At skogene i Hovin sto for mye av tømmert som ble fløta i Tinnvassdraget vitner de mange fløtningsannordningene i Hovin om. Det finnes utallige fløteanordninger som minner oss om stor fløteaktivitet. Ved Rauadammen er det satt opp informasjonsplakater som forklarer dette inngående. Men også i andre vassdrag med nedslagsfelt i Tinnsjø blei det fløta og tømmeret blei slepa i sopper til Tinnsjødammen for videre fløting ned Tinnelva.
Den mest spektakulære rennen ved Tinnsjø er vel Gjuvsjårenna. Her kom vannet fra Gjuvsjå. Renna var ca. 1 km, og som en ser var den uhyggelig bratt. Renna ble byggd helt på slutten av 1800 tallet. Renna ble reparert og ombygd flere ganger, men i 1922 konstaterte skogforvalteren i Tinn at Gjuvsjørenna begynte å bli så råtten at det var mindre regningssvarende å benytte den.
Detalj av Gjuvsjårenna, der hvor fallet ned mot Tinnsjø begynner – og hvor renna ikke lenger er kledd med planker og bord. Her blir det altså såkalt tørrenne (ikke vannførende) Det vil si at så lenge renna gikk i flatere terreng var den vannførende, men når den gikk ut det bratte partiet sklei stokkene på treverket i renna.
Det var også tømmerrenner ved Sjerva, Solbring, øverst i Tinnsjø og i Lura, Tinn Austbygd
Luråsrenna
Luråsrenna i Tinn. Renna er bygd av tømmer eller kløvninger og har «kasse» fasong, men er som vanlig bygd på trebukker. Vi ser også fløtningshytta på de to bildet. Luråsrenna var 1 675 meter lang. Den ble bygd mens Cappelen-familien eide mye av skogen i Tinn, og ble i 1894 overtatt av staten. (Stortingsvedtak 20. juli 1894) Denne og flere anlegg i området trengte imidlertid vedlikehold. Det offentlige skogvesenet brukte betydelige beløp på reparasjoner (både smed- og tømmermannsarbeid) av Luråsrenna høsten 1908. Påfølgende år ble det drevet fram 500 tylfter statlig og 40 tylfter privat tømmer gjennom renna.
I Mårelva var det også fløteraktivitet. På bildet ser vi fløtere i arbeid i et volsomt fossefall
Fløtere fra Mårelva
Et annet eksempel som viser stor aktivitet rundt Tinnsjø er dette fotografiet som er tatt i Skjerva ved Bruflot, en drøy kilometer ovenfor elvas utløp ved Åstøen på østsida av Tinnsjøen.
Rauadammen, fotografert i 1921. Fotografiet er tatt på skrå i motstrøms retning. Dammen var murt av tuktet naturstein og hadde to løp, begge med luker som kunne heises opp mot en overbygd portal av stålbjelker ved hjelp av taljer. På en bakkekam like bak dammen ligger gardsbruket som heter Dammen.
På siden til Norsk industriarbeidermuseum, Vemork står føgende om dammen:
«Opphavleg var dammane bygde i tre, men så blei dei etter kvart erstatta av solide byggverk av stein. Raudammen var den første, ferdig bygd i 1883. Arbeidet blei utført av Jonas Eriksson frå Dalarna i Sverige. Han slo seg til ro her i Hovin, på den vesle garden Krosshøl. Han var kjend som ein svært dyktig steinmurar»
På et oppslag ved Rauadammen står bl. a. dette :
Dei fleste dammane som vart bygd i Cappelen-tida var tredammar. Da Skiensvassdragets Fællesfløtningsforening tok over fløytinga i 1887, bygde dei nye dammar av stein i Rauavassdraget etterkvart som dei gamle forfall. Årstal for byggjing av noverande damanlegg er 1883 for Raudammen, 1894 for Holmvassdammen, 1902 for Stordammen ved Nedre Børvatn, 1947 for Kvennedammen ved Øvre Bjorvatn og 1915 for Gåstjønndammen. I Grivla, ved Tjågevatn, vart det bygd 2 dammar. Den sønste, som er ein kjerratdam, er fra 1911, medan dammen ved Grivloset er fra 1894. Spotteløkdammen i Åkliåe, som Cappelen bygde i 1880, vart ikkje erstatta av steindam, og er i dag heilt til nedfalls. Vassdraga Raua og Skjerva inneheld mange kulturminne, der særleg mange er knytta til fløytinga. Særleg vart det gjort mange utbetringar i Rauavassderaget, for å lette fløytinga, som etterkvart vart omtala som eit framifrå fløytingsvassdrag.
Dette er et bilde av mannskapet sittende utenfor damstua ved Bjårvannsdammen i 1904, men en tilsvarende stue står ved Reisjåvatnet. Damstua der, med tilhørende uthus, var innkvarteringssted for mannskapet ved Raudammen. Reisjåvatnet var tømmer- og vannreservoar for fløtinga i Raua, elveløpet ned mot Tinnsjøen. Her ble det i andre halvdel av 1920-åra sprengt en tømmertunnel i berget på nordvestre side av den strie Raufossen. Dammen ble brukt til å regulere vann- og tømmertilførselen i det nedenforliggende vassdraget med tunnelen. Disse fløtingsanleggene ligger i et område hvor det var langt mellom gardsbrukene, og de færreste av fløterne kunne gå hjem for å sove
Ved innløpet til den spektakulære tunnelen som tømmeret ble fløta gjennom. Det var Marius Kristiansen som laga denne tunnelen. Om han kan du lese på plakaten som er slått opp ved Raua.
Tunnelmunningen. Tunellen blei laga for å unngå det voldsomme fossefallet som en ser bak i bildet.
Ei tømmerrenne blei bygd ned de volsomme fossefalla ned mot Tinnsjøen
Før tømmeret kom hit til Raua blei det, som kartskissen viser, fløta i mange andre små vassdrag i området. Det blei til og med fløta oppstrøms fra Sønstevatn. For å løse den oppgaven blei det bygd en kjerrat ved Ertstjønn. Dette foretaket var vel ikke så vellyket for den var ikke i bruk så lenge. Problemet var at kjerraten var vanndrevet og fløtingsvannet som skulle brukes til videre fløting blei tappa ut feil vei. Det finnes i dag kun rester etter fundamentene til dette annlegget, men noen unike bilder fra den var i bruk finnes, se under:
Fra kjerratanlegget som trakk tømmer fra fra Ertstjønn og Sønstevatn opp i Tjågevatn med sikte på fløting videre nedover i Rauavassdraget.
Fotografiet er tatt ved en bakkekam der banen på kjerraten hadde en liten knekk, fordi terrenget ble flatere fram mot Tjågevatn. Til venstre i bildet ser vi ei kvinne som står på den gamle kjerraten, som var lagd av tømmer som lå i trekkretningen, støttet på underliggende tverrstokker. På denne kjerraten var det to kraftige jernkjettinger. Den nyere kjerraten sentralt i bildeflata sto på bukker av stål, men renna tømmeret ble trukket i hadde karmer av tre, som skulle forhindre at stokkene skled av. På bakkekammen bak kjerraten lå det ei litt forfallen tømmerkoie med bordtak, antakelig mannskapsbrakka for dem som betjente anlegget. Vi kjenner foreløpig ikke alderen på det første kjerratanlegget som hentet tømmeret fra Ertstjønn og Sønstevatn til Tjågevatn, hvor vannspeilet lå om lag 3 meter høyere. Det skal ha vært et privat anlegg, antakelig finansiert av skogeiere som så seg mer tjent med å få tømmeret over i Skiensvassdraget enn å forsøke å få det fram til kjøpere på Buskerud-sida. Under generalforsamlinga (årsmøtet) i Skiensvassdragets Fløtningsforening i 1912 forlangte en skogeierrepresentant «at kjerratten ved Tjaagevand maa bli sat i stand for fællesfløtningsforeningens regning inden fløtningens begyndelse 1913». Fellesfløtningsforeningen inngikk avtale med grunneieren på stedet, og bygde ny kjerrat mellom Erstjønn og Tjågevatn i 1913. Anlegget kostet 5 300 kroner, og det sto driftsklart til fløtinga i 1914. Det er god grunn til å anta at dette fotografiet ble tatt i 1914, eller i hvert fall forholdsvis kort tid etter at det nye kjerratanlegget ble ferdig.
Fløtningsdirektør Emil Aubert, fotografert ved det da nye kjerratanlegget. På dette fotografiet står Aubert på de råteskadde delene av den gamle kjerraten, mens han støtter seg på den nye.
At kjerrataparatet var i bruk en god stund, tross problemene med vannmangelen til drifta bevises med dette aviutklippet fra Teledølen i juni 1938. Eksakt når det ble tatt ut av drift har vi ikke oversikt over.
Fra dammen der tømmeret kom ut av kjerraten og inn i det oppdemte Tjågevann. Vannet fra Tjågevann blei brukt til å drive kjerraten, så det skulle mye vann til.
Skovlhjulet som dreiv kjerraten
Stålkonstruksjonen på den «nye» kjerraten
Om du vil se en prinsippskisse på hvordan et tjerratapparat virker kan du klikke her
Stein fra området blei brukt til dambygginga.
Dammen ved ved tjerraten, Tjågevannsdammen
Etter mye arbeid kom tømmeret ned til Tinnsjø der det blei samla i sopper og slept med båt ned til Tinnosdammen for videre fløting som løstømmer.
Slepebåten Maar med ringtest på veg til Tinnosdammen
Barket tømmer i lense ved Tinnoset klar til å føtes ned vassdraget. Fotografiet skal være tatt i 1922. Ute på sjøen skimter vi ei dampdreven jernbaneferge, enten «Rjukanfoss» fra 1909 eller «Hydro» fra 1914.
Slepebåten D/S Maar på Tinnsjø
Etter hvert kom en del tømmer med tømmerbil. Her ser vi bilbunter som er kjørt til Tinnosdammen. De ble revet og tømmeret blei fløta ned vassdraget.
Når tømmeret omsider var framme ved Tinnsjødammen starta fløtinga ned Tinnelva. Neste er Tinnsjø – Heddalsvannet
.jpg "Klikk på bildet for å se en leselig utgave")
Fra Aurstjønn til Bokke og fra Bokke til Follsjø ble det bygd renne i 1900, den var i bruk fram til 1921. Denne renna var laga som ei kasse av plank og låg på bukker med bjelker som gikk over renna. Dette gjorde at det var svært tungvint å gå i denne renna da en måtte bøye seg ned for hver bjelke. Det var enkle fløtingsdammer i begge utløp.
Esperåa renner fra Norstulvannet i Blefjell og ned i Follsjø. Fløtinga i denne elva ble det fløta fra Hellebergrenna og ned i Follsjø i vårflommen. Det var reguleringsdam av tømmer i Norstulvannet. Det var lite vann og rutte med så fløtinga foregikk en dag i «slengen», når vannet var brukt opp måtte en samle opp vann på nytt.
Det har vært dam i Teksjå lenge før den siste betongdammen ble bygd i 1943, så fløting har nok pågått i denne elva lenge før dette. Dette er et lite vassdrag og det var lite vann og ta av, derfor måtte fløtinga gjennomføres så raskt som mulig. Det var som regel vann nok til å fløte en dag, så alt måtte gjøres klart på forhånd. Flere steder rundt vannet ble det på isen lagt ut ringlenser som lå til isen gikk. Da ble tømmeret «kasta» og siden rodd eller seila med vinden i sopper til dammen der det ble samla. Når så vannet var stort nok ble tømmeret fløta ned elva så fort som mulig. Dette tok som tidligere nevnt ca. en dag, da var det ikke mer vann og ta av. I elvefaret var det bygd skådammer av stein og tømmer. Det var som regel 15 mann med på dette arbeidet og alle hadde sin faste plass i elva. Dette var viktig for jo mer erfaring en hadde på en spesiell plass i elva jo større var muligheten for å unngå floker og problemer.
I Saurtjønn er det også bygd en steindam, men i tidligere tider var det også her dam av tømmer. Da gikk det også renne fra dammen og ned i Follsjø. Denne renna var først bygd av runde stokker, men ble siden erstatta med ei plankerenne. Dårlig vedlikehold gjorde at denne renna fort ble ubrukelig og måtte rives. Tømmeret ble på slutten fløta i bekken som det sikkert også ble før renna ble bygd. Det var tungvint å fløte i dette vassdraget.
Fra Dårstultraktene ble det også fløta mye tømmer, her drev N.Haave privat fløting helt fram til krigen. I Fiskeløys var det fløtingsdam og det gikk renne herfra til Dårstulvatnet. Her var det ny dam, men her ble tømmeret fløta i vassfaret ned til Klypedammen. Herfra gikk det renne helt ned til Haavedammen og videre ut i Tinnelva. Denne renna var laga av runde stokker og ganske lita så det måtte bare sendes en og en tømmerstokk. Det var også problemer med å få den tett.I Mørkedal var det rennevakt, denne plassen har fått navnet Dritarberget. Oppsto det problemer med renna varsla vakta med å skyte et skudd med hagle for å varsle damvokterne. På slutten mens renna enda var intakt fløta Olav Schia ved i den, da hadde han med ungdom som hjelpere. Hans Vassbotten var med på dette og han hadde 50 øre dagen.
På 1800 tallet drev Ø Haave fløting i Lona. Her var det ikke renne så alt tømmeret ble fløta under vårflommen. I øvre og nedre Muttjønn var det reguleringsdammer, videre var det dam ved Fossbudammen og i Ståvåtjønn. Det var også noen skådammer i elva. Det må ha vert ganske store drifter også i disse områdene for i Stulsdalen er det rester etter tømmerkoie og stall med plass til flere hester, det er også lagt ned mye arbeid med dammer ol. Koiene i Stulsdalen ble kalt «Stulsdalskøytun» Olderfaren min var med på fløtinga her rundt 1880.