Det meste av det jeg har skrevet om her har jeg av notater jeg har samla ved at jeg har snakka med personer som har deltatt i fløtinga i Follsjøområdet i mange år. De gamle bildene på siden er private bilder som er tatt av min far og en av mine onkler .
Ole Arvid Vassbotten
Ellers har jeg brukt følgende bøker:
Øst-Telemarks Brukseierforening gjennom 50 år, 1903 til – 1953 Av: J. Hallesby
Fløting gjennom 300 år Av: Einar Østtvedt
Norsk fløtningshistorie II del 1860 – 1943 Av: Ragnvald Bødker
Skogbruk i Lisleherad gammel og ny tid Av: Sv. O. Flåten og A A Lansverk
Beskrivelse af Skiens vassdrag. Av: G Sæteren
Tegningen på forsiden » Fløtere løser tømmervase i fossen» Johannes Kølbel.
Fotoeier: (private foto) Ole Arvid Vassbotten
.jpg "Klikk på bildet for å se en leselig utgave")
Fra Aurstjønn til Bokke og fra Bokke til Follsjø ble det bygd renne i 1900, den var i bruk fram til 1921. Denne renna var laga som ei kasse av plank og låg på bukker med bjelker som gikk over renna. Dette gjorde at det var svært tungvint å gå i denne renna da en måtte bøye seg ned for hver bjelke. Det var enkle fløtingsdammer i begge utløp.
Esperåa renner fra Norstulvannet i Blefjell og ned i Follsjø. Fløtinga i denne elva ble det fløta fra Hellebergrenna og ned i Follsjø i vårflommen. Det var reguleringsdam av tømmer i Norstulvannet. Det var lite vann og rutte med så fløtinga foregikk en dag i «slengen», når vannet var brukt opp måtte en samle opp vann på nytt.
Det har vært dam i Teksjå lenge før den siste betongdammen ble bygd i 1943, så fløting har nok pågått i denne elva lenge før dette. Dette er et lite vassdrag og det var lite vann og ta av, derfor måtte fløtinga gjennomføres så raskt som mulig. Det var som regel vann nok til å fløte en dag, så alt måtte gjøres klart på forhånd. Flere steder rundt vannet ble det på isen lagt ut ringlenser som lå til isen gikk. Da ble tømmeret «kasta» og siden rodd eller seila med vinden i sopper til dammen der det ble samla. Når så vannet var stort nok ble tømmeret fløta ned elva så fort som mulig. Dette tok som tidligere nevnt ca. en dag, da var det ikke mer vann og ta av. I elvefaret var det bygd skådammer av stein og tømmer. Det var som regel 15 mann med på dette arbeidet og alle hadde sin faste plass i elva. Dette var viktig for jo mer erfaring en hadde på en spesiell plass i elva jo større var muligheten for å unngå floker og problemer.
I Saurtjønn er det også bygd en steindam, men i tidligere tider var det også her dam av tømmer. Da gikk det også renne fra dammen og ned i Follsjø. Denne renna var først bygd av runde stokker, men ble siden erstatta med ei plankerenne. Dårlig vedlikehold gjorde at denne renna fort ble ubrukelig og måtte rives. Tømmeret ble på slutten fløta i bekken som det sikkert også ble før renna ble bygd. Det var tungvint å fløte i dette vassdraget.
Fra Dårstultraktene ble det også fløta mye tømmer, her drev N.Haave privat fløting helt fram til krigen. I Fiskeløys var det fløtingsdam og det gikk renne herfra til Dårstulvatnet. Her var det ny dam, men her ble tømmeret fløta i vassfaret ned til Klypedammen. Herfra gikk det renne helt ned til Haavedammen og videre ut i Tinnelva. Denne renna var laga av runde stokker og ganske lita så det måtte bare sendes en og en tømmerstokk. Det var også problemer med å få den tett.I Mørkedal var det rennevakt, denne plassen har fått navnet Dritarberget. Oppsto det problemer med renna varsla vakta med å skyte et skudd med hagle for å varsle damvokterne. På slutten mens renna enda var intakt fløta Olav Schia ved i den, da hadde han med ungdom som hjelpere. Hans Vassbotten var med på dette og han hadde 50 øre dagen.
På 1800 tallet drev Ø Haave fløting i Lona. Her var det ikke renne så alt tømmeret ble fløta under vårflommen. I øvre og nedre Muttjønn var det reguleringsdammer, videre var det dam ved Fossbudammen og i Ståvåtjønn. Det var også noen skådammer i elva. Det må ha vert ganske store drifter også i disse områdene for i Stulsdalen er det rester etter tømmerkoie og stall med plass til flere hester, det er også lagt ned mye arbeid med dammer ol. Koiene i Stulsdalen ble kalt «Stulsdalskøytun» Olderfaren min var med på fløtinga her rundt 1880.
