Kategori: Ukategorisert

Ragnar Moen var en av stifterne av Notodden historielag (1981), han var i flere omganger styreleder i laget, og han var ett av våre æresmedlemmer. 6. juni gikk han bort, nær 97 år gammel. For sitt lokalhistoriske arbeid ble han i 2015 tildelt Notodden kommunes kulturpris. Hans engasjement for vår lokale historie var glødende til siste dag, og hans betydning i den sammenheng kan vanskelig overvurderes.

Ragnar sto helt sentralt i historielagets første år. Han hadde både et engasjement og en særlig evne til å skape interesse rundt arbeidet. Han var god til å fortelle, tok mange formidlingsoppdrag og skal ha mye av æren for oppvåkningen rundt vår lokale historie. Ragnar hadde stor gjennomføringsevne, og tok folk med rundt i kommunen for å se på ting som kunne være av interesse. Huset i Industrigata 6, som historielaget disponerer etter avtale med kommunen, må også knyttes til hans navn.

Tilsynelatende var ingen oppgave for stor eller umulig for Ragnar. Derfor etterlater han seg både bokutgivelser og en større samling med historiske skrifter og publikasjoner. Med et slikt rikholdig kildetilfang var han til hjelp og kunne finne svar der andre var kommet til kort.

Bøkene han ga ut, “Det var den gang” og “Skreppekaren”, er viktige bidrag til den skriftlige historien. Ragnars samling av pressedekningen rundt industrireisingen på Notodden var et pionerarbeid. Det ble et kildeskrift som fremdeles er til stor nytte.

Ett eksempel skal nevnes særskilt i den sammenheng. Under gjennomgangen av aviser oppdaget Ragnar at omtalen av professor Birkelands demonstrasjon av den elektromagnetiske kanon ikke kan ha skjedd den 6. februar 1903, slik Sam Eyde hevdet, men en måned seinere, dvs tre uker etter at Eyde og Birkeland møttes første gang (fredag 13. februar 1903).

Ragnars observasjon er faktisk svært viktig og førte både til at historien om samspillet mellom Birkeland og Eyde og forståelsen av dette måtte skrives om. Dette er understreket bl.a. i Eyde-biografien (2001) og første bind av Hydros historie (2005).

I vårt perspektiv faller Ragnars viktigste arbeidsår sammen med ei tid da betydningen av lokal historie som en del av vår identitet var lite forstått. Det gjaldt også innenfor industrien. Ragnar hadde arbeidsår i flere bedrifter, men flest år i Hydro på Notodden. Etter at den kjemiske produksjonen stoppet i 1968 var det en bedrift under stegvis nedbygging.

Tanken på å ta vare på eller presentere det som foregikk i fabrikkene nede ved Heddalsvannet hadde dårlige kår. Gjenstander, bilder og annet som kunne ha gått tapt, ble berget – og la i stedet grunnlaget for en bedriftshistorisk samling, som et par tiår seinere gjorde det mulig å opprette Lysbuen-museet og utstillingen Gnisten. Takket være Ragnar ble det etablert god kontakt med bl.a. Sam Eydes etterkommere. Slik ble viktige objekter tilført samlingene. Det er ikke for mye sagt at summen av dette arbeidet var med og styrket søknaden som i 2015 førte til at Rjukan-Notodden industriarv ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.

Vi vil også takke for pengegaven familien ga til historielaget.

Notodden Historielag

TIL TOPPEN AV SIDEN

Den trange porten er reine barrikaden å komme gjennom. En stor vedhaug gjør det nødvendig for en bladneger å krabbe på alle fire for å komme inn på tomta til båtbyggeriet til Tinfos fabrikker. Og vi må krabbe ytterligere for å komme på talefot med Hans Kasin fra Heddal. Han har tatt plass innunder kjølen på en ny lekter. Bunnen er ferdig, og nå er det tjæredrevet som trues på plass. Tette skal lekterne være om de skal tåle den påkjenningen det er å frakte selluloseballer for Tinfos mellom Notodden og Vaterlo. For en slik lekter brukes i om lag 20 år før de må gi tapt for tidens tann og vike plassen for en ny.
Tinfos har mellom 40 og 50 lektere i drift nå, sier Kasin. En del måtte kasseres i fjor, og det tar 4 måneder å lage en ny.
— Og materialene?
— De blir laget ved Tinfos eget sagbruk. Så bedriften er nesten sjølberget når det gjelder byggina.
Vi treffer arbeidsformannen ved båtbyggeriet, Halvor Kantebakke fra Heddal, utenfor slippen med en stor rull med arbeidstegninger under armen. Han forsvinner inn i spisebrakka og vi følger etter som en skygge.
— Denne brakka er for liten, sier han, og ser seg omkring. Her inne sitter alle som arbeider ved slippen og spiser, og da sitter vi formelig oppå hverandre. Ellers er det et koselig rom med lyse vegger og bra inventar.
— Har dere nok å gjøre?
— Ja det er her det foregår, sier han, og smiler. Vi klarer 2 nye lektere på et år og ellers har vi reparasjoner ved siden av. Båtbyggeriet tok til i 1930 og siden den gang har vi bygget 20 lektere.
— Hvor mange mann er dere om jobben?
— 11 mann og hver er spesialisert på de forskjellige felter. Noen reparerer lektere og noen lager nye. Ved Tinfos Papirfabrikk er det smie som lager de forskjellige nagler vi bruker.
— Klarer dere å dekke behovet?
— Ja, bortsett at vi måtte gå til innkjøp av 2 lektere fra Risør i sommer, så klarer vi å dekke det som skal til.
— Hvor mange baller kan en lekter ta med seg?
— Den kan ta 200 tonn. I ett tonn går det 5 baller, så da skulle det bli 1000 baller. Slepebåten tar som regel 4 lektere på èn tur, så det blir nå noe av det sier Kantebakke og forsvinner ut på slippen for å hjelpe til med å løfte kjølen på en nye lekter.

Boye

Telemark Arbeiderblad 26.09.1949.
Avskrift:  7. mars 2018 Ole Arvid Vassbotten

25. juni 2024 var det sommeravslutning i strålende vær på plenen i Grønnbyen. Vi spiste pizza og kosa oss. Frode hadde laga quiz, her gjaldt det å være godt kjent med Notoddens historie.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Mandag 29. april 2024 fikk Notodden Historielag besøk av Klima- og Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. De var på rundtur i byen for å bli orientert om verdensarven. Blant annet var disse med i delegasjonen, Stortingsrepresentant for Telemark Senterpart Åslaug Sem-Jacobsen, Notoddens varaordfører Nuno Marques, Terje Riis-Johansen, Fylkesordfører Sven Tore Løkslid og Julian Strogan m.fl. Delegasjonen ble tatt imot av Notodden Historielags leder John Einar Oterholt og styremedlem Kjell Lia. Ministeren ble vist inn og fikk en kort presentasjon om hva laget gjør, hva vi besitter av kildematerialer, bokutgivelser og hvordan vi formidler lokalhistorie ut til skoler og befolkningen. Ute på tunet etterpå fikk delegasjonen også en kort presentasjon av Grønnbyen og dens rolle i verdensarven og Hydros begynnelse. Ministeren fulgte intressert med.

Foto: John Einar Oterholt og Åslaug Sem-Jakobsen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fra Notodden.

Livlig Forretning – Seminariet og dets nye Styresmænd – Andet nyt. (Brev til «Skandinaven» fra Gunnar Sterk.)

Notodden, April, 1903. Notodden er i rask og jevn Fremgang Stedet ser nu helt bymæssigt ud med brede Gader og – efter vore Forholde svære Bygninger. En Mængde Turister reiser hvert Aar over Notodden ind i Telemarken, og Stedet med sine to tidsmæssige Hoteller har stadig bekvemt Herberge for de Reisende. Hotellerne eies nu af Joh. Thomassen. Hotel «Victoria», der ligger lige ved Dampskibsbryggen, er et mindre, men nyt Hotel. Det andet, «Furuheim», ligger lidt længere opi Gaden og er et meget stort og vel udstyret 4-Etages Turisthotel. Det blev bygget for ca. 30 Aar siden og var det første større Hus her paa Stedet. For godt og vel en Maands- alder siden var Notodden litet eller intet kjendt af Folk udenfor Bygden. Den eneste Dampbaad, der gik i Rute paa Nordsjø og Hitterdalsvand, anløb ikke engang Stedet, men gik direkte op til Tangen ved Hitterdalsvandets øvre Ende. Den forfaldne Træbrygge staar der endnu som et Minde fra gamle Dage. Da Notodden kom sig op, og Veien blev lagt der, blev Stedet Nordsjørutens Endepunkt. Som Hitterdølerne ved, gik Veien før om Sem og over Tinelven lige under Tinfos.

Næringsdrivende.

Landhandler Th. Th. Mørk har et stort og vakkert hus ved Hovedgaden østenfor Tinnebro. Han driver her en større Landhandlerforretning. I hans Hus drives ogsaa Telemarkens Boghandel – en Afdeling af J. A. Krogs Boghandel i Skien. Thomas Thomassen driver Landhandel i sit store 3-Etages Hus lige ved Siden af Mørk. Hans Forretning staar for Tiden under Akkordforhandling. Ved siden af sin Handel driver han Bageri, og hans Hustru Bertha Thomassen har her en Modeforretning. Notoddens Forbrugsforening er især oprettet for Stedets Arbeidere, Den styres af J. Bestgaard. Roes Landhandleri er stationeret paa Vestsiden af Broen; Indehaver S. H. Roe. Chr. Barikmo driver stor Landhandel i eget Hus strax ovenfor Seminariet lige ved Hovedveien til Kongsberg. Chr. Thomassen, Søn til Hoteleier Joh. Thomassen, driver Handelsforretning i eget Hus lige ved Siden af Barikmo. Hans Bo har ogsaa været under Akkordforhandling. Paa den andend Side af Veien driver St. Ramberg Landhandel og Bageri. Længere nede mod Tinelven, ved Fabrikerne, har vi Chr. Hetteruds Landhandel, og lige i Nærheden skaffer Bager Foss store varme Brød. Ved Siden af Notoddens Forbrugsforening driver Tindølen K. Bækhus mekanisk Værksted. Han sætter nye Ribben i Cykler, men ikke i Folk. Tvers over Gaden bor Dampskibsexpeditør H. Øien. Han haandterer 30,000 Melsækker for Aaret. Folk og Naut i Østtelemarken spiser dem op. Brændevinskasser og Brændevinsdunker kommer der her en sand Syndflod af; Øl fra «Lundetangen» ligesaa. Hoser og Sko, Kridtpiber og Synaale, Drops og «Larvikstobak», «Floshatter» og Tjære, Stulprim og Klankesmør, Maksei og harsk Sild, Pundtlær og Griseflest alt gaar gjennem . Øiens Hænder. Jeg vil ikke snakke om sligt som Kaffe. Den er «circa omtrentlig» aflagt nu her i Bygderne! Hr. Øien expederer ikke bare Melsækker, Brændevin og sligt. Han ex- pederer ogsaa over i en anden Verden adskillig firbenede Vesener hvert Aar, og fra hans Slagterforretning kan du faa 1ste Klasses Bifkjød. Men Slagter Pedersen staar heller ikke tilbage. Fine Butiker, rene Disker, hvide Jomfruer! Blir du forlikt i nogen af De, saa gaa over til Guldsmed Ellef Klave. Det kunde mangt raake! Skulde du over alt, hvad du ser, falde i Tanker, saa Tiden løber fra dig, saa spring indom Uhrmager Th. Thoresen strax neden for Hotel «Furuheim» og spør, hvad Klokken er slagen. Er du udsat for at faa Vand i øverste Etage, saa du Blir ligesom «blød» paa Hjernen, saa er Thoresen ogsaa Agent i Tagsten. Eller kanske det var bedre at henvende sig til Apotheker Hans Hanssen. Fra ham er der bare et lidet Sprang bort til Notoddens Meieri, som nu skal arbeide bra. Her er Hitterdals Sparebank indstalleret, og her bor Bankdirektør M. M. Kleppen. Hos Skomager Andersen kan du faa «lidt paa Benene» og hos Vognmand Golli en Kjøretur mod rimelig Betaling. Vil du garve «din Hud», kan du gaa til Johannes Hagen, Søn til forh. Kirkesanger J. N. Hagen i Sauland. Han har stort Garveri, og udfører Arbeidet tilfredsstillende. Skulde du bagefter synes, du var bekvem til det, saa skjær tvers over Gaden til Kørners Fotografforretning og forevige dine Træk. Men prøv nu endelig at se smørblid og forstandig ud, ellers kommer du til at brænde hele Dusinet. Ønsker du ikke bare at bli garvet og Fotograferet, men ogsaa barberet, saa se indom til Barber Søhol. Det er Gut, som kan fli Skjægstubberne af Folk. Det er allerede nu klart, at vi ikke kommer fra Stedet «med Hud og Haar», og da det aldrig kan nytte at fortsætte paa denne Maade, gaar vi strax indom Sadelmager Ambros Næsset og gjør os det bekvemt i en af hans velstoppede Lænestole. Men Klokken hos Uhrmager Ole Aasdalen slaar 6, og vi har endnu ikke seet hele «Byen». Paa’n igjen! Paa Veien møder vi Malerne John Næsset og Halvor Barikmo. De skal paa et Møde i «Foreningen». Hos Smed Nils Nilssen danser Hammeren endnu Hisstig paa Ambolten, og hos Skrædderne Halvor Undeland, Johannes Odden og Carl Schwanborg surrer Symaskinerne. L. Bliksaas syr Sko, og Sypigerne Hallin Kjoler efter nyeste Parisermode til Fruer og Frøkener. Brattelia og Olsen samt Brødrene Grotbæk driver Snedkerforretning, og John Gutukjær Handler med Skind m. m. m. – Efter al denne Sjau kan det passe godt at gaa indom Anne Kaafjelds Spiseforretning og faa sig en Portion Labskaus.

Et og andet.

Anders A. Semb, North Dakota, kom hjem til Jul og reiste igjen den 26de Marts. Til Amerika er i den sidste Tid udvandret: Leif Johnsen Landsværk og Ambros Johnsen Landsværk, Johannes Langkaas, Nils Høgemo, Gunhild Kaasa og Ole Tubbekaasa. Sundhedstilstanden har i Aarets Løb i det heletaget været god. Ingen større «Farsot» har herjet Stedet i den senere Tid. Her er to praktiserende Læger, nemlig Dr. Helmers og Dr. Janke. Dr. Helmers har bygget sig et vakkert Hus ret i Øst for Furuheim, oppe paa en Bakke med deilig  Udsigt udover Hitterdalsvand. Stedet har han givet Navnet «Helsebod», og da Doktoren er en dygtig Mand, er det ikke umuligt, at mange her vil finde Bot for sine Brøst. Dr. Janke bor tilleie i Meieriets store Stenhus. Her er to Jordemødre, der gjerne tar imod vordende Amerikanere hver Dag Disse er Aaste Semb og Marie Barikmo.

Seminariet.

Skam at sige, var jeg for adskillige Aar tilbage ikke ganske paa det rene med, hvorhen i dette lange Land man skulde søge Notodden og Notoddens Seminar. Stedet var jo dengang ikke landskjendt som nu. Reiser man omtrent 7 norske Mil ret i Nord fra Skien, er man der, og fra Bryggen ved Notodden er der ca. 15 Minutters Gang til Seminariet. Ved Seminariet er det endel Forandringer i den seneste Tid. Bestyreren, Bernt Støylen, er flyttet til Kristiania. I hans Sted ansattes som midlertidig Bestyrer Seminariets Andenlærer, Cand. theol. P. Hognestab. Som Andenlærer ansattes Cand. theol. Ivar Aartun, der før har virket som Lærer ved Voldens Privatseminar paa Sundmøre. P. Hognestad, der er ansat som Stiftskapellan i Kristiania, fraflytter Stedet ved dette Skoleaars Slutning. Han har for Seminariet været en meget dugelig Mand. Med Støylen og Hognestad mister Anstalten to stærke Krefter. Men «Seminariets Far», Asbjørn Knutsen, er fremdeles ved godt Mod. Det har altid hidtil vist si siger Knutsen, at naar vi har mistet vore dygtige Folk, saa har vi faaet nogen endda dygtigere isteden. I Forstanderskabsmøde den 25de Marts ansattes som Bestyrer af Seminariet Cand. theol. Alfred Hauge, der nu er Katheket paa Kongsvinger. Han er 36 Aar gammel. Alfred Hauge, der er Bror af Sognepræst Hans Nilsen Hauge i Eidanger, og Søn af afdøde Prost Andreas Hauge i Skien, er Sønnesøn af Bondegutten, den kjendte Lægprædikant, Hans Nilsen Hauge fra Tune i Smaalenene. Det skal være en særdeles evnerig og energisk ung Mand. Han tiltræder sin Post ved Seminariet fra først kommende Skoleaars Begyndelse. Seminariet og Ungdomsskolen besøges for Tiden af 170 Elever. Jeg saa endel af det Træsjærerarbeide, Ungdomsskolen har udført i Vinter. Det var vakkert. Ingen kan nægte det. Læreren, en Aamotsdøl ved Navn Fyrileiv, er en Mester. Seminariet har en Forening for fri Læge og Medicin, der bæres ved frivillige Tilskud fra Eleverne. Dr. Helmers er Seminariets Læge.

Tinfos Fabriker.

Ved Tinfos er 2 store Cellulocefabriker. Den største blev sat igang ben 28de Marts 1898 og bærer Navnet «Den amerikanske Fabrik» til Forskjel fra «Gamlefabriken». Fra Fabrikerne udskibes ca. 11,000 Ton Raastof hvert Aar. 90 Mand er syselsat ved disse Fabriker. I ArbeidsIønning udbetales gjennemsnitlig hver Uge 1,400 Kroner. Her ved Tinfos er anlagt en vældig Kraftstation for elektrisk Drift. Den er lige stærk som 6000 amerikanste Heste. Herfra drives en større Carbidfabrik, som staar lige ved Hitterdalsvandet, ca. 400 Meter nedenfor Tinfos. Det har været et svare Kluds med den Fabriken med Sag mellem Aktieselskabet og det Værksted i Tyskland, som skaffede Maskinerne. Men nu skal det være klappet og klart, og nu begynder man nok snart at lave Carbid. Den skal være aldeles «utifraa» som Lysmiddel, saa nu snart kommer Telemarkingerne til at hive Parafinlamperne under Staburet, akkurat som de før har gjort med de gamle Eplekvenner.

Tømmerrende.

Tinaaen danner flere stygge Fosse, saasom Svælgfos og Sagafos i Lilleherred. Hvert Aar splintres her under Flødningen mange Thyvter Tømmer til Fliser og Stumper, og Tømmereierne paaføres store Tab, Gaardbruger i Lilleherred, Ambros Haave m. fl. har derfor udklækket en Plan om Bygning af en Tømmerrende lige fra Svælgfos i Lilleherred til Notodden. Renden vil i Tilfælde først bli lagt gjennem en Tunnel i Fjeldet og siden i skraa Retning den lange Strækning mod Hitterdalsvand. Udgifterne er foreløbig beregnet til omkring 1 Million Kroner. Alle Skogeiere ovenfor Tinfos skal i Sommer drøfte denne Plan paa et Møde i Gransherred.

Veir og Vind.

Huttetu, hvor surt og koldt her er! Bladene fortæller, at der skal være varmt nede i Europa; men hidop kommer den nok sent ogsaa iaar, lader det til. Vi er sidst i April, men bidende koldt er det som paa en Vinterdag. Man vaagner en Morgen med sneklædte Marker, fryser og fyrer i Ovnen som ved høgste Vinter. Ingen har endnu rørt Plog eller Harv. Men vent bare! Varmebølgen kommer, og før vi ved Ordet af, blir der atter Vaar i Norge.

Fra Skandinaven 22. mai 1903 (Trykt gotisk) Avskrift Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

20. april mottok Notodden Historielag Rikard Berges pris 2024 på Akademiet i Rauland. Prisen består av et flott diplom samt kr. 5000,- til laget. Leder i historielaget John Einar Oterholt mottok prisen. Fra venstre på bildet, Ole Arvid Vassbotten (Notodden Historielag), Sigrid Bø (Rikard Berge-komiteen), Ellen Schrumf (Telemark Historielag) John Einar Oterholt (Notodden Historielag), Ragnhild Kaste Kaasa (Notodden Historielag) foran Inger Johanne Bakka (Notodden Historielag)
Under bildet kan komiteens begrunnelse leses.

Rikard Berges pris 2024

Rikard Berges pris for 2024 blir tildelt Notodden historielag for framifrå arbeid med å dokumentere, bevare og formidle historie i Notodden kommune. Historielaget blei skipa i 1981 og har sidan den gong gjort eit godt lokalhistorisk arbeid.

Historiske årsskrift utgjer ein viktig bolk i verksemda hos mange historielag, og her stiller Notodden historielag sterkt. Laget gav ut sitt fyrste årsskrift i 1983, og til jul kom utgåve nummer 40. Bak dei hundretals artiklane og tusnar av sidene ligg det utan tvil eit imponerande arbeid. Årsskriftet for 2023 hadde ti bidragsytarar med tematikk frå Gavlesjåstulen på Lifjell til kvardagsmat i gamle Heddal. I tillegg til å belyse interessante sider ved lokalhistoria, er årsskrifta velutforma og inneheld eit rikt biletmateriale. I 2023 gav også historielaget ut band 4 i serien om husmannsplassar i Notodden kommune. Dette er eit viktig arbeid for ettertida.

Notodden historielag utmerkar seg også digitalt. Dei har ein særs god nettstad med historiske artiklar, fotomateriale og anna lokalhistorisk stoff. Laget er også dyktige til bruke Facebook for å formidle lokalhistorie. Historielaget er eit aktivt lag med kring 300 medlemer med mange foredrag og aktivitetar i løpet av kalenderåret. Dei disponerer også ein av dei gamle arbeidarbustadane i Grønnbyen, der den eine delen av bygget er innreia slik den var i perioden 1911-1920.

Ein kan med dette konkludere at Notodden historielag gjer ein avgjerande innsats for å bevare og formidle den rikhaldige historia i Notodden kommune, eit arbeid som er i beste Rikard Berges ånd. Me gratulerer Notodden historielag med Rikard Berges pris for 2024.

Komiteen for Rikard Berges pris
Gunnar Brekke Amundsen
Sigrid Bø
Tor Kjetil Gardåsen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Larmen fra byen og det rastløse livet over brolegging og asfalt har forlengst mistet taket når en kommer inn Lisleherad – den vesle, men rike skogsbygda der ennå eventyrglansen henger igjen i lurvet og rotdiger urskog og skogguden Pan spiller sin fløyte ved os og bekk i en gråtidlig morgen. Den siste bjørnen sa riktignok farvel for vel 70 år siden, men ennå bryter det i kvist av mjuke dyrepoter og brakende vengeslag av storfug bryter stillheten inni det bølgende skogteppet som spenner frodig helt ned til Kloumanns- sjøen.

Både Kloumannssjøen og Tinnelva er sammen om å skape den særegne stemning i lisleheringenes heim og rike, og et hardbalent folk er fostret opp gjennom kampen med stortrea i skogen eller i tømmerfløtinga i sterk strøm og ville fossefall. Så langt en minnes tilbake har Lisleherad vært skogsbygda framfor noen annen i dette distriktet.
I arbeidsløysas tid søkte mang en sterk og trugen arbeidskar til denne bygda som var kjent for storskogen sin der det gikk an å tjene en god dagiønn. Og hadde en god rygg og sterke nok armer gikk det også bra, i alle fall om en samtidig kunne lære litt arbeidsteknikk av bygdas egne sønner. Før sagene gjorde sitt inntog i skogene var det ikke så lite av en kunst å felle mastefuru en så vidt favnet, med bare øksa. Her måtte hvert hogg sitte ufravikelig presist, skåra måtte være mest mulig tvert så en tok minst mulig flis og stuven som sto igjen etter treet måtte helst se ut som en hol tallerken og være som høvla i flukt med bakken.

En «kunstig» innsjø.
Kloumannssjøen kan en gjerne kalle for en kunstig innsjø ved at det i sin tid ble bygget dam over det smale sluket ovenfor Svælgfossjuvet. Derved dannet vannet seg som først ble kalt Svælgfossjøen og seinere Kloumannssjøen etter ingeniør Sigurd Kloumann som var byggeleder da anlegget ble satt i gang ved Svælgfoss 23. september 1905. Det laget seg en innsjø etter at vannstanden ble forhøyet med 17 meter og Kloumannssjøen strekker seg ca. 5 km. oppover i bygda, fiskerik, og idyllisk.

Stedet rundt dette vakre vannet er blitt et sentrum i Lisleherad. Her er forretningen, jernbanestasjonen og fine gårder og velstelte heimer ligger lunt til i hellingene mot sjøen. Påfallende mange nye heimer er bygget i Lisleherad i de siste åra. Med jernbanen og godt framkommelig veg på begge sider av Kloumannssjøen er kommunikasjonene ganske bra for dette bygdesamfunnet på ca. 700 mennesker.

Men bygda slipper ikke taket ved dette sentret. En skal reise innpå en mil gjennom skog, forbi vakre heimer og med Tinnelva brei og mektig som følge før en kommer til Grønvollfoss og Årlifoss. som betegner vegs ende. Mektig i stemmen summer disse kraftstasjonene med i naturens spel gjennom bygda og spre lys og kraft til så mange heimer, mens Tinnelva haster videre uberørt og sterk på veg til Heddalsvannet. En skarve hengebru forbinder Lisleherad og Gransherad, men etter sammenslåinga er begge like og nå håper bygdene på å få opp en forbindelse seg imellom som høver etter verdien de tilførte storkommunen i form av skog og jord.

En kulturpreget bygd
Lisleherad har alltid vært kjent for sin gamle bygdekultur og det er flere hus og særlig stabbur i bygda som bærer preg av høg alder, men er passet godt på.
Ole Olsen Haave som levde kring 1700-åra gjorde et stort arbeid for å bevare den gamle byggekulturen. I 1738 satte han opp den kjente Haavestugu på Nedre Haave, som en kan finne på Bygdø. På Øvre Haave bygde han en stue i samme stil i 1744, som ble gitt til Heddal Bygdetun for et par år siden og som ble en verdifull tilvekst. Ellers er Lisleherad preget av mange fine nybygg som er et tegn på at folk liker seg i bygda og har eksistensmuligheter. Noe de venter sterkt på nå etter sammenslåinga til storkommune er bedre forbindelse ved Årlifoss og forbindelse med Bolkesjø.

Lisleherad er et fredens rike
og det er mange som drar inn i de vide susende skoger for å få igjen noe av roen i sinnet. Og som regel blir de ikke skuffet. For eldre folk er det nå lett å komme innover i skogriket da et nett av skogsveger strekker seg langt innover i mest alle retninger. Og her ligger det blinkende vann og gåtefulle tjønner der fisken går fin og feit og ennå ikke er blitt helt folkesky. Motorsager og traktorer larmer riktignok og gir støy mer enn tidligere, men her er vidder nok å stikle seg bort i. Ellers har en den lange, fiskerike Tinnelva og slenge i, noe mange gjør utover sommerkveldene for å få litt avkobling i hverdagen.

Et kirkesamfunn
Lisleherad ble en stort kulturminne fattigere da den gamle stavkirken ble revet. En antar den ble bygd i åra 1150- 1250 eller om lag samtidig som Heddal stavkirke. Men da folketallet vokste blei kirken for liten og siste messa ble holdt 2. juledag 1873. Ikke lenge etter ble den plukket ned stokk etter stokk og tre år etter ble den nye kirken som ble bygget på samme sted tatt i bruk. I 1953-54 ble det gjort et omfattende oppussingsarbeid ved Lisleherad kirke som Finn Kraft sto for, og lisleheringene har nå en kirke som alle er stolt av. Men de var også glad i sin gamle kirke.

Nils Schia som ved siden av Olav Skogen var en av bygdas lyrikere skriver også i sin sang:

Lunt imellom store birke med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.

Og siste vers:
Derfor alltid når jeg hører kirkens rene klokkers kiemt
kjærlig de meg fremad fører på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker kaller om jeg synder, svikter, faller
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.
(Nils Schia)

En «skogens sanger»
Vi hilser som snarest på Nils Schia på vår tur gjennom Lisleherad. Han står og kløyver vridne bjerkekubber og er tross sine 80 år rørlig og arbeidsvillig som alltid. Veden har han dratt fram på kjelken siste vinter og han håndterer hver kubbe med kjærlighet og som en gave. Han har også så mye sjøl å gi, Nils Schia når han står slik og prater og løst og fast. En klok mann, og opphold og arbeid i skogen har gitt rik næring til hans diktersinn.

– Verden er i grunnen god, men det er vi som ikke er slik vi skal, sier Nils. Vi skulle ikke dømme hverandre så fort som vi gjør. Dersom vi tenker oss litt om, finner vi kanskje større feil hos oss sjøl enn de vi dømmer. Barna er også gode om vi enn i dag kan finne at de er noe ustyrne. God oppdragelse i skolen er av stor betydning, men barna har
likevel sine første skoleår i heimen og her er det foreldrene som er lærere i første klasse.

– Hva med diktinga i dag. Schia?

Han betrakter en gammel bjerkekubbe lenge før han svarer.
– Det kan være bra nok, men det burde være rim i et godt dikt. Prosa er prosa og et dikt uten rim er prosa. Nynorsk eller bokmål spiller mindre rolle, hovedtingen er at en kan forstå hverandre. Slik er det også på malingens område. En burde forstå motivet en står overfor. Naturen er så rik på motiver, og kan en male mest mulig likt herrens skaperverk er en kunstner. Når våren kommer og sola blir passelig varm vil jeg opp i lia og sitte mellom granene og høre denne underlige susen og beundre alt det vakre skogen og livet har å vise fram. I et dikt «Mellom graner» tolker Schia noe av denne særegne stemningen han så mange ganger har følt i skogen og sier noenlunde slik:

Har du bedt en bønn alene
under graners dunkle grene
når en vårkveld dagen kysser
og den første skumring drysser.
Ingen uro freden raner
her i fredens stille hjem.
Nei selv skogens sanger aner
her står himmelens dør på klem.

Da vi er kommet ned i vegen følger skarpe øksehogg mot vrien bjerk etter oss, sammen med disse strofene av Schia som sjøl er en skogens sanger og en ekte lislehering med kirken og skogen som livets faste holdepunkt.

Under ser en avissiden slik den så ut i Telemark Arbeiderblad 29. februar 1965

Avisartikkelen er undertegna Α. Βlomhaugen.

Hele diktet «Min kirke» er gjengitt i
Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954

Min kirke
Lunt imeilom store birke
med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke,
aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer
med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.

F r e d står skrevet mellom løvet
på de hvite birkes bark.
Fred står risset ned i støvet
mellom graver «dødens mark».
Fredens milde hånd meg løfter
over hverdagslivets kløfter
når jeg stille triner inn.
Ingen kirke er som min.

Alteret og prekestolen
glitrer ei av stas og prakt.
Men har gjennom ruten solen
på det alt et lysstreif lagt,
sitrer det for dugget øye
som en lysning fra det høye,
fyller hjerte, sjel og sinn.
Ingen kirke er som min.

Prestens ord og salmesangen
løfter tankene til flukt.
Før jeg vet det er jeg fangen
og med engler innelukt.
Alt det såre, triste, stygge
her blir liksom stemt til hygge.
Alt jeg ser i himmelsk skinn.
Ingen kirke er som min.

Derfor alltid når jeg hører
kirkens rene klokkers klemt,
kjærlig de meg fremad fører
på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker, kaller, –
om jeg synder, svikter, faller,
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.

NILS SCHIA

Avskrift fra TA 29/2 1965 er utført av Ole Arvid Vassbotten, det samme er diktet «Min kirke» som står i «Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954»

TIL TOPPEN AV SIDEN

I forbindelse med infotavlen som er satt opp på husmannsplassen Grotbekk
(I Høgåskrysset) legger vi hele historien om husmannsplassen Grotbekk her.
Bildene er utdrag fra sidene i boken «Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by»

Du kan finne hele
«Husmannsplassar i Notodden Kommune bind 1 Notodden by» her

Se bilder fra avdukingen av infotavlen her

TIL TOPPEN AV SIDEN

Norske AM-sendere:
Småsenderne VI: 1115 kHz LKN Notodden Kringkaster
Notodden Mellombølgesender
NRK Østlandssendinga
Lokalprogram

Notodden Kringkaster (LKN) ble bygget i Lisleheradvegen 24 og stasjonen kom på luften med testsendinger julaften 24. desember 1926. Offisiell start var 19.mars 1927. Akkurat som Rjukan, Porsgrunn, Fredrikstad og Hamar var dette en av de 5 reléstasjonene på Østlandet oppsatt av den kommersielle radiostasjonen i Oslo(Kringkastingsselskapet AS). Dårlige lytterforhold for mottak av Oslo i Øvre Telemark og en radioklubb(Notodden Radioamatør Forening) var bakteppe slik som på LKR Rjukan, og man bygget som der studio og hadde lokal programsekretær, ”tillitsmann”.

Som vi har sett i del V av denne serien ble den første senderen på LKN, en 50 watts Western Electric(WE) flyttet hit fra nettopp Rjukan(se bilde lenger nede i artikkelen). Stasjonsbestyrer Ragnvald Pedersen sto selv for ombygging av senderen med rør fra Philips, og fikk i mars 1930 til over 100 W utgangseffekt/ERP på 674 kHz.

Pedersen fortalte i intervju med Bjørn Honerød og Per Böhn i NRK tatt opp i studio på Notodden vinteren 1981 at han valgte stasjonens sendefrekvenser selv, og utenom egen sendetid hendte det at han gjenutsendte amerikanske kortbølgestasjoner. Ved én anledning kunne man høre president Calvin Coolidge tale til Kongressen i 1927. Man sendte også en tale av Pave Pius XI fra Roma. Dette var svært populært hos lytterne, og den lille AM-stasjonen i Telemark fikk lyttere i hele Europa, konkret nevnte Pedersen lytterrapporter fra Paris, Tyskland, Sverige, Danmark-og Narvik! Det var ikke noe regelverk den gangen, og ingen plassproblem på mellombølgen. Vi fant ut et rolig sted i eteren hvor det ikke var noen stasjoner og så plasserte vi oss der, og da kunne vi rekke langt ut.

Men overføringen fra Oslo på telefonlinjer var ”elendig”, sa Pedersen. Fra 1929 ble det derfor satt opp anlegg for å ta imot programstrømmen fra den nye LKO på Lambertseter, nærmere bestemt i Bamble, Heddal, senere Jordbu, Elgsjø og Meheia. (LKO forandret etter hvert frekvens fra mellom-til langbølge).

Høsten 1936 ble det innplassert en 250 watt Elektrisk Bureau(EB)-sender (1357 kHz), som ble tatt i bruk 20. februar 1937.

LKN under 2.verdenskrig.
Vi er så heldige at vi har begge de fast ansatte sine beretninger om hendelsene ved LKN i april 1940. De gjengis begge, da de er noe forskjellige. -Assistent Reidar Nordaas husket godt vaktene de første krigsdagene da Bjørn Tore André i NRK Bergen intervjuet ham i 1962. Om morgenen 9.april hadde Telegrafverket ringt og fortalt at krigen var kommet. Senderen måtte settes på. Sendingene fra studio i Klingenberggata i Oslo gikk da først ut som vanlig, men Nordaas og bestyrer Ragnvald Pedersen synes at dette var for galt, da Oslo kom på tyske hender samme ettermiddag, og Oslosendingen var preget av dette.

Man stengte derfor programlinjen fra Riksprogrammet og lot BBC Norwegian Service gå ut over LKN. Nordaas mente å huske at Olav Rytter leste nyhetene fra London.

Mange likte dette, men det kom også protester fra folk som var redde for tysk bombing, man søkte derfor råd sentralt, men fikk uklare svar, og da gikk Oslo igjen ut over LKN.

Nordaas gikk på jobb som vanlig 15.april, men ble stoppet i gaten ved kringkasteren av en syklist som fortalte: ”Tyskerne er kommet!” Utenfor LKN sto det tyske vakter, og inngangsdøra til stasjonen var slått inn.

En tysk oberstløytnant ved navn Müller kom ”fykendes” ut og sa at han hadde ordre om å sende kringkasteren i luften. Nordaas ville da telefonere dette til Politiet, noe som ble nektet. Han ba så om kvittering. Tyskeren hadde aldri hørt om kvittering for sprengning før, men tok seg tid til å skrive ut en slik.

Så la ”gjestene” en svær bombe inn i senderen, og sprenglegemer på bardunene, ropte ”Deckung”, det ble tatt tilflukt i

skogen, taket fór av, vegger raste, og senderen lå i grus. Imidlertid ble mastene stående, her var gjort for dårlig arbeid av tyskerne.

Tyskerne trakk seg så tilbake til Kongsberg, da de var redde for å bli angrepet av norske styrker. Imidlertid hadde Telemarkens Regiment alt overgitt seg.

Nordaas sto nå uten jobb, men begynte i et kort vikariat på LKR på Rjukan før han flyttet til Askøy Kringkaster(LKB Bergen)i 1941 hvor han ble til aldersgrensen.

-Bestyrer Ragnvald Pedersen forteller i nevnte intervju med NRK Telemark i 1981 at man mistet forbindelsen med Oslo like etter krigsutbruddet 9. april, men tok imot meldinger på batterimottaker. Man lyttet også på nyheter og meldinger fra Hamar da Regjeringen var på Hedemarken og Radiotjänst i Sverige om krigens gang i Europa og leste disse opp i ”live” sendinger inntil stasjonen ble sprengt. Men tyskerne må ha hatt lokal etterretning om LKN, og sabotasje av en kabel skjedde også.

Om morgenen 15.april 1940 kom en tysk sprengningskommando kjørende fra Kongsberg over Meheia i to biler og en lastebil, stanset ved Fykerudsletta og tok seg vestover ovenfor Sætregårdene frem til Notodden Kringkaster. De sprengte sender og stasjonsbygning i luften. Naboene til kringkasteren ble varslet om en ”liten” sprengning! Men ladningen var for stor, og ikke bare sender, men også studio ble ødelagt. Stasjonens dagbok ble funnet i snøen etterpå. Tyskerne etterlot seg en håndskrevet kvittering på baksiden av sendeprotokollen fra 6.april:
Meldung: Ich habe Befehl die Station Notodden unbrauchbar zu machen. Kommando. Dienststelle. Feltpost…Sprengung erfolgte 8.15. Notodden 15.april 1940. Müller. Aksjonen på Notodden kom to dager etter nedsprengningen av Porsgrunn Kringkaster, og vi må anta at hensikten var den samme: Å hindre norske sivile og militære myndigheter i å bruke senderen. I Porsgrunn het det nemlig at kringkasteren sendte ut opphissende propaganda og løgnaktige meddelelser om tyskerne.1 Notodden by ble for øvrig først besatt av tyske styrker 23. april.

Reparasjon ble igangsatt, og 30. august 1940 ble installert en provisorisk 1 kW WE (Doherty) sender med 0,5 kW effekt. Frekvens var nå 1294 kHz. Etter krigen ble senderen overhalt og kjørt på fullt fra januar 1947. Automatisk drift fra 1947.

Fra 2. mai 1951 ble en ny 1 kW WE tatt i bruk på frekvensen LKN hadde hatt etter at Københavnplanen av 1949 ble implementert 15.mars året før- nemlig 1115 kHz. Mating fra FM gav fra 1965 god lydkvalitet. Man gjenutsendte da programstrømmen fra 60 kW senderen LKN5 på Jonsknuten ved Kongsberg.

Nedleggelsesprosessen.
”Rjukan Arbeiderblad”(RA) kan 11.oktober 1974 fortelle at mellombølgesenderne i Telemark, samt Lista skal stenges fra kommende årsskifte. Televerket begrunner dette med gamle sendere, mangel på reservedeler og store vedlikeholdskostnader.

Nedleggelsene ser ut til å være ledd i en landsomfattende ”sanering av slike stasjoner”. ”Meterbølgekringkasting”(FM) blir lansert som alternativ, da Oslo Kringkaster på langbølge 218 kHz bare har et godt dagsignal i området. Det gode mellombølgesignalet fra LKF Fredrikstad Kringkaster på 1578 kHz blir ikke nevnt.

RA lyktes ved hjelp av en underskriftsaksjon å få utsatt nedleggelsen av Rjukan, og nedleggelsen av Notodden ble også utsatt et halvt år. Men Steinar Melvær i Teledirektoratet bekrefter nedleggelsen av Notodden og Porsgrunn i RA 2.juni 1975, og telebestyrer Rasch på Notodden går ut i ”Telen” 14.juni der han inviterer ”de som vil” til å lytte på den nyinstallerte FMsenderen i Heddal, LLZ43 på 89,65 MHz. Men ble LKN slukket 1. juli 1975? Reidar Bø er tidsvitne og forteller: Sent om våren 1976 hørte jeg NRK på 1115 kHz tidlig ettermiddag (jordbølge) i Kongsberg på bilradioen. Bra styrke og avstanden til Notodden er jo bare i underkant av 25 km i luftlinje.

Utenom at stengningen kan ha blitt utsatt et år, kan vel dette også ha vært en test. Tilgjengelige kilder antyder at både NRK og kommunen egentlig ville fortsette i 1977.

I ”Telen” 20.juli 1977 kan vi nemlig lese at programdirektør Halfdan Hegtun, Bjørn Honerød fra NRK Telemark og, Ragnvald Pedersen dagen etter skal ha en befaring på senderanlegget som fremdeles er intakt. NRK skal, som kommunen være interessert i å bevare stasjonen, og sistnevnte vil endatil skaffe alternativ tomt om flytting skulle være aktuelt.
___________________________

1 ”Innberetning om sprengningen av Porsgrunn Kringkaster. Porsgrunn den 14. april 1940”, v. rådmann i Porsgrunn, Hans E. Kjølseth.
(Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek.)

Program:
Notodden sendte altså først Kringkastingsselskapets program. Assistent Reidar Nordaas kom til Notodden 1932 fra kystradiostasjonen Utsira Radio. Han forteller i intervju nevnt over at etter Riksprogrammets slutt sendte hver stasjon dansemusikk og lytterne ringte inn ønskeplater. Programmet var helt lokalt og man var som en ”liten Luxembourg”. Da man gikk på byen dagen etterpå kom folk bort og kritiserte musikkvalget! Vi måtte nesten gå i dekning av og til. Også lokal sport og reklame for butikker og bedrifter i Notodden ble sendt ut. Sendingene gikk på ”selvkjør”. Fra nasjonaliseringen 1933 ble utsendt NRKs Riksprogram, og da distriktsprogrammene tok til ble sendt Østlandssendinga, fra studio i Oslo. Men eget studio fantes fra starten, og det hendte at lokale innslag ble sendt ut, slik som hver lørdag fra kl.1400 i et par timers tid etter at Oslo hadde sluttet å sende. Kringkasteren hadde fått tak i et lager med grammofonplater fra Oslo, men i samlingen fantes lite av den populære dansemusikken i tiden. Direkte musikksendinger var også populære, og Notodden var første radiostasjon som sendte hardingfele, f,eks, opptrådte den lokale banksjef Haugan med slåttemusikk. Senere ble LKN kjent som trekkspillstasjonen, med Arnt Haugen, Hilmar Fredriksen og andre. Stort sett ble imidlertid etterhvert lokalproduserte innslag sendt på hele nettet til Østlandssendinga. Erfjord nevner at søndag kveld delte Østlandssendinga seg for lokal sport. Oslo+Akershus+Buskerud, Østfold+Vestfold (fra Fredrikstad) og Telemark (fra Notodden). Her skal legges til at også Porsgrunn hadde lokal sport fra eget studio.

LKN Notodden Kringkaster Senderanlegg:
1926: Lisleheradvegen 24. 50 watt. T-antenne.(1926.)
1936: 250 watt.
1940: 500 watt.
1947: 1 kW.
1951-1976: 1kW(ny sender.)

Frekvenser Notodden Kringkaster2:

29/1-27: 645 kHz,
31/1-27: 645 kHz,
12-28: 730 kHz 0.2 kW,
1929: 1010 kHz,

_________________________

2 Erfjord og Quigstad(se kilder, bakerst) har en noe forskjellig fremstilling her, og sistnevnte legger til 709 kHz mellom 1926-1936 og 1058 kHz rett før krigsutbruddet. Listen i denne artikkelen er kvalitetssikret, så langt mulig.

1930: 674 kHz 0.15 kW,
1-31: 674 kHz 0.15 kW,
5-31: 671 kHz 0.15 kW,
1933: 671 kHz 0.1 kW,
1935: 1357 kHz 0.15 kW,
1936: 1357 kHz 0.15 kW,
10-38: 1357 kHz 0.25 kW,
4/3-1940: 1294 kHz(Implementering av Montreuxplanen våren 1939. 0.25 kW,

1/3-42: 1294 kHz,
3-46: 1294 kHz,

Etter implementering av Københavnplanen 15/3-50: 1115 kHz 1 kW, som ble brukt fram til nedleggelsen, offisielt 1.juli 1975.

1115 kHz 269 meter: NRK Synkrongruppe I, Kanal 66 i Mellombølgebåndet.

Hørbarhet:
Få dagmottak av Notodden er rapportert av norske Mellombølgedxere.

LKNs Jordbølgedekning har vi ingen opplysninger om fra tilgjengelige arkiver, men med vår kunnskap om utbredelse av AM-signaler kan vi gå ut fra at det var god mottaking langs, og i nærheten av innsjøene og elvene i området, Heddalsvatnet. Tinne/Tinnåa og Heddøla. Med 1 kW skulle man også kunne nå Seljord i vest, Bolkesjø i nord, Ulefoss i sør og Kongsberg i øst(se over) med god mottakerantenne, kanskje også bygdene langs Norsjø ned til Grenlandsområdet.

Fjerndekning:
Det kom som nevnt mange lytterrapporter i 20-årene. Til tross for god hørbarhet har Notodden likevel kanskje ikke vært

blant de store dx-mål, men forf. husker godt signalet fra Østlandssendinga som ofte ble hørt på 1115 kHz i Bergen sammen med programmene fra Sørlandssendinga og Tyholt/Namsos. Som i Lista sitt tilfelle var det veldig konkurranse fra Radio 270 i 1966-1967, og en kort stund sommeren 1966 også fra Radio London. Senere ble BBC Radio Derby en fast gjest på dagtid. Men, noen fjernlogginger av LKN er tross alt dokumentert i Mellombølgehorisonter, og et par av disse er spesifikt oppført med Distriktsprogram fra Oslo:

1115 kHz Dec 20st, 1971 1336 NRK Notodden//218,1578
1115 kHz October 5th, 1972 1712 NRK Notodden
1115 kHz Feb 10th, 1973 1350 NRK Østlandssendinga(Notodden) under NRK Lista //Kr sand local px QRM -110(Rolf Mong).
1115 kHz Feb 13th, 1973 1335 NRK Østlandssendinga(Notodden) under Namsos //Trondheim local px -110(Rolf Mong).
1115 kHz May 22nd, 1974 NRK Notodden? QRM Derby(From daytime test)
1115 kHz August 13th, 1974 1408 NRK Notodden under Lista.

QSL:
1971/1975: QSL fra Notodden er ikke kjent.

©SvennM
1000@northernstar.no

Takk til Svenn Martinsen for innlegget, vi har også fått 1466 LKP Porsgrunn Kringkaster og 1484 LKR Rjukan Mellombølgesender for de som er interessert

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fru Bergit Kolbjørnsrud Heddal fyller lørdag den 27. noveber 70 år, derav har hun i 40 år praktisert som distriktsjormor i Heddal.

Dette sjeldne jubileum skulde ikke gå upaaktet hen, og derfor tok vi søndag bussen til Kolbjørnsrud for å hilse på jubilanten selv. Det var en oplevelse som i vår barndoms jule/historie å komme til Kolbjørnsrud. Bred og trygg kom gubben selv ut på trappen og tok imot og inne i stuen traff jeg så den stille men værdige frue til Kolbjørnsrud.

Bergit er født på gården Lysthus i 1856. Foreldrene var fanejunker Semb og Kari Olsdatter.
I 1878 blev hun gift med John Kolbjørnsrud og året efter reiste hun så til jormorskolen i Oslo. Det er vondt å få fruen på glid, hun vil helst at intet skal skrives ned.

— Det er jo kun hvad så mange har gjort, sier hun på sin lune måte.

— Å nei, det er ikke alle kvinner gitt å ta en slik tørn i livet, sier jeg.
Ved siden av sin jormorgjerning har hun hatt 11 barn, hvorav de 8 lever.

— Å hvor gjerne vilde jeg ikke beholdt de tre guttene mine, som blev tatt fra oss som små, sier hun stille.

I 1880 blev hun ansatt som distriktsjormor og innehadde denne stilling til 1920, da hun gikk av med pensjon. Hennes datter overtok da bestillingen.

— Ja, hvad skulde vj gjøre, innskyter John, 2 tomme hender; vi måtte finne på noe.

Og så tok han til med handel. Siden overtok de farsgården og hadde de gamle hos sig som

kårfolk i 30 år. Distriktet var et av de største som var den gang, nu er det delt, men det var først da Notodden blev by.

— Det var vel mangt å opleve på slike reiser?

— Åja, du vet det, men når en kom frem der en skulde og så den tillit og glede en blev møtt med, så var alle strabasiser glemt. Og når alt var vel over og jeg kom hjem igjen, så var hele vinduet fyllt av lyse hoder som jublet mig imøte: «Der kommer mamma!» Det ga jo også altid tryghet å vite de gamle var på gården. Det var en rik tid med mange gleder, men også meget strev.

— Fortel om noen av «de vær ste reisene da?

— Ja, det er mange det, men jeg husker en vår i sneløsningen jeg blev hentet til Reshjem. Vi kjørte med spiss-slede. Da vi kom ut på vannet begynte hesten å slå med hovene og jeg skjønte den holdt på å gå igjennem. Jeg fikk kastet mig av på isen og kravlet mig iland. Hesten og gutten kom sig også over, men det var på et hengende hår vi hadde gått i isen alle sammen.
En annen gang, da det var virkelig dødsfare, var en senhøst jeg blev hentet til Mork i Lisleherad. Vi gikk op ved Enggrav og skulde over Morkåsen. Det var en ung 16-års gutt som leidde hesten, mens jeg satt på hesteryggen (han er forresten nu kjøpmann på Notodden).
— Det begynte å duske og regne og mørket fallt på. Da vi kom op på fjellet som helder mot Lisleherad, begynte det å brake borte i lien. «Kan det være folk?» sa jeg. «Ein skulde ikkje tru det», sa gutten. Men i det samme kjente vi en stram dyrelukt. Hesten rykket til og gikk på. Vi var viss på at hesten merket det var bjørn bak oss. Jeg turde ikke snakke mer til gutten, tenkte det ikke måtte bli altfor felt. Vi trodde jo aldri vi kom fra dette med livet. — Men hesten gikk på av alle krefter, mens det dundret og braket bak oss. Det var kullmørkt og vi kunde intet se. Da vi kom ned av åsen, kom der 2 menn med svære lysende tyrifakler mot oss. De var sendt for å møte oss oppå åsen og stor var deres forfærdelse, da de så oss der. Så fort hadde hesten gått.
— Jeg var så betatt, at jeg intet kunde si, men aldri kan jeg huske at livet var så kjært. Først da alt var over og en gutt var kommet til verden, blev det fortalt på gården for en fare vi hadde vært i. Vi reiste så tilbake over Tverdalsåsen.

Kalt var det mange ganger på de lange sledeturer i all slags vær, natt og dag. Og mange ganger veltet skyssen både en og to ganger på de dårlige veier. For vi hadde jo altid hast der jeg for frem. Men altid kom jeg tidsnok, det var det underlige. Alle var snille og hyggelige og visste ikke det beste de skulde gjøre mig.

— De har vel også sett meget trist? Det hendte vel oftere dødsfall da enn nu?

— Nei, det er merkelig, men aldri har noen død for mig, før der kom doktor, og aldri kan jeg huske noen fikk barselsfeber, enda det kunde være så som så med tøi og vask mange steder. Men de fleste gjorde altid hvad de kunde for at alt skulde være parat, og det var altid fest og høitid når jeg kom enten det var på storgården eller i den fattige stue.

— Dette forteller jo at heddølene er et sundt og sterkt folkeferd, føyer jeg til.

— Den første jeg blev hetet til var Tone Tinnes, de bodde da på Søndre Siljord og mens jeg var der blev jeg hentet til Tone Sauar. Siden gikk det slag i slag, og jeg tror nok jeg har tatt imot etpar tusen barn.

— Tror De, som nu er erfaringen, at jormødréne trenger lenger utdannelse?

— Ja! Men de trengte det enda mer før enn nu. Ansvaret er på mange måter ikke så svært nu som før. De har jo nu litt mer kontorarbeide, men så har de til gjengjeld mange gode hjelpemidler — den bedre hygieniske oplysning, telefon, biler, bedre veier, flere læger og sist men ikke minst gode velutstyrte sykehuser. Så alt i alt er det vel lettere nu enn før.

— Det var mitt liv og min interesse dette arbeide. Og styrken tog motet fikk jeg alltid ved tanken på mitt eget gode hjem, hvor alt var fred og hygge, og hvor de gamle, så som mannen og barna altid var så gla, når jeg kom hjem fra mine turer .

Nu sitter Birgit Kolbjørnsru som verdig bestemor til 21 barnebarn. Noen er i Amerika. En av sønnene var med i krigen i Frankrike. Det var tunge dager og netter for mor og far, men han kom uskadd hjem igjen. Borte i kroken henger den tunge stålhjelmen og forteller sitt tause sprog om krigens alvor mitt i dette hjem fyllt av kjærlighet og morslykke. Jeg tror det er noe av det gildeste jeg vet å sitte slik og snakke med folk som har det meste av sin strevsomme arbeidsdag bak sig og som det har gått godt for i livet. Der er så meget å lære av dem.

Sin gård har de drevet godt op, for John har nok ikke heller ligget på latsiden. Nei, trut har han strevet og altid med interesse for fremskritt i jord bruket. Han har mange diplomer og medaljer fra jordbruksutstillinger.
De har ført et gjestfritt hus. Alle var velkommen og folk var der støtt.

John spiller fele og har tatt mange premier, flere av guttene spiller også fele, så der har ikke manglet på innendørs hygge i de lange vinterkvelder.

— Deres mann har jo så mange utmerkelser, har da ikke De fått noen påskjønnelse? spør jeg forsiktig.

— Snakk ikke slik, sier den beskjedne dame. Jeg har jo hatt min lønn.

— Ja, men hvor stor var den?

— I de første 25 år var det 160 kroner året, siden var det jo litt mer.

Men her vil jeg legge til for egen regning: Her var en utmerkelse på sin plass og jeg vil herved gjøre rette vedkommende opmerksom på dette.

R.E

Teledølen fredag den 26. november 1926
Avskrift Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN