Kategori: Ukategorisert

Han er fødd på plassen Grotbekk under Sætre i Heddal og er nu 65 år gammel. I hans barndom og framover var det trange tider og Torstein var ikke stor karen før han maatte delta i alt forefinnende arbeide. Avdøde Ole Håve drev skibsbyggeri paa Notodden den gang og Torstein var med sin far og hugget skibsnagler. Dette arbeide holdt ved i 5 aar. Der blev ialt bygget 5 skuter. Naar han ikke var sysselsat paa hverven, fartet han og andre smaagutter i nabolaget omkring i skog og mark og fant harpiks (grankvae), som de en tid fik solgt. Det var særlig ut på vårparten dette paagik. Sneen var stor og bløt og sneen rakk smaaguttene op under armene.
«Vi maatte gang paa gang trække av os paa benene og vri snevatnet ut av sokkene våre. Jeg minnes vi sat frami Raassebuaasen barbent og forsøkte at tørre de vaate sokker og sko i solskinnet», fortæller han.

Paa Notodden fandtes dengang bare 4 smaa plasser Orekåsa, Teksten, Notodden og To- reskås. Forøvrig var der skog over alt. Da «Statsråd Stang» begyndte i rute fra Fjerestrand –Notodden—Øitangen var der ingen brygge og man maatte møte ut med pram.  «Statsraaden» hadde hjul istedenfor propel og var saaledes vanskelig at legge indtil. Siden blev der brygge i Tinnesandbugten, men hovedstoppestedet var Øitangen, hvor baaten laa natten over.

Omkring 15 aar gl. begyndte Torstein at lystre paa Sætre i farens sted og blev godtat som fuldgod arbeidskar. Dereter tok han tjeneste og var paa forskjellige gaarder i 5 aar. To og tyve aar gl. giftet han sig og tok arbeide paa Tinnfoss papirfabrik hvor han var i 20 aar. I ca. 12 aar var han tømmerkjøper og merker for fabriken og under dette har han blit kjendt med de fleste av Telemarkens skogeiere og andre. Dessuten var han bygningsreparatør paa Tinnfoss og da han sluttet der gik han helt over til bygningsfaget. Han satte saaledes op den første folkeskolebygning paa Notodden. Tømmeret til denne blev bygget paa det sted hvor Notodden teater og «Teledoølens lokaler nu staar. Dessuten utført han alt træarbeide paa karbidfabriken, bygget bryggene m. m.

I 1911 satte han op sin store vakre villa ved Lilleheradveien, hvor han nu bor og som er et av de aller vakreste steder paa Notodden. To aar efter bygget han en præktig gaard i Storgaten med ialt 14 værelser, badeindretninger osv., som han nu leier bort. Videre eier han enda et lite hus paa Notodden.

Naar man tænker paa at alt dette er tilveiebrakt blot og bart ved ærlig og utrættelig arbei- de saa maa man si at det er godt gjort. Særlig naar det tas betraktning at han i lang tid framover hadde en stor familje paa ialt 9 mennesker at forsørge, deriblandt sine gamle forældre. Heri hadde han en trofast støtte i sin nu avdøde hustru, hvis samvittighetsfulle og uopofrende arbeide han roser sterkt. Med hensyn til mine foreldre saa er det som en usynlig makt har lønnet mig for hvad jeg gjorde for dem. Og lønnet mig overmaate godt, lægger han til med styrke og varme.

Det frie liv i skog og mark nyttet Grotbekk sine fristunder til at nyte jakt baade speljakt, harejakt og bjørn- og elg- jakt med hund var hans kjæreste syssel. Han kunne ta avsted milevis indover fjellet paa tiurskytteri mons alene om sneen laa alenhøi opover liene. Han sat i snehaugen ved sin stokild natten over og naar dagen begyndte at graane var han paa benene. Engang slog en tiur ind i en furu og begyndte at spille mens han sat og kokte sin morgenkaffe. Det gik mange gang næsten paa livet løst i kulde og sneslaps; men med en eller to tiurer paa nakken i de ellers vakre aprilmorgener var strabadserne gemt. Fugl eller hare hadde han altid hængende i staburet i de dager. En høst skjøt han t. eks. 60 harer. Han var en ivrig elgjæger og hans hundetyper er kjendt fra utstillingsplassene landet over som de høiest belønnede. Paa veggen i hans stue hænger det ogsaa fuldt op av diplomer, jaktscener og billeder av premierte hunder. Han var en utmerket rifleskytter. Har saaledes flere medaljer og tok 3. premie paa et landsskytterstevne, hvor der var meget sterk konkurance.

Da Grotbekk var 19 aar gl. begyndte han at spille fele. Han tjente den gang paa en gaard hvor manden var religiøs og Grotbekk maatte ha felen sin gjemt i smien, hvor den laa indtullet i et dertil kjøpt plag, som ofte kunde være fastfrosset til jordgulvet naar han skulde hente den. Han arbeidet sig frem til at bli en dyktig og avholdt spillemand som man søkte over alt ved fester, markeder og brylluper. Et aar spilte han i hele 8 brylluper og tjente forholdsvis mange penger. Det er ingen nulevende spillemand her i Telemark som har spillet i saa mange gjestebud som Grotbekk takket være hans kraftige bue og makeløse takt. Endog paa frimurerlogen i Kristiania har han spillet og det het sig i pressen at man danset saa benene stod jevnt med bordet.

Som man ser er det sjelden at finde en mand saa alsidig interesert som Grotbekk. Saa frisk og ungdommelig i sit syn paa livet. Musiken er han en likesaa ivrig dyrker av nu som i ungdommens aar. Det er ikke mange konserter paa hardangerfele paa Notodden hvor hans brede skikkelse savnes, og opmerksom og kritisk følger han med. I privat selskap tar han selv gjerne felen og stryker op. Hans friske humør, jovialitet og selskapelighet gjør altid samværet med ham festlig og man føler det som et tap, naar man maa reise fra ham. Nasjonalt, po- litisk og økonomisk staar han på egne ben fast og selvstændig og virker som saadan ansporende og opmuntrende paa dem som kommer i berøring med ham.

Grotbekk har hat mange offentlige tillitshverv. Han var saaledes medlem av det første bystyre paa Notodden, mangeaarig medlem av Heddals herredsstyre, skjøns- og taktsmand o.s.v. Under alt dette har han set forhold og former skifte. Det gamle har maattet vike plass for det nye i saa mange endringer. Men selv har Grotbekk god forstand bevart sin oprindelighet, sit nasjonale sind og sine nasjonale toner. Og det fortjener han baade tak og ære for.

H. B.

Avskrift fra Teledølen torsdag 30. mars 1922 av Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

Avskrift fra Notodden Historielags årsskrift 1997 – 1998
Forfatter Guro Nordby

«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?»
Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.

Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).

Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at
sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.

I Teledølen 18/8 1936 kunne vi lese følgende.  Avskrift Ragnar Moen

Notodden sykehus 25 år
25 år er gått siden den første pasient den 18. august 1911 ble innlagt på sykehuset i Grønnbyen. Den gang var det ikke verd å bære navn av sykehus etter de ytre forhold å dømme. Men for den som var utsatt for en ulykke, eller en alvorlig sykdom, var det ikke  kjært å bli transportert med de små dampbåter som tok sine 6 timer til Skien og kjøres den lange vei til Fylkessykehuset.
Den som var drivkraften for at Notodden sykehus blev satt i gang var furer K. Semb, som fremdeles er iblant oss, med trofast hjelp av noen få som dannet det første sykehusstyret. Det kan nok uten tvil fastslåes, at hadde disse få mennesker hatt begrep om det løft de den gang tok, ved å starte et sykehus uten start eller driftskapital, hadde de nok gått mange år før Notodden hadde fått sitt sykehus.
Det var nok først og fremst et varmt medfølende hjertelag, som ikke maktet å se på den transport som de lidende mennesker var utsatt for og som uten tvil har gjort sitt til at mangt et menneske liv er gått tapt. Det var umulig å få plass for sykebåren under tak eller noe sted på de små båter. Pasientene var således henvist til å stå på dekket sommer som vinter, i all slags vær, eller å bli ført i lasterommet som et annet dyr. Når en tenker over det, forstår en at sykehuset hadde sin velsignede oppgave selv så primitivt som det først av var.
Norsk Hydro overlot et av de nye hus i Grønnbyen til sykehus uten husleie. Ikke lenge etter fikk sykehusets start fikk publikum som stedets leger forståelse av de gode tiltak, og de 16 plasser sykehuset rådet over kunne ha vært belagt meget hurtig, om ikke kontanter til mer inventar hadde manglet. Men forholdene krevde sin rett, midler måtte skaffes og formann Kittil Semb måtte sette sitt navn som garant for hundrer, ja tusener av kroner. Der ble hurtig dannet en forening til støtte av Salpeterfabrikkens funksjonærer og arbeidere for sykehuset. Denne forening ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforening.
Notodden Salpeterfabrikker har alltid hatt en god klang, rundt om i vårt land er den kjent. Dette hjalp sykehuset til i den tid å få en fullt utdannet betjening. Man kunne ane de kummerlige kår som det sykehus bød på for den som skulle arbeider der. Men så var det jo heller ikke Salpeterfabrikken som skulle drive sykehuset. Men alt ble hurtig glemt i gleden over å kunne hjelpe sine forulykkede medmennesker.
Kittil Semb nedla et utrettelig arbeid for sykehuset, de 3 første år av dets drift, da han var formann. Heldigvis kunne det første styre som startet sykehuset med tomme hender, 3 år etter overgi det til Notodden bystyre, i 1913 da byen ble grunnlagt, helt gjeldfritt med fullt inventar til minst 15 sykesenger m. m. til en verdi av vel 4.000 kroner. Når driften den gang kunne svare seg, må det erindres at sykehuset ikke hadde røntgen og ikke helt medisin til pasientene, det gikk på de forskjellige Trygdekasser. 18 år var sykehuset i Grønnbyen i en privat bolig. Når en ser på de husrekker utenfra, og en har litt kjennskap til hva der må foregå på et sykehus, og den plass som forholdene krever, særlig i en anleggstid som da var, kan der muligens anes hva tålmod, slit og utholdenhet som måtte til i så mange år av leger som pleiepersonale. Bernhard Østdahl gjorde en kraftig innsats i spansketiden til å få det nåværende sykehus bygget. Men midt under alt har Notodden sykehus arbeidet stille, bramfritt og godt i disse 25 år. Det nyter aktelse og tillit til gavn og velsignelse for vår by og landdistriktene rundt omkring.
Underskrevet, Gammel byborger.

–Mer om sykehuset av Ragnar Moen (13/8 1998)
Om en notodding skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, måtte man få ham om bord på båten til Skien. Der lå han da på båre på dekket, sykelugar fantes ikke. Behovet for sykehus var permanent og presserende og måtte løses. I august 1911 ble den første pasient lagt inn på sykehuset i Grønbyen. Det var et vanlig Grønby-hus som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat basis hadde innrettet og gjort i stand. («Gammel byborger» skriver om dette sykehuset i «Teledølen» 18.8.1936.)
Høsten 1913 fikk byen et midlertidig epidemilasarett som O. H. Holta stilte til disposisjon. I 1914 ble et provisorisk sykehus satt i stand i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen (Lasarettet som lå på torvet der parkeringsplassen ligger i dag.) I 1914 hadde kommunen ervervet seg sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsjordet, som den gang lå nokså perifert fra byen. Norsk Hydro utarbeidet et overslag for oppføring av sykehus for 300.000 kr. På denne tomten. Hydro lånte kommunen 225.000 kr og Tinfos Papirfabrik 75.000 kroner til 3,5% rente. Hydro skulle stå for byggingen av sykehuset, og arbeidet overvåkes av en byggekomite med en representant fra kommunen, en for Tinfos og en for Hydro. Hydros representant, ingeniør Hallesby, var formann i komiteen. Det var også han som tegnet sykehuset. Arbeidet gikk fort, kransen ble heist 1. Februar 1919, og sykehuset tatt i bruk samme høst. Det hadde plass til 30 a 40 pasienter. I 1916 tilbød Norsk Hydro byen en gave på 50.000 kr. Til bygging av epidemi lasarett.
(Notat hentet fra Notodden 50 års jubileums bok side nr. 201)

25/8 1911
Sykehuset i Grønbyen
En nedsatt komite av arbeidere på Salpeterfabrikken har utvirket, at fabrikkene har stillet noen værelser i et hus i Grønbyen til disposisjon til sykehus. Arrangementet kan regnes for rent provisorisk, da de lokaler benyttes ikke er tilfredsstillende i lengden.
Hvorom allting er, så er det dog en begynnelse hvorpå der kan bygges videre, og det er vel mulig at fabrikkene vil være behjelpelig, så den verste nød kan avhjelpes til Notodden kan ta seg av dette. Der er foreløpig 2 værelser med 3 senger klare. Som sykepleierske er ansatt Constanse Jørgensen, utdannet ved diakonisse anstalten i Kristiania. I den senere tid har hun vært ansatt i Bodø, Svolvær og Narvik. Legene på stedet vil bli benyttet og pasientene skal selv kunne velge hvem de vil benytte. Det er først og fremst arbeiderne ved fabrikkene som får plass, derimot er det ikke til noen hinder at også andre kan bli mottatt hvis det er plass. Når sykehuset er kommet i stand, så er det selvfølgelig av hensyn til, at kommunen ennå ikke har villet gjøre noe. Det har vært planer oppe om oppførelse av et noenlunde tidsmessig og moderne sykehus, bygget for kommunens regning, men som bekjent har herredstyret satt seg imot. Oppførelse av et hensiktsmessig sykehus for Notodden, vil imidlertid bli et av de første krav som melder seg så snart egen kommune er dannet. Inntil så skjer, må en på grunn av omstendighetene være glad over de foranstaltninger som treffes fra privat hold for å avhjelpe og mildne de vanskeligheter som er til stede.

21/11 1911
Sanitetsforening
Ved salpeterfabrikken er det dannet en sanitetsforening. Der er nu tegnet 168 medlemmer og det skal holdes generalforsamling. Sykehuset i Granbyen skal overdrages foreningen.

13/12 1911
Salpeterfabrikernes sykehus
Der er nu mening at gå til en betydelig utvidelse av sykehuset i Granbyen. Hele huset er nå av selskapet stillet til fri disposisjon så det er mulig å plassere 14 senger mot tidligere 5 stk. Sykehuset i Grønnbyen har hele tiden vært gjenstand for sterk søkning. De fleste som har vært innlagt  har ikke vært fabrikkens folk, således er det for tiden kun 1 pasient som tilhører fabrikkene, mens de øvrige er fra Notodden og omegn, og en helt fra Gransherad. For nå å bli satt i stand til å foreta denne betydelige utvidelse av sykehuset, må der skaffes penger til veie. Det skal nå holdes en aftenunderholdning.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Brannmester Olsen kan i år feire 30 års jubileum som brannmann på Notodden.
Ennå mangler det mye før byen har et betryggende brannvern, mener jubilanten.

Hvor mange branner brannmester Hans K. Olsen har vært med å slukke, kan han ikke engang si selv, men mange er det gjennom årenes løp, innrømmer han overfor Telens medarbeider, som oppsøkte ham i går for å få en prat i anledning det jubileet han i år kan feire. Den 27. september har han nemlig vært knyttet til Notodden brannvesen i 30 år.
Når det i løpet av disse tredve, så vidt Olsen erindrer, bare en gang har hendt at en brann har lagt et hus helt i aske, så skyldes det ikke minst den alltid våkne og påpasselige brannmester. Fryktløs og snarrådig har han selv tatt de mest utsatte jobbene når det har vært ild løs, og dette ved siden av hans dyktighet som leder har ganske sikkert spart forsikringsselskapene for mange penger og reddet både verdifulle og uerstattelige verdier for folk.

Det ville jo vært ekstra hyggelig for Olsen om han kunne sett tilbake på hundrevis av branner han hadde vært med på å slokk og så konstatert at det i hans tid ikke var brent noe ned til grunnen. Det kunne han også gjort om det ikke hadde vært for toget. Dette høres sikkert noe urimelig ut, men saken er at den gang det brente et hus for Olsen, så var det virkelig toget som var en av årsakene til at brannen ikke ble begrenset.

Mange vil sikkert huske den gang da det var ild løs i Gjertsens villa i Kanalveien. Det var vannmangel den gangen og brannvesenet hadde ikke pumpe, men måtte legge ut slanger fra Lienveien. Slangene måtte føres over jernbanelinjen og hver gang det kom et tog måtte en kople fra slangene slik at toget kunne passerer.” Og jeg synes det kom et tog i eninga den gangen”, kommenterer han.

Første gang Olsen kom til Notodden, det var i 1905, var det ikke akkurat behov for noe brannvesen. På Torvet sto det et enslig hus, ellers var det furumoene som dominerte. Han arbeidet den gang på Svelgfoss.

Først etter at Notodden, ble by fikk en noe som liknet et brannvern i ordets nåværende betydning. Det ble satt opp 14 brannmeldere rundt om i byen, men en hadde ikke noen brannstasjon. 8 rødmalte kjerrer var plassert rundt om i byen, og på hver kjerre lå det 400 meter slange. Brannkorpset besto av en brannmester og en underbrannmester og mannskapene var 60 av byens borgere, som fikk melding når det var brann, og så sprang de alt beina kunne til hver sin kjerre og dro til brannstedet. Primitivt kan hende, men det gjorde nytten.

Slik var forholdene da Olsen ble tilsatt som underbrannmester i 1919. Men da han ble ansatt ble tallet på brannmeldere øket til 20 og året etter fikk byen sin første brannbil. Det var en stor firehjulsdreven engelsk bil, åpen og med en respektinngytende klokke, som en mann hadde sin fulle hyre å ringe med, når bilen skulle ut.

Men sorgen var ikke slukket, for å holde oss til fagspråket, for en brannbil. Til å begynne med hadde en ingen sjåfør til bilen, og da en endelig fikk en, så var det garasje det sto på.

Den første sjåføren, Petter Tomassen, bodde i Hegnaskottet, og når det ble meldt brann, så måtte Olsen ringe Tomassen som så kledde seg så fort han kunne, og tok maratonen til Torvet for å starte bilen.

I dag har Notodden brannvesen to biler, den ene er ny i fjor, to sprøyter som gir ca. 1000 liter vann i minuttet hver, 2000 meter ferdigkoplet slange og ellers moderne og høvelig utstyr. Varslingstjenesten er også utbygget, og det er 96 hydranter i byen. Det er 10 faste brannmenn og 30 reserver som har 125 kr. året for sin tjeneste. Men Olsen mener at det trenges enda flere faste brannmenn. I et hvert fall burde det bli slutt på at brannkonstablene må utføre arbeid med kontroll av vann-nettet og hydranter rundt omkring i byen. Det gjør at det blir mangelfull betjening på stasjonen.

Brannkonstablene har nå 34 timers tjeneste i uka, og det er vel mye, mener brannmesteren. Det arbeides også nå for å få endret dette forhold.

Før Olsen i 1921 ble tilsatt som brannmester hadde det ikke vært noen store branner på Notodden, men de første årene etter, hjemsøkte en rekke storbranner byen. Det mest kjente er vel Furuheimbrannen sommeren 1921, Weckhorstbrannen natten til 1. mai 1923, da en svensk skredder og en mann som arbeidet på Carbidfabrikken brente inne. Den største brannen var likevel Stenstadbrannen en augustnatt i 1923. Som kjent tok det til å brenne i et lagerbygg og en kasse med dynamitt eksploderte, og ved den fryktelige eksplosjonen ble ilden ført over på to våningshus som ble kraftig rasert av varmen.

Olsens store ønske har vært en ny brannstasjon og forhåpentlig får han se denne planen realisert før han om 3 år skal gå av som brannmester.

Det er nå kommet så langt som til tegninger av den påtenkte stasjonen, men den er ennå bare løselig kalkulert til å ville koste nær 300.000 kroner. Det er imidlertid store sjanser for at vi av Brannkassen vil få et tilskudd og Olsen antyder at det er ikke er umulig at det kan komme opp i 75.000 kroner. Før denne planen er realisert og mannskapene frigjort fra arbeide ute i byen, kan en ikke si at byens brannvern er så utbygget som det bør være. En skulle også ha mere trykk på vannet i øvre bydel, så en ikke var avhengig av pumper for å få trykk nok.

Som han er, ivrig og plikttro i tjenesten, er Olsen som privatmann i besittelse av et friskt humør. Han er ikke så lite av en tusenkunstner heller, og dette har da også utallige visst å dra nytte av. Er det en motor som ikke vil mer eller et vrient stykke mekanikk som skal utføres, ja, så går man til Olsen. Og fingernem som han er ordnet han så å si alt.

Olsen er Skiensmann. Han gikk i rørleggerlære der og tok svenneprøven i 1914. Han virket som underbrannmester i Langesund, før han kom til Notodden. 

Avskrift fra Telen, 17. august 1949 : Ragnar Moen.

TIL TOPPEN AV SIDEN

I Notodden Historielags årsskrift 1986 skrev Ragnvald Pedersen denne artikkelen om Notodden kringkaster.

Notodden kringkaster
Det var julaften 1926 ca. kl. 1800 at Notodden kringkaster startet. Det var byggmester Julius Hansen som satte opp huset. Det var ikke ferdig til julaften, vinduene stod i ramme, men ingen dytting foretatt. Senderen, en 50 watts sender kom fra Rjukan, der fikk de ikke rørene til å stå. Ingeniøren fra Telegrafstyret hadde lovet å komme hjem på Julaften, så han reiste ca. kl. ½ 1700 uten å få senderen i gang. Men ca. kl. 1800 fikk jeg senderen «på lufta», gudskjelov. Den første tiden, hvor vi hadde en likestrømsgenerator på 800 volt til rørene, ble det hengt opp ledninger mellom sender og generator i taket i hyssing. Ulovlig, men…

Og vi hadde sveivegrammofon den første tiden, når programmet på kabelen fra Oslo ble for dårlig, sendte vi musikk med sukkerbiten (mikrofonen) på bordet foran grammofonen! Det første juleprogrammet gikk ut til byens befolkning over krystallapparatene. Vi rakk ikke så langt med 50 watt i antennen, så senderen ble ombygget til 250 watt senere. Den står på teknisk museum i Oslo. Senere ble det 300 watt og som tyskerne sprengte i luften den 14. april 1940. Senere fikk vi 500-1000 watts sender som varte i hele etterkrigstiden, til den ble nedlagt sammen med Porsgrunn og Hamar kringkastere. Det ble etter hvert godt programutstyr på Notodden, og vi kringkastet over riksnettet mange programmer, ved Olga Berge og Arent Midtbe, den gang kunstsilken var i gang. En annen og kjær medarbeider var biblioteksjef Kristian Lunder, og med sporten Olaf Gulbransen og Rolf Nygaard, stort sett. Det ble for mye for en stakkar da fjernsynet kom på Gaustatoppen, Rjukan og Notodden. Og det ble skolebenken igjen. Vi har vært opptil tre personer i alt samtidig på Notodden kringkaster. Jeg søkte avskjed da jeg var 69 år.

Ragnvald Pedersen.

Onsdag 17. april 1940 sto dette om sprengingen, en skremmende opplevelse

Da Notodden kringkaster ble Sprengt i filler
Som tidligere meddelt ble Notodden Kringkaster sprengt i lufta mandag kl. 8.15 av tyske soldater. Skuddene hørtes over hele byen, og det var mange engstelige ansikter å se, for alle skjønte at noe var på ferde. Vi kan nå gi noen nærmere enkeltheter.
De tyske soldater i et antall av 15-20 stykker, måtte være kommet nokså tidlig til Notodden. De hadde brukt to lastebiler og en personvogn. Da arbeiderne på Meheiavegen ved 7-tia om morgenen som vanlig kjørte oppover i Joh. Christensens buss, ble de stoppet oppe i Høibøkåsa, hvor soldatene hadde postert seg ved vegen og oppe i skogkanten. Vår meddeler mente at han så maskingeværer oppsatt i skogen. Det gikk en tid før arbeiderne fikk gjort soldatene forståelig, at de skulle på alminnelig vegarbeide. Tyskerne spurte flere ganger om de skulle til Kongsberg. Da arbeiderne fikk gjort soldatene begripelig at det var ikke dit de skulle, fikk de fortsette. En annen som ble stoppet spurte en soldat om Notodden skulle «besettes», men fikk smilende til svar, at det var ikke meningen. De var kommet til byen i et annet «oppdrag». Oppdraget viste seg å være Kringkastingsstasjonen.
Den vanlige kjente vegen fra Høibøkåsa til Kringkastingsstasjonen, er som kjent ned Kongsbergvegen og videre opp Lisleheradvegen. De tyske soldater var bemerkelsesverdig godt orientert. De marsjerte beinvegen gjennom Sætregårdene! Da de kom fram til Kringkastingsstasjonen, satte de først ut vakter på vegen som går like ved. De som sulle forbi ble høflig stanset og bedt om å vente et øyeblikk, da det kunne bli fare for sprut. Og det ble sprut. Etter at telegrafekspeditør Nordås som hadde vakttjeneste ble varslet, ble en ladning sprengstoff lagt under den søndre enden av stasjonen, hvor apparatene og maskinene er, og så braket det løs. Hele den søndre veggen, apparater og maskineriet ramlet sammen i en ruinhaug. Det som ikke ble rasert i den første sprengningen, ble sia tatt med håndgranater. Da stasjonen var totalt vrak, trakk de tyske soldater seg tilbake, etterlatende seg en plakat på porten med advarsel om at mulige spregladninger i ruinhaugen kanskje ikke var eksplodert. Sia så en ikke mere til de tyske soldatene, og nedom byen skal de visstnok ikke ha vært. Eksplosjonen hørtes over hele Notodden, og vakte stor forskrekkelse. Utover formiddagen var det ren folkevandring opp for å se på ødeleggelsen.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fra 22. juli 1985 og framover skrev Arvid Gjengedal en serie artikler i Telen med tittelen «Notodden i utvikling» Vi syntes denne artikkelserien var et godt sammendrag av Notoddens utvikling fra jordbruksbygd til industriby og gjengir dem her slik at de som er interessert kan ta del i dem. Ifølge Alf Mostue inneholdt artiklene noen feil, men i det store og hele en historisk riktig framstilling. Alf Mostues rettelser kan du lese på slutten.

Etter de flestes oppfatning var det industrien fra begynnelsen av vårt århundre som gav støtet til at Notodden utviklet seg fra å være et jordbrukssamfunn til industrisamfunn. I det følgende skal vi se nærmere på utviklingen før og under den første industrialiseringen her, og vi vil se at bildet vi da får er langt mer nyansert.


Naturgitte forhold
Geografene peker på at det er 4 hovedtrekk ved landskapet rundt Notodden som forteller oss om grunnlaget for næringslivet her både i før-industriell og i industriell tid, nemlig leirjorda, grus- moene, Tinnåa og Heddalsvannet. Leirjorda finner vi på det vi kan se som et grønt, nesten som et belte et lite stykke opp fra dalbunnen. Dette går med avbrudd på deler av Vestsida, fra Hefre til Grene, på andre sida ser vi det fra Seljordgårdene og til Tinnes. Det fortsetter videre fra Sætre med Høibø, Hvåla og Tinne og utover i Tinnegrend. På denne leirterrassen finner vi grunnlaget for den første næringsvei her, jordbruket. Jordbruket har svært lang tradisjon. Det eldste går tilbake til ca. 2.500 f.Kr., sammenhengende jordbruksdyrking har det vært her siden ca. 400 e.Kr. På denne leirterrassen finner vi de eldste gårdene. Grusmoene finner vi under denne leirterrassen. Bade her og i åsen over terrassen vokser skogen. I disse områdene finner vi den eldste næringsveien i vårt distrikt, nemlig jordbruk og skogbruk. Et godt grunnlag for jordbruk førte til at de første slo seg ned her. På 1700-tallet kom det en økende etterspørsel etter trelast ute i Europa. Skogen her ble da mer etterspurt, og det førte til utførsel av trelast.
Tinnåa er sentral i Notodden. Med sine godt 30 km. fra Tinnsjø til Heddalsvannet har den et fall på ca. 170 m. Ca. 90 m. av dette fallet er konsentrert på de siste 5 km, Fra Kloumansjøen og ned. I første omgang var Tinnåa, stor og fossende, mer et problem enn til nytte. Sagbruk og kverner finner vi i sideelvene. De kunne ikke plasseres ved Tinnaa siden de da forsvant i vårflommen. Men når en utviklet teknikk til á temme den, ble den en verdifull ressurs. Tinnåa står derfor helt sentral for utvikling av industrien her. Heddalsvannet og dalene rundt er også av betydning. Gjennom Heddalsvannet og Norsjøen hadde en grei forbindelse til Skien. Fra dalene rundt kom folk til Notodden for å benytte denne veien til Skien. Når spesielt nasjonalromantikken fra midten av forrige århundre av økte interessen for Telemark, kom mange den mot- satte vei for så å fortsette innover i Telemark. Notodden ble med andre ord en omlastningsplass, fra sjø til land transport og omvendt. Her finner vi grunnlaget for Notodden som transport og senere handelsknutepunkt.
Vi ser altså at Notodden rundt midten av forrige århundre hadde flere både aktive og latente grunnlag for næringsutvikling. De aktive var jord- og skogbruk, de latente var Tinnåa med sin fossekraft og Heddalsvannet som mulig transportåre.

Avskrift fra Telen 22. juli 1985

Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like overfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden. Hit kom reisende gjennom Heddal for å krysse Tinnåa ved ferjeleiet her for så å dra videre gjennom Lisleherad til Bolkesjø og så ned til Kongsberg. Denne veien over til Kongsberg var en halv gang så lang som over Meheia, men når den ble valgt var det p.g.a. at veien over Meheia var svært kronglete og vanskelig. Til Omneshølen kom også folk som måtte krysse elva for å dra til Tinnegrend og videre nedover til Skien. Alle som skulle motsatt vei kom også hit, selvsagt, fra Kongsberg og Skien.

Veibygging
Mot slutten av 1820  begynnelsen av 1830-åra kom det noe fart i veibyggingen i området. Da kom det vei fra Skien på vestsida av Norsjøen, krysset Sauarelva ved Farvolden og fortsatte på østsiden fram til Notodden og Tinnesfossen. I 1832 ble det bygd bro her over Tinnåa til avløsning av ferjestedet ved Omneshølen. På slutten av 1830-tallet ble veien over Meheia ferdig. Denne veien gikk fram til dagens Ramberghjørne der den delte seg til Lisleherad, Tinnegrend, ned mot Heddalsvannet og en fram til brua over Tinnåa og videre ut over i Heddal.

Senteret på Ramberghjørnet
Ramberghjørnet ble et mætepunkt, og dette trakk til seg annen virksomhet. Det ble bygd landhandel her med overnatting for reisende. Når den første fabrikken ble bygget ved Tinnesfossen i 1875, førte dette til en ytterligere utvikling av et sentrum her. Med fabrikken kom arbeider- og funksjonær-boliger og senteret utvidet seg over til Tinnesmoen. Etter hvert ble dette den største boligkonsentrasjonen i Notodden, og dette trakk til seg flere forretninger og handverkere av forskjellig slag. Vi ser altså at krysset her resulterte i at de første forretningene kom hit. Med fabrikk, arbeider- og funksjonærboliger skjøt den utvikling som alt var på gang ga ny fart og gjør Ramberghjørnet til det første senter i Notodden.

Nytt senter ved Heddalsvannet
Etter hvert begynner et sentrum å utvikle seg ved Heddalsvannet. Regulær rutetrafikk over Heddalsvannet begynte i 1852, i 1862 var slusene til Skien ferdige, dette førte til ny økning. I 1870 var 8 båter i rutetrafikk her, fra 1880 to båter hver vei pr. dag og i 1890 13 båter i rute. Disse tallene forteller noe om omfanget av denne trafikken. Årsaken til denne økningen kan være forskjellig. Økende interesse for fjell- og friluftsliv, nasjonalromantikken gjør Telemark til et reisemål, dampskipstrafikk på Tinnsjøen fra 1864 betyr noe og Skien utvikler seg mer og mer som et handelssenter for Telemark. Men uansett motiv for denne reisingen, en måtte om Notodden, og økning i trafikken her fikk sine følger for stedet.
Det hadde vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av en ved Tinnessandbukta (nå Hydros område). Dette førte i rask rekkefølge til at to hoteller, «Victoria» og «Furuheim» ble bygd. Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1879 stod en ny bru, omtrent der Heddalsbrua ligger nå, ferdig. Senteret nede ved Heddalsvannet kom derfor til å bli en alvorlig konkurrent til senteret ved Ramberghjørnet. Ny aktivitet kom til området: flere landhandlere, håndverkere av for- skjellig slag, advokat, lege og apotek. I 1886 kom Hitterdals sparebank hit, tre år senere et telefonselskap og ti år etter dette et meieri. Alt dette syner et oppsving i Notodden, stedet utvikler seg som et servicesenter for omlandet.

Skolene i utvikling
I 1893 ble det startet en ungdomsskole (mest lik dagens folke- høyskole) og forberedelsesklasser til en lærerskole. Lærerskolen kom i gang to år senere. Sentralt i denne skoleutviklingen stod Asbjørn Knutsen og den første bestyreren på lærerskolen, presten Bernt Støylen, senere biskop. Med to så markerte kristne personliggeter som ledere ved disse skolene, ble skolene et senter for kristelig liv i Notodden, et nytt bidrag til kulturlivet her med andre ord.

Hvorfor service-senter
I den perioden vi her har omtalt, kom det ikke ny industri til Notodden, med andre ord: Industrien bidrar ikke avgjørende til utviklingen i denne perioden. Det er i første rekke utviklingen innen samferdsel, handels- håndverks- og andre tjenesteytende næringer som yter sitt største bidrag til utviklingen i 1890-årene. I dette tiåret ser vi også at den yrkesaktive del innen tjenesteytende yrker øker fra å utgjøre 9% til 20% av alle yrkesaktive. Distriktet begynner å bruke Notodden, dette blir et vesentlig bidrag for utviklingen på Notodden i 1890-åra.

Avskrift fra Telen 23. juli 1985

I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.

Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.

Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.

Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.

Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.

Avskrift fra Telen 24. juli 1985

I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her.
Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.

Tresliperi
Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.

Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.

Nye eiere overtar
De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.

Arbeiderekår
Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.

Avskrift fra Telen 24. juli 1985

Borgestadmannen Gunnar Knudsen, da statsråd, senere statsminister, inviterte 13. februar i 1903 til det som må være norgeshistoriens mest omtalte middag. Her møttes de som senere skulle bli pionerne i gjennombruddet for norsk industri, professor Kristian Birkeland, egentlig nordlys- forsker, og den tyskutdannede sivilingeniør Sam Eyde, opprinnelig arendalsgutt. På sine reiser ute i Europa hadde Eyde lest en artikkel av en engelsk forsker som fryktet at en skjebnesvanger kvelstoffmangel snart ville true jordens folk. Noen var uenig i dette m.h.t. at kvelstoff utgjør tre fjerdedeler av jordatmosfæren og mente at en ved elektriske utladninger kunne binde luftens kvelstoff. Flere hadde arbeidet med problemet, men ikke løst det, og Sam Eyde begynte å interessere seg for problemet. En uke før denne middagen skulle Birkeland demonstrere en elektromagnetisk kanon i forbindelse med sin nordlysforskning. Da han slo på bryteren, oppsto en kortslutning og en kraftig flamme slo ut. Under middagen snakket Eyde og Birkeland om mulighetene for å utnytte luftens kvelstoff, og Eyde mente det var mulig dersom en kunne lage et kunstig lyn. Birkeland svarte at det kunne han skaffe, det var den kraftige kortslutningen han tenkte på. Etter denne middagen innledet Birkeland og Eyde et samarbeid der Birkeland arbeidet for å forbedre patenten, Eyde for å reise kapital til en eventuell fabrikk.

Forsøksfabrikk eller storfabrikk?
Eyde hadde lenge før sitt møte med Birkeland kjøpt opp norske fosser med tanke på at disse måtte utnyttes til noe, bl.a. hadde han sikret seg Rjukanfossen og Vamma i Glomma. Eyde ville egentlig bygge ut kraften her og fabrikk i nærheten, men var avhengig av utenlandsk kapital. Men den utenlandske kapitalen var skeptisk. Birkelands metode var på forsøks- stadiet, og en mente at en først fikk bygge en forsøksfabrikk et sted det allerede var kraft. Følgelig måtte Eyde i 1904 undersøke mulighetene for å leie kraft for å bygge en forsøksfabrikk. Stedsvalget for forsøksfabrikken ble Notodden og kontrakten ble inngått i 1904 med Tinfos Papirfabrikk. En serie med tilfeldigheter førte til at Notodden ble stedet for en forsøksfabrikk for det som senere skulle bli Norsk Hydro.

Forsøksfabrikkene
Våren 1904 begynte arbeidet med å bygge forsøksfabrikken der Hydro på Notodden ligger i dag. Fabrikken stod ferdig den 2. mai 1905. Forsøkene før fabrikken ble bygd hadde gitt håp om at en kunne produsere 600 kg salpeter- syre pr. kilowattår. Da fabrikken kom i gang greide man bare 400 kilo, og dette mente Eyde var for dårlig dersom en skulle få utenlandsk kapital interessert. Det var en avhengig av. Den 14. juli var D-dagen, da skulle en fransk ekspertgruppe komme for å vurdere forsøksfabrikken og det inntrykket de da fikk ville få avgjørende betydning for fabrikkens videre skjebne. Få dager før franskmennene ankom, forbedret en produksjonsmetoden, den steg til 530 kg. og holdt seg der de knappe to uker franskmennene var her, og sank etter at de hadde reist.

Hydro grunnlegges
Franskmennene fant en produksjon på 530 kg. tilfredsstillende, men det var likevel en skuffelse for Sam Eyde. Eydes planer var å bygge ut kraftverk ved Vamma og Rjukanfossen og så å anlegge en fabrikk der. Dette ville ikke den utenlandske kapitalen være med på, de mente at en i første omgang måtte konsentrere seg om et mindre prosjekt på Notodden. Eyde fikk beskjed om at i første omgang ville en være med på å bygge ut Svelgfoss for så å bygge en fabrikk på Notodden. De større prosjekter som Eyde hadde planer om måtte skrinlegges. Derfor ble Notodden valgt som sted for Hydros etablering. Den 2. desember 1905 ble Norsk Hydro Elektriske Kvælstoff Aktieselskap stiftet. Svensk og fransk kapital hadde bestemt at Notodden skulle være stedet. Eyde ble direktør og selskapets hovedsete skulle være på Notodden.

Avskrift fra Telen 30. juli 1985

Ved århundreskiftet bodde knapt 1.000 personer på Notodden, 10 år senere, i 1910,
5.000 personer, en 5-dobling på 10 år. Spesielt stor var veksten de 3 siste årene. Da økte folkemengden fra ca. 2.000 personer i 1907 til 5.000 i 1910. I det følgende skal vi se på årsaker til veksten og de konsekvenser det fikk for utviklingen her. Allerede før Hydro var formelt dannet, ble anlegget ved Svelgfoss I påbegynt, i september 1905 Her arbeidet det 400 personer. Samtidig begynte en å bygge fabrikkanleggene ved Tinnessandbukta. Det stod ferdig samtidig, i 1907. Da begynte anleggsarbeidene på Rjukan og Tinosbanen, og noe senere ble Tinfos II påbegynt. All denne aktivitet på Notodden og Rjukan og på Tinnosbanen førte til en veldig virksomhet. På Notodden var knapt 1.000 personer i arbeid på anlegg, i Vestfjord-dalen og på Tinnosbanen arbeidet til sammen noe under 2.000, slik at våren 1908 var nærmere 3.000 i arbeid ved anlegg i Øst-Telemark.

Notodden et trafikk-knutepunkt
For all denne virksomheten ble bryggen på Notodden et sentralt punkt. Hit kom alt utstyret som skulle brukes, og ble kjørt videre enten til Svelgfoss, Tinnoset eller Tinnosbanen. Inn til tunnelene ved Notodden og Svelgfoss ble ferdig, fikk en først tatt banene i bruk i Lisleherad. All denne frakting førte til at transportforretninger vokste fram, og store vogner med 10-12 hester foran var et daglig syn. Dampskipstrafikken mellom Notodden og Skien økte likt med at anleggene kom i gang I 1905 var 8 dampskip her, i 1910, 11 skip med 5 avganger daglig hver vei. I 1910 passerte disse båtene Løveid sluser over 5.500 ganger, i 1914 over 7.000 ganger da det kulminerte med krigen 1914 – 17 og åpningen av Bratsbergbanen i 1917. I 19 gjorde Notodden og Gvarv i et forsøk på å få folk fra Sauherad og Bø til å handle på Notodden, men den gikk snart inn. Det var Skiensfolk som eide båtselskapet. og flere på Notodden mente at når denne ruten måtte innstilles kom det av at den gikk til så ugunstige tider at det var uråd å bruke båten. Det samme selskapet sørget derimot for at det var god forbindelse fra Gvarv til Skien, dit var det lett å komme for å handle.
I 1908 ble Øst-Telemarkens Automobilselskap, landets tredje rutebilselskap, dannet med faste ruter mellom Hjartdal og Notodden. Ett år senere kom en bussrute til Kongsberg i drift, og senere kommer nye ruter til Seljord og Kviteseid. I tillegg kommer nye forretninger for å yte service til byen og omlandet. En oversikt syner at den prosentvise andel av personer i arbeid, arbeidet i servicenæringen som øker jevnt fra 1900 til 1910.

En uferdig by
En så rask økning av folketallet fører lett til problemer, og Notodden unngikk dem ikke. Reguleringsplaner manglet. Hydro regulerte de områder de bygde ut, grunneiere forsøkte ved salg av tomter å gjøre det samme, men noen samlet plan ble ikke utarbeidet. Med unntak av de hus Hydro bygde, manglet vann og kloakk. Annen renovasjon manglet og slik at det til tider kunne være dårlig luft rundt alt søppelet.
Den store tilflytting av unge folk, aldersgruppen 20 – 30 år dominerte, førte til store barnekull. En fikk derfor behov for flere skoler, men også her ble en liggende etter. For å gi det minstetilbud av undervisning som loven bestemte, måtte en undervise fra 8 morgen til 8 kveld.
Rundt 1910 er det en uferdig by vi står overfor. I Notodden er en lite tilfreds med kommunestyret og det disse gjør for Notodden. I kommunestyret dominerte heddølene, og mange mente at disse så skepsis på utviklingen i Notodden, det var gjøkungen som var kommet inn i heddølenes reir. Av den grunn bl.a. begynte en å diskutere å skille ut Notodden som egen kommune. Det skjedde i 1913.

Avskrift fra Telen 31. juli 1985

Her kommer Alf Mostues rettelser i disse artiklene

Notodden i utvikling (Leserinnlegg i Telen 8.august 1985)
Under denne overskriften har Arvid Gjengedal i Telen fra 22. juli og framover skrevet noe om «Notodden i utvikling», men før en sier ja og amen, og erklærer at alt som er skrevet er rett og riktig, må en god del rettes for feil. Bl.a. skriver Gjengedal følgende: «Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like ovenfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden». For det første så er stedsnavnet galt, og for det andre så har stedet ikke vært noe trafikk-knutepunkt. Færjestedet har i mannsaldre gått under navnet Ømshol’n. Man kan til nød godta Omshøl’n, men ikke Omneshølen. Og hvorfor lage et nytt stedsnavn når man har et fullgodt heddølsk navn som folk på stedet kjenner? Navnet kommer av ømm – ovn, og har ingenting med alm å gjøre. Det som Gjengedal skriver om veibygging er heller ikke riktig. Når den første brua over Tinnåa på skjæret under Tinnefossen – ikke Tinnesfossen! – ble bygd har nå ingen sikre opplysninger om, men i 1575 nevnes Tindebro.
Fra Ørvella gikk veien over Tøllemoen, opp Tøllemobrækka til Sauar, videre til Rekå, langs åskanten til Hellem, Holla, Sem og til Tinnes, ned Tinnesbrækkun og over brua under Tinnefossen til «Standaren» nå Ramberghjørnet. Herfra gikk veien opp mot Sætre. Det var et vad i Sætrebekken like ved slakter Timlands forretning, og fra dette vadet gikk veien på skrå over det nåværende Bøensjordet til Tinnetoppen og så ned Tveitdalen og utover Tinnegrend. Det vi med sikkerhet vet er det har vært bru over skjæret under Tinnefossen helt fra 1575 og til dags dato. Da den nye brua lengre nede var ferdig i 1879, ble brua over skjæret overlatt til Tinfos Papirfabrikk mot at fabrikkens eiere skulle holde den vedlike. I 1704 reiste Kongl. Veibyggmester Joseph Cunrad Ernst på befaring av veistrekningen Bergen – Haukeli – Kongsberg for å se om det var mulig å bygge en vei slik at utskrevne soldater raskest mulig kunne komme fra Vestlandet til grensetraktene mot Sverige. Når det gjelder strekningen Heddal – Kongsberg foreslår han vei fra Sem – Haave – Bolkesjaa – Jondalen – Kongsberg. Denne veien ble det aldri noe av. Veifarende vestfra og heddøler har sikkert fra alders tid gått eller ridd over Meheia etter en vei som stort sett har fulgt den nåværende trase for Meheiaveien – Grotbekk – Rossebua, Sløkjedalen – Hjerpetjønn – Kongsberg.

Nedover til Skien var vannveien den raskeste. Om sommeren rodde man, og husmannen i «Søndehuset» lånte ut prammer eller var rorskar for den som skulle ha seg en bytur. Skoleholder og husmann Nils Danielsen var også rorskar for ferdafolk ned til Skien. Han bodde på Rulnes, og foruten de nevnte yrker var han også laggar dvs. han gjorde kjær, kar og bøtter. Vinterstid kjørte man med hest og slede Heddalsvatnet og Norsjå til Fjærekilen. Det var adskillig kappkjøring nedover, tunge hoder og lass på oppturen. Kirkebøkene forteller om at isveien var farlig: «drugnet i en raag ved Notodden». Riktignok brukte fut og skriver landeveien fra Sauherad etter «tings holdelse», og de hadde to veier å fare: En på Vestsida fra Sauherad kirke til Yli, og en annen på Østsida fra Farvolden – Hjuksebø – Sem.

Det har vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av én ved Tinnessand – ikke Tinnessand, men Tinnesand! – skriver Gjengedal. Det har ikke vært noen brygge ved Tinnesand, men en fergemann tilsatt av Hitterdals Formannskap, John Halvorsen Tinnesand var fergemann i mange år, og skulle møte «Statsraad Stang» i Tinnesandbukta for å føre varer og reisende i land. De reisende kunne være lisleheringer, gransheringer eller notoddinger – turister og andre reisende ble satt i land på Tangenbrygga. Det var Johan Gerhard Thommassen som skulle ha varene, men så kom brygga ved Notodden, og Thommassen bygde Furuheim og da ble det slutt med fergetrafikken. John Halvorsen Tinnesand døde i 1915.

 Etter å ha omtalt byggingen av de to hotellene «Furuheim» og «Victoria» skriver Gjengedal følgende: «Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1878 stod en ny bru omtrent der Heddalsbrua ligger nå». Hva er dette for noe sludder? Brua heter «Tinnå Bro» og den står på de samme brukar og fester som den gjorde da brua ble tatt i bruk etter den offisielle åpningen av veien Kongsberg – Haukeli i 1879! Og steinene til brukar og brufeste ble tatt ut i et brudd bak Åsnesgården.

Gangbruer og nytt dekke fikk brua i 1930-åra etter at det var foretatt en trafikktelling. Men jernkonstruksjonen er den samme som i 1879. Gjengedal kommer også inn på forholda ved Tinfos Papirfabrikk og skriver bl.a.: «For å gi hus til arbeidstakerne, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata». Nei! Det ble satt opp en større bygning nederst i Stallbakken, og på et foto fra 1880 kan man se både den og boligene oppe på Tinnesmoen. Denne brant ned i 1896 og to barn satte livet til. Er det «Direksjonsboligen» Gjengedal mener å ha vært arbeiderbolig eller brakke for Tinfosarbeidere? Det var Fellesfløtningen som satte opp bygningen, og la det være nevnt at Hitterdals Arbeiderforening ble stifta i denne bygning i 1896.

I avsnittet «Hydro til Notodden». Tilfeldigvis får vi vite at Sam Eyde egentlig ville bygge ut kraften ved Vamma i Glomma og en fabrikk i nærheten. La oss heller lese hva Sam Eyde sjøl skriver om dette i sine erindringer «Mitt liv og mitt livsverk» på side 170:  «Etter at jeg fra sommeren 1902 og utover hadde fått samlet vannkraftrettighetene ved Vamma og Rjukan, gjaldt det å finne en utnyttelse for disse veldige kraftmengder» og han fortsetter i neste avsnitt: «Jeg hadde helt fra begynnelsen av regnet med at Vamma kunde komme til å inngå som et ledd i hovedstadens elektrisitetsforsyning, men mine forslag i denne retning blev ikke møtt med den ringeste forståelse». Og han fortsetter: «På grunn av fallets gunstige beliggenhet for Kristiania var jeg av den mening av Vamma ikke skulde benyttes i salpeterindustrien, men burde reserveres for offentlig bruk».

Ut fra det Sam Eyde skriver må man gå ut fra at det aldri var tanken å bygge en salpeterfabrikk ved Glomma, og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at Notodden ble valgt. Sam Eyde har hatt kjennskap til Svelgfoss og eldre folk har fortalt at Eyde var her sommeren 1903 for å se på forholda. Dette har en ikke fått verifisert, men både han og en av Wallenbergbrødrene var her i 1904. De fikk en kontrakt med Tinfos Papirfabrik og tilbud om å kjøpe den del av Svelgfossen som lå på garden Høimyrs grunn som O.H. Holta tidligere var blitt eier av. Straks etter fikk Eyde og det nye selskap kjøpt den andre halvdel av Svelgfossen, og den 20. sept. 1905 kunne utbyggingen begynne.

I avsnittet, «Mot industriby» skriver Gjengedal: Ved århundreskiftet bodde knapt 1 000 per- soner på Notodden, 10 år senere, i 1910, 5 000 personer, en 5-dobling på 10 år». Ifølge Anund Helland, «Norges Land og Folk, Bratsbeg Amt I» finner man denne opplysning, at det var 60 bebodde hus og 411 personer innen det området som senere skulle bli by. Dette tall, 411 er mer i samsvar med folketellinga 1900, og i 1911 var det i Heddal 2 217 innbyggere, Notodden 4 942 og Lisleherad 578. Ut fra dette har en lyst til å spørre: Horre fanken har du fingji dettan tusentale frå?
Alf Mostue

Arvid Gjengedal ga Alf Mostue dette svaret i et leserinnlegg i Telen 13. august 1985

Svar til Alf Mostue
Du bruker fælt så mange ord på å påpeke «feil» i enkelte detaljer i mine artikler om Notodden i utvikling, Alf Mostue. En vesentlig hensikt med mine artikler var å få fram sentrale sider ved Notoddens utvikling på en kortfattet og forhåpentlig lesbar måte. Men jeg hadde betenkeligheter. En kraftig forkorting av et så omfattende kildetilfang vil lett føre til feiltolkninger, det er problematisk å skjære ned og samtidig gi et riktig bilde. Jeg innrømmer feil: I min om- tale av Omnshølen kom det inn en e for mye, men jeg skrev intet om at opprinnelsen til navnet var ..alm’, det er noe Mostue tillegger meg uriktig. Jeg skrev Heddalsbrua om Tinna Bro p.g.a. at jeg mente det navnet var mest brukt, men muligens tok jeg feil. Hvilken bro jeg mente, er tydelig- vis oppfattet.
Nå det gjelder folketallet på Notodden, valgte jeg et større om-råde og kom til andre tall, og i annen sammenheng ville jeg grunngitt mitt valg.
Når det gjelder mitt spørsmål om Hydro kom til Notodden ved tilfeldigheter, er det en spissformulering, men spørsmålet kan stilles. I korrespondanse mellom Eyde og Wallenberg ble Vamma-alternativet i Glomma diskutert. Arendalsområdet ble også vurdert, p.g.a. at det også der var disponibel kraft til en forsøksfabrikk, men Notodden ble stedet.
De andre momenter Mostue nevner i sin artikkel der han mener å påpeke feil hos meg, ville vel også jeg tatt med dersom plassen hadde tillatt det, men som nevnt innledningsvis, jeg valgte å skrive i kortform selv med de muligheter det var for feiltolkninger. Tross Mostues noe iltre reaksjon, mener jeg likevel at valg av den korte formen var riktig. Mange positive reaksjoner tyder på at stoffet interesserer og leses.
Arvid Gjengedal

Avskrifter. Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

På denne siden har vi samlet leker til andre sider som kan være til nytte, her finner du blant annet:

Verdensarven i Telemark
Slektsgransking
Andre historielag
Historie i Notodden
Diverse

Tirsdag 15. november 2022 arrangerte Notodden Historielag slektsforskerkveld på Speiderheimen. Mange interesserte møtte fram for å høre Ole Bjørn Darrud som holdt foredraget: «Slekt i midtre Telemark» Puslespillet legges nå på nytt basert på primærkilder. Finn din slekt i ny database.
Databasen som Darrud har utarbeida har mange koblinger til vårt distrikt kan du finne ved å gå inn på denne lenken https://www.simt.no

TIL TOPPEN AV SIDEN

Han har opplevd knusk og flinttiden, fyrstikka og tranlampa og husker den første parafinlampa i Heddal.

En av Heddals eldste, Halvor Olsen Nord-Sem, fyller imorgen 90 år. Han er født på Sem 18. mars 1861 av foreldrene Ole Sem, som var fra Enggrav og hustru Anne, som var fra Sud-Tinnes. Han var den nest eldste av 10 søsken og overtok Sem etter sin far i 1886, og med gården fulgte eiendomsretten til Heddal stavkirke. Kirken ble først overtatt av Staten i 1905. Det er ingen avfeldig olding en treffer når en kommer inn til Halvor Sem. Da vi i går besøkte ham i anledning den forestående åremålsdag satte vi oss ned ved det store langbordet, for at vi kunne notere ned litt av alt det interessante han kan berette fra sitt lange liv, mens han selv lett og ledig satte seg på skrivebordskanten. Han går uten stokk og har et raskt ganglag som mang en 60-70-åring kan misunne ham. Han er både åndelig og legemlig spenstig, og det eneste merke en kan si at alderen har satt på ham er at han er blitt nødt til å bruke briller når han leser, og at han hører litt dårlig, men dog ikke dårligere enn at han f.eks. klarer å følge med i radioen. Han har en usvekket hukommelse. Han husker ikke som gamle folk flest bare det som ligger tilbake i tiden, men også dagens hendelser fester seg fortsatt hos ham. Tiden tilbringer han for det meste med å lese aviser og bøker og fremdeles er han en god kunde hos bokhandlerne. Hans store litterære interesser får også utslag i at han skriver ned sine erindringer fra sitt lange liv. Det er ikke bare et tverrsnitt av sin egen bygds utvikling gjennom de nesten siste 100 år han er i stand til å gjengi som selvopplevd, og han har opplevd utviklingen i fra tyristikke til elektrisk lys. I fjøset ble tyristikka brukt som eneste lyskilde til arbeidet og inne arbeidet bygdeskomakeren til lyset fra tranlampa utover kveldene mens kvinnene satt rundt peisen og spant i lysskjæret fra feit tyrived. Det gjaldt om å holde varmen døgnet rundt den gangen om en ikke ville til med fyrstål og knusk eller bort i nabogården og låne varme. Bestefar, som bodde på Høybø, sier han, var forresten en mester til å lage fyrstikker. Han kjøpte svovel på Kongsberg og smeltet en gryte og dyppet fine smekre fyrstikker ned i. Tennsatsen var om regel vadmelsboksa – og bedre fyrstikker kunne en ikke ønske seg.  
Halvor Sem gikk på amtskolen som hadde tilhold på Furuheim på, det var en meget god skole. Siden gikk han en vinter på Ullmanns folkehøyskole som da var på Falkum ved Skien. Han bodde hos Ullmann privat, og denne tiden var og medvirkende til å utvide den unge guttens horisont.
Den som blar 50-60 år tilbake i Heddals historie, vil finne at selv om Halvor Sem ikke deltok større i bygdas politiske liv, har han kanskje mere enn noen annen vært med å gjennemført tiltak av den tørste betydning for sin stand og bygdas økonomiske framgang. Vi kan således nevne at det egentlig var han som tok opptakten til starten av Notodden Meieri, han fikk dannet foreninger til fremme av fedrift og jordbruk. Han var også en meget benyttet mann i Heddal Sparebank og han skrev, sammen med avdøde banksjef M.M. Kleppen, bankens vedtekter. I en menneskealder var han direksjonsmedlem i banken. Halvor Sem har en høyt utviklet historisk sans. Hans skildrer på en interessant måte hvordan den økonomiske struktur har forandret seg i Heddal i hans tid. Bøndene på storgårdene var i hans ungdom etter forholdene, meget rike. De satt med store skogvidder fulle av svært tømmer og trelastprisene steg. Etter den fransk-tyske krig i 1870 – 71 var det slik etterspørsel etter trelast at en kunne selge nær sagt rått og råttent. Her på Sem hadde vi kjørt fram en stor haug med ved i tunet. Men vi kjørte om våren alt sammen på velta og solgte det som props til stor pris. Arbeidshjelpa var billig og nettoen stor.
Et tegn på Halvor Sems frisinn og overlegne innstilling er at han ser den tiden da husmennene arbeidet for nesten ingen ting som forbi, som et gode. Hans livsmål har ikke vært å arve og samle penger. Han har vokset opp og levd i et miljø som har gitt råd og anledning til å tenke på annet enn naut og graut.
Sem er en av de eldste gårdene i Heddal, og Halvor påstår at gården så langt tilbake som i det 1300 -1400 århundrede strakte seg helt fra Holla til Tinnes. Gården har ganske sikkert eides av vikinger som har røvet i fremmede land mener han. I hans ungdom fantes det på Sem mage kunstgjenstander, små innfelte kister og skrin, som sikkert var tjuvegods fra et eller annet kloster eller slott ute i Europa. I sin ungdom var Halvor også en ivrig jeger. Elg var det nok av og det var heller ikke mangel på bjørn. Han lå i flere år på elgjakt sammen med grosserer Antworth fra Oslo. Grossereren leide jakta på Haave i Lisleherad og hadde bygd seg et flott hus på Buøya i Foldsjø Her hadde han med seg en navngjeten elgjeger fra Lillelvedalen, som het Elg-Lars, og det var ikke ofte det ble bomtur. I Halvor Sems ungdom var det praktisk talt ingen bebyggelse. Notodden Sentrum for handel virksomhet var den gang ved Valen i Heddal. Hit kom tinndøler, hoveringer, tuddøler og folk fra alle Øst-Telemarka-bygdene for å handle. En måtte være privilegert for å drive forretning den gang. Handelsmannen på Valen het Bye. Han hadde stor butikk, fire svenner lå flate bak disken hele dagen og leverte ut varer og selv om det bare var salt, tobakk, litt kaffe og sukker, som ble kjøpt den gang, hadde Bye en stor omsetning og ble en rik mann. Han førte stort og flott hus og det var en fest å være gjest hos ham. – Den nærmeste butikk var da på Gvarv eller Seljord så noen særlig konkurranse var han ikke plaget av.
Selskapslivet på storgårdene var livlig i Halvor Sems ungdom. I jula var det store lag med dans og moro. I 1844 ble det tillatt for bøndene å brenne brennevin av egen av egen avl og det var bra apparater på nesten hver gård og resultatet ble svært bra. Men drikken tok overhånd det ble fyll og spetakkel og slags mål og brenningen spredte seg også til husmannsplassene, hvor økonomien var dårlig og skaden derfor enda større og til slutt ble det innført forbud mot brenning.
Som en følge av at Heddal stavkirke tilhørte gården, hadde både bisp og prost tilhold på Sem når de reiste på visitas. Og Halvor husker godt at bispen Jørgen Moe var på Sem. Biskop Heuch var der mange ganger. Det var en myndig herremann, som det sto stor respekt av. Engang han var på Sem var han sammen med prost Ording. Biskopen lå på samme værelse som vi nå sitter og i senga som står der. Prosten hadde rommet ved siden av, men han rautet så det duret, så bispen ble vond for at han ikke fikk sove og slo i veggen så det skrall.
På Sem ligger det den dag i dag en Bibel som var en gave fra Heuch og som han skrev i og takket for gjestfritt opphold.
Det er vanskeligere å slutte enn å begynne når en snakker med Halvor Sem. Han er så lun og underholdende at timene spinner umerkelig. En kan si om ham som lensmann Nordstoga i Vinje sa om gamle Margit Havradalen: «Når du ser Margit, ser du slutten på den gamle tid det veks ikkje opp fleire slike.
Med disse ord ønsker vi Halvor Sem hjertelig tillykke med 90-års- dagen og vi ønsker vi lever så lenge vi kan komme igjen og gratulere ham på 100-årsdagen for det er ingen ting som tyder på han har tenkt på å legge opp årene enda.

Avskrift fra Telen lørdag 17.03.1951 Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

I menyen «Tidligere aktiviteter» finner du arrangementer og aktiviteter historielaget har hatt