Kategori: Ukategorisert

20. april mottok Notodden Historielag Rikard Berges pris 2024 på Akademiet i Rauland. Prisen består av et flott diplom samt kr. 5000,- til laget. Leder i historielaget John Einar Oterholt mottok prisen. Fra venstre på bildet, Ole Arvid Vassbotten (Notodden Historielag), Sigrid Bø (Rikard Berge-komiteen), Ellen Schrumf (Telemark Historielag) John Einar Oterholt (Notodden Historielag), Ragnhild Kaste Kaasa (Notodden Historielag) foran Inger Johanne Bakka (Notodden Historielag)
Under bildet kan komiteens begrunnelse leses.

Rikard Berges pris 2024

Rikard Berges pris for 2024 blir tildelt Notodden historielag for framifrå arbeid med å dokumentere, bevare og formidle historie i Notodden kommune. Historielaget blei skipa i 1981 og har sidan den gong gjort eit godt lokalhistorisk arbeid.

Historiske årsskrift utgjer ein viktig bolk i verksemda hos mange historielag, og her stiller Notodden historielag sterkt. Laget gav ut sitt fyrste årsskrift i 1983, og til jul kom utgåve nummer 40. Bak dei hundretals artiklane og tusnar av sidene ligg det utan tvil eit imponerande arbeid. Årsskriftet for 2023 hadde ti bidragsytarar med tematikk frå Gavlesjåstulen på Lifjell til kvardagsmat i gamle Heddal. I tillegg til å belyse interessante sider ved lokalhistoria, er årsskrifta velutforma og inneheld eit rikt biletmateriale. I 2023 gav også historielaget ut band 4 i serien om husmannsplassar i Notodden kommune. Dette er eit viktig arbeid for ettertida.

Notodden historielag utmerkar seg også digitalt. Dei har ein særs god nettstad med historiske artiklar, fotomateriale og anna lokalhistorisk stoff. Laget er også dyktige til bruke Facebook for å formidle lokalhistorie. Historielaget er eit aktivt lag med kring 300 medlemer med mange foredrag og aktivitetar i løpet av kalenderåret. Dei disponerer også ein av dei gamle arbeidarbustadane i Grønnbyen, der den eine delen av bygget er innreia slik den var i perioden 1911-1920.

Ein kan med dette konkludere at Notodden historielag gjer ein avgjerande innsats for å bevare og formidle den rikhaldige historia i Notodden kommune, eit arbeid som er i beste Rikard Berges ånd. Me gratulerer Notodden historielag med Rikard Berges pris for 2024.

Komiteen for Rikard Berges pris
Gunnar Brekke Amundsen
Sigrid Bø
Tor Kjetil Gardåsen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Larmen fra byen og det rastløse livet over brolegging og asfalt har forlengst mistet taket når en kommer inn Lisleherad – den vesle, men rike skogsbygda der ennå eventyrglansen henger igjen i lurvet og rotdiger urskog og skogguden Pan spiller sin fløyte ved os og bekk i en gråtidlig morgen. Den siste bjørnen sa riktignok farvel for vel 70 år siden, men ennå bryter det i kvist av mjuke dyrepoter og brakende vengeslag av storfug bryter stillheten inni det bølgende skogteppet som spenner frodig helt ned til Kloumanns- sjøen.

Både Kloumannssjøen og Tinnelva er sammen om å skape den særegne stemning i lisleheringenes heim og rike, og et hardbalent folk er fostret opp gjennom kampen med stortrea i skogen eller i tømmerfløtinga i sterk strøm og ville fossefall. Så langt en minnes tilbake har Lisleherad vært skogsbygda framfor noen annen i dette distriktet.
I arbeidsløysas tid søkte mang en sterk og trugen arbeidskar til denne bygda som var kjent for storskogen sin der det gikk an å tjene en god dagiønn. Og hadde en god rygg og sterke nok armer gikk det også bra, i alle fall om en samtidig kunne lære litt arbeidsteknikk av bygdas egne sønner. Før sagene gjorde sitt inntog i skogene var det ikke så lite av en kunst å felle mastefuru en så vidt favnet, med bare øksa. Her måtte hvert hogg sitte ufravikelig presist, skåra måtte være mest mulig tvert så en tok minst mulig flis og stuven som sto igjen etter treet måtte helst se ut som en hol tallerken og være som høvla i flukt med bakken.

En «kunstig» innsjø.
Kloumannssjøen kan en gjerne kalle for en kunstig innsjø ved at det i sin tid ble bygget dam over det smale sluket ovenfor Svælgfossjuvet. Derved dannet vannet seg som først ble kalt Svælgfossjøen og seinere Kloumannssjøen etter ingeniør Sigurd Kloumann som var byggeleder da anlegget ble satt i gang ved Svælgfoss 23. september 1905. Det laget seg en innsjø etter at vannstanden ble forhøyet med 17 meter og Kloumannssjøen strekker seg ca. 5 km. oppover i bygda, fiskerik, og idyllisk.

Stedet rundt dette vakre vannet er blitt et sentrum i Lisleherad. Her er forretningen, jernbanestasjonen og fine gårder og velstelte heimer ligger lunt til i hellingene mot sjøen. Påfallende mange nye heimer er bygget i Lisleherad i de siste åra. Med jernbanen og godt framkommelig veg på begge sider av Kloumannssjøen er kommunikasjonene ganske bra for dette bygdesamfunnet på ca. 700 mennesker.

Men bygda slipper ikke taket ved dette sentret. En skal reise innpå en mil gjennom skog, forbi vakre heimer og med Tinnelva brei og mektig som følge før en kommer til Grønvollfoss og Årlifoss. som betegner vegs ende. Mektig i stemmen summer disse kraftstasjonene med i naturens spel gjennom bygda og spre lys og kraft til så mange heimer, mens Tinnelva haster videre uberørt og sterk på veg til Heddalsvannet. En skarve hengebru forbinder Lisleherad og Gransherad, men etter sammenslåinga er begge like og nå håper bygdene på å få opp en forbindelse seg imellom som høver etter verdien de tilførte storkommunen i form av skog og jord.

En kulturpreget bygd
Lisleherad har alltid vært kjent for sin gamle bygdekultur og det er flere hus og særlig stabbur i bygda som bærer preg av høg alder, men er passet godt på.
Ole Olsen Haave som levde kring 1700-åra gjorde et stort arbeid for å bevare den gamle byggekulturen. I 1738 satte han opp den kjente Haavestugu på Nedre Haave, som en kan finne på Bygdø. På Øvre Haave bygde han en stue i samme stil i 1744, som ble gitt til Heddal Bygdetun for et par år siden og som ble en verdifull tilvekst. Ellers er Lisleherad preget av mange fine nybygg som er et tegn på at folk liker seg i bygda og har eksistensmuligheter. Noe de venter sterkt på nå etter sammenslåinga til storkommune er bedre forbindelse ved Årlifoss og forbindelse med Bolkesjø.

Lisleherad er et fredens rike
og det er mange som drar inn i de vide susende skoger for å få igjen noe av roen i sinnet. Og som regel blir de ikke skuffet. For eldre folk er det nå lett å komme innover i skogriket da et nett av skogsveger strekker seg langt innover i mest alle retninger. Og her ligger det blinkende vann og gåtefulle tjønner der fisken går fin og feit og ennå ikke er blitt helt folkesky. Motorsager og traktorer larmer riktignok og gir støy mer enn tidligere, men her er vidder nok å stikle seg bort i. Ellers har en den lange, fiskerike Tinnelva og slenge i, noe mange gjør utover sommerkveldene for å få litt avkobling i hverdagen.

Et kirkesamfunn
Lisleherad ble en stort kulturminne fattigere da den gamle stavkirken ble revet. En antar den ble bygd i åra 1150- 1250 eller om lag samtidig som Heddal stavkirke. Men da folketallet vokste blei kirken for liten og siste messa ble holdt 2. juledag 1873. Ikke lenge etter ble den plukket ned stokk etter stokk og tre år etter ble den nye kirken som ble bygget på samme sted tatt i bruk. I 1953-54 ble det gjort et omfattende oppussingsarbeid ved Lisleherad kirke som Finn Kraft sto for, og lisleheringene har nå en kirke som alle er stolt av. Men de var også glad i sin gamle kirke.

Nils Schia som ved siden av Olav Skogen var en av bygdas lyrikere skriver også i sin sang:

Lunt imellom store birke med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.

Og siste vers:
Derfor alltid når jeg hører kirkens rene klokkers kiemt
kjærlig de meg fremad fører på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker kaller om jeg synder, svikter, faller
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.
(Nils Schia)

En «skogens sanger»
Vi hilser som snarest på Nils Schia på vår tur gjennom Lisleherad. Han står og kløyver vridne bjerkekubber og er tross sine 80 år rørlig og arbeidsvillig som alltid. Veden har han dratt fram på kjelken siste vinter og han håndterer hver kubbe med kjærlighet og som en gave. Han har også så mye sjøl å gi, Nils Schia når han står slik og prater og løst og fast. En klok mann, og opphold og arbeid i skogen har gitt rik næring til hans diktersinn.

– Verden er i grunnen god, men det er vi som ikke er slik vi skal, sier Nils. Vi skulle ikke dømme hverandre så fort som vi gjør. Dersom vi tenker oss litt om, finner vi kanskje større feil hos oss sjøl enn de vi dømmer. Barna er også gode om vi enn i dag kan finne at de er noe ustyrne. God oppdragelse i skolen er av stor betydning, men barna har
likevel sine første skoleår i heimen og her er det foreldrene som er lærere i første klasse.

– Hva med diktinga i dag. Schia?

Han betrakter en gammel bjerkekubbe lenge før han svarer.
– Det kan være bra nok, men det burde være rim i et godt dikt. Prosa er prosa og et dikt uten rim er prosa. Nynorsk eller bokmål spiller mindre rolle, hovedtingen er at en kan forstå hverandre. Slik er det også på malingens område. En burde forstå motivet en står overfor. Naturen er så rik på motiver, og kan en male mest mulig likt herrens skaperverk er en kunstner. Når våren kommer og sola blir passelig varm vil jeg opp i lia og sitte mellom granene og høre denne underlige susen og beundre alt det vakre skogen og livet har å vise fram. I et dikt «Mellom graner» tolker Schia noe av denne særegne stemningen han så mange ganger har følt i skogen og sier noenlunde slik:

Har du bedt en bønn alene
under graners dunkle grene
når en vårkveld dagen kysser
og den første skumring drysser.
Ingen uro freden raner
her i fredens stille hjem.
Nei selv skogens sanger aner
her står himmelens dør på klem.

Da vi er kommet ned i vegen følger skarpe øksehogg mot vrien bjerk etter oss, sammen med disse strofene av Schia som sjøl er en skogens sanger og en ekte lislehering med kirken og skogen som livets faste holdepunkt.

Under ser en avissiden slik den så ut i Telemark Arbeiderblad 29. februar 1965

Avisartikkelen er undertegna Α. Βlomhaugen.

Hele diktet «Min kirke» er gjengitt i
Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954

Min kirke
Lunt imeilom store birke
med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke,
aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer
med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.

F r e d står skrevet mellom løvet
på de hvite birkes bark.
Fred står risset ned i støvet
mellom graver «dødens mark».
Fredens milde hånd meg løfter
over hverdagslivets kløfter
når jeg stille triner inn.
Ingen kirke er som min.

Alteret og prekestolen
glitrer ei av stas og prakt.
Men har gjennom ruten solen
på det alt et lysstreif lagt,
sitrer det for dugget øye
som en lysning fra det høye,
fyller hjerte, sjel og sinn.
Ingen kirke er som min.

Prestens ord og salmesangen
løfter tankene til flukt.
Før jeg vet det er jeg fangen
og med engler innelukt.
Alt det såre, triste, stygge
her blir liksom stemt til hygge.
Alt jeg ser i himmelsk skinn.
Ingen kirke er som min.

Derfor alltid når jeg hører
kirkens rene klokkers klemt,
kjærlig de meg fremad fører
på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker, kaller, –
om jeg synder, svikter, faller,
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.

NILS SCHIA

Avskrift fra TA 29/2 1965 er utført av Ole Arvid Vassbotten, det samme er diktet «Min kirke» som står i «Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954»

TIL TOPPEN AV SIDEN

I forbindelse med infotavlen som er satt opp på husmannsplassen Grotbekk
(I Høgåskrysset) legger vi hele historien om husmannsplassen Grotbekk her.
Bildene er utdrag fra sidene i boken «Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by»

Du kan finne hele
«Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by» her

Se bilder fra avdukingen av infotavlen her

TIL TOPPEN AV SIDEN

Norske AM-sendere:
Småsenderne VI: 1115 kHz LKN Notodden Kringkaster
Notodden Mellombølgesender
NRK Østlandssendinga
Lokalprogram

Notodden Kringkaster (LKN) ble bygget i Lisleheradvegen 24 og stasjonen kom på luften med testsendinger julaften 24. desember 1926. Offisiell start var 19.mars 1927. Akkurat som Rjukan, Porsgrunn, Fredrikstad og Hamar var dette en av de 5 reléstasjonene på Østlandet oppsatt av den kommersielle radiostasjonen i Oslo(Kringkastingsselskapet AS). Dårlige lytterforhold for mottak av Oslo i Øvre Telemark og en radioklubb(Notodden Radioamatør Forening) var bakteppe slik som på LKR Rjukan, og man bygget som der studio og hadde lokal programsekretær, ”tillitsmann”.

Som vi har sett i del V av denne serien ble den første senderen på LKN, en 50 watts Western Electric(WE) flyttet hit fra nettopp Rjukan(se bilde lenger nede i artikkelen). Stasjonsbestyrer Ragnvald Pedersen sto selv for ombygging av senderen med rør fra Philips, og fikk i mars 1930 til over 100 W utgangseffekt/ERP på 674 kHz.

Pedersen fortalte i intervju med Bjørn Honerød og Per Böhn i NRK tatt opp i studio på Notodden vinteren 1981 at han valgte stasjonens sendefrekvenser selv, og utenom egen sendetid hendte det at han gjenutsendte amerikanske kortbølgestasjoner. Ved én anledning kunne man høre president Calvin Coolidge tale til Kongressen i 1927. Man sendte også en tale av Pave Pius XI fra Roma. Dette var svært populært hos lytterne, og den lille AM-stasjonen i Telemark fikk lyttere i hele Europa, konkret nevnte Pedersen lytterrapporter fra Paris, Tyskland, Sverige, Danmark-og Narvik! Det var ikke noe regelverk den gangen, og ingen plassproblem på mellombølgen. Vi fant ut et rolig sted i eteren hvor det ikke var noen stasjoner og så plasserte vi oss der, og da kunne vi rekke langt ut.

Men overføringen fra Oslo på telefonlinjer var ”elendig”, sa Pedersen. Fra 1929 ble det derfor satt opp anlegg for å ta imot programstrømmen fra den nye LKO på Lambertseter, nærmere bestemt i Bamble, Heddal, senere Jordbu, Elgsjø og Meheia. (LKO forandret etter hvert frekvens fra mellom-til langbølge).

Høsten 1936 ble det innplassert en 250 watt Elektrisk Bureau(EB)-sender (1357 kHz), som ble tatt i bruk 20. februar 1937.

LKN under 2.verdenskrig.
Vi er så heldige at vi har begge de fast ansatte sine beretninger om hendelsene ved LKN i april 1940. De gjengis begge, da de er noe forskjellige. -Assistent Reidar Nordaas husket godt vaktene de første krigsdagene da Bjørn Tore André i NRK Bergen intervjuet ham i 1962. Om morgenen 9.april hadde Telegrafverket ringt og fortalt at krigen var kommet. Senderen måtte settes på. Sendingene fra studio i Klingenberggata i Oslo gikk da først ut som vanlig, men Nordaas og bestyrer Ragnvald Pedersen synes at dette var for galt, da Oslo kom på tyske hender samme ettermiddag, og Oslosendingen var preget av dette.

Man stengte derfor programlinjen fra Riksprogrammet og lot BBC Norwegian Service gå ut over LKN. Nordaas mente å huske at Olav Rytter leste nyhetene fra London.

Mange likte dette, men det kom også protester fra folk som var redde for tysk bombing, man søkte derfor råd sentralt, men fikk uklare svar, og da gikk Oslo igjen ut over LKN.

Nordaas gikk på jobb som vanlig 15.april, men ble stoppet i gaten ved kringkasteren av en syklist som fortalte: ”Tyskerne er kommet!” Utenfor LKN sto det tyske vakter, og inngangsdøra til stasjonen var slått inn.

En tysk oberstløytnant ved navn Müller kom ”fykendes” ut og sa at han hadde ordre om å sende kringkasteren i luften. Nordaas ville da telefonere dette til Politiet, noe som ble nektet. Han ba så om kvittering. Tyskeren hadde aldri hørt om kvittering for sprengning før, men tok seg tid til å skrive ut en slik.

Så la ”gjestene” en svær bombe inn i senderen, og sprenglegemer på bardunene, ropte ”Deckung”, det ble tatt tilflukt i

skogen, taket fór av, vegger raste, og senderen lå i grus. Imidlertid ble mastene stående, her var gjort for dårlig arbeid av tyskerne.

Tyskerne trakk seg så tilbake til Kongsberg, da de var redde for å bli angrepet av norske styrker. Imidlertid hadde Telemarkens Regiment alt overgitt seg.

Nordaas sto nå uten jobb, men begynte i et kort vikariat på LKR på Rjukan før han flyttet til Askøy Kringkaster(LKB Bergen)i 1941 hvor han ble til aldersgrensen.

-Bestyrer Ragnvald Pedersen forteller i nevnte intervju med NRK Telemark i 1981 at man mistet forbindelsen med Oslo like etter krigsutbruddet 9. april, men tok imot meldinger på batterimottaker. Man lyttet også på nyheter og meldinger fra Hamar da Regjeringen var på Hedemarken og Radiotjänst i Sverige om krigens gang i Europa og leste disse opp i ”live” sendinger inntil stasjonen ble sprengt. Men tyskerne må ha hatt lokal etterretning om LKN, og sabotasje av en kabel skjedde også.

Om morgenen 15.april 1940 kom en tysk sprengningskommando kjørende fra Kongsberg over Meheia i to biler og en lastebil, stanset ved Fykerudsletta og tok seg vestover ovenfor Sætregårdene frem til Notodden Kringkaster. De sprengte sender og stasjonsbygning i luften. Naboene til kringkasteren ble varslet om en ”liten” sprengning! Men ladningen var for stor, og ikke bare sender, men også studio ble ødelagt. Stasjonens dagbok ble funnet i snøen etterpå. Tyskerne etterlot seg en håndskrevet kvittering på baksiden av sendeprotokollen fra 6.april:
Meldung: Ich habe Befehl die Station Notodden unbrauchbar zu machen. Kommando. Dienststelle. Feltpost…Sprengung erfolgte 8.15. Notodden 15.april 1940. Müller. Aksjonen på Notodden kom to dager etter nedsprengningen av Porsgrunn Kringkaster, og vi må anta at hensikten var den samme: Å hindre norske sivile og militære myndigheter i å bruke senderen. I Porsgrunn het det nemlig at kringkasteren sendte ut opphissende propaganda og løgnaktige meddelelser om tyskerne.1 Notodden by ble for øvrig først besatt av tyske styrker 23. april.

Reparasjon ble igangsatt, og 30. august 1940 ble installert en provisorisk 1 kW WE (Doherty) sender med 0,5 kW effekt. Frekvens var nå 1294 kHz. Etter krigen ble senderen overhalt og kjørt på fullt fra januar 1947. Automatisk drift fra 1947.

Fra 2. mai 1951 ble en ny 1 kW WE tatt i bruk på frekvensen LKN hadde hatt etter at Københavnplanen av 1949 ble implementert 15.mars året før- nemlig 1115 kHz. Mating fra FM gav fra 1965 god lydkvalitet. Man gjenutsendte da programstrømmen fra 60 kW senderen LKN5 på Jonsknuten ved Kongsberg.

Nedleggelsesprosessen.
”Rjukan Arbeiderblad”(RA) kan 11.oktober 1974 fortelle at mellombølgesenderne i Telemark, samt Lista skal stenges fra kommende årsskifte. Televerket begrunner dette med gamle sendere, mangel på reservedeler og store vedlikeholdskostnader.

Nedleggelsene ser ut til å være ledd i en landsomfattende ”sanering av slike stasjoner”. ”Meterbølgekringkasting”(FM) blir lansert som alternativ, da Oslo Kringkaster på langbølge 218 kHz bare har et godt dagsignal i området. Det gode mellombølgesignalet fra LKF Fredrikstad Kringkaster på 1578 kHz blir ikke nevnt.

RA lyktes ved hjelp av en underskriftsaksjon å få utsatt nedleggelsen av Rjukan, og nedleggelsen av Notodden ble også utsatt et halvt år. Men Steinar Melvær i Teledirektoratet bekrefter nedleggelsen av Notodden og Porsgrunn i RA 2.juni 1975, og telebestyrer Rasch på Notodden går ut i ”Telen” 14.juni der han inviterer ”de som vil” til å lytte på den nyinstallerte FMsenderen i Heddal, LLZ43 på 89,65 MHz. Men ble LKN slukket 1. juli 1975? Reidar Bø er tidsvitne og forteller: Sent om våren 1976 hørte jeg NRK på 1115 kHz tidlig ettermiddag (jordbølge) i Kongsberg på bilradioen. Bra styrke og avstanden til Notodden er jo bare i underkant av 25 km i luftlinje.

Utenom at stengningen kan ha blitt utsatt et år, kan vel dette også ha vært en test. Tilgjengelige kilder antyder at både NRK og kommunen egentlig ville fortsette i 1977.

I ”Telen” 20.juli 1977 kan vi nemlig lese at programdirektør Halfdan Hegtun, Bjørn Honerød fra NRK Telemark og, Ragnvald Pedersen dagen etter skal ha en befaring på senderanlegget som fremdeles er intakt. NRK skal, som kommunen være interessert i å bevare stasjonen, og sistnevnte vil endatil skaffe alternativ tomt om flytting skulle være aktuelt.
___________________________

1 ”Innberetning om sprengningen av Porsgrunn Kringkaster. Porsgrunn den 14. april 1940”, v. rådmann i Porsgrunn, Hans E. Kjølseth.
(Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek.)

Program:
Notodden sendte altså først Kringkastingsselskapets program. Assistent Reidar Nordaas kom til Notodden 1932 fra kystradiostasjonen Utsira Radio. Han forteller i intervju nevnt over at etter Riksprogrammets slutt sendte hver stasjon dansemusikk og lytterne ringte inn ønskeplater. Programmet var helt lokalt og man var som en ”liten Luxembourg”. Da man gikk på byen dagen etterpå kom folk bort og kritiserte musikkvalget! Vi måtte nesten gå i dekning av og til. Også lokal sport og reklame for butikker og bedrifter i Notodden ble sendt ut. Sendingene gikk på ”selvkjør”. Fra nasjonaliseringen 1933 ble utsendt NRKs Riksprogram, og da distriktsprogrammene tok til ble sendt Østlandssendinga, fra studio i Oslo. Men eget studio fantes fra starten, og det hendte at lokale innslag ble sendt ut, slik som hver lørdag fra kl.1400 i et par timers tid etter at Oslo hadde sluttet å sende. Kringkasteren hadde fått tak i et lager med grammofonplater fra Oslo, men i samlingen fantes lite av den populære dansemusikken i tiden. Direkte musikksendinger var også populære, og Notodden var første radiostasjon som sendte hardingfele, f,eks, opptrådte den lokale banksjef Haugan med slåttemusikk. Senere ble LKN kjent som trekkspillstasjonen, med Arnt Haugen, Hilmar Fredriksen og andre. Stort sett ble imidlertid etterhvert lokalproduserte innslag sendt på hele nettet til Østlandssendinga. Erfjord nevner at søndag kveld delte Østlandssendinga seg for lokal sport. Oslo+Akershus+Buskerud, Østfold+Vestfold (fra Fredrikstad) og Telemark (fra Notodden). Her skal legges til at også Porsgrunn hadde lokal sport fra eget studio.

LKN Notodden Kringkaster Senderanlegg:
1926: Lisleheradvegen 24. 50 watt. T-antenne.(1926.)
1936: 250 watt.
1940: 500 watt.
1947: 1 kW.
1951-1976: 1kW(ny sender.)

Frekvenser Notodden Kringkaster2:

29/1-27: 645 kHz,
31/1-27: 645 kHz,
12-28: 730 kHz 0.2 kW,
1929: 1010 kHz,

_________________________

2 Erfjord og Quigstad(se kilder, bakerst) har en noe forskjellig fremstilling her, og sistnevnte legger til 709 kHz mellom 1926-1936 og 1058 kHz rett før krigsutbruddet. Listen i denne artikkelen er kvalitetssikret, så langt mulig.

1930: 674 kHz 0.15 kW,
1-31: 674 kHz 0.15 kW,
5-31: 671 kHz 0.15 kW,
1933: 671 kHz 0.1 kW,
1935: 1357 kHz 0.15 kW,
1936: 1357 kHz 0.15 kW,
10-38: 1357 kHz 0.25 kW,
4/3-1940: 1294 kHz(Implementering av Montreuxplanen våren 1939. 0.25 kW,

1/3-42: 1294 kHz,
3-46: 1294 kHz,

Etter implementering av Københavnplanen 15/3-50: 1115 kHz 1 kW, som ble brukt fram til nedleggelsen, offisielt 1.juli 1975.

1115 kHz 269 meter: NRK Synkrongruppe I, Kanal 66 i Mellombølgebåndet.

Hørbarhet:
Få dagmottak av Notodden er rapportert av norske Mellombølgedxere.

LKNs Jordbølgedekning har vi ingen opplysninger om fra tilgjengelige arkiver, men med vår kunnskap om utbredelse av AM-signaler kan vi gå ut fra at det var god mottaking langs, og i nærheten av innsjøene og elvene i området, Heddalsvatnet. Tinne/Tinnåa og Heddøla. Med 1 kW skulle man også kunne nå Seljord i vest, Bolkesjø i nord, Ulefoss i sør og Kongsberg i øst(se over) med god mottakerantenne, kanskje også bygdene langs Norsjø ned til Grenlandsområdet.

Fjerndekning:
Det kom som nevnt mange lytterrapporter i 20-årene. Til tross for god hørbarhet har Notodden likevel kanskje ikke vært

blant de store dx-mål, men forf. husker godt signalet fra Østlandssendinga som ofte ble hørt på 1115 kHz i Bergen sammen med programmene fra Sørlandssendinga og Tyholt/Namsos. Som i Lista sitt tilfelle var det veldig konkurranse fra Radio 270 i 1966-1967, og en kort stund sommeren 1966 også fra Radio London. Senere ble BBC Radio Derby en fast gjest på dagtid. Men, noen fjernlogginger av LKN er tross alt dokumentert i Mellombølgehorisonter, og et par av disse er spesifikt oppført med Distriktsprogram fra Oslo:

1115 kHz Dec 20st, 1971 1336 NRK Notodden//218,1578
1115 kHz October 5th, 1972 1712 NRK Notodden
1115 kHz Feb 10th, 1973 1350 NRK Østlandssendinga(Notodden) under NRK Lista //Kr sand local px QRM -110(Rolf Mong).
1115 kHz Feb 13th, 1973 1335 NRK Østlandssendinga(Notodden) under Namsos //Trondheim local px -110(Rolf Mong).
1115 kHz May 22nd, 1974 NRK Notodden? QRM Derby(From daytime test)
1115 kHz August 13th, 1974 1408 NRK Notodden under Lista.

QSL:
1971/1975: QSL fra Notodden er ikke kjent.

©SvennM
1000@northernstar.no

Takk til Svenn Martinsen for innlegget, vi har også fått 1466 LKP Porsgrunn Kringkaster og 1484 LKR Rjukan Mellombølgesender for de som er interessert

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fru Bergit Kolbjørnsrud Heddal fyller lørdag den 27. noveber 70 år, derav har hun i 40 år praktisert som distriktsjormor i Heddal.

Dette sjeldne jubileum skulde ikke gå upaaktet hen, og derfor tok vi søndag bussen til Kolbjørnsrud for å hilse på jubilanten selv. Det var en oplevelse som i vår barndoms jule/historie å komme til Kolbjørnsrud. Bred og trygg kom gubben selv ut på trappen og tok imot og inne i stuen traff jeg så den stille men værdige frue til Kolbjørnsrud.

Bergit er født på gården Lysthus i 1856. Foreldrene var fanejunker Semb og Kari Olsdatter.
I 1878 blev hun gift med John Kolbjørnsrud og året efter reiste hun så til jormorskolen i Oslo. Det er vondt å få fruen på glid, hun vil helst at intet skal skrives ned.

— Det er jo kun hvad så mange har gjort, sier hun på sin lune måte.

— Å nei, det er ikke alle kvinner gitt å ta en slik tørn i livet, sier jeg.
Ved siden av sin jormorgjerning har hun hatt 11 barn, hvorav de 8 lever.

— Å hvor gjerne vilde jeg ikke beholdt de tre guttene mine, som blev tatt fra oss som små, sier hun stille.

I 1880 blev hun ansatt som distriktsjormor og innehadde denne stilling til 1920, da hun gikk av med pensjon. Hennes datter overtok da bestillingen.

— Ja, hvad skulde vj gjøre, innskyter John, 2 tomme hender; vi måtte finne på noe.

Og så tok han til med handel. Siden overtok de farsgården og hadde de gamle hos sig som

kårfolk i 30 år. Distriktet var et av de største som var den gang, nu er det delt, men det var først da Notodden blev by.

— Det var vel mangt å opleve på slike reiser?

— Åja, du vet det, men når en kom frem der en skulde og så den tillit og glede en blev møtt med, så var alle strabasiser glemt. Og når alt var vel over og jeg kom hjem igjen, så var hele vinduet fyllt av lyse hoder som jublet mig imøte: «Der kommer mamma!» Det ga jo også altid tryghet å vite de gamle var på gården. Det var en rik tid med mange gleder, men også meget strev.

— Fortel om noen av «de vær ste reisene da?

— Ja, det er mange det, men jeg husker en vår i sneløsningen jeg blev hentet til Reshjem. Vi kjørte med spiss-slede. Da vi kom ut på vannet begynte hesten å slå med hovene og jeg skjønte den holdt på å gå igjennem. Jeg fikk kastet mig av på isen og kravlet mig iland. Hesten og gutten kom sig også over, men det var på et hengende hår vi hadde gått i isen alle sammen.
En annen gang, da det var virkelig dødsfare, var en senhøst jeg blev hentet til Mork i Lisleherad. Vi gikk op ved Enggrav og skulde over Morkåsen. Det var en ung 16-års gutt som leidde hesten, mens jeg satt på hesteryggen (han er forresten nu kjøpmann på Notodden).
— Det begynte å duske og regne og mørket fallt på. Da vi kom op på fjellet som helder mot Lisleherad, begynte det å brake borte i lien. «Kan det være folk?» sa jeg. «Ein skulde ikkje tru det», sa gutten. Men i det samme kjente vi en stram dyrelukt. Hesten rykket til og gikk på. Vi var viss på at hesten merket det var bjørn bak oss. Jeg turde ikke snakke mer til gutten, tenkte det ikke måtte bli altfor felt. Vi trodde jo aldri vi kom fra dette med livet. — Men hesten gikk på av alle krefter, mens det dundret og braket bak oss. Det var kullmørkt og vi kunde intet se. Da vi kom ned av åsen, kom der 2 menn med svære lysende tyrifakler mot oss. De var sendt for å møte oss oppå åsen og stor var deres forfærdelse, da de så oss der. Så fort hadde hesten gått.
— Jeg var så betatt, at jeg intet kunde si, men aldri kan jeg huske at livet var så kjært. Først da alt var over og en gutt var kommet til verden, blev det fortalt på gården for en fare vi hadde vært i. Vi reiste så tilbake over Tverdalsåsen.

Kalt var det mange ganger på de lange sledeturer i all slags vær, natt og dag. Og mange ganger veltet skyssen både en og to ganger på de dårlige veier. For vi hadde jo altid hast der jeg for frem. Men altid kom jeg tidsnok, det var det underlige. Alle var snille og hyggelige og visste ikke det beste de skulde gjøre mig.

— De har vel også sett meget trist? Det hendte vel oftere dødsfall da enn nu?

— Nei, det er merkelig, men aldri har noen død for mig, før der kom doktor, og aldri kan jeg huske noen fikk barselsfeber, enda det kunde være så som så med tøi og vask mange steder. Men de fleste gjorde altid hvad de kunde for at alt skulde være parat, og det var altid fest og høitid når jeg kom enten det var på storgården eller i den fattige stue.

— Dette forteller jo at heddølene er et sundt og sterkt folkeferd, føyer jeg til.

— Den første jeg blev hetet til var Tone Tinnes, de bodde da på Søndre Siljord og mens jeg var der blev jeg hentet til Tone Sauar. Siden gikk det slag i slag, og jeg tror nok jeg har tatt imot etpar tusen barn.

— Tror De, som nu er erfaringen, at jormødréne trenger lenger utdannelse?

— Ja! Men de trengte det enda mer før enn nu. Ansvaret er på mange måter ikke så svært nu som før. De har jo nu litt mer kontorarbeide, men så har de til gjengjeld mange gode hjelpemidler — den bedre hygieniske oplysning, telefon, biler, bedre veier, flere læger og sist men ikke minst gode velutstyrte sykehuser. Så alt i alt er det vel lettere nu enn før.

— Det var mitt liv og min interesse dette arbeide. Og styrken tog motet fikk jeg alltid ved tanken på mitt eget gode hjem, hvor alt var fred og hygge, og hvor de gamle, så som mannen og barna altid var så gla, når jeg kom hjem fra mine turer .

Nu sitter Birgit Kolbjørnsru som verdig bestemor til 21 barnebarn. Noen er i Amerika. En av sønnene var med i krigen i Frankrike. Det var tunge dager og netter for mor og far, men han kom uskadd hjem igjen. Borte i kroken henger den tunge stålhjelmen og forteller sitt tause sprog om krigens alvor mitt i dette hjem fyllt av kjærlighet og morslykke. Jeg tror det er noe av det gildeste jeg vet å sitte slik og snakke med folk som har det meste av sin strevsomme arbeidsdag bak sig og som det har gått godt for i livet. Der er så meget å lære av dem.

Sin gård har de drevet godt op, for John har nok ikke heller ligget på latsiden. Nei, trut har han strevet og altid med interesse for fremskritt i jord bruket. Han har mange diplomer og medaljer fra jordbruksutstillinger.
De har ført et gjestfritt hus. Alle var velkommen og folk var der støtt.

John spiller fele og har tatt mange premier, flere av guttene spiller også fele, så der har ikke manglet på innendørs hygge i de lange vinterkvelder.

— Deres mann har jo så mange utmerkelser, har da ikke De fått noen påskjønnelse? spør jeg forsiktig.

— Snakk ikke slik, sier den beskjedne dame. Jeg har jo hatt min lønn.

— Ja, men hvor stor var den?

— I de første 25 år var det 160 kroner året, siden var det jo litt mer.

Men her vil jeg legge til for egen regning: Her var en utmerkelse på sin plass og jeg vil herved gjøre rette vedkommende opmerksom på dette.

R.E

Teledølen fredag den 26. november 1926
Avskrift Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN

I Telemark Arbeiderblad lørdag 18. november 1961 skrev Andres Blomhaugen en reportasje om «Televinsjen» og O.O. Aases verksted på.

Televinsjen slår gjennom i skogbruket

Traktoren ligger nå mange hestehoder foran hestene i skogbruket i Telemark, og etter som skogsvegene blir flere og krøker seg lenger for hvert år innover skogene, blir traktorene satt inn og det er snart en severdighet å finne en hest som ligger lang- strakt foran et tømmerlass.

Men til en god vinjs og skogsarbeidere vet å fortelle at vinsjen er nesten like uunnværlig som selve traktoren. Dersom vinsjen en dag skulle være i ustand er det lite å dra til skogs etter.

Det er også forbløffende hvor mye arbeid en kan gjøre med en slik traktorvinsj som gjør det mulig å komme til der det før ikke var råd. Tømmerstokkene kan tas opp fra lier og åssider, fra ulende og vegløst terreng der verken hest eller hjulredskap kan komme til.

Fra hovedvegen gjennom skogen kan også virer strekkes opp til et hundre meter, hukes i tømmerstokken og hales inn gjennom snø og bråte inn til traktoren og løftes seinere fint og pyntelig på plass på lasset. Uten slit for kar eller hest og uten alt skrik og skrål som fulgte for å få mer eller mindre uregjerlige hester til å gå skikkelig.

Men det skal en robust og kraftig vinsj til i norsk terreng og til stor skog, og mange av skogbygdenes hendige menn har ofret mye krav for de mange forhold i skogsdrifta.

«Televinsjen» som for 5-6 år siden begynte sitt virke i all beskjedenhet i Aaseskogene og ellers i Heddalsskogene og med bare kilereim fra kraftuttaket, ble ganske fort kjent videre, etter som Olav O. Aase gjorde sine forbedringer for hvert år. Televinsjen har nå forhandlere over hele landet og gjort sitt inntog i Øst- og Vestlandets skoger. Den har vært på utstillinger og blitt demonstrert, og den har fått mye ros av de som har tatt den i bruk.

NYE FORBEDRINGER
Da det ble fortalt oss at «Televinsjen» i år hadde fått ytterligere forbedringer, fikk vi en prat med Olav Aase som står som mester for denne vinsjen, og som nesten ikke får dagene til å strekke til i sitt mekaniske verksted som er fylt av større og mindre maskiner verd en liten formue.

-Jo, etterspørselen auker, og jeg har for liten hjelp så det kan bli stridt mange ganger å rekke over bestillingene. Det er mulig jeg kan få satt bort endel av arbeidet.

-Televinsjen, er din patent?

– Byggemåten er min egen og i år har jeg kommet med noen forbedringer som jeg tror skal slå godt an. En svingbar trinse på toppen av tårnet gjør at tømmeret kan dras fra alle retninger og stokkene blir også ved denne anordning løftet endel opp, særlig når de ikke er for langt unna, og de glir lettere gjennom terrenget.

Ellers er bremseordningen for- nyet med lameller eller skive- clutch nettopp som på en bil og de kan betjenes både fra traktoren, eller en kan stå ved siden med en spak. En annen ting ved denne vinsjen er at den har trommelen på langs og derved slipper en drivkassene og det blir enklere og mere effektivt.

– Du har fornøgde kjøpere?

-Alle har rost den og etter de nye forbedringer på årets modell stiller jeg store
forventninger til vinsjen. Det skaper jo også god arbeidsinteresse når en av og til kan lage noe nytt, sier Aase.

Α.Β.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Og da «Spirillen» og «Snurrebella» fra Oslo ble hektet for brennevins tjuveri. Løytnant og
politibetjent Gunleik Kåsa forteller T. A.

I dag når vår by presenterer seg i den stand den gjør, kan det være moro å se tilbake til dengang det bare var et par tre hus og ingen ordentlige regulerte gater her.

Det falt oss inn at en som kunne gi oss ganske gode opplysninger, var løytnant og gammel politimann i Notodden, Gunleik Kâsa, som nå har gått av med pensjon og driver et lite gårdsbruk oppe på Høybøkåsa.

Gunleik Kåsa tok eksamen ved underoffiserskolen (Garden) i Oslo 1897 til 1900. Ble så fastlønnet sersjant og tok senere politiskolen, og var en tid politikonstabel i Oslo. Kom 1907 til Notodden og ble ansatt her. Den gang sorterte Notodden under politimesteren i Telemark og nærmeste overordnede i Notodden var lensmannen i Heddal, den gang lensmann Rollog. Det var en politibetjent og to politikonstabler dengang. Politistasjonen var det første hus som ble bygd av murstein på torget.

Kåsa forteller at det førte ingen ordentlig veg utenom en liten sti mellom stubber og stein der torget nå er. Men Heddal herredsstyre bevilget 200 kroner til anlegg av en kjøreveg fra politistasjonen bort til Meheiavegen, som engang gikk over torvet forbi der Teledølen og apoteket ligger og opp Blindtarmen.

Det var et fælt spetakkel mange ganger i mørke kvelder, uten gatebelysning, å leite seg fram blant stubber og stein med rebelske anleggsfolk som skulle arresteres. Det følger gjerne med storanlegg.

De eldste anleggsfolk var greie karer, de drakk nok og sloss, men betalte mulkten uten prut. Verre var de «boms» og kvinnfolkene som fulgte som haier i «rallarens» fotspor.

– Var det mange arrestasjoner?

– Vi hadde fem seller for fylle- arrestanter, og især etter større høgtider når båten fra Skier kom fullastet med folk, da kunne vi ha opptil 25 arrestanter eller 5 i hver selle. Sang, skrål og banning om hverandre var gjerne den underholdning vi hadde hele natten oppe på vakta.

-Det var ellers ikke godt å greie alle disse karene når dere bare var 3 mann?

-Det var mye å gjøre, men det ble bedre da Hydro ansatte 2 politimenn, som vi samarbeidet med. Litt før jul 1907, om jeg ikke husker feil.

-Det var vel ikke vann eller kloakk heller den gangen?

-Nei, vann måtte vi hente i pumper som sto i «Teledølens gård og i gården som nå eies av P. Etholm, dessuten sto det pumper flere steder i byen.

-Det kom jo mye brennevin til «byen» den gang?

-Ja, en masse. Om lørdagene når båten kom fra Skien, møtte så karene opp med sin postkvittering nede på bryggen. Det kunne ta flere timer å bli ferdig med utleveringen, og i kalde vinterkvelder var det en sur jobb for alle å stå timesvis nede på brygga.

-Var det mye gauking?

-Ja, det skal være visst.

– Hva kostet fluidumet dengang? God akkevitt fikk en jo fra kr. 1.70 til kr. 2.00 for flasken, gaukene tok 5.00 kroner for akkevitten og 10 kroner for spriten og vi i politiet hadde en masse bryderi med disse gaukene.

-Var det noe spesielt sted i byen som var «beryktet» dengang?

-Mathishaugen var vel det mest «kjente» sted, men ellers ble gesjeften drevet av mange.

-Var det mye tyverier av brennevin fra dampskipsbrygga?

-Ja men et innbrudd husker jeg godt. Det var noen oslokarer som jeg hadde en del kjennskap til, bl.a. dengang så godt kjente «Sperillen» og «Snurrebella» gjestet her og brøt inn og reiste med en mengde brennevin fra dampskipsbrygga. Vi hadde mistanke om hvor de holdt til, i en utløe på «Basløsletta» rett opp for Tinnebakken. Da vi kom dit, fant vi både karene og en del av brennevinet så var det arrest og bortvisning fra distriktet for dem da.

-Hoteller, var det mange av dem?

-Nei, bare to, Tvetens og Turnheim og et par mindre «logi for reisende».

-Skoler?

-Omkring århundreskiftet bygde far den gamle trebygningen på folkeskolen der Osland nå bor den ble benyttet og Høybøskolen nedlagt.

-Kirke var det vel ikke den gang?

Nei kirken kom senere, men Urleg var kapellan og hadde kontortid her i Notodden. Ellers foregikk alle kirkelige handlinger og messer i Heddal.

-Brannvesen var det vel heller ikke?

-Nei det vil si, frivillig brannmannskap var det jo ordnet med.

-Var det noen alvorlige brannkatastrofer eller andre ulykker som du kan huske dengang?

-Nei. Først ved Bratsbergbanens bygging inntraff en alvorlig ulykke ute i Lindslo, idet et dynamittlager sprang i luften og en mann ble drept.

-Når du nå i dag ser på byen, Kåsa, så må du vel si at det har vært en kolossal utvikling byen har gjennomgått i disse 30-40 år.

-Ja, det er et eventyr som nesten ikke er til å tro, og jeg nærer en sterk beundring for de menn som har gått i spissen for å gjøre byen så velstelt og vakker som den nå er.

Vi slutter vårt lille intervju her, men vil på egen regning tilføye at Kåsa var blant offiserene som med sorg så på kapitulasjonen av Heistadmoen tross sine mange år var han som depotsjef på Heistadmoen og en god fedrelandsvenn som Kåsa er, var det med sorg i hjertet han reiste hjem uten sverdslag. Og vi vet ingen som med mere optimisme under krigen trodde på Norges frigjøring. Og da frihetsdagen kom banket nok hans hjerte atskilig raskere enn dengang han gikk den tunge vei hjem uten å få slåss for friheten og landet.

Telemark Arbeiderblad 12. juni 1947
Avskrift: Ole Arvid Vassbotten

I menyen til venstre finner du historier fra Norsk Hydro salpeterfabrikk

Redaksjonen i Hydrobladet har spurt meg om jeg som tidligere Hydroingeniør vil skrive litt om gamle dager i selskapet.

Ikke først og fremst om Hydros tilblivelse, vekst og produksjonsmetodene, men om de artige opplevelser og småpussige hendelser fra «Salpetern» på Notodden – for omlag 40 år siden.

— Skulle noen av dere ha hørt dette berettet før, får dere tilgi meg.

Det var i 1906 jeg som nybakt kjemiker ble sendt til Notodden av Sam Eyde. Det var sikkert noe for meg å gjøre der…

— Jo, jeg skal si jeg fikk jobben!

Jeg skulle påse at anleggsfolka ikke fylte større kvartstein enn maksimalt store valnøtter inn på absorbsjonstårnene. Men kvartsen var hard og kjeftene i steintyggerne ble omgående utslitte, og svære kaker av stein – passerte inn på tårnene. Og kjeft fikk jeg… av Sigurd Kloumann — at jeg la meg opp i sånne bagateller, og kjeft fikk jeg av driften — for at jeg ikke greide å stoppe dette. Jeg tilstår ærlig — jeg var ikke oppgaven voksen (!)

Bjarne Hansen og Bonnevie var det visst; som hadde en bjørnunge på «Salpetern». Den var utrolig morsom og den ble brukt «i all uskyldighet» til bl.a. å skremme folk med. En av mine første arbeidsdager der oppe skule jeg lære å «trykke» syre opp i tårnene. Jeg stod nede i den meterdype gruben og tomlet med kranene. Da kjente jeg noe loddent nede i gruben bak meg… det beveget seg og brommet.
– Jeg snudde meg, og med et stort vræl spratt jeg opp av hullet. Med døra på gløtt – stod en fnisende hop. I ingeniørmessa hadde vi også et par gjesteværelser. Der tok dr. Collet en gang inn. Og en ettermiddag han sto og «charmentiserte» seg, listet vi bjørnungen opp trappen, fikk døren til Collet på gløtt, og gav bjørnungen et spark i baken – så den tumlet brummende inn.
– Skadefro tunger påstod at Collet plutselig hang utfor vidusprossene i armene… Nå, så galt var det vel ikke (!)

Ja, ingeniørmessa. Jeg ble med mine 24 år valgt til messefar. Jeg hadde derfor regnskapet også, og jeg skal hilse og si at månedsoppgjørene der var livlige. Hvorfor skal jeg ikke si her, men kun antyde at det også var utenforstående t.eks. en doktor… som visste hvor skapet sto.

Hyggelig hadde vi det, trass den katastrofale mangel på – damer – til å begynne med. Men så ble vi samtlige 5 forlovet etter hvert, og vi skrøt av våre kjærester, og vi skulle ha det så gildt hos hverandre – når vi ble gifte – og fikk hvert vårt hus. Merkelig nok… giftet vi oss nokså samtidig og fikk hus der oppe på Villamoen, og mye hygge sammen – men… ikke akkurat som vi ungkarer hadde planlagt. Folk spøkte og sa; at giftesyke damer kunne bare reise opp til Notodden. Der var det 100 pst. sikkert at de ville bli gift.
– Kanskje det ikke var helt uten grunn… for jeg tror; alle småpiker som kom opp den gang fikk «lenkene» på seg. Men det liker de selvfølgelig ikke å høre.

Ellers slukte arbeidet oss med hud og hår, og i fabrikken var vi dag og natt. Noen påsto en ingeniør som hadde timebetaling for overtid, hadde 25 timer i døgnet (!) Men med hjelp av kontordamene & telegrafdamene fikk vi da en sjelden gang stablet en dansemoro på bena i messa. Vår anstand var da som regel fru Geelmuyden som den gang var omkring 1/4 århundre gammel og den muntreste av oss alle (unnskyld, hvis alderen på grunn av omstendighetene er satt for høyt – jeg skulle vel for resten ikke ha røbet den!).

Vi måtte ved en iøyefallende plakat minne kavalerene om: Her prekes ei fabrikk! Og i det lille røde kabinett i messa hadde ingeniør Bohre slått opp følgende:
 «Det røde rum seg egner best til Amors muntre spill. Her henter hver sin pikelill så ofte som han vil»

— Så kom igangsettingen av Notodden Salpeterfabriker, og den ble feiret med en middag, og ut på kvelden skulle vi ut og sette i gang. Turen ble katastrofal.
— Ja, bare for selskapsklærne, for alle fikk vi syredrypp og forræderiske huller i tøyet. Ellers gikk vel alt programmessig.

  Vi drev svære forsøk i teknisk målestokk. Og det kunne da hende at syra kom inn i ledninger, hvor den ikke hadde noe annet å gjøre enn å spise opp både rør, kraner og fittings. Og Monstads rørleggerforretning tjente svære penger på «Salpetern». En dag holdt han en for Notodden å være, utrolig flott middag på det nå forlengst nedbrente «Furuheim Hotell». Der holdt han en stor tale for oss og sa: «Oppriktig talt tror jeg dere hiver rør, kraner og fittings i Hitterdalsvannet, for ellers kan ikke jeg begripe hvor dere får anbrakt alt dere kjøper av meg!»

Ammon nitatfabrikken var ikke lett å få til å gå uten tap og gi hvitt salt. Vi spekulerte og strevet fælt for å finne tapet. En dag jeg stelte med en pumpe for konsentrert varmluft – sprang den lekk og spruten stod rett i brystet på meg.
— På et øyeblikk var jeg innkapslet av salt og måtte skyndsomt retirere.

På Veien møtte jeg direktøren: «Nå skjønner jeg hvor tapet tar veien», bemerket han. Med det samme jeg har direktøren, minnes jeg en annen pussig hendelse: Jeg spilte med i et 18 manns orkester der oppe – med tannlege Rolf Martens som dirigent. Ved en av våre konserter ble den gamle original, nå forlengst avdøde doktor Helmers så begeistret at han ropte fra første benk på galleriet: «Lenge – Leve – Direktøren (!)»

– Og direktøren reiste seg i orkesterplass… og så seg forundret rundt, mens dirigenten bare måpte og forsto ingen ting.

H. M. Kongen var flere ganger på Notodden — første gang visstnok i 1908.
Avdøde fotograf Wangberg skulle ved lunsjen på Administrasjonsboligen fotografere H. M. Kongen omgitt av bygdens og selskapets ledende menn – ute på trappen.

— Der sto da Wangberg gresselig så nervøs ute på gressplenen og kikket i apparatet sitt med kledet over seg, og hele greia sto bare å svaiet og dirret. Da kom det fra Hans Majestet «De må skæm igge værø saa nervøs, det er jo bare maj».

— Og gamle fanejunkeren, som kom i sin bunad, og Bohre og jeg fikk å passe på ham. Det begynte med at han satte gaffelen i hummerkloa – så den spratt utover bordet. Da måtte han styrke seg… med det som var i Bohres, mine og sine egne glass. Men, jammen tålte han det. Etterpå hilste han på kongen, klappet ham på skulderen og sa, han var en kjekk kar: «Du skal pinadø få ein kubbestol ta mig du!» Og senere reiste han også virkelig inn til slottet; med den lovede kubbestolen.

Jeg har sagt det hadde så lett for å dryppe i fabrikken, og det måtte vi jo undersøke. – Jeg husker godt en søndag jeg hadde inspeksjon og gikk gjennom kalksalpeterfabrikken. Foruten de gamle størknepanner i 2nen etasje, var det også et par luttanker der som hendte randt over. Og den dagen var det en dam på gulvet nedenunder stampemaskinene hvor de fylte salpetertønnene.
«Hva er det for noe søl», sa jeg til karen som holdt på der, stakk fingeren i dammen og smakte – og smaken var ramm og – ukjent. «Jo, det skal jeg si dere, hæsten har akkurat vært her og henta eit tønnelass». – Jeg spøtta atskillig mer enn vanlig!

De stadige driftsstansene ved Svelgfos Kraftstasjon i begynnelsen, var en stor plage for oss. Syra rant da over, og gassen lekket ut der det ble overtrykk. Kokeapparatene stivnet til, og helst hendte dette om natten… naturligvis. – Da måtte vi stadig opp og ut i fabrikkene. Og arbeiderne der var uøvde… men… det var foresten vi også. Ikke fritt var det heller, for at fylla av og til kom som en ekstra vanskelighet. Som den gang da tårnsjefen sovnet på vakt, og ikke meldte av at Svælgfoss var stanset – og alt rant da over. Eller den gang nitritkokeren hadde hengt kaffespannet sitt i kokeren og fikk den giftige nitriten i magen – så den sto som en svær tromme av de utviklede kvelstoffgasser (!)

— og ingen doktor var å få tak i.

For oss unge var det en veldig lærerik tid og ingen av oss hadde noe ondt av å henge i, selv om vi av og til ble litt gassforgiftet.

Og Hydros skaper og vår forgudede sjef, Sam Eyde, kom en sjelden gang på snarbesøk og satte fart i alt og alle.

Men så laget han også en fest til oss i en fei — og damene måtte ha ballkjolen hengende klar. Nei, det var umulig å kjede seg… Hadde vi noen timer til overs «kastet vi av oss verdenstummelen» og gikk på kino – for 25-øringen – som Bohre sa.

Til slutt vil jeg gjerne få risse noen minnerunder over min gamle, gode venn Christian Bohre. Han var en lysende begavelse, staplende fantasifull og – ga en god dag i alle former. En kjemisk teft av de sjeldne hadde han, en meget nyttig mann for vårt unge selskap, Norsk Hydro, og et stort tap var det, da han ble revet bort av Spanskesyken i 1918.

Kjemi Ing. H. G Hall (1948)

Til slutt noen korte fakta om H. G. Hall
Født den 26. november 1884.
Født i Cardiff England.
Ing. Polytechn. Coten-Anhalt.
Ansatt ved Notodden Salpeterfabrikker fra 1906.
Satt senere også i direksjonen ved Heistad jerntraadindustri.
Jobbet senere også som bestyrer for bla. Svovelfabrikken i Hurum.

Avskrift: Frode Austad
(Viktig merknad – til informasjon avskrift er gjort med noen mindre endringer på ordlyder og tegnsettinger).

TIL TOPPEN AV SIDEN

22. november lanserte historielaget ny husmannsplassbok, bind 4 som tar for seg plassene på Nordre Vestsida. Rundt 80 personer møtte fram på Kafe Olea. Ragnhild Kaste Kaasa fortalte om arbeidet med boka og Ingrid Rodahl fortalte om plassen Dalen u/Åse.

I denne boka skriv vi om Nordre Vestsida. Frå og med Roe i Yli-roden og nord til grensa mot Sauland. Området omfattar 2 Roegardar, 3 Hustveit, Glittenberg, 4 Grene, Tveiten, Smylingsås, 2 Jamtveit, 2 Tubås, Melås, Øygarden, Reshjem, 2 Baugerud, 4 Tråserud, 6 Åse-gardar, Flåta, Haugerud, 2 Langerud, Luten og 2 Øygarden. Ikkje alle gardane hadde husmannsplassar, men somme hadde mange, t.d. Grene, Åse-gardane og Langerud.