Da har tømmeret kommet til Tinnosdammen og er klar for videre fløting ned Tinnelva. Ved Tinnoset ble tømmeret fløta videre som løstømmer.
Tinnosdammen 1905
Tømmerløpet ved Tinnsjødammen. Gjennom denne ble tømmeret fløta forbi dammen.
Tinnsjødammen. Når tømmeret kom forbi dammen ble det fløta som løstømmer videre nedover elva mot neste stopp som er Årlifoss. Der elva hadde vanskelige partier ble det bygd skjermer og andre anordninger som leda tømmeret utenom disse partiene i elva.
Omlag 2 km. nedenfor Tinnoset tar Tinnelva opp Kåla. I Kåla var det også fløtingaktivitet, her var det fløtbart over en strekning på cirka 16 kilometer med et samlet fall på drøyt 400 høydemeter. Fløtinga her var forholdsvis kostbar, både på grunn av den lange fløtingsstrekningen, fordi det ble levert forholdsvis lite tømmer fra den øverste delen av vassdraget og fordi det var en del fosser og trange juv i den nedre delen av elveløpet. Her ser vi bilde av Åkrokdammen i en tverrelv til Kåla.
Gransherad.
Bildet er fra Tinnelva litt nedenfor Rugholt, vi ser mye tømmer som har lagt seg langs land. Det meste av dette tømmeret måtte en dra ut i elva med håndmakt for å få det videre nedover elva. Slikt arbeid kaltes «landrensk» og foregikk for det meste på slutten av fløtinga. Bildet er fra 60 tallet.
Tømmeret hadde fritt leide fra Tinnsjø og ned til Årlifoss, i tidligere tider ble tømmeret her fløta i Årlifossen, men etter utbygginga ble det bygd renne forbi dammen
Årlifossen før utbygginga
Årlifoss kraftstasjon
Etter utbygginga i Årlifoss ble det bygd renne, bildet er sansynligvis tatt like ovenfor inntaket til renna.
Fløtingsdammen ved Årlifoss. På bildet ser vi tydelig ledelensene som leda tømmeret mot rennemunningen og vandringene som fløterne gikk på for å komme utover vannet.
Fløtingsdammen Årlifoss, her ser vi også fløtningshytta (hvilebrakka)
Det kunne ligge store mengder med tømmer i Grønvolfossdammen
Ved Grønvollfoss ble det også bygd renne etter at dammen ble bygd. Bildet er sannsynligvis fra inntaket til denne renna
Renna på nedsiden av Grønvolfossdammendammen
Renna på nedsida av dammen er nå borte, men den nederste delen, som er i betong, kan vi se i dag. Denne renna ble bygd i 1933
Noen kilometer nedenfor Grønvolfoss tar Tinnelva opp Fulldøla der det også var stor fløteaktivitet.
Til Føllsjå kom tømmeret fra flere mindre vassdrag til Føllsjådammen der det blei fløta ned til Tinnelva.
Første etappe fra Føllsjå gikk i renne for så å bli fløta i elva videre til Tinnelva. 
Bru over Fulldøla ved Ølmoberget
Til Føllsjå ble det fløta i flere mindre vassdrag. Det største er Espråa som kom fra Nordstulvannet i Blefjell.
Reguleringsdammen ved Nordstul i Blefjell
En av hengebruene over Tinnelva, her ved Lauvøya
I Lisleherad tar Klomannsjøen opp sidevassdraget som kommer fra Dårstultraktene. Her var det og stor fløteraktivitet. Her ble tømmer som ble kjørt fram til velteplasser ved Fiskelaus, Dårstulvannet og flere steder nedover langs elva fløta.
Ellers i Tinnvassdraget var det i lengere tid på 1800 tallet Cappelen som hadde råderetten over tømmeret som ble fløta og det var også han som utbedra fløtningselvene, men i Lisleheradtraktene fikk aldri Cappelen innpass, her sto Haavebøndene imot og drev hele tiden privat fløting.
Et unikt bilde, Dårstuldammen i drift. Denne dammen kan en enda se restene etter ved utløpsosen i Dårstulvannet. Bildet er tatt i 1924.
Dette avisklippet er saksa fra avisa Sosialdemokraten 24/3 2014 og viser at det ikke var hverdagskost at så store prosjekter ble satt i gang på privat inisiativ.
Det var tømmerenne som gikk i flere etapper nedover langs elva med flere oppfyllingsdammer og påfyllingsløp for å holde den lange renna med vann hele vegen. Renna fra Dårstul var bygd av runde stokker og tetta med lister og mose. Her ser vi hvordan den ble plassert på bukker av rundtømmer i en bergskråning, litt på sida av vassdraget, som vi aner mellom trestammene til venstre i bildeflata. Da dette fotografiet ble tatt gikk renna nesten full av vann. Vi ser hvordan rennetraséen er ført etter terrenget i ei slak kurve, før den går videre i rett linje mot det punktet der fotografen sto, hele tida med en jevn, slak hellingsvinkel ned mot Håvedammen
Håvedammen eller «Kvennedammen», herfra gikk tømmeret videre i tømmerrenne ned til Kloumannsjøen
Silva AS Lisleherad (Widerøe flyfoto fra 1952) Ikke alt tømmer ble frakta ned hele vassdraget noe dette bildet viser. Ved Kloumannsjøen lå et stort sagbruk som produserte bl.a. impregnerte telefonstolper og jernbanesviller samt vanlige trelast for salg. Sagbruket tok tømmer fra distriktet som ble lempet ut i Kloumannsjøen og ved hjelp av en kjerrat dratt inn i sagbruket. Det gikk også sidespor fra Tinnosbanen inn til fabrikken for transport av ferdige varer.
Sagbruket AS Haave bruk ble stifta i 1917 av O O Haave og utvikla seg til et stort sagbruk som besto av to sagbenker med dampaggregat og en mindre med el. drift. Det ble siden også installert impregneringsanlegg for kreosotbehandling. AS Haave bruk ble oppløst i 1922, men samme år gjennopptok Larviksfirmaet Silva AS driften og drev bedriften fram til 1958. (Bedriften ble flytta til Larvik)
At dette sagbruket var en stor mottager av tømmer fra nærområdet viser dette bildet, her fra stolpeproduksjonen på Silva AS
Det var arbeid å få på Silva i 1955
Tømmer i Kloumannsjøen
Før oppdemminga i Svelgfoss ble tømmeret fløta ned Svelgfossen med de utfordringene det førte med seg, men da fossen blei temma ble det bygd tømmerrenne helt fra Kloumannsjøen og til Tinfos
Klomannsjøen. Inntaket til tømmerrenna ved fra Kloumannsjøen forbi Svelgfossen. Denne nye fløtingsleden ble innviet 14. mai 1907. Den øvre delen av anlegget ble bygd av Norsk hydroelektrisk kvælstofaktieselskab – Norsk Hydro – med et tilskudd en gang for alle på 60 000 kroner fra Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening. Her var innløpet støpt i betong. Det førte mot en 450 meter lang tunnel i fjell, som var foret med tre, for å redusere faren for at tømmerstokkene skulle kile seg fast mot ujevnheter i berget. Nedenfor tunnelen fortsatte Svelgfossrenna som en trekonstruksjon. Denne parsellen var det Fellesfløtningsforeningen som finansierte. Hele renna var 1 230 meter lang. På dette fotografiet ser vi inntakspartiet – betongrenna – og vegen over damkrona med sine stabbesteiner i forgrunnen. Til venstre ser vi dessuten litt av den V-formete lensa som ledet tømmeret fra den oppdemte Kloumannsjøen i Tinnåa mot tømmerrenna. Utbyggingsarbeidet og oppdemminga som fulgte med hadde medført at betydelige arealer ble avskoget. Hogstavfallet fløt også mot renna, noe som skapte en del startvansker. Når dette problemet var ryddet av vegen, ble det påstukket 15 – 1600 tylfter tømmer – fordelt på to arbeidsskift – hvert døgn i høysesong.
Tunnelen der renna starta ved Svelgfoss
Hvilebrakka til fløterne som hadde sin arbeidsplass ved Svelgfoss
Et nyere bilde fra bassenget ved starten av renna. Fotograf: Wengård
Den gamle Svelgfossdammen
Lienfossdammen. Før denne ble revet gikk tømmeret som kom fra Svelgfoss ut i Lienfossbassenget og ble fløta forbi som ved de andre demningene oppover i elva. Bildet er fra påstikkinga. En ser her tydelig den traktforma lensa som leda tømmeret mot renna. Senere ble det sammenhengende renne til Tinfoss.
Fra Lienfossbassenget.
Lienfoss kraftstasjon var en flott kraftstasjon.
På dette flybildet kan en skimte rennesystemet helt fra Kloumann og ned til Tinfos
Problemer i Sagafoss. Fotografiet er tatt 2. juli 1907. Da bildet ble tatt arbeidet tre fløtere med haker på haugen mot sjølve fosseløpet. Som en ser var det et farefult arbeide å være tømmerfløter.
Sagafossdammen 1955
Fra Lienfoss kom tømmeret ut i Sagafossdammen. Her har det oppstått problemer.
Tømmerhaug ved Sagafoss, stokkene spriker i ulike retninger mens vannet fosser kvitskummende forbi. Fotografiet er, ifølge innskrift nederst til venstre på bildeflata tatt 16. Juni 1907. Dette fotografiet er det andre av 30 som ble tatt på oppdrag fra Tinfos Papirfabrik sommeren 1907 med sikte på at de skulle brukes som bevismateriale i en rettstvist mellom denne bedriften og Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening. I andre halvdel av mai 1907 hadde det nemlig vist seg en ny, kraftig strømvirvel i Tinnåa nedenfor Tinnefossen – «Tinnfoss-sveiva». Den trakk til seg en masse tømmer som ble gående i en runddans der kontakt mellom tømmerstokkene og mellomstokken og steinmasser på elvebotnen ifølge fløtingsforeningen og tømmerkjøperne forårsaket brekk, sprekkskader og kraftig slitasje på yteveden. Fløtingsforeningen mente videre at årsaken til at Tinnfoss-sveiva oppsto var arbeider Tinfos Papirfabrik hadde fått gjort foregående vinter. Tinnfossen hadde to løp, og papirfabrikken hadde sitt vanninntak i det vestre mens Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening brukte det østre som tømmerløp. Vinteren 1906-07 erstattet papirfabrikken en provisorisk tredam bedriften hadde hatt litt ovenfor fossestupet med en noe høyere betongdam som lå nærmere fallet, og som påvirket fordelinga av vann mellom de to fosseløpene. Samtidig ble det sprengt ut bortimot 3 000 kubikkmeter fjell ved bedriftens vanninntak, og en betydelig del av bruddsteinen etter sprenginga ble tippet i fossen. Administrasjonen og generalforsamlinga (årsmøtet) i Skiensvassdragets Fellesfløtingsforening var overbeist om at disse tiltakene var årsak til at det hadde oppstått en ny, kraftig strømvirvel som førte til omfattende skader nedenfor Tinnfossen. De krevde derfor at Tinfos Papirfabrik skulle bringe elveløpet tilbake i den stand det hadde vært før de nevnte arbeidene og betale erstatning for de ekstraordinære skadene på de andre tømmerkjøpernes last. Fabrikkens talsmenn mente at fabrikken, som disponerte fallrettighetene måtte ha anledning til å gjøre inngrep i vassdraget, og de benektet at skadene på tømmeret i hovedsak kunne tilskrives den nye strømvirvelen – Tinnfoss-sveiva. I stedet pekte de på skader som kunne ha oppstått høyere oppe i vassdraget – særlig i Skjerva, ei vilter elv som munnet ut i Tinnsjøen, og i den fotograferte haugdannelsen i Sagafoss. Elveinspektør Hølje Høljesen Kopsland fra Gransherad fortalte under rettsforhandlingene at haugen hadde begynt å bygge seg opp den dagen dette fotografiet ble tatt. Dermed ble påstikkinga i Svelgfossrenna ovenfor stanset, og fløterne arbeidet i to dager med bryte tømmeret løs, uten å lykkes. Da de kom tilbake for å fortsette den tredje dagen var tømmeret borte. Vitnet Torkil Taraldsen Sagafoss, som arbeidet i sliperiet på Tinfos og bodde like ved, fortalte at han og kona hadde blitt vekt av to kraftige smell natta mellom 18. og 19. juni, og antydet at det var fløtere som nattestid hadde sprengt haugen med dynamitt for å bli kvitt en vanskelig utfordring. Advokaten til Tinfos Papirfabrik brukte dette vitnemålet til å argumentere for at brekkasjeskadene hadde oppstått ovenfor Tinnfoss-sveiva, som resultat av fløternes egen uvørenhet. Mer om tvisten om Tinfoss-sveiva under rubrikken «Andre opplysninger». , Dette fotografiet inngår i en serie fotografiske opptak som ble brukt som bevismateriale i en skjønnsrettssak mellom Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening og Tinfos Papirfabrik. Saken ble først ført i Nedre Telemark sorenskriverembete (1907-11), deretter som ankesak for Bergen overrett (1912-15) og til slutt i Høyesteretts kommisjon for skriftlige saker (1916-17).
Tømmer ved Tinfos. Bildet er fra 1915
At fløtinga kunne være et farlig arbeid i de verste fosser og stryk beviser dette utklippet fra Teledølen
6. mai 1921.
Senere ble det bygd sammenhengende renne helt fra Svelgfoss til nedenfor Tinfos.
Der renna munner ut ved Tinfos papirfabrikk. Hefra gikk tømmeret i elva den siste delen ned til Heddalsvannet.
Siste del av tømmerets lange vei fra skogene i hele Tinnvassdraget. Her ved den gamle Tinnåbrua.
En ulykke ved Tinnåbrua med heldig utgang. Dette utklippet er fra Teledølen 28. august 1931
Sidene om fløtinga er ment som en forklaring på hvordan fløtinga i Tinnvassdraget fungerte, og er springende i tid, men for vårt område synes vi det har stor lokalhistorisk interesse å formidle denne historien. Bilder på sidene er for det meste henta fra Telemark Museum og Digitalt Museum. Siden inneholder også noen private bilder og en del opplysninger fra andre kilder bl.a. Lisleherad Skogeigarlags jubileumsbok v/ S Flåten, Fløting gjennom 300 år v/ E. Østvedt, Tømmerrennas venner og Wikipedia.(Avisutklippene er fra Teledølen)
Stoffet er samla og tilrettelagt for Notodden Historielags hjemmeside av Ole Arvid Vassbotten
Fra Aurstjønn til Bokke og fra Bokke til Follsjø ble det bygd renne i 1900, den var i bruk fram til 1921. Denne renna var laga som ei kasse av plank og låg på bukker med bjelker som gikk over renna. Dette gjorde at det var svært tungvint å gå i denne renna da en måtte bøye seg ned for hver bjelke. Det var enkle fløtingsdammer i begge utløp.
Esperåa renner fra Norstulvannet i Blefjell og ned i Follsjø. Fløtinga i denne elva ble det fløta fra Hellebergrenna og ned i Follsjø i vårflommen. Det var reguleringsdam av tømmer i Norstulvannet. Det var lite vann og rutte med så fløtinga foregikk en dag i «slengen», når vannet var brukt opp måtte en samle opp vann på nytt.
Det har vært dam i Teksjå lenge før den siste betongdammen ble bygd i 1943, så fløting har nok pågått i denne elva lenge før dette. Dette er et lite vassdrag og det var lite vann og ta av, derfor måtte fløtinga gjennomføres så raskt som mulig. Det var som regel vann nok til å fløte en dag, så alt måtte gjøres klart på forhånd. Flere steder rundt vannet ble det på isen lagt ut ringlenser som lå til isen gikk. Da ble tømmeret «kasta» og siden rodd eller seila med vinden i sopper til dammen der det ble samla. Når så vannet var stort nok ble tømmeret fløta ned elva så fort som mulig. Dette tok som tidligere nevnt ca. en dag, da var det ikke mer vann og ta av. I elvefaret var det bygd skådammer av stein og tømmer. Det var som regel 15 mann med på dette arbeidet og alle hadde sin faste plass i elva. Dette var viktig for jo mer erfaring en hadde på en spesiell plass i elva jo større var muligheten for å unngå floker og problemer.
I Saurtjønn er det også bygd en steindam, men i tidligere tider var det også her dam av tømmer. Da gikk det også renne fra dammen og ned i Follsjø. Denne renna var først bygd av runde stokker, men ble siden erstatta med ei plankerenne. Dårlig vedlikehold gjorde at denne renna fort ble ubrukelig og måtte rives. Tømmeret ble på slutten fløta i bekken som det sikkert også ble før renna ble bygd. Det var tungvint å fløte i dette vassdraget.
Fra Dårstultraktene ble det også fløta mye tømmer, her drev N.Haave privat fløting helt fram til krigen. I Fiskeløys var det fløtingsdam og det gikk renne herfra til Dårstulvatnet. Her var det ny dam, men her ble tømmeret fløta i vassfaret ned til Klypedammen. Herfra gikk det renne helt ned til Haavedammen og videre ut i Tinnelva. Denne renna var laga av runde stokker og ganske lita så det måtte bare sendes en og en tømmerstokk. Det var også problemer med å få den tett.I Mørkedal var det rennevakt, denne plassen har fått navnet Dritarberget. Oppsto det problemer med renna varsla vakta med å skyte et skudd med hagle for å varsle damvokterne. På slutten mens renna enda var intakt fløta Olav Schia ved i den, da hadde han med ungdom som hjelpere. Hans Vassbotten var med på dette og han hadde 50 øre dagen.
På 1800 tallet drev Ø Haave fløting i Lona. Her var det ikke renne så alt tømmeret ble fløta under vårflommen. I øvre og nedre Muttjønn var det reguleringsdammer, videre var det dam ved Fossbudammen og i Ståvåtjønn. Det var også noen skådammer i elva. Det må ha vert ganske store drifter også i disse områdene for i Stulsdalen er det rester etter tømmerkoie og stall med plass til flere hester, det er også lagt ned mye arbeid med dammer ol. Koiene i Stulsdalen ble kalt «Stulsdalskøytun» Olderfaren min var med på fløtinga her rundt 1880.