Forfatter: Ole Arvid Vassbotten

Leter du etter gamle nyheter har vi komplette aviser til gjennomsyn. Avisene kan du se og avfotografere selv, eller så kan vi ordne en skanning av det klippet du er ute etter. I listen under finner du hvilken.

Et eksempel fra Teledølen datert 28. mai 1926 da Notodden fikk ny brannbil

AVISKOMPLETTER TELEDØLEN

År               Kompl.          Fordeling  (bøker)

AVISKOMPLETTER   TELEN

År                 Kompl.         Fordeling  (bøker)

AVISKOMPLETTER   TELEMARK ARBEIDERBLAD

År              Kompl.           Fordeling  (bøker)

AVISKOMPLETTER   VARDEN

År           Kompl.   Fordeling  (bøker)

Tinnålensa husker vel de fleste som er litt oppe i årene. Når en kjørte i Kleivene så en anlegget lå der på vannet som den naturligste ting. Nå er den borte, tømmeret kjøres på bil langs landeveiene. Lensa var en betydelig sesongarbeidsplass for mange personer i nærmiljøet. Så lenge sesongen varte kunne bortimot 50 personer være engasjert i dette arbeidet, noen jobba også med vedlikehold av anlegget resten av året. Mange hadde også arbeid på slepebåtene som dro store tømmermengder nedover vassdraget helt til Skien. På denne sida har vi samla bilder fra fløtinga som foregikk i hele Tinnvassdraget fra Hovin, ned Tinnåa med avstikkere til noen tverrelver og ender opp i Heddalsvannet der tømmeret blei klubba for videre transport med slepebåt til Skien og videre til kjøperne.

Tinnålensa i nordenden av Heddalsvatnet, der tømmer fra Tinnåa ble samlet, sortert og buntet for sleping over Heddalsvatnet, gjennom Sauerelva og over Norsjø mot Skien-Løveidkanalen. På bildet ser vi en flytende plattform med ei lita hytte med saltak på toppen. På begge sider skimter vi anlegget for «klubbing» – bunting – av tømmer. Arbeidet ved lenseanlegget besto kort sagt i følgende: Mannskapene sørget for alle stokker med samme merke ble ledet med det svake strømdraget i vannet mot samme «lomme». Når lommene begynte å fylles ble de åpnet i den ytre enden, slik at tømmeret drev mot mosemaskinen med kjerratene. Her ble tømmeret haket inn på de endeløse kjerratbåndene og trukket opp på en 29 meter lang flåte. Midt på flåten var det en plattform der det sto lensekarer med «lunner» (stokker) som de brukte til å vippe tømmeret fra kjerraten og ned på skråplan på begge sider, som fikk stokkene til å rulle ned i avgrensete bassenger, som ble kalt «klubbedokker». Her ble tømmeret buntet sammen med vaier. Dermed var det klart for sleping. Den beskrevne lensetypen ble bygd ved Tinnåas utløp i Heddalsvatnet i midten av 1890-åra, etter mønster fra et tilsvarende anlegg ingeniør Ragnvald Bødtker hadde fått bygd i Haldenvassdraget noen år tidligere. Lensa var en betydelig arbeidplass for folk fra nærområdet.

Tegning av Tinnålensa. Legg merke til lensa som fanger opp tømemret som kommer ned Tinnelva og fører det inn til sorteringsanlegget.

Det var en betydelig mengde tømmer i Tinnålensa

Fløterne leder tømmer inn mot kjerraten eller «kiraten» som de fleste kalte den

Dette bildet viser fløtere i arbeid med sortering av tømmer. Bildet er tatt i 1926

Utover vannet var det flytebroer ( lokalt kalt vandring ) der fløterne kunne gå for å få tak i tømmeret med fløterhakene.

Lensearbeidere

En staut fløter i Tinnålensa  (privat foto)

Dette utklippet fra Teledølen 30/4 1938 vitner om at fløtinga ble viet stor oppmerksomhet i lokalmiljøet og at det også ga arbeid til mange.

Fra lensa, vi ser kjerraten. Den ene av mennene er Andres Tankerunningen. Ca. 1920  (fotoeier: Ragnhild Kaste Kaasa)

Kjerrataparatet i drift

Utringing av lense med prammer 1952

Utringing av lense

Kristian Steinmoen i arbeid på kjerraten i Tinnålensa  ( Bilde fra Telen 1/8 1954 )

Utklipp fra Telen 1/8 1954   (klikk på bildet for å se det større)

Tømmeret kommer opp fra vannet på kjerraten og blir ført ned i klubbedokkene

Fra Telen 15/10 1955

Fra arbeidet på kjerraten

Her ser vi det nye «moseaparatet» som kom i lensa i 1955. Vinsjen vi ser ble brukt til å stramme vaierne som holdt tømmeret sammen i klubber

«Moseapparatet» Her ser vi vinsjen som bunter klubbene sammen.

I tillegg til «vandringene» ble det brukt prammer, noen med vinsjspill for å lette arbeidet. Det var som regel to sett åreganger på prammene som ble brukt i fløtingen slik at to kunne ro om det trengtes ekstra krefter

Slepebåten «Ørnen» venter på last

Som en ser av bildene var det mye bygningsmasse på vannet

«Ørnen» er klar med et stort slep

Noen gamle bilder fra lensa, trolig fra 1911

Et kjent syn for dem som husker…

Tinnålensa 1911

Et kjent syn når en kjørte gjennom Kleivene i retning Notodden. Her ser vi mye historie, en typisk pram fra Heddalsvannet, tømmer i lensa og jernverket i full drift. Bildet er tatt på 50 tallet.  Fotoeier: Torund Holstaa.

«Tømmermoser», eller buntet tømmer på Heddalsvannet. Fotografiet viser hvordan tømmeret ble bundet sammen ved hjelp av stålvaiere og lagt sammen i slep, som skulle hentes av dampbåtene til Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening og bukseres over Heddalsvatnet, gjennom Sauerelva og over Norsjø til Løveid og ned mot Skien.

Utover på 50-60 tallet ble mer og mer tømmer kjørt med tømmerbil til Heddalsvannet og elvefløtinga tok slutt. Men fortsatt ble tømmeret klubba og fløta ned vassdraget til Skien. På bildet ser vi utslagsplassen i Kleivene. Senere gikk tømmeret til et mer moderne mottak på  Nesøya.

19. Desember 2005  gikk det siste slepet fra Nesøya, en kanskje 1000 år gammel historie var dermed over for godt. I den første tiden var arbeidet ikke på noen måte organisert, men organisert fløting slik vi kjenner den i dag er første gang dokumentert i 1664. Tinnvassdraget  var det tredje vassdraget i Norge som startet opp organisert fløtning etter Glomma- og Drammensvassdraget.  På bildet ser vi det aller siste slepet på vei nedover vassdraget.

Telemarks siste tømmerfløtere, Torgrim Mork og Tom Kaafjeld var med helt til slutten.

Her kan du lese hva Telemark Arbeiderblad skrev om vassdragets aller siste tømmerslep.  les det her....

Minner
Dette var et vanlig syn når en kjørte Kleivene mot byen (Bilder fra historielagets samling)

Nå ligger restene etter en av distriktets største arbeisplasser glemt og gjemt på land. Ikke et eneste minnesmerke er satt opp, ikke et  minneord er skrevet ned. Den oppvoksende generasjon vet knapt om hva det ville si å ha «fløting» som yrke og at det var en av de største arbeidsplassene i kommunen og at sansynligvis en bestefar eller ordefar hadde dette som yrke.

Restene etter en av distriktets største arbeidsplasser.

Men VÅR  historie er ikke slutt her, videre skal vi se hvor tømmeret kom fra da tømmerfløtinga var en viktig del av tømmertransporten. Vi starter i området rundt Tinnsjø der det er fløta i mange tilstøtende elver, det største er Rauavassdraget.  I menyen  Hovin – Tinnsjø kan du lese mer.  God tur …

At det har vært stor aktivitet i skogene i vårt distrikt er det ikke tvil om, fløtningsminnene er mange. Tinnvassdraget med alle tverrelver er godt kjent, men at Heddøla også hadde stor betydning er kanskje litt mindre kjent. På denne siden har vi samla en del bilder fra Heddølavassdraget helt fra Heddalsvannet og til Hjartsjø. Det var store mengder tømmer som ble kjørt fram til elva helt fra Heddal og til Hjartdal og det ble også her drevet fløting i en del tilstøtende elver.

Dette bildet er trolig fra 1936 og viser Tuvenområdet og nordover Heddal. Nede til venstre ser vi Hegglensa. Der var det sorteringsanlegg, kjerrat og moseapparat for tømmer. Dette anlegget var omtrent som Tinnålensa, men noe mindre.

Hegglensa var som sagt et flåteapparat, som ble brukt til å bunte sortert tømmer.  Det besto av en lang, rektangulær flåte på et underlag av stålpongtonger. På denne flåten var det en kjerrat, som trakk trakk sortert tømmer fra lensa like ved opp på en arbeidsplattform, der det sto noen karer med båtshaker/lunner som de brukte til å vippe stokkene sidevegs mot skråplan som fikk dem til å rulle sidevegs ned et et avskjermet basseng, ei «klubbedokk». Når det hadde samlet seg en høvelig mengde tømmer der, ble det slått tre kraftige jernvaiere rundt stokkene, som dermed var klare for sleping over Norsjø og Skien-Løveid-kanalen. Det lange skuret på flåten inneholdt blant annet maskinrom. Stolpene i bakgrunnen viser at kjerratanlegget var drevet med elektrisk strøm. Denne flåtemaskinen ble bygd etter vedtak i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings styre i 1899. Det var i drift fram til midten av 1930-åra.

«Kart over Hægslændsen i Hitterdal», opprinnelig oppmålt og tegnet av landmåler og amtskonduktør Theodor Fossum (1857-1927) i 1901, deretter kopiert av ingeniør Ebbe Theisen i 1936. Tegninga er utført med svart tusj på transparent kalkerpapir. Kartet viser området ved elva Heddølas utløp i nordenden av Heddalsvatnet, ikke langt fra det som seinere ble byen Notodden. Elvelandskapet her var preget av at vassdraget hadde ført med seg en del sand og grus, som var avsatt som små øyer eller sandbanker i et slags deltaområde. Den største av disse ble kalt for Vesleøya. Tegninga viser hvordan Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde fått lagt ledelenser – sammenkjedete tømmerstokker – fra et punkt på Heddølas nordøstre bredd like ovenfor denne øya, over strendene på sørvestre side av Vesleøya, for å lede det løstflytende fløtingstømmeret mot elvas djupål, og hindre det fra å drive på land. Nedenfor, ved Rullnes, var det landfeste for ei lense som gikk ut i Heddalsvatnet, vinkelrett på strømretningen fra den ovenforliggende Heddøla. Cirka 350 meter ute i vatnet var den forankret i et steinkar. Derfra var lensa ført videre nordover i cirka 700 meter, før den igjen dreide sørvestover mot land. Denne lensa omsluttet en tilnærmet rombeformet skilleinnretning, der tømmeret ble skilt etter påhogde kjøpermerker i et vifteformet magasin med reservoarlommer (som ikke er inntegnet her). Tømmer fra disse lommene ble så ført til et flåteapparat, der en kjerrat trakk stokkene opp på ei brygge, hvorfra de ble rullet ned i ei klubbedokk, der tømmeret ble samlet i flåter som var høvelige for sleping over Heddalsvatnet, gjennom Sauerelva og over Norsjø mot Løveidkanalen og Skien. I tillegg til den beskrevne lensa er det også antydet ei eldre lense som var noe trangere enn den som omkranset skilleinnretningen. Langs strendene på kartet har landmåler Fossum markert hvem som var grunneiere ved Heddølas utløp i Heddalsvatnet. Dette var interessant fordi Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening antakelig måtte betale avgifter til berørte grunneiere. Fram til 1880 ble fløtingstømmeret fra Heddøla samlet på grunt vann ved strendene her ved nordenden av Heddalsvatnet og lagt i flåter. Da ble det første lenseanlegget bygd etter initiativ fra ingeniør Axel Borchgrevink i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, som var opptatt av å få samlet tømmeret i «kanalflåter», som kunne slepes nedover i vassdraget og tas gjennom hele gjennom slusekamrene. Dette innebar ei betydelig effektivisering. Forslaget om å bygge det «maskinflåteapparatet» med vifteformet skilleinnretning som vises på fotografiet ble fremmet i fløtingsstyret i 1899 og vedtatt med stort flertall i årsmøtet i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening samme år. Deretter ble det inngått kontrakt med Klosterøens mek. & elektr. Verksteder om bygginga av anlegget. Heggslensa var det første maskinflåteanlegget i Skiensvassdraget som fikk elektrisk drevet kjerrat. De øvrige hadde i utgangspunktet lokomobildrift. I 1936, da Ebbe Theisen kopierte kartet fra 1901, ble lenseanlegget skyldsatt og utskilt som Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings eiendom, noe som kostet organisasjonen drøyt 18 000 kroner. Kartkopien ble antakelig lagd i samband med denne transaksjonen. Pussig nok ble lenseområdet kjøpt omtrent samtidig med at fløtinga i Heddøla ble innstilt fordi størstedelen av virket fra Heddølas nedslagsfelt ble kjørt på landeveg. Fløtinga her ble gjenopptatt under 2. verdenskrig og videreført utover i 1950-åra, inntil den på grunn av vassdragsreguleringer måtte innstilles på nytt. Heggslensa ble imidlertid utrangert i den perioden det ikke var fløting i Heddøla, og seiere ble fløtingstømmer fra dette vassdraget tatt til Tinnålensa noen få hundrede meter unna for flåtelegging.

Tilhører Norsk Skogmuseum

Utklipp fra Teledølen 8. juni 1928.
Som en ser av avisutklippet var vann avgjørende for en problemer fløting.

Mange fra Vestsida hadde sin arbeidsplass i fløtningen. På dette bildet ser vi fløtere som jobba i lensa.
Nr. 2 f.h. er Kristen A. Kaste og nr 3 f.v. er Andres K. Kaste, de andre er usikre.      Privat foto

Ikke alt tømmeret havnet der det skulle, og fløtekarene måtte da drive såkalt landrensk. Her tar de nok en pust i bakken før arbeidet fortsetter. Ca. 1915. Følgende personer er i alle fall med på bildet: Jon Steinmoen, Ola L. Flaaterud, Ola Plassen Holstå, Jon Lia, Kristen A. Kaste. (fotoeier: Ragnhild Kaste Kaasa) 

Is i Hegglensa

Var jobb å få i Hegglensa

Gammelt bilde fra Heddalsvannet med røyken fra jernverket i bakgrunnen.

Fra Hegglensa med Notodden og røyken fra jernverket i bakgrunnen.

Vi tar turen oppover Heddøla, her Heddøla bru

Fire steinfylte tømmerkister bygd på linje i det stilleflytende elveløpet i den nedre delen av Heddøla. Ved hver av tømmerkistene er det også rammet ned kraftige dobbelte pæler, som i dette vassdraget ble kalt for «røttærær» (ryttere). Tømmerkistene og pælene var støttepunkter for lensestokker – en kjede av tømmerstokker, som skulle holde fløtingsvirket på den ene sida. Fotografiet er tatt fra Heddøla bru, og det er rimelig å anta at disse innretningene skulle lede tømmeret mot et dertil egnet løp under brua og mot den nedenforliggende Hegglensa.

Heddøla bru sett nedenfra

Videre oppover elva var det før mange kriker og kroker. Her er vi i Hustveithølen. Elva er seinere retta ut så denne kroken av elva er nå så å si tørrlagt. Bildet er fra 1928

Hustveithølen 1928

Melås bru.  Fotografiet er tatt fra en flat, sandete elvebredd mot den nevnte brua, som gikk i to spenn over det forholdsvis stilleflytende partiet. Brua var i trekonstruksjon. Da dette fotografiet ble tatt var en plogformet skjerm (isbryter) foran brukaret midt i elva under bygging. Vi skimter to-tre fløtere som later til å hente masse til arbeidet fra steinøyra til høyre side av den nye konstruksjonen. Noen andre karer betraktet byggeprosjektet fra posisjoner ved rekkverket på brua. Dette var antakelig fløtingsfunksjonærer fra Glommavassdraget, som var på befaring i dette området i 1921. Melåsbrua var utsatt når det var mye vann og mye tømmer i elva. Brua var kommunal eiendom, og når det oppsto skader ble det gjerne reist krav fra kommunen og vegingeniøren i fylket om at Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening skulle bidra til reparasjonsarbeidet. Dette skjedde etter at flommen i mai 1906 rev med seg hele isbryteren, og det skjedde etter en liknende skade som oppsto under flom i august 1917. I begge tilfeller aksepterete Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening å dekke halvparten av reparasjonskostnadene. Etter skaden fra 1917 vedtok organisasjonens styre at utgiften skulle dekkes inn ved at det ble lagt en avgift på 10 øre per load på alt tømmer som ble levert ovenfor Melåsbrua. Reparasjonsarbeidene tok tid, og de ble tydeligvis fullført først i 1921, da dette fotografiet ble tatt. Fløtinga i Heddøla var, som i alle andre fløtingsvassdrag av en viss lengde, rotedelt. Dette betydde at alt tømmer som ble levert i samme rote ble belastet med samme avgiftssats, men også at ett og samme fløterlag hadde ansvar for at tømmeret ble utfløtt fra denne roten. Fram til begynnelsen av 1900-tallet strakte 1. rote i Heddøla seg fra Heggslensa (ved utløpet i Heddalsvatnet) opp til Melåsbrua. Skogeierne krevde etter hvert å få trukket denne grensa videre oppover, for å få redusert fløtingskostnadene på tømmer som ble levert ovenfor brua.

Bilde tatt fra Melås bru og oppover elva. År 1922

Skådam av tømmer i Heddøla.  I en påskrift på bildet er denne skådammen karakterisert som en «buskeskjerm», men her er det brukt materialer som i dimensjoner og kvalitet langt overgikk en vanlig buskskjerm. Slike skjermer ble vanligvis lagd av tynnings- og hogstavfall, greiner og busker av gran, bjørk og or som ble i yttersvinger i elveløpene, lag på lag, med stein og grus imellom. På den måten etablerte man stengsler som hindret fløtingstømmeret fra å drive på land. På dette fotografiet er det imidlertid ikke busker og greiner man har brukt, men kvistet småtømmer, som er lagt med toppendene mot strømretningen, og med en del tynne strøstokker imellom. Skådammen ble, karakteristisk nok, bygd på vinteren, da vannstanden var lav og elveleiet var islagt, slik at det kunne brukes som arbeidsplattform. Vi skimter en mannsskikkelse oppå den nesten ferdige skådammen. I bakgrunnen sto barskogen tett.

Tømmerhaug ved Melåsbrua. Fotografiet er tatt fra brua, mot haugen som bygde seg opp fra strømbryteren som skulle beskytte brukaret midt i elva. Etter hvert som stadig mer tømmer kom ovenfra, ble haugen stadig større og videre, og da dette fotografiet ble tatt later det til at den dekte hele elveløpet. Til venstre i bildeflata ser vi husmannsplassen Sundet med stuebygning, stabbur, fjøs og låve. År 1922

Elveinspektører på befaring i Heddøla, trolig i 1929

Elveinspektører. Bildet er trolig tatt i 1929

Stivivelta. Tømmerkjørerne har gjennom foregående vinter lempet tømmer, som de må ha kjørt fram på sledeføre og rullet det nedover elveskråningen. Der ligger tømmeret parallelt, slik at det lett lar seg rulle videre ned i elvefaret når våren kommer og vannføringa høver for fløting. Dette fotografiet er, etter snøflekkene mellom tømmerveltene å dømme, tatt tidlig på våren.  Ved Stivivelta startet for øvrig den nederste takstsona i Heddøla. Det at tømmeret ovenfor ble belagt med noe høyere fløtingsavgifter kan ha vært bakgrunnen for at såpass mye fløtingsvirke ble kjørt hit og levert i elveskråningen, slik fotografiet viser.

Heddøla omtrent på høyde med Bamblesletta. I bakgrunnen kan en skimte Ålamoen og gårdene bak i bildet er sannsynligvis Sauargårdene

Omnesfossen bak Heddal mølle. Dette er utløpet fra Rohølen.

Skjerm i Omnesfossen

Landsverk bru ved Omnesfossen. Heddal mølle til venstre. Det ble bygd ny bru her i 1936. (Skilt på brua) Den brua som en ser på bildet er revet til fordel for den som står der nå. Ser ut som det er arbeidet med den nye brua som er i gang. Bildet er tatt ca. 1936.

Fløtere ved Omnesfossen 1910 (En ser også Saulands ullspinneri)

Skjerm med gangbru ved Omnesfossen 1949

Rester etter fløteranordning i Omnesfossen. Bildet er fra 1949

Omnesfossen

Fra Flatlandsvelta i Hjartdøla. Fotografiet er tatt vinterstid, på er tidspunkt da det var åpen råk bare over djupølen i vassdraget, mens landskapet for øvrig var dekt av snø. I elveskråningen på nordsida av vassdraget aner vi en vegtrasé. Fra denne vegen er det veltet sledekjørt tømmer nedover hellinga mot elveleiet. Sentralt i bildet aner vi en del karer som tilsynelatende har begynt å «florlegge» tømmeret i ei såkalt «strøvelte». Dette innebar at stokkene ble lagt lagvis – i «floer» – med lengderetningen parallelt med strømretningen, og med mellomliggende «strøstokker» på tvers av strømretningen. På denne måten oppnådde man å få ei luftig velte, der stokkene fikk en forsiktig tørk før våren kom og fløtinga tok til. Dermed ble det noe mer lettflytende, og faren for at det sank og gikk tapt var betydelig redusert. En annen fordel med slike strøvelter var at utislaget kunne utføres raskt og effektivt når vannføringa var ideell. Tømmer som ble liggende hulter til bulter i elveskråningene derimot, var det besværlig å få slått uti, og fellesfløtingsforeningen kunne i enkelte tilfeller kreve refusjon fra skogeiere som hadde levert tømmeret sitt slik.

Hjartdøla

Flatland bru, Hjardal

Flatland bru, Hjartdal

Halvor Sisjord forteller i boka «Skog og skobruk i hjardalsbygdene» en historie fra dette stedet.

Der Flatlandsbroo stenn i dag va` det da ei trebru. I nærheten der var de ei gåmmål stugu dei kalla Gravestugo. Der hadde da brotarane sett seg inn og eti nista si. Og åo var full av tømmer og svælgde onda som bære det, så di var i godlag og prata og skjemta. Men plutseleg hørde di et veldig te brak, og de lura kar`en på hått va fe noko, og ut me`seg. da såg dem broo, den hadde gingi på åo.

Om det er den brua på bildet veit vi ikke.

Tømmer i Hanfoss 1918

Tømmerhaug i Hjartdøla

Fløtere eller «brotatar» som fløtingsarbeiderene ble kalt i vårt distrikt hadde høy status, sikkert for at det krevde mot og styrke til dette arbeidet. På bildet ser vi tre «brotarar» i arbeid. Forøvrig blei det ikke sagt fløting i vårt distrikt, arbeidet blei kalt » broting»

Åmotsbrua, dette er brua som gikk over Hjartdøla før den som eksisterer i dag. Skogsfjell i bakgrunnen.

Det har også blitt fløta i mange tilførselselver bådet til Skogsåa, Hjartdøla og Heddøla. Tuddalvassdraget var et av dem.

Kovdammen, ved utløpet av Kovvatnet i Hjartdal i Telemark. Kova er ei av tilløpselvene til Skogsåa, som igjen er ei tilløpselv til Heddøla. Avstanden fra Heggslensa nederst i dette vassdraget til Kovdammen skal ha vært cirka 45 kilometer. Fotografiet viser en solid dam, murt av bruddstein. Da dette bildet ble tatt sto dammen åpen. Omtrent halvparten av løpet hadde luker, som var trukket opp, slik at vannet kunne renne fritt under. I ytterkant av dambrua ligger det en del materialer, antakelig «nåler», som i fløtingssesongen ble brukt til å stenge den andre halvdelen av damløpet. Nålene var planker, som ble stukket i motstrøms retning fra dambrua. Trykket fra vannet presset den nedre enden av nålene mot en terskel i botnen av dam løpet og mot brubjelken på motstrøms side. Når det sto slike nåler tett inntil hverandre over hele damløpet bygde det seg opp et vannreservoar på motstrøms side. I lia på motsatt side av vassdraget, omtrent et steinkast fra dammen, lå det ei damstue for mannskapene som passet damanlegget. Dette var en laftebygning med rektangulært grunnplan, forlenget med en overbygd veranda på sørgavlen og et bordkledd bindingsverkstilbygg på nordgavlen (antakelig en vedskåle). Vegetasjonen omkring damstedet er ellers preget av at det lå bortimot 900 meter over havet. Her var det neppe mye kvalitetstømmer å hogge. Vanligvis var det ved Kovflåttjønn, fire-fem kilometer og nesten 300 høydemeter lengre nede at merkinga og påslaget av tømmer tok til. Vannet fra Kovdammen var imidlertid viktig for fløtinga der og videre nedover i vassdraget.

Bonsdammen
Det var dammer i Bonsvatn og i Kova. Dette var for å få fløtingsvann til vassdraget som enda ut i Skorsåa og videre ned Hjardøla og Heddøla.  Åpninga av disse dammene måtte samordnes for å få nok vann til fløtinga i elvene. Når tømmeret kom til Bjår og Søndeansvannet måtte det flåtelegges (lages ringlenser) og roes over før det blei fløta som laustømmer videre nedover vassdraget. Det sies Skogsåa var en vanskelig elv å fløte i så mye tømmer blei ødelagt før det kom fram til sagbrukene.
(Bilde fra Skog og skobruk i hjardalsbygdene)

Fløtere i Skogsåa

Tømmer ved den gamle Søndelandsbrua.

Gammelt bilde fra Elgevad bru. 

Tømmerfløternes viktigste redskap, fløterhaken eller som det het i Heddal «båsshåkå»

Lesene i Heddalsvannet var permanente og ble holdt sammen med solide smidde skjøter. Om treene til lensestokkene var valgt ut med omhu ble de til slutt gjennomtrekt med vann og måtte byttes ut, så det var stadig utskiftinger.

Det kunne gå riktig galt på sølete bløte veier med tunge lass om våren. Bildet er fra Resjemheia.

Til slutt tar jeg med en artikkel som sto i Teledølen i juni 1928 som beskriver fløterne som hverdagens helter og det kan vel heller ikke være tvil om at dette var arbeidsfolk det sto respekt av.
Artikkelen er skrevet av Einar Tufte.

Klikk på utklippet for å se det i større utgave.

Kilder:
De fleste opplysninger og bilder er henta fra Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings arkiver som er lagt ut på Hordaland museum og Digitalt museums sine nettsider. Det er også henta opplysninger fra boka «Skog og skogruk i hjartalsbygdene»  av Hjardal Historielag, avisutklippene er fra Teledølen ( inneholder også private bilder)

Stoffet er samla og tilrettelagt for Notodden Historielags hjemmeside av Ole Arvid Vassbotten

Det har vært flere broer over Svelgfossjuvet, de første broene var provisoriske og må ha vært litt av en prestasjon å bygge på den tiden! Men da kraftutbygginga for alvor tok til, kom det etter hvert skikkelig bru over juvet. Det ble da bygd en hengebru, den ble påbegynt i 1906 og sto ferdig samme år. Denne brua gjorde tjenesten helt fram til den nåværende brua ble bygd. Denne brua ble levert av Alfr. Andersen mek. verksted og støperi AS. Grunnarbeidet ble påbegynt i 1970 og sto ferdig i 1971. Den gamle hengebrua ble stående helt fram til 1978, men den var da avsperra for all trafikk. (Bilder fra Digitalt Museum og Notodden Historielags samling)

En gammel bru over juvet fotografert av T. L. Tveitan på begynnelsen av 1900 tallet

Bilde av hengebrua under montering (Fotografering 20/7 1906)

Brua fotografert 2/10 1906

Her er brua fotografert fra juvet. Bildet er fra ca. 1909

Svelgfosjuvet var en turistattraksjon noe Telemarkens Bokhandel utnytta ved å lage postkort derfra

Det var også bru over inntaket til kraftstasjonen

Bilder fra riving av den gamle hengebrua i 1978

Kraftig redskap på plass ved Svelgfoss under rivingen

Fra rivingen

Fra rivingen

Fra rivingen

Nåværende bru (bygd i 1970-71)  foto: Ole Arvid Vassbotten

Litt om Heddøla bru
Før vestsida i Heddal fikk bru var det ferge over Heddøla fra Lysthusstranda og over til Buskøya på Vestsida. Ferga hadde plass til både hest og vogn, til persontrafikk ble det brukt en mindre robåt. For at ikke ferga skulle bli tatt av strømmen var den festa til en stålvaier som var spent over elva. Fergemannen hadde hus på vestsida av elva og når en skulle over ringte en i en bjelle. Men trafikken ble etter hvert større og krav om en bru tvinga seg fram. I 1909 kom brua og den siste fergemannen Lars Hansen Moen mista jobben. Lars satte da opp et skilt på fergestedet der det sto: «Ingen overfart ved Moen, full overfart på broen. Ærbødigst Lars Hansen Moen» I etterkant søkte han kommunestyret om fortsatt å få bo i «sundstuen» og videre om at han måtte få utbetalt lønn ut perioden, noe kommunestyret innvilget.
Heddøla bru sto altså ferdig i 1909 etter mange utsettelser, Kampen verksted som produserte brua greide ikke å levere til avtalt tid noe kommunestyret likte dårlig og påla verkstedet dagbøter, men dette ble i et senere kommunestyremøte omgjort da enkelte representanter mente at ingen var skadelidende på grunn av forsinkelsen! Men altså i 1909 var brua på plass og det ble en ny hverdag for folk på vestsida av elva. I de neste 50 år gjorde brua tjenesten, men trafikken ble større og krevde sitt. I 1956 var ny bru på plass (brua som er i bruk i dag).
Dette betydde aldeles ikke at den gamle brua hadde utspilt sin rolle! Vi ser mange eksempel på gjenbruk av bruer, noe som også skjedde med den gamle brua. Den ble flytta til et mindre vassdrag i Vest-Telemark litt nord for Vinje. Brua hadde der fremdeles skiltet «Heddøla bru 1909» over kjørebanen, men i bygda ble den til daglig kalt «Heie bru». Ikke før i 2013 ble brua bytta ut med en betongbro, så den gamle «Heddølabrua» gjorde tjenesten i over 100 år!

Den første brua over Heddøla ble åpna 1909  (Digitalt museum)

Ledelensene ved brua var lenge synlige  (Digitalt museum)

Ny bru kom på plass i 1956  (Digitalt museum)

Fra badeplassen på nedsiden av brua  (Postkort)

«Heie bru» i Vinje, den tidligere Heddøla bru. Her var brua i bruk til 2013. Skiltet over veibanen der det sto «Heddøla bru 1909» ble aldri tattt ned!  (Instagramfoto)

Slik ser den nye «Heie bru» ut i dag    Foto: Ole Arvid Vassbotten 2020

Heddøla bru    Foto: Ole Arvid Vassbotten 2018

Som en liten kuriositet tar vi med dette avisklippet fra 1961. Det var en populær sport å hoppe fra «Bøylen» på brua