Kategori: Ukategorisert

Amerikaners reiseerindringer fra en sommer i Telemark.

Telen – mandag 21 mars 1977

»Den følgende dag, da vi våknet hos jomfru Holst i Heddal, var det en søndag. Etter å ha spist frokost reiste vi til kirken, som over hele Skandinavia har ord for å være en av de vakreste så vel som av de eldste i Norge. Det sees i »Bennets Guide Book» at den er oppført i »byzantinskgotisk stil», men meg synes den å være ulik de kirker av denne stil, jeg har sett i Italia. Jeg vil overlate avgjørelsen herav til folk, som er mer hjemme i arkitekturens hemmeligheter, og jeg vil innskrenke meg til å fremheve, at intet kan være behageligere for øyet, enn den vakre symetri, som finnes i denne lille kirke. Den er så yndig og så lett, at det likner et leketøy for barn, som ved en umild berørelse synes å ville kunne falle sammen på en gang, å kunne blåses over ende som et kortspill».

Det var amerikaneren Alfred C. Clark som skrev dette om Heddal kirke i 1869. Han og hans venn, sangeren Severin Skougaard, som fulgte ham på reisen i Telemark, gikk inn i kirken denne søndag formiddag, just som menigheten var til skrifte. Bøndene var i sin beste stas. «I hvor alvorlig stemning vi endog var, da vi trådte inn i kirken, var der dog visse sider av gudstjenesten som brakte oss ut av konseptene. Klokkeren var således en lang og tynn person, som sang salmene lystelig og messet amen så det klang, idet han brukte sitt vidunderlige organ i videste omfang, som det syntes, til største fornøyelse for seg selv og sine tilhørere. Da han imidlertid merket, at flere av menigheten vendte seg om og så opp til galleriet, hvorfra der hørtes en enda vidunderligere stemme (sangeren Skougaards, som sammen med Clark hadde tatt plass her oppe), begynte han å puste seg opp og svulme som frøet i fabelen. Han skrek enda høyere, hans ansikt ble purpurrødt av anstrengelsen. Han var overgått i sin egen forretning, gjort til skamme i hele menighetens påhør. Akk! jeg frykter klokkeren var kommet helt ut av likevekt for den søndagen, og at der i hans indre bodde vrede og raseri i stedet for fred og kjærlighet til nesten. Vi ble ennå en stund, men fant det snart rettest å trekke oss tilbake», skriver Clark i sin reisedagbok.

Mens de ventet på middagen, besluttet de å bese Tinfos ved Notodden. En del av veien dit gikk gjennom en granskog, full av majestetiske trær. «Fossen selv, som nest Rjukan er den mest kjente i Telemark, er meget storartet. Det omliggende landskap er variert og vakkert, og hovedinntrykket av Tinfossen med dens klare smaragdfargede topp og med den virvlende hvite, skummende vannmasse ved dens fot, er ikke uten et visst preg av storhet». – 

På veien til fossen stanset de en stund i en velstående bondes hus. Hans kone, som bevertet gjestene med brød og tykk melk, var en ren skjønnhet. «Hennes skjønnhet og ynde ville ha gjort henne bemerket overalt, som hun også uten tvil er det i Telemarkens fredelige dal», skriver Clark. 

Neste morgen forlot de Heddal, «Det inntrykk vi mottokk derav var, at det snarere var en fruktbar og vakker eng enn et storartet landskap, eller hva vi ville kalle en «særdeles smukk» eng». –  Veien til Tinnsjøen førte gjennom store skoger, forteller Clark, som har lite å si om reisen opp til Tinnsjø, uten at de hadde det så ondt som deres verste fiende ikke kunne ha ønsket dem det verre, utsatt som de var for en ren syndeflod, som uavladelig forfulgte dem! En liten del av akterdekket av det lille dampskip, de reiste med, var beskyttet mot været med en stump seilduk, som var oppslått over dem. «Det var oppfylt med kister, baller, pakker, og med ting av alle slags, og kunne kanskje gi en tilstrekkelig beskyttelse for egnens bønder på deres korte reiser fra nabo til nabo, men for oss, som ikke har amfibienaturen i oss, ville et ordentlig tak over hodet ha vært langt mere velkommen».

Men da de omsider kom frem til «Orenes» var alle ubehageligheter glemt for herfra var reisen gjennom Vestfjorddalen en ren fornøyelsestur, skjønt regnet ennå ikke var helt opphørt. Det var et dalføre som Clark ennå ikke hadde sett maken til. På Dale kastet de av seg regntøy og yttertøy, vred vannet av hodeplaggene og gjorde seg i all hast ferdig til å spise kveldsmat. Christian Engel og hans vakre søster bød velkommen, og trakterte dem med det beste deres spiskammer «hadde», som dog, når sant skal sies, var «dårlig nok». »Det var bare vår gode appetitt, som brakte maten til å krype ned». Men hva sengerom og losji angikk, var de bedre farne. De moret seg med å lese i »skyssboken» og med å more seg over alle de »dumheter» som der fantes nedskrevet av forbifarende gjester, bl. annet følgende, skrevet av John Peckham fra London i 1858: »Etter mange opp og ned dumpninger på kongens landevei i det såkalte skyss-kjerrer, ankom jeg endelig til foten av Gaustafjell. Termometeret stod den 3. kl. 7 ettermiddag i skyggen på 54 grader og i solen på 73 grader R. Dersom dette gode vær vedvarer, vil Gausta bli nødt til å ta av sin snøhette for å hilse på det!»

Neste morgen var det fint vær, og de to venner dro tidlig av sted til Rjukanfoss. På veien traff de to personer. Den ene var en sorenskriver. Han var en ganske pussig herre, som stadig prøvde å si morsomheter, beretter Clark. – »Jeg synes ennå jeg ser han komme oppover veien med sin stakkars magre skyssbonde ved sin side, Don Quijote og Sancho Panza, men hva det fysisk angår i omvendt orden, og jeg oppdaget snart at det ikke var for å bekjempe værmøller at de var sammen. Som jeg siden hørte, hadde dette asen av en sorenskriver truet den stakkars bonde til å befordre seg til Rjukan og tilbake igjen for halvparten av den vanlige skyssbetaling».

Sorenskriveren fortalte med skrekk og bestyrtelse at det ikke var å tenke på å komme fram til Rjukanfossen. Han hadde vært der og var glad for å ha sluppet fra det med livet. »Han var ingen kujon, men veien stod under vann, og den kjekkeste, – blant hvilke han sikkert ikke kunne regnes, – måtte gi seg. Da vi imidlertid allerede hadde hr. sorenskriverens moralske målestokk (Gud bevare oss for noensinne å forsøke på å ta mål av hans berg av et corpus (kropp), så lot vi oss imidlertid ikke skremme av den busemann, han truet oss med, men dro trøstig videre».

De kom om en stund til en gård, ikke langt fra fossen, der de stanset for å drikke melk. Gården hadde et nett utseende, som tydet på at det var en »ordentlig sparsommelig og renslig» mann, som eide den. I speilrammen fant de et portrett av fiolinisten Ole Bull. På den andre siden av værelse var der en stor, rommelig seng, og på kanten av treverket, som dannet sengehimmelen, var der med gotiske bokstaver malt følgende inskripsjon: »Her er min Seng og Sovested. Gud la meg sove i Din Fred. 1865».

Da de hadde nådd det hus, som lå ganske nær fossen la de fra seg deres »provisjoner» i et av værelsene og skyndte seg avsted for å se Rjukanfossen. Om synet av fossen skriver så Clark: »Enhver fremmed må, antar jeg, bli noe skuffet ved det første syn av Rjukan. Dette kommer ikke av at det skulle være noen egentlig mangel på skjønnhet eller på malerisk effekt ved fossen selv eller ved dens nærmeste omegn. Det kommer simpelthen derav, at der ikke gies noe punkt, unntatt fra den smale fotsti, Maristien, hvorfra han har et riktig og adekvat syn over fossen. Slik som det nå fremstiller seg for beskueren, er det dog likevel visst, at Rjukan øyensynlig vokser under betraktningen. Maleriet er virkelig smukt i sin helhet. En slik scene, når den viser seg for beskueren i solnedgangens fargetoner, vil ikke bli glemt, når man engang har sett den». Da de hadde sett en stund på fossen, vendte de tilbake og begynte å gjøre forberedelser til middagsmat. Skougaard, som hadde gjort seg til venns med husets folk, fikk lov til å benytte kjøkkenet og det smule kjøkkentøy som der fantes. Han kokte nå kaffe, og deretter fikk han i stand en kjøttrett og pannekaker. Clark satt i mens på et platå med vakker utsikt over Vestfjorddalen. – Da de hadde spist, »begynte den egentlige fornøyelse». Skougaard hadde vunnet folkene for seg ved traktement av kaffe, snaps og »melkepunsj». Da de var kommet i godt humør, fikk han dem til å danse springdans. Sønnen i huset spilte på munnspill. – Især var skyssgutten fra Mæl flink til å gjøre hallingkast.

Neste ettermiddag dro de avsted for å bestige Gausta. – Om kvelden kom de opp til en seter, der de hadde besluttet å bli natten over. »Her tok vi et passende værelse i besittelse og forsøkte å gjøre oss det så bekvemt som omstendighetene tillot det». Det første de gjorde var å få gjort opp ild. Og det var hurtig bestilt. Men nå viste der seg en vanskelighet. Størstedelen av hytten gav elementene fritt spillerom, idet den kun sparsomt var forsynt med tak. Man kunne iallfall se himmelen gjennom taket. Like under dette punkt var arnestedet oppstilt, og de hadde satt seg rundt om »peisen». De hadde tenkt på denne måte å tilbringe en koselig stund i selskapelig hygge, før de gikk til sengs. Men akk! En fryktelig røyk begynte å stige i været, eller rettere sagt, den skulle nettopp til å stige til værs, men det gjorde den ikke, da den ble drevet tilbake igjen av et kraftig vindstøt og like i ansiktet på de omkringsittende. »Behageligheten ved under disse omstendigheter å dvele ved arnestedet til den lyse morgen var kun ringe», skriver Clark, »hvorfor også jeg og Skougaard i all stillhet gikk bort og tok den del av hytten, som virkelig befant seg under fullkomment tak, i besittelse, hvilket ikke var mer eller mindre enn et privat sovested og et oppbevaringsrom for melkeringer og andre husgeråd. Skougaard brøt hengelåset, og her fant vi en slags hylle, som hvilte på noen vaklende stolper. Dette var sengen. Stedet var imidlertid forholdsvis vel bevart mot vind og vær. Da vi var krøpet inn her og hadde tatt vår nye hule i besittelse, falt vi snart i dyp søvn». 

Morgenen kom, men godt vær kom fremdeles ikke. Det var også tåke og ingenting å se av fjelltoppen. De bestemte seg derfor å vende tilbake til Dale, dit de kom i tussmørket. Neste dag gikk reisen nedover dalen til »Oernes». – Her traff de to studenter ved navn Schøtt og Krogh, som drakk kaffe med dem og fulgte dem til Tinfos. Herfra og til Bolkesjø var veien »neppe flatere enn om vi hadde steget opp og ned av Andesfjellene». Bolkesjø hadde en romantisk beliggenhet, syntes Clark, som ikke langt fra gården hadde en glimrende utsikt over panoramaet.

Og så gikk reisen videre til Kongsberg.

Per Berg.

Avskrift av John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

Teledølen 8.11.1934.
Av direktør H. B. Holta.

Notodden skylder industrien sin tilblivelse.

For mange står der likesom en nimbus av mystikk over byens industri på grunn av dens til dels hurtige oppkomst, men selv om tilblivelsen og utviklingen på Notodden har adskillig av eventyrets glans over seg, er det da ingen mystikk ved dette. Det hele er solid forankret i virkelighetens verden, og dataene for de forskjellige utviklings trinn ligger i dag vel til rette.

Allerede lenge før den første egentlige industri gjorde sitt inntog på Notodden i 1873, da Tinfos vannfall med tilhørende grunn ble fra solgt Søndre Tinnes ved skjøte av juli s.å. Til herrene brigadelege Schiøtt, ingeniør Sinding, brigadelege Vogt, byråsjef Voss og kjøpmann Hans T. Horn, som anla et tresliperi ved fossen, hadde der fra omkring 1807 vært mølle drift under gården Tinnes til for maling av korn fra de omliggende gårder. Vannet til driften av møllen ble ledet gjennom en tunnel på Tinfos venstre side, som ble brent i fjellet ved hjelp av ved mellom årene 1790 og 1807.

I 1858 overdro Leif A. Høybø ved arvefeste den til hørende vann og landstrekning ved Tinfossen til ingeniør O. Lagerwald m. fl. til anlegg og drift av et sagverk på Tinfossens østre side. Der ble arbeidet et par år med dette anlegg, men kort tid etter at driften var satt i gang, inntraff der storflom, som tok med hele anlegget. Lagerwald og hans medarbeidere mistet lysten til på ny å søke utnyttet denne del av vannet i Tinfossen.

Sliperi industrien og papirfabrikasjon av tremasse var i syttiårene ennå i sin barndom. Det sliperi som ble anlagt i 1873 arbeidet tungt økonomisk tross betydelig finansiell støtte av en av interessentene, brigadelege Schiøtt, og allerede i 1879 gikk det over til ingeniør O. Tobiesen og generalkonsul Carl Christophersen, som begynte produksjon av brunt trepapir. Driften gikk imidlertid dårlig og etter tre års forløp solgte de hele de daværende anlegg til statshaptmann Kirsebom.

I 1888 anla han en ny papirfabrikk ved siden av den gamle (det nåværende kold sliper) og installerte en brukt papirmaskin, innkjøpt i England, men driften svarte seg fremdeles ikke. Det er oppgitt at Kirsebom i alt tapte 1,1 million på oppbyggingen og driften av Tinfos Papirfabrikk. Interessant er det å lese hva den tekniske bestyrer ved Tinfos Papirfabrikk fra 1877 til 1893 (med et års avbrytelse 1890 – 91), ingeniør A. H. Utne skrev i 1910 om forholdene ved Tinfos:

«Det er i grunn merkelig hvor hurtig utviklingen er gått for seg, Når jeg nå tenker på den første vinter på Tinfos, uten dampskip fra jul til mai, uten telefon, post over Heia 2 ganger om uken, intet verksted, bare den gamle rønne av en smie, og fabrikken bare som en prøveklut , men alt skulle gå i orden, penger skulle tjenes straks, intet skulle koste noe, så er det ikke det minste rart at det gikk som det gikk. Men de vet at noen måtte gå foran, og disse stuper som oftest.»

Ved auksjon i 1894 ble fabrikken kjøpt av følgene herrer fra Skien: O. H. Holta, H. C. Hansen, H. H. Holta, brødrene Carl Schiøtt og byråsjef Schiøtt, samt brukseier N. Kittilsen. Disse drev den gamle papirfabrikken til 1895. Et nytt sliperi (det nåværende gamle) ble anlagt og i 1902 ble den første elektrisitet produsert ved Tinfos, i det der da ble utbygget 2000 hk. I 1904 – 05 ble yttelige5000 hk. Utbygget og Tinfos kraftstasjon nr. 1 fikk den indre og ytre skikkelse som den har i dag.

I 1906 ble Tinfos kraftanlegg nr. 2 påbegynt og ferdig utbygget 1911. Her er installert 4 aggregater på fra 4500 – 6500 hk.

For å skaffe anvendelse for den elektriske energi som ble utbygget ved hjelp av Tinfossen i løpet av de nevnte 11 år, ble først Notodden Calcium Carbidfabrikk bygget i 1900, etter initiativ av Tinfos Papirfabrikks eiere. Produksjonen av Calcium karbid støtte til å begynne med på visse tekniske vanskeligheter på grunn av det valgte produksjonssystemet. Et tysk firma hadde påtatt seg større forpliktelser med hensyn til produksjonens størrelse enn det kunne holde og driften ble økonomisk ulønnsom. Dette system måtte derfor forlates, hvor etter der ble installert karbid ovner av engelsk konstruksjon. Det nye produksjonsapparat svarte stort sett til forventningene, og en regelmessig produksjon av Calcium karbid fulgte i årene inntil etterkrigen, da de voldsomme forandringer av markedsforholdene, som også rammet et produkt som karbid, bevirket en høyst uregelmessig produksjon fra det ene år til det annet også for denne virksomhet. Etter 1926 har imidlertid karbid produksjonen vært noenlunde jevn.

Noen beskrivelse av den tekniske fremgangsmåte for denne produksjon finner jeg her ikke plass til kun vil jeg nevne at Calcium karbid som er en kjemisk forbindelse av Calcium og kullstoff og som fabrikkeres av antrasitt kull og kalkstein og kalk som behandles i en elektrisk motstands lysbue ovner, har fått en langt videre anvendelse i teknikken enn man ved århundreskiftet, da produksjonen av dette produkt for alvor tok sin begynnelse, hadde tenkt seg. Belysningsøyemed var jo hovedanvendelsen, senere kom den autogene sveising som anvender store mengder Calcium karbid. Nevnes bør til like den stigende anvendelse karbid har fått i den kjemiske industri som utgangsmateriale for en rekke viktige produkter, f. eks. farveindustrien. Av interesse er det også å peke på at over Calcium karbid kan man fremstille bensol, en veske der som bekjent i stor utstrekning kan erstatte bensin. Dette interessante kapitel fører imidlertid for langt å komme inn på her.

Jeg nevnte utbyggingen av Tinfos nr. 2, hvor til vannet tas fra Sagafoss. For å skaffe anvendelse for denne elektriske energi ble Tinfos Jernverk anlagt i 1911. Etter forutgående prøvedrift med jern smelting for ad elektrisk vei å fremstille råjern.     Det første styret i dette selskapet var direktør O. H. Holta, generalløytnant W. Olssøn og major P. Schwartz.

Som ved så mange anledninger når der skal brytes vei, hvor tidligere ingen er, møtte driften av dette verk store vanskeligheter, senere også økonomisk. Her er imidlertid ikke stedet til detaljert å beskrive disse, men når man nå har det på avstand kan det være av interesse å nevne at da det knep som verst økonomisk, måtte styrets formann personlig skaffe penger til arbeidernes og funksjonærenes lønninger, kreditten var nemlig stengt. De tekniske vanskeligheter ble etter hvert redusert, men med det den gang bygde produksjonsapparat ble de imidlertid ikke overvunnet. Produksjonen var til å begynne med kvalitetsråjern for stålfremstilling og støperi bruk. Jernmalmen ble tatt fra Langø ved Kragrø og ble transportert til Notodden pr. lekter.

Råjern produksjonen steg til ca. 10000 tonn pr. år, og denne produksjon ble med vekslende størrelse fortsatt etter krigen, da det på grunn av sammenbruddet på jern markedet ved siden av denne produksjon ble nødvendig å se seg om etter andre produksjonsmuligheter. Der ble etter hvert opptatt produksjon av jernlegeringer av forskjellig kvaliteter, som nå er blitt et uunnværlig halvfabrikat til all slags stålfremstilling, således kiseljern, kiselmanganjern, kiselaluminium m. fl. Legeringer av denne art fremstilles i flere forskjellige land og det kan i denne forbindelse nevnes at de i vesentlig grad har bidratt til at man i teknikken i så stor utstrekning har kunnet imøtekomme de strenge krav som nå stilles til stålets kvalitet ved forskjellige anvendelser. Hånd i hånd med den nevnte omlegging av produksjon ble verket etter hvert modernisert og bedre utstyr med forskjellige tekniske hjelpemidler som i høy grad har bidratt til en konkurransedyktig drift, således at der hittil under de forskjellige konjunkturer har kunnet holdes en jevn produksjon i gang.

Tidligere er nevnt anlegget av det gamle sliperi ved Tinfos. I årene etter krigen fremkom der oppfinnelser på det sliperi tekniske område, som gjorde en stor del av den gamle tremasse sliperi lite svarende til tidens krav. Rasjonaliseringen hadde nådd denne del av produksjonslivet, også på det område måtte man følge med eller før eller siden gå til grunne med de gamle produksjonsmidler. Tinfos papirfabrikk var en av den første tremasse fabrikker som i 1928 installerte oppfanging maskiner for tremassen i et nytt mindre sliperi ved Heddalsvatnet. Etter ca. 3 års drift på grunnlag av de innvunne erfaringer utvidet sliperiet til en produksjon av 50000 tonn tremasse pr. år og fortoner seg nå i en helt moderne skikkelse. En nærmere beskrivelse av dette anlegg som er forsynt med de siste forbedringer på de områder av teknikken hvorpå denne fabrikasjon grenser inn, vil føre for langt å gi her. Det skal bare nevnes ar råmaterialet, tømmeret, som går innpå den ene side av sliperiet, bare en gang på vei til det ferdige som føres direkte ut i lektere, behandlet av menneskehender ellers utfører maskinene resten.

Man kan si at denne utvikling mot å gjøre det manuelle arbeid mer og mer overflødig i en tid da tilgangen på menneskelig arbeidskraft er stor, er feilaktig, og i virkeligheten i stor utstrekning bidrar til øking av de arbeidsledige antall, men således er det etter min mening ikke riktig å se det. Man glemmer nemlig lett den økede beskjeftigelsesgrad på konstruksjonskontorene, i maskinverkstedene og i nye industrier som bl. a. en følge av rasjonaliseringen, og man overser også at man ved en forenkling av produksjon prosessen på enkelte trinn oppnår adgang for flere mennesker til på en billigere måte å komme i besiddelse av de ferdige produkter. Under en hver omstendighet måtte en eksportindustri holdt på foreldede produksjons måter, mens utenlandske konkurrenter med begjærlighet tak alle tekniske fremskritt i sin tjeneste , være forberedt på innen rett lenge å gi avkall på enhver form på arbeidskraft. Ved Tinfos papirfabrikk har rasjonaliseringen ikke medført ledighet av arbeidskraft hittil, idet den nye virksomhet er kommet som et naturlig ledd til det gamle, men hvor lenge det kan vedvare av henger av de faktorer som jeg her ikke kan komme nærmere inn på.

Jeg må nå gå et skritt tilbake i utviklingen og nevne de data som ble utgangspunktene for den sterke industrielle utvikling i Notodden bys historie.

I 1903 kastet ingeniør S. Eyde sine øyne på Notodden, som et passende sted for oppførelse av en prøvefabrikk for kalksalpeter fremstilling etter den av Birkeland – Eyde metode. Fra Tinfos Papirfabrikk ble leiet ca. 2500 hk. Og 2 mai 1905 ble den første salpeterfabrikk etter nevnte metode satt i gang. Prøvedriften gikk heldig og allerede etter 2 års forløp ble de store anlegg på Notodden oppført. Det ble en bedrift og en produksjon som etter hvert utviklet seg til en storindustri av høy rang og som har fått den største betydning ikke bare for Notodden, men for det hele land.

Det vil også her føre for vidt å gi selv en kort populær beskrivelse av fabrikasjonens gang. Det må være nok å nevne at kalksalpeteren, som var det første produkt, her ble framstilt av kalksten, luft og vann. Luften som inneholder ca. 77 % kvelstoff og ca. 23 % surstoff, blir ført inn mot den såkalte Birkelands sol, o store ovner, hvor luftens kvelstoff og surstoff forener seg til kvelstoff oksyder, som gjennom flere prosesser sammen med vann bringes over i fortynnet salpetersyre, som igjen sammen med kalksten ved krystallisasjon gir kalksalpeter.

Denne fabrikasjonsmetoden er nå foreldet idet tyskerne Haber – Bosch med 1/8 del av den kraftmengde som går med til fabrikasjon av kvelstoff etter Birkeland – Eyde metode, fremstilles ammoniakk, som er en kjemisk forbindelse av kvelstoff og vannstoff. Direkte av elementene ved å lede disse gasser i et bestemt forhold over et kontaktmiddel. Kvelstoff fremstilles da først ved fraksjonert destillasjon av flytene luft og vannstoff ved elektrisk spalting av vannet. Ammoniakken blir da utgangspunktet for de forskjellige kvelstoff forbindelser. Dette er i all korthet hovedprinsippet for den metode som benyttes i de nyeste anlegg ved Notodden Salpeterfabrikker.

Den elektriske energi som Norsk Hydro anvender i sine virksomheter på Notodden, overføres først og fremst fra deres kraftstasjoner ved Svælgfoss, som ble ferdig bygget i årene 1907 – 13 og 1915 og er beliggende utenfor Notodden by.

Imidlertid eier Norsk Hydro innen byens grenser Lienfoss Kraftstasjon hvorfra kraften overføres til Notodden Salpeterfabrikker. I Lienfoss, som ble ferdig bygget i 1911, er installert 4 generatorer a 4100 hk.. De 3 fosser som Tinnelven danner på sin vei gjennom byen, er således godt utnyttet, bortsett fra Notodden Kommunes andel av Sagafoss, som imidlertid neppe kan utnyttes med økonomisk fordel uten i samarbeide med Tinfos Papirfabrikk, idet Sagafossens fallhøyde ca. 7 meter er for liten for den regulerte vannføring.

Når man kaster et blikk tilbake på Notodden bys store industri og betrakter den i dag kan det på bakgrunn av det stadig aktuelle arbeidsløshets spørsmål være naturlig å spørre om der ikke finnes videre muligheter for produksjonsliv i byen, muligheter, som hvis de blir riktig utnyttet, kan gi levebrød ikke bare for det overskudd av arbeidskraft som er i byen i dag, men også for en naturlig befolkningstilvekst. Det er vanskelig å spå fremtiden, særlig i en så vanskelig tid som den vi nå gjennomlever.

Jeg vil derfor ikke forsøke på det, men innskrenke meg til kort å nevne en omstendighet som under gunstige forhold kan føre til øket virksomhet for byen og distriktet.

Først vil jeg imidlertid fremholde at den viktigste betingelse for utvikling av et produksjonsliv er , at det hersker stabile og , jeg kunne også si, sunde samfunns forhold. På samme måte som en sund sjel er nødvendig for at legemet skal være sundt, er en tilfreds befolkning nødvendig for et blomstrene produksjonsliv. Dette er imidlertid ikke bare en oppgave for politikere. Hver kvinne og mann har her en betydningsfull samfunnsoppgave.

Detter forutsagt vil jeg få lov til å peke på betydningen av en utvikling av kommunikasjonene, idet jeg da først og fremst tenker på åpningen av byen mot havet ved å farbar gjøre Norsjø – Bandak kanalen for større skip, f. eks. inntil 3000 tonn eller større. For de rike distrikter som Telemark med de store skogstrekninger med malmforekomster, med sin utnyttet og ikke utnyttet vannkraft vil en større og mer tidsmessig kanal enn den nåværende ha den største betydning for Notodden og hele Telemark. Store til grenset distrikter vil da bli trukket inn i det område, som kanalen vil få betydning for og høste fordel av ved bedre priser og lettere avsetting for sine produkter. Her har staten en betydningsfull, og jeg tror jeg tør si, produktiv oppgave. Det er alene den, i samarbeid med de mange større og mindre interesser, som kan makte å gjennomføre et byggverk av denne art til fordel for kommende slekter. For det produksjonsliv som i dag er henvist til å benytte den nåværende kanal, kan neppe påta seg finansieringen av et moderne kanalanlegg av denne størrelse. Der til er oppgaven for økonomisk omfattende. Det må derfor bli en samfunnssak, og løsningen av den vil i flere år skaffe beskjeftigelse for mange ledige hender. Når man erindrer hva der mange steder utenlands ofres på anlegg og utbedring av kanaler, er denne kanalisering plan forholdsvis beskjeden.

Selv om dette er fremtidsmusikk, så tror jeg det kan være av verdi å holde saken varm, og så får man i mellomtiden arbeide videre på utbygging av det produksjonsliv, som først og fremst kan åpne de mange øyne for berettigelsen av denne betydningsfulle plans gjennomførsel.
H. B. Holta.

Avskrift: Ragnar Moen

Det var ikke bare i Kleivene og ved gamle Vestsidaveg det ble hogd inn vannstandsmerker under storflommen i 1927. I 2022 påviste Kjell Morthen Grindalen et merke ved Bekkhus (Gulltun) i Heddal. Merket var overgrodd, men John Einar Oterholt fra historielaget har nå rengjort og malt det.
GPS posisjon 32 V 0510623 UTM 6604432

Merket er godt synlig rett ved veien

Merket til høyre i bildet

Merket på fjellet midt i bildet

Foto: John Einar Oterholt

21. mars 2023 holdt Lase Korslung foredraget «Postsempler fra vårt distrikt» i Grønnbyen. Det var et flott foredrag der vi fikk vite mye om poststempler vi ikke visste.

Magnus Tomte ble født i Langesund i 1896. Under 1. verdenskrig var han sjømann og var med på torpedering flere ganger. Da han kom til Notodden giftet han seg med Anne Sagafoss og fikk jobb på Tinfos som seilmaker. Han var en aktiv person, blant annet tok han i 1935 initiativet til å stifte Tinfos bedriftsidrettslag.

Under 2. verdenskrig gjorde han en stor jobb i motstandsbevegelsen, fra seilmakerverkstedet som den gang var der Fylkesgalleriet er nå hadde han på himlingen over loftet radioen sin og mottok sendinger flere ganger om dagen fra London. Han skrev ned meldingene for hånd og mangfoldiggjorde dem med hjelp av andre motstandsfolk. Betrodde medhjelpere i byen var med og spredde dem rundt til befolkningen. Han hadde tilnavnet «Mannen i stigen» på grunn av at han stadig var oppe på loftet og lytta til radioen.  Tomte døde 2. april 1961

I Telen 24. mai 1946 kan vi lese følgende

Magnus Tomte var en av dem som holdt Notodden med daglige nyheter under krigen.

Han satt over hodet på tyskerne og lyttet til London. Hver eneste dag spredtes hans avis i 800 eksemplarer. Da tyskerne tok fra oss radioene og dermed trodde vi var utestengt fra engelske nyheter, hadde de ikke regnet med Magnus Tomter.

Som gammel sjøgutt lot ikke Magnus seg by den slags. Allerede samme dag som radioene ble stuet ned i Aasness-kjelleren, innredet han sin «illegale» lyttepost over et siderom ved seilmakerverkstedet på Tinfos Papirfabrikk, hvor han arbeider. Derfra sendte han ut sine bulletiner. Det var ikke mange som den gang viste hvor de fikk nyhetene fra. Mange lurte nok på hvem som stod bak, men parolen den gang var og ikke spørre.

Nå spør vi fritt og da vi forrige dag traff Magnus spurte vi om han ikke ville lette litt på sløret for avisvirksomheten sin.

Han gjorde seg først kostbar – «at det bare var en nordmanns plikt osv». Men vi gav oss ikke med det, og etter at vi hadde appellert til ham som gammel avismann å være kollegial, kom han på gli.

Jeg fikk av direktør Holta frie hender til å ofre all den tid jeg trengte til virksomheten og han ga ordre til at jeg ikke skulle utføre mer arbeide en det som passet meg. Det hendte nok at noen syntes at jeg var litt stor på det, da jeg sa at det og det arbeidet som fabrikken skulle ha utført hadde jeg ikke tid til. Over et siderom til seilmakerverkstedet hadde jeg radioen plassert og her satt jeg ofte stigen til loftet og tok imot nyhetene. Det gikk bra helt til tyskerne som skulle holde vakt ved fabrikken flyttet inn rommet under seilmakerverkstedet. Da kunne jeg ikke bruke høyttaleren lenger, men måtte få Hilmar Berg til å installere høretelefon for meg, og så gikk det like godt. Tre ganger om dagen tok jeg nyhetene. Jeg holdt meg til de engelske nyhetene for soldatene, da de var mest knappe og konsise. Sendingene foregikk mellom kl. 7 og 8 og 11 om formiddagen og ved middagstider fra kl. 1 til 2. Så var det å skrive av. Jeg skrev med hånd 8 gjennomslag 3 ganger, så jeg alt fikk 24 håndskrevne aviser. Det gikk en masse blåpapir, da jeg måtte brenne dette hver kveld av frykt for razziaer. Til sammen kjøpte jeg blåpapir for over 600 kr. Og det var ikke alltid lett å få tak i. Mine håndskrevne aviser ble brakt rundt til medhjelpere som videre slo dem på skrivemaskin, så avisen kom ut hver dag ved 10-11 tiden om formiddagen og ble spredt rundt i byen i ca. 800 eksemplarer. Men uten gode medhjelpere hadde jeg ikke kommet langt. Og jeg vil i første rekke nevne Svein Tjos, Lærer Haugen, Arthur Andersen og Anders Hansen. De beste budene og de som tok største risikoen var Alf Hillestad og Anton Isaksen, de brakte hver dag de skrevne nyhetene rundt til kontaktene for mangfoldiggjørelse. Avisen gikk til Tinfos Papirfabrikk, Carbiden, Jernverket og gartneriet på Villamoen. Herfra ble den spredt vider på Hydro. Avisen ble lest på fabrikkene fra direktøren til visergutten. Det var moro at alle kunne holde så tett slik at virksomheten kunne gå så lenge krigen varte.  

Vi gjengir nedenfor et nr. av Magnus Tidning:

24/4-45
Den 2.russiske arme kjemper nå i Berlin, hvor det er forferdelige tilstander blant ruinene. Undergrunnsbanene er fullpakket med folk som bar venter på en alliert befrielse. 30 bydeler er allerede besatt. Nazistene kjemper som rasende, opphisset av Gebbels, som sier at Hitler leder kampene byen. Berlin er nå så godt som omringet. T. Har bare en smal korridor på vestsiden som er fullpakket med flyktninger. General Sjukow har forbigått Berlin på nordsiden og avsperret all retrett denne vei. General Konjevs styrker stormet Frankfurt der Oder går og står nå s.v. for Berlin. Byene Midtenwald, Melzen og Dolwits er falt.

R. stormet Kotbus og kjørte helt frem til Elben går. Man antar at russerne og amerikanerne vil møtes n.v. for Dresden. Den r. Arme kjører nå hardt på. Den T.lomme mellom Dresden og Berlin svinner stadig inn. Nurberg falt i går. Den 7. am. Arme har hatt en forbausende framgang, den står nå snaue 20 km fra Regensburg. Kommandanten i Bremen nektet å overgi seg i går, byen blir nå kraftig bombardert med tungt artilleri. Presset på Emden tiltar. Engelskmennen står nå inne i byen Harburg. I Italia har den 5 og 8 arme kommet frem til elven Po. Ti store norske skip lastet med sivile tyskere og norske quislinger kom til Malmø, men ble avvist av de svenske myndigheter. Den tyske kommandant i Halden rømte til Sverige går.

Avskrift: Ragnar Moen

TIL TOPPEN AV SIDEN

Før det moderne kjøleskapets tid ble is brukt til å kjøle ned matvarer og annet som trengte å ha det kaldt for å kunne oppbevares over lengre tid. Det fantes da kjøleskap der en kunne legge en stor «isblokk» øverst i et skap og ettersom isen tinte rant den med langs de innvendige sidene og holdt skapes kaldt, smeltevannet ble samlet opp i en beholder i bunnen. På begynnelsen av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var isskjæring en stor industri, spesielt i kystnære strøk. Herfra ble is frakta i store mengder til utlandet med båt, for at ikke isen skulle smelte ble den lagra i sagflis. De store leveransene gikk til restauranter, fiskemottak ol., men også til private var avtakere for isblokker.

Men i innlandet var det også en næringsvei om ikke i så stort omfang. Her på Notodden var det flere som drev med dette. På 20 – 30 tallet var det stor aktivitet. Elgsjø, Tinnemyra og Heddalsvannet er nevn, sikkert også andre steder. Her var det lag på kanskje 7-8 mann som holdt på, isen ble skjært i isblokker etter bestemte mål (ofte 2x2x2 fot), etter at blokken var skjært løs ble den tatt opp med en spesiell saks og deretter frakta med hest eller lastebil til et lager der den ble lagra godt dekt av sagflis. Virksomheten foregikk naturligvis på vinteren, men lagring var viktig for forbruket var størst når varmen kom på sommeren. Den ble da kjørt ut og solgt til forbrukerne.

Det var ikke bare å dra ut å skjære is og selge, tillatelser måtte innhentes. Hvis ikke grunneieren var med på geskjeften måtte selvfølgelig denne gi tillatelse, videre måtte det foreligge godkjenning fra helsemyndighetene.

Blant de som skar is var Hillestad (Telemark Mineralvannfabrikk), på 1940-tallet skar de is på Elgsjø og hadde «isbinge» ved Grotbekktjønn. Her lagra de blokker på 50 x 50 cm i sagflis. Det mest ideelle tidspunkt var når isen var 50 – 60 cm tykk, da slapp de operasjonen med å tilpasse tykkelsen. Godt lagra is holdt seg rimelig greit hele sommeren. Hillestad brukte isen til å kjøle ned vann til produksjon av brus og selters. (For å få brusen til å «bruse» lengre etter at korken var tatt av måtte vannet ha en temperatur på 4-7 grader) I tillegg til å bruke den i produksjonen kjørte de faste ruter rundt i byen og leverte til husstander som hadde «isskap». Isblokkene måtte da tilpasses de forskjellige isskap for det fantes forskjellig størrelse.

Utover på 1950 tallet kom utstyr for mekanisk nedkjøling. «Fryseri» der en kunne leie et rom til matvarene ble vanlig og på 1960 tallet ble etter hvert elektrisk kjøleskap allemanseie. Is-skjærerne måtte da legge vekk issaga.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Av Aasm. Bunkholt
Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i Notodden, har byen hatt besøk av mange prominente og betydelige personer. Med industrien fulgte rommeligere forhold. Den hadde både evne og vilje til å representere. I slutten av forrige århundre var unionskongen Oscar II på besøk i Heddal. Fotografiet av kongen sammen med storbonden Ole O. Haave er velkjent. Etter 1905 har Notodden hatt besøk av kong Håkon VII og kronprinsen, nå kong Olav V. Det var milepeler i byens utvikling som gav anledning til å feire kongebesøk, således Tinnosbanens åpning i 1922. Siste gang Hákon VII besøkte distriktet var da Heddal stavkirke i 1954 ble høytidelig åpnet etter restaureringen. Forøvrig har blant andre kongen av Siam og storhertugen av Oldenburg vært gjester i byen.

Når en blar gjennom avisårganger og andre skriftlige kilder, ser man at industrien i årenes løp har hatt besøk av mange fremtredende og berømte menn fra Norden og Europas øvrige land.

I dag er det en jagende trafikk i byens gater. Automobiler med kjenningsmerker fra all verdens land suser gjennom byen, jernbanen og autobussen bringer gjester fra inn- og utland til innfallsporten til Telemark, og ruteflyene lander og tar av fra Notodden og Heddal flyplass på Semsøyene. I fartens tidsalder er det vanskelig å skille ut personene, den enkelte blir anonym i massen. Nedskriveren av disse linjer sitter på kontoret, som har vinduene vendt mot Storgaten. Det er ferie og turistsesongen 1958. Storgaten bærer nå en trafikk som minner om storbyen, og over hustakene larmer jetfly og rutefly.

FREMMEDBOK FOR REISENDE HOS JOH. H. THOMASSEN.
Det er gjesteboken for Furuheim hotel som ble tatt i bruk fra 17. juli 1878.

Den første som har skrevet sitt navn i boken er Wm. Benson fra Newcastle on Tyne, og nr. 2 er Henry W. Lamb fra London. Og så fortsetter det fremover i boken i kronologisk rekkefølge med gjestenavn fra Tyskland, Irland, Danmark, Skottland, Holland, Sverige, Polen, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Estland, Belgien, U.S.A., Italien, Russland, Finnland, Lithauen, New Zealand, Kanada, Japan og endelig Novaja Semlja.

Adressene er mangfoldige, fra Milano i syd til Helsingfors i nord, fra Tokio i øst til New York og Philadelphia i vest. Det ble ikke fylt ut skjemaer på hotellene den gang, slik som vi må gjøre i dag. Derimot er det interessant å se at de fleste egenhendig har skrevet sine navn i protokollen. Skulle en ha som oppgave å identifisere disse utenlandske gjester, måtte en bl.a. ha adgang til all verdens leksika.

Det er imidlertid ikke bare utlendinger som har besøkt Notodden for 80 år siden. Over halvparten av gjestene er kvinner og menn fra de forskjelligste egner i Norge, fra byer og bygder.

Jeg blar fremover og leser på de gulnede og slitte blad.

Den 18. august har student Garborg, Christiania ført sitt navn inn i boken med sin særpregede og sirlige skrift. Han hvilte vel ut i Notodden underveis fra Jæren til Christiania. Arne Garborg er en markant skikkelse i norsk åndsliv og politikk fra 1870-årene og frem til sin død i 1924. Om våren samme år som han besøkte Notodden, offentliggjør han den 15. mai sin fedrelandssang «Guds signe Norigs land» i Fedraheimen som han var redaktør for. Og senere på året kom førsteutgaven av hans tendensroman «Ein fritenkjar» Jeg har en eneste gang i min tidligste ungdom vært i lag med Arne Garborg, og fremdeles står karakteristikken av hans fremtreden klart i erindringen: Smålåten.

Det er sannsynlig at han vandret på sine ben fra Jæren til Oslo. Nå i skrivende stund forestiller jeg meg at denne vandringsmannen tar en pust i bakken ved Høibø og skuer ut over skogen og husmannsplassene på Tinnes og Hvaalas grunn mot Heddalsvannet. Bondegutten og europeeren. Han gav alltid kloke og rammende uttrykk for sitt syn på og sitt håp for det rotekte norske folk, også om Telemarks folkeliv og herlige natur. Han evnet som få å bringe nasjonens særpreg inn i en større sammenheng.
Omtrent samtidig med Garborg kom biskop Folkestad fra Hamar til Furuheim. Antagelig var han på gjennomreise til sin heimbygd Bø i Telemark.

Neste år den 1. juli 1879 kom historikeren, geografen og reiselivsmannen dr. Yngvar Nielsen. Året i forveien ble han ansatt som bestyrer av Universitetes etnografiske samlinger.

I august 1879 kom professor Lorentz Diethrichson med hustru og datter fra Christiania. Et par år tidligere hadde han gitt ut «Reiseskildringer fra min vandringstid». Diethrichson er
bl. a. kjent for sin feide med Edvard Munch om Munchs malerier og utsmykning av Universitetets aula.

På høstkanten samme år kom presten og historikeren J L. Quisling fra Sandsvær. Han er kjent og skattet for sine historiske publikasjoner som nå er verdifulle kildeskrifter.

Den 16. september 1880 kom Frithjof Nansen, 19 år gammel og nybakt student. Så vidt jeg kan se kom han i nobelt selskap: Kammerherreinne til Fritzøehus ved Laurvigen, kammerherreinne Hedvig Løvenskiold til Fossum ved Skien og hennes barn Hedvig og Leopold. Kammerherreinne Løvenskiold var gift med Herman Løvenskiold, sønn av statholder Severin Løvenskiold. Hun ble enke i 1873, og bestyrte Fossum gods alene inntil sønnen, kammerherre Leopold Løvenskiold, overtok godset i 1885.

Jeg erindrer begeistringen i min barndom over Frithjof Nansens bedrifter. Nansenluen var omkring 1905 like populær som Olabuksen i dag. Alle gutter, selv fra de fattigste stuer, måtte ha Nansenlue.

Sommeren 1880 har Ole Arvesen og frue ført sine navn inn i gjeste- boken. Han var på reise rundt i Landet og holdt politiske folkemøter. Ole Arvesen grunnla sammen med Herman Anker den første folkehøyskolen i Norge på Sagatun ved Hamar i 1864. Han var en fremragende skolemann, og deltok våken og ivrig i 80-årenes meningsbrytninger om livssyn og litteratur. Da Henrik Ibsen gav ut «Gjengangere» i 1881, var Ole Arvesen og Arne Garborg blant de mest opprørte kritikere.

Den 30. juni står N. Kielland-Thorkildsen innført med sirlig og pertentlig skrift. Han var den gang sekretær i Christisnia Bank og Kreditkasse. Denne mannen ble senere sjef for Skiensfjordens Kreditbank, en av de største provinsbanker i landet. I 1889 opprettet han Centralbanken for Norge, og senere Banque des Pay du Nord i Paris. Kielland- Thorkildsen er en lysende skikkelse i norsk bank- og finansvesen.

Sommeren 1880 er baron Carl von Mecklenburg, Stockholm, Jacob Dybwad, Oslo og kammerherre Knudtzon til Ulleberg på Brunlanes notert i fremmedboken.

Som et forvarsel om den politiske heksedans i 80-årene ankommer statsråd Christian Jensen fra Christiania. Han er bergensgutt, 57 år gammel, og medlem av Selmers regjering fra 1879 til 1884, da han sammen med kolleger ble fradømt sitt embete ved Riksrettens dom av 27. februar 1884.

Som et lysstreif gjennom skylaget kommer Thv. og Mally Lammers i august 1880. De kom fra København hvor de hadde feiret triumfer for sin konsert sammen med Edv. Grieg. Samme år hadde Lammers og frue hatt konserter i Stockholm, London og Leipzig, og senere på høsten stiftet Lammers Ceciliaforeningen i Christiania.

Albert Cammermeyer var gjest på Furuheim i 1882. Han var bokhandler, en av Nordens største i sin tid.

 I1883 hadde Notodden besøk av to brødre som kom til gamle tomter. Det var Immanuel og Jørgen Wright Flood, sønner av Boye Joachim Flood som var prest i Heddal 1844-1862.

Høyesterettsjustitiarius Iver Steen Thomble, Christiania, hadde et opphold på Furuheim i 1885. Han var vicepresident i riksretten som demte ministeriet Selmer.

I 1885 og 1886 hadde Notodden besøk av to interessante personligheter: Cand. theol. J. Johnson og cand. theol. S. Odland. Den førstnevnte må være misjonær Johannes Johnson, prestesønn og brorsønn av den bekjente professor Gisle Johnson, han som i 1840-50-årene sammen med sine teologiske kandidater og legfolket ledet kampen for rett-troenhet og ren lære. Misjonær Johs. Johnson er kjent for sin virksomhet på Madagaskar og som hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminar i Oslo. Hans oppbyggelsesmøter er kjær lesning for mange den dag i dag. Som salmedikter er han representert i Landstads reviderte salmebok, og en av hans mesterlige salmer «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave» er en av de få norske salmer som er opptatt i den svenske salmeboken. To av hans sønner er nå sogneprester i Oslo. Cand, theol. senere professor Sigurd Odland var bergenser, og en ledende personlighet i kirkestriden fra 1886 og fremover til 1914. Kampen om kirkesyn og læresyn stod blant andre mellom biskop Heuch, kirkestatsråd Chr. Knudsen og Sigurd Odland på den ene side, og Thv. Klaveness og Johs. Ording m. fl. på den annen side. I kampstilling stod også Georg Brandes, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.

Et resultat av kirkestriden var opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultetet i 1908, altså samme år som Notodden og Omegns Handelsstandsforening ble stiftet. Menighetsfakultetets første mann ble professor Sigurd Odland. Han var en meget lærd teolog og ubennhørlig konsekvent sitt skriftsyn. Således kunne han ikke godkjenne kvinnens rett til å forkynne Guds ord, og tok av den grunn avskjed fra Menighetsfakultetet i 1916. Han var også konsekvent deri at han forble ugift all sin tid. Hans skarpe ironi er bekjent. Da en ung prest i forbindelse med et sognekall fremholdt at Gud har kalt meg til denne menigheten, svarte Odland: Skal nå Vårherre ha skylden for det også..

Som 18-åring kom Sam Eyde første gang til Notodden, og senere, den 13. august 1887, har han skrevet sitt navn i gjesteboken som 20-årig reserveoffiser.

Den 26. juni 1887 ankom statsminister Johan Sverdrup. Han var Ole Gabriel Uelands medarbeider og arvtager som leder av opposisjonen i Norges storting frem til 1884. Selv ble han statsminister fra 23. juni 1884. I forbindelse med Johan Sverdrups navn trer 1870-80-årenes politiske omveltninger frem i erindringen. Nytt stod mot gammelt i 1880-årene. Stridsspørsmålene gjaldt statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger, opphevelsen av statholderposten og vetostriden som fikk sin avgjørelse ved 9-junibeslutningen 1880.

Den politiske feberkurve steg betenkelig i årene 1880-84, Kong Oscar II forsøkte å pulverisere 9-junibeslutningen. Fredrik Stang gikk av som regjeringssjef i 1880 og etterfulgtes av Christian Selmer. Venstre fryktet statskup, og Høyre var redde for revolusjon. Skytterlag ble stiftet over hele landet for å verne grunnloven og Stortinget. Den 15 september 1881 offentliggjorde Bjørnson sin oppsang for skytterlagene. Et av åpningsversene lyder så:

Gamlingen på tinge
skal få stemme trygt og kjekt
bakom rifleringe
av den unge slekt.

Riksrett over ministeriet Selmer ble besluttet 23. april 1883. Mens prosedyren pågikk i lagtingsalen, ble det ført en bitter strid ute blant folket. Ved nyttårstid 1884 var stemningen så opphisset at sjefen for Armedepartementet ga ordre om at geværene ved bataljonsdepotene skulle gjøres ubrukbare. Samtidig gav kommandanten på Akershus festning ordre om å gjøre feltkanonene ferdige til defensiv bruk. I februar 1884 sendte redaktør Jon Hoel ut sitt berømte flyveskrift «Giv Akt!!!». Han oppfordret skytterne til å holde riflene i halvspend for å verne Stortinget. På svensk side ble det antydet å gi Selmer bistand og la Johan Sverdrup fengsle. Mange fryktet svensk invasjon, statskupp og revolusjon.

Endelig falt Riksrettens dom den 27. februar 1884. Selmers regjering ble dømt til embetsfortapelse. Etter at Schweigaards «Aprilministerium» hadde vist seg å være mislykket, dannet Johan Sverdrup sin regjering den 23. juni 1884. Sverdrups ministerium innledet et systemskifte, fra embetsmannsstyre til folkestyre. Etter hvert fikk Sverdrup store motganger som politiker. Da han i 1887 besøkte Notodden, var han på retur som politiker. Han opplevde en rekke nederlag i Stortinget, og det var uro innen hans eget parti. Statsministeren i Stockholm, Richter, tok sitt liv i 1888 på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen. Og 7. juli 1889 invilget kong Oscar regjeringens avskjedansøkning. Det inntrådte en avslappelse etter de stormende 80-årene. Garborg skrev boken «Trette menn.»

Blant alle langveisfarende fra inn- og utland finner jeg mange navn fra byer og bygder i Telemark. Konsul H. H. Holta og stortingsmann Carl Stousland fra Skien er hyppige gjester. Skolemannen Aug. Western, den gang stud philol… kom også fra Skien, og seminarbestyrer Gløersen fra Hvideseid. Familiene Cappelen og Aall fra Ulefoss er faste gjester år om annet.

1 1887 ankom senere statsminister Gunnar Knudsen med frue fra Borgestad.
Til Furuheim kom som nevnt bygdefolket. Jeg noterer følgende kjente bønder og skogeiere: Halvor J. Lie, Halvor H. Borgen, Gj. H. Eikjarud, G. H. Opdal, Halvor H. Askildt, alle fra Bø i Telemark, G.Hafsteen fra Gransherad, T. M. Kleppen fra Sauland, Ambros O. Haave og Ole O. Haave fra Heddal. Disse herrer har øyensynlig hatt festlige samvær på hotellet.

At Notodden og Furuheim var velrenommert som oppholdssted gis det begeistrede uttrykk for i gjesteboken. Således har familien Willis fra Philadelphia gitt følgende raske notat:
«If you desire a good meal an good attention be sure and make longest rest in the mountains, – is this appeariance of three Americans.»

To svenske damer skriver: «Vi har funnit alt här utmärkt och rekommandera hotellet som ett det angenämaste hvilostelle».

Og en nordmann gir dette lyriske uttrykk for sin opplevelse:
Idyll imellem fjeld og skov,
berømt for sangere og ælde,
for dunkle skove, høie fjelde,-
hvor trygt uti din favn jeg sov!

Disse spennende notatene fra den gamle gjesteboken forteller at Notodden har tradisjoner som innfallsport til Telemark. Hit kom ledende personligheter i åndsliv og kulturliv og forgrunnsfigurer i den politiske kamptid i 80-årene. Sammen med bygdefolket er de en illustrasjon til den betraktningen som Ingeniør H. J. Bauch gir i sin artikkel i dette skriftet at Notodden er motsetningenes by. Og byen symboliserer hele Telemark, dette fylke som er motsetningenes fylke i natur og folkeliv. Et særpreg som danner fruktbar grobunn for utviklingen og fremgangen i vårt land på alle måter.

Kilde: Notodden Handelsstands- og Industriforenings jubileumsskrift 1958.

Artikkelen er gjengitt fra Notodden Historielags årsskrift 1993

TIL TOPPEN AV SIDEN

Han er fødd på plassen Grotbekk under Sætre i Heddal og er nu 65 år gammel. I hans barndom og framover var det trange tider og Torstein var ikke stor karen før han maatte delta i alt forefinnende arbeide. Avdøde Ole Håve drev skibsbyggeri paa Notodden den gang og Torstein var med sin far og hugget skibsnagler. Dette arbeide holdt ved i 5 aar. Der blev ialt bygget 5 skuter. Naar han ikke var sysselsat paa hverven, fartet han og andre smaagutter i nabolaget omkring i skog og mark og fant harpiks (grankvae), som de en tid fik solgt. Det var særlig ut på vårparten dette paagik. Sneen var stor og bløt og sneen rakk smaaguttene op under armene.
«Vi maatte gang paa gang trække av os paa benene og vri snevatnet ut av sokkene våre. Jeg minnes vi sat frami Raassebuaasen barbent og forsøkte at tørre de vaate sokker og sko i solskinnet», fortæller han.

Paa Notodden fandtes dengang bare 4 smaa plasser Orekåsa, Teksten, Notodden og To- reskås. Forøvrig var der skog over alt. Da «Statsråd Stang» begyndte i rute fra Fjerestrand –Notodden—Øitangen var der ingen brygge og man maatte møte ut med pram.  «Statsraaden» hadde hjul istedenfor propel og var saaledes vanskelig at legge indtil. Siden blev der brygge i Tinnesandbugten, men hovedstoppestedet var Øitangen, hvor baaten laa natten over.

Omkring 15 aar gl. begyndte Torstein at lystre paa Sætre i farens sted og blev godtat som fuldgod arbeidskar. Dereter tok han tjeneste og var paa forskjellige gaarder i 5 aar. To og tyve aar gl. giftet han sig og tok arbeide paa Tinnfoss papirfabrik hvor han var i 20 aar. I ca. 12 aar var han tømmerkjøper og merker for fabriken og under dette har han blit kjendt med de fleste av Telemarkens skogeiere og andre. Dessuten var han bygningsreparatør paa Tinnfoss og da han sluttet der gik han helt over til bygningsfaget. Han satte saaledes op den første folkeskolebygning paa Notodden. Tømmeret til denne blev bygget paa det sted hvor Notodden teater og «Teledoølens lokaler nu staar. Dessuten utført han alt træarbeide paa karbidfabriken, bygget bryggene m. m.

I 1911 satte han op sin store vakre villa ved Lilleheradveien, hvor han nu bor og som er et av de aller vakreste steder paa Notodden. To aar efter bygget han en præktig gaard i Storgaten med ialt 14 værelser, badeindretninger osv., som han nu leier bort. Videre eier han enda et lite hus paa Notodden.

Naar man tænker paa at alt dette er tilveiebrakt blot og bart ved ærlig og utrættelig arbei- de saa maa man si at det er godt gjort. Særlig naar det tas betraktning at han i lang tid framover hadde en stor familje paa ialt 9 mennesker at forsørge, deriblandt sine gamle forældre. Heri hadde han en trofast støtte i sin nu avdøde hustru, hvis samvittighetsfulle og uopofrende arbeide han roser sterkt. Med hensyn til mine foreldre saa er det som en usynlig makt har lønnet mig for hvad jeg gjorde for dem. Og lønnet mig overmaate godt, lægger han til med styrke og varme.

Det frie liv i skog og mark nyttet Grotbekk sine fristunder til at nyte jakt baade speljakt, harejakt og bjørn- og elg- jakt med hund var hans kjæreste syssel. Han kunne ta avsted milevis indover fjellet paa tiurskytteri mons alene om sneen laa alenhøi opover liene. Han sat i snehaugen ved sin stokild natten over og naar dagen begyndte at graane var han paa benene. Engang slog en tiur ind i en furu og begyndte at spille mens han sat og kokte sin morgenkaffe. Det gik mange gang næsten paa livet løst i kulde og sneslaps; men med en eller to tiurer paa nakken i de ellers vakre aprilmorgener var strabadserne gemt. Fugl eller hare hadde han altid hængende i staburet i de dager. En høst skjøt han t. eks. 60 harer. Han var en ivrig elgjæger og hans hundetyper er kjendt fra utstillingsplassene landet over som de høiest belønnede. Paa veggen i hans stue hænger det ogsaa fuldt op av diplomer, jaktscener og billeder av premierte hunder. Han var en utmerket rifleskytter. Har saaledes flere medaljer og tok 3. premie paa et landsskytterstevne, hvor der var meget sterk konkurance.

Da Grotbekk var 19 aar gl. begyndte han at spille fele. Han tjente den gang paa en gaard hvor manden var religiøs og Grotbekk maatte ha felen sin gjemt i smien, hvor den laa indtullet i et dertil kjøpt plag, som ofte kunde være fastfrosset til jordgulvet naar han skulde hente den. Han arbeidet sig frem til at bli en dyktig og avholdt spillemand som man søkte over alt ved fester, markeder og brylluper. Et aar spilte han i hele 8 brylluper og tjente forholdsvis mange penger. Det er ingen nulevende spillemand her i Telemark som har spillet i saa mange gjestebud som Grotbekk takket være hans kraftige bue og makeløse takt. Endog paa frimurerlogen i Kristiania har han spillet og det het sig i pressen at man danset saa benene stod jevnt med bordet.

Som man ser er det sjelden at finde en mand saa alsidig interesert som Grotbekk. Saa frisk og ungdommelig i sit syn paa livet. Musiken er han en likesaa ivrig dyrker av nu som i ungdommens aar. Det er ikke mange konserter paa hardangerfele paa Notodden hvor hans brede skikkelse savnes, og opmerksom og kritisk følger han med. I privat selskap tar han selv gjerne felen og stryker op. Hans friske humør, jovialitet og selskapelighet gjør altid samværet med ham festlig og man føler det som et tap, naar man maa reise fra ham. Nasjonalt, po- litisk og økonomisk staar han på egne ben fast og selvstændig og virker som saadan ansporende og opmuntrende paa dem som kommer i berøring med ham.

Grotbekk har hat mange offentlige tillitshverv. Han var saaledes medlem av det første bystyre paa Notodden, mangeaarig medlem av Heddals herredsstyre, skjøns- og taktsmand o.s.v. Under alt dette har han set forhold og former skifte. Det gamle har maattet vike plass for det nye i saa mange endringer. Men selv har Grotbekk god forstand bevart sin oprindelighet, sit nasjonale sind og sine nasjonale toner. Og det fortjener han baade tak og ære for.

H. B.

Avskrift fra Teledølen torsdag 30. mars 1922 av Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

Avskrift fra Notodden Historielags årsskrift 1997 – 1998
Forfatter Guro Nordby

«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?»
Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.

Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).

Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at
sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.

I Teledølen 18/8 1936 kunne vi lese følgende.  Avskrift Ragnar Moen

Notodden sykehus 25 år
25 år er gått siden den første pasient den 18. august 1911 ble innlagt på sykehuset i Grønnbyen. Den gang var det ikke verd å bære navn av sykehus etter de ytre forhold å dømme. Men for den som var utsatt for en ulykke, eller en alvorlig sykdom, var det ikke  kjært å bli transportert med de små dampbåter som tok sine 6 timer til Skien og kjøres den lange vei til Fylkessykehuset.
Den som var drivkraften for at Notodden sykehus blev satt i gang var furer K. Semb, som fremdeles er iblant oss, med trofast hjelp av noen få som dannet det første sykehusstyret. Det kan nok uten tvil fastslåes, at hadde disse få mennesker hatt begrep om det løft de den gang tok, ved å starte et sykehus uten start eller driftskapital, hadde de nok gått mange år før Notodden hadde fått sitt sykehus.
Det var nok først og fremst et varmt medfølende hjertelag, som ikke maktet å se på den transport som de lidende mennesker var utsatt for og som uten tvil har gjort sitt til at mangt et menneske liv er gått tapt. Det var umulig å få plass for sykebåren under tak eller noe sted på de små båter. Pasientene var således henvist til å stå på dekket sommer som vinter, i all slags vær, eller å bli ført i lasterommet som et annet dyr. Når en tenker over det, forstår en at sykehuset hadde sin velsignede oppgave selv så primitivt som det først av var.
Norsk Hydro overlot et av de nye hus i Grønnbyen til sykehus uten husleie. Ikke lenge etter fikk sykehusets start fikk publikum som stedets leger forståelse av de gode tiltak, og de 16 plasser sykehuset rådet over kunne ha vært belagt meget hurtig, om ikke kontanter til mer inventar hadde manglet. Men forholdene krevde sin rett, midler måtte skaffes og formann Kittil Semb måtte sette sitt navn som garant for hundrer, ja tusener av kroner. Der ble hurtig dannet en forening til støtte av Salpeterfabrikkens funksjonærer og arbeidere for sykehuset. Denne forening ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforening.
Notodden Salpeterfabrikker har alltid hatt en god klang, rundt om i vårt land er den kjent. Dette hjalp sykehuset til i den tid å få en fullt utdannet betjening. Man kunne ane de kummerlige kår som det sykehus bød på for den som skulle arbeider der. Men så var det jo heller ikke Salpeterfabrikken som skulle drive sykehuset. Men alt ble hurtig glemt i gleden over å kunne hjelpe sine forulykkede medmennesker.
Kittil Semb nedla et utrettelig arbeid for sykehuset, de 3 første år av dets drift, da han var formann. Heldigvis kunne det første styre som startet sykehuset med tomme hender, 3 år etter overgi det til Notodden bystyre, i 1913 da byen ble grunnlagt, helt gjeldfritt med fullt inventar til minst 15 sykesenger m. m. til en verdi av vel 4.000 kroner. Når driften den gang kunne svare seg, må det erindres at sykehuset ikke hadde røntgen og ikke helt medisin til pasientene, det gikk på de forskjellige Trygdekasser. 18 år var sykehuset i Grønnbyen i en privat bolig. Når en ser på de husrekker utenfra, og en har litt kjennskap til hva der må foregå på et sykehus, og den plass som forholdene krever, særlig i en anleggstid som da var, kan der muligens anes hva tålmod, slit og utholdenhet som måtte til i så mange år av leger som pleiepersonale. Bernhard Østdahl gjorde en kraftig innsats i spansketiden til å få det nåværende sykehus bygget. Men midt under alt har Notodden sykehus arbeidet stille, bramfritt og godt i disse 25 år. Det nyter aktelse og tillit til gavn og velsignelse for vår by og landdistriktene rundt omkring.
Underskrevet, Gammel byborger.

–Mer om sykehuset av Ragnar Moen (13/8 1998)
Om en notodding skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, måtte man få ham om bord på båten til Skien. Der lå han da på båre på dekket, sykelugar fantes ikke. Behovet for sykehus var permanent og presserende og måtte løses. I august 1911 ble den første pasient lagt inn på sykehuset i Grønbyen. Det var et vanlig Grønby-hus som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat basis hadde innrettet og gjort i stand. («Gammel byborger» skriver om dette sykehuset i «Teledølen» 18.8.1936.)
Høsten 1913 fikk byen et midlertidig epidemilasarett som O. H. Holta stilte til disposisjon. I 1914 ble et provisorisk sykehus satt i stand i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen (Lasarettet som lå på torvet der parkeringsplassen ligger i dag.) I 1914 hadde kommunen ervervet seg sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsjordet, som den gang lå nokså perifert fra byen. Norsk Hydro utarbeidet et overslag for oppføring av sykehus for 300.000 kr. På denne tomten. Hydro lånte kommunen 225.000 kr og Tinfos Papirfabrik 75.000 kroner til 3,5% rente. Hydro skulle stå for byggingen av sykehuset, og arbeidet overvåkes av en byggekomite med en representant fra kommunen, en for Tinfos og en for Hydro. Hydros representant, ingeniør Hallesby, var formann i komiteen. Det var også han som tegnet sykehuset. Arbeidet gikk fort, kransen ble heist 1. Februar 1919, og sykehuset tatt i bruk samme høst. Det hadde plass til 30 a 40 pasienter. I 1916 tilbød Norsk Hydro byen en gave på 50.000 kr. Til bygging av epidemi lasarett.
(Notat hentet fra Notodden 50 års jubileums bok side nr. 201)

25/8 1911
Sykehuset i Grønbyen
En nedsatt komite av arbeidere på Salpeterfabrikken har utvirket, at fabrikkene har stillet noen værelser i et hus i Grønbyen til disposisjon til sykehus. Arrangementet kan regnes for rent provisorisk, da de lokaler benyttes ikke er tilfredsstillende i lengden.
Hvorom allting er, så er det dog en begynnelse hvorpå der kan bygges videre, og det er vel mulig at fabrikkene vil være behjelpelig, så den verste nød kan avhjelpes til Notodden kan ta seg av dette. Der er foreløpig 2 værelser med 3 senger klare. Som sykepleierske er ansatt Constanse Jørgensen, utdannet ved diakonisse anstalten i Kristiania. I den senere tid har hun vært ansatt i Bodø, Svolvær og Narvik. Legene på stedet vil bli benyttet og pasientene skal selv kunne velge hvem de vil benytte. Det er først og fremst arbeiderne ved fabrikkene som får plass, derimot er det ikke til noen hinder at også andre kan bli mottatt hvis det er plass. Når sykehuset er kommet i stand, så er det selvfølgelig av hensyn til, at kommunen ennå ikke har villet gjøre noe. Det har vært planer oppe om oppførelse av et noenlunde tidsmessig og moderne sykehus, bygget for kommunens regning, men som bekjent har herredstyret satt seg imot. Oppførelse av et hensiktsmessig sykehus for Notodden, vil imidlertid bli et av de første krav som melder seg så snart egen kommune er dannet. Inntil så skjer, må en på grunn av omstendighetene være glad over de foranstaltninger som treffes fra privat hold for å avhjelpe og mildne de vanskeligheter som er til stede.

21/11 1911
Sanitetsforening
Ved salpeterfabrikken er det dannet en sanitetsforening. Der er nu tegnet 168 medlemmer og det skal holdes generalforsamling. Sykehuset i Granbyen skal overdrages foreningen.

13/12 1911
Salpeterfabrikernes sykehus
Der er nu mening at gå til en betydelig utvidelse av sykehuset i Granbyen. Hele huset er nå av selskapet stillet til fri disposisjon så det er mulig å plassere 14 senger mot tidligere 5 stk. Sykehuset i Grønnbyen har hele tiden vært gjenstand for sterk søkning. De fleste som har vært innlagt  har ikke vært fabrikkens folk, således er det for tiden kun 1 pasient som tilhører fabrikkene, mens de øvrige er fra Notodden og omegn, og en helt fra Gransherad. For nå å bli satt i stand til å foreta denne betydelige utvidelse av sykehuset, må der skaffes penger til veie. Det skal nå holdes en aftenunderholdning.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Brannmester Olsen kan i år feire 30 års jubileum som brannmann på Notodden.
Ennå mangler det mye før byen har et betryggende brannvern, mener jubilanten.

Hvor mange branner brannmester Hans K. Olsen har vært med å slukke, kan han ikke engang si selv, men mange er det gjennom årenes løp, innrømmer han overfor Telens medarbeider, som oppsøkte ham i går for å få en prat i anledning det jubileet han i år kan feire. Den 27. september har han nemlig vært knyttet til Notodden brannvesen i 30 år.
Når det i løpet av disse tredve, så vidt Olsen erindrer, bare en gang har hendt at en brann har lagt et hus helt i aske, så skyldes det ikke minst den alltid våkne og påpasselige brannmester. Fryktløs og snarrådig har han selv tatt de mest utsatte jobbene når det har vært ild løs, og dette ved siden av hans dyktighet som leder har ganske sikkert spart forsikringsselskapene for mange penger og reddet både verdifulle og uerstattelige verdier for folk.

Det ville jo vært ekstra hyggelig for Olsen om han kunne sett tilbake på hundrevis av branner han hadde vært med på å slokk og så konstatert at det i hans tid ikke var brent noe ned til grunnen. Det kunne han også gjort om det ikke hadde vært for toget. Dette høres sikkert noe urimelig ut, men saken er at den gang det brente et hus for Olsen, så var det virkelig toget som var en av årsakene til at brannen ikke ble begrenset.

Mange vil sikkert huske den gang da det var ild løs i Gjertsens villa i Kanalveien. Det var vannmangel den gangen og brannvesenet hadde ikke pumpe, men måtte legge ut slanger fra Lienveien. Slangene måtte føres over jernbanelinjen og hver gang det kom et tog måtte en kople fra slangene slik at toget kunne passerer.” Og jeg synes det kom et tog i eninga den gangen”, kommenterer han.

Første gang Olsen kom til Notodden, det var i 1905, var det ikke akkurat behov for noe brannvesen. På Torvet sto det et enslig hus, ellers var det furumoene som dominerte. Han arbeidet den gang på Svelgfoss.

Først etter at Notodden, ble by fikk en noe som liknet et brannvern i ordets nåværende betydning. Det ble satt opp 14 brannmeldere rundt om i byen, men en hadde ikke noen brannstasjon. 8 rødmalte kjerrer var plassert rundt om i byen, og på hver kjerre lå det 400 meter slange. Brannkorpset besto av en brannmester og en underbrannmester og mannskapene var 60 av byens borgere, som fikk melding når det var brann, og så sprang de alt beina kunne til hver sin kjerre og dro til brannstedet. Primitivt kan hende, men det gjorde nytten.

Slik var forholdene da Olsen ble tilsatt som underbrannmester i 1919. Men da han ble ansatt ble tallet på brannmeldere øket til 20 og året etter fikk byen sin første brannbil. Det var en stor firehjulsdreven engelsk bil, åpen og med en respektinngytende klokke, som en mann hadde sin fulle hyre å ringe med, når bilen skulle ut.

Men sorgen var ikke slukket, for å holde oss til fagspråket, for en brannbil. Til å begynne med hadde en ingen sjåfør til bilen, og da en endelig fikk en, så var det garasje det sto på.

Den første sjåføren, Petter Tomassen, bodde i Hegnaskottet, og når det ble meldt brann, så måtte Olsen ringe Tomassen som så kledde seg så fort han kunne, og tok maratonen til Torvet for å starte bilen.

I dag har Notodden brannvesen to biler, den ene er ny i fjor, to sprøyter som gir ca. 1000 liter vann i minuttet hver, 2000 meter ferdigkoplet slange og ellers moderne og høvelig utstyr. Varslingstjenesten er også utbygget, og det er 96 hydranter i byen. Det er 10 faste brannmenn og 30 reserver som har 125 kr. året for sin tjeneste. Men Olsen mener at det trenges enda flere faste brannmenn. I et hvert fall burde det bli slutt på at brannkonstablene må utføre arbeid med kontroll av vann-nettet og hydranter rundt omkring i byen. Det gjør at det blir mangelfull betjening på stasjonen.

Brannkonstablene har nå 34 timers tjeneste i uka, og det er vel mye, mener brannmesteren. Det arbeides også nå for å få endret dette forhold.

Før Olsen i 1921 ble tilsatt som brannmester hadde det ikke vært noen store branner på Notodden, men de første årene etter, hjemsøkte en rekke storbranner byen. Det mest kjente er vel Furuheimbrannen sommeren 1921, Weckhorstbrannen natten til 1. mai 1923, da en svensk skredder og en mann som arbeidet på Carbidfabrikken brente inne. Den største brannen var likevel Stenstadbrannen en augustnatt i 1923. Som kjent tok det til å brenne i et lagerbygg og en kasse med dynamitt eksploderte, og ved den fryktelige eksplosjonen ble ilden ført over på to våningshus som ble kraftig rasert av varmen.

Olsens store ønske har vært en ny brannstasjon og forhåpentlig får han se denne planen realisert før han om 3 år skal gå av som brannmester.

Det er nå kommet så langt som til tegninger av den påtenkte stasjonen, men den er ennå bare løselig kalkulert til å ville koste nær 300.000 kroner. Det er imidlertid store sjanser for at vi av Brannkassen vil få et tilskudd og Olsen antyder at det er ikke er umulig at det kan komme opp i 75.000 kroner. Før denne planen er realisert og mannskapene frigjort fra arbeide ute i byen, kan en ikke si at byens brannvern er så utbygget som det bør være. En skulle også ha mere trykk på vannet i øvre bydel, så en ikke var avhengig av pumper for å få trykk nok.

Som han er, ivrig og plikttro i tjenesten, er Olsen som privatmann i besittelse av et friskt humør. Han er ikke så lite av en tusenkunstner heller, og dette har da også utallige visst å dra nytte av. Er det en motor som ikke vil mer eller et vrient stykke mekanikk som skal utføres, ja, så går man til Olsen. Og fingernem som han er ordnet han så å si alt.

Olsen er Skiensmann. Han gikk i rørleggerlære der og tok svenneprøven i 1914. Han virket som underbrannmester i Langesund, før han kom til Notodden. 

Avskrift fra Telen, 17. august 1949 : Ragnar Moen.

TIL TOPPEN AV SIDEN