Kategori: Lokalhistorie

De visste at de var med i et kappløp hvor konkurrentene hadde større økonomiske ressurser å spille på. Men engasjementet og pågangsmotet var upåklagelig.

De ville ikke mislykkes, verken Eyde eller Birkeland eller teamet de omga seg med. Birkeland kunne være et oppkomme av nye ideer. Eyde var opptatt av at arbeidet skulle drives fram med god systematikk, og han evnet å se framover mot nye utfordringer som måtte overvinnes.

Arbeidet som ble utført, betegnes i ettertid som et fruktbart samspill mellom teori og praksis. I perioden mai-juni 1903 tar Birkeland ut ytterligere tre patenter knyttet til lysbueprosessen.

• Den viktigste utfordringen i forsøkene besto i å oppnå høyest mulig temperatur i ovnen, slik at oksidkonsentrasjonen blir høy, dernest å avkjøle NO-gassen til en temperatur som gir stabil gass. I august 1903 ble det for første gang framstilt salpetersyre.

• Formen på lysbuen var avhengig av strømbelastningen og styrken i magnetfeltet. Var magnetismen for sterk, brant ovnen ujevnt og ga fra seg en skarp, skrattende lyd.

De første ovnene ble bygd med frittstående magneter som omsluttet forbrenningskammeret som en hestesko. Seinere ble magnetene utformet som store skjold og montert direkte på selve ovnen. Den såkalte skjoldovnen brant mer stabilt og ga et høyere utbytte enn tidligere ovner.

Eyde presset på for at systemets kjemiske del skulle få oppmerksomhet. Det første absorpsjonssystemet besto av keramiske krukker, fylt med vanndamp. Fra slutten av 1903 arbeidet en stab på 10-12 personer (pluss assistenter og håndverkere) kontinuerlig med kvelstofforsøkene. Tyske og svenske ingeniører medvirket, men norske ingeniører spilte hovedrollen.

Sigurd Kloumann og Emil Collett ble sendt til andre land for å undersøke om det var mulig å kjøpe teknologi, men ingenting syntes å passe. Teknologien var mao. ikke hyllevare. Det ble besluttet at norske ingeniører selv skulle konstruere en ny generasjon syretårn.

Ved inngangen til 1905 var fortsatt absorpsjonssystemet det svake ledd. Systemet ble utvidet med enda ett syretårn. Det skulle vise seg å være et heldig trekk.

Ved utgangen av august 1905 forelå rapportene fra to ekspertkommisjoner, en som omhandlet ovnssystemet og en som hadde vurdert vannkraftprosjektene. Lederen for kommisjonen som hadde vurdert lysbueprosessen, professor Sylvanus Thompson, betegnet Birkeland-Eyde-ovnen som «en sikker suksess».

Komiteen kunne heller ikke unngå å merke seg viljen til å lykkes som preget arbeidet som ble utført på Notodden:

«Imidlertid falder det os vanskelig at avslutte vort arbeide uden at paapæge, hvilken frugtbar opfindelsesævne, hvilken ekceptionel foretagsomhed og hvilken lykkelig dristighed autorerne for den beskrevne proces saavel som deres medarbeidere og de, der financielt har understøttet dem, har udvist  for at løse et saa stort problem og for i saa kort tid at opbygge et saa beværkelsesverdigt arbeide. Og, de der ville afgive nogen forhaandsdom for fremtiden, kan man ialfald sige, at disse egenskaber ikke maa undervurderes som faktorer for successen av det arbeide, der endnu er at udføre».

Last ned  art. i pdf 

Den 20. februar 1903 leverte professor Kr. Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser. Umiddelbart var det ikke lett å forstå hva patentet skulle brukes til. Birkeland laget søknaden – og patentet tildelt ham – ikke Birkeland og Eyde.

Av samme grunn kan vi gå ut fra at det var Birkeland som hadde dypest kunnskap om ”fremgangsmåte til ved hjelp av flate elektriske funker å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger”. Det het da også i flere sammenhenger den første tida at de skulle bygge industri på en oppfinnelse ”som Birkeland hadde gjort”. Fra februar 1903 og fram til etableringen av Norsk Hydro 2.12. 1905 ønsket de minst mulig oppmerksomhet omkring sitt arbeid. Derfor var det heller ikke ønskelig at patentet skulle påkalle særlig interesse.

At mye skjer i løpet av syv dager etter at Birkeland og Eyde møttes første gang, viser at de to herrene forstår at de må holde et høyt tempo for å lykkes. Andre – som hadde langt større ressurser – prøvde også å lage nitrogengjødsel til landbruket av luft.

Resultatet av samarbeidet ble lysbueovnen. At den ble kalt Birkeland/Eyde-ovnen viser at Eyde på et eller annet tidspunkt har krevd å være likeverdig med Birkeland. De vant kappløpet. Både Birkeland og Eyde ble gjentatte ganger nominert for Nobelpris – uten noen gang å få det.

Eyde gjorde i sine memoarer i 1939 et poeng av at oppfinnerne av en senere kvelstoffmetode, Haber og Bosch, fikk hver sin Nobelpris, ”mens Birkeland døde uten å ha fått en slik påskjønnelse”. Og han viser til at Haber og Bosch hadde verdens beste laboratorier til rådighet og var støttet av verdens største kjemifirma.

Det er underlig at Eyde ikke sier noe om sitt engasjement for også selv å bli tildelt en Nobelpris. Svenska Akademin vurderte det slik at Eydes rolle var av stor betydning, men ikke som kjemiker eller fysiker… Derimot må vi gi Eyde helt rett når han fremhever hvilken bragd som skjuler seg bak det norske gjødselselskapets Patent nr 1: ”… jeg vil sette fingeren på at der hadde vært eksperimentert og forsket forgjeves i over hundre år av verdens fremste vitenskapsmenn på å løse det problem som Birkeland-Eyde-metoden endelig vant bukt med. Få hadde fortjent Nobelprisen bedre enn Birkeland.”

Den 20. februar 1903 leverte professor Kr. Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger. Denne blir regnet som Patent nr 1 i Norsk Hydro.

Last ned art. i pdf 

”De snakket bare om lyn og elektriske utladninger”
Stakkars Lulli Knudsen. Fredag 13. februar 1903 skrev hun seg inn i historien – som vertinne for det første møtet mellom professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde.

Det var – bokstavelig talt – mer spenning i middagen for de to herrene enn for den 21 år gamle vertinnen. De pratet og pratet, både over og forbi henne – om en kanon som ikke brukte krutt, men skjøt kulene ut med elektromagnetisk kraft, om en verden som trengte mer mat og mer gjødsel – og om nitrogenet i luften, som kunne være mulig å binde med en kjempesterk elektrisk utladning i et lukket rom. For slik kunne en lage gjødsel til bonden – i industriell målestokk.

En stor bukett roser
Men Eyde glemte aldri at 13. februar ble en historisk dag. Han kalte dagen ”den norske kvelstoff-industriens fødselsdag”. Og han glemte aldri å sende en hilsen til Lulli på den dagen – en stor bukett røde roser – til den unge kvinnen som satt mellom de to ved middagsbordet hos statsråd Gunnar Knudsen, Lullis far.

Lulli Knudsen skal i mang en sammenheng ha tatt sin mors rolle, og fulgte ofte sin far på hans reiser. Hun var mange ganger med både til Kristiania og til Stockholm, for Gunnar Knudsen var statsråd i flere regjeringer og ble seinere statsminister. I selskapet fredag 13.2. 1903 i statsrådens leilighet i Ullevålsveien i Kristiania var hun også med.

”De snakket nesten bare om lyn og elektriske utladninger”, skal Lulli seinere ha sagt til sin nærmeste familie. For det virkelig gnistret mellom Birkeland og Eyde denne februarkvelden.

Eyde kalte dette første møte med Birkeland ”en forunderlig skjebnens tilskikkelse.”

Etter å ha møttes på nytt dagen etter er de to enige om å samarbeide. Det gir startskuddet til en industriell revolusjon som skulle forandre Norge.

Og hvordan gikk det med Lulli, eller Louise, som var hennes døpenavn? Som 20-åringen hadde hun flyttet til Stockholm med sin far, da Gunnar Knudsen ble statsråd der. Hun fulgte ham siden som en dyktig støtte og vertinne i hans hektiske politiske tilværelse. Gunnar Knudsen var statsminister i Norge i to perioder. Da han etter endt politisk virke vendte hjem til gården på Borgestad (Skien), tok Lulli på seg å være husmor og vertinne der. Seinere i livet bodde hun i Oslo og hun reiste en hel del med Borgestad-rederiets båter. Flink i språk var hun også. Lulli Knudsen døde 9. september 1969, i en alder av 88 år.

Statsråd og statsminister
Lullis far, Gunnar Knudsen, (1848-1928), het egentlig Aanon Gunerius Knudsen. Han var Norges statsminister i to perioder (1908-1910 og 1913-1920). Han var blant mye annet også en betydelig industribygger og hadde viktige roller i etableringen og utviklingen av Hydro.

Han ble født i Saltrød ved Arendal, tok artium i 1866 og ble tre år seinere uteksaminert som ingeniør fra Chalmerska Institutet i Göteborg. Seinere tok han videre utdanning i Kristiania og Sunderland (1870–71). Som industribygger opprettet han tresliperiet Laugstol Brug, Porsgrunds Porselænsfabrik og Borgestad fabrikker. Denne fabrikken fremstilte ildfast stein og lyktes med å lage en høytemperaturbestandig foring til lysbueovnene (Birkeland-Eyde-ovnene).

Sammen med broren kontraherte Gunnar Knudsen barken ”Skomvær av Porsgrund”, som var Norges første seilskip i stål.

I 1892 debuterte han på Stortinget med å foreslå 50.000 kroner avsatt til statlige oppkjøp av vannfall. Han var mangeårig formann i partiet Venstre og ellers var han skipsreder, ingeniør og bonde.

Last ned art. i pdf 

Den ene – Kristian Birkeland – var en 35 år gammel professor i fysikk. Den andre – Sam Eyde – var en ett år eldre og ledet et større ingeniørkontor. Fredag den 13. februar 1903 møttes de for første gang – til middag hos statsråd Gunnar Knudsen i statsrådens leilighet i Ullevaalsveien i Kristiania.

Statsråden var interessert i å få høre om hva Birkeland hadde opplevd, for professoren var nylig kommet hjem etter å ha tilbrakt mange kalde vinteruker på en fjelltopp ved Alta i Finnmark. Knapt noe opptok Birkeland mer enn å studere nordlyset. Antakelig ble det snakket en del om nordlys, men et annet tema kom til å overskygge alt annet. Også det gnistret ….

Hvem som tok opp temaet matproduksjon og gjødsel er ikke helt klart. Gunnar Knudsen sa 10 år seinere til avisa Varden: ”Birkeland kom da til at fortelle Eyde om sine iakttagelser under arbeidet med den elektriske kanon av elektricitetens evne til at utskille luftens kvælstof”.

Ifølge Sam Eyde skal professor Birkeland ha spurt hva Eyde holdt på med, og han fortalte da om sine studier av kvelstoff, men også om vannkraftrettigheter som han hadde fått hånd om. Eyde hadde bl.a. rettigheter i Glomma og til Rjukanfossen i Telemark.

”Det jeg mest av alt nå ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladningen som kan skaffes på jorden”, skal han ha lagt til. Til dette skal Birkeland ha svart: ”Det kan jeg skaffe Dem, Herr Eyde.”

Det Birkeland hadde i tankene var hans forsøk med å utvikle en elektromagnetisk kanon. Professoren hadde flere ganger opplevd at denne kanonen kortsluttet. Da kunne det tidvis høres et smell og oppstå et kraftig lysglimt. Eyde skal ha blitt særlig interessert da han skjønte at det var store mengder energi inne i bildet.

I løpet av middagen hos statsråd Knudsen avtalte Birkeland og Eyde å møtes igjen allerede neste dag for å diskutere en ny metode for å binde kvelstoffet i luften.

Noen dager seinere ble de enige om sammen å søke patent på en ”fremgangsmåte til ved hjelp av flate elektriske funker å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger”.

Dette skulle bygge på en oppfinnelse som Birkeland hadde gjort. Både det første og flere seinere patenter kom til å bli gitt i Birkelands navn. Eyde var antakelig i denne fasen mest opptatt av at rettigheter ble sikret og at arbeidet kom i gang.

Den 20. februar 1903 leverte Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger.

Professor Kr. Birkeland og ingeniør Sam Eyde møttes for første gang i et middagsselskap hos statsråd Gunnar Knudsen, med Knudsens datter Lulli som vertinne. (Tegning: Harald Nygård).

Last ned art. i pdf