Kategori: Lokalhistorie

Her kan du lese avskrift av originale rettsdokumenter som opprinnelig er skrevet med gotisk handskrift. Dette er tidkrevende arbeid, og det er derfor bare bruddstykker som kan skrives av.  Avskriftene er gjort av Ragnhild Kaste Kaasa, i historielagets regi, og det garanteres ikke at det ikke finnes feil.

I menyen kan du velge ulike dokumenter som er transkribert (skrevet av)

Ragnhild jobber med de gamle dokumentene fra arkivet.

Dette er et sammendrag av et foredrag holdt på en tilstelning om Tov Murukleiv i regi av Notodden historielag den 28.9.2014. Det gjøres oppmerksom på at teksten er skrevet som et utgangspunkt for muntlig framføring. Sitater er delvis skrevet om til dagens ortografi for lettere å kunne leses høyt.
Interessen for damene til Murukleiven begynte med at jeg leste i en artikkel som var skrevet om ham tidligere at man ikke hadde belegg for hans rykte som kvinnebedårer.  Jeg er selv av den oppfatning at det at Murukleiven hadde mange damer i omgangskretsen sin, er hevet over enhver tvil. Noen hjalp han med å stjele, noen hadde han mer romantiske forhold til. Det vanlige var kanskje begge deler.

Den kvinnen som sto Murukleiven nærmest, var Tusta, eller Tufsa som hun faktisk refereres som i våre kilder. Tufsa het egentlig Margit Andersdatter. Det er Tufsa som alltid omtales som Murukleivens kjæreste i rettsdokumenter.

Tufsa ble døpt i 1787 i Hjartdal og innført i kirkeboka som uekte barn, som det het den gangen, et barn født utenfor ekteskap.  Moren var Svanaug Thorsdatter Kasen, som har oppgitt soldat Anders Bjørnson som far. Presten opplyser også om at dette er Anders Bjørnsons fjerde barn født utenfor ekteskap i prestegjeldet. Det står også i kirkeboka at Margit sin far er forlovet med en annen enn Margits mor. Faktisk gifter han seg bare fem dager etter at dattera blir døpt men en Anne Halvorsdatter. Senere, i et avhør, når Margit er 23 år gammel, forteller hun at:

«Hennes far vet hun ikke om er levende eller død, da han ei har brydt seg om henne som avlet uten ekteskap»

Vi aner altså allerede ved fødselen at Margit ikke er gitt det letteste utgangspunktet i verden, og vi finner det også dokumentert i kildene at hun skal ha vært oppdratt slett og i armod og usselhet. Tufsa vokste opp sammen med moren sin, stefaren og flere stesøsken på en plass Mjaugeto under gården Mosrygg i Gransherad.  Som ung jente tjener hun på gårder i distriktet, men hun blir snart bare omtalt som omløperske i kildene. Tufsa var med Tov og stjal, og hun og Tov skal i følge kildene ha hatt et «nesten fullkomment felleskap». Et sted står det:

«Hun har levet på den mest fortrolige fot med hovedangjeldene Tov Mureklev, fulgt ham i skog og mark fra bygd til bygd. De har særlig oppholdt seg på Ørvella, hatt sitt opphold og nattekvarter her med Tov Mureklev og på flere steder.»

Det står også et sted at «hun har på budsendelse innfunnet seg hos Tov Mureklev på plassen Lyngdal og der flere netter søkt seng med ham».

Vi har altså gode kilder på at Tov og Margit tusta var kjærester. Svanaug, mor til Margit, kan også fortelle at Tov og har vært innom dem på Mjaugeto, angivelig for at Tov skulle be om å få forlove seg med Margit, noe han også skal ha gitt henne noen penger for. De ble værende på Mjaugeto to netter, men de måtte ligge ute på marken, står det. Det var også Svanaug som fikk ansvar for barnet som Margit og Tov fikk sammen. De fikk ei jente som de kalte Ingeborg. Hun ble overgitt til Svanaug og døde bare sju uker gammel hos sin mormor.

Tov og Margit reiste rundt og stjal sammen, som nevnt. Tov var en mester til å stikke av. Han filte over bolter, en gang gravde han en hemmelig gang (den ble riktignok ikke brukt), han fikk skjenket fangevokterne så de sovna. Han må rett og slett ha vært en kreativ og lettbeint type. Dette livet førte naturligvis også til at Margit havnet i arresten. En gang unnslapp hun ved å late som hun hadde diaré, og lot fangevokterne følge henne ut for å gjøre sitt fornødne. De trakk seg naturlig nok litt unna, og dermed var Tufsa borte.

Margit har også oppholdt seg i Hallingdal med Tov. Der havnet de også i arresten. Tov rømte ut et vindu og dro hjem til Heddal, mens Margit ble værende lenger i arresten, ble deretter transportert til Oslo, der hun av alle ting fikk utstedt et pass, for så å reise hjem til Heddal.

Jeg nevnte at Tov og Tufsa skal ha oppholdt seg mye på Ørvella. Der bodde en god venn av Tov, Johannes Laurantsen.  «De står i et fortrolig og høyst vennskapelig forhold til hverandre», står det i kildene. Han lar selv Tov bo på plassen Ørvella, men skaffer ham også et så bekvemt losji, som det heter, som det avsidesliggende Himingen. Dette refereres altså til som en plass, ikke en hule eller på toppen av fjellet eller hva man nå tidligere har trodd. Nøyaktig hvor denne plassen har ligget, veit vi ikke. På Himingen, eller Himinglien, som det også kalles, bor Margit og Torkil Himinglien. Margit er søster til Johannes Laurantsen. Og det er her historien til Murukleiven tar en ny vri mot damene, for det står at Johannes «etter all formodning ikke tar i betenkning at agere Ruffer for Tov».  Ruffer betyr rett og slett hallik. Han sier selv at han «overleverer henne Tovs foræring med det uttrykk: for gammelt kjennskaps skyld».

Så følger han søstera si til plassen Lyngdal for å besøke Tov Murukleiv og trakterer dem med brennevin. I rettsdokumentene konkluderes det med at besøket er av en slik art at det i høy grad oppvekker Margit Andersdatters, altså Tufsas, sjalusi. Dessuten vredes hun derover, står det et annet sted. Tov oppholder seg også på Himinglien når Magit Himingliens mann ikke er hjemme.

Så langt, så godt om Margit Andersdatter «Tufsa» og Margit Himminglien. Historien inneholder flere Margiter også, så her er det bare å holde tunga rett i munnen.

Det finnes også en etterlysning av to kvinner som har oppholdt seg sammen med Murukleiven. Etterlysningen er faktisk funnet i arkivet etter Jarlsberg og Larvik grevskap. Den ene, Tone Bergstugo, blir beskrevet som «middelmådig høy, med brunt hår, lang spiss nese og var sterkt kopparret.» Den andre dama var Margit Olsdatter, mørkladen av ansikt, små øyne, brunaktig nese, brunt hår, men hun er rask av utseende.

Ikke nok med det, men de er også begge fruktsommelige! Altså gravide! Hvem de er gravide med, sier kilden lite om. Årsaken til at disse to fruktsommelige damene har tatt seg ut på tur, er at den ene, Tone Bergstugo, frykter å komme i bryderi for å ha gitt Tov husly. Margit Olsdatter skal også ha reist på grunn av frykt for saken mot Tov, for hun hadde tatt imot tyvgods av ham. Dette var ikke lovlig.

Før vi snakker mer om denne turen disse damene tok, skal vi stoppe litt opp på historien om Tone Bergstugo, for det er også en ganske spesiell historie. Hun skal, i motsetning til de aller fleste i denne historien, ha nytt en god oppdragelse av moren og stefaren. Faren døde da Tone var et par år gammel. Tone bodde på Kåfjeld til hun var 15 år gammel, og var ute i tjeneste i fem år til hun ble gift med en Anders Kittilsen. Ekteparet fikk tvillinger,  men disse døde senere. Dessuten døde Anders etter bare 20 ukers ekteskap. Så ble hun gift med Sigurd Hansen, som hun også skal ha fått et tvillingpar med, men som døde rett etter fødselen. Både Tone og mannen Sigurd forklarer at de ikke lever i et kjærlig ekteskap. Hun skal til og med ha blitt rådet av en Ole Halvorsen på skriverplassen under Laugerud i Sandsvær om å søke skilsmisse med Sigurd, for øvrig ikke helt vanlig på den tida. Ole ville så gifte seg med henne. Dette ifølge Tone selv.

Hun har altså oppholdt seg utenbygds i lang tid sammen med Margit Olsdatter. Og de har oppholdt seg hos denne Ole Halvorsen i Sandsvær, hos en sersjant Semb i Stavern, så har de begitt seg fra Stavern til Jarlsberg, Holmestrand og Drammen, derfra gjennom Hokksund, Modum, Snarum, Sigdal og Krødsherad og langt oppi Hallingdal, og derfra gikk hun over fjellet til Numedal, derfra til Kongsberg og hjem til Kåfjeld. Man kan se for seg litt av en tur.

Men hva med forholdet til Tov da? Var det reint forretningsmessig? Tone er med ham og stjeler og hjelper ham med å rømme en gang, vet vi. I rettsdokumentene heter det: «hun har vel nektet at have sovet med Tov, men hun er etter det anførte ikke uten mistanke i denne del.» Dette fordi hun var ute om nettene, og at mannen hadde sterke mistanker om ekteskapsbrudd. Hun følger også Tov, en så «løsaktig person», som det står i kildene, til Bråtelia nattetid, og han har bodd hos henne i en måned.

På Bråtelia bodde det nok en dame som hadde med Tov å gjøre. Hun het Rønnaug, og har også hjulpet Tov med å stjele. Rønnaug Bråtelia er tanta til Tone Bergstuen. Tone oppholder seg på Bråtelia med Tov, drikker med ham til hun blir beskjenket, skaffet ham losji her og bringer ham fødemidler.

Når det gjelder Tones ekteskap med mannen Sigurd, er det jo kjærlighetsløst i følge dem begge. Om mannen Sigurd heter det at man «legger merke til at hun i det hele er den handlende person», og hennes mann er «aldeles passiv».  Dessuten sies det slik:

«Hennes mann har forklart om henne at han ville anmelde Tovs opphold for lensmannen, men at han ikke vovede det for sin uskikkelige kones skyld. «

Han har også «været sin hustru Tone Bergstuen mer underordnet enn en mann burde være, at hun har gjort hva hun ville uten at spørre sin man til råds.»

Margit Olsdatter, som Tone var på tur med, var datter av Ole Danielsen, for øvrig også en litt tvilsom type som har latt Tov bo under golvet hos ham, i en slags kjeller, må vi anta.  En gang henter han Margit Andersdatter mot at han får et tørkle av Tov, og Tusta ligger da med Tov flere netter i seng, står det. Dessuten har Margit Himingens besøk hos Tov mens han bodde under golvet til Ole Danielsen heller ikke vært i uskyldig hensikt. Derfor blir det vurdert om også Ole Danielsen kan straffes for rufferi i forbindelse med Tov. Det konkluderes imidlertid slik:

«Ole Danielsen kan ikke siges enten at have forført nogen til utukt ikke heller at have for vindings skyld havt fruentimmer hos seg der ere frembudne til utugt, således ikke siget enten at være ruffer eller at have holdt horehuus»

Ole Danielsen blir allikevel tillagt en liten straff for å ha tillatt utenomekteskapelig samkvem i huset sitt, men den er mildere enn om han var blitt tiltalt for hallikvirksomhet.

Så langt de mest kjente damene til Murukleiven. Jeg har også lyst å nevne enda ei av damene hans, som vi veit noe mindre om, nemlig Kari Hellem. Hun blir dømt til tukthusstraff for heleri og blir beskyldt for å ha hjulpet til med å stjele en pistol. Jeg har også funnet gode indiser på at det var et forhold mellom henne og Murukleiven. Hun skal for eksempel ha vært på plassen Årlia alene og passe på dyra til mannen sin, og hun har hatt besøk av en person som hun ikke vil fortelle hvem er. Dette tror man at er Tov Murekleiv. Det står også at hun er «skamløs nok» i overvær av et annet vitne å «søke seng med en sådan mistenkelig person.»

Retten konkluderer med at Kari Johannesdatter Hellem utmerker seg som et «dristig, frekt og skamløst fruntimmer».

Jeg har nevnt at Tov Murukleiv fikk en datter, Ingeborg, med Tufsa. Vi har funnet uttalt i kildene at han skal ha hatt fem uekte barn. Men det har ikke lykkes oss eller historielaget å finne mer enn tre, inkludert Ingeborg. Det kan selvfølgelig også stemme at han ikke fikk mer enn tre, men det er heller ikke usannsynlig at han kan ha fått barn i andre prestegjeld. Han beveget seg over et ganske stort område. Og vi kan heller ikke utelukke at han kan ha fått flere enn fem, det kan vanskelig la seg bevise eller motbevise. Rimelig sikkert er det i hvert fall at han minst har fått disse tre – det er her han står oppført som far.

Han får altså barn med en Ingeborg Knudsdatter, som han blant annet har vært i Sverige med, og som også har sittet på tukthus. Når barnet, Mari, blir født, er faren oppført som Tov Mureklev, slave i Marstrand i Sverige. Mari dør bare noen måneder gammel.

Han fikk også et barn sammen med en Helge Nielsdatter, som jeg foreløpig vet svært lite om. Det var en sønn, han ble kalt Tov Tovsen, og han døde 4 år gammel. Dødsårsaken står oppført som vanrøkt, altså dårlig stell.

I tillegg kan nevnes at Tone Bergstugo, som lever i et kjærlighetsløst ekteskap, også får barn en stund etter at Murukleiven har vært på besøk, Anlaug Sigurdsdatter Bergstugo. Som oppført i kirkeboka står naturligvis Sigurd, mannen hennes, for det gjorde det alltid når man var gift. Om det er Murukleivens barn vil vi aldri få et sikkert svar på.  Anlaug levde i alle fall opp, i motsetning til barna som står oppført som Tov Murukleiv sine, og gifta seg og fikk barn og flytta etter hvert til Tinn.

Kildene viser oss altså at Tov Murukleiv omga seg med mange damer. Om man kan kalle ham en kvinnebedårer er vanskelig å ta stilling til, men å avskrive det synes jeg ikke vi kan. Han hadde damer som hjalp ham både med å stjele og med å rømme, og det er liten tvil om at han også hadde mer eller mindre romantiske forhold til flere av dem.

PDF kan lastes ned her

av Ragnhild Kaste Kaasa, Notodden historielag

Teksten ble laget til arrangementet om Murukleiven 28. september 2014, og bærer derfor noe preg av muntlig framføring. Foredraget er endret noe i ettertid. Det ble lagt vekt på å gi et inntrykk av Tovs bakgrunn og hvordan livet hans tok en dramatisk vending da han deserterte fra militæret i 1808 – og følgene det fikk for resten av hans liv.

Tov Johannesen døde 5. oktober 1814. Dette er ettertrykkelig dokumentert. Når han blei født derimot, er et vanskeligere spørsmål å svare på. Han er ikke innført i kirkeboka, men han er temmelig sikkert døpt, for han sier selv han er døpt av presten (Claus) Cloumann og konfirmert av presten (Johannes) Crøger. Jeg skal ikke gå inn på alle opplysningene vi har ellers om Tovs fødselsdato, annet enn at når dere leser forskjellige steder at han levde fra en eller annen dato, et eller annet årstall og fram til 1814, så vet dere at det er det ingen som vet om stemmer! Mest sannsynlig er han født mellom 1778 og 1780. Han hadde 7 søsken: Halvor, Gunhild, Ingeborg, Aslaug, Ole, Hans og Jon. 2 av søstrene er kjent:  Ingeborg g.m. Ole Olsen Solberg eller Skrævet og Gunhild, som var ugift, og 2 av brødrene, der vi kjenner til Halvor Kolsrud og Ole Turkeli. De andre to brødrene døde små, og søstera Aslaug vet vi ikke noe mer om.

Foreldrene var Johannes Halvorsen fra Nykås i Lisleherad og Åshild Tovsdtr. fra en plass under Fosse i Sauland.

Hvor Tov er født, vet vi heller ikke med sikkerhet, men i et avhør i 1810 sier han at han er barnefødt på plassen Hagen under Holter i Heddal, muligens snakker vi om en plass Hagen under Holte, Holla eller Holmen, altså Prestegården, men mest sannsynlig er det snakk om Hagen under Holla, for der er broren Ole, seinere Turkeli, født, det sier han selv i et avhør. Trolig har familien bodd en lengre periode på Hagen under Holla. Fadderne til flere av søsknene kan tyde på det.

Noen god oppdragelse har nok ikke Tov fått. Under rettsaken i 1812 sies det at han har fått en slett oppdragelse av sine foreldre. Jeg sitererer: «Denne Angieldende opfødt i Vankundighed og Armod af slette Forældre der har deeltaget i Børnenes Forbrydelse, er opdraget i Ugudelighet og et Tøilesløst Liv». Foreldrene selv fikk tukthusstraff, det samme fikk både søstera Ingeborg og mannen Ole Solberg, broren Ole Turkeli og kona hans, Anne Reiersdtr. Søstera Gunhild fikk også som straff å arbeide i Akershus stifts Tukt- og Forbedringshus, som tukthuset i Kristiania egentlig het.

Eldstebroren Halvor, var morfar til den kjente spelemannen Ole Olsen Kolsrud. Halvor Johannesen Kolsrud var kanskje den i familien som ikke involverte seg i brorens forbrytelser, i alle fall hører vi ingenting om han i forhør eller rettsdokumenter ellers. De andre søsknene varr alle på ulikt vis involvert i brorens mange lovbrudd, som nevnt over.

Tov var hjemme med foreldrene til han var 15 år. Hvordan han var i disse årene vet vi lite om, historier om at han skal ha sprettet av pynten på salen til hesten til presten Crøger i tidlige barneår har vi ikke funnet belegg for. Dessuten kom ikke Crøger til Heddal som prest før Tov var i 15-årsalderen, så det kan i alle fall ikke ha skjedd da Tov var liten, hvis det var Crøger som var prest. Som 15-åring kom Tov i tjeneste over en periode på 7 år, på flere forskjellige gårder i Heddal og 1 år i Sauland. Ved folketellinga i 1801 er han hjemme med foreldrene, men verver seg samme år til 8 års militærtjeneste. Han blei såkalt «geworben» soldat, altså verva han seg. Tov blei innrullert i «Det 7. musketerkompani» i «Det Søndenfjeldske Infanteriregiment».

Årene gikk som menig soldat i det sønnafjelske regimentet. Fra tid til annen hadde soldatene permisjoner også den gang, og Tov har nok ikke klart å holde fingrene fra annen manns eiendom, for i 1808 deserterer Tov sammen med to andre soldater, Ole Slettemo og Anders Danielsen, også fra Heddal. Trolig rømte han fra det militære fordi han skjønte at det var blitt kjent at han hadde begått tjuverier forskjellige steder. Tjuveriene kunne «knapt regnes til Indbrud» som det står i ekstrarettsprokollen, og selve tjuveriene blir nok tillagt mindre vekt enn det faktum at han deserterte. I utgangspunktet var det dødstraff for å desertere – rømme – fra militærtjeneste, men Tov skal ha oppført seg bra i de 6-7 årene han var soldat. Det blei også lagt stor vekt på at han ikke hadde rømt til Sverige, noe som han lett kunne gjort, da troppen hans var stasjonert i Enningdalen ved Halden da det skjedde. Tov blei dømt til spissrotgang mellom 200 mann, 12 ganger, og i tillegg blei han dømt til festningsarbeid på «Stor Nåde», noe som betydde at han ved å oppføre seg bra, på sikt kunne bli løslatt. Rettsprotokollen blei sendt til kongen i København og returnert i godkjent stand med en resolusjon fra den dansk-norske kongen, Fredrik den 6. Tov måtte også erstatte det han hadde stjålet, noe han selvsagt aldri gjorde.

I tida mellom deserteringen ved St.Hans-tider 1808 og da han blei tatt i hjemtraktene våren 1809, hadde han rukket å oppholde seg mange steder. Han var i Hallingdal og Numedal, og hjemme i Heddal. Ved juletider 1808 var han nær ved å bli tatt hjemme hos foreldrene på Murukleiv, men unnslapp så vidt, nesten naken, med en kårde i handa. Omtrent naken, og i snøen, det står slik i rettsprotokollen, dro han igjen til Hallingdal, der han så blei tatt av lensmannen der, i januar 1809. Etter kort tid klarte han å rømme gjennom et vindu. Følgesvennen, eller venninna, Margit Tufsa, blei igjen i Hallingdal. Så blei han altså tatt i hjemtraktene, på Bamble, i høyløa der, våren 1809. Etter å ha blitt frakta til Klokkarud blei han så kjørt til lensmannsgården Kleppen i Hjartdal, hvor han blei forhørt. Etter forhør der, blei han kjørt til regimentet sitt i Halden og  stilt for krigsrett og dømt som tidligere forklart. Etter kort tid klarte Tov å rømme også fra festningsarbeidet i Halden, og var atter i hjemtraktene ved slåttetider i 1809.

Høsten 1809 planlegger Tov å rømme til Sverige, men Ole Danielsen Lyngdal tilbyr han å ligge under golvet i stua i  Lyngdal. Tov tar i mot tilbudet, og graver ut kjelleren, slik at det blir plass til å ligge. Der ligger Tov om nettene og når det kommer folk til Lyngdal, til over jul. Vinteren 1810 blir han til slutt tatt på Lyngdal, og satt i arrest igjen på Klokkarud, til han enda en gang klarer å rømme derfra.

Slik fortsetter Tovs liv de siste årene han lever fram mot 1814. Historiene om hans ville rømninger overgår nesten det tradisjonen har fortalt om han. Han filer over lenker, tar med seg bolter for å verge seg, gjør avtaler med folk slik at de slipper han ut, skjenker vakter fulle med brennevin han får brakt til arresten via mennesker han klarer å manipulere. Han rømmer mangfoldige ganger fra fangenskap i Heddal, Sauland, Hallingdal, Halden, Skien og Marstrand i Sverige. En smart fyr må han ha vært, hva slags egenskaper han hadde kan vi bare tenke oss.

En historie som kan stå som eksempel på hvor dristig han var, var en gang han satt fengsla på Klokkarud. Han allierer seg med en av vaktene sine, en Leiv Skårnes fra Sauland, og sammen fjerner de planker i gulvet i rommet der Tov sitter. Så graver de vekk jorda under gulvet, fjerner steiner i muren, slik at de får en gang ut i friluft. Til slutt legger de steinene tilbake i muren, og gulvplankene på plass. Det går noe tid før selve rømningen. I mellomtida har dattera til Ole Danielsen, Margit, kommet med noe brennevin til dem. Dette brennevinet skulle vise seg å bli nyttig for Murukleiven: Han starta om morgenen med å skjenke de to karene som hadde vakt utafor, Otter Nielsen Lønfeldt og en som het Lars, det står Steinhaug, men skal sikkert være Steinbakken, til de til slutt var så fulle at de la seg til å sove på bakken utafor arresten. Den utgravde rømningsvegen fikk Tov aldri brukt, for da han hadde klart å sette vaktene ut av spill, kunne han i fred og ro få medfange Ole Danielsen til å hjelpe seg med å hogge av lenkene med et ljåblad som han også hadde fått brakt til arresten på et tidligere tidspunkt. Han «anmodede Ole Danielsen» om å hogge av lenkene med ljåbladet, ved hjelp av ei øks, og på denne måten var da til slutt Murukleiven atter fri av lenker og jern, og kunne dra sin veg uten noen problemer. Låsen han hadde på bolten på beina, klarte han selv å slå i stykker, fortelles det i avhøret.  

Han hadde mange damer også, og barn fikk han med flere av dem. Den mest kjente er kanskje Tusta, eller Tufsa, som han holdt sammen med i mange år. Hun fulgte han på mange av hans turer rundt omkring, og var ofte fengslet sammen med han bl.a. i Sauland og i Hallingdal. Tufsa var fra Gransherad, og ikke fra Tustemyr i Heddal eller Sauland som mange tror. Rettsprotokollene nevner henne som Tufsa, og  mora hennes kalles for Svanou Tufs. Moras egentlige navn var Svanou Tovsdtr. At mora kalles Svanou Tufs, er nok grunnen til at Margit Andersdtr., som Tufsa het, blir kalt nettopp Tufsa.

Tovs nettverk i Heddal, Gransherad, Sauherad og Hjartdal, var intet mindre enn imponerende. Han hadde kjente overalt, og han dro mange mennesker med seg på sin kriminelle løpebane. Mange av familiemedlemmene hans blei dømt, og mange av vennene hans rundt omkring på husmannplasser og gårder blei også dratt inn i forbrytelsene og dømt ved rettsakene som kom opp mot Tov og hans medskyldige. Mange var nok redd han, og om det skyldtes at han ofte var bevæpnet med både sabel, ljå og annen skarp redskap, eller om han var spesielt sterk, vet vi ikke. Noen stor og kraftig kar var han ikke, han var middels høy, og heller smal over skuldrene og spedlemmet. Han hadde mørkt hår og blå øyne. Dette vet vi ut fra etterlysningen av han som blei sendt ut i august 1814.

Dels gav han bort ting, dels solgte han dem. Avhør og rettsprotokoller gir oss et bilde av en kar som hadde kjente over store deler av østlandet, og i vårt område er det nærmest som et edderkoppnett med steder han søkte tilhold og folk han hadde avtaler med. Han blei ofte tilbudt overnatting og mange ville handle med han. Når vi vet at det var strenge straffer for sånt, så kan vi undre oss over at folk torde. Nøden var stor i Norge på denne tida, det var uår og krig, og mange var nok veldig sultne. Kanskje Murukleiven stod for et håp om å kunne tilegne seg rikdom som var forunt de få.

Tov rømte etter hvert til Sverige, selv om han altså ikke gjorde det i første omgang, da ha rømte fra militæret. Vi vet at han satt som fange på festningen i Marstrand i Sverige våren 1812, for da blei han far til et av sine barn, og innført som «Slave i Marstrand, Tov Johannesen Mureklev» Vi vet også fra avhør at han reiste til Sverige høsten 1811, og at han var hjemme igjen i Heddal på høsten 1812. Tov var kanskje på rømmen i Sverige i flere omganger, og tanken hans har nok vært at han hadde ikke lenger noe å tape. Ved å rømme fra festningsarbeidet i Halden etter militærsaken i 1809, forspilte han sine sjanser til noen gang å komme på rett kjøl. Det virker som han fra da av bare gjør akkurat som han selv vil, og lever som en fredløs.

Begge foreldrene til Tov døde på Kristiania tukthus. Mora, Åshild, i november 1809, og faren Johannes i august 1810. Ole Lyngdal, som holdt han skjult under kjellergulvet i huset sitt, døde i 1812, mens han sonet sin straff på tukthuset, som en av de 25 (!) som blei dømt for tjuveri og heleri i januar 1812. Det hører med til historien at denne karen var svigerfaren til søstera Ingeborg, så her var slekt og venner involvert, det skal være visst!

Tov dukker opp igjen i Heddal mange ganger etter å ha vært tatt og rømt på nytt. Han blir til slutt satt i arrest i Skien, sommeren 1814, men klarer å rømme også derfra. I august siste året han lever, blir det sendt ut etterlysning av han. Mange av dem som har vært innblandet i hans forbrytelser er nok nå temmelig lei, og det er til slutt svigerinna, Anne Reiersdtr., som var gift med Ole Turkeli, som via sin bror, Andres, får lensmann Pedersen til å samle en liten tropp med karer for å endelig få tatt Tov.

Grytidlig onsdag morgen den 5. oktober 1814, er Tovs endelikt kommet. Anders Reiersen Snippen, bror til Anne Reiersdtr. Turkeli, venter på at Tov skal komme fra skogen. Han har fått med seg lensmann Gregar Pedersen, og sammen med 5 andre menn utgjør de en liten tropp som skal få has på Tov. Alle er bevæpnet med geværer, i den hensikt å kunne stoppe Tov ved å skadeskyte han, hvis han skulle prøve å rømme. Inne i stua sitter Anne Reiersdtr. og Ole Johannesen Turkeli og venter, sammen med Andres. De har planlagt det hele nøye, og planen går ut på å lokke Tov inn med brennevin og kaffe. Da Tov endelig kommer, vil han i første omgang ikke bli med inn, for brennevin, det vil han drikke ute. Andres må finne på noe annet, og får omsider med seg Tov inn i stua på Turkeli, med lovnad om kaffe, som Tovs svigerinne Anne har kokt. Mens det hele pågår, er Tov borte i en ås og henter ei skreppe som han her gjemt. Åsen ligger ikke lenger unna enn at den kan sees fra vinduet i stua i Turkeli. Etter at Tov har hentet skreppa, kommer han til slutt inn i stua for å drikke kaffe med bror og svigerinne, og hennes bror. At Andres er på Turkeli reagerer ikke Tov noe spesielt på, han godtar han som en av familien.

Når det roer seg inne i stua, nærmer mennene seg stua fra flere kanter. Tov har lagt fra seg ljåen sin, som han hadde i handa da han kom til Turkeli. Ljåen var skarpslepen, og farlig redskap i handa på en som følte seg truet. Andres og Tov snakker sammen om hva han har i skreppa, bl.a. finner Tov fram to lommeur, og det ene går riktig, og viser at klokka er fire på morgenen.

Plutselig merker Tov at noe skjer utenfor, og springer mot døra. Der flyr han rett på Ellef Trolldalen, som tar Tov rundt livet, og ved hjelp av lensmann Pedersen får han lagt Tov i golvet. Med det samme blir Tov truffet i hodet av en geværkolbe, han prøvde å få tak i ljåen sin, men klarte det ikke i basketaket, og blir liggende på golvet. Ingen vet hvem som slo og drepte Tov. Da Tov var død, kom søsteren Gunhild også til stedet, men rømte vekk da hun forstod at Tov var død. At Gunhild rømte fra stedet, gjorde at lensmannen antok at hun hadde hatt befatning med Tovs tyverier.

De som var med på dette, ble forhørt 11. oktober, altså 6 dager etter at Tov var død. Disse var: Ellef Trolldalen, Ambros Semb, Bastian Nielsen Moen, Anders Gregersen Spærud og Ole Torgrimsen Smedsrud, i tillegg til lensmann Gregar Pedersen selv.

Da Tov var død, bar de han ned til et kvernhus som tilhørte enka på Brekke, og la han på loftet der. Trolig var dette kvernhuset på Murukleiv, men det er vi ikke helt sikre på. Det har versert mange historier gjennom åra hvordan dette skjedde, men nå vet vi en del mere om hva som faktisk foregikk. Tov var kledd i en blå, kort trøye, en sort vest, sorte bukser, et par bundingshoser (Strikkesokker), et par lester (skinnet på beina av kyr som er ugarvet med hårene på, og usydd, brukes som sko) og skjorte. Lensmannen fikk i oppdrag å kle av han mens han lå på kvernhusloftet og bringe klærne til Klokkarud, der det var forhør etter Murukleivens død. Dem som var med og forårsaket at han døde, blei forhørt der.

At mange var leie og trøtte av Murukleivens herjinger kommer nok også til kjenne gjennom Major von Oppen, som var stasjonert på Kirkevolden i Gransherad, sitt skriv til amtet allerede dagen etter Murukleivens død. von Oppen ville at likferden burde skje på en ytterst grotesk måte: Først lensmannen til hest, deretter liket i en svartmalt kiste, med en oppreist galge med løkke på. Slik blei det ikke, men også Crøger ville at Tov skulle få en «Vanærende» begravelse. Dette sender han søknad om til amtet, men får til svar at Tov aldri «ved nogen Dom er belagt med den større Jnfamie» – han var aldri dømt æresløs – noe som betydde at han måtte gravlegges i kristen jord. Det blir foreslått fra amtet at han skal gravlegges uten den minste seremoni, på et avsides sted på kirkegården. Crøger blir bedt om å sette opp en stolpe, der han skal skrive ned på en tavle hvor mye udåd og uverdighet han har forårsaket, til skrekk og advarsel for dem som skulle gå forbi.

Dette gjorde Crøger, og diktet som han slo opp på Murukleivens grav lød slik:

Banditten Thow Mureklev ligger nu her!
Til Hviile for Sig Selv – og til Roe for Mange
Gid Hans skiændige Liv maatte glemmes snarlig – men
Hans gruelige og umenneskelige Død leve længe til
Erindring – Smerte – Afskye – og Skræck for
Hands gienlevende tallrige Bande som
Forbifarer her, og skuer dette varslende i Minde om Hans Ende – og Daad –

(Hitterdal den 20 Octb. 1814)

Kilde: Bratsberg len og amt, Ha, Journalsaker, eske nr. 312 (1814)

Med diktet fulgte det et følgebrev,  for diktet var laget på oppfordring av amtmannen (daværende fylkesmann) i Bratsberg amt (Telemark). Oppfordringen var et svar på Crøgers og Major von Oppens håp om å få gravlagt Tov Murukleiv på en vanærende måte, og utenfor kristen jord. Følgebrevet fra Crøger fortalte om hans tanke med diktet, og var altså et svar på at han ikke fikk lov å gravlegge Tov utenfor kirkegården, men at han hadde gravlagt han i «Inngangen til den nye kirkegård» som han nok tenkte var et kompromiss mellom sitt ønske og amtmannens pålegg om å legge Tov i kristen jord. Amtmannen presiserte som nevnt lenger opp at Tov ikke var dømt til «nogen Jnfamie» altså var han ikke dømt i noen rettsak til infami – æresløshet –  og måtte altså derfor legges i kristen jord. Men, understreker amtmannen, han kunne gravlegges på en enkel måte, uten den minste seremoni, og diktet skulle Crøger sette opp på et stolpe, slik at Tovs venner – og uvenner –  kunne bli minnet om – og avskrekket av – hans liv og hans død.

Følgebrevet som ble sendt med diktet til amtmann Plesner fra Johannes Crøger i Heddal:

Efter Høy-respective Opgivende – har ieg nu paa Fattig-Cassens Bekostning Begravet den ulykelige Thov Muureklev i Ind-Gangen af den nye Kirkegaard – og paa ærede og passende Opfordring sadt en Stolpe paa Hands Grav – med en sort Tavle hvorpaa ieg har skrevet den Indskrift, som ieg herved indlagd giver mig den ære at insenuere. –

Hitterdal den 22 octb 1814.

Allerærbødigst Crøger
S.T. Hr constitueret Amtmand Plesner.

Kilde: Bratsberg len og amt, Ha, Journalsaker, eske nr. 312 (1814)

PDF kan lastes ned her

Bakgrunn for arbeidet med Murukleiven

Murukleiven er en legende i heimbygda Heddal. Helt siden hans død –  og mens han levde også – har livet hans vakt interesse. I de 200 årene som er gått siden han ble drept i 1814, har det oppstått mange myter og fortellinger om han. Mangt og mye er skrevet, og mye er nok ikke riktig, historisk sett.  Medlemmer i Notodden historielag har vært interessert i Murukleiven, og det har vært skrevet flere artikler om han i tidligere årsskrift. Alf Mostue interesserte seg for Murukleiven i sin tid, og dette brakte han videre til bl.a. Inger Johanne Bakka. Inger Johannes interesse for Murukleiven gjorde mange andre interesserte i hvem Murukleiven egentlig var. Over en periode på flere år ble det jobbet med kilder som fortalte oss hva han egentlig ble dømt for – og hvilke personer han hadde rundt seg. Vi fikk transkribert kilder som tidligere hadde ligget i arkivene, Statsarkivet og Riksarkivet, og dette ble det jobbet systematisk med for en del år siden. Tanken var å arrangere en tur med utgangspunkt i plassene Murukleiv, Kolsrud og Turkeli, men det ble ikke noe av i første omgang.

I 2014 var det imidlertid en gylden anledning til å pusse støv av det vi tidligere hadde gjort, og Inger Johanne Bakka og Ragnhild Kaste Kaasa tok opp tråden igjen. Vi fikk hjelp av Statsarkivet på Kongsberg, da de valgte historien om Murukleiven som sin hverdagshistorie fra 1814, i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Anette Hagen, Kjell Kleivane og Sonja Serina Finstad Johansson ble våre medhjelpere derfra.

28. september 2014 ble det holdt et stort arrangement der vi fikk presentert noe av det vi har jobbet med i mange år. Interessen for Murukleiven har bare økt gjennom dette arbeidet, og tanken om å legge det vi har funnet og info vi finner etter hvert, på historielagets hjemmeside dukket opp.

Inger Johanne Bakka har opp gjennom årene funnet mye biografisk (slektshistorisk) informasjon om Tov Johannesen og hans familie, sammen med Ragnhild Kaste Kaasa. Ragnhild har også skrevet av sider fra forhør som er gjort av sentrale personer rundt Murukleiven, og tanken er å få presentert noe av dette her etter hvert.

Heddal 17. okober 2014 Ragnhild Kaste Kaasa