Forfatter: Ole Arvid Vassbotten

Da har tømmeret kommet til Tinnosdammen og er klar for videre fløting  ned Tinnelva. Ved Tinnoset ble tømmeret fløta videre som løstømmer.

Tinnosdammen 1905

Tømmerløpet ved Tinnsjødammen. Gjennom denne ble tømmeret fløta forbi dammen.

Tinnsjødammen. Når tømmeret kom forbi dammen ble det fløta som løstømmer videre nedover elva mot neste stopp som er Årlifoss. Der elva hadde vanskelige partier ble det bygd skjermer og andre anordninger som leda tømmeret utenom disse partiene i elva.

Omlag 2 km. nedenfor Tinnoset tar Tinnelva opp Kåla. I Kåla var det også fløtingaktivitet, her var det  fløtbart over en strekning på cirka 16 kilometer med et samlet fall på drøyt 400 høydemeter. Fløtinga her var forholdsvis kostbar, både på grunn av den lange fløtingsstrekningen, fordi det ble levert forholdsvis lite tømmer fra den øverste delen av vassdraget og fordi det var en del fosser og trange juv i den nedre delen av elveløpet. Her ser vi bilde av Åkrokdammen i en tverrelv til Kåla.

Gransherad.

Bildet er fra Tinnelva litt nedenfor Rugholt, vi ser mye tømmer som har lagt seg langs land. Det meste av dette  tømmeret måtte en dra ut i elva med håndmakt for å få det videre nedover elva. Slikt arbeid kaltes «landrensk» og foregikk for det meste på slutten av fløtinga. Bildet er fra 60 tallet.

Tømmeret hadde fritt leide fra Tinnsjø og ned til Årlifoss, i tidligere tider ble tømmeret her fløta i Årlifossen, men etter utbygginga ble det bygd renne forbi dammen

Årlifossen før utbygginga

Årlifoss kraftstasjon

Etter utbygginga i Årlifoss ble det bygd renne, bildet er sansynligvis tatt like ovenfor inntaket til renna.

Fløtingsdammen ved Årlifoss. På bildet ser vi tydelig ledelensene som leda tømmeret mot rennemunningen og vandringene som fløterne gikk på for å komme utover vannet.

Fløtingsdammen Årlifoss, her ser vi også fløtningshytta (hvilebrakka)

Det kunne ligge store mengder med tømmer i Grønvolfossdammen

Ved Grønvollfoss ble det også bygd renne etter at dammen ble bygd. Bildet er sannsynligvis fra inntaket til denne renna

Renna på nedsiden av Grønvolfossdammendammen

Renna på nedsida av dammen er nå borte, men den nederste delen, som er i betong, kan vi se i dag. Denne renna ble bygd i 1933

Noen kilometer nedenfor Grønvolfoss tar Tinnelva opp Fulldøla der det også var stor fløteaktivitet.

Til Føllsjå kom tømmeret fra flere mindre vassdrag til Føllsjådammen der det blei fløta ned til Tinnelva.

Første etappe fra Føllsjå gikk i renne for så å bli fløta i elva videre til Tinnelva. 

Bru over Fulldøla ved Ølmoberget

Til Føllsjå ble det fløta i flere mindre vassdrag. Det største er  Espråa som kom fra Nordstulvannet i Blefjell.

Reguleringsdammen ved Nordstul i Blefjell

En av hengebruene over Tinnelva, her ved Lauvøya

I Lisleherad tar Klomannsjøen opp sidevassdraget som kommer fra Dårstultraktene. Her var det og stor fløteraktivitet. Her ble tømmer som ble kjørt fram til velteplasser ved Fiskelaus, Dårstulvannet og flere steder nedover langs elva fløta.
Ellers i Tinnvassdraget var det i lengere tid på 1800 tallet Cappelen som hadde råderetten over tømmeret som ble fløta og det var også han som utbedra fløtningselvene, men i Lisleheradtraktene fikk aldri Cappelen innpass, her sto Haavebøndene imot og drev hele tiden privat fløting.

Et unikt bilde, Dårstuldammen i drift. Denne dammen kan en enda se restene etter ved utløpsosen i Dårstulvannet. Bildet er tatt i 1924.

Dette avisklippet er saksa fra avisa Sosialdemokraten 24/3 2014 og viser at det ikke var hverdagskost at så store prosjekter ble satt i gang på privat inisiativ.

Det var tømmerenne som gikk i flere etapper nedover langs elva med flere oppfyllingsdammer og påfyllingsløp for å holde den lange renna med vann hele vegen. Renna fra Dårstul var bygd av runde stokker og tetta med lister og mose. Her ser vi hvordan den ble plassert på bukker av rundtømmer i en bergskråning, litt på sida av vassdraget, som vi aner mellom trestammene til venstre i bildeflata.  Da dette fotografiet ble tatt gikk renna nesten full av vann. Vi ser hvordan rennetraséen er ført etter terrenget i ei slak kurve, før den går videre i rett linje mot det punktet der fotografen sto, hele tida med en jevn, slak hellingsvinkel ned mot Håvedammen

Håvedammen eller «Kvennedammen», herfra gikk tømmeret videre i tømmerrenne ned til Kloumannsjøen

Silva AS Lisleherad (Widerøe flyfoto fra 1952) Ikke alt tømmer ble frakta ned hele vassdraget noe dette bildet viser. Ved Kloumannsjøen lå et stort sagbruk som produserte bl.a. impregnerte telefonstolper og jernbanesviller samt vanlige trelast for salg. Sagbruket tok tømmer fra distriktet som ble lempet ut i Kloumannsjøen og ved hjelp av en kjerrat dratt inn i sagbruket. Det gikk også sidespor fra Tinnosbanen inn til fabrikken for transport av ferdige varer.
Sagbruket AS Haave bruk ble stifta i 1917 av O O Haave og utvikla seg til et stort sagbruk som besto av to sagbenker med dampaggregat og en mindre med el. drift. Det ble siden også installert impregneringsanlegg for kreosotbehandling. AS Haave bruk ble oppløst i 1922, men samme år gjennopptok Larviksfirmaet Silva AS driften og drev bedriften fram til 1958. (Bedriften ble flytta til Larvik)

At dette sagbruket var en stor mottager av tømmer fra nærområdet viser dette bildet, her fra stolpeproduksjonen på Silva AS

Det var arbeid å få på Silva i 1955

Tømmer i Kloumannsjøen

Før oppdemminga i Svelgfoss ble tømmeret fløta ned Svelgfossen med de utfordringene det førte med seg, men da fossen blei temma ble det bygd tømmerrenne helt fra Kloumannsjøen og til Tinfos

Klomannsjøen. Inntaket til tømmerrenna ved fra Kloumannsjøen forbi Svelgfossen. Denne nye fløtingsleden ble innviet 14. mai 1907. Den øvre delen av anlegget ble bygd av Norsk hydroelektrisk kvælstofaktieselskab – Norsk Hydro – med et tilskudd en gang for alle på 60 000 kroner fra Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening. Her var innløpet støpt i betong. Det førte mot en 450 meter lang tunnel i fjell, som var foret med tre, for å redusere faren for at tømmerstokkene skulle kile seg fast mot ujevnheter i berget. Nedenfor tunnelen fortsatte Svelgfossrenna som en trekonstruksjon. Denne parsellen var det Fellesfløtningsforeningen som finansierte. Hele renna var 1 230 meter lang. På dette fotografiet ser vi inntakspartiet – betongrenna – og vegen over damkrona med sine stabbesteiner i forgrunnen. Til venstre ser vi dessuten litt av den V-formete lensa som ledet tømmeret fra den oppdemte Kloumannsjøen i Tinnåa mot tømmerrenna. Utbyggingsarbeidet og oppdemminga som fulgte med hadde medført at betydelige arealer ble avskoget. Hogstavfallet fløt også mot renna, noe som skapte en del startvansker. Når dette problemet var ryddet av vegen, ble det påstukket 15 – 1600 tylfter tømmer – fordelt på to arbeidsskift – hvert døgn i høysesong.

Tunnelen der renna starta ved Svelgfoss

Hvilebrakka til fløterne som hadde sin arbeidsplass ved Svelgfoss

Et nyere bilde fra bassenget ved starten av renna. Fotograf: Wengård

Den gamle Svelgfossdammen

Lienfossdammen. Før denne ble revet gikk tømmeret som kom fra Svelgfoss ut i Lienfossbassenget og ble fløta forbi som ved de andre demningene oppover i elva. Bildet er fra påstikkinga. En ser her tydelig den traktforma lensa som leda tømmeret mot renna. Senere ble det sammenhengende renne til Tinfoss.

Fra Lienfossbassenget.

Lienfoss kraftstasjon var en flott kraftstasjon.

På dette flybildet kan en skimte rennesystemet helt fra Kloumann og ned til Tinfos

Problemer i Sagafoss. Fotografiet er tatt 2. juli 1907. Da bildet ble tatt arbeidet tre fløtere med haker på haugen mot sjølve fosseløpet. Som en ser var det et farefult arbeide å være tømmerfløter.

Sagafossdammen 1955

Fra Lienfoss kom tømmeret ut i Sagafossdammen. Her har det oppstått problemer.

Tømmerhaug ved Sagafoss, stokkene spriker i ulike retninger mens vannet fosser kvitskummende forbi.  Fotografiet er, ifølge innskrift nederst til venstre på bildeflata tatt 16. Juni 1907. Dette fotografiet er det andre av 30 som ble tatt på oppdrag fra Tinfos Papirfabrik sommeren 1907 med sikte på at de skulle brukes som bevismateriale i en rettstvist mellom denne bedriften og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. I andre halvdel av mai 1907 hadde det nemlig vist seg en ny, kraftig strømvirvel i Tinnåa nedenfor Tinnefossen – «Tinnfoss-sveiva». Den trakk til seg en masse tømmer som ble gående i en runddans der kontakt mellom tømmerstokkene og mellomstokken og steinmasser på elvebotnen ifølge fløtingsforeningen og tømmerkjøperne forårsaket brekk, sprekkskader og kraftig slitasje på yteveden. Fløtingsforeningen mente videre at årsaken til at Tinnfoss-sveiva oppsto var arbeider Tinfos Papirfabrik hadde fått gjort foregående vinter. Tinnfossen hadde to løp, og papirfabrikken hadde sitt vanninntak i det vestre mens Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening brukte det østre som tømmerløp. Vinteren 1906-07 erstattet papirfabrikken en provisorisk tredam bedriften hadde hatt litt ovenfor fossestupet med en noe høyere betongdam som lå nærmere fallet, og som påvirket fordelinga av vann mellom de to fosseløpene. Samtidig ble det sprengt ut bortimot 3 000 kubikkmeter fjell ved bedriftens vanninntak, og en betydelig del av bruddsteinen etter sprenginga ble tippet i fossen. Administrasjonen og generalforsamlinga (årsmøtet) i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening var overbeist om at disse tiltakene var årsak til at det hadde oppstått en ny, kraftig strømvirvel som førte til omfattende skader nedenfor Tinnfossen. De krevde derfor at Tinfos Papirfabrik skulle bringe elveløpet tilbake i den stand det hadde vært før de nevnte arbeidene og betale erstatning for de ekstraordinære skadene på de andre tømmerkjøpernes last. Fabrikkens talsmenn mente at fabrikken, som disponerte fallrettighetene måtte ha anledning til å gjøre inngrep i vassdraget, og de benektet at skadene på tømmeret i hovedsak kunne tilskrives den nye strømvirvelen – Tinnfoss-sveiva. I stedet pekte de på skader som kunne ha oppstått høyere oppe i vassdraget – særlig i Skjerva, ei vilter elv som munnet ut i Tinnsjøen, og i den fotograferte haugdannelsen i Sagafoss. Elveinspektør Hølje Høljesen Kopsland fra Gransherad fortalte under rettsforhandlingene at haugen hadde begynt å bygge seg opp den dagen dette fotografiet ble tatt. Dermed ble påstikkinga i Svelgfossrenna ovenfor stanset, og fløterne arbeidet i to dager med bryte tømmeret løs, uten å lykkes. Da de kom tilbake for å fortsette den tredje dagen var tømmeret borte. Vitnet Torkil Taraldsen Sagafoss, som arbeidet i sliperiet på Tinfos og bodde like ved, fortalte at han og kona hadde blitt vekt av to kraftige smell natta mellom 18. og 19. juni, og antydet at det var fløtere som nattestid hadde sprengt haugen med dynamitt for å bli kvitt en vanskelig utfordring. Advokaten til Tinfos Papirfabrik brukte dette vitnemålet til å argumentere for at brekkasjeskadene hadde oppstått ovenfor Tinnfoss-sveiva, som resultat av fløternes egen uvørenhet. Mer om tvisten om Tinfoss-sveiva under rubrikken «Andre opplysninger». , Dette fotografiet inngår i en serie fotografiske opptak som ble brukt som bevismateriale i en skjønnsrettssak mellom Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening og Tinfos Papirfabrik. Saken ble først ført i Nedre Telemark sorenskriverembete (1907-11), deretter som ankesak for Bergen overrett (1912-15) og til slutt i Høyesteretts kommisjon for skriftlige saker (1916-17).

Tømmer ved Tinfos. Bildet er fra 1915

At fløtinga kunne være et farlig arbeid i de verste fosser og stryk beviser dette utklippet fra Teledølen
6. mai 1921.

Senere ble det bygd sammenhengende renne helt fra Svelgfoss til nedenfor Tinfos.

Der renna munner ut ved Tinfos papirfabrikk. Hefra gikk tømmeret i elva den siste delen ned til Heddalsvannet.

Siste del av tømmerets lange vei fra skogene i hele Tinnvassdraget. Her ved den gamle Tinnåbrua.

En ulykke ved Tinnåbrua med heldig utgang. Dette utklippet er fra Teledølen 28. august 1931

Sidene om fløtinga er ment som en forklaring på hvordan fløtinga i Tinnvassdraget fungerte, og er springende i tid, men for vårt område synes vi det har stor lokalhistorisk interesse å formidle denne historien. Bilder på sidene er for det meste henta fra Telemark Museum og Digitalt Museum. Siden inneholder også noen private bilder og en del opplysninger fra andre kilder bl.a. Lisleherad Skogeigarlags jubileumsbok v/ S Flåten, Fløting gjennom 300 år v/ E. Østvedt, Tømmerrennas venner og Wikipedia.(Avisutklippene er fra Teledølen)

Stoffet er samla og tilrettelagt for Notodden Historielags hjemmeside av Ole Arvid Vassbotten

---

At skogene i Hovin sto for mye av tømmert som ble fløta i Tinnvassdraget vitner de mange fløtningsannordningene i Hovin om. Det finnes utallige fløteanordninger som minner oss om stor fløteaktivitet. Ved Rauadammen er det satt opp informasjonsplakater som forklarer dette inngående. Men også i andre vassdrag med nedslagsfelt i Tinnsjø blei det fløta og tømmeret blei slepa i sopper til Tinnsjødammen for videre fløting ned Tinnelva.

Den mest spektakulære rennen ved Tinnsjø er vel Gjuvsjårenna. Her kom vannet fra Gjuvsjå. Renna var ca. 1 km, og som en ser var den uhyggelig bratt. Renna ble byggd helt på slutten av 1800 tallet. Renna ble reparert og ombygd flere ganger, men i 1922 konstaterte skogforvalteren i Tinn at Gjuvsjørenna begynte å bli så råtten at det var mindre regningssvarende å benytte den.

Detalj av Gjuvsjårenna, der hvor fallet ned mot Tinnsjø begynner – og hvor renna ikke lenger er kledd med planker og bord. Her blir det altså såkalt tørrenne (ikke vannførende)  Det vil si at så lenge renna gikk i flatere terreng var den vannførende, men når den gikk ut det bratte partiet sklei stokkene på treverket i renna.

Det var også  tømmerrenner ved Sjerva, Solbring, øverst i Tinnsjø og i Lura, Tinn Austbygd

Luråsrenna

Luråsrenna i Tinn. Renna er bygd av tømmer eller kløvninger og har «kasse» fasong, men er som vanlig bygd på trebukker.  Vi ser også fløtningshytta på de to bildet. Luråsrenna var 1 675 meter lang. Den ble bygd mens Cappelen-familien eide mye av skogen i Tinn, og ble i 1894 overtatt av staten. (Stortingsvedtak 20. juli 1894) Denne og flere anlegg i området trengte imidlertid vedlikehold. Det offentlige skogvesenet brukte betydelige beløp på reparasjoner (både smed- og tømmermannsarbeid) av Luråsrenna høsten 1908. Påfølgende år ble det drevet fram 500 tylfter statlig og 40 tylfter privat tømmer gjennom renna.

I Mårelva var det også fløteraktivitet. På bildet ser vi fløtere i arbeid i et volsomt fossefall

Fløtere fra Mårelva

Et annet eksempel som viser stor aktivitet rundt Tinnsjø er dette fotografiet som er tatt i Skjerva ved Bruflot, en drøy kilometer ovenfor elvas utløp ved Åstøen på østsida av Tinnsjøen.

Rauadammen, fotografert i 1921. Fotografiet er tatt på skrå i motstrøms retning. Dammen var murt av  tuktet naturstein og hadde to løp, begge med luker som kunne heises opp mot en overbygd portal av stålbjelker ved hjelp av taljer. På en bakkekam like bak dammen ligger gardsbruket som heter Dammen.
På siden til Norsk industriarbeidermuseum, Vemork står føgende om dammen:
«Opphavleg var dammane bygde i tre, men så blei dei etter kvart erstatta av solide byggverk av stein. Raudammen var den første, ferdig bygd i 1883. Arbeidet blei utført av Jonas Eriksson frå Dalarna i Sverige. Han slo seg til ro her i Hovin, på den vesle garden Krosshøl. Han var kjend som ein svært dyktig steinmurar»

På et oppslag ved Rauadammen står bl. a. dette :
Dei fleste dammane som vart bygd i Cappelen-tida var tredammar. Da Skiensvassdragets Fællesfløtningsforening tok over fløytinga i 1887, bygde dei nye dammar av stein i Rauavassdraget etterkvart som dei gamle forfall. Årstal for byggjing av noverande damanlegg er 1883 for Raudammen, 1894 for Holmvassdammen, 1902 for Stordammen ved Nedre Børvatn, 1947 for Kvennedammen ved Øvre Bjorvatn og 1915 for Gåstjønndammen. I Grivla, ved Tjågevatn, vart det bygd 2 dammar. Den sønste, som er ein kjerratdam, er fra 1911, medan dammen ved Grivloset er fra 1894. Spotteløkdammen i Åkliåe, som Cappelen bygde i 1880, vart ikkje erstatta av steindam, og er i dag heilt til nedfalls. Vassdraga Raua og Skjerva inneheld mange kulturminne, der særleg mange er knytta til fløytinga. Særleg vart det gjort mange utbetringar i Rauavassderaget, for å lette fløytinga, som etterkvart vart omtala som eit framifrå fløytingsvassdrag.

Dette er et bilde av mannskapet sittende utenfor damstua ved Bjårvannsdammen i 1904, men en tilsvarende stue står ved Reisjåvatnet. Damstua der, med tilhørende uthus, var innkvarteringssted for mannskapet ved Raudammen. Reisjåvatnet var tømmer- og vannreservoar for fløtinga i Raua, elveløpet ned mot Tinnsjøen. Her ble det i andre halvdel av 1920-åra sprengt en tømmertunnel i berget på nordvestre side av den strie Raufossen. Dammen ble brukt til å regulere vann- og tømmertilførselen i det nedenforliggende vassdraget med tunnelen. Disse fløtingsanleggene ligger i et område hvor det var langt mellom gardsbrukene, og de færreste av fløterne kunne gå hjem for å sove

Ved innløpet til den spektakulære tunnelen som tømmeret ble fløta gjennom. Det var Marius Kristiansen som laga denne tunnelen. Om han kan du lese på plakaten som er slått opp ved Raua. 

Tunnelmunningen. Tunellen blei laga for å unngå det voldsomme fossefallet som en ser bak i bildet.

Ei tømmerrenne blei bygd ned de volsomme fossefalla ned mot Tinnsjøen

Før tømmeret kom hit til Raua blei det, som kartskissen viser, fløta i mange andre små vassdrag i området. Det blei til og med fløta oppstrøms fra Sønstevatn. For å løse den oppgaven blei det bygd en kjerrat ved Ertstjønn. Dette foretaket var vel ikke så vellyket for den var ikke i bruk så lenge. Problemet var at kjerraten var vanndrevet og fløtingsvannet som skulle brukes til videre fløting blei tappa ut feil vei. Det finnes i dag kun rester etter fundamentene til dette annlegget, men noen unike bilder fra den var i bruk finnes, se under:

Fra kjerratanlegget som trakk tømmer fra fra Ertstjønn og Sønstevatn opp i Tjågevatn med sikte på fløting videre nedover i Rauavassdraget.

Fotografiet er tatt ved en bakkekam der banen på kjerraten hadde en liten knekk, fordi terrenget ble flatere fram mot Tjågevatn. Til venstre i bildet ser vi ei kvinne som står på den gamle kjerraten, som var lagd av tømmer som lå i trekkretningen, støttet på underliggende tverrstokker. På denne kjerraten var det to kraftige jernkjettinger. Den nyere kjerraten sentralt i bildeflata sto på bukker av stål, men renna tømmeret ble trukket i hadde karmer av tre, som skulle forhindre at stokkene skled av. På bakkekammen bak kjerraten lå det ei litt forfallen tømmerkoie med bordtak, antakelig mannskapsbrakka for dem som betjente anlegget. Vi kjenner foreløpig ikke alderen på det første kjerratanlegget som hentet tømmeret fra Ertstjønn og Sønstevatn til Tjågevatn, hvor vannspeilet lå om lag 3 meter høyere. Det skal ha vært et privat anlegg, antakelig finansiert av skogeiere som så seg mer tjent med å få tømmeret over i Skiensvassdraget enn å forsøke å få det fram til kjøpere på Buskerud-sida. Under generalforsamlinga (årsmøtet) i Skiensvassdragets Fløtningsforening i 1912 forlangte en skogeierrepresentant «at kjerratten ved Tjaagevand maa bli sat i stand for fællesfløtningsforeningens regning inden fløtningens begyndelse 1913». Fellesfløtningsforeningen inngikk avtale med grunneieren på stedet, og bygde ny kjerrat mellom Erstjønn og Tjågevatn i 1913. Anlegget kostet 5 300 kroner, og det sto driftsklart til fløtinga i 1914. Det er god grunn til å anta at dette fotografiet ble tatt i 1914, eller i hvert fall forholdsvis kort tid etter at det nye kjerratanlegget ble ferdig.

Fløtningsdirektør Emil Aubert, fotografert ved det da nye kjerratanlegget. På dette fotografiet står Aubert på de råteskadde delene av den gamle kjerraten, mens han støtter seg på den nye.

At kjerrataparatet var i bruk en god stund, tross problemene med vannmangelen til drifta bevises med dette aviutklippet fra Teledølen i juni 1938.  Eksakt når det ble tatt ut av drift har vi ikke oversikt over.

Fra dammen der tømmeret kom ut av kjerraten og inn i det oppdemte Tjågevann. Vannet fra Tjågevann blei brukt til å drive kjerraten, så det skulle mye vann til.

Skovlhjulet som dreiv kjerraten

Stålkonstruksjonen på den «nye» kjerraten

Om du vil se en prinsippskisse på hvordan et tjerratapparat virker kan du klikke her

Stein fra området blei brukt til dambygginga.

Dammen ved ved tjerraten, Tjågevannsdammen

Etter mye arbeid kom tømmeret ned til Tinnsjø der det blei samla i sopper og slept med båt ned til Tinnosdammen for videre fløting som løstømmer.

Slepebåten Maar med ringtest på veg til Tinnosdammen

Barket tømmer i lense  ved Tinnoset klar til å føtes ned vassdraget. Fotografiet skal være tatt i 1922. Ute  på sjøen skimter vi ei dampdreven jernbaneferge, enten «Rjukanfoss» fra 1909 eller «Hydro» fra 1914.

Slepebåten D/S Maar på Tinnsjø

Etter hvert kom en del tømmer med tømmerbil. Her ser vi bilbunter som er kjørt til Tinnosdammen. De ble revet og tømmeret blei fløta ned vassdraget.

Når tømmeret omsider var framme ved Tinnsjødammen starta fløtinga ned Tinnelva. Neste er Tinnsjø – Heddalsvannet

---