Kategori: Hydros historie

Bjørnesirkus for eksperter

Bjørnungen som ble dressert av ingeniør Bjarne Hansen skrev norsk industrihistorie. I juli 1905 underholdt den ekspertkomiteen som var kommet til Notodden. Mer enn en gang ga den Eyde og hans folk et aldri så lite pusterom.

Det finnes mange bjørnehistorier – men kanskje bare én om en bjørn som skriver industrihistorie. For det gjorde en ung bjørn på Notodden sommeren 1905.

Mer enn én gang sto en flokk vitenskapsmenn fra mange land og lo høyt av alt det rare ingeniør Bjarne Hansen hadde lært bjørnen å gjøre.

Alt gikk ikke på skinner på forsøksfabrikken på Notodden. Det var heller ikke alltid så lett å gi klare svar på alle vanskelige spørsmål som ekspertene stilte. Noen steder trengtes det en opprydning før ekspertene kunne slippes inn. Alt ekspertene fikk med seg av inntrykk og opplevelser var viktig – for de skulle gi en anbefaling til banken i Paris som skulle gi penger til prosjektet. For dem som sto bak prosjektet, kunne forskjellen på et ja og et nei være dramatisk.

«Bjørnen er løs! Bjørnen er løs!» ble det plutselig ropt ut over anleggsområdet. Forskrekkelsen varte ikke så lenge, for snart forsto ekspertene at det var Bjarne Hansens bjørnesirkus som var i gang. Og mens Bjarne og bjørnen underholdt, fikk andre akkurat den tiden de trengte til å rydde vekk rot og gjøre klar på neste stoppested for ekspertene.

Men hvordan kunne en bjørn bli så tam – og hvordan kunne den havne på en fabrikk på Notodden?

Historien er nesten ikke til å tro: 25. mars 1904 ble det felt ei bjørnebinne i Hjartdal. To jegere fra Kristiania hadde betalt 400 kroner for å få skyte bjørnen når den kom ut av hiet. Det ingen visste, var at binna etterlot seg tre små unger. De var så små at de ikke kunne ta til seg annet enn flytende næring og måtte stelles som spedbarn.

Bare en av dem levde opp. Den ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal, som foret bjørnungen med morsmelk som de fikk av Tora Våle, som hadde fått sin første sønn, Torbjørn, halvannen måneds tid tidligere. Det var en vanlig oppfatning den gangen at bjørnunger tåler kumelk dårlig, men at de livnærer seg meget godt på morsmelk.

Den lille gutten måtte dele morsmelka med bjørnungen og begge vokste godt. Bjørnungen skal ha vært «snill og grei».

Likevel var det ingen som mente det var mulig å ha en bjørn som husdyr særlig lenge. Bjørnen ble tatt med til fotograf Kaasa i Seljord, og da ekteparet noe seinere var en tur innom Notodden, ble bjørnen solgt der – til Bjarne Hansen og en lokal hotelldirektør.

Etter hvert som bjørnen vokste til, ble den mer krevende å hanskes med. Blant de første Hydro-arbeiderne har flere fortalt sine etterkommere at de ble iakttatt av en fullvoksen bjørn når de gikk inn fabrikkporten om morgenen. Historien forteller at det en dag flakset en høne inn i innhegningen der bjørnen holdt til. Den ble et fint måltid for bjørnen. En annen historie forteller at bjørnen brøt seg ut og skremte folk i byen. Kanskje gjorde den det også. Den skal i alle fall ha blitt ganske vill og måtte derfor avlives.

Det gikk bedre med Bjarne Hansen. Han ble seinere sjef for fabrikken på Notodden og hadde den jobben gjennom 20 år, helt til 1934. Bjarne Hansen huskes også for å ha sagt at «et sirkus skal ha en direktør, men en fabrikk skal ha en bestyrer». Bjarne Hansen ble i grunnen begge deler.

Bjørnen ble stelt av Bergit og Halvor Ambjørndalen i Hjartdal

Lysbueovnen

Birkeland-Eyde-metoden går ut på å lede luft inn i en rund ovn hvor en lysbue ble dannet mellom to elektroder i et kraftig magnetfelt. I ovnen oppsto en skiveformet flamme hvor plasmatemperaturen holdt rundt 3000 °C og omdannet luft til nitrogenoksid-gass.; N2 + O2 → 2 NO.

Kvelstoffoksid (NO) er en fargeløs gass. Denne lar seg ikke absorbere, verken når den er varm eller kald, og den vil igjen spaltes hvis den avkjøles langsomt. En hurtig avkjøling er derfor nødvendig for å gjøre forbindelsen stabil.

I Birkeland-Eyde-ovnen slynges gasspartiklene (ved hjelp av flammen) ut i det ytre luftlaget i ovnen og kjøles dermed raskt ned til ca 1000 grader C. Ved en slik temperatur kan molekylet holde seg stabilt.

Gassen suges ved hjelp av vifter ut av kanalene i ovnens øvre og nedre del og føres gjennom rør, som er kledd med chamottestein, for å avkjøles til ca 50 grader.

I neste trinn blir gassen ledet inn i et rom hvor den oksideres med oksygen fra ovnsluften til NO2, som er en brunfarget, sterkt etsende gass. 2 NO + O2 → 2 NO2.

For å produsere salpetersyre ble gassen absorbert ved at den reagerte med vann i et absorbsjonstårn. 3 NO2 + H2O → 2 HNO3 + NO

Gode tekniske løsninger:
Elektrodene i lysbueovnen ble konstruert av kobberrør som var bendt i U-form. Gjennom disse ble sendt vann til avkjøling. Elektrodene kunne da brenne i ukevis, uten stans i driften.

Absorbsjonstårn
Vitenskapsmenn og bedrifter i andre land foreslo at salpetersyren skulle blandes med vann og kalkstein i tårn av stentøy eller glass. Dette var en ekstremt dyr løsning.

Sam Eyde var ikke så lite stolt over at det var mulig å finne en langt bedre løsning på Notodden: «Løsningen blev den lykkeligst mulige. Vi blev stående ved den gode norske granitt. … I denne norske sten fant vi et billig og tilstrekkelig syrefast materiale og på samme tid kraftig nok til å bygge tårn av så store dimensjoner som vi trengte. Og til fyllmasse i tårnene viste det seg at vi kunde bruke almindelig norsk kvarts».

Ekspertkomiteen som Banque Paribas sendte til Norge sommeren 1905 skulle blant annet undersøke forsøksstasjonen og drøfte tekniske og finansielle spørsmål. Komiteen delte seg i to grupper, en kjemisk avdeling og en for fosser og den elektriske Birkeland-Eyde-ovnen. Selv om rapportene var positive, ble det også påpekt at det var rom for forbedringer.

Lysbueovnen og syretårnene av granitt – den løsningen som ble utviklet for å blande salpetersyren med vann og kalkstein – ble til sammen en god teknisk prosess for å lage kalksalpeter.

Les mer om ekspertkomiteen på www.hydro.com

Last ned art. i pdf

Sigurd Kloumann – en industribygger av stort format

Lista over Sigurd Kloumanns oppdrag som industribygger er virkelig lang. Den strekker seg fra Notodden, via Rjukan til Tyssedal, Sauda, Høyanger og Holmestrand. Den omfatter både kraftverk, damanlegg, forsøksfabrikker, jernbane, et aluminiumverk og videreforedling av aluminium.

Allerede som 23-åring ledet han i 1902 og -03 arbeidet med å planlegge de store kraftverkene Kykkelsrud og Vamma i Glomma. I 1903-04 var han med på utprøvingen av Birkeland og Eydes lysbueovn. I 1905 ble han satt til å lede byggingen av kvelstoffabrikken på Notodden og byggingen av Svelgfoss kraftverk. To år seinere hadde han krevende oppgaver i byggingen av Tinnosbanen.

Han sto også sentralt i utbygging av kraftanlegg og fabrikker på Rjukan, reguleringen av Møsvatn, utbyggingen i Tyssefallene i Hardanger og utbyggingen av kraftverkene i Sauda. Fra 1915 ledet han de store utbyggingene av vannkraft og aluminiumverk i Høyanger. Aluminiumverket i Høyanger er i dag en del av Hydro.

Ansvar på unge skuldre

En spennende side ved oppbyggingen av Hydro er at ledelsen i de første og avgjørende årene la så mye ansvar på unge skuldre. Særlig faller lyset på ingeniør Sigurd Kloumann, (1879-1954), som ble satt på jobben som byggeleder. Han er blitt stående som den unge og dyktige prosjektlederen, et uttrykk for Sam Eydes evne til å håndplukke sine menn. Mye av det som skulle gjøres, var ikke gjort før. Derfor var kravet til godt lederskap ekstra stort.

En av Kloumanns viktigste oppgaver var å holde oversikten – planlegge oppgaver som skulle løses om en uke, om en måned, om tre måneder og enda lengre fram. Det hendte at arbeidsdagen kunne være både 18 og 20 timer. Han ble omtalt med beundring av både arbeidere, funksjonærer og besøkende.

Ble lagt merke til

”Han har med utrolig suksess bygd ut Svelgfoss og regulert de to innsjøene Tinnsjøen og Møsvatn. I tillegg har han stort innsyn i elektriske anlegg, jernbaneforetak og til og med i kjemi. Han har bygget den nye fabrikken på Notodden og innehar fremdeles ledelsen”.

Sommeren 1907 skriver ingeniør Carl Duisberg brev til sine tyske oppdragsgivere. Han kan ikke unnlate å dvele ved den unge mannen som Sam Eyde hadde satt til å lede prosjektene. Ennå ganske uforskammet ung, men drivende dyktig.

Først var Kloumann blitt satt på oppgaven som Kristian Birkelands ingeniørfaglige medspiller i prøvevirksomheten høsten 1903 og konstruerte en av ovnene som ble brukt. I likhet med sin sjef arbeidet han gjerne med flere prosjekter samtidig. Derfor var det trolig som det skulle være for Kloumann at han gikk i gang med å planlegge Rjukan-utbyggingen våren 1907, over et halvt år før anleggene på Notodden var fullført.

Den 2. oktober 1907 kunne han anse utbyggingen av Svelgfoss som ferdig. De fire store ASEA-generatorene var da klare til å levere strøm til 32 lysbueovner i den nye fabrikken på Notodden, fem kilometer unna.

”Av ypperste klasse”

Kloumann og hans mange medarbeidere hadde levert et svennestykke det sto respekt av. Anlegget ble levert når det skulle, og prosjektregnskapet viste at kostnadene var i god overensstemmelse med budsjettet. Et skår i gleden var det at generatorene i tur og orden brant opp og måtte skiftes ut. Det hemmet driften ved den nye salpeterfabrikken, men kunne knapt lastes prosjektledelsen. Den flere kilometer lange innsjøen som prosjektet skapte, fikk navn etter han; Kloumannsjøen. 28 år gammel var Sigurd Kloumann allerede en meget erfaren prosjektleder.

”Han må være en arbeidshest av ypperste klasse og har en livskraft som bare unge mennesker er i besittelse av. — I tillegg til hans talent for konstruksjoner og gjennomføringen av store prosjekter – han har alt i hodet, så vel som en bemerkelsesverdig hukommelse – er han ytterst beskjeden og stiller seg aldri i forgrunnen. Han blir tilbedt av alle sine underordnede, og de anerkjenner alle hans overlegenhet på tekniske områder og hans arbeidskraft. Kort og godt en praktkar, som begeistrer meg og som vi kunne trenge flere av hos oss,” mente Carl Duisberg.

Valgte selv sin kurs

Det gode forholdet til Duisberg skulle bli verdifullt, for samarbeidet mellom Eyde og Kloumann utviklet seg etter hvert i negativ retning. Det endte med at Eyde beholdt roret og Kloumann forlot Rjukan da de første store utbyggingene der var i havn. Han ønsket ikke lenger å stå i skyggen av Eyde. Etter å ha stått i ledelsen for store prosjekter både på Notodden og Rjukan, staker han ut sin egen kurs.

Allerede på vei ut av Hydro stiftet han A/S Saudefaldene og ledet utbyggingen av kraftanleggene i Sauda. Nå var det han som var sjefen. Med kapitalinteresser fra Bergen i ryggen rettet han i 1915 blikket mot Høyanger og stiftet A/S Høyangfallene og Norsk Aluminiums Compagni (NACO). Der kom erfaringene fra Notodden og Rjukan godt med.

Kloumann bygde ikke bare kraftverk, men også et metallverk – en aluminiumfabrikk – og tettstedet Høyanger helt fra grunnen. Inspirert av sin tidligere sjef og erfaringene fra Notodden og Rjukan engasjerte han Norges fremste arkitekter til å utarbeide planene for mønsterbyen Høyanger. Han ønsket ikke en industrigetto som det fantes så mange av i England og på Kontinentet. På mange måter ble Høyanger det sterkeste uttrykk for hvordan Kloumann ønsket å være med og bygge et bedre samfunn.

Høyanger ble en lys og trivelig ”hageby”, med åpne alleer, torg og fine parker. Kloumann var administrerende direktør for NACO til han gikk av i 1946. I 1917 stiftet han også A/S Nordisk Aluminiumindustri i Holmestrand, blant annet for produksjon av kokekar.

I 1986 kom Høyanger og Holmestrand inn i Hydro som et ledd i sammenslåingen med ÅSV. 75 år etter bruddet mellom Eyde og Kloumann ble flere av bedriftene de hadde skapt forent i det som skulle bli en av verdens største aluminiumvirksomheter.

Dikt til ære for Kloumann i forbindelse med at han hadde virket 30 år som ingeniør.

Bak det hele står en mand
En banebryter for vort land
En mand, hvis vilje, skaperånd
Naturens krefter la i bånd.
Vamma – Svælgefoss – Rjukanfoss
Bød han skaperviljens trods
Saudefaldene blev bragt
Taus i ro – i lænker lagt.
I den vilde Sognefjord
Efter sig han satte spor.
Op der reiste sig en by –
Glans faldt på hans navn påny.
Hans kjæmpeværk blev bragt i havn
Høyanger er byens navn.
Mannen – han i dag er her.
Sigurd Kloumann! Hilset vær!
Th. B.

  • Sigurd Kloumann, født 1. juli 1879 i Vadsø, død 1954, ingeniør og generaldirektör.
  • Kloumann avla eksamen i 1899 ved Christiania tekniske skole.
  • Foretok studiereiser til vannkraft- og fabrikkanlegg i Frankrike, England, Tyskland, Sveits, Italia og USA.
  • Erfaringene fra disse og seinere reiser brukte han som leder for flere store industri- og kraftprosjekter i Norge.

Sigurd Kloumann

Kloumann sammen med besøkende i Svelgfoss-juvet, hvor kraftstasjonen Svælgfos I ble bygget i årene 1905-07.

Kloumannsjøen ble skapt av oppdemningen av Tinnåa ved Svelgfoss.

Sigurd Kloumann var også engasjert i byggingen av Tinnosbanen, blant annet kaianlegget og sammenkoblingen mellom tog og ferje på Tinnoset.

Sam Eyde (til høyre i første rekke) ga unge, dyktige medarbeidere både ansvar og handlingsrom. Sigurd Kloumann (bakerst t.v.) kom til Notodden i 1904 og arbeidet sammen med Eyde fram til 1912. Dette bildet er tatt ved Hotell Rjukanfoss.

Last ned art. i pdf 

En kunstreise til Notodden

Seint på høsten i 1913 reiste vår folkekjære kunstner Theodor Kittelsen til Telemark – til Notodden
og Rjukan.

Vel fem år tidligere hadde Kittelsen fått i oppdrag av Sam Eyde å lage fem akvareller som fortalte om kraft- og industrireisingen i Telemark – som et eventyr. For det var et eventyr Kittelsen kalte det som skjedde her på den tida.

Før han laget de første skissene hadde Kittelsen og fru Inga i september 1907 reist ens ærend fra Sigdal til Notodden for å se på industrien og kraftanleggene. Eyde traff de ikke.

Akkurat det gikk bedre da Eyde inviterte til nytt besøk på Notodden høsten 1913.

To vakre høstdager – med stopp på Hydros admini på Villamoen – og deretter videre – helt opp til Vemork, hvor vannet ble satt på i Rjukanfossen til ære for Kittelsen. Ikke lenge etter, i januar 1914, døde Kittelsen, bare 57 år gammel.


På gullstol opp trappa

Den siste utflukten m ha artet seg som en triumfferd. Ikke bare fikk Kittelsen oppleve at Hydros unge ingeniører sto oppstilt for å ta imot ved ankomsten til Admini. De bar ham «på gullstol inn i bygningen.» Sammen med Eyde gikk videre til verdens største kraftstasjon på Vemork og – som prikken over i-en – ble Rjukanfossen satt på!

Historien om Kittelsens fem berømte akvareller starter egentlig med hans gode venn, Vilhelm Dybwad. Det var han som unnfanget ideen og ga den til Kittelsen. Dybwad var fadder da Inga og Theodors yngste datter ble døpt i Sigdal i juni 1907. Han ble da fortalt at Kittelsens økonomi var så dårlig at han ikke lenger kunne holde på sitt vakre hjem Lauvlia.

Eventyret om Eyde

«Soria Moria-anlegget på Notodden i full svingende virksomhet. Dette dagens betagende eventyr måtte Kittelsen kunne illustrere! Da jeg kom hjem, satte jeg meg til å skrive til ham: Jeg har fått en idé. Du skulle i en rekke akvareller fortelle EVENTYRET OM SAM EYDE». Ja, slik formulerte Dybwad sine tanker.

Kittelsen tente på ideen, et brev ble formidlet til Eyde, og Eyde må ha likt det han leste. Flere brev ble utvekslet i de påfølgende måneder. Gjennom korrespondansen og et album med fotografier som Kittelsen får låne, kommer grunnlaget på plass. Flere skisser blir laget og rundt 1. november 1907 sendes et komplett sett med skisser til Eyde.

Eydes kommentarer og innspill påvirker kunstneren i detaljene – han ønsker at arbeiderne og naturkreftene skal få sin del av æren for alt det store og nye som holder på å reise seg. I sine memoarer (1939) skriver Eyde: «Han hadde sett anleggene på Svelgfos og var full av beundring for det arbeide som var utført, men samtidig fnyste han av indignasjon over stortingsmennenes lunkenhet og visse avisers hatske angrep på mig. Kittelsen malte den gang noen billeder som viste hva han følte. Og en vakrere og morsommere tributt til mitt arbeide har jeg aldri fått».

I november 1907 var alle detaljer på plass og allerede i mai 1908 ble bildene levert. I et seinere brev til Inga Kittelsen skrev Eyde: …»de glimrende billeder som han fremtryllet fra kvelstoffindustriens skapelse og som jeg alltid påny beundrer hver gang jeg ser dem. Han var ikke alene en stor kunstner, han var også et genialt menneske».

Kittelsen laget fem flotte akvareller på bestilling fra Sam Eyde. Alle fem og Kittelsens skisser har nå fått plass i det nye kunst- og industrimuseet under samme tak som Telemarksgalleriet på Notodden.

Last ned art. i pdf 

1903-05: Nyskaping hele veien – fra laboratorium til fabrikk

De visste at de var med i et kappløp hvor konkurrentene hadde større økonomiske ressurser å spille på. Men engasjementet og pågangsmotet var upåklagelig.

De ville ikke mislykkes, verken Eyde eller Birkeland eller teamet de omga seg med. Birkeland kunne være et oppkomme av nye ideer. Eyde var opptatt av at arbeidet skulle drives fram med god systematikk, og han evnet å se framover mot nye utfordringer som måtte overvinnes.

Arbeidet som ble utført, betegnes i ettertid som et fruktbart samspill mellom teori og praksis. I perioden mai-juni 1903 tar Birkeland ut ytterligere tre patenter knyttet til lysbueprosessen.

  • Den viktigste utfordringen i forsøkene besto i å oppnå høyest mulig temperatur i ovnen, slik at oksidkonsentrasjonen blir høy, dernest å avkjøle NO-gassen til en temperatur som gir stabil gass. I august 1903 ble det for første gang framstilt salpetersyre.
  • Formen på lysbuen var avhengig av strømbelastningen og styrken i magnetfeltet. Var magnetismen for sterk, brant ovnen ujevnt og ga fra seg en skarp, skrattende lyd.

De første ovnene ble bygd med frittstående magneter som omsluttet forbrenningskammeret som en hestesko. Seinere ble magnetene utformet som store skjold og montert direkte på selve ovnen. Den såkalte skjoldovnen brant mer stabilt og ga et høyere utbytte enn tidligere ovner.

Eyde presset på for at systemets kjemiske del skulle få oppmerksomhet. Det første absorpsjonssystemet besto av keramiske krukker, fylt med vanndamp. Fra slutten av 1903 arbeidet en stab på 10-12 personer (pluss assistenter og håndverkere) kontinuerlig med kvelstofforsøkene. Tyske og svenske ingeniører medvirket, men norske ingeniører spilte hovedrollen.

Sigurd Kloumann og Emil Collett ble sendt til andre land for å undersøke om det var mulig å kjøpe teknologi, men ingenting syntes å passe. Teknologien var mao. ikke hyllevare. Det ble besluttet at norske ingeniører selv skulle konstruere en ny generasjon syretårn.

Ved inngangen til 1905 var fortsatt absorpsjonssystemet det svake ledd. Systemet ble utvidet med enda ett syretårn. Det skulle vise seg å være et heldig trekk.

Ved utgangen av august 1905 forelå rapportene fra to ekspertkommisjoner, en som omhandlet ovnssystemet og en som hadde vurdert vannkraftprosjektene. Lederen for kommisjonen som hadde vurdert lysbueprosessen, professor Sylvanus Thompson, betegnet Birkeland-Eyde-ovnen som «en sikker suksess».

Komiteen kunne heller ikke unngå å merke seg viljen til å lykkes som preget arbeidet som ble utført på Notodden:

«Imidlertid falder det os vanskelig at avslutte vort arbeide uden at paapæge, hvilken frugtbar opfindelsesævne, hvilken ekceptionel foretagsomhed og hvilken lykkelig dristighed autorerne for den beskrevne proces saavel som deres medarbeidere og de, der financielt har understøttet dem, har udvist  for at løse et saa stort problem og for i saa kort tid at opbygge et saa beværkelsesverdigt arbeide. Og, de der ville afgive nogen forhaandsdom for fremtiden, kan man ialfald sige, at disse egenskaber ikke maa undervurderes som faktorer for successen av det arbeide, der endnu er at udføre».

Last ned  art. i pdf 

Første patent i en ny industri

Den 20. februar 1903 leverte professor Kr. Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser. Umiddelbart var det ikke lett å forstå hva patentet skulle brukes til. Birkeland laget søknaden – og patentet tildelt ham – ikke Birkeland og Eyde.

Av samme grunn kan vi gå ut fra at det var Birkeland som hadde dypest kunnskap om ”fremgangsmåte til ved hjelp av flate elektriske funker å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger”. Det het da også i flere sammenhenger den første tida at de skulle bygge industri på en oppfinnelse ”som Birkeland hadde gjort”. Fra februar 1903 og fram til etableringen av Norsk Hydro 2.12. 1905 ønsket de minst mulig oppmerksomhet omkring sitt arbeid. Derfor var det heller ikke ønskelig at patentet skulle påkalle særlig interesse.

At mye skjer i løpet av syv dager etter at Birkeland og Eyde møttes første gang, viser at de to herrene forstår at de må holde et høyt tempo for å lykkes. Andre – som hadde langt større ressurser – prøvde også å lage nitrogengjødsel til landbruket av luft.

Resultatet av samarbeidet ble lysbueovnen. At den ble kalt Birkeland/Eyde-ovnen viser at Eyde på et eller annet tidspunkt har krevd å være likeverdig med Birkeland. De vant kappløpet. Både Birkeland og Eyde ble gjentatte ganger nominert for Nobelpris – uten noen gang å få det.

Eyde gjorde i sine memoarer i 1939 et poeng av at oppfinnerne av en senere kvelstoffmetode, Haber og Bosch, fikk hver sin Nobelpris, ”mens Birkeland døde uten å ha fått en slik påskjønnelse”. Og han viser til at Haber og Bosch hadde verdens beste laboratorier til rådighet og var støttet av verdens største kjemifirma.

Det er underlig at Eyde ikke sier noe om sitt engasjement for også selv å bli tildelt en Nobelpris. Svenska Akademin vurderte det slik at Eydes rolle var av stor betydning, men ikke som kjemiker eller fysiker… Derimot må vi gi Eyde helt rett når han fremhever hvilken bragd som skjuler seg bak det norske gjødselselskapets Patent nr 1: ”… jeg vil sette fingeren på at der hadde vært eksperimentert og forsket forgjeves i over hundre år av verdens fremste vitenskapsmenn på å løse det problem som Birkeland-Eyde-metoden endelig vant bukt med. Få hadde fortjent Nobelprisen bedre enn Birkeland.”



Den 20. februar 1903 leverte professor Kr. Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger. Denne blir regnet som Patent nr 1 i Norsk Hydro.

Last ned art. i pdf 

Lulli Knudsen – en dame i skuddlinjen

”De snakket bare om lyn og elektriske utladninger”
Stakkars Lulli Knudsen. Fredag 13. februar 1903 skrev hun seg inn i historien – som vertinne for det første møtet mellom professor Kristian Birkeland og ingeniør Sam Eyde.

Det var – bokstavelig talt – mer spenning i middagen for de to herrene enn for den 21 år gamle vertinnen. De pratet og pratet, både over og forbi henne – om en kanon som ikke brukte krutt, men skjøt kulene ut med elektromagnetisk kraft, om en verden som trengte mer mat og mer gjødsel – og om nitrogenet i luften, som kunne være mulig å binde med en kjempesterk elektrisk utladning i et lukket rom. For slik kunne en lage gjødsel til bonden – i industriell målestokk.

En stor bukett roser
Men Eyde glemte aldri at 13. februar ble en historisk dag. Han kalte dagen ”den norske kvelstoff-industriens fødselsdag”. Og han glemte aldri å sende en hilsen til Lulli på den dagen – en stor bukett røde roser – til den unge kvinnen som satt mellom de to ved middagsbordet hos statsråd Gunnar Knudsen, Lullis far.

Lulli Knudsen skal i mang en sammenheng ha tatt sin mors rolle, og fulgte ofte sin far på hans reiser. Hun var mange ganger med både til Kristiania og til Stockholm, for Gunnar Knudsen var statsråd i flere regjeringer og ble seinere statsminister. I selskapet fredag 13.2. 1903 i statsrådens leilighet i Ullevålsveien i Kristiania var hun også med.

”De snakket nesten bare om lyn og elektriske utladninger”, skal Lulli seinere ha sagt til sin nærmeste familie. For det virkelig gnistret mellom Birkeland og Eyde denne februarkvelden.

Eyde kalte dette første møte med Birkeland ”en forunderlig skjebnens tilskikkelse.”

Etter å ha møttes på nytt dagen etter er de to enige om å samarbeide. Det gir startskuddet til en industriell revolusjon som skulle forandre Norge.

Og hvordan gikk det med Lulli, eller Louise, som var hennes døpenavn? Som 20-åringen hadde hun flyttet til Stockholm med sin far, da Gunnar Knudsen ble statsråd der. Hun fulgte ham siden som en dyktig støtte og vertinne i hans hektiske politiske tilværelse. Gunnar Knudsen var statsminister i Norge i to perioder. Da han etter endt politisk virke vendte hjem til gården på Borgestad (Skien), tok Lulli på seg å være husmor og vertinne der. Seinere i livet bodde hun i Oslo og hun reiste en hel del med Borgestad-rederiets båter. Flink i språk var hun også. Lulli Knudsen døde 9. september 1969, i en alder av 88 år.

Statsråd og statsminister
Lullis far, Gunnar Knudsen, (1848-1928), het egentlig Aanon Gunerius Knudsen. Han var Norges statsminister i to perioder (1908-1910 og 1913-1920). Han var blant mye annet også en betydelig industribygger og hadde viktige roller i etableringen og utviklingen av Hydro.

Han ble født i Saltrød ved Arendal, tok artium i 1866 og ble tre år seinere uteksaminert som ingeniør fra Chalmerska Institutet i Göteborg. Seinere tok han videre utdanning i Kristiania og Sunderland (1870–71). Som industribygger opprettet han tresliperiet Laugstol Brug, Porsgrunds Porselænsfabrik og Borgestad fabrikker. Denne fabrikken fremstilte ildfast stein og lyktes med å lage en høytemperaturbestandig foring til lysbueovnene (Birkeland-Eyde-ovnene).

Sammen med broren kontraherte Gunnar Knudsen barken ”Skomvær av Porsgrund”, som var Norges første seilskip i stål.

I 1892 debuterte han på Stortinget med å foreslå 50.000 kroner avsatt til statlige oppkjøp av vannfall. Han var mangeårig formann i partiet Venstre og ellers var han skipsreder, ingeniør og bonde.


Last ned art. i pdf 

Et middagsselskap i 1903

Den ene – Kristian Birkeland – var en 35 år gammel professor i fysikk. Den andre – Sam Eyde – var en ett år eldre og ledet et større ingeniørkontor. Fredag den 13. februar 1903 møttes de for første gang – til middag hos statsråd Gunnar Knudsen i statsrådens leilighet i Ullevaalsveien i Kristiania.

Statsråden var interessert i å få høre om hva Birkeland hadde opplevd, for professoren var nylig kommet hjem etter å ha tilbrakt mange kalde vinteruker på en fjelltopp ved Alta i Finnmark. Knapt noe opptok Birkeland mer enn å studere nordlyset. Antakelig ble det snakket en del om nordlys, men et annet tema kom til å overskygge alt annet. Også det gnistret ….

Hvem som tok opp temaet matproduksjon og gjødsel er ikke helt klart. Gunnar Knudsen sa 10 år seinere til avisa Varden: ”Birkeland kom da til at fortelle Eyde om sine iakttagelser under arbeidet med den elektriske kanon av elektricitetens evne til at utskille luftens kvælstof”.

Ifølge Sam Eyde skal professor Birkeland ha spurt hva Eyde holdt på med, og han fortalte da om sine studier av kvelstoff, men også om vannkraftrettigheter som han hadde fått hånd om. Eyde hadde bl.a. rettigheter i Glomma og til Rjukanfossen i Telemark.

”Det jeg mest av alt nå ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladningen som kan skaffes på jorden”, skal han ha lagt til. Til dette skal Birkeland ha svart: ”Det kan jeg skaffe Dem, Herr Eyde.”

Det Birkeland hadde i tankene var hans forsøk med å utvikle en elektromagnetisk kanon. Professoren hadde flere ganger opplevd at denne kanonen kortsluttet. Da kunne det tidvis høres et smell og oppstå et kraftig lysglimt. Eyde skal ha blitt særlig interessert da han skjønte at det var store mengder energi inne i bildet.

I løpet av middagen hos statsråd Knudsen avtalte Birkeland og Eyde å møtes igjen allerede neste dag for å diskutere en ny metode for å binde kvelstoffet i luften.

Noen dager seinere ble de enige om sammen å søke patent på en ”fremgangsmåte til ved hjelp av flate elektriske funker å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger”.

Dette skulle bygge på en oppfinnelse som Birkeland hadde gjort. Både det første og flere seinere patenter kom til å bli gitt i Birkelands navn. Eyde var antakelig i denne fasen mest opptatt av at rettigheter ble sikret og at arbeidet kom i gang.

Den 20. februar 1903 leverte Birkeland inn den første patentsøknaden for fremstilling av nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger.

Professor Kr. Birkeland og ingeniør Sam Eyde møttes for første gang i et middagsselskap hos statsråd Gunnar Knudsen, med Knudsens datter Lulli som vertinne. (Tegning: Harald Nygård).

Last ned art. i pdf

Mer mat med industriens hjelp

Ved inngangen til det 20. århundre var Norge blant de fattigste landene i Europa. Fossekraften var en stor ressurs, men var for det meste ennå uutnyttet. Møtet mellom Sam Eyde og Kristian Birkeland ga startskuddet til prosjekter av enorme dimensjoner.

Lysbueovnen – som bærer både Birkeland og Eydes navn – er starten på den elektrokjemiske industri i Norge. Den er også den første vellykkede industrielle fremstilling av gjødning – Norgesalpeter – til landbruket. Det skjedde for aller første gang på Notodden – i 1905. Lysbueovnen er rangert som tidenes viktigste oppfinnelse i Norge. Samarbeidet mellom Kr. Birkeland og Sam Eyde la grunnlaget for to av Norges store industriselskaper i dag; Hydro og Yara

Lenge hadde store, naturlige salpeterleier i Chile og guano – ekskrementer fra sjøfugler – gitt viktige bidrag til å holde oppe avkastningen i landbruket, blant annet i Europa. Men nå kunne man nokså sikkert regne ut når disse kildene ville være uttømt.

Ved inngangen til det 20. århundre var de nitrogenholdige gassene som dannes ved forkoksing av kull, det viktigste utgangspunktet for framstilling av ammoniakk. Ammoniumsulfat ble produsert i land med betydelig kullindustri. Likevel var det frykt for at mangel på nitrogengjødsel skulle skape store problemer for jordbruket og matforsyningen.

Verden kunne likevel reddes, hadde vitenskapsmannen William Crooke sagt, hvis jorda ble tilført kvelstoffgjødning – og kvelstoff var noe som fantes i enorme mengder i luften. Oppgaven besto kort sagt i å finne en metode som gjorde det mulig å produsere mye og rimelig kvelstoff.

William Crooke hadde beskrevet hvor løsningen var å finne: Når man sender en sterk strøm mellom to poler, ”tar luften fyr”. Den fortsetter å brenne med en mektig flamme, samtidig som den produserer nitrøse gasser, og i dem var kvelstoffet bundet.

Mange hadde etter hvert begynt å arbeide med dette spørsmålet, både teoretisk og industrielt. En intens teknologisk konkurranse var i gang, og et større antall patenter ble tatt ut i en rekke land.

Ved Niagarafallene i USA hadde to amerikanere, Bradley og Lovejoy og selskapet Atmospheric Products Co utviklet en metode som de mente ville gi godt resultat. Etter hvert skulle det vise seg at selv om de hadde tilgang til betydelige mengder kraft og vannkraften var rimelig i USA, så holdt ikke metoden mål. Utstyret de brukte ble ødelagt etter kort tid.

I 1901 hadde den norske fysikkprofessoren Kristian Birkeland påbegynt et arbeid som skulle føre fram til en elektrisk kanon. Han mente det skulle være mulig å skyte ut et prosjektil ved hjelp av elektromagnetisme i stedet for krutt. I arbeidet med dette støtte han på at det oppsto kortslutninger som var synlige som lysbuer, som trakk seg ut i en vifte på grunn av kanonens elektriske spoler.

Birkeland mente han fant løsningen på dette, og hadde allerede i 1901 søkt patent på en framgangsmåte for å unngå lysbuer ved brytning av sterkstrømkretser. I arbeidet hadde han også lagt merke til at det luktet nitrogenoksid når det inntraff kortslutninger.

Last ned art. i pdf