Nyheter fra Notodden Historielag

Reguleringsdam
Helt siden 1600 tallet har det vært en eller annen form for fløtingsdam i Føllsjå hevder J.Hallesby i sin bok Telemark brukseierforening gjennom 50 år. For å få nok vannføring i elva måtte en samle vann som så kunne slippes ut under fløting. Det har nok blitt bygd og rivd mange dammer opp gjennom årene ved Follsjøs utløp.  Den første som er omtalt skriftlig er fra slutten av 1700 tallet og står omtalt i et rettsdokument fra en rettssak om bygging av ny dam og skadene den ville gjøre. I 1863 ble det bygd en ny dam av tømmer som sto i 21 år, da ble nok en ny dam bygd.  Denne beskrives på denne måten av Fløtingsinspektør Borchgrevink da han var på befaring i Tinnvassdraget i forbindelse med at Skiensvassdragets fellesfløtningsforening skulle overta alle fløtningsanlegg i vassdraget. … «Ved Fuldølens utløp af Fuldsjø er oppført en Dam, ca 80 fod lang, ca 10 fod høi og omtrent 16 fod bred, i to Afsatser.  Dammen er bygd af Træ, er fyldt med Sten og står på Fjeld, har 6 luger og et Tømmerløb.  Den er to Aar gammel og i god stand.

Fløtningsinspektørens beretning er fra 1886, ergo er dammen satt opp i 1884. I 1887 ble denne dammen forandra noe, bl.a. ble det lagt på en ny stokk så vannterskelen ble noe høyere. Denne dammen var bygd som fløtingsdam, men på slutten når renna ble tatt i bruk (i 1891) ble den kun brukt som reguleringsdam.  Den dammen som står her i dag sto ferdig i 1913 og er kun reguleringsdam, den er bygd 8 meter lengre tilbake og er av stein og betong.  Dammen har 8 tappeluker av stål som manøvreres med håndvinsjer.

Fløtingsdam
Ca. 200 meter Nord-vest for hoveddammen ligger fløtingsdammen eller Mølledammen. Før tømmerrenna kom, var det en liten dam her som hadde utløp for møllene som låg et stykke ned i Mølleløpet. Den var bygd i 1878. I den tidligere omtalte beretningen til Borcgrevink står det følgende: … » Tæt ved Hoveddammen er det en liten Mølledam, ligeledes oppføret og vedlikeholdt af Fløtninigsdisponenterne, ca 36 Fod lang og på det høyeste 8 fod, af træ, og Stenfyldt. Dammen står ikke på Fjeld, den har Lugeaabning for Vand til de nedenforliggende Møller. Den er 7 a 8 aar gammel og i nogenlunde god stand.. » I 1890 ble det i forbindelse med bygging av renne satt opp ny dam her, alle de nevnte dammer var bygd av tømmer.  Den nåværende dam ble bygd i 1920 og er av stein/betong, har utløp for sag, møller og renne.

Tømmerrenne
Den første tømmerrenna ble bygd i 1890 av Fellesfløterforeningen. I D. Cappelens bok Skiensvassdragets fellesfløtningsforening gjennom 50 år står det lister og budsjett over arbeider som skulle utføres i Tinnvassdraget, står det:

… » I Fuldølen bygges i øvre ende for at undgaa en del stygge fosser og juv en 530 m. lang rende af træ med inntagsdam for kr. 7384,86 samtidlig bygges 7 sjermer for kr kr. 2150,82…».  Gjennom de 80 år renna har vært i bruk har den blitt utbedra flere ganger. I 1908 ble det gjort en større ombygging, bl.a. ble den retta opp, prislapp kr 2400,-

Den nåværende renna er 475 m lang og har et fall på 45 m og er bygd i kreosotimpregnert plank.

Fløtingshusvære
Fløtningshytta er bygd i 1875. I den tidligere omtalte beretningen fra Borchgrevink står det dette om denne hytta:

… «Ved hoveddammen er en Stue for Brøtningsfolkene i et rum, 20 Fod lang 18 Fod bred, ca. 11 aar gammel, daarligt Tag uden Tagstene «…

Hytten verdsettes til kr.400.- Senere ble denne hytta bygd på for å huse «fintfolk» som inspektører og direktører når de med sine fruer var på befaring i vassdraget

Sambandsutstyr
Under fløting var det viktig å ha forbindelse mellom fløterne på dammen og de som var nedover i elva, dette for å holde tilbake vann og tømmer om det begynte å floke seg nede i elva. I tidligere tider var det nok apostlenes hester som var sambandet, gjerne ungdommer blei satt til å springe med beskjeder.  Kanskje det var datidens sommerjobb?  I 1904 ble det oppretta telefonforbindelse mellom dammen og fløterne i Høsjåjuvet, dette var et stort framskritt som letta arbeidet betraktelig.  Det var også oppretta en provisorisk varslingsanordning fra «Rænnekjeften» og til dammen, dette var en ståltråd som enda opp i ei bjølle på dammen og som en kunne varsle med om det oppsto skader på renna eller andre problemer oppsto.

Fløtingsanordninger i Fulldøla
Nedover i elva fins det ca. 20 forskjellige anordninger for å lede tømmeret nedover elva.  Dette er for det meste skjermer (skådammer) av stein som er kledd med tømmer, men det er også noen av betong nederst i elva. Videre er det løftedammer for å lede tømmeret over vanskelige partier og terskler for å heve vannstanden i rolige partier av elva.  En av de største løftedammene ligger i Hellemstulhålet.

Det fantes også bruer av tømmer som ble kalt «skotbro»  Ellers er det utført mye sprengningsarbeider i elveleiet.
Det er et anselig arbeid som er lagt ned for å gjøre elva fløtbar, spesielt skådammene av stein må ha vært et blodslit.

Etter alle disse forbedringene ble Fulldøla betegnet som en god elv å fløte i. G. Seteren skriver i sin bok «beskrivelse af Skiens vassdrag » følgende: … «Foldøla brækker så godt som ikke»

Fløtingsanordninger i Follsjø
Det var ikke så mange faste fløtningsanordninger i selve Follsjø.  Av det som fantes var de faste stedene «testene» ble festa, det kunne være lagelige plasserte tre eller bolter som var festa i fjell.  Det var 18-20 faste steder rundt Follsjø dette fantes.  Etter at vinsjbåten kom i 50 åra ble det senka ned bunnfester, dette var ankerpunkter som vinsjvaieren ble festa i. Disse ankerpunktene besto av en flåte av tømmer som var ankra opp i bunnen. I disse punktene ble vinsjbåtens vaier festa og så vinsja en soppene etappevis framover mot dammen. 4 steder i Follsjø var det slike fester, et utenfor Neset, to mellom Jonrud og Skjærodden og et utenfor Buøya. (se kart) Det fantes også et slikt feste utenfor Dambukta den gang flåter ble brukt i fløtningen.  Disse festene ble også kalt «krampelense» Ved Vesledam var det «vandringer» å gå på når en stakk på i renna, det samme var det i Løken ved Vassbotten, dette var flytende gangbroer som gjorde det lettvint å komme seg utover vannet uten å bruke båt.  Det var også en håndvinsj ved Vesledam som blei brukt til å vinsje inn testen med når det ikke var pålandsvind.

Fra velteplassen
Gjennom en lang vinter var det mye tømmer som ble kjørt fra mange hogster rundt Føllsjå og ned til tømmerveltene der det ble lagra i «ovne» låner for å få en liten tørk når vårsola kom. Det var viktig å få en liten tørk på tømmeret så det fløyt skikkelig når det kom i vannet. På veltene ble tømmeret målt og merka før det i mnd.skiftet april/mai blei «kasta». Dette arbeidet kunne ikke foregå i pålandsvind, da var det uråd å få tømmeret ut fra land. Natta ble ofte tatt i bruk hvis det var mye vind av feil retning. Måten en sjekket «driften» i vannet på var å kaste en pinne uti, dreiv den utover kunne «kastinga» starte.

Det var som regel «drift» i vannet lenge etter at vinden hadde løya. Det var på forhånd lagt ut «tester» (lenser) som holdt tømmeret samla ved land. En test besto av et langt «kjede» av tømmerstokker som var festa i land. I tidligere tider var stokkene bundet sammen med vidjeband, senere ble det brukt kjetting. Kjettingen/ vidjebandet var trædd gjennom hull som var bora i endene av stokken. Det ble brukt håndnaver til dette helt fram til midten av 60åra, da kom det motorisert bor som var en motorsag med påmontert bor, noe som letta arbeidet betraktelig. Det ble utelukket brukt gran til lenser da den har best flyteevne. I noen tilfeller ble lensene lagt ut på isen, men det vanligste var å binde sammen stokkene på land og ro dem ut etter hvert som dem ble lenka sammen. Det var den enkelte skogeier som hadde ansvaret for å få tømmeret ut i testene så i praksis var det hoggerne som utførte dette arbeidet. Tallmannen (formannen) skreiv ut papirene på at Fellesfløtingen overtok ansvaret for tømmeret og selgeren hadde krav på oppgjør. På 1800 tallet måtte dette dokumentet ha vokssegl om det skulle være gyldig.

Fløterne overtar
Når tømmeret var «kasta» og låg i vannet overtok fløterne arbeidet med å få tømmeret over vannet til dammen. Tømmeret ble da samla i ei «soppe»(eller varp) Da blei testen «trædd» i en ring rundt det løse tømmeret og slepelina blei festa i denne. I tidligere tider ble det brukt en flåte som det var montert et «spill» på (som en hestevandring) og som slepeline ble det brukt vidje som var fletta sammen. Flåten ble så festa i land og soppene ble dradd etappevis framover. Vind og håndmakt fra land ble også tatt til hjelp. Når vindforholdene var vanskelige ble natta tatt til hjelp. I 1930 ble den første motoriserte båten tatt i bruk på Føllsjå. Denne båten hadde en motor på 12 hk. så det var ikke rare trekkraften med ei stor soppe etter, men noe senere kom en «spellbåt» til hjelp. Dette var en stor pram med håndvinsj, vinsjen var en trommel med to store hjul som to mann dro for hånd, nå ble det brukt «tamp» som slepeliner. Tamp var tauverk av hamp med en diameter på ca. en tomme. Arbeidet gikk nå en god del raskere, men fremdeles var vinden en viktig medspiller. Var vinden ugunstig måtte en ta natta til hjelp. Det var viktig å holde soppa langs land så ikke vinden tok tak og dro den i feil retning, ei soppe i drift var ikke lett å stoppe. Det tok nå ca. et døgn å frakte ei soppe fra bukta ved Vassbotten og til dammen.

I første del av 50åra kom det ny vinsjbåt til Føllsjå, dette var en motorisert båt med kraftig vinsj ombord. Dette forandra arbeidet betraktelig, nå kunne en fløte tømmeret om vindforholdene var mer ugunstige og arbeidet gikk mye lettere, det tok nå bare halve tida mot de gamle metodene. Det ble nå lagt ut bunnfester på forskjellige steder rundt Føllsjå, i disse bunnfestene ble vinsjbåten festa og med vaiere på 300 m. ble soppene vinsja etappevis mot dammen. Torgrim Vik var i alle år «skipper» på motorbåtene som ble brukt i fløtingen. Alt tømmeret rundt Føllsjå ble frakta til dammen på denne måten. Soppene ble bestandig fløta langs land. Fra og med Nauståa gikk slepet om Jonrud og Vassbotten til dammen, og fra Esperåa gikk det om. Neset og Folseråsbukta til dammen. Testene som låg langs land ble tatt med til en hadde «fullt lass» Det kunne være over 2000 kubikkm. tømmer i ei soppe. Etter hvert som soppene kom til dammen ble tømmeret sendt ned elva. Føllsjå var inndelt i «roter», dette var i praksis hvor langt det var å fløte tømmeret på vannet. For eksempel var Vassbottenbukta og Vikbukta  3.rode (lengda til dammen var omtrent den samme)
Det var hardt arbeid og det var ofte lange dager og netter, men fløterne trivdes med arbeidet og praten gikk livlig rundt tyrivarmen. Svart kaffe og flesk var «standard» niste og varmen var god å ha når våte klær skulle tørkes.

Fløtinga i elva
Etter hvert som soppene kom fram til dammen tok arbeidet med å få tømmeret ned elva til. Det var nå gjennom hele våren samla vann i Føllsjå så det var som regel bra med fløtingsvann. Storedam blei åpna for å få stor vannføring i elva, så blei vesledam åpna og vannet strømma ut i renna, det var viktig å slippe på passe med vann både i elva og i renna. Tømmeret blei så sendt ned renna. Dette arbeidet kaltes «å stikke på». Om alt gikk bra kunne det sendes over 1000 kubikk tømmer ned elva på en dag. Det var ved vesledam to flytebruer som fløterne kunne gå på når dem «henta» tømmer utover i testen, det var også en håndvinsj ved vesledam som blei brukt til å dra inn testen med så tømmeret kom nærmere land etter hvert som det minka med tømmer. Flytebroene kaltes for «stivarm» og vinsjen for «krabbe». Fløterne måtte åpne og lukke dammen flere ganger hver dag. I Storedam var dette spesielt tungvint, i alle fall før det kom vinsjer på dammen. Før disse vinsjene kom måtte en bruke vinsjen i vinsjhuset og lange vaiere opp til dammen. Dette var et fælt «jeddernarbeid» sa fløtere som var med på det. I slutten av 50 åra kom det vinsjer på hver luke, dette gjorde arbeidet noe lettere. I Vesledam var det ikke luker, men løs plank som en dro opp med to fløterhaker. Dro en skjeft tok strømmen tak og planken forsvant ned renna, en måtte rett som det var fiske slike planker i elva. Det var også ei luke (sprons) i renna for å tørrlegge den når en skulle gå i den.

Alle fløterne hadde sin faste plass i elva, dette var en stor fordel for på den måten opparbeida en seg erfaring med strømforhold o.l. på de forskjellige stedene og kunne derfor averge floking tidligere. Fløterne fikk som regel klengenavn etter plassen i elva dem jobba på. F.eks ble Hans Jonrud kalt «Hans Storrhøl» og Olav M. Anundskås Vassbotten kalt «Olav Juvet» Alle som jobba fra Storrhøl og nedover hadde fast «gvilar» på Juvet og dem som var i renna og på dammen var samla ved Vesledam eller i hytta i pausene. Når det oppsto problemer nede i elva var det viktig å stoppe dem som sendte på tømmer så fort som mulig, det blei derfor så tidlig som i 1904 oppretta telefonforbindelse mellom Juvet og dammen. Det var også en varslingsanordning fra «rennekjeften» og til dammen, dette var en ståltråd som enda opp i ei «bjølle» på Vesledam. Før disse varslingsanordningene kom var det apostlenes hester  som måtte taes i bruk. Hadde det oppstått floker måtte en løse opp disse før fløtinga kunne fortsette. Stokkene som stengte måtte som regel kuttes over, til dette brukte dem en sag med skaft på 4-5 meter og deretter måtte stokk for stokk fjærnes til floken løste seg opp. I værste stryka kunne dette være et farefullt arbeid og ofte gikk fløterne våte hele dagen. Det var også velteplasser nedover langs elva. Her ble tømmeret «kasta» rett i elva. Fra Brekkemarken ble det kjørt mye tømmer ned til en velteplass rett på nedsiden av Høgefoss, dette tømmeret måtte fløtes utenom renna ned dem værste juva med de problemene de førte med seg. Det låg også som regel mye tømmer på Stordalsvelta og Fulldølmoen.
Under fløtinga blei mye tømmer liggende igjen langs elvebreddene, spesielt i bakevjer og stille loner hopa det seg opp mye tømmer. «Valag» kaltes disse tømmerhaugene. Når selve fløtinga var slutt måtte en ta finrensk i elva, «reinbrote» som det ble sagt. Da kjørte en på mye vann i elva og stokk for stokk blei elva renska for tømmer, en måtte ofte vasse til livet i isvannet under dette arbeidet.
Fra tømmeret blei «kasta og til fløtinga var ferdig tok det ca. en mnd. Arbeidstiden varte fra 7 til 17, men ofte blei dagene lengere og det var to matpauser i løpet av en dag. De siste åra var det bare 7 mann som arbeida med fløtinga i Fulldøla.

En periode hadde disse de forskjellige plassene i elva:

Halvor Dokka ved Åmot.
Halvor Vassbotten og Eilev Myra ved Makkhøl.
Olav M. Anundskås Vassbotten og Hans Myra på Juvet.
Jon Anundskås ved Sveivhøl.

Hans Vassbotten var skogsarbeider i Ø Haave og fløter i Føllsjå – Fulldøla i en mannsalder. Han var en av dem som fortalte meg hvordan både skogsarbeide og fløtingen foregikk. Hans fikk kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeide i skogen.   foto: Ole Arvid Vassbotten

Helt siden vikingtiden har vassdragene i Telemark blitt nytta til transport av tømmer. Dette har vært den letteste og naturligste måten å frakte tømmer fra skogene og til bruks eller foredlingsstedet.

På 1400 tallet var det livlig tømmerhandel med hollendere i Skiensvassdraget, og sannsynligvis solgte også skogeiere oppover i Tinnelva tømmer til disse. På denne tiden var det ikke noen form for organisert fløting, så hver enkelt skogeier sørget for å få sitt tømmer fram til bestemmelsesstedet.

På midten av 1500 (ca.1530) kom den første oppgangssaga i drift. Dette var et stort framskritt som gjorde tømmeret mer anvendelig som byggematerialer, etterspørselen etter sagtømmer vokste og tømmerfløtinga gikk inn i en ny epoke, industrialismens tid var i emning. Elvene ble mer tilrettelagt for fløting, forskjellige slags anordninger ble bygd og arbeidet fikk en noe mer organisert form.

Første gang Fulldøla er nevnt skriftlig i fløtningssammenheng er, i følge E.Østvedt’s bok «Fløting i Telemark gjennom 300 år», et skriv som er funnet i riksarkivet. Dette skrivet er datert i 1739 og er fra sagbrukseierne i Skien til fogden Joachim Scweder på søndre Brekke i Bratsberg amt. Det er formet som et spørreskjema med 21 poster som sagbrukseierne har svart på. En av postene lyder som følger:

-Når fløtes eller kjøres tømmeret til sagene, i hvilke elve foregår fløtingen og hvor langt på de forskjellige måter føres det fram til sagene?

-Tømmerets fremførsel til sagene skjer her alene ved vannflom, intil det på korteste måte kan kjøres til sagveltene. De elve og sjøer hvorigjennom alt vårt tømmer går, er Norsjø og Foldøla i Hitterdal prestegjeld.

I denne boka står det også om den omfattende fløtinga som foregikk i Tinnvassdraget på slutten av 1600 tallet. Adelsmannen Jørgen Bjelke, som hadde fått overdratt Gimsø kloster fra kongen, fikk ved kongelige privilegier i 1662 enerett til kjøp av alt tømmeret i dette vassdraget. Gransherad og Lisleherad er også nevnt, derfor er det grunn til å tro at Fulldøla har vært i bruk til fløting på denne tida. I 1666 solgte Bjelke rettighetene videre til Cort Adler som hadde denne rettigheten i nesten 140 år. Dette var et monopol som var med på å holde tømmerprisene på et lavmål grunnet manglende konkurranse i markedet. I 1801 overtok Didrik Von Cappelen Gimsøgodset og en del av rettighetene i vassdraget, men nå nektet innflytelsesrike bønder i Lisleherad å godta dette, noe som førte til lange rettssaker mot Cappelen anført av Haavebøndene og sagbrukseierne brødrene Blehr i Stathelle. Som støttespiller hadde de den senere kjente grunnlovsmannen Christian Magnus Falsen. Monopolet tok med disse rettssakene slutt og i 1808 kunne bøndene i Tinnvassdraget selge tømmer til hvilke sagbruk de ville. Konkurransen økte, prisene ble høyere og aktiviteten skjøt fart, noe som fikk ringvirkninger for de små tverrelvene, også Fulldøla.

I åra framover ble det gjort mange forsøk på å forbedre og organisere fløtinga, men tross sine tapte rettigheter skulle Cappelen få stor betydning for fløtinga i tverrelvene, også i Fulldøla. I Sv.O. Flåten og S V Landsverks bok «Skogbruk i Lisleherad i gammel og ny tid» står det følgende: «I begynnelsen av 1800-tallet kjøpte Cappelen store skogarealer i Tinnvassdraget, noen av de få som sto imot presset var Haavebøndene i Lisleherad. Men med stor dyktighet og kraft gikk han i gang med å fløtbargjøre tverrelvene i Tinnvassdraget»

Når det var han som eide fløtningsrettighetene var det vanskelig for andre å drive separatfløting, derfor ble han igjen enehersker i tverrelvene og således i stand til å holde prisene lave. Flåten skriver videre: «Cappelen hadde med damanlegg og utbedringer gjort Fulldøla til en brukbar fløtningselv og derfor lykkes han med å få kjøpt store verdifulle skogarealer av bøndene rundt Follsjø en skog som i disse traktene sto nærmest verdiløs»

Den såkalte «elveconventionen» av 1842 som var en overenskomst mellom skogeierne og trelasthandlerene om retningslinjene for fløting i Tinnvassdraget der blant annet Ole Olsen Haave var representert hadde liten innflytelse for fløtinga i Fulldøla der igjen Cappelen var «enehersker»

Didrik Cappelen var senere med og grunnla Skiensvassdragets fellesfløtningsforening.

Didrik Cappelen

Skiensvassdragets fellesfløtningsforening overtar.
Cappelen hadde drevet privat fløting i Tinnvassdraget og alle tverrelvene i en årrekke, deriblant Fulldøla. Der hadde han utført en rekke elveutbedringer for å lette fløtingsarbeidet. Disse besto i å bygge fløtingsdammer, skjermer, lenser og lignende. Firmaet hadde også skaffet seg mange rettigheter i vassdraget.
I 1887 overtok Skiensvassdragets fellesfløtningsforening alle rettigheter og anordninger for kr. 56000,- Regnskapet for Fulldøla som det står i regnskapsbøkene: 

Hoveddam                                     kr.  800,-
Liten mølledam                            kr.  100,-
Fløterhusvære                              kr.  400,-
Lense (26 trær m. tilbehør         kr.  300,-
Skjermer (ca. 175 m                     kr.1200,-
Totalt                                               kr.2600,-

Organiseringa av fløtinga i Fulldøla gikk nå inn i en epoke som skulle vare helt fram til fløtinga opphørte i 1970

Beskrivelse av Fulldølavassdraget
Føllsjå ligger 223 m.o.h, er 5 km lang, 4,5 km bred og har et areal på 12,3 kv.km. Føllsjå opptar flere tilløp, de mest betydelige er Esperåa som kommer fra Norstulvannet i Blefjell, Nauståa som kommer fra Bolkesjø og Aurstjønn samt mindre vassdrag som fra Teksjå og Saurtjønn.

Ut av Føllsjå renner Fulldøla som er 2,5 km lang og har et fall på ca 100 m. før den renner ut i Tinnelva. Ved utløpet av Føllsjå er det tilrettelagt for tømmerfløting ved at det er bygd en reguleringsadam med 2 m. reguleringshøyde og en tømmerrenne, elva er også tilrettelagt for fløting. I århundrer har denne elva vært den eneste muligheten en hadde når en skulle frakte tømmer ut fra de skogrike områdene rundt Føllsjå. Men utviklingen med veier i området gjorde den mindre og mindre betydningsfull og i 1970 ble den siste tømmerstokken fløta i vassdraget.

Navnforklaring
Fulldøla er ikke det opprinnelige navnet på denne elva, i de fleste gamle bøker skrives det Foldøla. I  boka «Beskrivelse af Skiens vassdrag» av G.Sæteren står det forklart på denne måten:Foldøla; er ligesom en del andre lignende navne et senere navn, dannet av navnet på den dal, hvorigjennom elven løber, et elvenavn Fold er af S.Bugge forklaret som » den brede» forekommer flere steder; men her skulde man snarere tro at elven har fået sit navn etter den sjø, hvorfra den kommer, som er bred i forhold til sin lengde. I såfald har elvens gamle navn været Folda.

Follsjø skrives Foldsjø eller Foldsjå i de fleste gamle bøker. Navnet har altså gjennom tiden gjennomgått en betydelig modernisering. Lokalt sier en FØLLSJÅ.

foto: Ole Arvid Vassbotten