den 13. august 1887, har han skrevet sitt navn i gjesteboken som 20-årig reserveoffiser.

Den 26. juni 1887 ankom statsminister Johan Sverdrup. Han var Ole Gabriel Uelands medarbeider og arvtager som leder av opposisjonen i Norges storting frem til 1884. Selv ble han statsminister fra 23. juni 1884. I forbindelse med Johan Sverdrups navn trer 1870-80-årenes politiske omveltninger frem i erindringen. Nytt stod mot gammelt i 1880-årene. Stridsspørsmålene gjaldt statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger, opphevelsen av statholderposten og vetostriden som fikk sin avgjørelse ved 9-junibeslutningen 1880.

Den politiske feberkurve steg betenkelig i årene 1880-84, Kong Oscar II forsøkte å pulverisere 9-junibeslutningen. Fredrik Stang gikk av som regjeringssjef i 1880 og etterfulgtes av Christian Selmer. Venstre fryktet statskup, og Høyre var redde for revolusjon. Skytterlag ble stiftet over hele landet for å verne grunnloven og Stortinget. Den 15 september 1881 offentliggjorde Bjørnson sin oppsang for skytterlagene. Et av åpningsversene lyder så:

Gamlingen på tinge
skal få stemme trygt og kjekt
bakom rifleringe
av den unge slekt.

Riksrett over ministeriet Selmer ble besluttet 23. april 1883. Mens prosedyren pågikk i lagtingsalen, ble det ført en bitter strid ute blant folket. Ved nyttårstid 1884 var stemningen så opphisset at sjefen for Armedepartementet ga ordre om at geværene ved bataljonsdepotene skulle gjøres ubrukbare. Samtidig gav kommandanten på Akershus festning ordre om å gjøre feltkanonene ferdige til defensiv bruk. I februar 1884 sendte redaktør Jon Hoel ut sitt berømte flyveskrift «Giv Akt!!!». Han oppfordret skytterne til å holde riflene i halvspend for å verne Stortinget. På svensk side ble det antydet å gi Selmer bistand og la Johan Sverdrup fengsle. Mange fryktet svensk invasjon, statskupp og revolusjon.

Endelig falt Riksrettens dom den 27. februar 1884. Selmers regjering ble dømt til embetsfortapelse. Etter at Schweigaards «Aprilministerium» hadde vist seg å være mislykket, dannet Johan Sverdrup sin regjering den 23. juni 1884. Sverdrups ministerium innledet et systemskifte, fra embetsmannsstyre til folkestyre. Etter hvert fikk Sverdrup store motganger som politiker. Da han i 1887 besøkte Notodden, var han på retur som politiker. Han opplevde en rekke nederlag i Stortinget, og det var uro innen hans eget parti. Statsministeren i Stockholm, Richter, tok sitt liv i 1888 på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen. Og 7. juli 1889 invilget kong Oscar regjeringens avskjedansøkning. Det inntrådte en avslappelse etter de stormende 80-årene. Garborg skrev boken «Trette menn.»

Blant alle langveisfarende fra inn- og utland finner jeg mange navn fra byer og bygder i Telemark. Konsul H. H. Holta og stortingsmann Carl Stousland fra Skien er hyppige gjester. Skolemannen Aug. Western, den gang stud philol… kom også fra Skien, og seminarbestyrer Gløersen fra Hvideseid. Familiene Cappelen og Aall fra Ulefoss er faste gjester år om annet.

1 1887 ankom senere statsminister Gunnar Knudsen med frue fra Borgestad.
Til Furuheim kom som nevnt bygdefolket. Jeg noterer følgende kjente bønder og skogeiere: Halvor J. Lie, Halvor H. Borgen, Gj. H. Eikjarud, G. H. Opdal, Halvor H. Askildt, alle fra Bø i Telemark, G.Hafsteen fra Gransherad, T. M. Kleppen fra Sauland, Ambros O. Haave og Ole O. Haave fra Heddal. Disse herrer har øyensynlig hatt festlige samvær på hotellet.

At Notodden og Furuheim var velrenommert som oppholdssted gis det begeistrede uttrykk for i gjesteboken. Således har familien Willis fra Philadelphia gitt følgende raske notat:
«If you desire a good meal an good attention be sure and make longest rest in the mountains, – is this appeariance of three Americans.»

To svenske damer skriver: «Vi har funnit alt här utmärkt och rekommandera hotellet som ett det angenämaste hvilostelle».

Og en nordmann gir dette lyriske uttrykk for sin opplevelse:
Idyll imellem fjeld og skov,
berømt for sangere og ælde,
for dunkle skove, høie fjelde,-
hvor trygt uti din favn jeg sov!

Disse spennende notatene fra den gamle gjesteboken forteller at Notodden har tradisjoner som innfallsport til Telemark. Hit kom ledende personligheter i åndsliv og kulturliv og forgrunnsfigurer i den politiske kamptid i 80-årene. Sammen med bygdefolket er de en illustrasjon til den betraktningen som Ingeniør H. J. Bauch gir i sin artikkel i dette skriftet at Notodden er motsetningenes by. Og byen symboliserer hele Telemark, dette fylke som er motsetningenes fylke i natur og folkeliv. Et særpreg som danner fruktbar grobunn for utviklingen og fremgangen i vårt land på alle måter.

Joh. G. Thomassen

Kilde: Notodden Handelsstands- og Industriforenings jubileumsskrift 1958.

Artikkelen er gjengitt fra Notodden Historielags årsskrift 1993

TIL TOPPEN AV SIDEN

Torsten Grotbekk, en allsidig mann

Torstein Grotbekk

Han er fødd på plassen Grotbekk under Sætre i Heddal og er nu 65 år gammel. I hans barndom og framover var det trange tider og Torstein var ikke stor karen før han maatte delta i alt forefinnende arbeide. Avdøde Ole Håve drev skibsbyggeri paa Notodden den gang og Torstein var med sin far og hugget skibsnagler. Dette arbeide holdt ved i 5 aar. Der blev ialt bygget 5 skuter. Naar han ikke var sysselsat paa hverven, fartet han og andre smaagutter i nabolaget omkring i skog og mark og fant harpiks (grankvae), som de en tid fik solgt. Det var særlig ut på vårparten dette paagik. Sneen var stor og bløt og sneen rakk smaaguttene op under armene.
«Vi maatte gang paa gang trække av os paa benene og vri snevatnet ut av sokkene våre. Jeg minnes vi sat frami Raassebuaasen barbent og forsøkte at tørre de vaate sokker og sko i solskinnet», fortæller han.

Paa Notodden fandtes dengang bare 4 smaa plasser Orekåsa, Teksten, Notodden og To- reskås. Forøvrig var der skog over alt. Da «Statsråd Stang» begyndte i rute fra Fjerestrand –Notodden—Øitangen var der ingen brygge og man maatte møte ut med pram.  «Statsraaden» hadde hjul istedenfor propel og var saaledes vanskelig at legge indtil. Siden blev der brygge i Tinnesandbugten, men hovedstoppestedet var Øitangen, hvor baaten laa natten over.

Omkring 15 aar gl. begyndte Torstein at lystre paa Sætre i farens sted og blev godtat som fuldgod arbeidskar. Dereter tok han tjeneste og var paa forskjellige gaarder i 5 aar. To og tyve aar gl. giftet han sig og tok arbeide paa Tinnfoss papirfabrik hvor han var i 20 aar. I ca. 12 aar var han tømmerkjøper og merker for fabriken og under dette har han blit kjendt med de fleste av Telemarkens skogeiere og andre. Dessuten var han bygningsreparatør paa Tinnfoss og da han sluttet der gik han helt over til bygningsfaget. Han satte saaledes op den første folkeskolebygning paa Notodden. Tømmeret til denne blev bygget paa det sted hvor Notodden teater og «Teledoølens lokaler nu staar. Dessuten utført han alt træarbeide paa karbidfabriken, bygget bryggene m. m.

I 1911 satte han op sin store vakre villa ved Lilleheradveien, hvor han nu bor og som er et av de aller vakreste steder paa Notodden. To aar efter bygget han en præktig gaard i Storgaten med ialt 14 værelser, badeindretninger osv., som han nu leier bort. Videre eier han enda et lite hus paa Notodden.

Naar man tænker paa at alt dette er tilveiebrakt blot og bart ved ærlig og utrættelig arbei- de saa maa man si at det er godt gjort. Særlig naar det tas betraktning at han i lang tid framover hadde en stor familje paa ialt 9 mennesker at forsørge, deriblandt sine gamle forældre. Heri hadde han en trofast støtte i sin nu avdøde hustru, hvis samvittighetsfulle og uopofrende arbeide han roser sterkt. Med hensyn til mine foreldre saa er det som en usynlig makt har lønnet mig for hvad jeg gjorde for dem. Og lønnet mig overmaate godt, lægger han til med styrke og varme.

Det frie liv i skog og mark nyttet Grotbekk sine fristunder til at nyte jakt baade speljakt, harejakt og bjørn- og elg- jakt med hund var hans kjæreste syssel. Han kunne ta avsted milevis indover fjellet paa tiurskytteri mons alene om sneen laa alenhøi opover liene. Han sat i snehaugen ved sin stokild natten over og naar dagen begyndte at graane var han paa benene. Engang slog en tiur ind i en furu og begyndte at spille mens han sat og kokte sin morgenkaffe. Det gik mange gang næsten paa livet løst i kulde og sneslaps; men med en eller to tiurer paa nakken i de ellers vakre aprilmorgener var strabadserne gemt. Fugl eller hare hadde han altid hængende i staburet i de dager. En høst skjøt han t. eks. 60 harer. Han var en ivrig elgjæger og hans hundetyper er kjendt fra utstillingsplassene landet over som de høiest belønnede. Paa veggen i hans stue hænger det ogsaa fuldt op av diplomer, jaktscener og billeder av premierte hunder. Han var en utmerket rifleskytter. Har saaledes flere medaljer og tok 3. premie paa et landsskytterstevne, hvor der var meget sterk konkurance.

Da Grotbekk var 19 aar gl. begyndte han at spille fele. Han tjente den gang paa en gaard hvor manden var religiøs og Grotbekk maatte ha felen sin gjemt i smien, hvor den laa indtullet i et dertil kjøpt plag, som ofte kunde være fastfrosset til jordgulvet naar han skulde hente den. Han arbeidet sig frem til at bli en dyktig og avholdt spillemand som man søkte over alt ved fester, markeder og brylluper. Et aar spilte han i hele 8 brylluper og tjente forholdsvis mange penger. Det er ingen nulevende spillemand her i Telemark som har spillet i saa mange gjestebud som Grotbekk takket være hans kraftige bue og makeløse takt. Endog paa frimurerlogen i Kristiania har han spillet og det het sig i pressen at man danset saa benene stod jevnt med bordet.

Som man ser er det sjelden at finde en mand saa alsidig interesert som Grotbekk. Saa frisk og ungdommelig i sit syn paa livet. Musiken er han en likesaa ivrig dyrker av nu som i ungdommens aar. Det er ikke mange konserter paa hardangerfele paa Notodden hvor hans brede skikkelse savnes, og opmerksom og kritisk følger han med. I privat selskap tar han selv gjerne felen og stryker op. Hans friske humør, jovialitet og selskapelighet gjør altid samværet med ham festlig og man føler det som et tap, naar man maa reise fra ham. Nasjonalt, po- litisk og økonomisk staar han på egne ben fast og selvstændig og virker som saadan ansporende og opmuntrende paa dem som kommer i berøring med ham.

Grotbekk har hat mange offentlige tillitshverv. Han var saaledes medlem av det første bystyre paa Notodden, mangeaarig medlem av Heddals herredsstyre, skjøns- og taktsmand o.s.v. Under alt dette har han set forhold og former skifte. Det gamle har maattet vike plass for det nye i saa mange endringer. Men selv har Grotbekk god forstand bevart sin oprindelighet, sit nasjonale sind og sine nasjonale toner. Og det fortjener han baade tak og ære for.

H. B.

Avskrift fra Teledølen torsdag 30. mars 1922 av Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

Notoddens første sykehus

Avskrift fra Notodden Historielags årsskrift 1997 – 1998
Forfatter Guro Nordby

«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?»
Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.

Johannes Fykerud som i høst ble skadeskutt under elgjakten, er fremdeles dårlig og han må holde sengen. Han ligger i vandbad,

Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).

Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at
sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.

Styret i Notoddens første sykehuskommitè
Fra venstre øverst: Johs. Hansen, F.S. Andersen, H.H.Eriksen, H. Semb, Edv.B. Næss, A. Johansen, Fru. Kristoffersen, Søster Konstanse, Fru Næss, Fru Due.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fra rødmalte kjerrer til moderne brannbiler.

Hans K. Olsen

Brannmester Olsen kan i år feire 30 års jubileum som brannmann på Notodden.
Ennå mangler det mye før byen har et betryggende brannvern, mener jubilanten.

Hvor mange branner brannmester Hans K. Olsen har vært med å slukke, kan han ikke engang si selv, men mange er det gjennom årenes løp, innrømmer han overfor Telens medarbeider, som oppsøkte ham i går for å få en prat i anledning det jubileet han i år kan feire. Den 27. september har han nemlig vært knyttet til Notodden brannvesen i 30 år.
Når det i løpet av disse tredve, så vidt Olsen erindrer, bare en gang har hendt at en brann har lagt et hus helt i aske, så skyldes det ikke minst den alltid våkne og påpasselige brannmester. Fryktløs og snarrådig har han selv tatt de mest utsatte jobbene når det har vært ild løs, og dette ved siden av hans dyktighet som leder har ganske sikkert spart forsikringsselskapene for mange penger og reddet både verdifulle og uerstattelige verdier for folk.

Det ville jo vært ekstra hyggelig for Olsen om han kunne sett tilbake på hundrevis av branner han hadde vært med på å slokk og så konstatert at det i hans tid ikke var brent noe ned til grunnen. Det kunne han også gjort om det ikke hadde vært for toget. Dette høres sikkert noe urimelig ut, men saken er at den gang det brente et hus for Olsen, så var det virkelig toget som var en av årsakene til at brannen ikke ble begrenset.

Mange vil sikkert huske den gang da det var ild løs i Gjertsens villa i Kanalveien. Det var vannmangel den gangen og brannvesenet hadde ikke pumpe, men måtte legge ut slanger fra Lienveien. Slangene måtte føres over jernbanelinjen og hver gang det kom et tog måtte en kople fra slangene slik at toget kunne passerer.” Og jeg synes det kom et tog i eninga den gangen”, kommenterer han.

Første gang Olsen kom til Notodden, det var i 1905, var det ikke akkurat behov for noe brannvesen. På Torvet sto det et enslig hus, ellers var det furumoene som dominerte. Han arbeidet den gang på Svelgfoss.

Først etter at Notodden, ble by fikk en noe som liknet et brannvern i ordets nåværende betydning. Det ble satt opp 14 brannmeldere rundt om i byen, men en hadde ikke noen brannstasjon. 8 rødmalte kjerrer var plassert rundt om i byen, og på hver kjerre lå det 400 meter slange. Brannkorpset besto av en brannmester og en underbrannmester og mannskapene var 60 av byens borgere, som fikk melding når det var brann, og så sprang de alt beina kunne til hver sin kjerre og dro til brannstedet. Primitivt kan hende, men det gjorde nytten.

Slik var forholdene da Olsen ble tilsatt som underbrannmester i 1919. Men da han ble ansatt ble tallet på brannmeldere øket til 20 og året etter fikk byen sin første brannbil. Det var en stor firehjulsdreven engelsk bil, åpen og med en respektinngytende klokke, som en mann hadde sin fulle hyre å ringe med, når bilen skulle ut.

Men sorgen var ikke slukket, for å holde oss til fagspråket, for en brannbil. Til å begynne med hadde en ingen sjåfør til bilen, og da en endelig fikk en, så var det garasje det sto på.

Den første sjåføren, Petter Tomassen, bodde i Hegnaskottet, og når det ble meldt brann, så måtte Olsen ringe Tomassen som så kledde seg så fort han kunne, og tok maratonen til Torvet for å starte bilen.

I dag har Notodden brannvesen to biler, den ene er ny i fjor, to sprøyter som gir ca. 1000 liter vann i minuttet hver, 2000 meter ferdigkoplet slange og ellers moderne og høvelig utstyr. Varslingstjenesten er også utbygget, og det er 96 hydranter i byen. Det er 10 faste brannmenn og 30 reserver som har 125 kr. året for sin tjeneste. Men Olsen mener at det trenges enda flere faste brannmenn. I et hvert fall burde det bli slutt på at brannkonstablene må utføre arbeid med kontroll av vann-nettet og hydranter rundt omkring i byen. Det gjør at det blir mangelfull betjening på stasjonen.

Brannkonstablene har nå 34 timers tjeneste i uka, og det er vel mye, mener brannmesteren. Det arbeides også nå for å få endret dette forhold.

Før Olsen i 1921 ble tilsatt som brannmester hadde det ikke vært noen store branner på Notodden, men de første årene etter, hjemsøkte en rekke storbranner byen. Det mest kjente er vel Furuheimbrannen sommeren 1921, Weckhorstbrannen natten til 1. mai 1923, da en svensk skredder og en mann som arbeidet på Carbidfabrikken brente inne. Den største brannen var likevel Stenstadbrannen en augustnatt i 1923. Som kjent tok det til å brenne i et lagerbygg og en kasse med dynamitt eksploderte, og ved den fryktelige eksplosjonen ble ilden ført over på to våningshus som ble kraftig rasert av varmen.

Olsens store ønske har vært en ny brannstasjon og forhåpentlig får han se denne planen realisert før han om 3 år skal gå av som brannmester.

Det er nå kommet så langt som til tegninger av den påtenkte stasjonen, men den er ennå bare løselig kalkulert til å ville koste nær 300.000 kroner. Det er imidlertid store sjanser for at vi av Brannkassen vil få et tilskudd og Olsen antyder at det er ikke er umulig at det kan komme opp i 75.000 kroner. Før denne planen er realisert og mannskapene frigjort fra arbeide ute i byen, kan en ikke si at byens brannvern er så utbygget som det bør være. En skulle også ha mere trykk på vannet i øvre bydel, så en ikke var avhengig av pumper for å få trykk nok.

Som han er, ivrig og plikttro i tjenesten, er Olsen som privatmann i besittelse av et friskt humør. Han er ikke så lite av en tusenkunstner heller, og dette har da også utallige visst å dra nytte av. Er det en motor som ikke vil mer eller et vrient stykke mekanikk som skal utføres, ja, så går man til Olsen. Og fingernem som han er ordnet han så å si alt.

Olsen er Skiensmann. Han gikk i rørleggerlære der og tok svenneprøven i 1914. Han virket som underbrannmester i Langesund, før han kom til Notodden. 

Avskrift fra Telen, 17. august 1949 : Ragnar Moen.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Notodden kringkaster

I Notodden Historielags årsskrift 1986 skrev Ragnvald Pedersen denne artikkelen om Notodden kringkaster.

Notodden kringkaster
Det var julaften 1926 ca. kl. 1800 at Notodden kringkaster startet. Det var byggmester Julius Hansen som satte opp huset. Det var ikke ferdig til julaften, vinduene stod i ramme, men ingen dytting foretatt. Senderen, en 50 watts sender kom fra Rjukan, der fikk de ikke rørene til å stå. Ingeniøren fra Telegrafstyret hadde lovet å komme hjem på Julaften, så han reiste ca. kl. ½ 1700 uten å få senderen i gang. Men ca. kl. 1800 fikk jeg senderen «på lufta», gudskjelov. Den første tiden, hvor vi hadde en likestrømsgenerator på 800 volt til rørene, ble det hengt opp ledninger mellom sender og generator i taket i hyssing. Ulovlig, men…

Notodden kringkaster
Den første kringkasteren
Sprengt av tyskerne

Og vi hadde sveivegrammofon den første tiden, når programmet på kabelen fra Oslo ble for dårlig, sendte vi musikk med sukkerbiten (mikrofonen) på bordet foran grammofonen! Det første juleprogrammet gikk ut til byens befolkning over krystallapparatene. Vi rakk ikke så langt med 50 watt i antennen, så senderen ble ombygget til 250 watt senere. Den står på teknisk museum i Oslo. Senere ble det 300 watt og som tyskerne sprengte i luften den 14. april 1940. Senere fikk vi 500-1000 watts sender som varte i hele etterkrigstiden, til den ble nedlagt sammen med Porsgrunn og Hamar kringkastere. Det ble etter hvert godt programutstyr på Notodden, og vi kringkastet over riksnettet mange programmer, ved Olga Berge og Arent Midtbe, den gang kunstsilken var i gang. En annen og kjær medarbeider var biblioteksjef Kristian Lunder, og med sporten Olaf Gulbransen og Rolf Nygaard, stort sett. Det ble for mye for en stakkar da fjernsynet kom på Gaustatoppen, Rjukan og Notodden. Og det ble skolebenken igjen. Vi har vært opptil tre personer i alt samtidig på Notodden kringkaster. Jeg søkte avskjed da jeg var 69 år.

Ragnvald Pedersen.

Kringkaster fra 1924. Benyttet ved Notodden kringkaster. Teknisk Museum

Onsdag 17. april 1940 sto dette om sprengingen, en skremmende opplevelse

Da Notodden kringkaster ble Sprengt i filler
Som tidligere meddelt ble Notodden Kringkaster sprengt i lufta mandag kl. 8.15 av tyske soldater. Skuddene hørtes over hele byen, og det var mange engstelige ansikter å se, for alle skjønte at noe var på ferde. Vi kan nå gi noen nærmere enkeltheter.
De tyske soldater i et antall av 15-20 stykker, måtte være kommet nokså tidlig til Notodden. De hadde brukt to lastebiler og en personvogn. Da arbeiderne på Meheiavegen ved 7-tia om morgenen som vanlig kjørte oppover i Joh. Christensens buss, ble de stoppet oppe i Høibøkåsa, hvor soldatene hadde postert seg ved vegen og oppe i skogkanten. Vår meddeler mente at han så maskingeværer oppsatt i skogen. Det gikk en tid før arbeiderne fikk gjort soldatene forståelig, at de skulle på alminnelig vegarbeide. Tyskerne spurte flere ganger om de skulle til Kongsberg. Da arbeiderne fikk gjort soldatene begripelig at det var ikke dit de skulle, fikk de fortsette. En annen som ble stoppet spurte en soldat om Notodden skulle «besettes», men fikk smilende til svar, at det var ikke meningen. De var kommet til byen i et annet «oppdrag». Oppdraget viste seg å være Kringkastingsstasjonen.
Den vanlige kjente vegen fra Høibøkåsa til Kringkastingsstasjonen, er som kjent ned Kongsbergvegen og videre opp Lisleheradvegen. De tyske soldater var bemerkelsesverdig godt orientert. De marsjerte beinvegen gjennom Sætregårdene! Da de kom fram til Kringkastingsstasjonen, satte de først ut vakter på vegen som går like ved. De som sulle forbi ble høflig stanset og bedt om å vente et øyeblikk, da det kunne bli fare for sprut. Og det ble sprut. Etter at telegrafekspeditør Nordås som hadde vakttjeneste ble varslet, ble en ladning sprengstoff lagt under den søndre enden av stasjonen, hvor apparatene og maskinene er, og så braket det løs. Hele den søndre veggen, apparater og maskineriet ramlet sammen i en ruinhaug. Det som ikke ble rasert i den første sprengningen, ble sia tatt med håndgranater. Da stasjonen var totalt vrak, trakk de tyske soldater seg tilbake, etterlatende seg en plakat på porten med advarsel om at mulige spregladninger i ruinhaugen kanskje ikke var eksplodert. Sia så en ikke mere til de tyske soldatene, og nedom byen skal de visstnok ikke ha vært. Eksplosjonen hørtes over hele Notodden, og vakte stor forskrekkelse. Utover formiddagen var det ren folkevandring opp for å se på ødeleggelsen.

TIL TOPPEN AV SIDEN

«Notodden i utvikling»

Fra 22. juli 1985 og framover skrev Arvid Gjengedal en serie artikler i Telen med tittelen «Notodden i utvikling» Vi syntes denne artikkelserien var et godt sammendrag av Notoddens utvikling fra jordbruksbygd til industriby og gjengir dem her slik at de som er interessert kan ta del i dem. Ifølge Alf Mostue inneholdt artiklene noen feil, men i det store og hele en historisk riktig framstilling. Alf Mostues rettelser kan du lese på slutten.

Tinnåa – en av Notoddens ressurser

Etter de flestes oppfatning var det industrien fra begynnelsen av vårt århundre som gav støtet til at Notodden utviklet seg fra å være et jordbrukssamfunn til industrisamfunn. I det følgende skal vi se nærmere på utviklingen før og under den første industrialiseringen her, og vi vil se at bildet vi da får er langt mer nyansert.


Naturgitte forhold
Geografene peker på at det er 4 hovedtrekk ved landskapet rundt Notodden som forteller oss om grunnlaget for næringslivet her både i før-industriell og i industriell tid, nemlig leirjorda, grus- moene, Tinnåa og Heddalsvannet. Leirjorda finner vi på det vi kan se som et grønt, nesten som et belte et lite stykke opp fra dalbunnen. Dette går med avbrudd på deler av Vestsida, fra Hefre til Grene, på andre sida ser vi det fra Seljordgårdene og til Tinnes. Det fortsetter videre fra Sætre med Høibø, Hvåla og Tinne og utover i Tinnegrend. På denne leirterrassen finner vi grunnlaget for den første næringsvei her, jordbruket. Jordbruket har svært lang tradisjon. Det eldste går tilbake til ca. 2.500 f.Kr., sammenhengende jordbruksdyrking har det vært her siden ca. 400 e.Kr. På denne leirterrassen finner vi de eldste gårdene. Grusmoene finner vi under denne leirterrassen. Bade her og i åsen over terrassen vokser skogen. I disse områdene finner vi den eldste næringsveien i vårt distrikt, nemlig jordbruk og skogbruk. Et godt grunnlag for jordbruk førte til at de første slo seg ned her. På 1700-tallet kom det en økende etterspørsel etter trelast ute i Europa. Skogen her ble da mer etterspurt, og det førte til utførsel av trelast.
Tinnåa er sentral i Notodden. Med sine godt 30 km. fra Tinnsjø til Heddalsvannet har den et fall på ca. 170 m. Ca. 90 m. av dette fallet er konsentrert på de siste 5 km, Fra Kloumansjøen og ned. I første omgang var Tinnåa, stor og fossende, mer et problem enn til nytte. Sagbruk og kverner finner vi i sideelvene. De kunne ikke plasseres ved Tinnaa siden de da forsvant i vårflommen. Men når en utviklet teknikk til á temme den, ble den en verdifull ressurs. Tinnåa står derfor helt sentral for utvikling av industrien her. Heddalsvannet og dalene rundt er også av betydning. Gjennom Heddalsvannet og Norsjøen hadde en grei forbindelse til Skien. Fra dalene rundt kom folk til Notodden for å benytte denne veien til Skien. Når spesielt nasjonalromantikken fra midten av forrige århundre av økte interessen for Telemark, kom mange den mot- satte vei for så å fortsette innover i Telemark. Notodden ble med andre ord en omlastningsplass, fra sjø til land transport og omvendt. Her finner vi grunnlaget for Notodden som transport og senere handelsknutepunkt.
Vi ser altså at Notodden rundt midten av forrige århundre hadde flere både aktive og latente grunnlag for næringsutvikling. De aktive var jord- og skogbruk, de latente var Tinnåa med sin fossekraft og Heddalsvannet som mulig transportåre.

Avskrift fra Telen 22. juli 1985

Det er et langt sprang i utviklingen fra den første frilynte folkehøyskolen via lærerskolen i 90 åra og fram til dagens lærerskole

Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like overfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden. Hit kom reisende gjennom Heddal for å krysse Tinnåa ved ferjeleiet her for så å dra videre gjennom Lisleherad til Bolkesjø og så ned til Kongsberg. Denne veien over til Kongsberg var en halv gang så lang som over Meheia, men når den ble valgt var det p.g.a. at veien over Meheia var svært kronglete og vanskelig. Til Omneshølen kom også folk som måtte krysse elva for å dra til Tinnegrend og videre nedover til Skien. Alle som skulle motsatt vei kom også hit, selvsagt, fra Kongsberg og Skien.

Veibygging
Mot slutten av 1820  begynnelsen av 1830-åra kom det noe fart i veibyggingen i området. Da kom det vei fra Skien på vestsida av Norsjøen, krysset Sauarelva ved Farvolden og fortsatte på østsiden fram til Notodden og Tinnesfossen. I 1832 ble det bygd bro her over Tinnåa til avløsning av ferjestedet ved Omneshølen. På slutten av 1830-tallet ble veien over Meheia ferdig. Denne veien gikk fram til dagens Ramberghjørne der den delte seg til Lisleherad, Tinnegrend, ned mot Heddalsvannet og en fram til brua over Tinnåa og videre ut over i Heddal.

Senteret på Ramberghjørnet
Ramberghjørnet ble et mætepunkt, og dette trakk til seg annen virksomhet. Det ble bygd landhandel her med overnatting for reisende. Når den første fabrikken ble bygget ved Tinnesfossen i 1875, førte dette til en ytterligere utvikling av et sentrum her. Med fabrikken kom arbeider- og funksjonær-boliger og senteret utvidet seg over til Tinnesmoen. Etter hvert ble dette den største boligkonsentrasjonen i Notodden, og dette trakk til seg flere forretninger og handverkere av forskjellig slag. Vi ser altså at krysset her resulterte i at de første forretningene kom hit. Med fabrikk, arbeider- og funksjonærboliger skjøt den utvikling som alt var på gang ga ny fart og gjør Ramberghjørnet til det første senter i Notodden.

Nytt senter ved Heddalsvannet
Etter hvert begynner et sentrum å utvikle seg ved Heddalsvannet. Regulær rutetrafikk over Heddalsvannet begynte i 1852, i 1862 var slusene til Skien ferdige, dette førte til ny økning. I 1870 var 8 båter i rutetrafikk her, fra 1880 to båter hver vei pr. dag og i 1890 13 båter i rute. Disse tallene forteller noe om omfanget av denne trafikken. Årsaken til denne økningen kan være forskjellig. Økende interesse for fjell- og friluftsliv, nasjonalromantikken gjør Telemark til et reisemål, dampskipstrafikk på Tinnsjøen fra 1864 betyr noe og Skien utvikler seg mer og mer som et handelssenter for Telemark. Men uansett motiv for denne reisingen, en måtte om Notodden, og økning i trafikken her fikk sine følger for stedet.
Det hadde vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av en ved Tinnessandbukta (nå Hydros område). Dette førte i rask rekkefølge til at to hoteller, «Victoria» og «Furuheim» ble bygd. Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1879 stod en ny bru, omtrent der Heddalsbrua ligger nå, ferdig. Senteret nede ved Heddalsvannet kom derfor til å bli en alvorlig konkurrent til senteret ved Ramberghjørnet. Ny aktivitet kom til området: flere landhandlere, håndverkere av for- skjellig slag, advokat, lege og apotek. I 1886 kom Hitterdals sparebank hit, tre år senere et telefonselskap og ti år etter dette et meieri. Alt dette syner et oppsving i Notodden, stedet utvikler seg som et servicesenter for omlandet.

Skolene i utvikling
I 1893 ble det startet en ungdomsskole (mest lik dagens folke- høyskole) og forberedelsesklasser til en lærerskole. Lærerskolen kom i gang to år senere. Sentralt i denne skoleutviklingen stod Asbjørn Knutsen og den første bestyreren på lærerskolen, presten Bernt Støylen, senere biskop. Med to så markerte kristne personliggeter som ledere ved disse skolene, ble skolene et senter for kristelig liv i Notodden, et nytt bidrag til kulturlivet her med andre ord.

Hvorfor service-senter
I den perioden vi her har omtalt, kom det ikke ny industri til Notodden, med andre ord: Industrien bidrar ikke avgjørende til utviklingen i denne perioden. Det er i første rekke utviklingen innen samferdsel, handels- håndverks- og andre tjenesteytende næringer som yter sitt største bidrag til utviklingen i 1890-årene. I dette tiåret ser vi også at den yrkesaktive del innen tjenesteytende yrker øker fra å utgjøre 9% til 20% av alle yrkesaktive. Distriktet begynner å bruke Notodden, dette blir et vesentlig bidrag for utviklingen på Notodden i 1890-åra.

Avskrift fra Telen 23. juli 1985

Kraftstasjonen ved Tinfos – et av de fundamentene Notodden er bygget på

I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.

Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.

Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.

Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.

Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.

Avskrift fra Telen 24. juli 1985

Tinfos Jernverk AS

I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.

Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.

Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.

Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.

Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.

Avskrift fra Telen 24. juli 1985

Hydo

Borgestadmannen Gunnar Knudsen, da statsråd, senere statsminister, inviterte 13. februar i 1903 til det som må være norgeshistoriens mest omtalte middag. Her møttes de som senere skulle bli pionerne i gjennombruddet for norsk industri, professor Kristian Birkeland, egentlig nordlys- forsker, og den tyskutdannede sivilingeniør Sam Eyde, opprinnelig arendalsgutt. På sine reiser ute i Europa hadde Eyde lest en artikkel av en engelsk forsker som fryktet at en skjebnesvanger kvelstoffmangel snart ville true jordens folk. Noen var uenig i dette m.h.t. at kvelstoff utgjør tre fjerdedeler av jordatmosfæren og mente at en ved elektriske utladninger kunne binde luftens kvelstoff. Flere hadde arbeidet med problemet, men ikke løst det, og Sam Eyde begynte å interessere seg for problemet. En uke før denne middagen skulle Birkeland demonstrere en elektromagnetisk kanon i forbindelse med sin nordlysforskning. Da han slo på bryteren, oppsto en kortslutning og en kraftig flamme slo ut. Under middagen snakket Eyde og Birkeland om mulighetene for å utnytte luftens kvelstoff, og Eyde mente det var mulig dersom en kunne lage et kunstig lyn. Birkeland svarte at det kunne han skaffe, det var den kraftige kortslutningen han tenkte på. Etter denne middagen innledet Birkeland og Eyde et samarbeid der Birkeland arbeidet for å forbedre patenten, Eyde for å reise kapital til en eventuell fabrikk.

Forsøksfabrikk eller storfabrikk?
Eyde hadde lenge før sitt møte med Birkeland kjøpt opp norske fosser med tanke på at disse måtte utnyttes til noe, bl.a. hadde han sikret seg Rjukanfossen og Vamma i Glomma. Eyde ville egentlig bygge ut kraften her og fabrikk i nærheten, men var avhengig av utenlandsk kapital. Men den utenlandske kapitalen var skeptisk. Birkelands metode var på forsøks- stadiet, og en mente at en først fikk bygge en forsøksfabrikk et sted det allerede var kraft. Følgelig måtte Eyde i 1904 undersøke mulighetene for å leie kraft for å bygge en forsøksfabrikk. Stedsvalget for forsøksfabrikken ble Notodden og kontrakten ble inngått i 1904 med Tinfos Papirfabrikk. En serie med tilfeldigheter førte til at Notodden ble stedet for en forsøksfabrikk for det som senere skulle bli Norsk Hydro.

Forsøksfabrikkene
Våren 1904 begynte arbeidet med å bygge forsøksfabrikken der Hydro på Notodden ligger i dag. Fabrikken stod ferdig den 2. mai 1905. Forsøkene før fabrikken ble bygd hadde gitt håp om at en kunne produsere 600 kg salpeter- syre pr. kilowattår. Da fabrikken kom i gang greide man bare 400 kilo, og dette mente Eyde var for dårlig dersom en skulle få utenlandsk kapital interessert. Det var en avhengig av. Den 14. juli var D-dagen, da skulle en fransk ekspertgruppe komme for å vurdere forsøksfabrikken og det inntrykket de da fikk ville få avgjørende betydning for fabrikkens videre skjebne. Få dager før franskmennene ankom, forbedret en produksjonsmetoden, den steg til 530 kg. og holdt seg der de knappe to uker franskmennene var her, og sank etter at de hadde reist.

Hydro grunnlegges
Franskmennene fant en produksjon på 530 kg. tilfredsstillende, men det var likevel en skuffelse for Sam Eyde. Eydes planer var å bygge ut kraftverk ved Vamma og Rjukanfossen og så å anlegge en fabrikk der. Dette ville ikke den utenlandske kapitalen være med på, de mente at en i første omgang måtte konsentrere seg om et mindre prosjekt på Notodden. Eyde fikk beskjed om at i første omgang ville en være med på å bygge ut Svelgfoss for så å bygge en fabrikk på Notodden. De større prosjekter som Eyde hadde planer om måtte skrinlegges. Derfor ble Notodden valgt som sted for Hydros etablering. Den 2. desember 1905 ble Norsk Hydro Elektriske Kvælstoff Aktieselskap stiftet. Svensk og fransk kapital hadde bestemt at Notodden skulle være stedet. Eyde ble direktør og selskapets hovedsete skulle være på Notodden.

Avskrift fra Telen 30. juli 1985


Ved århundreskiftet bodde knapt 1.000 personer på Notodden, 10 år senere, i 1910,
5.000 personer, en 5-dobling på 10 år. Spesielt stor var veksten de 3 siste årene. Da økte folkemengden fra ca. 2.000 personer i 1907 til 5.000 i 1910. I det følgende skal vi se på årsaker til veksten og de konsekvenser det fikk for utviklingen her. Allerede før Hydro var formelt dannet, ble anlegget ved Svelgfoss I påbegynt, i september 1905 Her arbeidet det 400 personer. Samtidig begynte en å bygge fabrikkanleggene ved Tinnessandbukta. Det stod ferdig samtidig, i 1907. Da begynte anleggsarbeidene på Rjukan og Tinosbanen, og noe senere ble Tinfos II påbegynt. All denne aktivitet på Notodden og Rjukan og på Tinnosbanen førte til en veldig virksomhet. På Notodden var knapt 1.000 personer i arbeid på anlegg, i Vestfjord-dalen og på Tinnosbanen arbeidet til sammen noe under 2.000, slik at våren 1908 var nærmere 3.000 i arbeid ved anlegg i Øst-Telemark.

Notodden et trafikk-knutepunkt
For all denne virksomheten ble bryggen på Notodden et sentralt punkt. Hit kom alt utstyret som skulle brukes, og ble kjørt videre enten til Svelgfoss, Tinnoset eller Tinnosbanen. Inn til tunnelene ved Notodden og Svelgfoss ble ferdig, fikk en først tatt banene i bruk i Lisleherad. All denne frakting førte til at transportforretninger vokste fram, og store vogner med 10-12 hester foran var et daglig syn. Dampskipstrafikken mellom Notodden og Skien økte likt med at anleggene kom i gang I 1905 var 8 dampskip her, i 1910, 11 skip med 5 avganger daglig hver vei. I 1910 passerte disse båtene Løveid sluser over 5.500 ganger, i 1914 over 7.000 ganger da det kulminerte med krigen 1914 – 17 og åpningen av Bratsbergbanen i 1917. I 19 gjorde Notodden og Gvarv i et forsøk på å få folk fra Sauherad og Bø til å handle på Notodden, men den gikk snart inn. Det var Skiensfolk som eide båtselskapet. og flere på Notodden mente at når denne ruten måtte innstilles kom det av at den gikk til så ugunstige tider at det var uråd å bruke båten. Det samme selskapet sørget derimot for at det var god forbindelse fra Gvarv til Skien, dit var det lett å komme for å handle.
I 1908 ble Øst-Telemarkens Automobilselskap, landets tredje rutebilselskap, dannet med faste ruter mellom Hjartdal og Notodden. Ett år senere kom en bussrute til Kongsberg i drift, og senere kommer nye ruter til Seljord og Kviteseid. I tillegg kommer nye forretninger for å yte service til byen og omlandet. En oversikt syner at den prosentvise andel av personer i arbeid, arbeidet i servicenæringen som øker jevnt fra 1900 til 1910.

En uferdig by
En så rask økning av folketallet fører lett til problemer, og Notodden unngikk dem ikke. Reguleringsplaner manglet. Hydro regulerte de områder de bygde ut, grunneiere forsøkte ved salg av tomter å gjøre det samme, men noen samlet plan ble ikke utarbeidet. Med unntak av de hus Hydro bygde, manglet vann og kloakk. Annen renovasjon manglet og slik at det til tider kunne være dårlig luft rundt alt søppelet.
Den store tilflytting av unge folk, aldersgruppen 20 – 30 år dominerte, førte til store barnekull. En fikk derfor behov for flere skoler, men også her ble en liggende etter. For å gi det minstetilbud av undervisning som loven bestemte, måtte en undervise fra 8 morgen til 8 kveld.
Rundt 1910 er det en uferdig by vi står overfor. I Notodden er en lite tilfreds med kommunestyret og det disse gjør for Notodden. I kommunestyret dominerte heddølene, og mange mente at disse så skepsis på utviklingen i Notodden, det var gjøkungen som var kommet inn i heddølenes reir. Av den grunn bl.a. begynte en å diskutere å skille ut Notodden som egen kommune. Det skjedde i 1913.

Avskrift fra Telen 31. juli 1985

Her kommer Alf Mostues rettelser i disse artiklene

Notodden i utvikling (Leserinnlegg i Telen 8.august 1985)
Under denne overskriften har Arvid Gjengedal i Telen fra 22. juli og framover skrevet noe om «Notodden i utvikling», men før en sier ja og amen, og erklærer at alt som er skrevet er rett og riktig, må en god del rettes for feil. Bl.a. skriver Gjengedal følgende: «Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like ovenfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden». For det første så er stedsnavnet galt, og for det andre så har stedet ikke vært noe trafikk-knutepunkt. Færjestedet har i mannsaldre gått under navnet Ømshol’n. Man kan til nød godta Omshøl’n, men ikke Omneshølen. Og hvorfor lage et nytt stedsnavn når man har et fullgodt heddølsk navn som folk på stedet kjenner? Navnet kommer av ømm – ovn, og har ingenting med alm å gjøre. Det som Gjengedal skriver om veibygging er heller ikke riktig. Når den første brua over Tinnåa på skjæret under Tinnefossen – ikke Tinnesfossen! – ble bygd har nå ingen sikre opplysninger om, men i 1575 nevnes Tindebro.
Fra Ørvella gikk veien over Tøllemoen, opp Tøllemobrækka til Sauar, videre til Rekå, langs åskanten til Hellem, Holla, Sem og til Tinnes, ned Tinnesbrækkun og over brua under Tinnefossen til «Standaren» nå Ramberghjørnet. Herfra gikk veien opp mot Sætre. Det var et vad i Sætrebekken like ved slakter Timlands forretning, og fra dette vadet gikk veien på skrå over det nåværende Bøensjordet til Tinnetoppen og så ned Tveitdalen og utover Tinnegrend. Det vi med sikkerhet vet er det har vært bru over skjæret under Tinnefossen helt fra 1575 og til dags dato. Da den nye brua lengre nede var ferdig i 1879, ble brua over skjæret overlatt til Tinfos Papirfabrikk mot at fabrikkens eiere skulle holde den vedlike. I 1704 reiste Kongl. Veibyggmester Joseph Cunrad Ernst på befaring av veistrekningen Bergen – Haukeli – Kongsberg for å se om det var mulig å bygge en vei slik at utskrevne soldater raskest mulig kunne komme fra Vestlandet til grensetraktene mot Sverige. Når det gjelder strekningen Heddal – Kongsberg foreslår han vei fra Sem – Haave – Bolkesjaa – Jondalen – Kongsberg. Denne veien ble det aldri noe av. Veifarende vestfra og heddøler har sikkert fra alders tid gått eller ridd over Meheia etter en vei som stort sett har fulgt den nåværende trase for Meheiaveien – Grotbekk – Rossebua, Sløkjedalen – Hjerpetjønn – Kongsberg.

Nedover til Skien var vannveien den raskeste. Om sommeren rodde man, og husmannen i «Søndehuset» lånte ut prammer eller var rorskar for den som skulle ha seg en bytur. Skoleholder og husmann Nils Danielsen var også rorskar for ferdafolk ned til Skien. Han bodde på Rulnes, og foruten de nevnte yrker var han også laggar dvs. han gjorde kjær, kar og bøtter. Vinterstid kjørte man med hest og slede Heddalsvatnet og Norsjå til Fjærekilen. Det var adskillig kappkjøring nedover, tunge hoder og lass på oppturen. Kirkebøkene forteller om at isveien var farlig: «drugnet i en raag ved Notodden». Riktignok brukte fut og skriver landeveien fra Sauherad etter «tings holdelse», og de hadde to veier å fare: En på Vestsida fra Sauherad kirke til Yli, og en annen på Østsida fra Farvolden – Hjuksebø – Sem.

Det har vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av én ved Tinnessand – ikke Tinnessand, men Tinnesand! – skriver Gjengedal. Det har ikke vært noen brygge ved Tinnesand, men en fergemann tilsatt av Hitterdals Formannskap, John Halvorsen Tinnesand var fergemann i mange år, og skulle møte «Statsraad Stang» i Tinnesandbukta for å føre varer og reisende i land. De reisende kunne være lisleheringer, gransheringer eller notoddinger – turister og andre reisende ble satt i land på Tangenbrygga. Det var Johan Gerhard Thommassen som skulle ha varene, men så kom brygga ved Notodden, og Thommassen bygde Furuheim og da ble det slutt med fergetrafikken. John Halvorsen Tinnesand døde i 1915.

 Etter å ha omtalt byggingen av de to hotellene «Furuheim» og «Victoria» skriver Gjengedal følgende: «Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1878 stod en ny bru omtrent der Heddalsbrua ligger nå». Hva er dette for noe sludder? Brua heter «Tinnå Bro» og den står på de samme brukar og fester som den gjorde da brua ble tatt i bruk etter den offisielle åpningen av veien Kongsberg – Haukeli i 1879! Og steinene til brukar og brufeste ble tatt ut i et brudd bak Åsnesgården.

Gangbruer og nytt dekke fikk brua i 1930-åra etter at det var foretatt en trafikktelling. Men jernkonstruksjonen er den samme som i 1879. Gjengedal kommer også inn på forholda ved Tinfos Papirfabrikk og skriver bl.a.: «For å gi hus til arbeidstakerne, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata». Nei! Det ble satt opp en større bygning nederst i Stallbakken, og på et foto fra 1880 kan man se både den og boligene oppe på Tinnesmoen. Denne brant ned i 1896 og to barn satte livet til. Er det «Direksjonsboligen» Gjengedal mener å ha vært arbeiderbolig eller brakke for Tinfosarbeidere? Det var Fellesfløtningen som satte opp bygningen, og la det være nevnt at Hitterdals Arbeiderforening ble stifta i denne bygning i 1896.

I avsnittet «Hydro til Notodden». Tilfeldigvis får vi vite at Sam Eyde egentlig ville bygge ut kraften ved Vamma i Glomma og en fabrikk i nærheten. La oss heller lese hva Sam Eyde sjøl skriver om dette i sine erindringer «Mitt liv og mitt livsverk» på side 170:  «Etter at jeg fra sommeren 1902 og utover hadde fått samlet vannkraftrettighetene ved Vamma og Rjukan, gjaldt det å finne en utnyttelse for disse veldige kraftmengder» og han fortsetter i neste avsnitt: «Jeg hadde helt fra begynnelsen av regnet med at Vamma kunde komme til å inngå som et ledd i hovedstadens elektrisitetsforsyning, men mine forslag i denne retning blev ikke møtt med den ringeste forståelse». Og han fortsetter: «På grunn av fallets gunstige beliggenhet for Kristiania var jeg av den mening av Vamma ikke skulde benyttes i salpeterindustrien, men burde reserveres for offentlig bruk».

Ut fra det Sam Eyde skriver må man gå ut fra at det aldri var tanken å bygge en salpeterfabrikk ved Glomma, og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at Notodden ble valgt. Sam Eyde har hatt kjennskap til Svelgfoss og eldre folk har fortalt at Eyde var her sommeren 1903 for å se på forholda. Dette har en ikke fått verifisert, men både han og en av Wallenbergbrødrene var her i 1904. De fikk en kontrakt med Tinfos Papirfabrik og tilbud om å kjøpe den del av Svelgfossen som lå på garden Høimyrs grunn som O.H. Holta tidligere var blitt eier av. Straks etter fikk Eyde og det nye selskap kjøpt den andre halvdel av Svelgfossen, og den 20. sept. 1905 kunne utbyggingen begynne.

I avsnittet, «Mot industriby» skriver Gjengedal: Ved århundreskiftet bodde knapt 1 000 per- soner på Notodden, 10 år senere, i 1910, 5 000 personer, en 5-dobling på 10 år». Ifølge Anund Helland, «Norges Land og Folk, Bratsbeg Amt I» finner man denne opplysning, at det var 60 bebodde hus og 411 personer innen det området som senere skulle bli by. Dette tall, 411 er mer i samsvar med folketellinga 1900, og i 1911 var det i Heddal 2 217 innbyggere, Notodden 4 942 og Lisleherad 578. Ut fra dette har en lyst til å spørre: Horre fanken har du fingji dettan tusentale frå?
Alf Mostue

Arvid Gjengedal ga Alf Mostue dette svaret i et leserinnlegg i Telen 13. august 1985

Svar til Alf Mostue
Du bruker fælt så mange ord på å påpeke «feil» i enkelte detaljer i mine artikler om Notodden i utvikling, Alf Mostue. En vesentlig hensikt med mine artikler var å få fram sentrale sider ved Notoddens utvikling på en kortfattet og forhåpentlig lesbar måte. Men jeg hadde betenkeligheter. En kraftig forkorting av et så omfattende kildetilfang vil lett føre til feiltolkninger, det er problematisk å skjære ned og samtidig gi et riktig bilde. Jeg innrømmer feil: I min om- tale av Omnshølen kom det inn en e for mye, men jeg skrev intet om at opprinnelsen til navnet var ..alm’, det er noe Mostue tillegger meg uriktig. Jeg skrev Heddalsbrua om Tinna Bro p.g.a. at jeg mente det navnet var mest brukt, men muligens tok jeg feil. Hvilken bro jeg mente, er tydelig- vis oppfattet.
Nå det gjelder folketallet på Notodden, valgte jeg et større om-råde og kom til andre tall, og i annen sammenheng ville jeg grunngitt mitt valg.
Når det gjelder mitt spørsmål om Hydro kom til Notodden ved tilfeldigheter, er det en spissformulering, men spørsmålet kan stilles. I korrespondanse mellom Eyde og Wallenberg ble Vamma-alternativet i Glomma diskutert. Arendalsområdet ble også vurdert, p.g.a. at det også der var disponibel kraft til en forsøksfabrikk, men Notodden ble stedet.
De andre momenter Mostue nevner i sin artikkel der han mener å påpeke feil hos meg, ville vel også jeg tatt med dersom plassen hadde tillatt det, men som nevnt innledningsvis, jeg valgte å skrive i kortform selv med de muligheter det var for feiltolkninger. Tross Mostues noe iltre reaksjon, mener jeg likevel at valg av den korte formen var riktig. Mange positive reaksjoner tyder på at stoffet interesserer og leses.
Arvid Gjengedal

Sam Eydes signatur i gjesteboken fra Hotel Furuheim da han var på besøk her i 1884 (tilhører Historielaget)

Avskrifter. Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN