Kategori: Ukategorisert

Tekst: Arne W. Aasland

Kor oppstod stadnamnet «Tinn», og kva betyr det eigentleg? Granskarane har prøvd seg på spørsmålet i hundre og femti år. Namnet kan vere to tusen år gammalt i germansk, og har kanskje ein forløpar i tidlegare språk. At det er det same «Tinn» som ligg i Tinne og Tinnes i sør, Tinnåa (el. Tinna) med Tinnoset i midten, Tinnsjå og bygda Tinn i nord, er udiskutabelt.

Men fagmiljøet har berre leita i Tinn, og landa på høgst ulike forklaringar, som alle verkar usikre. Denne forfattaren prøvde i årsskriftet for 2010 å peike på Tinnåa som opphavet. Her går eg vidare på det sporet, etter meir grubling og ei aha-oppleving frå namnegranskaren Per Hovda.

TOLKINGANE TIL NO

Starten på desse tolkingane var ei undring over bygdenamnet Tinn. Opphavet måtte jo liggje der. Den første forståinga baserte seg på landskapet. Embetsmenn på 1500-talet og seinare var ikkje gode i gammalnorsk/mellomnorsk, og kunne fordanske stadnamna. Vi finn skrivemåtar som «Tind» og «Tindsiø» frå den tida. Bakom låg nok ein tanke om at «tinn» handla om Gaustatoppen. Professor Sophus Bugge prøvde på 1800-talet å forklare bygdenamnet Tinn med «tjorn» i norrønt, og viste til dei mange vatna og tjørnene i landskapet. Tjorn kunne utvikle seg til «tirn» og så «tinn».

Namnegranskaren Albert Kjær, som redigerte storverket «Norske Gaardnavne» etter Oluf Rygh (Telemarksutgåve 1914), var trygg på at opphavet låg i hovudvassdraget og at berre Tinnsjå kunne setje namn på både bygda og utløpselva. Han meinte Tinnsjå kunne vere ein variant av sjønamnet Tisnaren i Sverige, der tis- er eit germansk verb for å lyse eller skine. Eit «Tisnir» frå starten kunne ha utvikla seg til «Tinnr» i gammalnorsk. Då bygda tok namnet Tinn, fekk vatnet då eit «sjå» i tillegg.

Alle seinare tolkingar har følgd Kjær på at «tinn» skildrar Tinnsjå. Truleg har ein også oppfatta Tinnsjå som «sjøen til bygda Tinn».

Frå namnegranskaren Eivind Vågslid kom 1984 endå ei forklaring basert på lystilhøve. Han såg for seg eit verb «å tinna», ein variant av det gamle, tyske zu zinden, om å skine, gløde. Verbet er rett nok ikkje registrert i gammalnorsk, men vi har jo «å tenne» i dag.

Ein heilt annan tanke blei i 1955 kasta fram av namnegranskaren Per Hovda (mannen bak eldremilliarden). Han bygde på forma på sjøen. Hovda hadde kone frå Atrå, og såg ofte Tinnsjå frå bilvegen gjennom Hovin. I bakkane ned mot Austbygde la han merke til at vatnet i nordenden hadde ein arm til Atrå og ein til Austbygde. Han konstruerte då eit urnordisk (eller urgermansk?) «Twiznir» om ein sjø med to greiner. Med lydreduksjon i apokopetida kunne det bli til «Tyznir» og så «Tinn» (via Tynnir?) gjennom ei lydutvikling han gjekk god for. Det er forstavinga «tvi» Hovda byggjer på her om noko som er kløyvd eller todelt, slik vi kjenner det frå talordet «tvo», frå Tvitjørnane, Tvisteinen, eller Twin Peaks…

Siste bladet i soga kom i Norske innsjønamn, bind 4 frå 2002 om Telemark. Der gav professor Kjell Venås si støtte til Per Hovda, truleg til både språk og etymologi, utan elles å tilføre noko som helst.

Ragnar Dybdal på Tinn museum (NIA) trur i eit skrift frå 2009 mest på tankane til Kjær og Vågslid. Under elgjakta, frå visse fjell i nord, har han sett ein spesiell lyseffekt på Tinnsjå, ei glødande flate sørover. Bygdebokforfattaren i Tinn meinte derimot at djupe Tinnsjå er eit mørkt vatn.

EI VURDERING

Denne forfattaren trur då at lys eller mørk sjø er lite sannsynlege kjenneteikn for dette store vatnet. Store vassflater varierer alltid etter tid på døgnet, vêr og årstider. Og Tinnsjå har i alle fall ikkje ein lys botn som pregar vatnet. At Tinnsjå er ein toarma eller kløyvd sjø, er vel heller ikkje det ein tenkjer på først. Mange vatn har rett nok namn etter form. Først og fremst er Tinnsjå lang og svingete, og folk har gjennom tidene opplevd han slik med båt eller med hest på isen. To bukter i nord kan diskuterast. Bukta inn til Austbygde er knapt ei bukt, og bukta inn til Atrå kan ein like gjerne rekne som avslutninga på sjølve vatnet. Den einaste armen, som t.o.m. kan ha vore lengre før, er den inn til Mæl (Rollag). Nemninga toarma eller kløyvd kunne høve betre på ei form som den Tyrifjorden har.

Tinnsjå og Tinnåa er namn over same lest, «tinn». Det er ikkje lett å vikle opp språkleg om «tinn» er brukt likeverdig fordi dei har noko felles, eller om «tinn» er grunnord i det eine og utmerkingsledd i det andre. Vi har ein del døme i Noreg på at vatn og utløpselv deler namn, som Mår og Mår i dette området. Meir vanleg er det at elva set namn på innsjøen, som Nidelva og Nisser (Nid og Nidsær) i Telemark/Agder. Drøfting av ein slik problematikk er heilt fråverande hos forskarane i tilfellet Tinnsjå/Tinnåa. Dei løfta aldri blikket og tenkte ut frå heile førekomsten av Tinn-namna, men låste seg heilt i Tinn og Tinnsjå.

Tinnåa er ei «fargerik» og variert elv, og dalen langs henne ei gammal ferdselsåre. Det «normale» ville vere at ho hadde sitt eige namn. Viss endinga «sjå» har vore med heile vegen om Tinnsjå, peikar det mot at «tinn» skildrar berre elva, og at Tinnsjå er eit sekundærnamn: «sjøen til elva Tinna».

For folk på Notodden blir det noko merkeleg ved at eit stadnamn frå ein innsjø nokre mil lengre nord skulle kome siglande nedover og vere treffande for ein markant foss og to eldgamle gardar ved Heddalsvatnet. I dag veit vi at hovudgardane i Heddal var busette for om lag fire tusen år sidan, og truleg noko før gardane i Tinn, etter gardsnamn og landskap å døme. Venta folket i Hitterdal (Heddal) eit tusenår med å setje namn på elva og på Tinne og Tinnes til tinndølane hadde skapt dette «Tisnir» eller «Twiznir»?

DEN TOARMA ELVA?

Eg har då hatt mest tru på elva som opphav, og fekk ei aha-oppleving då eg las om den «toarma» hos Per Hovda. Tinnfossen nedst i elva er todelt, kløyvd! Så innsåg eg at det korte elveløpet vidare til Heddalsvatnet også er meir eller mindre todelt. Det er svært vanleg at elvane fekk namn etter nedre del, der dei er mest vassrike og munnar ut i eit vatn eller ein fjord. Og der kom veidefolka og jordbrukarane, som tidleg sette namn på elvar. Så kraup namna oppover i vassdraga, for elvane var viktige vegvisarar. Elvenamna er den namnegruppa som mest har sett namn på innsjøar, dalar og kringliggande gardar.

TINNFOSSEN OG NEDRE ELVELØP

Fossenamnet er gjerne blitt skrive Tinnefoss/Tinnefossen og forklart som «Fossen til garden Tinne». Men folkeleg uttale er «tinnfoss», så langt eg kjenner til, oppvaksen nokså nær fossen. Berre halve fossen/elva høyrde til Tinne, den andre halvdelen til Tinnes. Eg vel her å tru at namnet seier dette er «Tinna sin foss». Vidare oppover finn vi Sagafoss, Lienfoss, Svelgfoss, Grønvollfoss og Årlifoss, med namn frå gardane, eller frå landskapet (Svelgfoss). Berre ein har i staden namnet til elva, den første og største. Tinnfossen hadde eit naturleg fall på nær 20 meter, og var eit sentralt landskapselement i dalen. I dag ser vi han berre i flaum.

Landskapet rundt fossen er fascinerande med kraftige og stabile bergformasjonar. Midt på fossetoppen står ein stor klippe, Midtskjæret, og lagar ein dobbel foss. Dei to falla er også ulike – det i vest nærmast loddrett, det i aust meir eit bratt stryk. Fossen landar i ei djup gryte som i flaum kokar av vassføyke.

Elva held fram i eit gjel som smalnar før det opnar seg etter kring 200 meter. I smalaste gjelet stod til 1953 ein høg bergknaus og kløyvde elva på ny, i eit austleg og eit vestleg løp. Den gamle trebrua over gjelet støtta seg på denne knausen. Dei to straumane blei til to løp, eit på kvar side av ei lang grusøyre, Tinnesøyra. ( I dag går heile elva i det austlege løpet etter senking av elvebotnen sist på 1950-talet.) For om lag tusen år sidan møtte elva Heddalsvatnet i nedre enden av denne grusøyra, altså som todelt. Går vi tre tusen år tilbake, gjekk fjorden frå Skien inn til fossefoten (17-18 moh. i dag). Heile tida gjennom dei siste tusenåra har altså fossen, og til dels elva, vore tydeleg kløyvd. Og det er innanfor denne perioden at elva fekk namn.

To store gardar blei tatt opp på kvar si side av utløpet i Heddalsvatnet, Tinne og Tinnes. At dei heiter dette, kan vel berre reflektere at namnet «Tinn» stod svært sterkt her. Dei ligg som portnarar til elva. Tinne er ein slags urgard i området, med store jordressursar (m.a. i dagens Tinnebyen) og skogar heilt til fylkesgrensa mot Buskerud. I skriftlege kjelder finn vi Tinne (a Tinnu) frå 1338. Namnet er tydeleg i dativ (på Tinne), truleg av nominativ «Tinna», faktisk same namn som elva. Tinne har vore både tingplass og lensmannsgard i Hitterdal. Tunet ligg som ei borg på ein høg rygg med utsyn (mot fiendar?) mange kilometer sørover i Heddalsvatnet. Tinnes ligg også på eit bergplatå ut mot vatnet. Garden er stor, og blei delt i to gode gardar alt på 1500-talet. Truleg har både Tinne og Tinnes ei fortid på 3-4 tusen år, slik arkeologane no har stadfesta om nokre gardar oppover i Heddal.

Eg tenkjer då at nedre delen av Tinnåa er sjølve episenteret for namnet Tinn. Elva kan i urnordisk tid hatt namnet Twizna, «den kløyvde», viss vi tilpassar teorien til Hovda for elv. Namnet utvikla seg mot enklare uttale, truleg til Twinna og så Tinna. Opphavet ligg både i fossen og resten av utløpet mot Heddalsvatnet. Truleg heitte både fossen og elva først Twizna, men då namnet etter kvart blei brukt om elva vidare, måtte ein markere fossefallet med «foss». Elva gav namn til vatnet ho kom frå, Tinnsjå, som då blei «sjøen til Tinna». Med tidleg namnsetting i sør kan dette ha skjedd for eit par tusen år sidan. Tinnoset blei utfallsosen frå Tinnsjå, som Glåmos for Glåma.

DEN TOGREINA OG DEN FLEIRGREINA

Heddal skriv seg frå Hiterdal, og dei fleste teoriar om namnet knyter seg til elva. Ein har tenkt på både kald elv («eitra») og varm elv («heitra»). Albert Kjær trudde meir på ei «Hitra», som på linje med øya i Trøndelag betyr den mangeflika eller oppsplitta. Det er ikkje tvil om at elva i nedre del har hatt stadig varierande løp over deltaområda mot Heddalsvatnet. Berre i seinare tider har ho vore kanalisert. Då veidefolk kom oppover fjorden for fem-seks tusen år sidan, og jordbrukarar etter dei, måtte dei skilje dei to store elvane i fjordbotnen (Heddalsvatnet) frå kvarandre. Den todelte og den mangeflika ville vere ei høgst forståeleg rettleiing.

BYGDENAMNET TINN?

Med desse teoriane om «Tinn» vil nokon meine at opphavet til bygdenamnet blir ei gåte. Det treng ikkje vere det. Tinn som bygdenamn dukkar opp første gongen i 1358 (20 år seinare enn garden Tinne i sør, utan at vi skal leggje stor vekt på det), men kan ha vore i bruk før det. Frå gammalt var Tinn spreidde grender, og knapt ei samla bygd. Men kyrkja hadde etablert seg, med stavkyrkjer på Rollag (Mæl) og i Atrå på 1100-talet, litt seinare på Dale. Kyrkja hadde behov for å skape eit namn for prestegjeldet. Det som kunne binde saman, var Tinnsjå, som dei truleg oppfatta som sjåen til området Tinn. Og Tinn var ikkje brukt som bygdenamn lengre sør, for der var dalen til Tinna overskygga av Hiterdal-namnet, og (kanskje seinare?) Gransherad.

At Tinnsjå ein gong heitte berre Tinnir eller Twiznir, er teoretisk sett mogeleg. Men det er og blir ei gjetting. Eg baserer meg på at «sjå» har vore i namnet heile tida, for ordet er brukt i området om andre store vatn, som Follsjå, Langesjå og Sjåen (eller Sjåvatn), det siste oppe på fjellet vest for Tinnsjå. Alle desse var viktige vatn som tidleg må ha fått namn.

KONKLUSJON

Namnet Tinn har altså oppstått i nedre enden av ei viktig elv, Tinna/Tinnåa, og på sedvanleg vis breidd seg oppover i elva, i følgje med veidefolk og jordbrukarar. Det var like viktig å namnsette Tinna som Hitra (Heddøla) då folk kom inn fjorden frå havet. Viss namnet Tinn handlar om noko som er splitta eller todelt, er nedre del av Tinna eit langt meir overtydande treffpunkt enn Tinnsjå.

Tar eg likevel feil når eg snur gammal forsking på hovudet, så meiner eg at forskarane skuldar folk i Telemark å gjere ein skikkeleg jobb, der også elva og gardane i sør blir inkluderte i resonnementet. Og ein bør ikkje tenkje berre filologi om «Tinn», men òg ta i bruk historisk og geografisk kunnskap.

KJELDELISTE
Ragnar Dybdal: Tolv stadnamn i Tinn. NIA 2010
Eivind Vågslid: Stadnamntydingar IV, 1984
Kjell Venås: Norske innsjønamn IV, 2002
Sandnes og Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon, 1997
O. Rygh: Norske Elvenavne, 1904
O. Stemshaug: Namn i Noreg, 1973
Kjell Rasmussen: Kasin-graven, en stridsøksgrav fra Y. steinalder i Heddal, Notodden historielags årsskrift 1989.
Bjarne Berge, kraftverksjef Tinfos AS
Nettkilde: Norgeskart.no, om avstander i vassdraget, formen på Tinnsjå og skrivemåter av lokale stedsnavn.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Stua fra Busnes
av: Anund Johannes Grini

Busnesstugo fra Austre Busnes i Gransherad, er automatisk fredet og står i dag på Heddal bygdetun.

Stua stod opprinnelig på gården Austre Busnes i Gransherad. I 1976 godkjente Notodden kommune riving av det freda bygget, da det skulle bygges nytt våningshus på gården. Bygningen ble solgt og flyttet til Tønsberg i 1976. Gjennom en avisartikkel ble saken kjent for Fylkesantikveren og Riksantikveren, og det ble bestemt at bygget skulle tilbake til kommunen. Plasseringen ble Heddal bygdetun, og bygget ble oppført der i 1980.

Ombygginger

Busnesstoga fremstår ikke i dag slik som den opprinnelig ble bygget. Den har blitt endret flere ganger, og den største ombyggingen skjedde rundt 1850, da bygget fikk to etasjer. 

Trolig ble stua bygget som en årestue, og flere spor i bygget tyder på det. Årestuene hadde et åpent ildsted midt på gulvet, og en åpning i taket kalt «ljore» hvor røyken kunne komme ut.

Det er bevart fire glugger i veggene, som var vanlige i årestuene, både til å se gjennom og til lufting for å holde fyr på åren. Ellers kom mye av lyset inn gjennom Ljoren i taket.

Senere har bygget fått peis og pipe som på bygdene i Norge ble vanlig utover på 1600 tallet. Taket har da blitt bygget om, og det har blitt satt inn vinduer.

Den siste ombyggingen ble gjort på 1850-tallet, og det ble laftet inn fem nye stokker i veggen for å få en ekstra etasje. Andre etasjen ble også bygget noe større, som kan ses på bildet under, og det ble etablert en sval under overbygget. På baksiden av bygget er enkelte stokker skjøtet, og man kan se forskjell på dimensjonene på nye og gamle stokker i andre etasjen.

Datering

Bygningen ble lenge antatt å være fra 1300-tallet, men er i dag antatt å være fra siste del av 1500-tallet. Det ble utført dendroboringer i 1997, men disse har vært uten resultat. En av stokk ble datert til 1692/93, men er trolig fra en ombygging, og ikke en del av det opprinnelige tømmeret.

Arne Berg har skrevet at det eldste tømmeret trolig er fra før 1600, men for å få en eksakt datering må det gjøres flere undersøkelsen.

Flytting og restaurering

Etter at stua ble revet, ble den liggende i flere år før den ble satt opp igjen. Ved oppføring måtte råteskader ble utbedres, og det ble lagt torvtak.

Alt interiøret ble ikke med bygget når det ble flyttet til bygdetunet, men i 2015 ble ei melkehylle, et framskap og et roskap gitt i gave til museet. I dag inneholder bygget interiør fra alle periodene av byggets historie.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fra boken «Det var den gang- : et tilbakeblikk på Notodden og bygdene omkring»
av Ragnar Moen

En av byens best kjente forretningsmenn, O. Aug Aarnes, runder fredag den 27 ds. 50-års milepelen. Han er født på Aarnes i Nes, og kom til  Notodden i 1907 som visergutt og handelsbetjent hos Jonas Lie. Etter  i halvannet år å ha bestyrt en filial som Jonas Lie startet i daværende Barikmos gård på Ramberghjørnet, startet han sin egen forretning i Josef Bommens gård i Storgaten, den han senere kjøpte, og hvor i alle årene siden har hatt forretning.

Aarnes har vært medlem av Notodden handelstandforening i alle de år ha har drevet forretning. Han har vært medlem av styret i 13 år, derav formann i 5 år.

I 10 – 12 år har han vært medlem av direksjonen i Skien – Telemark  Dampskipsselskap, og i flere år styremedlem i Øst-Telemarkens Automobilselskap, som representant for dampskipsselskapet. Han har vært styremedlem i Jeger og Fiskeforeningen, derav en tid som formann.

Aarneb var i yngre år en fremragende friidrettsmann, mangeårig medlem av Snøgg og formann for friidrettsgruppen. Det var på den tid Snøgg sto som nr. 1 som friidrettsutøvere i fylket. Omkring årene 1911 – 16 sopte Snøgg inn de fleste og beste premier, som friidrettsstevnene den gang hadde til rådighet. Aarnes spesialitet var høydehopp. Hans 1,83,5 sto som Telemarksrekord i ikke mindre enn omkring 20 år, da den omsider ble slått av Leif Pedersen, Odd.

Aarnes var blandt de 3 høydehoppere som ble uttatt til å representere Norge ved Olympiaden i Stockholm.

Vi spør Aarnes om hans erfaringer som forretningsmann gjennom de mange år.

Min erfaring er først og fremst at forretningslivet er et slit med magert utbytte. Det er ikke så rett mange år siden butikken var opp til klokken 10 om kvelden, vi kunde ikke stenge klokken 6 som nå. Men i en henseende er det framgang: Kundene er ikke så fordringsfulle som før, en tilfeldig kunde gjør ikke lenger krav på at visergutten skal renne avgårde med en pakke fyrstikker til ham, kanskje lang vei.

Hvordan har du likt arbeidet i dampskipsselskapet ?

Siden jernbanen kom og buss- og biltrafikken ha skutt slik vekst, har selskapet arbeidet tungt. Under mitt arbeid i forskjellige komiteer vedr. selskapet har jeg også funnet det særlig nedstemmende at selv Vest-Telemark, for hvem dampskipsfarten fremdeles har stor betydning, likevel viser en sørgelig liten interesse for båfarten. Og uten øket statstilskudd er det vanskelig om selskapet er i stand til å klare seg. De 2500  –  3000 kroner selskapet har hatt i statsstøtte de siste årene, er for ingenting å regne. Det er for tiden 65 mennesker i selskapets tjeneste, og tar en i betraktning den betydning båttrafikken fremdeles har for Telemark, vilde en statsstøtte på 15.000 kroner være fullt ut berettiget.

Som tilfelle er med de felste landsens sønner går også Aarnes interesser til skog og mark og det friske liv en kan hengi seg til i naturens svale skjød. I sin egenskap av jeger og fisker har han også av sin sterkt opptatte tid tatt seg høve til å trenge inn i skogens og fjellets trylleri. Men noen monoman jeger og fisker er han ikke, hans interesse for friluftsliv har gitt seg samfundsbyggende utslag. På et skogstykke Aarnes eier på fjellet i Seterbø krets i Nes har han i de siste 10 år plantet ut omkring 30.000 skogplanter, vesentlig fure, og han har nå den glede å se den grisne skogen bli frodig og lubben igjen. Det er ingen spekulasjon, og det gir ikke pengene igjen hverken idag eller imorgen. Men det vokser og gror på det vesle stykke Norge som skogen dekker, og kunn denne såmanns virksomhet bli til eksempel og etterfølgelse for andre eiere av utdøende skogvidder, da ville det også gå fortere og bedre med å realisere den stolte devisen ” et større Norge”.

På et herlig utsiktspunkt på denne eiendom har Aarnes reist en hytte, hvorfra en har oversyn over et av de skjønneste panoramaer som kan oppdrives i Norge.

Denne trangen til å plante og se det vokse og gro har også gitt seg utslag i Aarnes arbeid på eiedommen her i byen. Ut av det rene villniss av et tomtestykke mot Våladalen har han gjort en frodig liten have, der eple- og plommetrær står tett som i en planteskole. Han har også virkelig drevet det til å selge frukttrær, som han selv med egne hender har podet. En arm av Vålabekken gikk fordum gjennom den opprinnelige timteparsell. Haven er altså fra først av et steinutt eleveleie, men gjennom de over 20 år har han i sine såkaldte fristunder morgen og kveld lagte stein på stein, så den groneme jorden er blitt til have.

Ellers er Aarnes en ihuga venn av all nasjonal reising. Hans heim er karakterisert av solid norsk nasjonal stil, der et praktfult møblement med treskurd og rosemaling av kunstneren Lars Kinsarvik danner grunn tonen. Omkring dette grupperer seg et antall av arvestykker fra og med 1700 tallet, og blandt den rike samling av oldsaker av hjemlig opprinnelse merker vi oss et virkelig kunstverk, utført av den første ordfører i Sauherad, Torjus Sauar. Det er høvret til en hestesele, som sikkert i sin tid har vært en av de staseligste som har kledd noen hest i Sauherad.

En grein av Aarnes mange interesser har omfattet hunder og hundedressur. Hans ”Klang” opptrådte i en rekke år som vinner av de beste premier på alle hundeutstillinger. Det ble etterhvert så god klang i navnet, at hunden ble solgt til Oslo for 1000 kroner. En av Klangs etterkommere av sammen navn utførte den enestående dåd å redde en liten gutt fra drukningsdøden under en av storflommen på Nesøya for 3 – 4 år siden. Etter statuttene kunne en hund ikke få belønning av Carnegies heltefond, men Klang har likevel fått sitt navn i gull idet dens billede er forstørret og opphengt i Norsk Kennelklubbs lokaler i Oslo, med behørig dedikasjonsord.

Som det vil fremgå av ovenstående er det en allsidig interessert og virksom mann somher går over middagshaugen.

Når det tilføyes av det kommunale styr of stell ikke har hatt bruk for hans innsikt og virketrang, og at han forøvrig heller ikke har banket på der, er også disse par omstendigheter bidrag til hans karakteristikk.

” Teledølen” hjerteligsste gratulasjon.
(Teledølen, onsdag 25. mai 1938.)

TIL TOPPEN AV SIDEN

Utarbeida av Edgar Gundersen (2017)

NOTODDEN BAD (BADET)
Oppført: 1913
REVET (etter brann)

Landets første kommunale bad.

Arkitekt: Helge Blix, leder ved Hydros arkitektkontor

(Helge Blix var sønn av salmedikteren Elias Blix og bror til satiretegneren Ragnvald Blix).

Basseng: 12,5 meter.

Oppvarmet med overskuddsdamp fra Notodden Salpeterfabrikker, et tidlig eksempel på energigjenvinning.

Revet av kommunen etter en brann (11.feb. 1976) som totalskadet garderobeanlegget som var bygd av trevirke, og ga store skader i taket. Bygningen – murkonstruksjonen – var like hel etter brannen.

Det er vanskelig å finne bilder av NOTODDEN BAD. Her er et prospektkort, et mer tilfeldig et og et som viser NOTODDEN bad etter at et rivningsfirma har fjernet taket og blottlagt det utbrente garderobeanlegget..

TIL TOPPEN AV SIDEN

(Trykk på bildet for å se det større)

TIL TOPPEN AV SIDEN

Utarbeida av Edgar Gundersen (2017)

Oppført: 1909
Byggmester og murmester: Ukjent

Arkitekt i 1909: Ukjent, muligens Raguel Arni Bjarnason.

Arkitekt ved ombygging av loftetasje til bolig i 1930: Byggmester Raguel Arni Bjarnason fra Island.
(Bjarnason bosatte seg på Notodden i 1908, så han kan ha vært arkitekten bak den opprinnelige gården fra 1909)

Byggherre: Anne Sætre (fra Øvre Sætre, der Høgskolen i Sørøst-Norge ligger nå)

Når en kvinne og bondedatter var byggherre til sentrumsgårder blir det gjerne forklart med at det førte til lavere beskatning. Mulig at det er hele forklaringen for noen leiegårder. I Anne Sætres tilfelle var det neppe hele forklaringa. Hennes livsløp tegner bildet av en sterk kvinne med vilje til å stå på egne bein.

En annen kvinne, Anna Semb fra Tinnesgata, dreiv forretning i SÆTREGÅRDEN i en mannsalder.

SÆTREGÅRDEN er en kombinert forretnings- og leiegård med utstillingsvinduer i første etasje og krysspostvinduer med pedimenter over og en særegen utforming på karmene. Arealet inni pedimentene har en egen knudrete overflate.

Lista i skillet mellom forretningetasjen og boligetasjen er bredere enn vanlig og brutt opp med med innsunkne partier.

Bygningen har tre arker på fasaden mot Bj. Bj. gate.

SÆTREGÅRDEN har ikke gjennomgått noen store fasadeendringer. Utstillingsvinduet til venstre er større enn de andre og kan være en endring fra opprinnelsen.

Bygningens opprinnelse kan ikke spores i kommunens arkiv, annet enn at det i 1908 henvises til tegninger av gården i forbindelse med en av nabogårdene.

Reguleringsmessig status: Relativ trygg, kan ikke rives uten en omfattende forutgående prosess.

Status i verdensarven: Interessant objekt i den oppsluttende Jugendbyen

Foto: Edgar Gundersen samt arkivfoto

TIL TOPPEN AV SIDEN

Avskrift fra avisa «Rjukan» onsdag 3. desember 1913

Nyt byggemateriale.

Noget nyt for Notodden paa bygningsvæsenets omraade maa vel sies at være den smakfulde og nette bygning, som nu er ifærd med at reise sig paa høire side av broen ved a/s Conrad Olsen. Den er nemlig helt opsat av cementblokker fra det nye cementstøperi i Porsgrund.

Bygningens bygmestre er. Albr. Hansen og Bjarnesen. Deres første mesterhaandværk ved opførelsen av denne byging med helt ny konstruktion tjener dem til ære. Den er smakfuldt og stilig opsat, virker forskjønnende paa omgivelserne og fiffer op paa strøket.

-Hvordan stiller det sig med prisbilligheten? Blir dette byggemateriel billigere end almindelig mursten?

-Ja en slik bygning falder meget billig, svarte bygmester Albr. Hansen «Telefylket» Hver kvadratmeter kommer paa ca. 7 kroner idet cementblokkene frit paa Notodden koster 5 kr. pr. kvadratmeter og opsætningen av disse ved muring etc. kommer paa vel et par kroner pr. kvadratmeter. Jeg antar at denne bygning, er kalkulert til kr. 6000, vilde hvis den hadde været opført av mursten, kommet paa ca. 10000 kroner

-Hvordan vil det stille sig med ildsikerheten og varmen ved dette nye bygningsmateriet?

– Bedre end i murhus. Baade godt og varmt vil det bli og brandsikkert ogsaa.

-Hvem skal saa ha sin residens her i dette cementblokhus?

-Blikkenslager Andersen. Allerede i næste uke agter han at flytte værkstedet sit fra Næsøia hit og selv ta leiligheterne i besiddelse i 2den etage.

-Hvem har saa levert det øvrige materiel til bygningen?

-Træmaterialerne er levert av a/s Corad Olsen og Tinfos jernværk bjælker, differdingen og de galvaniserte plater til taktækningen av a/s Coward’s jernvare-forretning.

-Er der flere av denslags bygninger under opseiling her?

-Antagelig kommer gaardeier Rollag til at opføre en lignende cementstensbygning. Han har iethvertfald konferert med mig derom og uttalt sig meget rosende om den nye bygning ved broen. Jeg skulde ants, sluttet hr. Hansen at dette nye byg-ningsmateriale nok med tiden vil komme i hævd her paa vort sted ogsaa. I Skien, Porsgrund og de nedre distrikter er allerede flere cementstenhuse under opførelse, likesom man paa Rjukan for tiden bygger en større arbeiderbolig av dette nutidens mest moderne og billigste bygningsmateriale.

„Telefylket»

TIL TOPPEN AV SIDEN

Notodden bystyre holdt igår møte til endelig vedtagelse av gate-navnene

Efter endel diskusjon om av-stemningsmåten, opstod en lengre debatt, hvor der også fremkom mange nye forslag til gatenavn.

Av debatten gjengir vi i all korthet:
Skolebestyrer Asland likte ikke de 23 bygdenavn soen komiteen hadde foreslått, og hadde snakket med mange innflyttede bygdefolk som var av samme mening. Det vilde være meget bedre å erstatte bygdenavnene med kjente kunstnernavn med rot i Telemarks tradisjon og kultur. Mosstrendingene vilde sikkert sette mer pris på Håvard Gibøens gate enn Mosstrandsgaten, og likeså høres Olav Bjålands gate bedre ut enn Kviteseids gate. Tal. syntes det var absolutt riktig som nevnt i avisen å knytte Bernt Støylens navn til en av gatene.

Asland fremsatte forslag om 23 nye navn istedenfor bygdenavnene, og en god del av tal.s navneforslag blev vedtatt.

Halvor Tveiten var helt enig med Asland. Aa komme med Seljords og Brunkebergs gate ute på Tveiten hører ingen steds hjemme. Forbi Barnehjemmet har det fra gammelt av hett Brattrein, og han vilde anbefale dette navn.

John Næset trodde at den mest praktiske løsning av saken, eftersom mange av gatene ikke er bebygget enda, vilde ha vært foreløbig å bare sette nummer på dem, og så kalt de op efter hvert som det blir bruk for dem.

Jens Røkke: Vi får trøste oss med det gamle ordet at navnet skjemmer ingen. Om vi vedtar et navn som det nu er misnøie med, så kan det jo bli kjært efter hvert.

Ordf.: Den første komite holdt sig nokså langt ute i periferien, på Grønland og Svalbard osv., den nye komité har holdt sig på mere hjemlig grunn. Men likevel har den beholdt meningsløse navn som Erik Raudes vei og Svalbards gate. De folk som virkelig har gjort noe for Notodden, er ikke blitt opkalt, som f.eks. Bernt Støylen, og den første bestyrer av Notodden folkeskole, Bjørn Evje.

Johan Randby syntes at i en slik arbeiderby som Notodden burde noen av arbeiderpartiets førere opkalles, f.eks. Holtermann Knudsen og Anders Buen.

Røkke påtalte at skolestyrets formann, som burde forutsettes å vite bedre, i siste møte uttalte at «gata» var jargon, skulde noe være jargon, måtte det være «gaten»

Mathis Tinne: Det er vanskelig å gjøre alle tillags, det viser sig her. Det er beklagelig at de som er mest nidkære til å komme med forslag her, ikke har kommet til komiteen med dette før.

Asland svarte at når så ikke var skjedd, var det først i bystyrekartet, han hadde fått greit inn blikk i navnene.

Telegrafbest. Henriksen vilde fremkaste den tanke, at man nu godkjente gatenavnene uten nærmere å fiksere dem til bestemte gater, så kunde de settes på efter hvert.

Borgerm. uttalte at noe slikt som av Henriksen antydet, ikke var gjennemførlig av hensyn til byens matrikul.

Efterat flere talere hadde hatt ordet, gikk man til avstemning over de forskj. navn. I fkorthets skyld gjengies her enkelte av de mest omdisputerte navn, hvad de skal herefter hete iflg, bystyrets beslutning.

Mot, 2 st. vedtokes at der den bestemte form «gaten» forekommer, skal det hete «gata», altså Storgata, Telegata, Tinnesgata o.s.v.

Videre vedtokes:

Anundskåsveien, Bergstuguvegen Landstads gate istedenfor Neslands gate, Tolleiv Huvestadsgate istedenfor Bedehusgaten. Eirik Raudes vei blev forandret til Hamsuns gate, og Brunkebergs gate til Grønli gate. Alexander Kiellands gate blev enst. forandret til Bernt Støylens gate.

Mot 4 st. besl. Hiterdalsveien forandret til Heddalsvegen. Den tidl. Hamsuns gate blev enst. kalt Asbjørn Knudsens gate. Henrik Ibsens gate blev forandret til Vålaskeiet, og Haralds gate tal Linbursdokka. Islandsveien besl. forandret til Hjalmar Johansens gate

Mot 5 st. ble. Jønsiveien forandret til Sauheradveien og Lisleheradveien med 18 mot 18 st. forandret til Lisleheradvegen. Sætrejordet blev mot 1 st. besl. bibeholdt. Saulands gate blev kalt Anders Buens gate. Likeså blev Holtermann Knudsen og Kyrre Grepp opkalt.

Av andre navn som blev vedtatt nevnes: Bjørn Evjesgt., Olav Bjålandsgt., Håvard Gibøensgt, Peter Hognestadsgt., Tuddalsgate ordf. Srandlisgate og magistrat Jensensgate

Fra Telen 7. mars 1935

TIL TOPPEN AV SIDEN

Utarbeida av Edgar Gundersen (2017)

Oppført 1910
Her har det vært hotell med ulike navn oppigjennom: Fru Waagbøs Hotell, Grand Hotell, Hotell BONDEHEIMEN og Sentrum Hotell.

Stallen til vognmann Johansen, seinere kalt Bil-Johansen, blei revet for å gi plass til BONDEHEIMEN.

Arkitekt: Conrad Olsen
Conrad Olsen blei født i Bærum i 1881 og var sønn av trelasthandler og byggmester Joh. Olsen.

I 1900 bodde han i Oslo og var arkitektlærling.

I 1910, da BONDEHEIMEN blei oppført, bodde han og kona Dagny (også fra Oslo) på Tinnemoen (dvs. et eller annet sted mellom Grønnebyen og Rambern. De leide hos kasserer ved Rjukanbanen Tellef Dahll (født i London). Conrad oppga da sitt yrke som «Materialhandel Arkitekt».

På Notodden tegna han BONDEHEIMEN og den speilvendte tvillingen VOCTORIA på kvartalshjørnet i andre enden av gata.

Conrad Olsen er ikke oppført i «Arkitektmatrikkelen» (Trond M. E. Dancke: NORSKE ARKITEKTER før 1914, Norsk Arkitekturmuseum, Oslo 2000)

(Jeg har ikke undersøkt om Conrad og Dagny fikk barn her og således om det kan finnes etterslekt på Notodden)

Den første av gårdene i murbyen vår hvor det blei gjort store inngrep på toppetasjen/loftet var LIEGÅRDEN i Telegata. Den neste var BONDEHEIMEN. Den fikk bytta ut loftsetasjen med en ny fjerdeetasje en gang i 50-åra. Med det kan vi si at vi er inne i en rekke av forskjellige måter å tygge istykker toppetasjene på. Noe som pågår ufortrødent videre sjøl om vi skriver 2016 og er verdensarvby med akkurat vår lille murby som oppsluttede verdi.

Etter noen år var det ikke «fint» nok med med ny lue på toppen av BONDEHEIMEN heller, så man reiv den lissågodt ned.

Olav Fyrileiv for utsmykningen av kafeen Telestova BONDEHEIMENS førsteetasje.

Murmester ukjent.

Byggmester: Julius Hansen.

Byggherre: Ingeniør O. O. Sem, dr. O. Tho og arkitekt Conrad Olsen.

Sem var fra Heddal, Tho syns jeg huske var fra Gransherad.

PS. Til de som leiter etter gamle bilder de aldri har sett før så ligger det et i den lille serien her

TIL TOPPEN AV SIDEN

«Gå til patentavdelingen!»

Tekst: Trond Aasland

Selskapet som i dag bærer navnet Moreld Minox nærmer seg 30 år som leverandør til den petrokjemiske industrien. Minox-teknologien har imidlertid en enda litt lengre historie. Den bygger på en prosess som både er smart og var sterkt ønsket da den ble utviklet i årene 1985-1990 av Hydros forskningssenter i Porsgrunn og Minox, den gang et heleid selskap innenfor Norsk Hydro.

Men hvordan var det at det egentlig gikk til – fra idé til produktutvikling og fram mot det første salget? Minox har sitt utspring på Notodden, og det er her virksomheten drives og utvikles også i dag.

Noen av svarene finner vi i boka «Hydranten», skrevet av Norolf Henriksen, mannen som tok ut det første patentet. Han er en av svært få teknologer som har satt seg ned og gjenfortalt sin industrielle karriere. Han skriver både om patenter, omstilling i industrien og om mennesker han har møtt og samarbeidet med. «Hydranten» fremstår som en svært viktig kilde til å forstå Hydros utvikling på Notodden fra tidlig 1950-tall og fire tiår framover. Boka er til salgs hos Notodden historielag. Her skal vi se nærmere på Minox, som et utvalgt eksempel i boka.

Tar det som en utfordring

Med sin industrielle utdanning og bakgrunn var det ikke opplagt at Norolf Henriksen skulle komme opp med helt nye løsninger for å fjerne oksygen fra flytende væsker i rør og dermed hindre korrosjon. Men i boka finner vi flere eksempler på at han ikke var redd for å utfordre både seg selv og sine ingeniør-kolleger.

Tidlig på 1980-tallet var det kommet en forespørsel fra selskapet Norsk Energi til Norsk Hydro Electrolysers om bruk av hydrogen offshore, altså i petroleumsvirksomheten til havs.  Mer presis handlet det om at man ønsket å fjerne oksygen fra vann som injiseres i oljebrønner for å kunne øke uttaket av olje. Henvendelsen ble tatt som en utfordring, forteller Henriksen.

Han var kjent med at det amerikanske selskapet Conoco hadde utviklet en prosess hvor hydrogen reagerer med oksygen. Men etter hvert kom han til at det ville være bedre å bruke nitrogen til å strippe oksygen fra vann. Han så for seg at det skulle skje i et konvensjonelt tårn, og deretter skulle utstrippet oksygen fjernes fra nitrogen gjennom det man kalte katalytisk forbrenning med hydrogen. En åpenbar fordel med denne metoden er at en unngår et større forbruk av naturgass. Ulempen er at en må installere et elektrolyseanlegg for produksjon av hydrogen på selve plattformen. I neste trinn ble det innledet samarbeid med Hydros forskningssenter på Herøya. Forskere her foreslo å bruke metanol i stedet for hydrogen som brensel. To testrigger ble reist på Herøya og viste seg å fungere utmerket.

Ikke fem, men to trinn

Henriksen hadde imidlertid tanker om et mer avansert anlegg. Det vil si: Ambisjonen var at det skulle bli et anlegg med bare to trinn, ikke fem trinn som man jobbet ut fra, og som en stund ble vurdert som mest realistisk. Så langt var man kommet da Henriksen stilte i et møte med teknisk direktør Ole Hannibal Lie og fikk mulighet til å orientere om prosjektet. Lie sin kommentar kom nokså kjapt: «Gå til patentavdelingen!» Og det var nettopp det Henriksen gjorde.

Saltvann av «Nordsjø-kvalitet»

Patentsøknader ble innlevert og etter hvert godkjent i mange land. Et utviklingsprosjekt kom i gang, og selskapets Hydro Minox a.s. ble etablert. Norolf Henriksen ble satt til å lede det nye selskapet. Den videre utvikling foregikk i flere trinn, via mindre testanlegg til et fullskala-anlegg. Dette ble lagt til Risør, som også hadde den fordel at en fikk tilgang til sjøvann av tilnærmet «Nordsjø-kvalitet»

Utfordringer dukket opp, men ble overvunnet. De hadde bygd og kunne testkjøre et anlegg hvor det ikke var nødvendig å bruke kjemikalier. Ikke overraskende var nå interessen vekket hos en rekke oljeselskaper, og Henriksen forteller at Saga Petroleum ganske snart ønsket testkjøring i full skala. Da den falt heldig ut, fulgte bestilling av et stort Minox-anlegg til A-plattformen på Snorre-feltet i Nordsjøen. Saga kunne seinere opplyse at de med dette anlegget hadde spart Snorre-prosjektet for et betydelig beløp, så mye som 250 millioner kroner.

Og resten er historie…

I 1990 dukket et bilde av Minox-anlegget opp på forsiden i det internasjonale tidsskriftet Offshore engineer», ledsaget av en artikkel som omtalte alle fordelene ved anlegget. Og – som det heter: Resten er historie. Til dags dato er rundt 30 systemer levert over hele verden.

Selskapet har for få år siden endret navn til Moreld Minox, men holder fortsatt til i det vi kaller ØTA-bygget i sørenden av Tveiten. Selskapet drives med overskudd og hadde en årsomsetning på 135 millioner kroner (2023). Steg for steg har det vokst og har i dag ca 30 ansatte. I dag er det ikke lenger Minox 1 som gjelder. I årene 2022-25 har Minox utviklet og kvalifisert den femte generasjonen av teknologien.

Den foreløpig siste leveransen fra Moreld Minox (desember -24) gikk til Shell i Nigeria og består av to fjerde generasjon Minox-deox- system (se bildet). Installasjonen erstatter systemet som Minox leverte i 2002. Den er en del av et stort såkalt Life Extension- program for BONGA FPSO og vil bidra til å øke produksjonen. Igangkjøringen planlagt å komme i gang tidlig i 2026.

Noen år etter utgivelsen av «Hydranten – lang dag i industrien» deltok Norolf Henriksen på historielagets høstmøte. Ganske uanmeldt grep han ordet og fortalte at han ønsket å overlate restopplaget til Notodden historielag. Gaven ble selvsagt tatt imot med stor takk. Norolfs familie har også rett til å ta ut bøker. Boka anbefales. Den er i sannhet en beretning om et langt og mangfoldig liv i industriens tjeneste. Den kan kjøpes ved å kontakte historielaget og selges for kr.  150.

Boken kan bestilles hos Notodden Historielag, gå til salgssiden her