Tirsdag 15. november 2022 arrangerte Notodden Historielag slektsforskerkveld på Speiderheimen. Mange interesserte møtte fram for å høre Ole Bjørn Darrud som holdt foredraget: «Slekt i midtre Telemark» Puslespillet legges nå på nytt basert på primærkilder. Finn din slekt i ny database.
Databasen som Darrud har utarbeida har mange koblinger til vårt distrikt kan du finne ved å gå inn på denne lenken https://www.simt.no
Han har opplevd knusk og flinttiden, fyrstikka og tranlampa og husker den første parafinlampa i Heddal.
Er av Heddals eldste, Halvor Olsen Nord-Sem, fyller imorgen 90 år. Han er født på Sem 18. mars 1861 av foreldrene Ole Sem, som var fra Enggrav og hustru Anne, som var fra Sud-Tinnes. Han var den nest eldste av 10 søsken og overtok Sem etter sin far i 1886, og med gården fulgte eiendomsretten til Heddal stavkirke. Kirken ble først overtatt av Staten i 1905. Det er ingen avfeldig olding en treffer når en kommer inn til Halvor Sem. Da vi i går besøkte ham i anledning den forestående åremålsdag satte vi oss ned ved det store langbordet, for at vi kunne notere ned litt av alt det interessante han kan berette fra sitt lange liv, mens han selv lett og ledig satte seg på skrivebordskanten. Han går uten stokk og har et raskt ganglag som mang en 60-70-åring kan misunne ham. Han er både åndelig og legemlig spenstig, og det eneste merke en kan si at alderen har satt på ham er at han er blitt nødt til å bruke briller når han leser, og at han hører litt dårlig, men dog ikke dårligere enn at han f.eks. klarer å følge med i radioen. Han har en usvekket hukommelse. Han husker ikke som gamle folk flest bare det som ligger tilbake i tiden, men også dagens hendelser fester seg fortsatt hos ham. Tiden tilbringer han for det meste med å lese aviser og bøker og fremdeles er han en god kunde hos bokhandlerne. Hans store litterære interesser får også utslag i at han skriver ned sine erindringer fra sitt lange liv. Det er ikke bare et tverrsnitt av sin egen bygds utvikling gjennom de nesten siste 100 år han er i stand til å gjengi som selvopplevd, og han har opplevd utviklingen i fra tyristikke til elektrisk lys. I fjøset ble tyristikka brukt som eneste lyskilde til arbeidet og inne arbeidet bygdeskomakeren til lyset fra tranlampa utover kveldene mens kvinnene satt rundt peisen og spant i lysskjæret fra feit tyrived. Det gjaldt om å holde varmen døgnet rundt den gangen om en ikke ville til med fyrstål og knusk eller bort i nabogården og låne varme. Bestefar, som bodde på Høybø, sier han, var forresten en mester til å lage fyrstikker. Han kjøpte svovel på Kongsberg og smeltet en gryte og dyppet fine smekre fyrstikker ned i. Tennsatsen var om regel vadmelsboksa – og bedre fyrstikker kunne en ikke ønske seg.
Halvor Sem gikk på amtskolen som hadde tilhold på Furuheim på, det var en meget god skole. Siden gikk han en vinter på Ullmanns folkehøyskole som da var på Falkum ved Skien. Han bodde hos Ullmann privat, og denne tiden var og medvirkende til å utvide den unge guttens horisont.
Den som blar 50-60 år tilbake i Heddals historie, vil finne at selv om Halvor Sem ikke deltok større i bygdas politiske liv, har han kanskje mere enn noen annen vært med å gjennemført tiltak av den tørste betydning for sin stand og bygdas økonomiske framgang. Vi kan således nevne at det egentlig var han som tok opptakten til starten av Notodden Meieri, han fikk dannet foreninger til fremme av fedrift og jordbruk. Han var også en meget benyttet mann i Heddal Sparebank og han skrev, sammen med avdøde banksjef M.M. Kleppen, bankens vedtekter. I en menneskealder var han direksjonsmedlem i banken. Halvor Sem har en høyt utviklet historisk sans. Hans skildrer på en interessant måte hvordan den økonomiske struktur har forandret seg i Heddal i hans tid. Bøndene på storgårdene var i hans ungdom etter forholdene, meget rike. De satt med store skogvidder fulle av svært tømmer og trelastprisene steg. Etter den fransk-tyske krig i 1870 – 71 var det slik etterspørsel etter trelast at en kunne selge nær sagt rått og råttent. Her på Sem hadde vi kjørt fram en stor haug med ved i tunet. Men vi kjørte om våren alt sammen på velta og solgte det som props til stor pris. Arbeidshjelpa var billig og nettoen stor.
Et tegn på Halvor Sems frisinn og overlegne innstilling er at han ser den tiden da husmennene arbeidet for nesten ingen ting som forbi, som et gode. Hans livsmål har ikke vært å arve og samle penger. Han har vokset opp og levd i et miljø som har gitt råd og
anledning til å tenke på annet enn naut og graut.
Sem er en av de eldste gårdene i Heddal, og Halvor påstår at gården så langt tilbake som i det 1300 -1400 århundrede strakte seg helt fra Holla til Tinnes. Gården har ganske sikkert eides av vikinger som har røvet i fremmede land mener han. I hans ungdom fantes det på Sem mage kunstgjenstander, små innfelte kister og skrin, som sikkert var tjuvegods fra et eller annet kloster eller slott ute i Europa. I sin ungdom var Halvor også en ivrig jeger. Elg var det nok av og det var heller ikke mangel på bjørn. Han lå i flere år på elgjakt sammen med grosserer Antworth fra Oslo. Grossereren leide jakta på Haave i Lisleherad og hadde bygd seg et flott hus på Buøya i Foldsjø Her hadde han med seg en navngjeten elgjeger fra Lillelvedalen, som het Elg-Lars, og det var ikke ofte det ble bomtur. I Halvor Sems ungdom var det praktisk talt ingen bebyggelse. Notodden Sentrum for handel virksomhet var den gang ved Valen i Heddal. Hit kom tinndøler, hoveringer, tuddøler og folk fra alle Øst-Telemarka-bygdene for å handle. En måtte være privilegert for å drive forretning den gang. Handelsmannen på Valen het Bye. Han hadde stor butikk, fire svenner lå flate bak disken hele dagen og leverte ut varer og selv om det bare var salt, tobakk, litt kaffe og sukker, som ble kjøpt den gang, hadde Bye en stor omsetning og ble en rik mann. Han førte stort og flott hus og det var en fest å være gjest hos ham. – Den nærmeste butikk var da på Gvarv eller Seljord så noen særlig konkurranse var han ikke plaget av.
Selskapslivet på storgårdene var livlig i Halvor Sems ungdom. I jula var det store lag med dans og moro. I 1844 ble det tillatt for bøndene å brenne brennevin av egen av egen avl og det var bra apparater på nesten hver gård og resultatet ble svært bra. Men drikken tok overhånd det ble fyll og spetakkel og slags mål og brenningen spredte seg også til husmannsplassene, hvor økonomien var dårlig og skaden derfor enda større og til slutt ble det innført forbud mot brenning.
Som en følge av at Heddal stavkirke tilhørte gården, hadde både bisp og prost tilhold på Sem når de reiste på visitas. Og Halvor husker godt at bispen Jørgen Moe var på Sem. Biskop Heuch var der mange ganger. Det var en myndig herremann, som det sto stor respekt av. Engang han var på Sem var han sammen med prost Ording. Biskopen lå på samme værelse som vi nå sitter og i senga som står der. Prosten hadde rommet ved siden av, men han rautet så det duret, så bispen ble vond for at han ikke fikk sove og slo i veggen så det skrall.
På Sem ligger det den dag i dag en Bibel som var en gave fra Heuch og som han skrev i og takket for gjestfritt opphold.
Det er vanskeligere å slutte enn å begynne når en snakker med Halvor Sem. Han er så lun og underholdende at timene spinner umerkelig. En kan si om ham som lensmann Nordstoga i Vinje sa om gamle Margit Havradalen: «Når du ser Margit, ser du slutten på den gamle tid det veks ikkje opp fleire slike.
Med disse ord ønsker vi Halvor Sem hjertelig tillykke med 90-års- dagen og vi ønsker vi lever så lenge vi kan komme igjen og gratulere ham på 100-årsdagen for det er ingen ting som tyder på han har tenkt på å legge opp årene enda.
Avskrift fra Telen lørdag 17.03.1951 Ole Arvid Vassbotten
I menyen «Tidligere aktiviteter» finner du arrangementer og aktiviteter historielaget har hatt
Det meste av det jeg har skrevet om her har jeg av notater jeg har samla ved at jeg har snakka med personer som har deltatt i fløtinga i Follsjøområdet i mange år. De gamle bildene på siden er private bilder som er tatt av min far og en av mine onkler .
Ole Arvid Vassbotten
Ellers har jeg brukt følgende bøker:
Øst-Telemarks Brukseierforening gjennom 50 år, 1903 til – 1953 Av: J. Hallesby
Fløting gjennom 300 år Av: Einar Østtvedt
Norsk fløtningshistorie II del 1860 – 1943 Av: Ragnvald Bødker
Skogbruk i Lisleherad gammel og ny tid Av: Sv. O. Flåten og A A Lansverk
Beskrivelse af Skiens vassdrag. Av: G Sæteren
Tegningen på forsiden » Fløtere løser tømmervase i fossen» Johannes Kølbel.
Fotoeier: (private foto) Ole Arvid Vassbotten
Fotografer: Ragnhild Kaste Kaasa og Ole Arvid Vassbotten
Av Ole Arvid Vassbotten
Det var vel ikke noe sted våren betydde så mye for folk og dyr som i de store skogene. Tømmerhoggerne hadde gjennom en lang vinter slitt og strevd i dyp snø og streng kulde ute i tømmerskogen, kanskje bodd i små trekkfulle koier der snøen var måka langt oppetter veggene for å holde på noe av varmen. Tonnevis av tømmer hadde dem lempa for hånd og like mange tonn hadde hestene dradd fram etter dem lange kronglete kjørevegene som var harde og isete etter sledemeier som utallige ganger hadde glidd både opp og ned og av jernbeslåtte hover som med stor kraft hadde pressa snøen sammen . Både folk og hester var slitne nå og såg fram til våren.
Men når orrebulderet lydde fra myrene inne på heia og tømmerslepene blei blaute i solvarmen midt på dagen viste dem at våren var i anmarsj. Nå var det siste innspurt, kjørerne var tidlig ute for å få kjørt fram mest mulig tømmer før slepene bløtna for mye.
Nede på veltene låg det store låner med gult barka tømmer som lukta vår, isråka blei større og større og vårbekkene åpna seg sakte men sikkert. En kjørekar sto kanskje og såg fornøyd på resultatet av vinterens strev og tenkte at nå hadde tømmeret gjort sin første stopp på den lange ferden det skulle ut på. Den slitne hesten såg kanskje fram til å slentre rundt på en eller annen grasvoll og feite seg opp til neste vinter i tømmerskogen.
Litt etter litt åt vårbekkene seg gjennom isen og blei flomstore, fløtingsvannene voks og pressa på solide dammer av tre og stein som var bygd for å holde de store vannmassene tilbake, vann som skulle brukes til å frakte tømmeret videre nedover i vassdraget .
På veltene begynte en hektisk aktivitet, nå var hest og tømmerøks bytta ut med vendehaker og tømmerklaver. Nå skulle tømmeret måles og merkes før det bytta eier, stokk for stokk blei lagt til rette før det omhyggelig blei målt og merka og ført nøyaktig inn i bøker av tømmermålerne.
Ute på vårisen blei lensene gjort klare, stokk etter stokk blei lenka sammen til et langt kjede og fortøyd i de samme «bannfesta» som i uminnelige tider hadde blitt brukt, snart var alt klart til fløting. På land låg tømmeret og fikk den siste tørken i vårsola som det så sårt trengte for at det skulle flyte når det kom i vannet.
På denne tida blei det nok også tid til en og annen jakttur. Disse turene gikk innover til de gamle spillplassene som det fantes mange av innover i skogene. Steder der «trollfuglen» siden tidenes morgen hadde utført sitt urgamle spill for å føre slekten videre. Rett som det var kunne en i grålysninga høre dumpe smell fra Remingtonhagler inne fra åsene, et smell som betydde at et liv var endt, men som også betydde at et viktig tilskudd i matlageret var sikra.
Men snart var isen borte fra fløtningsvannene og fløtinga kunne starte. Fløternes enkle redskap «fløterhaken» var tatt fram, den enkle smidde stålkroken som var festa i enden av et langt skaft spikka til av ei lang slank unggran, redskapen som skulle borti nær sagt alle tømmerstokkene som låg på velta og venta på å bli fløta. Karene var i godt humør, fløtinga hadde dem sett fram til for selv om det var slitsomt til tider var det trivelig arbeid.
Tømmeret blei kasta og den andre etappen på tømmerets vei var i gang. Møysommelig blei stokk på stokk sendt ut i testen og snart var soppene på veg mot elvemunningene. Meter for meter snegla det seg av gårde, sterke karer drog på land og sterke karer rodde. Som alltid var været viktig, i motvind var det håpløst å flytte ei stor soppe derfor blei nettene ofte tatt i bruk. På faste plasser langs vannet hadde karene sine hvileplasser, der gikk praten livlig rundt tyrivarmen og flesk og kaffi smakte godt. I vårsola låg tømmeret og glinsa som gullforgylt, og for skogeierne og tømmeroppkjøperne var det vel også selve gullet som låg og duppa i morgensola. Arbeidsfolka tenkte vel sitt, og oppgjør fikk vel også dem når arbeidet var ferdig.
Når tømmeret var framme ved utløpsosen begynte arbeidet med å få det ned elva, vannene var breddfulle etter å ha blitt stengt inne gjennom hele våren og når dammen ble åpna steg det et brøl gjennom elvedalen. Ved «påstikkdammen» der renna går ut ble det hektisk aktivitet, det gjaldt å få sendt ut så mye tømmer som mulig på kortest mulig tid, vannet måtte en spare på. Gullglinsende barka tømmerstokker rasa i stor fart nedover tømmerenna som gikk breddfull av vann. Der tømmeret gikk ut i elva og videre nedover hadde fløterne sine faste plasser, det gjaldt å passe på at det ikke floka seg i dem frådende fossestryka. Men floker ble det og til livet i isvann sto fløterne mens stokk for stokk ble løst fra floken, det var drevne karer som kjente vær stein og strøm i elva og som fikk kallenavn som Olav Juvet og Hans Storrhøl etter stedene i elva dem vokta. Etter vel utført jobb var det godt å kunne fyre opp en skikkelig tyrivarme og få tørka klær og varma en iskald kropp og svartkjelen var vel heller ikke å forakte etter ei slitsom økt. Etter dem heftigste strabasene i elva var det snart bare tømmer som låg igjen i elvekanten som måtte løsnes og sendes videre, og etter uker med slit i elva kunne fløterne i sideelvene overlate arbeidet til fløterne i hovedelva som utover sommeren hadde jobben med å få tømmeret helt fram til kjøperne.
Fløtinga var over for i år …….
Fra en skogsarbeiders dagbok.
Av Hans Børli
Det er høyhet og ro over et tre.
Sterkt, likevel gripende vergeløst,
står det på moen og tenker
milde jordtanker, tålmodighet.
Ei gammel furu
med bronsearmene strakt ut
I uendelig ømhet for vindene.
Da kommer du labbende gjennom lyngen.
Med øksa og motorsaga.
Stanser under den dødsdømte kjempen…..
Bildene på denne siden er private bilder som er tatt av min onkel Magnus Vassbotten på 1950 – 60 tallet, fargebildene fra tømmerhogsten tok jeg selv på 1970 tallet. Alle bildene er fra traktene rundt Follsjø / Fulldøla.
Ole Arvid Vassbotten
Tømmerhogst ved Springfire. Springfire er et lokalt navn i Øvre Haave skog og bildene er tatt under hogging der på begynnelsen av 1970 tallet
Tømmeret kjøres fram fra hogsten ved Springfire. Dette var etter at fløtinga hadde opphørt og blei henta der med tømmerbil.
Fra Springfire hogsten.
Hans fyrer opp. Tyrivarmen var god å ha til «svartkjelen» og til klestørk.
Tømmerkjøring med hest i Haavemarken.
Min onkel kjørte tømmer i mange år i Havemarken, først med hest, men i slutten av 50 åra kjøpte han traktor. Her med den første, en Zetor 444. Bildet er fra velteplassen ved Vassbotten.
Det var store mengder tømmer som ble kjørt til velteplassene rund Follsjø der det ble målt og merka før det ble fløta videre. Tømmeret måtte ligge lagra i ovne låner slik at det fikk en liten tørk i vårsola og på den måten fikk bedre flyteevne før det blei «kasta» i månedskiftet mai / juni. De neste bildene er fra velta ved Vassbotten og er tatt i 50 åra.
Tømmermålinga har begynt
Tømmeret er «kasta» og ligger her i Trængsle.
Fløterne bygger bru over Trængsle
Tømmeret har kommet ut i lensa og er klart til og fløtes mot dammen.
Fløtere fotografert i Føllsjåbukta.
Fløterne i arbeid ved Føllsjå
Den siste vinsjbåten som var i bruk på Føllsjå. Båten hadde kraftig vinsj med ca. 300 meter vaier ombord. Båten seila for egen motor fram til et «bandfeste», blei tjora fast og med vinsjen slepa de tømmersoppene fram så langt det gikk. Så seila båten fram til neste «bandfeste» og på nytt vinsja dem tømmersoppa en etappe videre, dette gjentok seg til dem var framme ved dammen.
Info. om fløtningsbåten.
Fra entusiaster som registrerer alle båter som ble bygd av verftet Lidwall &Søner AB Leksand i Sverige her jeg fått følgende opplysninger:
Lidwall & Søner AB var i drift fra 1946 til 1987 og bygde i hovedsak fløtningsbåter og div. fløtingsmateriell. I dette tidsromet ble det bygd 802 båter, 70 av disse ble solgt til Norge og 3 stk ble kjøpt av Skienvassdragets fellesfløtningsforening. Båten som gikk på Follsjø ble levert 2/4 1952 og hadde bygg nr. 150, var bygd på spant med en 10 HK Sefflemotor og var uten forhøyde sider. I båten var det montert vinsj. Leveringspapirene kan du se her (1) og (2)
På entusiastenes hjemmeside kan du lese mer om båtene som ble levert til Norge. her
Skipperen på vinsjbåten.
På dette bildet ser en vinsjen som ble brukt.
Fløtere
Velfortjent hvil ved båthuset i Dambukta. I dette båthuset hadde «spellprammen» sin plass når den ikke var i bruk, vinsjbåten hadde lagringsplass i båthuset ved Vik.
Føllsjådammen
Fridag ved Storedam
Så var tømmeret klart til og fløtes ned renna. Bildet er tatt under åpning av dammen der renna begynner.
Det var store mengder vann som skulle til når fløtinga holdt på. Bilder er fra Sagfossen i Fulldøla.
Fløterne i full gang i elva.
Tømmer på veg mot Hellemstulhålet.
Haug i Hellemstulhålet.
Halvor Vassbotten
Olav M. Anundskås Vassbotten
Hans Vassbotten
Magnus Vassbotten
Niri Vassbotten
Hans Jonrud
Hålje Jonrud
Gunleik Jonrud
Torgrim T.Vik
Mattis Vik
Torkil Vik
Jon Anundskås
Halvor Dokka
Niri Solli
Jon Solli
Olav Solli
Arnfinn Helleberg
Jon Dalviken
Hans Myra (formann før ca.1960)
Eilev Myra (formann etter ca.1960)
Olav Storemyr
Halvor Sisjord
Gunulf Nykås
Torbjørn Hjartsjø (Elveinspektør)
Fløtere som har mottatt utmerkelser for sitt arbeid.
De som har mottatt Fellesfløtningens minnebeger i sølv for 30 år eller lengre sammenhengende tjeneste i Fløtningen.
Fløter Hans M. Anundskås 1/2-1889
Fløter Eilev Myra 6/6-1914
Fløter Olav M. Anundskås Vassbotten 19/3-1886
Fløter Mattis Vik 9/5-1894
Fløter Torgrim T. Vik 18/9-1902
Fløter Hans Myra 25/12-1880
De som har motsatt Kongens fortjenestemedalje for sitt arbeid.
Hans Myra (Begynte i fløtningen 1897 og holdt på til 1961) Kongens fortj.medalje i gull
Magnus Vassbotten Kongens fortj.medalje i sølv
Hans Vassbotten Kongens fortj.medalje i sølv
.jpg "Klikk på bildet for å se en leselig utgave")
Klikk på bildet for en leselig utgave
Bandfeste
Festepunkt på land for test (lense)
Bunnfeste
Ankerpunkt for vinsjbåt.
Broting
Dialekt , betyr det samme som brøtning eller fløting. .
Båsshåkå
Lokal dialekt, det samme som båtshake eller fløterhake.
Elvefaret
Dialekt, betyr det samme som elveleiet.
Enkeltmannsfløting
Når hver enkelt skogeier eller kjøper alene sørger for fløting av sitt tømmer.
Fellesfløtingen
Fløting som utføres av en forening eller sammenslutning.
Finrensk
Renske elvebreddene for tømmer etter at selve fløtinga er ferdig.
Fløtingsdam
Dam med tømmerløp.
Hellhåkå
Lokal dialekt om bindhake. Smidd klave som ble slått inn i treverket. For eksempel blir reisverket i renna holdt sammen av slike.
Kirat
Også kalt kjærrat, «transportband» for å få tømmeret opp av vannet.
Krabbe
Uttrykk brukt om vinsjen ved vesledam. Sannsynligvis ble den kalt det fordi den gikk så seint.
Løftedam
«Gulv» av tømmer i elvebunnen for å lede tømmeret over steinete og vanskelige partier i elva.
Nåvår
Lokal dialekt, det samme som naver eller trebor som ble brukt til å borre hull i tømmerstokker med.
Reguleringsdam
Dam for å regulere vannstanden i vassdraget.
Rote
Vannet var inndelt i forskjellige roter som anga lengden tømmeret skulle fraktes på vannet og betalingen fløterene hadde for jobben.
Separatfløting
Når flere fløta uavhengig av hverandre i samme vassdrag.
Skusle
Lokal dialekt, betyr det samme som å «seile» tømmeret ut av løker og viker.
Skådam
Også kalt skjerm,»vegg» som er bygd der elva har brå svinger eller vanskelige bredder for hindre tømmeret i å sette seg fast. Som regel var disse bygd av stein / tømmer eller betong.
Soppe
Også kalt varp eller ringlense, men i Follsjø ble det kalt soppe.
Spellbåt
Pram med en spesiell håndvinsj som ble betjent av to mann.
Sprons
Lokal dialekt, brukt om luke i renna for å tørrlegge denne når en skulle gå i den.
Stivarm
Lokal dialekt, er en flytende bru for å komme utover vannet når en arbeidet med tømmeret også kalt vandring.
Tallmann
Formann i fløtingen. Det var han som skreiv timer for fløterne og «ferdigattest» når tømmeret ble overtatt av Fellesfløtingen og selgeren hadde krav på betaling. (På 1800-tallet måtte dette dokumentet ha vokssegl om det skulle være gyldig)
Tamp
Grovt tauverk av hamp. ca 25-30 mm i diameter.
Test
Det samme som lense, (også kalt tekst eller text.)
Tverrelv
Mindre elver som renner ut i et hovedvassdrag.
Tømmerrenne
Renne for å unngå vanskelige elvepartier.
Vinsjbåt
Også kalt varpebåt, dette var en motorbåt med kraftig vinsj.
Valag
Dialekt, det samme som tømmerfloke, eller tømmer som har satt seg fast i bakevjer eller loner.
I de vassdrag det ble drevet felles fløting måtte tømmeret merkes for å kunne sorteres ut når det var kommet til bestemmelsesstedet. Til å begynne med når det var få eiere og få kjøpere ble sannsynligvis tømmeret merka på en enkel tilfeldig måte med øks for å kunne gjenkjennes. Men etter hvert som tømmerhandelen økte meldte behovet seg for mer variasjon i merkene det var jo begrensede muligheter en hadde med øksa. Det ble nå laga verktøy som hadde en egg en kunne skjære inn rette streker i tømmeret med, merkene besto da gjerne av romertall eller et vist antall streker for hver kjøper. Denne metoden var svært tungvinn og tidkrevende så nye metoder ble utviklet. Den metoden som ble mest brukt var et merke som ble hogd inn med en spesiell øks. På denne øksa var eggen forma til et merke. Merkene var forskjellige for hver enkelt kjøper, nå kunne en med ett enkelt hogg lage et merke som var lett gjenkjennelig under sorteringa. Alle disse merkene satte fløterne navn på, for eksempel var det et merke som fløterne i Føllsjå kalte for «kapersfuhålet» All merking og måling ble gjort på velta om våren. Der hadde tømmerkjørerne lagt fra seg tømmeret side om side på et underlag. Tømmerhuggerne hadde forsynt tømmeret med et romertall som anga lengda. På stolper og prima tømmer ble merkene hogd inn i toppen av stokken og på sliptømmeret ble merket hogd inn på midten. Før tømmermålinga tok til måtte tømmeret legges klart for målerne, dette var som regel hoggernes jobb. Alt tømmeret skulle da ligge med merkene som anga lengden opp. Til dette arbeidet ble det brukt vendehake og tømmersaks. Det var bestandig to tømmermålere, den ene gikk med klave og den andre skrev inn resultatet i en bok. Så ble merket til kjøperen hogd inn i stokken, det ble hogd flere merker i hver stokk. Tømmeret hadde nå formelt skifta eier og var klart til fløting.
