Kategori: Ukategorisert

Hvor fort Notodden by reiste seg av furuskogen, får en kanskje best begrep om når en snakker med Johannes Notodden, som i morgen, fyller 75 år.

Der hvor vi går og ikke tenker på annet enn mursteinshus og asfalt, der har han som guttonge og framvokstring gått og plukket bær og gjett. Og siden når han fikk mannens fulle kraft i neven, hugg han ved og tømmer for Tinne og Gvåla. Da byen krevde sitt, ryddet han moene for stortømmer. Både rot og topp måtte vekk for å gi skikkelige byggeforhold.

Rent teoretisk har Johannes Notodden odel til Salpeterfabriken, for huset far hans hadde sto midt inne på fabrikkområdet. Det måtte vike da Hydro begynte her i 1905 og far til Johannes bygde seg nytt hus i Telegata, det som nå eies av Østdahls engrossforretning.

Det var bare en plass som het Notodden, forteller Johannes. Den lå der hvor Tinfos tresliperi bygde sin kontorbygning. Om plassen hadde navnet etter en not-odde vet han ikke. Det ble iallfall aldri brukt not der det han kan huske. Heller ikke var det noen odde der plassen lå. Strandlinja var nesten rett fra Carbidfabrikken og bortover til vika der Setrebekken randt. Bekken hadde avleiret så mye masse gjennom tidene at det hadde dannet seg en grunne og en del øyrer utenfor og her var det en herlig badeplass for ungene på plassene Tinnesand, Orekåsa, Notodden og Teksten. Og i dalen der hvor det senere ble oppfylt for Notodden jernbanestasjon var det saftig oreskog og herlige trakter for haren, som om vinteren hadde veier her i kors og krok.

Det var bestefar til Johannes som satt på Notodd-plassen. Om han hadde overtatt den etter sin far igjen kan ikke Johannes huske han har hørt om. Plassen hørte under Gvåla.

Far til Johannes overtok ikke plassen. Det var blitt andre tider og mer arbeid, så han arbeidet ikke med jorda. Johannes derimot måtte ofte hjelpe besteforeldrene, som ble gamle og nokså skrøpelige på slutten. Bestefaren hadde hadde slåtter og potetåkrer både på Salpetertomta og på Svarvarsletta, der Tinfosbrakkene nå står. Sydenden av denne sletta het Tekstesletta da som nå, men her var det leikeplass og fotballplass. Her ble det brent St. Hansbål, og her begynte Christen og Johannes Landsverk sine første idrettskunster. Foreldrene deres eide Victoria hotell, som senere ble kontorbygning for Salpeterfabriken. Ellers var det ikke stort flere hus enn huset til urmaker Thoresen, kjøpmann Th. Th. Mørk og ekspeditør Halvor Øien. Det lå der Standard Bensinstasjon er. Apoteket holdt til i en tømmerbygning der Hiterdals Landmandsforretning er og apotekeren husker jeg godt, sier han. Han het Hansen.

Johannes gikk først på Høibøskolen og siden, da faren begynte ved Tinfos fikk han begynne på fabrikkens skole, som lå på toppen av Stallbakken. Bygningen var en stor tømmerbygning og læreren het Vassdal. Vi gikk annen hver dag og jeg syntes vi lærte mye etter forholdene, sier han.

Det året han gikk for presten begynte han i lensa. Lønna var 1,50 dagen og det ble regnet for god betaling. Derfor likte jeg ikke å skofte en dag i uka for å gå til overhøring hos presten Bassøe på Heddal prestegård.

Siden arbeidet Johannes i lensa hver sommer i 50 år. Ja, det ble ofte å holde på langt utover vinteren. Han var lenge på kjerraten både på Tinfos og på Salpeterfabrikkens tønnefabrikk. Selv om han gikk våt og fraus mer enn godt gjør, som det heter, påstår han at han er fri for gikt. – Vi hadde gode lærstøvler ser du. Det var en skomaker i Sauherad som laget dem, og de var så tette du holdt deg tørr på beina om du sto i vannet hele dagen.

Johannes Notodden har stoff til bøker. Iallfall burde den som skal skrive Notoddens historie ha en prat med ham. Han vil kunne gi mange verdifulle bidrag fra den tiden da han fikk matfisk nok bare han tok prammen og gjorde noen sveiver med sluken så å si rett utenfor stuedøra på Notodden, eller han tok børsa og gikk en tur innover Villamoen og skjøt storfugl eller felte en hare i losen.

Vi bringer denne byens første mann vår hilsen på åremålsdagen.

Telen 19. mars 1958 Avskrift John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

NOTODDEN SMIE & HJULMAKERI HAR FULLT OPP Å GJØRE

– Etterspørselen etter kunstsmidde lysekroner og porter er stor. Et besøk i smia hvor hester ble skodd, bilfjærer og mye annet reparert. –

Nede på Nesøya ligger en bedrift som mange vet om og som dagen lang gjør stor nytte for seg. Det vi sikter til er Notodden Smie og Hjulmakeri som eies og drives av T. Kvernstuen.

Teledølen har avlagt Kvernstuen et besøk og han fortalte på vår forespørsel at han overtok smia i 1943 etter faren sin, men han hadde da drevet i smedfaget i atskillige år og tatt svennebrev.

Når en kommer inn i smia blir en slått av hvor mange forskjellige slags tenger, former, slegger, hamrer og annet verktøy som synes å være nødvendig i en smie. For en ikke fagmann ser det faktisk ut til å være mange like ting slik at de skulle synes unødige, men Kvernstuen forteller at en aldri får nok verktøy og når han regner opp hva de alle nyttes til forstår en først behovet.                                                            

– Hva slags arbeid er det mest av idag?       

– Det var vanskelig å svare på, for det er faktisk mye å gjøre på mange områder.

– Er det for eksempel like mye hesteskoing nå som før om åra?                            

– Det er gått atskillig tilbake på det området, men det er framleis mange som kommer hit med hestene sine. Det er jo så at ingen sko passer til hestene, så de må en tur i smia for å passes til. Men etter hvert som bilene i stor utstrekning har overtatt hestenes arbeid har det som naturlig er blitt mer og mer av slikt arbeid.

– Jasså, hva slags arbeid er det som gjøres på bilene her nede da?

– Det hender ikke så sjelden at fjærene på laste- og personbiler knekker og da må jo disse repareres. Det har vært vanskelig å skaffe fjærstål, men jeg lager bilfjærer.

– Jeg ser De har autogensveiseapparat også?

– Ja, jeg har forøvrig også elektrisk sveiseapparat og disse to har jeg stor nytte av.

Inne i et sideværelse til smia har Kvernstuen et fullt utstyrt snekkerverksted med planhøvel, sirkelsag, båndsag, dreibenk og andre ting.

– Hva bruker De alle disse maskinene til?

– Vi lager lastelemmer, hjul, sleder, bogtre o.s.v. Jeg er dessverre alene nå for tida slik at jeg ikke får utnyttet alle maskinene jeg har slik som de burde, men jeg håper i nær framtid å få et par mann.

Inne i smia ligger det flere sparkstøttinger og kjelker med avbrukne meier og det faller seg naturlig å spørre om det faller mye slikt arbeid.

– Det er ufattelig hvor mye arbeid en kunne ha i denne bransjen, men slik som forholdene var i vinter så jeg meg ikke i stand til å drive noe med det. Det var så mye annet arbeid som var viktigere og måtte komme i første rekke.

Selv om ikke vi personlig kunne klare å svinge slegga over rødglødende jernbiter og få det formet til nøyaktig den ting vi ville, så er det en fryd å se hvor lekent og lett Kvernstuen greier det. Han er en dyktig fagmann, og i en slik smie som han driver der må en være spesialist i alt. En må ikke stoppe opp og si at dette klarer jeg ikke, for det har jeg aldri vært borte i før. Det gjør heller ikke Kvernstuen.

– Kvernstuen, har De drevet noe med kunstsmiing?

– Ja, under krigen drev jeg mye med det og det ble da en del lysekroner og porter. Nå har jeg dessverre ikke tid til å drive med det trass i at jeg har fått masse henvendelser og det er noe av det morsomste arbeid jeg driver med.

– Har De planer om å bygge?

– Under krigen hadde jeg store planer, men nå når jeg ser hvordan forholdene er har jeg slått det helt fra meg.

Artikkelen er hentet fra Teledølen – Lørdag 15. april 1950
Avskrift: John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

Det er kraft i Heddalskvinnene fremdeles

Fødte barn om formiddagen, stelte fjøset om kvelden.
Distriktsjordmor Helga Frømyr forteller fra sitt 44-årige jordmorsvirke.

Distriktsjordmor fru Helga Fro- myr i Heddal, fyller imorgen, son- dag 16. januar, 65 år, og slutter samtidig i stillingen på grunn av alders grensen etter at hun har vært i virksomhet i 44 år og tatt imot omkring 2000 verdensborgere.

Hun «arvet» opprinnelig stillingen etter sin mor, fru Bergit Kolbjørnsrud. Allerede i konfirmasjonsalderen ble hun hennes assistent. Da mannen reiste til Amerika noen år, benyttet hun anledningen til å gå på jordmorskolen i Oslo. I 3 år var hun så jordmor på Notodden. inntil hun ble ansatt som distrikts- jordmor i Heddal i 1920.

Det var ikke rare kår for en jordmor den gang, forteller hun. Hun begynte med en årslønn på 7-800 kroner. Reisemåten var tungtvindt og det var sjelden å få betaling for utlegg til skyss. Derfor ble det mest å sykle. Og da hun også en stund vikarierte i Hiartdal og Tuddal, ble det mange slitsomme turer. Og ikke ble det alltid så mye tid til hvile når hun kom hjem. Familien var stor, barneflokken hele seks, og selv om hun hadde god hjelp, krevde de sitt.

Hun kan fortelle om mange tildragelser fra alle sine ferder. En gang gikk hun gjennom isen på Heddøla midtvinters, da hun skulle i forretning på Vestsida. Det medførte at hun ble forsinket, og barnet kom før henne. Men alt gikk bra – også med jordmora som fortsatte reisen i de våte klærne.

Forholdene i Heddal er ikke til å kjenne igjen idag mot den gang hun begynte. Da var det ikke så rart stell med hygienen. Men det gikk da det også. Men en påkjenning var det mange ganger å stå gå å si langt til skogs mange ganger, uten mulighet for legehjelp innen rimelig tid. Og at mødrene ikke ble kontrollert under svangerskapet medførte mange barselkramper. Likevel har det bare dødd en eneste pasient for henne, og det hadde igrunnen ikke noe med selve fødselen a gjøre.

Fødte ungen om formiddagen – stelte i fjøset om kvelden!

Det er nok ikke alle skriftens ord – om at med smerte skal du føde – dine børn, gjelder for. Hun forteller at en kone i Heddal, som er 90 år og lever i beste velgående i Heddal den dag i dag, hadde hele 14 barn. Det var dårlig med hjelp, og hun var henvist til å greie seg selv. Om formiddagen fødte hun et barn, og om kvelden gikk hun i fjøset og stelte helt alene. Hverken mor eller barn har tatt skade av det.

Embetet har medført at fru Frømyr er kjent i hvert eneste hjem i Heddal. Men det er ikke bare som jordmoren hun er velkommen. Hun er et staut, forstandig og koselig menneske som en har utbytte av å snakke med, og hun er likt og avholdt av alle. Som datter av John Kolbjørnsrud er hennes 65 år nesten å regne til ungdommens år. Derfor setter ikke aldergrensen noen strek for hennes virksomhet. Hun kommer bare til å skifte planter. I Frømyrs gartneri kan hun fortsatt stelle med livets spirer, og hun later til å like gartnerarbeidet like godt som jordmoryrket.

Vi ønsker henne til lykke med 65- årsdagen og årene fremover.

Fra Telen 15/1 1955 Avskrift Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

For nokre år sidan såg eg i avisone at isen hadde ligge på Tinnsjøen, og at det gjekk for seg eit bra røyefiske der. Røya var stor og feit og mange fiskarar tok opptil 8-10 kg. pr. dag. Fangsten vart gjort på pilk, meldes det.

På pilk ja. Dette var både ein lettvinn og morosam fiskemåte som eg hadde litt greie på frå trytepilketurane til Fagretjønn, Daletjønn og Benstultjønna. Men nå måtte det sjølvsagt større pilkar til, med eit anna «skap på.

Same kveld tok eg til med å laga pilkar. Men det var det vrangaste arbeid eg i min tid har byrja på. Heile huset sto nærast på ende og flaut over med all tenkjeleg reidskap og medikament. Røyk og kullos med lukt av tinn, harpiks og loddepasta sto stinn som graut, mens kvinnfolka og alle som kunne lea på seg sto rundt golvet på kne med tengar, klyper og anna gripereidskap for å halde pilkane så ein fekk maksla dei til.

Nett som vi skulle setja fast krokane som var det verste av alt saman, og gjorde oss mest på gråten kom doktoren inn. Distriktslækjaren den gongen var ny og ukjend i bygda og trudde nok sikkert han kom inn i ei slags bule eller galehus. Men eg freista då på beste måte forklare at dette var pilkearbeid og dessutan eit vrient arbeid som fylgde so mykje reidskap, røyk og lukt med. Doktoren var svært interessera. Men han hadde elles køyrt bilen sin ut for vegen og bad no om hjelp til å få den opp att. Ja, hjelp fekk han, og bilen kom på vegen att i god behold.

Nå var det berre att noko finarbeid, så var pilken ferdig. Etter pussing og gniing ei lang stund til utover kvelden hadde det vorte eit reint under av ein pilk, med naturleg fiskeskap og så blank at det skar i augo. Då me hengde den i taumen og rykte han opp og ned framfor nasane på kvarandre måtte alle medgjeva at denne fanst det ikkje røye i Tinnsjøen som kunne stå for så eteleg var han!

Om morgonen var eg oppe klokka 5. Overdadig utrusta med klær og mat og fiskekasse dro eg i 20 graders kulde oppover mot Tinnoset. Trass i at det berre så vidt hadde byrja ljosne av dag, satt det mange fiskarar rundt nede ved Dammen. Eg skunda meg utover, fann eit hol i isen og så byrja pilkinga med store forventningar.

Rundt om byrja dei dra opp fisk. Store, feite røyer bukta og vrei seg raude og lysande bortetter isen. Dette var spanande. Eg mest kaldsvetta i sprengkulda. Og for kvart rykket tykte eg det tyngde i snøret. Såleis gjekk omlag ein time; men eg hadde ennå ingenting kjent. Eg skifte hol etter hol; men ingenting hjalp. Etter meg der eg hadde fiska kom andre og dro fisk etter fisk. «Det er bra bitt i dag, høyrde eg ein sa. Ja, det er mykje fisk inne nå. Det er moro gut, svara ein annan. Noko svær moro tykte eg ikkje nettopp det var; men det betra seg vel. Og eg drog opp, ned, opp og ned. Prøva etterlikne dei andre i rykkja og rytmen, men ingenting hjalp.

 Bortan for meg sto ein hjulbeina kar i ulster som fekk mykje. Han tok små iltre steg, när han skifte frå hol til hol. Eg apa etter måten å halda stikka på og skam å segja herma eg også etter fotlaget hans. Gjorde meg litt hjul i beina og tok småe steg. Men nei da, ikkje eit napp. Dette var fortærande harmeleg, og eg skjemdes også, for alle saman utan om meg fekk røye etter røye.

Eg tok mot til meg og ropa til ein av dei næraste om kor djupt han pilka: «Ti famnar», var svaret. Eg synest det er best på 9 eg», svara eg. Ein har også noko som ein kallar «fiskarære». I løynd målte eg ut 10 famnar, men same elendigheta. Ikkje ein fisk endå det meste av dagen hadde gjenge.

Sola seig lågare over Gransheradåsane og lange skuggar seig frå land innover isen Ikkje eit napp kjende eg. Men rundt meg dro dei fisk. Elegant veiva dei snøret inn på armane, og gulraude og blanke røyer heiv seg i spretne kast snart her, og snart der bortover alle stader. Det var som dei skulle erte meg som ingen fekk.

Eg tok meg tid og rusla bort til Solvangen, far til den kjende storfiskaren. Han visste eg måtte ha rett slag pilk, for nå byrja eg undrast på om kanskje pilken hadde skulda. Han dro opp og visa meg ein pilk av heilt annan type enn min. Noko brei i rova og spissa først av mot hovudet Den var gjort av skinnande messing med ein liten krumming fremst. Krokane sat også noko annaleis. Eg vart spurt om kor mange eg hadde fått Men svara noko unnvikande at noko svært mange var det ikkje. Forresten hadde eg ikkje rekna etter heller.

Då eg kom attende til fiskeplassen min måtte eg nærast skjemmast over pilken eg hadde gjort. Denne som kosta så mykje arbeid og som eg tykte var så fin, var nå berre ein kloss av ein tinnklump. Men det skulle verta ein ny, det skulle vera sikkert. Ein som inga røye kunne gå forbi. Ein «Tinnsjøens skrekk» –sikkert og visst det!
Snart ugreide eg snøret og sto sa ein god halv time før dette var greidd ut att.

Nå var klokka halv fire og fiskarane dro ein etter ein av isen. Då med eitt hogg det på for meg. Ein stor rugg måtte det vera, for det var tungt å hala. Eg skalv av spenning. Dro inn med båe hender og var så glad at eg kunne omfamne heile verda. Det tykte ikkje vera nokon ende på snøret nå, så lenge syntes det gå før eg fekk fisken opp. Men endeleg kom han — ein stor kvist eller det var grein proppa seg fast i isholet; medan pilkesnøret rauk tvers av. Eg sa noko stygt og trampa pilk og brote nedatt i djupet. Veiva så inn. Fann sykkelen og ga denne pedallar så han krauna etter vegen mot Sauland

Avskrift fra «Arbeidstrygdes jul» 1948.
Stykket er skrevet av Andres Blomhaug, Sauland
Avskrift Ole Arvid Vassbotten

Siden 1990-tallet var Knut Jordheim en aktiv bidragsyter til Notodden historielags årsskrift. De siste 9 årene var han også redaktør for årsskriftet. Han døde 11. august, 93 år gammel. Alderen til tross kom bortgangen uventet, for han var ualminnelig vital og aktiv helt til det siste.

Da Knut med familie kom til Notodden midt på 1960-tallet, sto han fram som en ressurs på mange arenaer. Både kirke, speiderbevegelse og etter hvert historielaget fikk nyte godt av hans rike evner og store arbeidskapasitet.

Som lærerutdanner og pedagog ved høgskolen (USN i dag) drev han ikke bare undervisning, han var også faglitterær forfatter og redaktør. Hans skolefaglige engasjement førte da også fram til en doktorgrad – i en alder av 79 år.

Knut vek ikke tilbake for utfordringer. Ettersom ingen andre tok initiativ til et bokprosjekt i forkant av Notoddens 100-årsjubileum i 2013, var Knuts svar et kvalitetsprodukt mellom to permer: «Tidsbilder – av livet i en kommune gjennom 100 år, Notodden 1913-2013.» Det er ingen overdrivelse å si at boka blir stående som et mangfoldig lokalhistorisk oppslagsverk. Og den utkom samme år som Knut ble tildelt Kongens fortjenstmedalje. Han var ikke alene om å felle en gledeståre da det skjedde.

Knut evnet å omsette ord til handling. Et tydelig eksempel og som opptok han sterkt i seinere år, er det såkalte stabburprosjektet. Det vokste fram av en nødvendig redningsaksjon for stabburet som hadde sin plass innenfor lærerseminaret på Skoland. Og det manifesterte seg i flytting, renovering og utvikling av et kompakt, men tiltalende skolemuseum. Knut var en drivende kraft i dette.

Som redaktør for vårt årsskrift sto ikke Knut fast på ideer og temaer. Han likte å strekke kjølen for kommende utgaver, gjerne med et definert hovedtema. Lydhør for ideer, men en forkjærlighet for skole, kirke og speiderliv hørte med.

Selv da han passerte 90 var han beredt til å stå på videre. Uvisst om det var mest av lyst eller tvil om andre var beredt til å bære arven videre. Med 2023-utgaven var han klar for å takke av. Vår beste måte å takke Knut vil nettopp være å vise at vi tar imot stafettpinnen og tar med oss det beste i alt det han sto for.

Redaksjonen/Notodden Historielag

TIL TOPPEN AV SIDEN

Det var en vemodig og rar følelse 1905-mannen, løytnant Gunleik Kaasa fra Høibøkåsa ved Notodden hadde da han for 14 dager siden deltok på Norsk Soldatforbunds 50 års- tilstelning i Oslo, Her traff han igjen sine soldatkamerater og sjøl om disse 50 åra hadde gitt de fleste et nett av fine rynker, sølvgrått hår eller blank isse, kjente karene hverandre igjen. Kaasa som nå er 77 år var blant de som fikk 1905-medaljen med inskripsjonen «Jeg vil værge mit land».

Jeg var sersjant ved jegerkorpset i 1905 og tidlig på sommeren det året hadde vi bataljonsamling, forteller. Kaasa til Telemark Arbeiderblad. Men istedenfor å komme på moen, ble vi sendt til svenskegrensa. Jeg ble sendt med 30 mann til Prestebakken og i den kritiske tiden i september kom hele bataljonen. Da hadde jeg vært der noen måneder og blitt ganske bra lokalkjent, slik at jeg ble nyttet til mange spesialoppdrag. En dag ringte en kjøpmann opp til oss og sa at det lå et svensk kompani ved Iddefjorden som forsøkte å komme over. Jeg reiste ned med noen få mann og vi tok opphold i et privathus hvor vi hadde fin utsikt. Her så vi svenskene på den andre siden holdt på med noen forsøk med noen lektere, Antakelig skulle de se hvor mange mann som kunne komme over pr. lekter. Jeg plasserte en mann med gevær i vinduet i 2. etasje. Han sto og siktet på svenskene hele tiden og var så hissig at jeg turte ikke annet enn å ta ut patronene, Noen dager etter forsvant svenskene og da reiste vi også.

SOM SPION I SVERIGE

-Hvilket var det mest spennende oppdrag De hadde?

– Jeg hadde en gang en tur over til Sverige som en slags spion og den var ganske begivenhetsrik. Vi hadde fått melding om at det lå en avdeling artillerister i Skjee sokn i Sverige, like ved grensa. Vi måtte ha greie på hvor stort utstyr de hadde og hvor mange mann, og så sendte de meg av gårde, Jeg dro sivil på sykkel og klarte å komme forbi tollen ved Berby. Men da jeg kom til Skjee kirke oppdaget jeg to vaktposter og jeg sto å lurte på hvordan jeg skulle komme forbi dem. På kirken var det begravelse akkurat da og så fikk jeg en ide. Jeg slapp ut luften på bakhjulet og ga meg til å pumpe til følget kom ut. Da blandet jeg meg med dem og passerte vaktene uten vanskelighet. Jeg kom vel fram til den svenske leiren hvor jeg talte kanonene og teltene. Det var 4-manns telt så det var da lett å regne ut hvor mange mann det var. Jeg turde ikke gå samme vei tilbake, da tolderne hadde ropt etter meg ved Berby, så jeg syklet til Strømstad hvor jeg tok båten «Olava» til Halden.

Kaasa var også på nøytralitetsvakt i 1914 og i 1940 meldte han seg på Heistadmoen hvor han var ved øvelseskompaniet. Folk i Notodden og Heddal kjenner imidlertid Gunleik Kaasa best som politimann, Han gikk på konstabelskolen i 1900 og var politi i Oslo til han ble ansatt som konstabel i Notodden sammen med politibetjent Peder Holte 1. september 1907. Lensmann Trolldalen i Heddal, som hadde kontor i klokker Stavangs hus, var imidlertid i beit for en mann som hadde kjennskap til etterforskning og etter 4 måneder ble Kaasa overflyttet til Heddal. Men da. Notodden ble by i 1913 søkte han seg tilbake til byen. Politibetjent Holte ble ansatt som byens første likningssekretær og Kaasa ble politibetjent.

MYE BRAK I ANLEGGSTIDA

De første 4 månedene sorterte Notodden under politimesteren i Telemark, så vi hadde liten myndighet, fortsetter Kaasa. Dette var jo i anleggstida og med den fulgte mye bråk. Arresten på torget var stadig full og vi hadde ikke fullmakt til å ilegge karene mulkter. Alle formalia ble sendt til Porsgrunn og det tok gjerne 2-3 måneder før vi fikk beskjed om hva vi skulle gjøre i de enkelte saker. Da var imidlertid karene forsvunnet. I 1908 ble det opprettet et embete her som het politifullmektigen i Telemark. Den ble besatt av fullmektig J. R. Jensen og han ble politimester i 1913.

– Hvilke anlegg hadde dere mest bry med?

– Det var like ille alle steder hvor det var brakker. Da Tinnosbanen ble lagt måtte jeg sykle på en elendig vei opp til Gaupesprang ved Gransheradgrensa og om vinteren gikk jeg på ski. Jeg var da ansatt i Heddal og politistyrken i Notodden besto av Holte, Anton Hansen, Lars Olsen og Olaf Knutsen. De to sistnevnte ble betalt av Norsk Hydro. Alltid ble det bråk når båten kom fra Skien med brennevin. 4 mann i hver celle hørte til det vanlige og så begynte de å slåss inne i cella. Når det var dans på Gluggen kunne vi finne 8-9 mann ligge døddrukne i veikanten. Vi måtte bare la dem ligge for i arresten var det ikke plass til dem.

Kloumann hadde mer respekt enn politiet. På Svelgfoss ga ikke anleggsfolkene mye akt på politiet. Men ingeniør Kloumann hadde de respekt for. Han var liten og spe av vekst, men hadde et fantastisk snakketøy. Juleaften 1907 måtte jeg opp til en brakke på Sveigfoss hvor karene hadde et fryktelig slagsmål. På et langbord sto brennevinsflaskene tett i tett. Jeg ba om karenes personalia, men de bare fjaset og ville ikke ut med noe. Så kom Kloumann inn. Han brølte at den som ikke ga meg navnet kunne bare pakke sammen og forlate brakka øyeblikkelig. Etter på fikk jeg akkurat de navn jeg trengte slutter Kaasa.

Boye-

Avskrift fra Telemark Arbeiderblad 17. september 1955 av Ole Arvid Vassbotten

Ragnar Moen var en av stifterne av Notodden historielag (1981), han var i flere omganger styreleder i laget, og han var ett av våre æresmedlemmer. 6. juni gikk han bort, nær 97 år gammel. For sitt lokalhistoriske arbeid ble han i 2015 tildelt Notodden kommunes kulturpris. Hans engasjement for vår lokale historie var glødende til siste dag, og hans betydning i den sammenheng kan vanskelig overvurderes.

Ragnar sto helt sentralt i historielagets første år. Han hadde både et engasjement og en særlig evne til å skape interesse rundt arbeidet. Han var god til å fortelle, tok mange formidlingsoppdrag og skal ha mye av æren for oppvåkningen rundt vår lokale historie. Ragnar hadde stor gjennomføringsevne, og tok folk med rundt i kommunen for å se på ting som kunne være av interesse. Huset i Industrigata 6, som historielaget disponerer etter avtale med kommunen, må også knyttes til hans navn.

Tilsynelatende var ingen oppgave for stor eller umulig for Ragnar. Derfor etterlater han seg både bokutgivelser og en større samling med historiske skrifter og publikasjoner. Med et slikt rikholdig kildetilfang var han til hjelp og kunne finne svar der andre var kommet til kort.

Bøkene han ga ut, “Det var den gang” og “Skreppekaren”, er viktige bidrag til den skriftlige historien. Ragnars samling av pressedekningen rundt industrireisingen på Notodden var et pionerarbeid. Det ble et kildeskrift som fremdeles er til stor nytte.

Ett eksempel skal nevnes særskilt i den sammenheng. Under gjennomgangen av aviser oppdaget Ragnar at omtalen av professor Birkelands demonstrasjon av den elektromagnetiske kanon ikke kan ha skjedd den 6. februar 1903, slik Sam Eyde hevdet, men en måned seinere, dvs tre uker etter at Eyde og Birkeland møttes første gang (fredag 13. februar 1903).

Ragnars observasjon er faktisk svært viktig og førte både til at historien om samspillet mellom Birkeland og Eyde og forståelsen av dette måtte skrives om. Dette er understreket bl.a. i Eyde-biografien (2001) og første bind av Hydros historie (2005).

I vårt perspektiv faller Ragnars viktigste arbeidsår sammen med ei tid da betydningen av lokal historie som en del av vår identitet var lite forstått. Det gjaldt også innenfor industrien. Ragnar hadde arbeidsår i flere bedrifter, men flest år i Hydro på Notodden. Etter at den kjemiske produksjonen stoppet i 1968 var det en bedrift under stegvis nedbygging.

Tanken på å ta vare på eller presentere det som foregikk i fabrikkene nede ved Heddalsvannet hadde dårlige kår. Gjenstander, bilder og annet som kunne ha gått tapt, ble berget – og la i stedet grunnlaget for en bedriftshistorisk samling, som et par tiår seinere gjorde det mulig å opprette Lysbuen-museet og utstillingen Gnisten. Takket være Ragnar ble det etablert god kontakt med bl.a. Sam Eydes etterkommere. Slik ble viktige objekter tilført samlingene. Det er ikke for mye sagt at summen av dette arbeidet var med og styrket søknaden som i 2015 førte til at Rjukan-Notodden industriarv ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste.

Vi vil også takke for pengegaven familien ga til historielaget.

Notodden Historielag

TIL TOPPEN AV SIDEN

Den trange porten er reine barrikaden å komme gjennom. En stor vedhaug gjør det nødvendig for en bladneger å krabbe på alle fire for å komme inn på tomta til båtbyggeriet til Tinfos fabrikker. Og vi må krabbe ytterligere for å komme på talefot med Hans Kasin fra Heddal. Han har tatt plass innunder kjølen på en ny lekter. Bunnen er ferdig, og nå er det tjæredrevet som trues på plass. Tette skal lekterne være om de skal tåle den påkjenningen det er å frakte selluloseballer for Tinfos mellom Notodden og Vaterlo. For en slik lekter brukes i om lag 20 år før de må gi tapt for tidens tann og vike plassen for en ny.
Tinfos har mellom 40 og 50 lektere i drift nå, sier Kasin. En del måtte kasseres i fjor, og det tar 4 måneder å lage en ny.
— Og materialene?
— De blir laget ved Tinfos eget sagbruk. Så bedriften er nesten sjølberget når det gjelder byggina.
Vi treffer arbeidsformannen ved båtbyggeriet, Halvor Kantebakke fra Heddal, utenfor slippen med en stor rull med arbeidstegninger under armen. Han forsvinner inn i spisebrakka og vi følger etter som en skygge.
— Denne brakka er for liten, sier han, og ser seg omkring. Her inne sitter alle som arbeider ved slippen og spiser, og da sitter vi formelig oppå hverandre. Ellers er det et koselig rom med lyse vegger og bra inventar.
— Har dere nok å gjøre?
— Ja det er her det foregår, sier han, og smiler. Vi klarer 2 nye lektere på et år og ellers har vi reparasjoner ved siden av. Båtbyggeriet tok til i 1930 og siden den gang har vi bygget 20 lektere.
— Hvor mange mann er dere om jobben?
— 11 mann og hver er spesialisert på de forskjellige felter. Noen reparerer lektere og noen lager nye. Ved Tinfos Papirfabrikk er det smie som lager de forskjellige nagler vi bruker.
— Klarer dere å dekke behovet?
— Ja, bortsett at vi måtte gå til innkjøp av 2 lektere fra Risør i sommer, så klarer vi å dekke det som skal til.
— Hvor mange baller kan en lekter ta med seg?
— Den kan ta 200 tonn. I ett tonn går det 5 baller, så da skulle det bli 1000 baller. Slepebåten tar som regel 4 lektere på èn tur, så det blir nå noe av det sier Kantebakke og forsvinner ut på slippen for å hjelpe til med å løfte kjølen på en nye lekter.

Boye

Telemark Arbeiderblad 26.09.1949.
Avskrift:  7. mars 2018 Ole Arvid Vassbotten

25. juni 2024 var det sommeravslutning i strålende vær på plenen i Grønnbyen. Vi spiste pizza og kosa oss. Frode hadde laga quiz, her gjaldt det å være godt kjent med Notoddens historie.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Mandag 29. april 2024 fikk Notodden Historielag besøk av Klima- og Miljøminister Andreas Bjelland Eriksen. De var på rundtur i byen for å bli orientert om verdensarven. Blant annet var disse med i delegasjonen, Stortingsrepresentant for Telemark Senterpart Åslaug Sem-Jacobsen, Notoddens varaordfører Nuno Marques, Terje Riis-Johansen, Fylkesordfører Sven Tore Løkslid og Julian Strogan m.fl. Delegasjonen ble tatt imot av Notodden Historielags leder John Einar Oterholt og styremedlem Kjell Lia. Ministeren ble vist inn og fikk en kort presentasjon om hva laget gjør, hva vi besitter av kildematerialer, bokutgivelser og hvordan vi formidler lokalhistorie ut til skoler og befolkningen. Ute på tunet etterpå fikk delegasjonen også en kort presentasjon av Grønnbyen og dens rolle i verdensarven og Hydros begynnelse. Ministeren fulgte intressert med.

Foto: John Einar Oterholt og Åslaug Sem-Jakobsen

TIL TOPPEN AV SIDEN