Kategori: Ukategorisert

Sagn fra Heddal

På nordre Tveiten, en av de største gardene i Heddal, står det en umåtelig svær eik; dens majestetiske krone kan en se både fra Heddalsvatnet og fra en stor del av bygda. Fra gammel tid har folk sett på dette treet som en helligdom, og mer enn en julaften har de i gamle dager båret ut til foten av eika det beste som huset formådde, for å kunne stå på riktig god fot med haugfolket, som de mente var der usett og tok imot offergaven.

Noen tid etter at Heddalskirken var bygd — så forteller sagnet — trodde det på Tveiten mektige folk som bare hadde en eneste datter, og hun hette Helga. Hun gikk for å være den fagreste jenta i hele Heddal, og de gjeveste og rikeste gardmannssønnene i bygda, ja til og med fra nabobygdene, kom dit på frieri, men alle hadde de fått samme svaret: på en spøkende, men på samme tid tekkelig måte hadde hun sagt nei takk; hun var for ung, sa hun. Men ungdomsstemninger og drømmerier kjente jo Helga til, likså vel som andre. Om sommerkveldene når hun hadde låst stabbursdøra, kunne hun stå i timevis i tanker, mens blikket gled over de nærmeste omgivelser, uten at hun kunne si hva som var målet for tankene.

Så var det en sommerkveld hun igjen sto i dype tanker i burssvala og stirte ut gjennom handrevet; viljeløs lot hun øyet hvile på den mektige eika; en sval aftenluftning fikk nettopp lauvverket i kronen av kjempetreet til å skjelve.

Med én gang syntes Helga hun hørte en forunderlig klang som kom fra eika, og i disse tonene lå det noe så underlig lokkende at de drev henne med en kraft hun ikke kunne stå imot, til å gå ut av buret og bort til eika. Her så hun en vakker ung mann; staselig kledd i den drakten de brukte der i bygda sto han og lente seg opp til eikestammen med en harpe i handa. Da hun kom, gikk han bort fra eika, over tunet og opp igjennom liene og helt opp i ville heia mens han hele tida spilte på harpa. Helga var som trollbundet; hun fulgte etter, og hverken skog, myr, kjerr eller sommernattens fantastiske skygger kunne skremme henne eller holde henne tilbake. Den ukjente stanset ikke før han kom til et høyt fjell langt opp i heia; der ble både spillemannen og Helga borte.

Far til Helga hadde gått med en ank hele denne kvelden og ikke fått søvn på øynene. Derfor sto han opp og gikk ut på garden for å se om alt var som det skulle. Da han var vel ute av døra, fikk han høre en underlig lyd; han vendte øynene dit lyden kom fra, og da syntes han bestemt han skimtet et kvinnfolk. Nå kom han i hug Helga og sprang opp i buret for å se om hun var der; men senga hennes sto tom. Da han kom ut på tunet igjen, fikk han se spor i dogga, og de førte fra eika opp gjennom liene. Faren ga seg så vidt tid til å trive stridsøksa; han sprang mer enn han gikk, og ropte uten stans på Helga. Men ikke noe svar fikk han. Dette varte til han var kommet opp mot et høyt fjell på heia. Der fikk han et skimt av datter si, i det samme hun steg inn gjennom en høy dør i fjellet; så lukket det seg med et brak.

Nå var gode råd dyre. Det første han gjorde om morgenen var at han gikk til presten og rådførte seg med ham. Presten sa han skulle få låne en av kirkeklokkene, den skulle de føre opp til fjellet, og med den skulle han ringe første torsdagskvelden.
Med hjelp fra granner og venner fikk faren klokka opp til fjellet og hengte den opp utenfor det merket som han hadde hogd med øksa si der han syntes datter hans var gått inn.

Første torsdagskvelden etter at Helga var blitt bergtatt, hadde de alt ferdig, og nå tok den store flokken som hadde samlet seg, til å ringe skiftevis alt det de vant. Men da ble det uro inne i fjellet, de kunne tydelig høre hvorledes trolla hylte og bar seg over den forferdelige lyden av kirkeklokka som nå var ført opp til heimen deres.

Endelig åpnet fjellet seg, og ut kom Helga Tveiten, bleik og medtatt å se til. På hodet bar hun en overlag gild brudekrone som skein av gull og glimesteiner. Hun sa ikke et ord, men løp i stor fart uten en stans utover liene til heimen sin, der mor hennes sto ferdig til å ta imot den bergtatte. Helga var alt kommet inn i svala og skulle til å ta i klinka, men i det samme brast tauet som klokka hang i, og den falt ned i ura og sprang i mange stykker. Med en gang var Helga borte igjen, og de som var oppe ved fjellet, hørte en ynkelig jammer som de mente kom fra henne; for nå hadde hun ikke lenger noe håp om å komme ut igjen.

Fjellet der sagnet sier at dette hendte, kalte de fra den tid Helgenotra, og det navnet bærer det den dag i dag, og de som reiser gjennom Heddal, kan se denne fjelltoppen reise seg på vestsiden av bygda rett opp for Tveiten, hard og stiv som et gammalt forsteinet bergtroll med hodet høyere enn alt omkring seg. (Fjellet der kirkeklokkene skal ha blitt plassert heter den dag i dag Klokksfjell.)

Kilde: Norske Sagn, utgitt i 1888 og 1902.

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

At et industrieventyr trengte ei storstue, bør ikkje overraska. At den måtte få form som ein eventyrhall, låg langt på veg også i sakens natur.

Heldige var Sam Eyde og arkitekt Henning Klouman. For i 1905 var i Kristiania ein verdskjent treskjerar – John Borgarsen (1863-1930) som nett på den tida var på høgda av karrieren. Tingingane til verkstaden hans kom til å omfatte både interiør, søylar og veggpryd til to etasjar, samt ein del møblar til den påkosta gjestebustaden på Orekåsmoen. Ein kan undrast over at det var mogleg. Søylane var så store at vi må tru dei kom båtvegen til Notodden, og dei held seg godt, meir enn 100 år etter at dei kom i hus.

Når me tenkjer på kvalitet og at Hydros Admini på Notodden vart gjort ferdig på eit års tid (1906), så kan me trygt plassera Borgarsens arbeider her inn i rekka av meisterstykke. Og dei er mellom eit fåtal større arbeider som er i behald og ikkje er blitt heimsøkt av den raude hane.

John Borgersen hadde på den tida sin eigen verkstad i Keysersgate 2-4, eit steinkast frå Trefoldighetskyrkja, sentralt i Kristiania. Sjølvsagt hadde han dugelege medarbeidarar. Samen var dei berarar og fornyarar av ein treskjerarkunst med liner attende til vikingskip og utsmykkinga av dei gamle stavkyrkjene.

John Borgarsen vaks upp i Porsgrunn og var elev ved Porsgrunn Husflids- og Arbeidsskole. Her var far hans, Borgar Borgarsen, både lærar og bestyrar. Borgar Borgarsen kom frå ein gard på Roheimheia mellom Notodden og Bø. Han hadde hatt arbeid og verkstader både i Kristiania og på Gvarv før han kaupte Floodgården i Porsgrunn.

Valet var ikkje tilfeldig. For ein treskjerar som skaffa seg inntekt ved kunstnarisk utforming av møbel, skrin, knivskaft og krus, låg det til rette for endå større oppdrag, så som utforming av gallionsfigurar til fartøy. Borgar Borgarsen vant ry som ein av Norges dyktigaste treskjerar og var med på store internasjonale utstillingar i andre halvdel av 1800-tallet. Eit av høgdepunkta var eit krus av lønn med rosenskurd. For det fekk han gullmedalje på verdsutstillinga i London i 1862. I 1867 vann han gullmedalje på verdsutstillinga i Paris for mellom anna eit juvelskrin. Også fleire av brørne hans blei anerkjente treskjerarar. To av dei slo seg ned i USA.

Den eldste sonen, John Borgarsens arbeider og karriere, kom likevel til å overgå den anerkjenning som blei far hans til del. Ein bit av forklaringa er at han gjennom mange år samarbeidde med målaren Gerhard Munthe, som var særleg opptatt av å dyrke fram nasjonalromantikken. Ikkje sjeldan blei han omtala som «Munthes hoffsnikkar». Det Munthe teikna, skar Borgarsen ut i tre. John Borgarsen samarbeidde også med fleire andre av samtidas kunstnarar og dugelege arkitektar. Han laga møbel og større romutsmykningar.

Møblane han stilte ut på Verdsutstillinga i Paris i 1900, vekte ei veldig interesse. Til denne utstillinga hadde han laga romdekorasjonane til Kristiania Haandverks- og Industriforenings avdeling. I tillegg deltok han med ein eiga bjelkestue, fylt av møblar i drakestil og kopiar av norske mellomalderstolar.

Etter denne utstillinga, kor han kunna taka med seg ei høgthengjande gullmedalje,  fekk han tingingar fråfleire land. Form og kvalitet trefte godt i ein tid då jugendstilens myke linjeføring enno var ettertrakta. Fleire av dei store kunstindustrimusea sikra arbeider han hadde gjort. Mellom desse er Musée des Arts Décoratifs i Paris, Victoria & Albert Museum i London, og Österreichisches Museum für angewandte Kunst i Wien.

Jamvel den tyske keisar Wilhelm II hadde sett kva Borgarsen kunne utrette med dei rette jarna i handa. Han hadde fått arkitekt Holm-Munthe til å teikne eit jaktslott i Rominten i Tyskland. Arbeidet med møbel og innreiing blei eit oppdrag for John Borgarsen. Mellom andre større oppdrag han tok på seg er interiøret i Norges faste utstillingspaviljong i Venezia frå 1907 og restaureringa av Håkonshallen i Bergen i 1915. Uheldigvis er også dette gått tapt i brann.

Då John Borgarsen døyde i 1930, sette det punktum for dragestilperioden i norsk veggdekorasjon- og møbelkunst, ein markant og ganske eventyrleg epoke. Han var ein einar i si tid, og høyrte til ein gåverik familie. Han og broren Borgar, som drog til Chicago, var treskjerarar. Broren Hans var ein anerkjent portrett- og kunstmålar. Broren Torvald var arkitekt. Broren Johannes blei lektor ved Tinn høgre ålmenskule på Rjukan. Systera Anna var lærar, og søstera Kari var høgt skatta og etterspurt for sine vakre vevnader.

Kilder: Norsk kunstnerleksikon
Ragnhild Hagen: Treskjærerarven fra Telemark, (brosjyre,1983, basert på kildemateriale fra Ragnar Moen).

TIL TOPPEN AV SIDEN

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Seint på hausten i 1913 reiste den kjende kunstnaren Theodor Kittelsen (1857-1914) til Telemark. Turen gjekk først til Notodden og så vidare til Rjukan. Det skulle bli den aller siste reisa han gjorde.

Vel fem år tidlegare hadde Kittelsen teke på seg å lage fem akvarellar som fortalte om kraft- og industrireisinga i Telemark – som eit eventyr. For det var eit eventyr Kittelsen meinte var det rette uttrykket for det som gjekk føre seg i Øvre Telemark på den tida. I september 1907 hadde han saman med fru Inga reist frå Sigdal til Notodden for å sjå nærare på industrien og kraftanlegga som reiste seg.

Eyde må ha vore meir enn nøgd med bileta han kunne feste på veggen i den staselege bustaden på Villamoen på Notodden. Det var hit Kittelsen kom – til Hydros Admini, som huset vart kalla. Det heile må ha arta seg som ei triumfferd. Ikkje berre fekk Kittelsen oppleve at Hydros unge ingeniørar sto oppstilte ved trappa. Dei bar han «på gullstol» inn i huset. Truleg var bileta den gongen i kabinettet – eit rom der ein kunne slå seg ned og vente på å få føretrede for generaldirektøren.

Så skal Eyde ha kome og tok Kittelsen med på ferda vidare – heilt opp til verdas største vasskraftverk på Vemork. Ikkje berre det; dei tok seg og vidare til Rjukanfossen, og som ein prikk over i-en, vart vatnet i fossen sette på. I 1913 var det vanlege at fossen var tørrlagt, og vatnet gjekk i tunnel frå Skarfoss til Vemorktoppen og derfrå gjennom den kjende rørgata ned til kraftverket.

Nokre veker før denne reisa til Telemark fekk Eyde eit brev frå Kittelsen.”Det eneste jeg ønsker er at bli lidt fri for disse pekuniære dingeldangelsorger, som stadig hindrer og som jeg er saa lugtende lei av”, skreiv han. Pengesorgene skulle det syne seg at Kittelsen tok med seg i grava.

Historia om Kittelsens fem akvarellar byrjar eigentleg på forsommaren 1907, då det var barnedåp i Sigdal. Kittelsens gode venn, advokat Vilhelm Dybwad, var fadder då Inga og Theodors yngste dotter vart døypt. Dybwad fekk då høyre at Kittelsens økonomi var så elendig at han ikkje lenger kunne halde på den vakre heimen Lauvlia.
Det må ha vore på vegen heim at Dybwad kom til å tenke på eit mogleg oppdrag: «Soria Moria-anlegget på Notodden i full svingende virksomhet». Jo, dette måtte Kittelsen kunne illustrere!

Dybwad fortel at han sette seg til å skrive då han kom heim. Kittelsen fekk eit brev der ideen vart meisla ut. Og kunstnaren likte det han las. Eit brev vart sendt til Eyde. Fleire brev vart utveksla. Gjennom korrespondansen og eit album med fotografi som Kittelsen fekk låne, kom grunnlaget på plass. Fleire skisser vart laga, og tidleg i november 1907 fekk Eyde eit komplett sett med skisser.
Medan arbeidet var igang fekk Kittelsen fleire innspel frå Eyde, og det er tydeleg at kunstnaren vert påverka av Eydes kommentarar. Eyde ynskjer mellom anna at arbeidarane og naturkreftene skal få sin del av æra for alt det store og nye som held på å reise seg. Han vil ha fram at mange ikkje trudde dei kunne få eit betre liv i Norge og i staden pakka reiseskrinet og utvandra til Amerika. Heile korrespondansen mellom dei to er i Eyde-arkivet på Nasjonalbiblioteket.

I memoarverket «Mitt liv og mitt livsverk» (1939) skriv Eyde: ”Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått”. Han var ikke alene en stor kunstner, han var også et genialt menneske,” meinte Eyde.

Trond Aasland

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Da Sam Eyde i 1898, etter år med utdanning og arbeid i Tyskland, skulle vende hjem til Norge, sa en av hans tyske venner; «Det neste vi får se til Dem er vel at De er blitt statsråd i Norge?» Eydes kommentar skal ha vært: «Å, jeg vil lengre enn det!»

Vi får si: Og slik ble det! Gjennom et par tiår fremsto han som «den store gründer» i Norge, men for eierne og styrene i selskaper som Elkem og Hydro tegnet det seg etter hvert et mer sammensatt bilde.

Kritikk kom, og det lå det ikke alltid for Eyde å endre kurs. Herdet av medgang og suksess tillot selvbildet ham å være den han var. Hans virkelyst søkte mot å skape nytt, ikke mot å stå i den daglige, jevne drift.

I 1910 hadde Eyde grepet et tilbud om å få hjemkjøpt Elektrokemisk (Elkem). Gjennom flere år var han svært initiativrik. Da han i 1916 gikk av som toppsjef i Elkem, var det flere titalls selskaper innenfor Elkem-sfæren. Avgangen påkalte ikke så mye oppmerksomhet som det som skulle skje året etter.

Hva så med Hydro? I Hydro var det eiere som ikke ville akseptere at Eydes arbeid kunne gi opphav til interessekonflikter mellom de to selskapene. Spenningene mellom Eyde og tyske og franske eiere i Hydro hadde tiltatt i styrke under første verdenskrig. Hydro utviklet seg i løpet av sine første ti år til å bli et nærmest multinasjonalt selskap. Det var tungtveiende grunner til å kreve at toppsjefen skulle gi det all sin tid. Eyde gjorde slett ikke det.

I 1916 tok franskmennene et nytt initiativ, men det ble til sist stoppet, mest fordi det da var tid for å feire Eydes 50-årsdag! Det skulle vise seg at feiringen og hyllesten ble av det grandiose slaget, særlig på Rjukan og Notodden. Det var Eyde, mer enn noen annen, som personifiserte Hydro og det som var skapt i Telemark i løpet av et drøyt tiår. Da det var tid for å invitere til fest også i Kristiania, sørget Eyde for at også representanter for arbeiderne ble invitert til Rokokkosalen på Grand Hotell.

Likevel: Året etter var også Hydros styreleder Marcus Wallenberg beredt til å gjøre det nødvendige for å avslutte Eydes tid som generaldirektør Da Eyde forsto at han ville bli avsatt, valgte han å be om avløsning.

Så måtte det holdes fest – både på Notodden og på Rjukan. Datoen på Notodden var satt til 5. desember 1917. Nå skulle han takkes av etter 12 år som Hydros general. Plassen på Admini, kveldens festlokale, var begrenset. Hver avdeling skulle inviteres med én representant; den som hadde lengst ansiennitet.

Aksel Lunder var ansatt som den første lokomotivføreren på jernbanen. Han var egentlig en selvskreven kandidat, men så var det likevel en hake ved det hele. Lunders overordnede, ingeniør Holmboe, syntes ikke noe om å sende Lunder til fest på Admini, all den tid Lunder faktisk var kjent som en aktiv «sosialist». Det var for øvrig mange slike på Notodden i 1917. Beskjeden var i alle fall klar. Det skulle ikke sendes noen festdeltaker fra jernbanen. Lunder fikk altså holde seg hjemme.

Aksel Lunder var mer enn en erfaren lokfører. Han var en mann som bokstavelig talt hadde mange strenger å spille på. Både på Rjukan og Notodden ble han kjent som revyforfatter, artist, visesanger mm. Han kom til Telemark fra Narvik og Ofotbanen i årene da industrireisingen skjøt fart. Ved anlegget i Narvik hadde han arbeidet med rallare og slusk og var første lokfører som kjørte et malmtog ut på trekaia i Narvik.

Så søkte han jobb på Tinnosbanen. Han var lei av kulden i nord og ønsket seg arbeid på sydligere breddegrader. Han spurte overingeniør Holmboe om de trengte en lokfører. Holmboe sa det var for tidlig, men ba Lunder ta en titt på lokomotivet de hadde anskaffet til byggingen av Storemo-brua, et lite fem-tonns skiftelokomotiv, en Dekovil-maskin, for smalspor.

Det endte med at han ble ansatt i februar 1908. Ansettelsen var undertegnet av Sam Eyde personlig. Lunder var vant til å håndtere 70 tonns lokomotiver, men den lille Dekovilen gjorde nytte for seg. Lunder var med, så å si sville for sville oppover langs Tinnåas løp.

Tilbake til avskjedsfesten i 1917: På Admini var Sam og fru Elly festpyntet og klare. Bordene var dekket, det duftet mat fra kjøkkenet. Sam gledet og gruet seg. Han tenkte å holde mer enn én tale, men alt var ikke like lett. Avgangen var jo slett ikke etter hans eget ønske, men det var slik den måtte forstås. Vel, han hadde da kjøpt store jordbrukseiendommer nede i Vestfold. Folk skulle få høre – og snart se – hva moderne jordbruk går ut på! Det ville han si….

Da fikk han plutselig stukket en liten konvolutt i handa. En ung gutt hadde vært på døra og levert den. Jo, det var visst en av sønnene til lokomotivfører Lunder. Sam glemte sine taler. Hva var dette? Det var faktisk et dikt! Han leste, vers for vers – studerte ord og vendinger, kjente gleden stige. Jo, han var smigret. Ordene gikk visst rett til hjertet. Men hva mer var det Lunder skrev – at han ikke var invitert til festen, men følte likevel slik trang til å hylle «vor alles general»!

Her var ingen tid å tape. Det varte ikke lenge, så kom det telefonisk beskjed til lokfører Lunder – fra Holmboe. Lunder hadde å stille på festen; han var invitert som Eydes personlige gjest!

Han bodde på Tinnesand den gangen, like ved jernbanen – ikke så langt fra Admini. Det skulle bli en festaften av det uforglemmelige slaget, for de utvalgte som fikk være med. Eyde var tilsynelatende i perlehumør. Noen «plaster på såret» hadde han da også nylig fått. Minst én ærestittel, og han skulle fortsette som medlem i Hydros styre

Da han så, ifølge Lunder, gikk i gang med enda en tale til sine gjester, så avbrøt han plutselig, og så bort på Lunder: – Ja, du Lunder, du har jo skrevet et dikt om dette…!

Jo, Lunder hadde faktisk skrevet i verseform om sitt aller første og dramatiske møte med Sam Eyde. Det var en av pinsedagene i 1908, da vårflommen rev og slet i den uferdige jernbanebrua ved Storemo, slik at alle forsøk på å berge den var fånyttes.

Sein vår, regn og plutselig varme – den verst tenkelige kombinasjon. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen faretruende i Tinnåa. På Tinnosbanen kunne halvferdige konstruksjoner ikke stå imot slikt. Lokfører Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.

Overbyggeleder Eyde var varslet. Ved Graver gård i Lisleherad ventet lokføreren og tok Eyde videre til Storemo. Stikk i strid med hva Lunder hadde ventet, var det ingen sur og gretten gjest han tok imot. Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste både på Lunder og fyrbøteren.

Framme ved Storemo-brua tar Eyde et raskt overblikk. Ifølge Lunder falt ordene slik: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt?»  Og Lunder svarte for dem alle, som sant var, at det var vanskelig med maten, men at de greier seg! 

Det var da Eyde henvendte seg til tidligere nevnte overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det!» Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».

Det var blant annet dette den diktskrivende lokføreren hadde uttrykt i verseform.: «Jeg husker en natt, en bro falt ned…» Lunder noterer at han ikke vet om han leste godt, men bifallet var stort. Eyde kom og takket han i hånden og gav ham en klem!

Nå var visst stemningen kommet i det rette leie, med Lunder i begivenhetenes sentrum. Dr. ingeniør Julius Blich, som var festens toastmaster, oppfordret Lunder til å synge viser. Lunder sang flere viser. Så kom med ett en oppfordring om å synge «en lokal vise». Den het visstnok «Notodden Museum». Men da ble Lunder mer betenkt – og ga uttrykk for at «det var mange til stede som blev behandlet i visen». Derfor ville han helst slippe å synge den.

Kanskje ikke så uventet. Eyde var frampå og spurte: «Er jeg med?» Og Lunder kunne ikke nekte for det. «Hvor skal sleiva være, om den ikke skulle være i gryta?» lød svaret. Det var da politimester Finn Krogh grep ordet: «Bare syng du, Lunder. Jeg tar ansvaret!» Så ble det mer sang. Og ifølge Lunder var det slik at «alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».

To dager seinere var ny fest for Eyde og frue, da på Hydros Admini på Rjukan. Der gikk flere tusen i fakkeltog for å hylle og takke generalen. I utstillingen Gnisten på Verdensarvsenteret på Notodden er deler av Lunders dikt “Til vor General” tatt med. Kanskje var det ikke så underlig at sosialisten og lokføreren slapp inn blant fiffen på festen på Admini, for siste vers i diktet lyder slik:

Du er velkommen i hytte og hus,
Den bedste plass vi dig vilde byde,
Hva huset formaar, vi vilde deg yde.
Ja nu, da Generalen vor gaar,
En krans av gode minder der staar.
Fra aar tilbake fra anlægstiden,
Og mange, mange er kommet til siden.
For os du blir hva du altid var,
Vor General vor alles Far,
Et ideal av en arbeidsleder,
Til alles gavn, til Norges hæder.

Etter Eydes avgang i Hydro ble det tatt flere initiativ for å hedre hans rolle i selskapet. Ikke bare var det skapt ny industri. Det var også reist to nye bysamfunn. Det ble Rjukan som trakk det lengste strået og kunne invitere til avduking av Eyde-statuen. Det skjedde i oktober 1920. Herr og fru Eyde ankom Rjukan med ‘ekstratog’ i anledning festlighetene. Mer standsmessig kunne det ikke bli. Uvisst om det var Lunder som var lokfører på den turen….

TIL TOPPEN AV SIDEN

Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland

Nærradio kom i skuddet i første halvdel av 1980-tallet, men på Notodden hadde vi nærradio allerede før krigen (1940-45).

Når søndagskvelden kom, satt Hydro-mannen Rolf Johan Nygård i studio og tok for seg helgens sportsresultater. Hvis det var for lenge å vente for å få resultatet fra Snøggs bortekamp, så hang det en papirlapp i vinduet hos Telen og Teledølen. Så fikk jungeltelegrafen ordne den videre formidlingen. Folk flest hadde jo heller ikke telefon den gangen.

Radioen hørte til i stua, og det var den som serverte lørdagsunderholdningen. Rolf Kirkvaag var omtrent like stor kjendis som skøyteløperen Hjallis. I hjemmene var nok radioen enda mer for de voksne enn for barna. Nyheter og værmelding var svært viktig. Ønskekonserten hadde våre foreldre hørt på fra uminnelige tider. Det var omtrent like selvskrevet som at en eller flere i besteforeldre-generasjonen hørte på Folkemusikk-halvtimen hver søndag ettermiddag.

Som barn hadde vi ikke så mange radioprogrammer å velge blant. Barnetimen med Alf Prøysen var populær. Han skapte en oppslukende stemning med en herlig blanding av lune, tekst-sterke sanger, humor og stor fortellerkunst. Lørdag ettermiddag var kanskje et høydepunkt når vi hørte inngangsmelodien; «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen – hysj, hysj, hysj – så stille som mus». Da fikk vi til og med litt barnetime-godt. Ei lita flaske Asina og en bitteliten pose peanøtter. Popkorn skulle snart gjøre sin entre. Potetgull var ennå ukjent.

En kveld tidlig på 60-tallet ble stemningen dårlig. Far satt som klistret til radio-apparatet. Noe der ute i verden var alvorlig galt. Det ble snakket om Cuba og Castro, Kennedy og Krustsjov – og om Grisebukta. Atomkrig ble det nå likevel ikke. Så ble Kennedy skutt og verden var som fortapt en gang til.

Det var slett ikke slik at når det kom noe nytt i butikken, så kunne vanlige arbeidsfolk skaffe seg det. Økonomien var stram. For de som hadde bygd hus var renter og avdrag mye viktigere å håndtere enn å kjøpe ny komfyr, kjøleskap og TV. For en industriarbeider kostet det et par månedslønner å kjøpe en TV. Egen bil var lenge en utilnærmelig drøm. Hadde vi ikke råd til TV, så kunne vi forklare det med at «jo, vi skal kjøpe TV til Olympiaden». OL i Innsbruck i januar-februar 1964 blinket der framme. Da passet det å få TV-apparatet inn i stua.

Vi barna løp rundt og fikk med oss noen programmer i nabolaget eller på besøk hos onkler og tanter. Det var «Kosekroken», «Falkeklubben» og «Televimsen», «Pernille og Mr. Simpson» og «Familien Fred Flintstone». Men vi mente bestemt at ingen tegnefilmer kunne måle seg med «Skipper’n», som løste alle problemer med spinat og påfølgende rå muskelkraft.

Da vi omsider fikk vårt eget TV-apparat, var det høytid i huset – og åpningsseremoni i Innsbruck. Bildet var svart-hvitt, tidvis med innslag av litt snø. Vi hadde grenseløs tålmodighet med pausefisker og melding på skjermen som sa «Beklager teknisk feil», både på kryss og tvers.

TV-en fortrengte snart radioens posisjon i stua. Den ble så viktig at den helst skulle se ut som et møbel – et TV-kabinett i teak og med foldedør i fronten. Radioen fikk en ny tilværelse i stadig mindre utgaver. Kuréren inntok kjøkkenet og kunne bli funnet verdig til å bli med på tur, eller den ble plassert på hytta.

Selvfølgelig var vinter-OL mer enn velegnet til å samle folk ved skjermen. Nye programmer ble snart populære, og noen programledere tok spranget fra radio til TV. Erik Bye og Odd Grythe ble kjendiser i klasse med Rolf Kirkvaag. Hallodamer som Inger Lise Skarstein og Gerd Sjøholt fikk massevis av brev med spørsmål om å sende portrett med signatur.

Det var noe spesielt med programmer som gikk «På direkten». En programserie het nettopp det, og gjorde Odd Grythe veldig populær. Erik Bye seilte inn i de tusen hjem med «Vi går om bord». Slik ble radioen degradert til annenrangs lørdagsunderholdning.

Gleden over å få TV i huset var rett og slett stor. Mye kom inn i nye og etter hvert faste mønstre – så som å se på de store mesterskapene, både sommer- og vinteridrett. Skøyter var så viktig at avisene satte av helsider til par-sammensetning og plass til å skrive rundetider og regne poenger.

Vi så på alt nytt av tekniske ting i huset som framskritt. Kjøleskapet var et lite mirakel. Det hadde til og med en liten fryseboks. En sliten komfyr ble byttet ut – og så sto vi på venteliste for å få installert telefon. Den kom og gjorde livet mye lettere. En god del år framover var det naboer som kom på døra og ville låne telefonen – eller de ville at vi skulle ringe for dem når de trengte ei drosje. Telefonen hadde status: Skulle den henge på veggen eller måtte det anskaffes et lite bord den kunne settes på? Det ble lange samtaler om slikt.

I kjelleren kom det på plass en vaskemaskin som til og med sentrifugerte tøyet. Likevel var det som om alle forandringene var nærmest naturlige steg, og vi tenkte ikke så mye på hva de innebar. Mor tenkte nok en del på det. Mye ble mye lettere, og husmødre fikk mer tid til å være sosiale, både utenfor hjemmet – og i telefonen. Noen i mors generasjon kom seg etter hvert ut i arbeidslivet, men ikke så mange. Kanskje syntes de også at det var blitt litt triveligere å være hjemme og styre huset? Kanskje.

Foto: NIA Tekst: Trond Aasland

TIL TOPPEN AV SIDEN

Telen, 11. oktober 1969.

70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.

Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.

 Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos.

Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?

Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.

Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden.
Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav.
Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.

Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.

GRY.

TIL TOPPEN AV SIDEN.

Telen, 11. oktober 1969.

70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.

Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.

 Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos.
Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?

Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.

Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden.
Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav.
Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.

Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.

GRY.

Teledølen – fredag 14 januar 1949

Da jeg kom inn i den koselige stua på Haugmoen i Heddal her om dagen for å snakke litt med gamle Anne som mandag 17. januar fyller 90 år, var jeg ikke uvitende om at hun både åndelig og legemlig var i full vigør. Jeg ble likevel stående som et levende spørsmålstegn da kjøkkendøra gikk opp og en rank og en kan gjerne si ungdommelig kvinne kom mot meg, håndhilser og ber meg sitte mens hun sjøl plasserer seg i en stol ved bordet. Oppriktig talt tvilte jeg på om dette var henne mitt besøk gjaldt og det la jeg da heller ikke skjul på, for mitt inntrykk var at hun like så gjerne kunne være 60 som 90 år. Det ser ellers ut til at svært mange av hennes generasjon er overskuddsmennesker, privilegert med en jernhelse forenet med et lyst sinn og et godt humør, livsglede og pågangsmot.

Anne er født på Gveserud under Høibø 17. januar 1859. Hennes foreldre var John og Bergit Gveserud. Moren, Bergit, var fra Sletta under Haugholt i Hjuksebø og bryllupet deres sto 3. juledag 1858 på Gveserud. De ble viet i Sauherad kirke og da isen lå sterk og sikker fra Tinnsandbukta og ut over fjorden kjørte de isen både til og fra kirken. Annes besteforeldre het Lars Hansen og Anne Kittilsdatter. Lars var født på Bråtelia i Lisleherad og var husmann på Gveserud under Høibø all sin dag. Bestemorens far het Kittil Martinsen, men hvor han egentlig var fra erindrer Anne ikke. Hennes far hadde fem søsken. En bror av ham, Kittil, kom til Slettemo i Hjuksebø som den gang lå under Andengård, Hans kom til Valebø, Gregar til Skogen under Flaaten i Lisleherad, søsteren Rønnaug til Storemo i Lisleherad og ble gift med Kittil Barikmo og den andre søsteren, Gunhild, ble gift med John Morkkåsa i Lisleherad. Han gikk med kram, men han hadde også en gård i Sandsvær som het Glenna. Han utvandret senere til Amerika. Annes far, John, fortsatte heime på Gveserud sammen med foreldrene og da far hans måtte gi opp overtok han eiendommen og med den lystringa på Høibø.

Fra konfirmasjonsalderen og framover tjente Anne på forskjellige steder til hun i 1883, 24 år gammel, giftet seg med Halvor A. Haugen. Han døde for 6 år siden. De første årene bodde de på forskjellige steder til i 1887 da eiendommen Haugmoen under Nordre Sem ble ledig og de festet den på vanlige husmannsvilkår. Siden kjøpte de eiendommen og Anne har nå bodd her i 62 år.

Hun forteller at hun godt kan huske da Notodden bare var skog og villmark, så å si. Den første som slo seg ned der med handel – hun var den gang bare en småjente – var så vidt hun erindrer en tysk skredder, iallfall var han svært vanskelig å forstå, og det han solgte var kaffe, sukker, brød og annet småtteri. Men så begynte Johan Thomassen ved Postbrosletta ved Heivegen og her drev han til han gikk i gang med Furuheim hotell. Og så kom Rambergs-karene da, Steinar og Lars og begynte handel og etter hvert kom det også opp noen nye hus. – Her i bygda, forteller hun videre, – var det vanleg at husmennene arbeidde på gardane med lystring og ei tid om hausten låg dei på tømmerhogst. Betalinga var 2 mark tylfta, i kroner og øyre blir vel det 1,60. Og arbeidsdagen var lang, i onnene frå klokka 4-5 om morgonen og til klokka 8-9 om kvelden og etterpå var det å taka fatt heime med slått, skurd, nybrott og anna. Innhaustinga og slikt laut kona og barna taka seg av. Det same var tilfelle i tømmerkøyringa om vinteren. Då måtte karane opp klokka 4 og stulle hestane og ved 7-tida drog dei til skogs. Morgonmaten låg påsmurt og ferdig i bordskuffen og tykte enkelte at det blei alt for lite fekk dei litt graut frå kvelden før attåt. Frå dei reiste til skogs om morgonen og til dei kom att ved 3-tida om ettermiddagen fekk korkje folk eller hestar mat og dei var derfor så svoltne når dei kom heim ofte at dei beint fram var gjennomsiktige. Betalinga når dei lystra var 8 skilling (28 øre) dagen om vinteren, om våren og sommaren 12 skilling (42 øre) og i slåtten 16 skilling (56 øre). I onna var det å gå rett på jordet og slå, 4 til 6 karar i skårgangen, til klokka var 6-7 då dei fekk bisken (morgonmaten), tvo kakuhalvningar påsmurt smør og prim. Så var det å slå att til klokka 9 då dei fekk graut og sur mjølk og ei halv times kvild. Middagen var klokka 1 og då fekk ein anten flesk og jordeple eller »spa» (kjøttsuppe) og til drikke attåt sur mjølk oppblanda med vatn, eller blande som det vart kalla. Maten vart deila likt ut til alle på flatbrødleivar. Slikt som kniv og gaffel fanst ikkje, ein fekk bare treskeier som etter bruken vart sette i »skeikammen» på veggen. Når ein fekk graut og mjølk åt alle av same fata. Ved 5-tida var det økt (eftasverd) og maten var då den same som om morgonen og til kvelds graut og mjølk så sur at ho spraka.

Kvinnfolka som tente på gardane låg heller ikkje på latsida. Dei som hadde innearbeid karda, spann og vov vadmål og verken til klær og anna. Eg for min part stulla for det meste for eg lika best å stelle kretura. Eg hadde 18 daler for året, 2 par sko og 10 alen lerret. Om vinteren hadde eg ein 15-16 kyr, kalvar og sauer å stelle. Alle desse skulle ha vatn og det var ikkje som nå, bare å trykke på ein knapp. Nei, me måtte fyrst bera vatnet frå vassposten og til det svære kjørelet i eldhuset. Så var det å fyre opp under bryggepanna kvar gong ein stulla og bera det varme vatnet til fjøset for kvar ku skulle ha sørpe og dertil drikke. Morgon og kveld hadde me så mjølkinga då som nå og mjølka bar me inn i eit digert spand »på stong» me kalla. Det vil seia at stonga var tredd gjenom honka på spannet og så var det tvo då til å bera. Slik skulle dei ha det nå til dags! Og så låg me i fjøset da, veit du, gjerda var slik den gongen, og godt og varmt hadde me det då og dessutan var det svært lettvint når me skulle skygne (sjå til) kyr som skulle bera. Ved sida av fjøsarbeidet satt eg på årlag og spann. Årlaget var 3 merkar ull i vika og det vart då å karde og spinne ei snelle til dagen ved sida av stullet og dette garnet måtte spinnast så grant som råd var då det skulle vera til verkensstamp. Første åra eg tente på Høibø vov eg også mykje. Såleis ein vev grønt vadmål på 20 alen som Leiv skulle ha og dessutan ein annan vev vadmål på 50 alen. Eg var den gongen i mitt 18. år, men eg kunne både veve, renne og spinne og eg vov 5 alen til dagen. Om hausten var det å stå i eldhuset å baka flatbrød, og til sine tider var det så kaldt at deigen fraus på fjøla.

I fleire somre satt Anne også til støls, forteller hun. I alminnelighet hadde hun 12 til 14 mjølkekyr og en del kviger, kalver og sauer. Til å hjelpe til med gjentinga hadde hun med en guttunge. Første gangen hun dro til støls var hun i 20-årene og da hun og buskapen ga seg i veg mot fjellet visste hun ikke engang vegen, men fulgte trøstig en gammel ku som hadde vært på denne stulen i mange år og de kom da også vel fram. Det gikk forholdsvis mere ved på stulene den gang enn nå. Slikt som separator hadde en ikke og en måtte derfor ha mye varmt vann til rengjøring av tråg og kjøreler, og all ved både til dette, til ysting og primkoking måtte hun finne sjøl ute i skogen og bære heim til seterbua. – Det var eit forferdelig slit og ukoseleg kunne det også ofte være om hausten når det var regn og mørke kveldar, men når våren kom lengta eg til fjells att og måtte av stad, sier hun. I fire sommere var Anne på Fyrebøen inne på Hjartdalsheiene, om lag seks mils veg frå Heddal og hun har også vært i Grotvassdalen på Svartdalsfjella, dit er det enda lenger enn til Fyrebøen. Siste sommeren hun lå på stulen var hun på Skulsbu i Sauherad sammen med søskenbarnet sitt, Gunhild Skogen. Anne var der for Leiv Neset og Gunhild for Tov Ramberg i Tinnegrend. I den andre bua var det en jente fra Flåta og en frå Kulhuset i Sauherad.

I alle år Anne var i fjellet gjette de buskapen hver dag og hun mistet ikke en klauv og det hendte heller ikke ulykker eller uhell av betydning. Hun har heller aldri råket ut for bjørn eller andre av skogens ville dyr unntatt en gang en rev forvillet seg inn blant buskapen, men den gikk der og spankulerte omtrent som det skulle så være! Hun forteller også om en sommer i Grotvassdalen da det regnet fra de kom og til de reiste. Hver kveld før de la seg satt de på sengekanten og vridde klærne de hadde på kroppen og om morgenen når de sto opp av senga var de formelig innhyllet av damp fra de varme men ennå våte klærne. Men kuene melket likevel svært bra den sommeren. Av 25 kuer ble det 55 pund smør (330 kilo).

Den gang som nå hadde ungdommen trang til å more seg. Om våren og framover hadde de vaken, det vil si at de fikk tak i spillemann, gjorde opp varme og danset i det vakre skinnet fra bålet hele vårnatta lang. Om vinteren fikk en låne hus til kaffegilde her eller der i småstuene i bygda. Kaffi holdt de sjøl, men fikk kona i huset til å koke den, spillemannen spilte og ungdommen danset mens tyriilden blafret og brente på åren. Spillemenn som jevnlig ble brukt var Ambros Haugen og Johans Håråldsen som budde i Kaperstugo.

– Første tida me var gifte, Halvor og eg, forteller Anne videre, – måtte leiga av jordvegen svarast ved lystring på garden og slikt som reide pengar var det lite av. Dersom noko skulle kjøpast var det vanlege for oss som for alle andre husmenn at ein fekk ein anvisning av husbonden og eg hugsar at me eit år bare fekk 5 kroner i reide pengar. Men så vart det endelig til det at avgifta på eigedomen kunne betalast med pengar i staden for pliktarbeid og då tok Halvor arbeid i rensken på Tinfos, det tyngste arbeid som tenkjast kunne. Han måtte opp kl. 4 om morgonen og gjeva seg i veg til arbeid kl. 5 eller før etter som vær og føre var og så arbeidde han i 12 timar, frå klokka 6 til 6, og så var det å traske heim igjen og vera heime ved 7-tida. Ei tid arbeidde han om natta og då var det ofte at han somna med kaffikoppen i handa om morgonen. Etter han kom heim hadde han også nok å gjera, legge i hop ved, arbeida på jorda, stelle skoa til barneflokken i stand og anna. Frå fyrst av var dagbetalinga 2 mark (kr. 1,60), seinare auka denne til 2 kroner og etter kvart vart det også både bedre betalt og stuttare arbeidstid, særleg frå den tid Halvor tok arbeid på Salpeterfabrikken. Men slik tilhøva var seier det seg sjølv at mykje av arbeidet heime fall på meg, det kunne ikke onnorleis vera, og det er ikkje få høybyrder eg har bore inn og heller ikkje få vassvendingar eg har gjort frå ovanfor Klokkarrud og heim, ein veg som tok 20 minuttar att og fram. Det var vatn til huset, til vask og til dyra. Men etter kvart som borna vaks til fekk me god hjelp av dei, snille og arbeidsviljuge som dei alltid var alle sammen. Endeleg kom då også den dagen at me fekk handpumpe og nå har me elektrisk pumpe, men eg synest eg kjenner tyngda av vassbøttene i armane mine den dag i dag, seier Anne som altså har opplevd tre faser av utviklingen på dette området.

Ved siden av vannbæringen var det å få heim ved et forferdelig slit. Fra våren av og til snøen kom var det å gå omkring på åsene og samle tråsåved (kvist og slikt) og bære den heim og det var både tidt og ofte at ryggen verket etter de tunge børene. – Men, sier Anne til slutt, – ein må ha humør og arbeidsglede, hadde eg ikkje havt det ville det aldri ha gått. Dessutan må ein taka livet og lagnaden som den kjem, eg fær ikkje meir den dagen eg græt enn den dagen eg lær, som ho gamle Kjersti, mor til Halvor sa. Dette er sannhetsord med adresse til noen og hver.

Anne har hatt 9 barn, hvorav 8 lever og alle sammen har kommet seg godt fram. Tre av sønnene, John, Ole og Andres er i Eydehavn ved Arendal og i gode stillinger. Halvor er ved Heddal Elektrisitetsverk og har bygd seg en koselig heim et lite stykke fra morens eiendom og døtrene Anne, Bergit og Kjersti er alle godt gifte. Den yngste datteren, Tone, er heime og med omsorg og kjærlighet skjøtter hun om sin mor så denne med god grunn kan si, at hun har det så godt at hun ikke kan ha det bedre. Det var å ønske at alle gamle med et langt og strevsomt liv bak seg kunne si det samme.

Årmålsdagen feires søndag den 16. januar. Og som i svunne dager vil barna igjen samles heime hos mor og glede og ære henne for hva hun alltid har vært og framleis er for dem – den kjæreste på jord.

Teledølen lykkønsker hedersgjesten med 90 års dagen.

L. Br.

Avskrift av John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

Amerikaners reiseerindringer fra en sommer i Telemark.

Telen – mandag 21 mars 1977

»Den følgende dag, da vi våknet hos jomfru Holst i Heddal, var det en søndag. Etter å ha spist frokost reiste vi til kirken, som over hele Skandinavia har ord for å være en av de vakreste så vel som av de eldste i Norge. Det sees i »Bennets Guide Book» at den er oppført i »byzantinskgotisk stil», men meg synes den å være ulik de kirker av denne stil, jeg har sett i Italia. Jeg vil overlate avgjørelsen herav til folk, som er mer hjemme i arkitekturens hemmeligheter, og jeg vil innskrenke meg til å fremheve, at intet kan være behageligere for øyet, enn den vakre symetri, som finnes i denne lille kirke. Den er så yndig og så lett, at det likner et leketøy for barn, som ved en umild berørelse synes å ville kunne falle sammen på en gang, å kunne blåses over ende som et kortspill».

Det var amerikaneren Alfred C. Clark som skrev dette om Heddal kirke i 1869. Han og hans venn, sangeren Severin Skougaard, som fulgte ham på reisen i Telemark, gikk inn i kirken denne søndag formiddag, just som menigheten var til skrifte. Bøndene var i sin beste stas. «I hvor alvorlig stemning vi endog var, da vi trådte inn i kirken, var der dog visse sider av gudstjenesten som brakte oss ut av konseptene. Klokkeren var således en lang og tynn person, som sang salmene lystelig og messet amen så det klang, idet han brukte sitt vidunderlige organ i videste omfang, som det syntes, til største fornøyelse for seg selv og sine tilhørere. Da han imidlertid merket, at flere av menigheten vendte seg om og så opp til galleriet, hvorfra der hørtes en enda vidunderligere stemme (sangeren Skougaards, som sammen med Clark hadde tatt plass her oppe), begynte han å puste seg opp og svulme som frøet i fabelen. Han skrek enda høyere, hans ansikt ble purpurrødt av anstrengelsen. Han var overgått i sin egen forretning, gjort til skamme i hele menighetens påhør. Akk! jeg frykter klokkeren var kommet helt ut av likevekt for den søndagen, og at der i hans indre bodde vrede og raseri i stedet for fred og kjærlighet til nesten. Vi ble ennå en stund, men fant det snart rettest å trekke oss tilbake», skriver Clark i sin reisedagbok.

Mens de ventet på middagen, besluttet de å bese Tinfos ved Notodden. En del av veien dit gikk gjennom en granskog, full av majestetiske trær. «Fossen selv, som nest Rjukan er den mest kjente i Telemark, er meget storartet. Det omliggende landskap er variert og vakkert, og hovedinntrykket av Tinfossen med dens klare smaragdfargede topp og med den virvlende hvite, skummende vannmasse ved dens fot, er ikke uten et visst preg av storhet». – 

På veien til fossen stanset de en stund i en velstående bondes hus. Hans kone, som bevertet gjestene med brød og tykk melk, var en ren skjønnhet. «Hennes skjønnhet og ynde ville ha gjort henne bemerket overalt, som hun også uten tvil er det i Telemarkens fredelige dal», skriver Clark. 

Neste morgen forlot de Heddal, «Det inntrykk vi mottokk derav var, at det snarere var en fruktbar og vakker eng enn et storartet landskap, eller hva vi ville kalle en «særdeles smukk» eng». –  Veien til Tinnsjøen førte gjennom store skoger, forteller Clark, som har lite å si om reisen opp til Tinnsjø, uten at de hadde det så ondt som deres verste fiende ikke kunne ha ønsket dem det verre, utsatt som de var for en ren syndeflod, som uavladelig forfulgte dem! En liten del av akterdekket av det lille dampskip, de reiste med, var beskyttet mot været med en stump seilduk, som var oppslått over dem. «Det var oppfylt med kister, baller, pakker, og med ting av alle slags, og kunne kanskje gi en tilstrekkelig beskyttelse for egnens bønder på deres korte reiser fra nabo til nabo, men for oss, som ikke har amfibienaturen i oss, ville et ordentlig tak over hodet ha vært langt mere velkommen».

Men da de omsider kom frem til «Orenes» var alle ubehageligheter glemt for herfra var reisen gjennom Vestfjorddalen en ren fornøyelsestur, skjønt regnet ennå ikke var helt opphørt. Det var et dalføre som Clark ennå ikke hadde sett maken til. På Dale kastet de av seg regntøy og yttertøy, vred vannet av hodeplaggene og gjorde seg i all hast ferdig til å spise kveldsmat. Christian Engel og hans vakre søster bød velkommen, og trakterte dem med det beste deres spiskammer «hadde», som dog, når sant skal sies, var «dårlig nok». »Det var bare vår gode appetitt, som brakte maten til å krype ned». Men hva sengerom og losji angikk, var de bedre farne. De moret seg med å lese i »skyssboken» og med å more seg over alle de »dumheter» som der fantes nedskrevet av forbifarende gjester, bl. annet følgende, skrevet av John Peckham fra London i 1858: »Etter mange opp og ned dumpninger på kongens landevei i det såkalte skyss-kjerrer, ankom jeg endelig til foten av Gaustafjell. Termometeret stod den 3. kl. 7 ettermiddag i skyggen på 54 grader og i solen på 73 grader R. Dersom dette gode vær vedvarer, vil Gausta bli nødt til å ta av sin snøhette for å hilse på det!»

Neste morgen var det fint vær, og de to venner dro tidlig av sted til Rjukanfoss. På veien traff de to personer. Den ene var en sorenskriver. Han var en ganske pussig herre, som stadig prøvde å si morsomheter, beretter Clark. – »Jeg synes ennå jeg ser han komme oppover veien med sin stakkars magre skyssbonde ved sin side, Don Quijote og Sancho Panza, men hva det fysisk angår i omvendt orden, og jeg oppdaget snart at det ikke var for å bekjempe værmøller at de var sammen. Som jeg siden hørte, hadde dette asen av en sorenskriver truet den stakkars bonde til å befordre seg til Rjukan og tilbake igjen for halvparten av den vanlige skyssbetaling».

Sorenskriveren fortalte med skrekk og bestyrtelse at det ikke var å tenke på å komme fram til Rjukanfossen. Han hadde vært der og var glad for å ha sluppet fra det med livet. »Han var ingen kujon, men veien stod under vann, og den kjekkeste, – blant hvilke han sikkert ikke kunne regnes, – måtte gi seg. Da vi imidlertid allerede hadde hr. sorenskriverens moralske målestokk (Gud bevare oss for noensinne å forsøke på å ta mål av hans berg av et corpus (kropp), så lot vi oss imidlertid ikke skremme av den busemann, han truet oss med, men dro trøstig videre».

De kom om en stund til en gård, ikke langt fra fossen, der de stanset for å drikke melk. Gården hadde et nett utseende, som tydet på at det var en »ordentlig sparsommelig og renslig» mann, som eide den. I speilrammen fant de et portrett av fiolinisten Ole Bull. På den andre siden av værelse var der en stor, rommelig seng, og på kanten av treverket, som dannet sengehimmelen, var der med gotiske bokstaver malt følgende inskripsjon: »Her er min Seng og Sovested. Gud la meg sove i Din Fred. 1865».

Da de hadde nådd det hus, som lå ganske nær fossen la de fra seg deres »provisjoner» i et av værelsene og skyndte seg avsted for å se Rjukanfossen. Om synet av fossen skriver så Clark: »Enhver fremmed må, antar jeg, bli noe skuffet ved det første syn av Rjukan. Dette kommer ikke av at det skulle være noen egentlig mangel på skjønnhet eller på malerisk effekt ved fossen selv eller ved dens nærmeste omegn. Det kommer simpelthen derav, at der ikke gies noe punkt, unntatt fra den smale fotsti, Maristien, hvorfra han har et riktig og adekvat syn over fossen. Slik som det nå fremstiller seg for beskueren, er det dog likevel visst, at Rjukan øyensynlig vokser under betraktningen. Maleriet er virkelig smukt i sin helhet. En slik scene, når den viser seg for beskueren i solnedgangens fargetoner, vil ikke bli glemt, når man engang har sett den». Da de hadde sett en stund på fossen, vendte de tilbake og begynte å gjøre forberedelser til middagsmat. Skougaard, som hadde gjort seg til venns med husets folk, fikk lov til å benytte kjøkkenet og det smule kjøkkentøy som der fantes. Han kokte nå kaffe, og deretter fikk han i stand en kjøttrett og pannekaker. Clark satt i mens på et platå med vakker utsikt over Vestfjorddalen. – Da de hadde spist, »begynte den egentlige fornøyelse». Skougaard hadde vunnet folkene for seg ved traktement av kaffe, snaps og »melkepunsj». Da de var kommet i godt humør, fikk han dem til å danse springdans. Sønnen i huset spilte på munnspill. – Især var skyssgutten fra Mæl flink til å gjøre hallingkast.

Neste ettermiddag dro de avsted for å bestige Gausta. – Om kvelden kom de opp til en seter, der de hadde besluttet å bli natten over. »Her tok vi et passende værelse i besittelse og forsøkte å gjøre oss det så bekvemt som omstendighetene tillot det». Det første de gjorde var å få gjort opp ild. Og det var hurtig bestilt. Men nå viste der seg en vanskelighet. Størstedelen av hytten gav elementene fritt spillerom, idet den kun sparsomt var forsynt med tak. Man kunne iallfall se himmelen gjennom taket. Like under dette punkt var arnestedet oppstilt, og de hadde satt seg rundt om »peisen». De hadde tenkt på denne måte å tilbringe en koselig stund i selskapelig hygge, før de gikk til sengs. Men akk! En fryktelig røyk begynte å stige i været, eller rettere sagt, den skulle nettopp til å stige til værs, men det gjorde den ikke, da den ble drevet tilbake igjen av et kraftig vindstøt og like i ansiktet på de omkringsittende. »Behageligheten ved under disse omstendigheter å dvele ved arnestedet til den lyse morgen var kun ringe», skriver Clark, »hvorfor også jeg og Skougaard i all stillhet gikk bort og tok den del av hytten, som virkelig befant seg under fullkomment tak, i besittelse, hvilket ikke var mer eller mindre enn et privat sovested og et oppbevaringsrom for melkeringer og andre husgeråd. Skougaard brøt hengelåset, og her fant vi en slags hylle, som hvilte på noen vaklende stolper. Dette var sengen. Stedet var imidlertid forholdsvis vel bevart mot vind og vær. Da vi var krøpet inn her og hadde tatt vår nye hule i besittelse, falt vi snart i dyp søvn». 

Morgenen kom, men godt vær kom fremdeles ikke. Det var også tåke og ingenting å se av fjelltoppen. De bestemte seg derfor å vende tilbake til Dale, dit de kom i tussmørket. Neste dag gikk reisen nedover dalen til »Oernes». – Her traff de to studenter ved navn Schøtt og Krogh, som drakk kaffe med dem og fulgte dem til Tinfos. Herfra og til Bolkesjø var veien »neppe flatere enn om vi hadde steget opp og ned av Andesfjellene». Bolkesjø hadde en romantisk beliggenhet, syntes Clark, som ikke langt fra gården hadde en glimrende utsikt over panoramaet.

Og så gikk reisen videre til Kongsberg.

Per Berg.

Avskrift av John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

Teledølen 8.11.1934.
Av direktør H. B. Holta.

Notodden skylder industrien sin tilblivelse.

For mange står der likesom en nimbus av mystikk over byens industri på grunn av dens til dels hurtige oppkomst, men selv om tilblivelsen og utviklingen på Notodden har adskillig av eventyrets glans over seg, er det da ingen mystikk ved dette. Det hele er solid forankret i virkelighetens verden, og dataene for de forskjellige utviklings trinn ligger i dag vel til rette.

Allerede lenge før den første egentlige industri gjorde sitt inntog på Notodden i 1873, da Tinfos vannfall med tilhørende grunn ble fra solgt Søndre Tinnes ved skjøte av juli s.å. Til herrene brigadelege Schiøtt, ingeniør Sinding, brigadelege Vogt, byråsjef Voss og kjøpmann Hans T. Horn, som anla et tresliperi ved fossen, hadde der fra omkring 1807 vært mølle drift under gården Tinnes til for maling av korn fra de omliggende gårder. Vannet til driften av møllen ble ledet gjennom en tunnel på Tinfos venstre side, som ble brent i fjellet ved hjelp av ved mellom årene 1790 og 1807.

I 1858 overdro Leif A. Høybø ved arvefeste den til hørende vann og landstrekning ved Tinfossen til ingeniør O. Lagerwald m. fl. til anlegg og drift av et sagverk på Tinfossens østre side. Der ble arbeidet et par år med dette anlegg, men kort tid etter at driften var satt i gang, inntraff der storflom, som tok med hele anlegget. Lagerwald og hans medarbeidere mistet lysten til på ny å søke utnyttet denne del av vannet i Tinfossen.

Sliperi industrien og papirfabrikasjon av tremasse var i syttiårene ennå i sin barndom. Det sliperi som ble anlagt i 1873 arbeidet tungt økonomisk tross betydelig finansiell støtte av en av interessentene, brigadelege Schiøtt, og allerede i 1879 gikk det over til ingeniør O. Tobiesen og generalkonsul Carl Christophersen, som begynte produksjon av brunt trepapir. Driften gikk imidlertid dårlig og etter tre års forløp solgte de hele de daværende anlegg til statshaptmann Kirsebom.

I 1888 anla han en ny papirfabrikk ved siden av den gamle (det nåværende kold sliper) og installerte en brukt papirmaskin, innkjøpt i England, men driften svarte seg fremdeles ikke. Det er oppgitt at Kirsebom i alt tapte 1,1 million på oppbyggingen og driften av Tinfos Papirfabrikk. Interessant er det å lese hva den tekniske bestyrer ved Tinfos Papirfabrikk fra 1877 til 1893 (med et års avbrytelse 1890 – 91), ingeniør A. H. Utne skrev i 1910 om forholdene ved Tinfos:

«Det er i grunn merkelig hvor hurtig utviklingen er gått for seg, Når jeg nå tenker på den første vinter på Tinfos, uten dampskip fra jul til mai, uten telefon, post over Heia 2 ganger om uken, intet verksted, bare den gamle rønne av en smie, og fabrikken bare som en prøveklut , men alt skulle gå i orden, penger skulle tjenes straks, intet skulle koste noe, så er det ikke det minste rart at det gikk som det gikk. Men de vet at noen måtte gå foran, og disse stuper som oftest.»

Ved auksjon i 1894 ble fabrikken kjøpt av følgene herrer fra Skien: O. H. Holta, H. C. Hansen, H. H. Holta, brødrene Carl Schiøtt og byråsjef Schiøtt, samt brukseier N. Kittilsen. Disse drev den gamle papirfabrikken til 1895. Et nytt sliperi (det nåværende gamle) ble anlagt og i 1902 ble den første elektrisitet produsert ved Tinfos, i det der da ble utbygget 2000 hk. I 1904 – 05 ble yttelige5000 hk. Utbygget og Tinfos kraftstasjon nr. 1 fikk den indre og ytre skikkelse som den har i dag.

I 1906 ble Tinfos kraftanlegg nr. 2 påbegynt og ferdig utbygget 1911. Her er installert 4 aggregater på fra 4500 – 6500 hk.

For å skaffe anvendelse for den elektriske energi som ble utbygget ved hjelp av Tinfossen i løpet av de nevnte 11 år, ble først Notodden Calcium Carbidfabrikk bygget i 1900, etter initiativ av Tinfos Papirfabrikks eiere. Produksjonen av Calcium karbid støtte til å begynne med på visse tekniske vanskeligheter på grunn av det valgte produksjonssystemet. Et tysk firma hadde påtatt seg større forpliktelser med hensyn til produksjonens størrelse enn det kunne holde og driften ble økonomisk ulønnsom. Dette system måtte derfor forlates, hvor etter der ble installert karbid ovner av engelsk konstruksjon. Det nye produksjonsapparat svarte stort sett til forventningene, og en regelmessig produksjon av Calcium karbid fulgte i årene inntil etterkrigen, da de voldsomme forandringer av markedsforholdene, som også rammet et produkt som karbid, bevirket en høyst uregelmessig produksjon fra det ene år til det annet også for denne virksomhet. Etter 1926 har imidlertid karbid produksjonen vært noenlunde jevn.

Noen beskrivelse av den tekniske fremgangsmåte for denne produksjon finner jeg her ikke plass til kun vil jeg nevne at Calcium karbid som er en kjemisk forbindelse av Calcium og kullstoff og som fabrikkeres av antrasitt kull og kalkstein og kalk som behandles i en elektrisk motstands lysbue ovner, har fått en langt videre anvendelse i teknikken enn man ved århundreskiftet, da produksjonen av dette produkt for alvor tok sin begynnelse, hadde tenkt seg. Belysningsøyemed var jo hovedanvendelsen, senere kom den autogene sveising som anvender store mengder Calcium karbid. Nevnes bør til like den stigende anvendelse karbid har fått i den kjemiske industri som utgangsmateriale for en rekke viktige produkter, f. eks. farveindustrien. Av interesse er det også å peke på at over Calcium karbid kan man fremstille bensol, en veske der som bekjent i stor utstrekning kan erstatte bensin. Dette interessante kapitel fører imidlertid for langt å komme inn på her.

Jeg nevnte utbyggingen av Tinfos nr. 2, hvor til vannet tas fra Sagafoss. For å skaffe anvendelse for denne elektriske energi ble Tinfos Jernverk anlagt i 1911. Etter forutgående prøvedrift med jern smelting for ad elektrisk vei å fremstille råjern.     Det første styret i dette selskapet var direktør O. H. Holta, generalløytnant W. Olssøn og major P. Schwartz.

Som ved så mange anledninger når der skal brytes vei, hvor tidligere ingen er, møtte driften av dette verk store vanskeligheter, senere også økonomisk. Her er imidlertid ikke stedet til detaljert å beskrive disse, men når man nå har det på avstand kan det være av interesse å nevne at da det knep som verst økonomisk, måtte styrets formann personlig skaffe penger til arbeidernes og funksjonærenes lønninger, kreditten var nemlig stengt. De tekniske vanskeligheter ble etter hvert redusert, men med det den gang bygde produksjonsapparat ble de imidlertid ikke overvunnet. Produksjonen var til å begynne med kvalitetsråjern for stålfremstilling og støperi bruk. Jernmalmen ble tatt fra Langø ved Kragrø og ble transportert til Notodden pr. lekter.

Råjern produksjonen steg til ca. 10000 tonn pr. år, og denne produksjon ble med vekslende størrelse fortsatt etter krigen, da det på grunn av sammenbruddet på jern markedet ved siden av denne produksjon ble nødvendig å se seg om etter andre produksjonsmuligheter. Der ble etter hvert opptatt produksjon av jernlegeringer av forskjellig kvaliteter, som nå er blitt et uunnværlig halvfabrikat til all slags stålfremstilling, således kiseljern, kiselmanganjern, kiselaluminium m. fl. Legeringer av denne art fremstilles i flere forskjellige land og det kan i denne forbindelse nevnes at de i vesentlig grad har bidratt til at man i teknikken i så stor utstrekning har kunnet imøtekomme de strenge krav som nå stilles til stålets kvalitet ved forskjellige anvendelser. Hånd i hånd med den nevnte omlegging av produksjon ble verket etter hvert modernisert og bedre utstyr med forskjellige tekniske hjelpemidler som i høy grad har bidratt til en konkurransedyktig drift, således at der hittil under de forskjellige konjunkturer har kunnet holdes en jevn produksjon i gang.

Tidligere er nevnt anlegget av det gamle sliperi ved Tinfos. I årene etter krigen fremkom der oppfinnelser på det sliperi tekniske område, som gjorde en stor del av den gamle tremasse sliperi lite svarende til tidens krav. Rasjonaliseringen hadde nådd denne del av produksjonslivet, også på det område måtte man følge med eller før eller siden gå til grunne med de gamle produksjonsmidler. Tinfos papirfabrikk var en av den første tremasse fabrikker som i 1928 installerte oppfanging maskiner for tremassen i et nytt mindre sliperi ved Heddalsvatnet. Etter ca. 3 års drift på grunnlag av de innvunne erfaringer utvidet sliperiet til en produksjon av 50000 tonn tremasse pr. år og fortoner seg nå i en helt moderne skikkelse. En nærmere beskrivelse av dette anlegg som er forsynt med de siste forbedringer på de områder av teknikken hvorpå denne fabrikasjon grenser inn, vil føre for langt å gi her. Det skal bare nevnes ar råmaterialet, tømmeret, som går innpå den ene side av sliperiet, bare en gang på vei til det ferdige som føres direkte ut i lektere, behandlet av menneskehender ellers utfører maskinene resten.

Man kan si at denne utvikling mot å gjøre det manuelle arbeid mer og mer overflødig i en tid da tilgangen på menneskelig arbeidskraft er stor, er feilaktig, og i virkeligheten i stor utstrekning bidrar til øking av de arbeidsledige antall, men således er det etter min mening ikke riktig å se det. Man glemmer nemlig lett den økede beskjeftigelsesgrad på konstruksjonskontorene, i maskinverkstedene og i nye industrier som bl. a. en følge av rasjonaliseringen, og man overser også at man ved en forenkling av produksjon prosessen på enkelte trinn oppnår adgang for flere mennesker til på en billigere måte å komme i besiddelse av de ferdige produkter. Under en hver omstendighet måtte en eksportindustri holdt på foreldede produksjons måter, mens utenlandske konkurrenter med begjærlighet tak alle tekniske fremskritt i sin tjeneste , være forberedt på innen rett lenge å gi avkall på enhver form på arbeidskraft. Ved Tinfos papirfabrikk har rasjonaliseringen ikke medført ledighet av arbeidskraft hittil, idet den nye virksomhet er kommet som et naturlig ledd til det gamle, men hvor lenge det kan vedvare av henger av de faktorer som jeg her ikke kan komme nærmere inn på.

Jeg må nå gå et skritt tilbake i utviklingen og nevne de data som ble utgangspunktene for den sterke industrielle utvikling i Notodden bys historie.

I 1903 kastet ingeniør S. Eyde sine øyne på Notodden, som et passende sted for oppførelse av en prøvefabrikk for kalksalpeter fremstilling etter den av Birkeland – Eyde metode. Fra Tinfos Papirfabrikk ble leiet ca. 2500 hk. Og 2 mai 1905 ble den første salpeterfabrikk etter nevnte metode satt i gang. Prøvedriften gikk heldig og allerede etter 2 års forløp ble de store anlegg på Notodden oppført. Det ble en bedrift og en produksjon som etter hvert utviklet seg til en storindustri av høy rang og som har fått den største betydning ikke bare for Notodden, men for det hele land.

Det vil også her føre for vidt å gi selv en kort populær beskrivelse av fabrikasjonens gang. Det må være nok å nevne at kalksalpeteren, som var det første produkt, her ble framstilt av kalksten, luft og vann. Luften som inneholder ca. 77 % kvelstoff og ca. 23 % surstoff, blir ført inn mot den såkalte Birkelands sol, o store ovner, hvor luftens kvelstoff og surstoff forener seg til kvelstoff oksyder, som gjennom flere prosesser sammen med vann bringes over i fortynnet salpetersyre, som igjen sammen med kalksten ved krystallisasjon gir kalksalpeter.

Denne fabrikasjonsmetoden er nå foreldet idet tyskerne Haber – Bosch med 1/8 del av den kraftmengde som går med til fabrikasjon av kvelstoff etter Birkeland – Eyde metode, fremstilles ammoniakk, som er en kjemisk forbindelse av kvelstoff og vannstoff. Direkte av elementene ved å lede disse gasser i et bestemt forhold over et kontaktmiddel. Kvelstoff fremstilles da først ved fraksjonert destillasjon av flytene luft og vannstoff ved elektrisk spalting av vannet. Ammoniakken blir da utgangspunktet for de forskjellige kvelstoff forbindelser. Dette er i all korthet hovedprinsippet for den metode som benyttes i de nyeste anlegg ved Notodden Salpeterfabrikker.

Den elektriske energi som Norsk Hydro anvender i sine virksomheter på Notodden, overføres først og fremst fra deres kraftstasjoner ved Svælgfoss, som ble ferdig bygget i årene 1907 – 13 og 1915 og er beliggende utenfor Notodden by.

Imidlertid eier Norsk Hydro innen byens grenser Lienfoss Kraftstasjon hvorfra kraften overføres til Notodden Salpeterfabrikker. I Lienfoss, som ble ferdig bygget i 1911, er installert 4 generatorer a 4100 hk.. De 3 fosser som Tinnelven danner på sin vei gjennom byen, er således godt utnyttet, bortsett fra Notodden Kommunes andel av Sagafoss, som imidlertid neppe kan utnyttes med økonomisk fordel uten i samarbeide med Tinfos Papirfabrikk, idet Sagafossens fallhøyde ca. 7 meter er for liten for den regulerte vannføring.

Når man kaster et blikk tilbake på Notodden bys store industri og betrakter den i dag kan det på bakgrunn av det stadig aktuelle arbeidsløshets spørsmål være naturlig å spørre om der ikke finnes videre muligheter for produksjonsliv i byen, muligheter, som hvis de blir riktig utnyttet, kan gi levebrød ikke bare for det overskudd av arbeidskraft som er i byen i dag, men også for en naturlig befolkningstilvekst. Det er vanskelig å spå fremtiden, særlig i en så vanskelig tid som den vi nå gjennomlever.

Jeg vil derfor ikke forsøke på det, men innskrenke meg til kort å nevne en omstendighet som under gunstige forhold kan føre til øket virksomhet for byen og distriktet.

Først vil jeg imidlertid fremholde at den viktigste betingelse for utvikling av et produksjonsliv er , at det hersker stabile og , jeg kunne også si, sunde samfunns forhold. På samme måte som en sund sjel er nødvendig for at legemet skal være sundt, er en tilfreds befolkning nødvendig for et blomstrene produksjonsliv. Dette er imidlertid ikke bare en oppgave for politikere. Hver kvinne og mann har her en betydningsfull samfunnsoppgave.

Detter forutsagt vil jeg få lov til å peke på betydningen av en utvikling av kommunikasjonene, idet jeg da først og fremst tenker på åpningen av byen mot havet ved å farbar gjøre Norsjø – Bandak kanalen for større skip, f. eks. inntil 3000 tonn eller større. For de rike distrikter som Telemark med de store skogstrekninger med malmforekomster, med sin utnyttet og ikke utnyttet vannkraft vil en større og mer tidsmessig kanal enn den nåværende ha den største betydning for Notodden og hele Telemark. Store til grenset distrikter vil da bli trukket inn i det område, som kanalen vil få betydning for og høste fordel av ved bedre priser og lettere avsetting for sine produkter. Her har staten en betydningsfull, og jeg tror jeg tør si, produktiv oppgave. Det er alene den, i samarbeid med de mange større og mindre interesser, som kan makte å gjennomføre et byggverk av denne art til fordel for kommende slekter. For det produksjonsliv som i dag er henvist til å benytte den nåværende kanal, kan neppe påta seg finansieringen av et moderne kanalanlegg av denne størrelse. Der til er oppgaven for økonomisk omfattende. Det må derfor bli en samfunnssak, og løsningen av den vil i flere år skaffe beskjeftigelse for mange ledige hender. Når man erindrer hva der mange steder utenlands ofres på anlegg og utbedring av kanaler, er denne kanalisering plan forholdsvis beskjeden.

Selv om dette er fremtidsmusikk, så tror jeg det kan være av verdi å holde saken varm, og så får man i mellomtiden arbeide videre på utbygging av det produksjonsliv, som først og fremst kan åpne de mange øyne for berettigelsen av denne betydningsfulle plans gjennomførsel.
H. B. Holta.

Avskrift: Ragnar Moen