Kategori: Lysbuen

Denne siden er ikke ferdig!

Professor Birkelands patenter

Kristian Birkeland hadde 59 patenter, Mange av dem har tilknytning til nitrogenindustrien. Noen av hans øvrige patenter gjelder blant annet:

Fettherding- fremstilling av smør
–          behandling av svovelholdige mineraler
–          tørring av fisk
–          redestillering og raffinering av uren olje
–          behandling av organiske rester
–          strømbrytere
–          radiotelefoni og telegrafi
–          mekanisk høreapparat
–          herding av hvalolje
–          medisinsk strålebehandling

  • Atom-energi: Birkeland søkte i 1906 wallenbergene i Sverige om økonomisk støtte for å utarbeide metoder til å utløse og utnytte atomenergien.
  • Røntgen-stråler: I 1895 demonstrerte fysikeren Birkeland røntgenstråler ved Universitetet i Kristiania. Dette var før dr. Røntgen, men han unnlot å arbeide videre med denne teknologien
  • Rakett-drivstoff: I 1912 demonstrerte Birkeland og hans medarbeider O. Devik hvordan katodestråler kan benyttes til å drive satellitter og romskip i det tomme rom.

Noen av Birkelands patenter:

  • Elektromagnetisk kanon: «Fremgangsmaade til udslyngning at projectiler ved hjælp at magnetisk kraft» /
  • Elektrisk flammeovn: Fremgangsmaade til at fremstille elektriske lysbuer af størst mulig overflade, særlig til brug ved kemisk binding eller spaltning af gasblandinger eller gasarter
  • Elektrisk strømbryter: Fremgangsmaade og apparatur til at bevirke selvbrydning af elektriske strømme, uanseet deres sænding
  • Radio-telegrafi: Fremgangsmaate til fremkaldelse av udæmpede svingninger for radiotelegrafi og -telefoni.
  • Søppelhåndtering: Fremgangsmaate til behandling av organiske rester, saasom søppel, dyrekadavere av forskjellig art og lign.
  • Fremgangsmaate til indføring av kemiske stoffer i menneskers eller dyrs organer og apparat til fremgangsmaatens utførelse

Professor Birkelands elektromagnetiske kanon

Lær mer om Birkeland:

Lucy Jago Nordlysets gåte: beretningen om Kristian Birkeland engelsk original «The northern lights: how one man sacrified love, happiness and sanity to unlock the secrets of space» oversatt av Mona Vestli. Gyldendal 2002 ISBN 82-05-30071-2

Alv Egeland og William J. Burke Kristian Birkeland: The First Space Scientist Springer 2005 ISBN 9781402032943

Åse Kathrine Lauritzen Vitenskapsmannen som teknolog: Kristian Birkeland 1901-1908 Hovedoppgave i historie Universitetet i Oslo, 2000

Last ned art. i pdf 

Kr. Birkeland – vitenskapsmannen som skapte industri

Kristian Birkeland (1867-1917) er en av Norges fremste vitenskapsmenn gjennom tidene, og en av Hydros grunnleggere.

Han utførte dyptgående forskning på nordlyset, jordmagnetismen og kosmiske fenomener.

Viktige karaktertrekk:

  • viste intuitiv innsikt og forståelse innenfor astrofysikken
  • evnet på en imponerende måte å kombinere felt-observasjoner, eksperimenter i laboratoriet og teoretisk kunnskap

Birkeland ble født i Kristiania og viste tidlig interesse for matematikk og fysikk. I 1892 ble han vitenskaplig assistent på full tid og ble i 1898 utnevnt til professor i fysikk. Han mottok også et stipend som gjorde det mulig å studere i Paris og Genève.

Birkelands hovedinteresse var astrofysikk. Han interesserte seg for polarlyset – Aurora Borealis – solens stråling og jordens magnetiske felt.

Hans eksperimenter og ekspedisjoner ble dyrere enn det universitetet kunne bekoste, så han startet en hektisk aktivitet innen anvendt fysikk og teknikk for å skaffe penger til grunnforskningen. Birkeland tok ut nesten 60 patenter i en periode på ca. 10 år, mange av dem ble solgt. Mange ble aldri realisert.

I 1901 fikk han innvilget patent på en elektromagnetisk kanon. Konstruksjonen er basert på et prinsipp om at flere elektriske spoler ble bygd etter hverandre rundt et løp. Prosjektilet virket som en strømbryter på en slik måte at spolen foran prosjektilet dro den fremover. Prosjektilet ville aksellerere fra én spole til den neste helt til enden av løpet, for så å bli skutt ut i stor fart.

17. september 1901 sendte Birkeland brev til ingeniør og senere statsminister Gunnar Knudsen med spørsmål om å delta som aksjonær i selskapet. To dager senere ga Knudsen et positivt svar.

To kanoner ble bygd. Den lille kanonen ble testet med tilfredsstillende resultat flere ganger, men kanonen var også utsatt for å kortslutte. Da kunne det oppstå en stor lysbue rundt den. Birkeland arbeidet mye med å unngå dette problemet.

Da han 6. mars 1903 holdt en demonstrasjon i festsalen på universitetet i Kristiania (Oslo), gikk det imidlertid igjen galt. Salen var full av prominente gjester, inkludert representanter fra den britiske våpenfabrikken Armstrong og det tyske firmaet Krupp. Fridtjof Nansen var også til stede.

Det ble kortslutning, og en elektrisk flamme og et påfølgende smell skapte panikk blant tilskuerne. Ifølge Sam Eydes selvbiografi skjedde demonstrasjonen 6. februar 1903, men dette er åpenbart feil. Demonstrasjonen fant med andre ord sted etter at Eyde og Birkeland møttes første gang (13. februar 1903).

Søkte patent

En uke etter deres første møte sendte Birkeland en patentsøknad på Birkeland-Eyde-metoden for industriell fremstilling av nitrogengjødsel. I løpet av våren 1903 gjennomfører Kristian Birkeland en rekke forsøk i sitt laboratorium på universitetet. Deretter flyttes forsøkene til større lokaler, fortsatt under Birkelands ledelse. Flere ingeniører trekkes inn. Kjemikere og fysikere arbeider sammen med elektro-, kjemi- og bygningsingeniører. Blant de som deltok var Jørgen Rødseth, Claus Nissen Riiber, Eivind B. Næss, Birger Fjeld Halvorsen og Emil Collett. Andre sentrale personer var Axel Bretteville og bygningsingeniør Sigurd Kloumann. De fleste av disse var mellom 23 og 30 år gamle. På den elektrotekniske siden spilte svenske ingeniører en viktig rolle. En av dem var ASEAs direktør, Sigfried Edström, som fungerte som rådgiver, og ASEAs ingeniør Arvid Lindström og dr. Albert Peterson tok aktivt del i konstruksjonen av lysbueovnen.

Professor Otto Witt fra den tekniske høyskolen i Berlin ble engasjert som konsulent, og professor W. Muthmann ved Universitetet i München ble trukket inn for å vurdere den norske lysbueovnen. Han uttalte seg svært positivt. De praktisk anlagte og systematiske ingeniørene var ganske nødvendige for å dokumentere virkningsgrad og bringe prosjektet over i en industriell skala.

En lang rekke teknologiske utfordringer måtte løses. Den første lysbueovnen hadde en effekt på 3 kilowatt. Neste modell som ble bygget ble belastet med 28 kilowatt. Med en større magnet vokste diameteren i flammeskiven. På den første ovnen, som var bygd i kobber, slo lysbuen gjentatte ganger over fra elektrodene til kobberveggene. Man kom til at ovnssidene måtte kles innvendig med et isolerende materiale. Også dette ble et teknologisk utviklingsprosjekt.

På Hydros generalforsamling i 1905 var professor Birkeland blitt ansatt som teknisk konsulent på livstid – med 5.000 kroner i årslønn – like mye som han mottok i gasje som professor ved universitetet. Etter hvert økte beløpet ganske betydelig. Han mottok også aksjer i selskapet. Slik fikk han mulighet til å gå sterkere inn i forskningsoppgaver som opptok ham.

Utviklet en forbedret ovn

Birkeland gjorde imidlertid ved flere anledninger en betydelig innsats for på det teknologiske området. Særlig gjelder dette for utviklingen av lysbueovnen. Birkeland ledet arbeidet på Notodden våren 1910 da det skulle avgjøres hva slags ovner som skulle installeres i fabrikkene som var under bygging på Rjukan. Både på Rjukan og Notodden ble en forbedret lysbueovn installert i de påfølgende årene.

Birkeland mente det var en sammenheng mellom nordlyset og aktivitet på solens overflate. Så tidlig som i 1896 hadde han begrunnet sin hovedteori; at elektrisk ladede partikler beveger seg med stor fart fra flekker på soloverflaten, fanges inn av jordens magnetfelt og styres ned mot polområdene. Når partiklene bremses i luften, antennes gassene i atmosfæren slik at de lyser opp.

Denne teorien underbygde han med praktiske forsøk i laboratoriet på Universitetet i Kristiania, og han foretok svært krevende ekspedisjoner og studier i nordområdene.

De grunnleggende undersøkelsene ble presentert for offentligheten gjennom to store verk; ”The Norwegian Aurora Polaris Expedition”. Første del ble ferdig i 1908, andre del i 1913.

Fra arktiske til tropiske strøk

Zodiakallyset er et svakt lysskjær som skyldes at sollyset blir reflektert fra små støvpartikler i ekvatorområdet. I Afrika ses dette lyset tydelig mot en mørk natthimmel. Allerede i 1910 hadde Birkeland hatt et opphold i Sudan og Egypt for å studere dette fenomenet.

Birkeland var opptatt av å skaffe seg bedre kunnskap om dette fenomenet, og kjøpte derfor en eiendom i Helouan, sør for Kairo. Fra 1914 bosatte han seg her. Arbeidene hans med zodiakallyset vekker oppsikt, ettersom han kommer til at jordens magnetfelt er viktig for både banen og fordelingen av partikkelskyen fra solen og dermed også for zodiakallyset.

Første verdenskrig kom til å skape problemer; medarbeidere ble kalt inn til krigstjeneste, og kontakten med norske kolleger ble etter hvert brutt. Birkeland hadde også tiltagende fysiske og mentale plager. Hørselen var alvorlig svekket, mest sannsynlig på grunn av kjemiske eksperimenter, og han ble hjemsøkt av tvangstanker. Blant annet mente han seg forfulgt av engelskmenn som var ute etter hans elektriske kanon. Situasjonen ble noe bedre da han i 1916 flyttet inn på et pensjonat.

Den siste, lange reisen

Året etter begynte Birkeland å planlegge hjemreise til Norge hvor han ville feire sin 50-årsdag i desember. En reise gjennom et krigsherjet Europa virket vanskelig, men da den danske konsulen i Kairo tilbød seg å reise sammen med ham via Asia, var Birkeland ikke vanskelig å be.

Da de kom til Tokyo i Japan, bestemmer Birkeland seg for å bli her en stund. Han ønsker å arbeide sammen med kolleger ved Universitetet i Tokyo. Under oppholdet her er det åpenbart at hans psykiske problemer tiltar. Morgenen den 15. juni blir han funnet i sin seng på hotellet. På nattbordet ble funnet en pose veronal og en revolver. De nærmere undersøkelser peker mot at Birkeland – bevisst eller ubevisst – har tatt en altfor stor dose sovemiddel.

I Norge var på denne tiden forberedelsene i gang til en fest for å feire Birkelands 50-årsdag. Det var også – nok en gang – tatt et initiativ for å sikre ham en nobelpris i fysikk. Dette arbeidet ble innstilt, da meldingen om hans død nådde Norge.

I Tokyo holdt professor Nagaokas tale ved bisettelsen. Han sa blant annet: ”Hans geniale ånd åpenbarte seg i hans forklaring av solflekkene og i utnyttelsen av luftens kvælstoff. Det århundrer gamle problem ble til sist løst til praktisk brukbarhet ved hjelp av den elektriske lysbue. For alle elektroteknikere er Notodden vel kjent som et av de største elektriske verk, hvor man ved kjempemessige dynamomaskiner, drevet med vannkraft, frembringer tre meter lange lynliknende buer til fabrikasjon av kunstig salpeter. Men langt utover denne høyst verdifulle og vidunderlige oppfinnelse kommer hans navn til å leve lenge i fremtiden på grunn av hans undersøkelser av polarlysets natur”.

Først etter krigens slutt ble Birkelands aske ført hjem til Norge og gravlagt. På Universitetet i Kristiania ble holdt en sørgehøytid 22. september 1919.

På Kristian Birkelands gravsted står skrevet:

”Han bandt luftens kvælstoff i den elektromagnetiske lysbue. Han utforsket nordlysets natur, solens elektriske stråling og jordens magnetiske felt”.

Birkeland fikk ingen Nobelpris, selv om han flere ganger var nominert, både i fysikk og kjemi. Derimot lever teoriene hans videre den dag i dag, ut i fra det han skrev og foreslo fra 1901 til 1917. Birkeland var på mange områder langt forut for sin tid.Verdens raskeste jernbane i Japan er eksempelvis bygget og designet etter de samme grunnprinsipper som den elektriske kanonen.

Sitater:

”…. jeg vil sette fingeren på at der hadde vært eksperimentert og forsket forgjeves i over hundre år av verdens fremste vitenskapsmenn på å løse det problem som Birkeland-Eyde-metoden endelig vant bukt med. Få hadde fortjent Nobelprisen bedre enn Birkeland.”

Sam Eyde: ”Mitt liv og mitt livsverk”, 1939.

”Vår tenkning er som lynet i en mørk natt. Det var mørkt før man begynte å tenke, og det kommer til å bli mørkt igjen om vi slutter”.

Birkeland oppholdt seg i Egypt de siste årene av sitt liv.

Last ned art. i pdf 

Med billett til Titanic og bopæl på Notodden

15. april 2012 var det 100 år siden tidenes mest omtalte skipsforlis. Seinere har det ikke vært kollisjoner av denne typen mellom større skip og isfjell i Nord-Atlanteren. Og forklaringen på det er i stor grad å finne i et initiativ som ble tatt av Sam Eyde, en mann som i 1912 var bosatt på Notodden.

Sam Eyde er vel kjent som en av Hydros grunnleggere og selskapets første generaldirektør. Siden Hydros første regulære produksjon av gjødsel til landbruket startet på Notodden, ligger det i sakens natur at Eyde kom til å oppholde seg mye her. En oversikt som Eydes sekretær, Thora Kjørstad, utarbeidet i 1918, forteller faktisk at Eyde i løpet av de 14 foregående årene hadde gjort 100 reiser til Notodden.

Den samme oversikten forteller også at Eyde et par års tid – mellom 1911 og 1913 – hadde tatt utflytting til Notodden og oppholdt seg her mer sammenhengende enn tidligere. Administrasjonsboligen – Admini – som han hadde fått oppført på Notodden i 1906, var nok det aller mest representative sted Eyde kunne bo når han for en tid ikke kunne være i Kristiania. Forklaringen er i all hovedsak at Eyde og hans første kone, Ulla, var blitt enige om å skilles. 13. februar 1913 inngikk Eyde et nytt ekteskap, med Elly Simonsen. Høsten 1913 flyttet de inn på Bråthen på Bygdøy.

Thora Kjørstads rapport viser imidlertid også at Eyde våren 1912 er i Paris og skal reise videre til USA og Canada. Eydes arkiv på Nasjonalbiblioteket gir sikker dokumentasjon for at hans plan var å reise med RMS «Titanic» – på skipets jomfrutur. Da møtene i Paris trakk lengre ut enn han hadde forutsett, rakk han ikke Titanics avgang. I stedet løste han en ny billett; med passasjerskipet RMS «Mauretania».

Da «Titanic» la ut fra Southampton i Sør-England 10. april 1912, var Sam Eyde fortsatt i Paris og sluttførte forhandlingene om finansiering av industrireisingen på Rjukan. Hans plan var så å reise til USA og Canada for å selge lisenser på den norske gjødselteknologien. 14. april var Eyde kommet ombord på «Mauretania» – også det på vei mot New York. Ute på Atlanterhavet mottar «Mauretania» telegrafisk melding om at «Titanic» er gått ned etter kollisjon med et stort isfjell utenfor Newfoundland.

1514 av i alt 2224 mennesker om bord gikk ned med skipet. «Titanic» var med sine 46.300 bruttotonn datidens største passasjerskip og var bygget i Belfast i Irland med dobbelt bunn og 16 vanntette skott. Det var ansett som synkefritt, men ble påført så omfattende skader at det sank mindre enn tre timer etter kollisjonen. Forliset føyde seg inn i en rekke av skipsulykker i de isfylte farvannene i Nord-Atlanteren. De hadde etter hvert krevd mange hundre liv. Bare i årene fra 1880 til 1900 var 14 kjente fartøyer gått ned og mer enn 40 skip var blitt påført alvorlige skader.

Fra fortvilelse til handling

Mange av medpassasjerne ombord på «Mauretania» var lamslåtte, men for Sam Eyde virket tragedien som et sterkt incitament til handling. Umiddelbart går han i gang og skaffer til veie informasjon om de faktiske forhold – om isforholdene og de meteorologiske forhold og begynner så å beskrive en plan for en patruljerings- og varslingstjeneste.

Ved ankomsten til New York har han planen klar. Den ble straks framlagt for undersøkelseskommisjonen etter «Titanic»-ulykken. Hans initiativ vekker umiddelbart oppmerksomhet og allerede 19. april omtales hans forslag i «Wall Street Journal».

Mulig – og ikke så kostbart

Eydes beregninger går ut på at det i praksis er et område på 4-500 sjømil som må overvåkes, i første rekke i perioden april-juni. 10 skip av 1000-1500 tonn vil kunne besørge dette, fremholder han.

I Eydes notat heter det: «Skibene skal være forsynet med traadløs telegrafi og for taage særskilte signaler. De skal stadige have de drivende ismasser under observation og indberette [?] hvor de befinder sig. Kommer et isbjerg indenfor den eller i nærheden af hovedruten skal skibet følge dette i sikker afstand og i taage give sit signal og saaledes altid nøiagtig kunde angive hvor faren er».

Han legger også til: «Omkostningen ved at lade 10 skibe paa en 1500 Ton krydse som bevogtning i det for isbjerge farlige belte i April, Mai & Juni vil kun beløbe sig til 12-15000 £ og spiller ingen rolle i sammenligning med de værdier der her staar paa spil af menneskeliv og eiendom». En engelsk versjon av planen ble fremlagt ved ankomsten til New York.

Eydes hovedtanker ble snart akseptert og varmt anbefalt, og det gikk bare en måned før den amerikanske regjeringen sendte ut to marinefartøyer for å rapportere til passasjerskip i Nord-Atlanteren. «International Ice Patrol» ble opprettet. Et av kravene som ble iverksatt var at alle skip i disse farvannene skulle ha døgnbemannet trådløs telegraf for å sikre at varsler til enhver tid kunne nå fram til de aktuelle skipene.

Samarbeid mellom sjøfartsnasjoner

Ved årsskiftet 1913-14 møttes alle sjøfartsnasjoner innenfor «Convention for Safety and Life at Sea» i London. De besluttet å videreføre patruljeringen og å dele utgiftene mellom de land som deltar i transatlantisk skipsfart. USA overtok etter hvert patruljeringen og US Coast Guard stiller mannskap, materiell og skip til rådighet.

I 1932, 20 år etter Titanics forlis, trykte Aftenposten en artikkel over tre hele sider, skrevet av cand. real Olav Mosby, som da var leder for deler av tjenesten. Han opplyser at etter at ispatruljen var opprettet, har det ikke vært en eneste isfjell-ulykke på de ruter som går mellom USA og Europa. På den tiden var omfanget av slike transporter årlig mellom 1.500 og 2.000 hver vei, og verdien av varene som ble transportert var omtrent 10.000 millioner dollar. Om lag en million mennesker kom årlig i nærheten av isfaren i Nord-Atlanteren.

«Et typisk eksempel»

I artikkelen gjør Mosby et poeng av at det allerede var i ferd med å bli glemt at det var nordmannen Sam Eyde som foreslo å etablere en internasjonal vakttjeneste i Nord-Atlanteren. Mosby forklarer at ispatruljen for en vesentlig del er basert på de planer som ble fremlagt av Eyde 20 år tidligere. «Jeg har nevnt dette så vidt inngående fordi det er et så merkelig og et så typisk eksempel på vår store industriskapers idérikdom og spontane kombinasjonsevne,» heter det i artikkelen. I Eydes arkiv på Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes både notater Eyde skrev mens han ennå var om bord på «Mauretania,» oppslaget i «Wall Street Journal» og Aftenpostens artikkel fra 24. september 1932.

Generaldirektør Sam Eyde var formelt bosatt på Notodden i 1912. Han rakk ikke Titanics jomfrutur, men laget plan for en varslings- og patruljeringstjeneste som skulle forhindre liknende tragedier.

Sam Eydes selskaper og prosjekter

Sam Eyde blir ofte regnet som den fremste industrireiser eller gründer i Norge i de første tiårene etter frigjøringen fra Sverige.

Listen over selskaper som han engasjerte seg i, er da også meget langt. Listen som gjengis her, omfatter selskaper som Eyde enten var med å grunnlegge, ledet eller var sterkt engasjert i, f.eks ved at han var medeier og/eller satt sentralt i deres styrende organer:

Vamma, Østfold
Elkem ASA
Øst-Telemarkens Brukseierforening
Notodden salpeterfabriker
Norsk Hydro ASA  (også utspring for dagens Yara International ASA)
Arendals Fossekompani, Aust-Agder
Store Norske Spitsbergen Kulkompani
A/S Bjølvefossen, Ålvik, Hordaland
Norsk Nitridaktieselskap
Kristiansand Nikkelraffineringsverk
Titan Co. A/S Fredrikstad, Østfold
A/S Tyssefaldene, Hordaland
Norsk Svovelsyrefabrikk A/S,
A/S Titania, Sokndal, Vest-Agder
Norsk Sprengstoffindustri,
Kunstsilkefabrikken, Notodden, Telemark
Virksomheter som ikke lenger er i regulær drift eller er gått inn i andre virksomheter
A/S Rødsand Gruber, M&R
A/S Lysefjord,
A/S Arendals Smelteverk, Aust-Agder
Norsk Industri-Hypotekbank
A/S Grong Gruber, Nord-Trøndelag
A/S Skorovas Gruber, Grong, Nord-Trøndelag
Knaben Molybdengruber, Vest-Agder
A/S Haaøen Fabrikker, Frogn, Akershus
Larsnes Kalkstensbrudd, M&R
Fredrikstad Elektrokemiske fabrikker, Østfold
A/S Bamble Nikkelkompani, Telemark
A/S Hardanger Elektriske Jern- og Staalverk, Hordaland

Andre virksomheter/prosjekter

S. Eydes Ingeniørkontor, Kristiania, Stockholm
Kristiania Havneanlegg (1898)
Bygdøykanalen (1899)
Arlöf järnvägstation
Kristiania Frilager (1903)
Stasjonsarrangement i Stockholm
Stasjonsarrangement, København
Stasjons- og havnearrangement, Bergen

Tilsvarende oppdrag i Arendal, Oxelösund, Uppsala, Norrköping, Malmö, Lund, Grefsen, Eskilstuna,

Sam Eyde – industrireiseren

Sam Eyde (1866-1940) ble født og vokste opp i Arendal, der hans far drev med shipping. Som barn likte han bedre å leke ved havna og klatre i riggene på seilskipene enn å fordype seg i skolearbeidet. Da han var 13 år, ble han tatt ut av skolen og mønstret på skoleskipet «Nornen». Han omtaler det selv som en slags dannelsesreise.

Gutten utvidet sin horisont og fikk opplæring i det virkelige liv. Eyde skriver i sin selvbiografi at han på denne tur lærte seg tre viktige ting: Disiplin og vennskap med offiserene om bord – og at det var en verden utenfor Arendal.

Han fullførte gymnaset, avtjente verneplikten og ble kadett. Han søkte seg til det tekniske universitetet i Charlottenburg, utenfor Berlin.

I 1888 laget Sam Eyde en blyanttegning da han besøkte øvre Telemark. Det er en bro over elven Maana – med Rjukanfossen i bakgrunnen – et populært mål for turister. Han glemte ikke denne fossen, som senere skulle bli en del av hans livsverk.

Tilbake i Tyskland vinner han en pris ved universitetet for sitt arbeid og etter endt utdanning går han i partnerskap med en tysk ingeniør ved navn C.O.Gleim som var etablert med egne ingeniørfirmaer. Eyde og Gleim vant mange internasjonale konkurranser, blant annet om stasjonsarrangement i Kristiania, Stockholm og København. Det gikk bra for Eyde, som startet et ingeniørkontor i Kristiania (Oslo) med en avdeling i Stockholm.

Selv om de høstet suksess, ønsket Eyde å gå en annen vei. Etter at han flyttet tilbake til Norge i 1898, engasjerte han seg blant annet i oppkjøp av fossefall, blant annet i Telemark og i to stryk i Glomma.

Eyde ble i Norge oppfattet som entreprenøren og gründeren som drev fram stadig større prosjekter i et «amerikanisert» tempo. I sin væremåte var han internasjonal, men ga selv mange ganger uttrykk for at det var byggingen av den unge nasjonen Norge som var hans viktigste anliggende.

Som industrireiser hadde Eyde en ualminnelig evne til å arbeide og tenke både dagsaktuelt og langsiktig – på samme tid. Han kunne både engasjere seg i teknologiutvikling og planlegge finansiering og organisering av prosjekter som måtte finne sin realisering i en ennå usikker framtid.

Han hadde uvanlig stor arbeidskapasitet og handlekraft, og brukte den i så mange retninger at det var uunngåelig at han også ble utsatt for kritikk for å vie for lite tid til noen av oppgavene. Hans sosiale evner var vel utviklet, og han brukte dem både sammen med sine medarbeidere, og i møte med ledere og arbeidere. Hans organisatoriske talent synes uomtvistelig.

Eyde var en verdensborger med vidt utsyn og evne til å tenke i store tall og se nye muligheter. Derfor lyktes han med å trekke utenlandske investorer med på store kraft- og industriprosjekter i det indre av Telemark. Å bygge industri inspirerte ham. Å vedlikeholde den kjedet ham.

«Hvor der er en vilje, er der en vei»

  • Sam Eyde satt på det meste i ‘den daglige ledelse’ for 23 selskaper.
  • Han grunnla mer enn 30 selskaper innenfor gruvevirksomhet, vannkraft og industri.
  • Den dag i dag kan rundt 60.000 arbeidsplasser i 14 selskaper tilskrives initiativ som Eyde var med på å ta.


Thora Kjørstad, Sam Eydes sekretær, laget i 1917 en oversikt over Eydes reisevirksomhet i årene 1904-1916. Den kan sammenfattes slik:

Notodden – 100 ganger

Rjukan – 100 ganger

Arendal – 30 ganger

Stockholm – 30 ganger

København – 30 ganger

Andre land – 80 ganger, inkl USA (3), Canada, Russland

Du kan lese om Hydros øvrige grunnleggere ved å gå inn her

En kongelig døråpner

”Vi hadde engstet oss uten grunn, for herr Eyde viste seg å være en gentleman til fingerspissene”.

Da kong Chulalongkorn av Siam kom til Notodden 29. juli 1907, sørget han for at et parti gjødsel – ett tonn Norgesalpeter (som skulle bli navnet på Hydros første gjødselprodukt) ble sendt hjem til Bangkok allerede mens reisen i Europa fremdeles pågikk. Slik kunne de forvisse seg om at den nye oppfinnelsen, industrielt fremstilt gjødsel, også virket godt på åkeren i Thailand. Ja, det heter faktisk at kongen ønsket selv å beskrive og gi instruksjoner om hvordan dette produktet skulle brukes. Prisen var den gang 170 kroner per 1000 kilo.

Gjødsel fra Norge ble dermed tidlig kjent og omtalt i litteraturen i Thailand. I moderne tid er landet blitt et av de store markedene for Hydros gjødselprodukter. I dag, mer enn 100 år seinere, har Yara (utskilt fra Hydro i 2003) en ledende posisjon som leverandør av gjødsel til landbruket i Thailand.

I Eydes selvbiografi tjener kongebesøket som et eksempel på de mange storheter – kongelige, politikere, ledere i næringslivet, bankfolk og andre investorer – som ønsket å besøke den nye industrien på Notodden, og som han derfor så det som sin naturlige oppgave å oppvarte. Men noen komplikasjoner hører med: I selvbiografien medgir Eyde at ”Notodden var på den tid slett ikke ordentlig forsynt med de ting som trengtes ved en slik leilighet. Men heldigvis hadde jeg bil, og i løpet av natten blev de nødvendige matvarer hentet fra Kristiania”.

Boka ”Reisebrev fra Norge 1907”, som kom på Schibsted forlag i 1996, inneholder – med enkelte unntak – kong Chulalongkorns mange brev fra Norge til prinsesse Noi. I Thailand ble brevene utgitt i bokform under tittelen ”Klai Baan” (Langt hjemmefra). Den norske utgaven gir en utmerket beskrivelse av hvordan besøket i Telemark forløp. Når det kommer til salpeterfabrikken på Notodden, er beklageligvis kongens beskrivelse av selve Birkeland-Eyde-metoden utelatt. Det samme gjelder beskrivelsen hans av papirproduksjon på Tinfos.

Kong Chulalongkorn var svært vitebegjærlig og observant og snakket godt engelsk. Særlig hadde han interesse for naturvitenskap og teknologi – og han var en ivrig fotograf. Dessuten skrev han brev, i første rekke til sin 21 år gamle datter, Nibha Nobhadol, bedre kjent som prinsesse Noi, et kjælenavn som kan oversettes med ”lille venn”.

Disse brevene ble siden samlet i en bok, ”Klai Baan”, som betyr ”Langt hjemmefra”. Boken er blitt en klassiker i Thailand, og deler av den har gjennom generasjoner vært pensum i skolen. Boken er skrevet i et språk som for dagens thailendere kan virke alderdommelig, men dette har ikke redusert kong Chulalongkorns betydning.

Han har med årene fått en spesiell og opphøyet posisjon i det thailandske folk. Ikke minst blir han anerkjent for sine bidrag til å modernisere landet og åpne det mot andre land. Hans kontakter med vestlige land ble viktige både for handel og vitenskap.

100 år etter hans siste reise til Europa, i 2007, utga Thailands ambassade i Norge en ny bok om kongebesøket her; ”A month in Norway”. Der blir kong Chulalongkorns reise til Europa betegnet som en av de viktigste begivenheter i Thailands historie. Utsagnet blir underbygget med at reisen på en rekke områder bidro til utviklingen av det moderne Thailand. Ikke minst gjelder dette for utviklingen av de direkte forbindelser mellom Thailand og europeiske land.

Sitater fra Reisebrev fra Norge 1907:

”Det er et stort selskap som har sitt hovedkontor i Notodden. Det heter Norsk Hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab. Dette er et ganske underlig navn, men det passer til den merkelige virksomheten det driver. Det de gjør, er å utvinne salpeter fra atmosfæren ved hjelp av en elektrisk utladning, en metode jeg skal beskrive litt senere. Direktøren for selskapet, Samuel Eyde, kom ut i en

Kongens reisebrev til prinsesse Nibha Nobhadol, bedre kjent som prinsesse Noi, ble utgangspunkt for boen Klai Baan (Langt hjemmefra). Den er også utgitt på norsk og heter Reisebrev fra Norge.

Reisebrevet kan du også lese her

Kristofer Uppdal – ein rallar i telemark

Forfatteren Kristofer Uppdal var en av de mange rallarne som arbeidet på anleggene i Telemark, både ved Notodden og Rjukan, for om lag hundre år siden. Deler av Uppdals forfatterskap henter sitt materiale herfra.

Uppdal er interessant som formidler av anleggsarbeidernes kår – sett fra innsiden. Men han er også interessant ut fra sitt politiske ståsted:

«Han er politisk reformist, trur på ei gradvis sosial omforming av samfunnet og står last og brast med parlamentarismen, meiner arbeidarrørsla kan vinne samfunnsmakt den vegen og ein dag sikre seg fleirtal gjennom røystesetelen. Og han seier det i 1918, da landa i Europa er i ferd med å drepe kvarandre i eit blodbad ein aldri før har opplevd»…..

«Ettertida kan finne djup klokskap i mye av det han skriv, og samhug med tankane hans, på ei rad felt. Vi kan sjå at han i mange høve fikk rett, enda om samtida ikkje såg det. Det er ein vond ståstad. Å få rett når ein har levd ferdig, gir lite av ære i livet. Uppdal døydde i denne posisjonen, mest som glømt av si tid.»

Arild Bye (red) i «Kamp, Sakprosa i utval» H. Aschehoug & Co, (2012)

Ein heimlaus proletar
«Eg arbeider ved grusinga på Tinnosbana no. Og bur i ei 16-manns brakke, ligg om natta på granbar, et havregryn og vatn, til amerikansk flesk med brød til, og litt svart kaffi. Et som ein hest og arbeider som ein hest, for arbeidet er av dei tyngste.

Mine kameratar sit rundt meg og spelar kort og bannar på svorsk, og lufta inne i romet er tung av sveitte og fotsøyr, og inne i eimen av sveitten og fotsøyret blandar seg dunstane av oppbrukt luft som små tunnelar, lik knallperler som eksploderer, blir pressa ut av kroppen, og den sterke skråtobakksrøyk legg ein helvetes blå farge over heile herlegdomen.

Eg er ein landevegens son, ein heimlaus proletar».

Kristofer Uppdal, Storemo brakke, Notodden (1909).

Utdrag fra brev til Marius Braatt.

Fossen
I 1910 utga Uppdal en novellesamling på Olaf Norlis forlag; Ved Akerselva og andre forteljingar. En av novellene kalte han «Fossen». Den forteller om en hendelse ved Svelgfoss-anlegget.

«Einkvan hadde funni ut, at fossetrolle’ som gjætte gullhallen var guden elektrisitet, og no bygde me eit tempel til guden. Me skulde gjera honom blid og faa honom te aa opne gullhallen. Og eg tenkte med meg sjølv som eg stod der og arbeidde, at gullhallen opnar seg nok naar me fekk temje guden til ein liknande slave som arbeidarane var.

Gulle’ kjem nok fram gjenom gullmylna, tenkte eg. Men fossen let seg ikkje binde godviljugt. Hemn vilde han ha. Og han murra og frøste. Og endeleg fekk han trump som gjorde beit.

Ein tømmermann skulde hanke seg med hendene etter ei line over paa hi sida. Det var eit vaagspel. Me sto med anden i halsen og saag paa. «Ja, gaar dette bra,» sa Smaa-Kalle, «saa ta mig tusan!»

Mannen var no midt over fossesvelge’. Daa rauk lina. Eller kanskje ho losna. Og mannen gjekk paa hovude’ og ut og beint i kjeften paa trolle’ som hogg gule tenner i honom. Det skar i eit langt skrik som dilra som eit staalblad. Men over skrike’ dundra fossen i glad knegging.

Eit par armar og hender med fingrar som klør, krøykte seg upp. So flotna og flaut hovude’. Tvo augo opna seg den siste gongen og gret av fælske liksom dyreaugo gjer, naar dauden kjem. Fossetrolle’ storflirde. Det kasta tømmermannen fraa pall til pall. Det trøydde seg med honom som katten med musa. So aat det honom bit for bit».

Last ned art. i pdf

1917: Aksel Lunders gjensyn med Eyde

Aksel Lunder

«Høsten dette år (1917) skulle generaldirektør Sam Eyde fratræ som øverste leder i Norsk Hydro. I den anledning holdt han en større fest på Admini på Notodden for medarbeidere av alle grader i selskapet, dessuten var der innbudt ledende menn innen alle bransjer fra byen og fra omegnen. Det var en meget stor forsamling.

Jeg fik ånden over meg, som en sier, og på kort tid skrev jeg et digt til Eyde. I dette digt hyldet jeg ikke bare den store anlægschefen, men først og fremst mennesket Sam Eyde, slik som jeg og de aller fleste av de underordnede ved Hydro så ham.

Jeg konfererte med noen av mine kolleger om jeg skulle sende digtet, og de opfordret meg til det på det instændigste. Jeg pusset det så godt som tiden tillot og fik det maskinskrevet og ved 18-tiden gikk en av mine sønner til Admini og leverte det.

Min hustru og noen venner og jeg stod færdige og skulle gå på kino. Festen begyndte kl. 19.00. Idet vi skulle gå ringte det i telefonen. Det var jernbanebestyrer Holmbo som meget stakåndet meddelte meg at jeg måtte gjøre meg klar hurtigst mulig og komme på festen som generaldirektørens personlige gjæst. Skriftlig innbydelse ville komme per bud, og Hydros kusk skulle hente meg. Ja, jeg barberte meg og pyntet meg bedst mulig og kom kjørende til Admini som den store mann i breislæde og med kusk i livré.

Det var en meget representativ forsamling, og jeg var antagelig den sidste som kom. Generaldirektørens usedvanlig vakre frue kom bort til meg og hilste venlig, og hun hjalp meg ved smørebrødbufeen og sørget for at jeg forsynte meg rikelig. Jeg hørte siden at hun hadde bedt en av mine kolleger å peke meg ut for seg da jeg kom. Senere blev det servert punchbolle. Hva det var i den, kan jeg ikke si men den smakte godt og satte stemning. Eyde begynte da å tale. Ved sin fjerde tale talte han om minder, eller som lokomotivfører Lunder sier i sit vakre digt til meg… Hvor er Lunder? Han skal selv læse sit digt! Ja, jeg måtte frem og læse.

Om jeg læste godt, det vet jeg ikke men bifaldet var stort da Eyde først kom og takket meg i hånden og siden gav meg en klem.

Ja, festen gikk videre. Dr. ingeniør Julius Blich, som var toastmaster, opfordret meg til å synge viser. Jeg hadde stor øvelse den gang, for jeg sang ofte, så jeg var ikke nærvøs, og jeg sang flere viser. Det blev da ropt på en lokal vise; «Notodden Museum». Jeg svarte at det var mange til stede som blev behandlet i visen og derfor ville jeg helst slippe å synge den. Eyde spurgte; er jeg med? Selvfølgelig, svarte jeg. Hvor skal sleiva være om den ikke skulle være i gryta? Bare syng du, Lunder, sa politimester Finn Krogh. Jeg tar ansvaret!

Jeg sang. Alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».

Last ned art. i pdf 

Møte i flommen

Juni 1908: Ved Storemo-brua i Lisleherad kjemper anleggsarbeiderne på tredje døgnet for å berge den halvferdige brua fra de ustyrlige vannmassene. Situasjonen er ganske håpløs. De holder på å innse at slaget er tapt. Og hva annet kan de gjøre enn å ta av lua og bøye hodet? Overbyggelederen gjør sin entré…

Sein vår, regn og plutselig sommervarme er det verst tenkelige for dem som bygger jernbanebruer mellom Notodden og Tinnoset. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen i Tinnåa til over 1000 kubikkmeter i sekundet. Halvferdige konstruksjoner kan ikke stå imot slikt. Alt i menneskelig makt er blitt gjort. Lokfører Aksel Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.

Verken sur eller gretten
Overbyggelederen, Sam Eyde, er blitt varslet. I sommernatten har han kjørt fra Kristiania til Graver gård i Lisleherad. Der venter lokfører Lunder og tar Eyde videre til Storemo, så han med egne øyne kan se ødeleggelsene og gi nærmere instrukser for for det som nå må skje. Også Lunder er forberedt på at det er en sur og gretten langveisfarende gjest han tar imot. Men Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste på Lunder og fyrbøteren.

De kjører så langt det lar seg gjøre, Eyde tar et raskt overblikk. Lunder har seinere nedskrevet det som ble sagt: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt». Og Lunder svarer, som sant er, at det var vanskelig med maten, men at det greier seg…

Eyde henvendte seg da mot overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det». Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».

Prosjekt som vekker beundring
Byggingen av Tinnosbanen var et ambisiøst prosjekt – både fordi det ble raskt gjennomført og fordi det var komplisert. Sett med dagens øyne kan det bare vekke beundring at man for snart 100 år siden våget å gi seg i kast med en oppgave som var så sammensatt og så krevende – og at den ble gjennomført i et slikt raskt tempo.

Sam Eydes ånd svever over prosjektet, og hans engasjement bidro til den samhørighet som med årene ble skapt mellom sjefen og arbeiderne.

I smia på Notodden Salpeterfabriker sto Saamund Bergland og var fullt beskjeftiget med å prefabrikere deler til Storemobrua. Om ikke Eyde hadde vært sur, så hadde i alle fall Bergland grunn til å la seg rive med i det som var skjedd. En av hans oppgaver var å bore flere hundre hull i ståldelene i brua. Jobben måtte, grovt sett, gjøres to ganger. Men til sist ble det bru på Storemo – og det ble kongelig åpning av banen i august 1909.

«Først blev monteringsbroen av træ revet løs av vannmassene og seilte nedover elven til Kloumannsjøen. Nå var det fare for selve broen. Det blev forsøkt å tippe store steiner ved østre brokar for å dække dette mot flommen, og der fældtes store grantrær og blev lagt langs med elveleiet for å beskytte mot gravning, men elven grov i bunnen og der var det bare sand og grus. Det blev arbeidet nat og dag og en tid så det ut til at arbeidet skulle lykkes, men tredje dagen veltet østre brokar overende og denne ende av broen havnet i elven».

«Så længe jeg var i Hydros tjeneste til 1920 og Eyde hadde ledelsen, hadde jeg alltid grunn til å se på ham som det store menneske og ikke bare som den store anlægsingeniør».

Fra Aksel Lunders erindringer

last ned art. i pdf 

Kalksalpeter-mer enn en bragd

«Jeg hadde ventet å finne et rått forsøk på å virkeliggjøre en umulighet. I stedet fant jeg ikke bare en grundig vitenskapelig, men også industrielt fullt utviklet prosess, utarbeidet med vidunderlig innsikt og omsorg».

I den ene enden av Birkeland-Eyde-prosessen er vanlig luft. I den andre enden er kalksalpeter (kalsiumnitrat, Ca(NO3)2), kjent i de første årene under produktnavnet Norgesalpeter.

Uten utviklingen av lysbueovnen (Birkeland-Eyde-ovnen) ville ikke prosessen vært mulig. Ovnene skulle konstrueres og fungere i drift, men også den videre kjemiske prosess måtte utvikles på en slik måte at sluttproduktet både virket og var regningssvarende.

Professor Ole Kr. Grimnes fremholder i biografien om Sam Eyde at det var knyttet «mindre prestisje til de kjemiske enn til de elektriske eksperimentene. Men gradvis skulle det vise seg at de kjemiske problemene bød på like store utfordringer som de elektriske».

I forbrenningskammeret i lysbueovnen ble det dannet nitrogenmonoksid (NO). Den videre utfordring var todelt; både å øke konsentrasjonen av NO i gassen som kom ut av ovnen og å omdanne NO til mest mulig nitrat.

En 21-årig student!

Professor Bjørn Pedersen skriver i en artikkel i «Kjemi» at det først og fremst var Birkelands oppgave å lage NO fra luft. Å bestemme hvor mye NO som ble dannet i ovnen og finne veien fra NO til nitrat var en oppgave for kjemikere. Sam Eyde hadde en uvanlig evne til å håndplukke og gi tillit til unge medarbeidere. Noe av det samme ser vi hos Birkeland, for hans første assistent, realfagstudent Jørgen Rødseth, er bare 21 år når han i mai 1903 trekkes inn i forsøkene. Det var analyser og gassabsorpsjon Rødseth arbeidet mest med. Et par måneder seinere engasjeres en av Birkelands tidligere studiekamerater, 36-årige Claus Nissen Riiber. Han er kjemiutdannet og universitetsstipendiat.

En viktig oppgave for Rødseth og Riiber var å bestemme hvilken mengde NO som kom ut av ovnen. Etter en del prøving og feiling utviklet de et nokså sinnrikt system for dette, ikke perfekt, men det fungerte. Ettersom det var mulig å måle energiforbruket i ovnen (i kW/år) og gjennomstrømningen av gass i ovnen, ble det også mulig å regne ut hvor mange kilo salpetersyre som kunne produseres i løpet av ett år.

Eyde og Wallenberg var særlig opptatt av dette tallet. De mente utbyttet måtte overstige 500 kilo. Ut fra datidens energipris anslår professor Pedersen at det ville være mulig å produsere ett tonn salpetersyre for 34 kroner. Til sammenlikning lå prisen på ett tonn chilesalpeter rundt 200 kroner. Etter at det tidlig i august 1903 ble laget salpetersyre av en viss mengde, kunne Eyde samme måned ta med seg en prøve til wallenbergene i Stockholm.

Det var likevel et langt stykke vei fram til et salgbart sluttprodukt – kalsiumnitrat. Nøkkelen til å lykkes også med dette lå i reaksjonen mellom salpetersyre og kalkstein. Flere andre dyktige kjemikere og ingeniører ble engasjert for å få til dette.

Fra start til mål på to år!

Notodden Salpeterfabriker, som kom i drift fra mai 1905, selv om den var «en forsøksfabrikk», er den første egentlige salpeterfabrikken. Med andre ord: Fra de første forsøkene på universitetet i Kristiania til en kommersiell prosess var utviklet tok det bare litt mer enn to år! Meget imponerende!! kommenterer professor Pedersen. I løpet av denne korte tida var jo også et nytt mineralgjødsel blitt utprøvd, både på Landbrukshøyskolen på Ås, på andre læresteder og hos Holta-familien på gården Tunga i Hitterdal.

Innstillingen fra den internasjonale ekspertkommisjonen som besøkte Notodden i juli 1905, er selvsagt et avgjørende uttrykk for hvor vellykket arbeidet med den norske lysbue-prosessen faktisk var.  Et tankevekkende uttrykk for det samme er at F. Wilhelm Muthman, professor i uorganisk kjemi ved den tekniske høgskolen i München, i 1903 vurderte forbrenning av nitrogen i en lysbue som en metode helt uten noen framtid.

… ventet en umulighet

Det sterkeste uttrykket er likevel kommentaren som professor S.T. Thompson, et av medlemmene i ekspertkommisjonen, ga etter at Kristian Birkeland holdt foredrag i London i 1906. Han følte seg nødt til å innrømme at han ved sitt besøk på Notodden «hadde ventet å finne et rått forsøk på å virkeliggjøre en umulighet. I stedet hadde han funnet ikke bare en grundig vitenskapelig, men også industrielt fullt utviklet prosess, utarbeidet med vidunderlig innsikt og omsorg»

.
Fra kalksalpeterfabrikken

Last ned art. i pdf