«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?» Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.
Johannes Fykerud som i høst ble skadeskutt under elgjakten, er fremdeles dårlig og han må holde sengen. Han ligger i vandbad,
Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).
Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.
Styret i Notoddens første sykehuskommitè Fra venstre øverst: Johs. Hansen, F.S. Andersen, H.H.Eriksen, H. Semb, Edv.B. Næss, A. Johansen, Fru. Kristoffersen, Søster Konstanse, Fru Næss, Fru Due.
I Teledølen 18/8 1936 kunne vi lese følgende. Avskrift Ragnar Moen
Notodden sykehus 25 år 25 år er gått siden den første pasient den 18. august 1911 ble innlagt på sykehuset i Grønnbyen. Den gang var det ikke verd å bære navn av sykehus etter de ytre forhold å dømme. Men for den som var utsatt for en ulykke, eller en alvorlig sykdom, var det ikke kjært å bli transportert med de små dampbåter som tok sine 6 timer til Skien og kjøres den lange vei til Fylkessykehuset. Den som var drivkraften for at Notodden sykehus blev satt i gang var furer K. Semb, som fremdeles er iblant oss, med trofast hjelp av noen få som dannet det første sykehusstyret. Det kan nok uten tvil fastslåes, at hadde disse få mennesker hatt begrep om det løft de den gang tok, ved å starte et sykehus uten start eller driftskapital, hadde de nok gått mange år før Notodden hadde fått sitt sykehus. Det var nok først og fremst et varmt medfølende hjertelag, som ikke maktet å se på den transport som de lidende mennesker var utsatt for og som uten tvil har gjort sitt til at mangt et menneske liv er gått tapt. Det var umulig å få plass for sykebåren under tak eller noe sted på de små båter. Pasientene var således henvist til å stå på dekket sommer som vinter, i all slags vær, eller å bli ført i lasterommet som et annet dyr. Når en tenker over det, forstår en at sykehuset hadde sin velsignede oppgave selv så primitivt som det først av var. Norsk Hydro overlot et av de nye hus i Grønnbyen til sykehus uten husleie. Ikke lenge etter fikk sykehusets start fikk publikum som stedets leger forståelse av de gode tiltak, og de 16 plasser sykehuset rådet over kunne ha vært belagt meget hurtig, om ikke kontanter til mer inventar hadde manglet. Men forholdene krevde sin rett, midler måtte skaffes og formann Kittil Semb måtte sette sitt navn som garant for hundrer, ja tusener av kroner. Der ble hurtig dannet en forening til støtte av Salpeterfabrikkens funksjonærer og arbeidere for sykehuset. Denne forening ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforening. Notodden Salpeterfabrikker har alltid hatt en god klang, rundt om i vårt land er den kjent. Dette hjalp sykehuset til i den tid å få en fullt utdannet betjening. Man kunne ane de kummerlige kår som det sykehus bød på for den som skulle arbeider der. Men så var det jo heller ikke Salpeterfabrikken som skulle drive sykehuset. Men alt ble hurtig glemt i gleden over å kunne hjelpe sine forulykkede medmennesker. Kittil Semb nedla et utrettelig arbeid for sykehuset, de 3 første år av dets drift, da han var formann. Heldigvis kunne det første styre som startet sykehuset med tomme hender, 3 år etter overgi det til Notodden bystyre, i 1913 da byen ble grunnlagt, helt gjeldfritt med fullt inventar til minst 15 sykesenger m. m. til en verdi av vel 4.000 kroner. Når driften den gang kunne svare seg, må det erindres at sykehuset ikke hadde røntgen og ikke helt medisin til pasientene, det gikk på de forskjellige Trygdekasser. 18 år var sykehuset i Grønnbyen i en privat bolig. Når en ser på de husrekker utenfra, og en har litt kjennskap til hva der må foregå på et sykehus, og den plass som forholdene krever, særlig i en anleggstid som da var, kan der muligens anes hva tålmod, slit og utholdenhet som måtte til i så mange år av leger som pleiepersonale. Bernhard Østdahl gjorde en kraftig innsats i spansketiden til å få det nåværende sykehus bygget. Men midt under alt har Notodden sykehus arbeidet stille, bramfritt og godt i disse 25 år. Det nyter aktelse og tillit til gavn og velsignelse for vår by og landdistriktene rundt omkring. Underskrevet, Gammel byborger.
–Mer om sykehuset av Ragnar Moen (13/8 1998) Om en notodding skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, måtte man få ham om bord på båten til Skien. Der lå han da på båre på dekket, sykelugar fantes ikke. Behovet for sykehus var permanent og presserende og måtte løses. I august 1911 ble den første pasient lagt inn på sykehuset i Grønbyen. Det var et vanlig Grønby-hus som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat basis hadde innrettet og gjort i stand. («Gammel byborger» skriver om dette sykehuset i «Teledølen» 18.8.1936.) Høsten 1913 fikk byen et midlertidig epidemilasarett som O. H. Holta stilte til disposisjon. I 1914 ble et provisorisk sykehus satt i stand i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen (Lasarettet som lå på torvet der parkeringsplassen ligger i dag.) I 1914 hadde kommunen ervervet seg sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsjordet, som den gang lå nokså perifert fra byen. Norsk Hydro utarbeidet et overslag for oppføring av sykehus for 300.000 kr. På denne tomten. Hydro lånte kommunen 225.000 kr og Tinfos Papirfabrik 75.000 kroner til 3,5% rente. Hydro skulle stå for byggingen av sykehuset, og arbeidet overvåkes av en byggekomite med en representant fra kommunen, en for Tinfos og en for Hydro. Hydros representant, ingeniør Hallesby, var formann i komiteen. Det var også han som tegnet sykehuset. Arbeidet gikk fort, kransen ble heist 1. Februar 1919, og sykehuset tatt i bruk samme høst. Det hadde plass til 30 a 40 pasienter. I 1916 tilbød Norsk Hydro byen en gave på 50.000 kr. Til bygging av epidemi lasarett. (Notat hentet fra Notodden 50 års jubileums bok side nr. 201)
25/8 1911 Sykehuset i Grønbyen En nedsatt komite av arbeidere på Salpeterfabrikken har utvirket, at fabrikkene har stillet noen værelser i et hus i Grønbyen til disposisjon til sykehus. Arrangementet kan regnes for rent provisorisk, da de lokaler benyttes ikke er tilfredsstillende i lengden. Hvorom allting er, så er det dog en begynnelse hvorpå der kan bygges videre, og det er vel mulig at fabrikkene vil være behjelpelig, så den verste nød kan avhjelpes til Notodden kan ta seg av dette. Der er foreløpig 2 værelser med 3 senger klare. Som sykepleierske er ansatt Constanse Jørgensen, utdannet ved diakonisse anstalten i Kristiania. I den senere tid har hun vært ansatt i Bodø, Svolvær og Narvik. Legene på stedet vil bli benyttet og pasientene skal selv kunne velge hvem de vil benytte. Det er først og fremst arbeiderne ved fabrikkene som får plass, derimot er det ikke til noen hinder at også andre kan bli mottatt hvis det er plass. Når sykehuset er kommet i stand, så er det selvfølgelig av hensyn til, at kommunen ennå ikke har villet gjøre noe. Det har vært planer oppe om oppførelse av et noenlunde tidsmessig og moderne sykehus, bygget for kommunens regning, men som bekjent har herredstyret satt seg imot. Oppførelse av et hensiktsmessig sykehus for Notodden, vil imidlertid bli et av de første krav som melder seg så snart egen kommune er dannet. Inntil så skjer, må en på grunn av omstendighetene være glad over de foranstaltninger som treffes fra privat hold for å avhjelpe og mildne de vanskeligheter som er til stede.
21/11 1911 Sanitetsforening Ved salpeterfabrikken er det dannet en sanitetsforening. Der er nu tegnet 168 medlemmer og det skal holdes generalforsamling. Sykehuset i Granbyen skal overdrages foreningen.
13/12 1911 Salpeterfabrikernes sykehus Der er nu mening at gå til en betydelig utvidelse av sykehuset i Granbyen. Hele huset er nå av selskapet stillet til fri disposisjon så det er mulig å plassere 14 senger mot tidligere 5 stk. Sykehuset i Grønnbyen har hele tiden vært gjenstand for sterk søkning. De fleste som har vært innlagt har ikke vært fabrikkens folk, således er det for tiden kun 1 pasient som tilhører fabrikkene, mens de øvrige er fra Notodden og omegn, og en helt fra Gransherad. For nå å bli satt i stand til å foreta denne betydelige utvidelse av sykehuset, må der skaffes penger til veie. Det skal nå holdes en aftenunderholdning.
Brannmester Olsen kan i år feire 30 års jubileum som brannmann på Notodden. Ennå mangler det mye før byen har et betryggende brannvern, mener jubilanten.
Hvor mange branner brannmester Hans K. Olsen har vært med å slukke, kan han ikke engang si selv, men mange er det gjennom årenes løp, innrømmer han overfor Telens medarbeider, som oppsøkte ham i går for å få en prat i anledning det jubileet han i år kan feire. Den 27. september har han nemlig vært knyttet til Notodden brannvesen i 30 år. Når det i løpet av disse tredve, så vidt Olsen erindrer, bare en gang har hendt at en brann har lagt et hus helt i aske, så skyldes det ikke minst den alltid våkne og påpasselige brannmester. Fryktløs og snarrådig har han selv tatt de mest utsatte jobbene når det har vært ild løs, og dette ved siden av hans dyktighet som leder har ganske sikkert spart forsikringsselskapene for mange penger og reddet både verdifulle og uerstattelige verdier for folk.
Det ville jo vært ekstra hyggelig for Olsen om han kunne sett tilbake på hundrevis av branner han hadde vært med på å slokk og så konstatert at det i hans tid ikke var brent noe ned til grunnen. Det kunne han også gjort om det ikke hadde vært for toget. Dette høres sikkert noe urimelig ut, men saken er at den gang det brente et hus for Olsen, så var det virkelig toget som var en av årsakene til at brannen ikke ble begrenset.
Mange vil sikkert huske den gang da det var ild løs i Gjertsens villa i Kanalveien. Det var vannmangel den gangen og brannvesenet hadde ikke pumpe, men måtte legge ut slanger fra Lienveien. Slangene måtte føres over jernbanelinjen og hver gang det kom et tog måtte en kople fra slangene slik at toget kunne passerer.” Og jeg synes det kom et tog i eninga den gangen”, kommenterer han.
Første gang Olsen kom til Notodden, det var i 1905, var det ikke akkurat behov for noe brannvesen. På Torvet sto det et enslig hus, ellers var det furumoene som dominerte. Han arbeidet den gang på Svelgfoss.
Først etter at Notodden, ble by fikk en noe som liknet et brannvern i ordets nåværende betydning. Det ble satt opp 14 brannmeldere rundt om i byen, men en hadde ikke noen brannstasjon. 8 rødmalte kjerrer var plassert rundt om i byen, og på hver kjerre lå det 400 meter slange. Brannkorpset besto av en brannmester og en underbrannmester og mannskapene var 60 av byens borgere, som fikk melding når det var brann, og så sprang de alt beina kunne til hver sin kjerre og dro til brannstedet. Primitivt kan hende, men det gjorde nytten.
Slik var forholdene da Olsen ble tilsatt som underbrannmester i 1919. Men da han ble ansatt ble tallet på brannmeldere øket til 20 og året etter fikk byen sin første brannbil. Det var en stor firehjulsdreven engelsk bil, åpen og med en respektinngytende klokke, som en mann hadde sin fulle hyre å ringe med, når bilen skulle ut.
Men sorgen var ikke slukket, for å holde oss til fagspråket, for en brannbil. Til å begynne med hadde en ingen sjåfør til bilen, og da en endelig fikk en, så var det garasje det sto på.
Den første sjåføren, Petter Tomassen, bodde i Hegnaskottet, og når det ble meldt brann, så måtte Olsen ringe Tomassen som så kledde seg så fort han kunne, og tok maratonen til Torvet for å starte bilen.
I dag har Notodden brannvesen to biler, den ene er ny i fjor, to sprøyter som gir ca. 1000 liter vann i minuttet hver, 2000 meter ferdigkoplet slange og ellers moderne og høvelig utstyr. Varslingstjenesten er også utbygget, og det er 96 hydranter i byen. Det er 10 faste brannmenn og 30 reserver som har 125 kr. året for sin tjeneste. Men Olsen mener at det trenges enda flere faste brannmenn. I et hvert fall burde det bli slutt på at brannkonstablene må utføre arbeid med kontroll av vann-nettet og hydranter rundt omkring i byen. Det gjør at det blir mangelfull betjening på stasjonen.
Brannkonstablene har nå 34 timers tjeneste i uka, og det er vel mye, mener brannmesteren. Det arbeides også nå for å få endret dette forhold.
Før Olsen i 1921 ble tilsatt som brannmester hadde det ikke vært noen store branner på Notodden, men de første årene etter, hjemsøkte en rekke storbranner byen. Det mest kjente er vel Furuheimbrannen sommeren 1921, Weckhorstbrannen natten til 1. mai 1923, da en svensk skredder og en mann som arbeidet på Carbidfabrikken brente inne. Den største brannen var likevel Stenstadbrannen en augustnatt i 1923. Som kjent tok det til å brenne i et lagerbygg og en kasse med dynamitt eksploderte, og ved den fryktelige eksplosjonen ble ilden ført over på to våningshus som ble kraftig rasert av varmen.
Olsens store ønske har vært en ny brannstasjon og forhåpentlig får han se denne planen realisert før han om 3 år skal gå av som brannmester.
Det er nå kommet så langt som til tegninger av den påtenkte stasjonen, men den er ennå bare løselig kalkulert til å ville koste nær 300.000 kroner. Det er imidlertid store sjanser for at vi av Brannkassen vil få et tilskudd og Olsen antyder at det er ikke er umulig at det kan komme opp i 75.000 kroner. Før denne planen er realisert og mannskapene frigjort fra arbeide ute i byen, kan en ikke si at byens brannvern er så utbygget som det bør være. En skulle også ha mere trykk på vannet i øvre bydel, så en ikke var avhengig av pumper for å få trykk nok.
Som han er, ivrig og plikttro i tjenesten, er Olsen som privatmann i besittelse av et friskt humør. Han er ikke så lite av en tusenkunstner heller, og dette har da også utallige visst å dra nytte av. Er det en motor som ikke vil mer eller et vrient stykke mekanikk som skal utføres, ja, så går man til Olsen. Og fingernem som han er ordnet han så å si alt.
Olsen er Skiensmann. Han gikk i rørleggerlære der og tok svenneprøven i 1914. Han virket som underbrannmester i Langesund, før han kom til Notodden.
Avskrift fra Telen, 17. august 1949 : Ragnar Moen.
Turen oppover Nordsjø og Hiterdalsvannet kommer jeg aldri til å glemme. Tåke, regn og slaps har regjert og husert i Kristiania i hele høst – og så kommer vi hit oppover i strålende solskinn. Jordene ligger snø bare og grønne ennå til begge sider, bjerka står med et forunderlig brun fiolett slør over den hvite lysende stammen, granskogen dyster tung og vannet stille, blikkende stille der vi damper opp over. Vi sitter her inne i den varme røyke kahytten og ser ut gjennom vinduene, ser hvor solen skinner ut over bakkene, blinker i rutene på gårdene som ligger sprett opp over mot fjellsidene. Så reiser granskogen seg veldig, høyt, høyt opp. Men bakom ligger Lifjell snødekt og mektig. Det er som om vi var mitt i vårløsningen, som om livet kommer strømmene gjennom alle nerver og årer, som om det banker og gjærer av det nye liv. Men stikker vi nesen ut av salongen får vi merke at det er vinter ennå, den er bare ikke tatt på alvor.
Men som vi reiser opp over blir jeg sittende undrene og underlig vek og varm om hjertet over den herlige tur. Av alle steder jeg har reist i landet har ikke noe forekommet meg skjønnere, rikere og herligere. Høyt oppe på en åskam dukker plutselig fram et stort gammelt stabbur. Det tegner seg på sine fire høye bein i skarp silhuett mot Lifjell`s snømasser.
I samme nå for erindringen som lynblink gjennom min sjel. Det er jo herfra jeg stammer. Her i disse trakter har slekten sine røtter. Her var det bøndene gjemte gammelt familiesølv og arvestykker når skipsrederen ned i fra småbyene kom i gjestebud julehelgen.
Nå er det ikke noen skipsredere som kommer og vel heller ikke noe familiesølv eller noe arvestykke som må gjemmes.
Men som jeg nå sitter og drømmer meg tilbake blir jeg oppmerksom på en samtale på den andre side av bordet. Det er fire som snakker. Jeg gjør det ut til å være en stortingsmann har der, dem brede, selv bevisste, myndige herremann som stadig tar ordene ut av munnen på de andre og gjør deres meninger til sine egne, særlig går det ut over skogforvalteren, vil jeg kalle ham.
Den jevne fyren der er bonde rett og slett, men fjerde mann i laget er utvilsomt en nybakt kandidat fra landbruksskolen på Ås, med mange nye meninger, som han forsøker å få fram. Men stortingsmannen knuser han med sin årelange erfaring.
Det går særlig ut over salpetergjødningen, som ikke er noe tess.
Stortingsmannen mener at den ødelegger jorden, piner den ut, han hevder det tross landbrukskandidatens protest. Gården skal drive seg selv både med gjødsel og for. (Det var forresten en gang en bonde som sa, han trengte ikke kunstgjødning, for han hadde nå to sønner på gården han da.)
Men skau må gården ha og så er vi midt opp i konsesjonspolitikken og jordbrukspolitikken. Innleggene er selvsikre og absolutte. Skogforvalteren legger sin erfaring til, den blir grepet på halvveien og anbrakt i det Norgesbilde, stortingsmannen bred og mektig lar tone fram for den lyttende skaren, og bonden nikker og svarer ja, ja, ja da og er såre vel. Men jeg sitter med en følelse av hvor feltrop” tilbake til jorden” kaller troppene under våpen.
For noen år siden snakket alle, også bøndene bare om industrien. Nå er det jorden og fabrikkene, kraftstasjonene, – det er blitt like som noe galt for bøndene. De liker ikke fabrikkene, liker ikke hylene fra fabrikkfløytene om morgen, ikke duren og larmen fra maskinene, ikke støyen og travelheten fra byen. Og de har villet knuge byen liten, har villet knuge den sammen, men politikken har gitt byen stor plass, har latt den få pusterom på alle kanter. Det har ikke gjort bonden blidere mot byen. Og derfor tar han igjen, hvor han kan. Og han overdriver, kanskje tar Kristiania forhold og gjør anvendelige på byen. Ufreden er skapt i bitre sammenstøt i herred styret, ved underhåndsagitasjon i stortinget, triumf og forbitrelse bak etter.
Jeg ser det i de gamle aviser i salongen, og hører det på samtalen der på den andre siden av bordet.
Og da dampbåten tuter for Notodden er jeg fylt med hatet, hatet mot byen, fabrikken, industrien, som ødelegger vårt kjære gamle Norge. Kanskje kommer snart en større Sam Eyde og demmer opp så også mine ættegårder går til grunne. Jeg biter tennene sammen i raseri og vi er fremme i Norges yngste by med sosialistisk bystyre, med storkapitalisme, arbeiderboliger, uferdige gater, gaukri og forbud – frisk luft, herlig klima og – en sykekasse som er konkurs. I.D
Sosial Demokratene 3.1.1913.
Notodden 2 Byen med fabrikkene.
Gatepart fra Notodden (postkort)
Notodden har feiret sin første fødselsdag. Skillet mellom fabrikkdistriktet og landet er fullkommen. Det står bare det økonomiske oppgjør igjen, og det blir den voldgift om, for på annen måte blir det nok ikke løst de bitre stridigheter.
Nå står den altså på egne bein og skal greie seg selv. Først og fremst må den da se etter hvordan den skal få skikk på den store mishandlede kroppen sin.
Det er jo det, at byen vokste så urimelig fort, den ligner mest en oppløpen guttunge som vokser stor lemmet ut av klærne sine. Den er sikkert Norges styggeste by – og den kunne blitt en av de vakreste. Ansvaret for den stygge byen faller særlig tungt på bøndene, grunneierne og på dem som anla fabrikkene. Begge parter har tenkt på å tjene penger.
Fabrikkene har” sørget for” sine arbeidere på beste måte. Salpeterfabrikken har f. eks. bygget ”Grønnbyen” med en rekke dobbelt hus med have til. Hver leilighet er på tre værelser og kjøkken for 15 kr. mnd. Men selv om det er svært bra for en arbeider under de nåværende forhold, er og blir det bar en nødhjelp.
Fabrikkene bruker de beste arkitekter, når det gjelder kraftstasjoner og dambygninger og ære være dem for det, men den kunne gjerne gjort det samme med «Grønnbyen», som nå tross haver og stell er stygg meget stygg og kjedelig. Det samme er tilfelle med” Egne hjem” kolonien på Våla: ”Fleske byen”, som den meget treffende kalles.
Ved Tinfos Papirfabrikk ligger forresten et par vakre dobbeltboliger.
Hele byen er forresten gjennomført heslig bebygget. Der kunne de par grunneiere vært mer på vakt.. Det er nemlig merkelige tilfelle i denne byen at et par bønder eier all grunn både i byen og på Salpeterfabrikken. Og disse bønder selger ikke, de leier ut grunnen. Og da kunne de så meget lettere satt sine betingelser om vakker bebyggelse. Men de har ikke tenkt så langt. De har vært bønder med hud og hår. Og Notodden er blitt mishandlet ikke bare når det gjelder husenes utseende. Gatene ligger fremdeles helt u opparbeidet. På torvet står ennå tre stubber og spriker. Først i det aller siste er vannverket forsøkt ordnet – belysningen er ikke tilfredsstillende osv.
Det ligger et utall av oppgaver for det nye sosialistiske bystyre, som skal kjempe seg fram mot to fiender, bonden der utenfor som hater byen, og storkapitalen, de to som sammen har laget lovene mot byen og mot arbeiderne.
Og Notodden selv er en underlig blanding av by og land.
Først og fremst er det fabrikkby, men den har en ypperlig beliggenhet, et sundt godt klima og allikevel viser sykekassens stilling fullt ut, at den ikke kan være noen sund by.. Kommer det av fabrikkene, eller skulle det allikevel være klimaet? Jeg har sett fabrikkene, har gått den igjennom fra øverst til nederst, men jeg har ikke lov til å si noe om alt det jeg så, skjønt det kunne være meget å tale om både i den ene og den andre retning. Men for å få greie på sykekassens stilling henvendte jeg meg til forretningsføreren, vår utmerkede partifelle John Næsset.
Han mente salpeterfabrikken var årsaken til elendigheten og han formet sine uttalelser meget skarpt. Det bidrag vi på en måned mottar fra fabrikken, det går ut igjen til fabrikkens folk i sykepenger, legehonorar etc. på en uke. Er det her driften som er sunnhetsskadelig? Det arbeides 8 timer i de deler av fabrikken, hvor det er tale om sunnhets farlighet. Det er altså ikke kort arbeidstid? Eller henger det sammen med rekrutteringen av arbeidsstokken, som ikke alle kommer fra samme samfunnslag eller av samme tilbøyelighet? Eller er det kanskje på Notodden som det sies å være andre steder: Det er legene som gjerne vil tjene penger, og folk som flyr med bagateller?
Hver hevder sin oppfatning, men saken trenger en nøyaktig undersøkelse; ti det jo nettopp en av de verste anker mot storindustrien i Norge, at den skaper ikke alene ulykker, men også mer sykdom, mer elendighet. Og er det så, at egne heimkolonier, have byer og alle mulige lovmessige sunnhetsforskrifter ikke nytter, da må konsesjonslovene snarest skjerpes ennå mere nettopp med hensyn til arbeidernes helse.
Dessverre er forholdene med sykekasse foreløpig en stein i veien for vår programpost” Sykepleien i beskatningen”. Men kunne vi få gjennomført den, ville nettopp de store fabrikkene få den største egen interesse i å lage sundes mulige forhold for sine arbeidere. Og så lenge arbeiderne styrer det hele selv, må vi nøye oss med å få gjort mest mulig av slike av bøtninger av nåværende samfunns onder.
Det vil sikkerlig også gå opp for alle arbeider, at en forholdsvis god lønn og et forholdsvis skikkelig utkomme ikke er menneskenes endelige mål. Det er så alminnelig å se, hvorledes en arbeiderherre ved god lønning av sine arbeidere sprenger dem ut av organisasjonene, dreper arbeidernes helligste tanke, slik som ”T.T. ” har fått gjort det med sine arbeidere, og som salpeterfabrikkene til dels har fått gjort med sine.
Det er en vanskelighet også på det punkt for Notoddens nye styre. Og samtidig er det da hele bondemistroen. Men de menn som står i spissen for Notoddens styre, de kjenner bøndene, fordi de selv er bønder og de kjenner arbeiderne fordi de selv er arbeidere. Det er den norske anleggsarbeider, som har tatt styret i Notodden. Og anleggsarbeideren har nettopp den dobbelte viten, den personlige kunnskap som må til for å klare en ny født fabrikk bonde by ut av den vanskelige stilling.
Som ren levet sosialdemokrat, vil også anleggsarbeideren av dyrekjøpt erfaring være på skarp vakt mot storkapitalismens regjering.
Og derfor vil Notodden som nå reiser seg, i mange dobbelt forstand være Anleggsarbeiderens By.
På denne siden samler vi avskrifter fra aviser og tidsskrift som har historisk innhold. Her finner du for eksempel artikler om personer som fyller år, men som i fortellingen har mye «historie» som kan være nyttig for de som er interessert i lokal historie. I menyen finner du masse interessant stoff!
I Notodden Historielags årsskrift 1986 skrev Ragnvald Pedersen denne artikkelen om Notodden kringkaster.
Notodden kringkaster Det var julaften 1926 ca. kl. 1800 at Notodden kringkaster startet. Det var byggmester Julius Hansen som satte opp huset. Det var ikke ferdig til julaften, vinduene stod i ramme, men ingen dytting foretatt. Senderen, en 50 watts sender kom fra Rjukan, der fikk de ikke rørene til å stå. Ingeniøren fra Telegrafstyret hadde lovet å komme hjem på Julaften, så han reiste ca. kl. ½ 1700 uten å få senderen i gang. Men ca. kl. 1800 fikk jeg senderen «på lufta», gudskjelov. Den første tiden, hvor vi hadde en likestrømsgenerator på 800 volt til rørene, ble det hengt opp ledninger mellom sender og generator i taket i hyssing. Ulovlig, men…
Notodden kringkasterDen første kringkasterenSprengt av tyskerne
Og vi hadde sveivegrammofon den første tiden, når programmet på kabelen fra Oslo ble for dårlig, sendte vi musikk med sukkerbiten (mikrofonen) på bordet foran grammofonen! Det første juleprogrammet gikk ut til byens befolkning over krystallapparatene. Vi rakk ikke så langt med 50 watt i antennen, så senderen ble ombygget til 250 watt senere. Den står på teknisk museum i Oslo. Senere ble det 300 watt og som tyskerne sprengte i luften den 14. april 1940. Senere fikk vi 500-1000 watts sender som varte i hele etterkrigstiden, til den ble nedlagt sammen med Porsgrunn og Hamar kringkastere. Det ble etter hvert godt programutstyr på Notodden, og vi kringkastet over riksnettet mange programmer, ved Olga Berge og Arent Midtbe, den gang kunstsilken var i gang. En annen og kjær medarbeider var biblioteksjef Kristian Lunder, og med sporten Olaf Gulbransen og Rolf Nygaard, stort sett. Det ble for mye for en stakkar da fjernsynet kom på Gaustatoppen, Rjukan og Notodden. Og det ble skolebenken igjen. Vi har vært opptil tre personer i alt samtidig på Notodden kringkaster. Jeg søkte avskjed da jeg var 69 år.
Onsdag 17. april 1940 sto dette om sprengingen, en skremmende opplevelse
Da Notodden kringkaster ble Sprengt i filler Som tidligere meddelt ble Notodden Kringkaster sprengt i lufta mandag kl. 8.15 av tyske soldater. Skuddene hørtes over hele byen, og det var mange engstelige ansikter å se, for alle skjønte at noe var på ferde. Vi kan nå gi noen nærmere enkeltheter. De tyske soldater i et antall av 15-20 stykker, måtte være kommet nokså tidlig til Notodden. De hadde brukt to lastebiler og en personvogn. Da arbeiderne på Meheiavegen ved 7-tia om morgenen som vanlig kjørte oppover i Joh. Christensens buss, ble de stoppet oppe i Høibøkåsa, hvor soldatene hadde postert seg ved vegen og oppe i skogkanten. Vår meddeler mente at han så maskingeværer oppsatt i skogen. Det gikk en tid før arbeiderne fikk gjort soldatene forståelig, at de skulle på alminnelig vegarbeide. Tyskerne spurte flere ganger om de skulle til Kongsberg. Da arbeiderne fikk gjort soldatene begripelig at det var ikke dit de skulle, fikk de fortsette. En annen som ble stoppet spurte en soldat om Notodden skulle «besettes», men fikk smilende til svar, at det var ikke meningen. De var kommet til byen i et annet «oppdrag». Oppdraget viste seg å være Kringkastingsstasjonen. Den vanlige kjente vegen fra Høibøkåsa til Kringkastingsstasjonen, er som kjent ned Kongsbergvegen og videre opp Lisleheradvegen. De tyske soldater var bemerkelsesverdig godt orientert. De marsjerte beinvegen gjennom Sætregårdene! Da de kom fram til Kringkastingsstasjonen, satte de først ut vakter på vegen som går like ved. De som sulle forbi ble høflig stanset og bedt om å vente et øyeblikk, da det kunne bli fare for sprut. Og det ble sprut. Etter at telegrafekspeditør Nordås som hadde vakttjeneste ble varslet, ble en ladning sprengstoff lagt under den søndre enden av stasjonen, hvor apparatene og maskinene er, og så braket det løs. Hele den søndre veggen, apparater og maskineriet ramlet sammen i en ruinhaug. Det som ikke ble rasert i den første sprengningen, ble sia tatt med håndgranater. Da stasjonen var totalt vrak, trakk de tyske soldater seg tilbake, etterlatende seg en plakat på porten med advarsel om at mulige spregladninger i ruinhaugen kanskje ikke var eksplodert. Sia så en ikke mere til de tyske soldatene, og nedom byen skal de visstnok ikke ha vært. Eksplosjonen hørtes over hele Notodden, og vakte stor forskrekkelse. Utover formiddagen var det ren folkevandring opp for å se på ødeleggelsen.
Flybilde ca. 1990. Bildet viser Skildrudområdet. Vi ser bl.a. byggefeltet på Flatin, Valenbutikken, støyperitomta (der Ambros Sem, senere Tele betong hadde sementstøperi), der det nå er boliger, Trolldalen, området mot Bekkhus og oppover mot Solbakken. (fotograf ukjent)
Fra 22. juli 1985 og framover skrev Arvid Gjengedal en serie artikler i Telen med tittelen «Notodden i utvikling» Vi syntes denne artikkelserien var et godt sammendrag av Notoddens utvikling fra jordbruksbygd til industriby og gjengir dem her slik at de som er interessert kan ta del i dem. Ifølge Alf Mostue inneholdt artiklene noen feil, men i det store og hele en historisk riktig framstilling. Alf Mostues rettelser kan du lese på slutten.
Tinnåa – en av Notoddens ressurser
Etter de flestes oppfatning var det industrien fra begynnelsen av vårt århundre som gav støtet til at Notodden utviklet seg fra å være et jordbrukssamfunn til industrisamfunn. I det følgende skal vi se nærmere på utviklingen før og under den første industrialiseringen her, og vi vil se at bildet vi da får er langt mer nyansert.
Naturgitte forhold Geografene peker på at det er 4 hovedtrekk ved landskapet rundt Notodden som forteller oss om grunnlaget for næringslivet her både i før-industriell og i industriell tid, nemlig leirjorda, grus- moene, Tinnåa og Heddalsvannet. Leirjorda finner vi på det vi kan se som et grønt, nesten som et belte et lite stykke opp fra dalbunnen. Dette går med avbrudd på deler av Vestsida, fra Hefre til Grene, på andre sida ser vi det fra Seljordgårdene og til Tinnes. Det fortsetter videre fra Sætre med Høibø, Hvåla og Tinne og utover i Tinnegrend. På denne leirterrassen finner vi grunnlaget for den første næringsvei her, jordbruket. Jordbruket har svært lang tradisjon. Det eldste går tilbake til ca. 2.500 f.Kr., sammenhengende jordbruksdyrking har det vært her siden ca. 400 e.Kr. På denne leirterrassen finner vi de eldste gårdene. Grusmoene finner vi under denne leirterrassen. Bade her og i åsen over terrassen vokser skogen. I disse områdene finner vi den eldste næringsveien i vårt distrikt, nemlig jordbruk og skogbruk. Et godt grunnlag for jordbruk førte til at de første slo seg ned her. På 1700-tallet kom det en økende etterspørsel etter trelast ute i Europa. Skogen her ble da mer etterspurt, og det førte til utførsel av trelast. Tinnåa er sentral i Notodden. Med sine godt 30 km. fra Tinnsjø til Heddalsvannet har den et fall på ca. 170 m. Ca. 90 m. av dette fallet er konsentrert på de siste 5 km, Fra Kloumansjøen og ned. I første omgang var Tinnåa, stor og fossende, mer et problem enn til nytte. Sagbruk og kverner finner vi i sideelvene. De kunne ikke plasseres ved Tinnaa siden de da forsvant i vårflommen. Men når en utviklet teknikk til á temme den, ble den en verdifull ressurs. Tinnåa står derfor helt sentral for utvikling av industrien her. Heddalsvannet og dalene rundt er også av betydning. Gjennom Heddalsvannet og Norsjøen hadde en grei forbindelse til Skien. Fra dalene rundt kom folk til Notodden for å benytte denne veien til Skien. Når spesielt nasjonalromantikken fra midten av forrige århundre av økte interessen for Telemark, kom mange den mot- satte vei for så å fortsette innover i Telemark. Notodden ble med andre ord en omlastningsplass, fra sjø til land transport og omvendt. Her finner vi grunnlaget for Notodden som transport og senere handelsknutepunkt. Vi ser altså at Notodden rundt midten av forrige århundre hadde flere både aktive og latente grunnlag for næringsutvikling. De aktive var jord- og skogbruk, de latente var Tinnåa med sin fossekraft og Heddalsvannet som mulig transportåre.
Avskrift fra Telen 22. juli 1985
Det er et langt sprang i utviklingen fra den første frilynte folkehøyskolen via lærerskolen i 90 åra og fram til dagens lærerskole
Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like overfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden. Hit kom reisende gjennom Heddal for å krysse Tinnåa ved ferjeleiet her for så å dra videre gjennom Lisleherad til Bolkesjø og så ned til Kongsberg. Denne veien over til Kongsberg var en halv gang så lang som over Meheia, men når den ble valgt var det p.g.a. at veien over Meheia var svært kronglete og vanskelig. Til Omneshølen kom også folk som måtte krysse elva for å dra til Tinnegrend og videre nedover til Skien. Alle som skulle motsatt vei kom også hit, selvsagt, fra Kongsberg og Skien.
Veibygging Mot slutten av 1820 begynnelsen av 1830-åra kom det noe fart i veibyggingen i området. Da kom det vei fra Skien på vestsida av Norsjøen, krysset Sauarelva ved Farvolden og fortsatte på østsiden fram til Notodden og Tinnesfossen. I 1832 ble det bygd bro her over Tinnåa til avløsning av ferjestedet ved Omneshølen. På slutten av 1830-tallet ble veien over Meheia ferdig. Denne veien gikk fram til dagens Ramberghjørne der den delte seg til Lisleherad, Tinnegrend, ned mot Heddalsvannet og en fram til brua over Tinnåa og videre ut over i Heddal.
Senteret på Ramberghjørnet Ramberghjørnet ble et mætepunkt, og dette trakk til seg annen virksomhet. Det ble bygd landhandel her med overnatting for reisende. Når den første fabrikken ble bygget ved Tinnesfossen i 1875, førte dette til en ytterligere utvikling av et sentrum her. Med fabrikken kom arbeider- og funksjonær-boliger og senteret utvidet seg over til Tinnesmoen. Etter hvert ble dette den største boligkonsentrasjonen i Notodden, og dette trakk til seg flere forretninger og handverkere av forskjellig slag. Vi ser altså at krysset her resulterte i at de første forretningene kom hit. Med fabrikk, arbeider- og funksjonærboliger skjøt den utvikling som alt var på gang ga ny fart og gjør Ramberghjørnet til det første senter i Notodden.
Nytt senter ved Heddalsvannet Etter hvert begynner et sentrum å utvikle seg ved Heddalsvannet. Regulær rutetrafikk over Heddalsvannet begynte i 1852, i 1862 var slusene til Skien ferdige, dette førte til ny økning. I 1870 var 8 båter i rutetrafikk her, fra 1880 to båter hver vei pr. dag og i 1890 13 båter i rute. Disse tallene forteller noe om omfanget av denne trafikken. Årsaken til denne økningen kan være forskjellig. Økende interesse for fjell- og friluftsliv, nasjonalromantikken gjør Telemark til et reisemål, dampskipstrafikk på Tinnsjøen fra 1864 betyr noe og Skien utvikler seg mer og mer som et handelssenter for Telemark. Men uansett motiv for denne reisingen, en måtte om Notodden, og økning i trafikken her fikk sine følger for stedet. Det hadde vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av en ved Tinnessandbukta (nå Hydros område). Dette førte i rask rekkefølge til at to hoteller, «Victoria» og «Furuheim» ble bygd. Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1879 stod en ny bru, omtrent der Heddalsbrua ligger nå, ferdig. Senteret nede ved Heddalsvannet kom derfor til å bli en alvorlig konkurrent til senteret ved Ramberghjørnet. Ny aktivitet kom til området: flere landhandlere, håndverkere av for- skjellig slag, advokat, lege og apotek. I 1886 kom Hitterdals sparebank hit, tre år senere et telefonselskap og ti år etter dette et meieri. Alt dette syner et oppsving i Notodden, stedet utvikler seg som et servicesenter for omlandet.
Skolene i utvikling I 1893 ble det startet en ungdomsskole (mest lik dagens folke- høyskole) og forberedelsesklasser til en lærerskole. Lærerskolen kom i gang to år senere. Sentralt i denne skoleutviklingen stod Asbjørn Knutsen og den første bestyreren på lærerskolen, presten Bernt Støylen, senere biskop. Med to så markerte kristne personliggeter som ledere ved disse skolene, ble skolene et senter for kristelig liv i Notodden, et nytt bidrag til kulturlivet her med andre ord.
Hvorfor service-senter I den perioden vi her har omtalt, kom det ikke ny industri til Notodden, med andre ord: Industrien bidrar ikke avgjørende til utviklingen i denne perioden. Det er i første rekke utviklingen innen samferdsel, handels- håndverks- og andre tjenesteytende næringer som yter sitt største bidrag til utviklingen i 1890-årene. I dette tiåret ser vi også at den yrkesaktive del innen tjenesteytende yrker øker fra å utgjøre 9% til 20% av alle yrkesaktive. Distriktet begynner å bruke Notodden, dette blir et vesentlig bidrag for utviklingen på Notodden i 1890-åra.
Avskrift fra Telen 23. juli 1985
Kraftstasjonen ved Tinfos – et av de fundamentene Notodden er bygget på
I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her. Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.
Tresliperi Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.
Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.
Nye eiere overtar De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.
Arbeiderekår Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.
Avskrift fra Telen 24. juli 1985
Tinfos Jernverk AS
I 1860 kom en svenske til Notodden som representant for flere interessenter for å bygge et større sagbruk ved Tinnefossen. De lokalkjente advarte mot prosjektet, de mente at sagbruket stod for nær fossen, men svensken tok ikke hensyn til advarslene. Våren 1860 stod sagbruket nesten ferdig, men vårflommen samme året rei- ste med hele bruket. Investorene utenfra, som overså lokale råd, fikk ikke mye glede av investeringene sine. Men likevel varslet til- taket at en ny tid var i ferd med å komme til Notodden. Noe senere etableres et båtbyggeri for større båter her. Båtbyggeriets plassering på Notodden vil kanskje mange i dag betegne som et paradoks, men det har sin naturlige forklaring. Siden 1852, da rutebåttrafikken på Heddalsvannet tok til, hadde denne bare økt. 10 år senere ble kanalen fra Skien til Norsjø åpnet og dette førte til ny økning. På denne bakgrunn kan det nok ha fortonet seg som et interessant tiltak å investere i et båtbyggeri her. I tillegg hadde en skogen og med det råvarene nært samt arbeidskraft fra husmannsplassene. Men båtbygging i større omfang fikk en kortvarig historie på Notodden. Det ble lagt ned i 1870, etter 4 års drift. Da var 6 større båter bygget her. Nytt sagbruk, som ikke kom i drift, og båtbyggeri forandrer ikke det gamle samfunnet på Notodden, men det varsler likevel om at noe nytt er underveis.
Tresliperi Rundt 1870 ble det bygget flere tresliperi i Norge, bl.a. tre i Skiensområdet. Disse bedriftene fikk god pris for varene sine, spesielt i jobbetiden etter den tysk- franske krig i 1870-71. Dette må nok ha inspirert folk til å bli med på karusellen. I 1873 blir nemlig Tinfos Træsliberi dannet, vesentlig av folk fra Kristiania. Notodden ble valgt som sted for bedriften p.g.a. at Tinnefossen gav energi, det var rikelig med skog i området og gjennom Heddalsvannet hadde en god forbindelse med Skien og derfra igjen med utlandet. Tresliperiet kom ikke i gang før to år senere og da var de gode tider over, prisene hadde gått ned og det var vanskelig å få solgt varene. Etter bare to års drift ble hele anlegget solgt.
Vi ser at krig med påfølgende høykonjunktur og jobbetid ute i Europa utløser investeringslyst på Notodden. Stedet blir valgt ut fra naturgitte forhold: vannkraft, skog og god kommunikasjon på Heddalsvannet.
Nye eiere overtar De nye eierne som overtok, holdt det gående lengere, men også de hadde sine problemer. Like etter overtakelsen investerte de i utbygging og større maskiner, men fikk likevel store problemer. I tillegg hadde Tinnåa, som ikke var regulert, ujevn vannføring. Fabrikken måtte derfor stoppe i deler av året, helst sommers – og vinterstid. Med større og større problemer trakk den ene etter den andre av de nye eierne seg ut, og fra 1882 satt Kirsebom som eneeier. Han holdt det gående i 10 år, men etter betydelige nyinvesteringer i slutten av 1880- åra og en brann i 1892, måtte også han gi opp. Først med nye eiere to år senere blir det varig drift.
Arbeiderekår Det var ikke regulert arbeidstid den gang. Arbeidsdagen kunne derfor bli lang, som oftest 12 timer. Det var heller ikke forbud mot barnearbeid, og barn ble brukt som arbeidskraft. De mannlige arbeidstakerne kom mye fra husmannsplassene rundt Notodden. Når fabrikken stod vinters – og sommerstid, fikk disse arbeide på gårdene og i skogen. Verre kunne det være for kvinnelig arbeidstakere, de var mest tilreisende, de hadde små muligheter for å få annet arbeid. Om forholdene ved fabrikken vet vi heller lite, men de var vel som vanlig på den tiden. For å gi hus til tilreisende arbeidstakere, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata. Et vanlig fenomen den tiden var at fabrikker selv holdt skole for arbeiderbarna. En slik skole kom i 1885 og holdt til i en av arbeiderbrakkene. Fabrikken satte sitt preg på yrkesfordelingen i Notodden. I 1891 var det 285 sysselsatt i industri og håndverk, av dette ca. halvparten ved fabrikken. Dette utgjør ca. 1/4 av totalt antall sys- selsatte, slett ingen liten andel.
Avskrift fra Telen 24. juli 1985
Hydo
Borgestadmannen Gunnar Knudsen, da statsråd, senere statsminister, inviterte 13. februar i 1903 til det som må være norgeshistoriens mest omtalte middag. Her møttes de som senere skulle bli pionerne i gjennombruddet for norsk industri, professor Kristian Birkeland, egentlig nordlys- forsker, og den tyskutdannede sivilingeniør Sam Eyde, opprinnelig arendalsgutt. På sine reiser ute i Europa hadde Eyde lest en artikkel av en engelsk forsker som fryktet at en skjebnesvanger kvelstoffmangel snart ville true jordens folk. Noen var uenig i dette m.h.t. at kvelstoff utgjør tre fjerdedeler av jordatmosfæren og mente at en ved elektriske utladninger kunne binde luftens kvelstoff. Flere hadde arbeidet med problemet, men ikke løst det, og Sam Eyde begynte å interessere seg for problemet. En uke før denne middagen skulle Birkeland demonstrere en elektromagnetisk kanon i forbindelse med sin nordlysforskning. Da han slo på bryteren, oppsto en kortslutning og en kraftig flamme slo ut. Under middagen snakket Eyde og Birkeland om mulighetene for å utnytte luftens kvelstoff, og Eyde mente det var mulig dersom en kunne lage et kunstig lyn. Birkeland svarte at det kunne han skaffe, det var den kraftige kortslutningen han tenkte på. Etter denne middagen innledet Birkeland og Eyde et samarbeid der Birkeland arbeidet for å forbedre patenten, Eyde for å reise kapital til en eventuell fabrikk.
Forsøksfabrikk eller storfabrikk? Eyde hadde lenge før sitt møte med Birkeland kjøpt opp norske fosser med tanke på at disse måtte utnyttes til noe, bl.a. hadde han sikret seg Rjukanfossen og Vamma i Glomma. Eyde ville egentlig bygge ut kraften her og fabrikk i nærheten, men var avhengig av utenlandsk kapital. Men den utenlandske kapitalen var skeptisk. Birkelands metode var på forsøks- stadiet, og en mente at en først fikk bygge en forsøksfabrikk et sted det allerede var kraft. Følgelig måtte Eyde i 1904 undersøke mulighetene for å leie kraft for å bygge en forsøksfabrikk. Stedsvalget for forsøksfabrikken ble Notodden og kontrakten ble inngått i 1904 med Tinfos Papirfabrikk. En serie med tilfeldigheter førte til at Notodden ble stedet for en forsøksfabrikk for det som senere skulle bli Norsk Hydro.
Forsøksfabrikkene Våren 1904 begynte arbeidet med å bygge forsøksfabrikken der Hydro på Notodden ligger i dag. Fabrikken stod ferdig den 2. mai 1905. Forsøkene før fabrikken ble bygd hadde gitt håp om at en kunne produsere 600 kg salpeter- syre pr. kilowattår. Da fabrikken kom i gang greide man bare 400 kilo, og dette mente Eyde var for dårlig dersom en skulle få utenlandsk kapital interessert. Det var en avhengig av. Den 14. juli var D-dagen, da skulle en fransk ekspertgruppe komme for å vurdere forsøksfabrikken og det inntrykket de da fikk ville få avgjørende betydning for fabrikkens videre skjebne. Få dager før franskmennene ankom, forbedret en produksjonsmetoden, den steg til 530 kg. og holdt seg der de knappe to uker franskmennene var her, og sank etter at de hadde reist.
Hydro grunnlegges Franskmennene fant en produksjon på 530 kg. tilfredsstillende, men det var likevel en skuffelse for Sam Eyde. Eydes planer var å bygge ut kraftverk ved Vamma og Rjukanfossen og så å anlegge en fabrikk der. Dette ville ikke den utenlandske kapitalen være med på, de mente at en i første omgang måtte konsentrere seg om et mindre prosjekt på Notodden. Eyde fikk beskjed om at i første omgang ville en være med på å bygge ut Svelgfoss for så å bygge en fabrikk på Notodden. De større prosjekter som Eyde hadde planer om måtte skrinlegges. Derfor ble Notodden valgt som sted for Hydros etablering. Den 2. desember 1905 ble Norsk Hydro Elektriske Kvælstoff Aktieselskap stiftet. Svensk og fransk kapital hadde bestemt at Notodden skulle være stedet. Eyde ble direktør og selskapets hovedsete skulle være på Notodden.
Avskrift fra Telen 30. juli 1985
Ved århundreskiftet bodde knapt 1.000 personer på Notodden, 10 år senere, i 1910, 5.000 personer, en 5-dobling på 10 år. Spesielt stor var veksten de 3 siste årene. Da økte folkemengden fra ca. 2.000 personer i 1907 til 5.000 i 1910. I det følgende skal vi se på årsaker til veksten og de konsekvenser det fikk for utviklingen her. Allerede før Hydro var formelt dannet, ble anlegget ved Svelgfoss I påbegynt, i september 1905 Her arbeidet det 400 personer. Samtidig begynte en å bygge fabrikkanleggene ved Tinnessandbukta. Det stod ferdig samtidig, i 1907. Da begynte anleggsarbeidene på Rjukan og Tinosbanen, og noe senere ble Tinfos II påbegynt. All denne aktivitet på Notodden og Rjukan og på Tinnosbanen førte til en veldig virksomhet. På Notodden var knapt 1.000 personer i arbeid på anlegg, i Vestfjord-dalen og på Tinnosbanen arbeidet til sammen noe under 2.000, slik at våren 1908 var nærmere 3.000 i arbeid ved anlegg i Øst-Telemark.
Notodden et trafikk-knutepunkt For all denne virksomheten ble bryggen på Notodden et sentralt punkt. Hit kom alt utstyret som skulle brukes, og ble kjørt videre enten til Svelgfoss, Tinnoset eller Tinnosbanen. Inn til tunnelene ved Notodden og Svelgfoss ble ferdig, fikk en først tatt banene i bruk i Lisleherad. All denne frakting førte til at transportforretninger vokste fram, og store vogner med 10-12 hester foran var et daglig syn. Dampskipstrafikken mellom Notodden og Skien økte likt med at anleggene kom i gang I 1905 var 8 dampskip her, i 1910, 11 skip med 5 avganger daglig hver vei. I 1910 passerte disse båtene Løveid sluser over 5.500 ganger, i 1914 over 7.000 ganger da det kulminerte med krigen 1914 – 17 og åpningen av Bratsbergbanen i 1917. I 19 gjorde Notodden og Gvarv i et forsøk på å få folk fra Sauherad og Bø til å handle på Notodden, men den gikk snart inn. Det var Skiensfolk som eide båtselskapet. og flere på Notodden mente at når denne ruten måtte innstilles kom det av at den gikk til så ugunstige tider at det var uråd å bruke båten. Det samme selskapet sørget derimot for at det var god forbindelse fra Gvarv til Skien, dit var det lett å komme for å handle. I 1908 ble Øst-Telemarkens Automobilselskap, landets tredje rutebilselskap, dannet med faste ruter mellom Hjartdal og Notodden. Ett år senere kom en bussrute til Kongsberg i drift, og senere kommer nye ruter til Seljord og Kviteseid. I tillegg kommer nye forretninger for å yte service til byen og omlandet. En oversikt syner at den prosentvise andel av personer i arbeid, arbeidet i servicenæringen som øker jevnt fra 1900 til 1910.
En uferdig by En så rask økning av folketallet fører lett til problemer, og Notodden unngikk dem ikke. Reguleringsplaner manglet. Hydro regulerte de områder de bygde ut, grunneiere forsøkte ved salg av tomter å gjøre det samme, men noen samlet plan ble ikke utarbeidet. Med unntak av de hus Hydro bygde, manglet vann og kloakk. Annen renovasjon manglet og slik at det til tider kunne være dårlig luft rundt alt søppelet. Den store tilflytting av unge folk, aldersgruppen 20 – 30 år dominerte, førte til store barnekull. En fikk derfor behov for flere skoler, men også her ble en liggende etter. For å gi det minstetilbud av undervisning som loven bestemte, måtte en undervise fra 8 morgen til 8 kveld. Rundt 1910 er det en uferdig by vi står overfor. I Notodden er en lite tilfreds med kommunestyret og det disse gjør for Notodden. I kommunestyret dominerte heddølene, og mange mente at disse så skepsis på utviklingen i Notodden, det var gjøkungen som var kommet inn i heddølenes reir. Av den grunn bl.a. begynte en å diskutere å skille ut Notodden som egen kommune. Det skjedde i 1913.
Avskrift fra Telen 31. juli 1985
Her kommer Alf Mostues rettelser i disse artiklene
Notodden i utvikling (Leserinnlegg i Telen 8.august 1985) Under denne overskriften har Arvid Gjengedal i Telen fra 22. juli og framover skrevet noe om «Notodden i utvikling», men før en sier ja og amen, og erklærer at alt som er skrevet er rett og riktig, må en god del rettes for feil. Bl.a. skriver Gjengedal følgende: «Fra tidlig på 1800-tallet var Omneshølen like ovenfor Lienfoss et trafikk-knutepunkt i Notodden». For det første så er stedsnavnet galt, og for det andre så har stedet ikke vært noe trafikk-knutepunkt. Færjestedet har i mannsaldre gått under navnet Ømshol’n. Man kan til nød godta Omshøl’n, men ikke Omneshølen. Og hvorfor lage et nytt stedsnavn når man har et fullgodt heddølsk navn som folk på stedet kjenner? Navnet kommer av ømm – ovn, og har ingenting med alm å gjøre. Det som Gjengedal skriver om veibygging er heller ikke riktig. Når den første brua over Tinnåa på skjæret under Tinnefossen – ikke Tinnesfossen! – ble bygd har nå ingen sikre opplysninger om, men i 1575 nevnes Tindebro. Fra Ørvella gikk veien over Tøllemoen, opp Tøllemobrækka til Sauar, videre til Rekå, langs åskanten til Hellem, Holla, Sem og til Tinnes, ned Tinnesbrækkun og over brua under Tinnefossen til «Standaren» nå Ramberghjørnet. Herfra gikk veien opp mot Sætre. Det var et vad i Sætrebekken like ved slakter Timlands forretning, og fra dette vadet gikk veien på skrå over det nåværende Bøensjordet til Tinnetoppen og så ned Tveitdalen og utover Tinnegrend. Det vi med sikkerhet vet er det har vært bru over skjæret under Tinnefossen helt fra 1575 og til dags dato. Da den nye brua lengre nede var ferdig i 1879, ble brua over skjæret overlatt til Tinfos Papirfabrikk mot at fabrikkens eiere skulle holde den vedlike. I 1704 reiste Kongl. Veibyggmester Joseph Cunrad Ernst på befaring av veistrekningen Bergen – Haukeli – Kongsberg for å se om det var mulig å bygge en vei slik at utskrevne soldater raskest mulig kunne komme fra Vestlandet til grensetraktene mot Sverige. Når det gjelder strekningen Heddal – Kongsberg foreslår han vei fra Sem – Haave – Bolkesjaa – Jondalen – Kongsberg. Denne veien ble det aldri noe av. Veifarende vestfra og heddøler har sikkert fra alders tid gått eller ridd over Meheia etter en vei som stort sett har fulgt den nåværende trase for Meheiaveien – Grotbekk – Rossebua, Sløkjedalen – Hjerpetjønn – Kongsberg.
Nedover til Skien var vannveien den raskeste. Om sommeren rodde man, og husmannen i «Søndehuset» lånte ut prammer eller var rorskar for den som skulle ha seg en bytur. Skoleholder og husmann Nils Danielsen var også rorskar for ferdafolk ned til Skien. Han bodde på Rulnes, og foruten de nevnte yrker var han også laggar dvs. han gjorde kjær, kar og bøtter. Vinterstid kjørte man med hest og slede Heddalsvatnet og Norsjå til Fjærekilen. Det var adskillig kappkjøring nedover, tunge hoder og lass på oppturen. Kirkebøkene forteller om at isveien var farlig: «drugnet i en raag ved Notodden». Riktignok brukte fut og skriver landeveien fra Sauherad etter «tings holdelse», og de hadde to veier å fare: En på Vestsida fra Sauherad kirke til Yli, og en annen på Østsida fra Farvolden – Hjuksebø – Sem.
Det har vært flere brygger i Notodden. I 1876 ble alle disse avløst av én ved Tinnessand – ikke Tinnessand, men Tinnesand! – skriver Gjengedal. Det har ikke vært noen brygge ved Tinnesand, men en fergemann tilsatt av Hitterdals Formannskap, John Halvorsen Tinnesand var fergemann i mange år, og skulle møte «Statsraad Stang» i Tinnesandbukta for å føre varer og reisende i land. De reisende kunne være lisleheringer, gransheringer eller notoddinger – turister og andre reisende ble satt i land på Tangenbrygga. Det var Johan Gerhard Thommassen som skulle ha varene, men så kom brygga ved Notodden, og Thommassen bygde Furuheim og da ble det slutt med fergetrafikken. John Halvorsen Tinnesand døde i 1915.
Etter å ha omtalt byggingen av de to hotellene «Furuheim» og «Victoria» skriver Gjengedal følgende: «Det synte seg snart vanskeligere og vanskeligere å dra helt opp til brua ved Tinnefossen for å krysse Tinnåa, og i 1878 stod en ny bru omtrent der Heddalsbrua ligger nå». Hva er dette for noe sludder? Brua heter «Tinnå Bro» og den står på de samme brukar og fester som den gjorde da brua ble tatt i bruk etter den offisielle åpningen av veien Kongsberg – Haukeli i 1879! Og steinene til brukar og brufeste ble tatt ut i et brudd bak Åsnesgården.
Gangbruer og nytt dekke fikk brua i 1930-åra etter at det var foretatt en trafikktelling. Men jernkonstruksjonen er den samme som i 1879. Gjengedal kommer også inn på forholda ved Tinfos Papirfabrikk og skriver bl.a.: «For å gi hus til arbeidstakerne, bygde fabrikken brakker. Disse lå i det som i dag er Tinnesgata». Nei! Det ble satt opp en større bygning nederst i Stallbakken, og på et foto fra 1880 kan man se både den og boligene oppe på Tinnesmoen. Denne brant ned i 1896 og to barn satte livet til. Er det «Direksjonsboligen» Gjengedal mener å ha vært arbeiderbolig eller brakke for Tinfosarbeidere? Det var Fellesfløtningen som satte opp bygningen, og la det være nevnt at Hitterdals Arbeiderforening ble stifta i denne bygning i 1896.
I avsnittet «Hydro til Notodden». Tilfeldigvis får vi vite at Sam Eyde egentlig ville bygge ut kraften ved Vamma i Glomma og en fabrikk i nærheten. La oss heller lese hva Sam Eyde sjøl skriver om dette i sine erindringer «Mitt liv og mitt livsverk» på side 170: «Etter at jeg fra sommeren 1902 og utover hadde fått samlet vannkraftrettighetene ved Vamma og Rjukan, gjaldt det å finne en utnyttelse for disse veldige kraftmengder» og han fortsetter i neste avsnitt: «Jeg hadde helt fra begynnelsen av regnet med at Vamma kunde komme til å inngå som et ledd i hovedstadens elektrisitetsforsyning, men mine forslag i denne retning blev ikke møtt med den ringeste forståelse». Og han fortsetter: «På grunn av fallets gunstige beliggenhet for Kristiania var jeg av den mening av Vamma ikke skulde benyttes i salpeterindustrien, men burde reserveres for offentlig bruk».
Ut fra det Sam Eyde skriver må man gå ut fra at det aldri var tanken å bygge en salpeterfabrikk ved Glomma, og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at Notodden ble valgt. Sam Eyde har hatt kjennskap til Svelgfoss og eldre folk har fortalt at Eyde var her sommeren 1903 for å se på forholda. Dette har en ikke fått verifisert, men både han og en av Wallenbergbrødrene var her i 1904. De fikk en kontrakt med Tinfos Papirfabrik og tilbud om å kjøpe den del av Svelgfossen som lå på garden Høimyrs grunn som O.H. Holta tidligere var blitt eier av. Straks etter fikk Eyde og det nye selskap kjøpt den andre halvdel av Svelgfossen, og den 20. sept. 1905 kunne utbyggingen begynne.
I avsnittet, «Mot industriby» skriver Gjengedal: Ved århundreskiftet bodde knapt 1 000 per- soner på Notodden, 10 år senere, i 1910, 5 000 personer, en 5-dobling på 10 år». Ifølge Anund Helland, «Norges Land og Folk, Bratsbeg Amt I» finner man denne opplysning, at det var 60 bebodde hus og 411 personer innen det området som senere skulle bli by. Dette tall, 411 er mer i samsvar med folketellinga 1900, og i 1911 var det i Heddal 2 217 innbyggere, Notodden 4 942 og Lisleherad 578. Ut fra dette har en lyst til å spørre:Horre fanken har du fingji dettan tusentale frå? Alf Mostue
Arvid Gjengedal ga Alf Mostue dette svaret i et leserinnlegg i Telen 13. august 1985
Svar til Alf Mostue Du bruker fælt så mange ord på å påpeke «feil» i enkelte detaljer i mine artikler om Notodden i utvikling, Alf Mostue. En vesentlig hensikt med mine artikler var å få fram sentrale sider ved Notoddens utvikling på en kortfattet og forhåpentlig lesbar måte. Men jeg hadde betenkeligheter. En kraftig forkorting av et så omfattende kildetilfang vil lett føre til feiltolkninger, det er problematisk å skjære ned og samtidig gi et riktig bilde. Jeg innrømmer feil: I min om- tale av Omnshølen kom det inn en e for mye, men jeg skrev intet om at opprinnelsen til navnet var ..alm’, det er noe Mostue tillegger meg uriktig. Jeg skrev Heddalsbrua om Tinna Bro p.g.a. at jeg mente det navnet var mest brukt, men muligens tok jeg feil. Hvilken bro jeg mente, er tydelig- vis oppfattet. Nå det gjelder folketallet på Notodden, valgte jeg et større om-råde og kom til andre tall, og i annen sammenheng ville jeg grunngitt mitt valg. Når det gjelder mitt spørsmål om Hydro kom til Notodden ved tilfeldigheter, er det en spissformulering, men spørsmålet kan stilles. I korrespondanse mellom Eyde og Wallenberg ble Vamma-alternativet i Glomma diskutert. Arendalsområdet ble også vurdert, p.g.a. at det også der var disponibel kraft til en forsøksfabrikk, men Notodden ble stedet. De andre momenter Mostue nevner i sin artikkel der han mener å påpeke feil hos meg, ville vel også jeg tatt med dersom plassen hadde tillatt det, men som nevnt innledningsvis, jeg valgte å skrive i kortform selv med de muligheter det var for feiltolkninger. Tross Mostues noe iltre reaksjon, mener jeg likevel at valg av den korte formen var riktig. Mange positive reaksjoner tyder på at stoffet interesserer og leses. Arvid Gjengedal
Sam Eydes signatur i gjesteboken fra Hotel Furuheim da han var på besøk her i 1884 (tilhører Historielaget)
RAMSFLOG – RAVNSFLOG «I Telen» har det et par ganger vært innlegg om stedsnavnet Ramsflog. Det har vært påstått at navnet skal være Ravnsflog, men dette er ikke riktig. Bygdefolk har gjennom århundrer sagt Ramsflog og denne uttale bør man følge. En skal her vise til «Føresegner om skrivemåten av stadnamn» Kronprinsregentens resolusjon av 31. mai 1957: Dei føresegner som er fastsette i punkt I, lyder slik: 1. Stadnamna skal skrivast i samhøve med den norske uttalen på staden så langt råd er, men såleis at kyrkjelege og sivile inndeilingsnamn blir skrivne med si offisielle form.» Det er ellers fastsatt visse regler for skrivemåten av stedsnavn som man her ikke skal komme nærmere inn på. Ramsflog er et eldgammelt stedsnavn, og man vet ikke hvem navngiveren var. Men det mest sannsynlige er at førsteleddet kommer av fuglenavnet ramn (Corvus corax). I eldre tid den katolske tida var det forbud mot å ete hestekjøtt, gamle, utslitte hester (skark, etter Hans Ross, magert, stivt og avfeldig dyr, særlig hest) ble ofte jaget utfor flog eller bratte stup og ble da drept. På slike steder samla det seg store flokker ramner som i hestekadaveret fikk rikelige mengder med mat. Ravner er, som kjent, vår flinkeste renovatør i skog og mark, og når ravneflokken har gjort sitt, er det ikke stort annet enn skinn og knokler igjen. Snart er også dette borte. Det er lite trulig at Ramsflog kommer av ramslauk (Allium ursinum) da denne plante finnes i skyggefull lauvskog langs vår kyst. En kan heller ikke anta at det er vill- lauk (Allium oleráceum) som navngiveren da en ikke har hørt at noen har funnet den på dette sted. Byfolk har en egen evne til å «forfine» våre gamle og klangfulle stedsnavn. Man har mange slette eksempler på dette både her på Notodden og i Telemark ellers. Oppe ved Dårstul ligger Fiskelaus – enkelte sier Fiskeløs! Og vi har Eldfardalen det sies Elferdalen. Hva i all verden betyr Elferdalen? Det er Eldfardalen! Og navnet fikk denne dalen etter at en kvinne fra Øst- Gvammen skulle svi av noe gras for å få beite for kyra si. Og så ble det skogbrand og siden fikk dalen navnet Eldfardalen. Der Sentrumsbygget nå står, lå husmannsplassen Tinnemoen. I den vesle stua på plassen var det «fødestue» for tjenestejenter som hadde kommet i «ulukka», som folk sa, og her fødde de sine barn. I denne vesle stua var det både husrom og sengeplass for de små samfunnet som til daglig hadde sin faste soveplass i fjøset sammen med den buskap de skulle mjølke og stulle. Det ville være naturlig for en arbeiderstyrt by å bevare det gamle navnet som et minne om den tida da det var adskillig større forskjell på fattig og rik enn det er i dag. La plassen foran Sentrumsbygget hete Tinnemoen – ikke H.B. Holtas Plass. Men tilbake til Ramsflog. Dette navn har vært brukt i uminnelige tider og i den form bygdefolk daglig bruker. Det er således ingen grunn til å «forfine» Ramsflog.
A.M. (Alf Mostue)
Avskrift fra Telen 23. august 1980: Ole Arvid Vassbotten
Tirsdag 15. november 2022 arrangerte Notodden Historielag slektsforskerkveld på Speiderheimen. Mange interesserte møtte fram for å høre Ole Bjørn Darrud som holdt foredraget: «Slekt i midtre Telemark» Puslespillet legges nå på nytt basert på primærkilder. Finn din slekt i ny database. Databasen som Darrud har utarbeida har mange koblinger til vårt distrikt kan du finne ved å gå inn på denne lenken https://www.simt.no
Ole Bjørn DarrudMange møtte framDet var en interessert forsamlingEtter foredraget takka lederen John Einar Oterholt for et interessant foredrag
