Kategori: Arbeider og ingeniør

Forfatteren Kristofer Uppdal var en av de mange rallarne som arbeidet på anleggene i Telemark, både ved Notodden og Rjukan, for om lag hundre år siden. Deler av Uppdals forfatterskap henter sitt materiale herfra.

Uppdal er interessant som formidler av anleggsarbeidernes kår – sett fra innsiden. Men han er også interessant ut fra sitt politiske ståsted:

«Han er politisk reformist, trur på ei gradvis sosial omforming av samfunnet og står last og brast med parlamentarismen, meiner arbeidarrørsla kan vinne samfunnsmakt den vegen og ein dag sikre seg fleirtal gjennom røystesetelen. Og han seier det i 1918, da landa i Europa er i ferd med å drepe kvarandre i eit blodbad ein aldri før har opplevd»…..

«Ettertida kan finne djup klokskap i mye av det han skriv, og samhug med tankane hans, på ei rad felt. Vi kan sjå at han i mange høve fikk rett, enda om samtida ikkje såg det. Det er ein vond ståstad. Å få rett når ein har levd ferdig, gir lite av ære i livet. Uppdal døydde i denne posisjonen, mest som glømt av si tid.»

Arild Bye (red) i «Kamp, Sakprosa i utval» H. Aschehoug & Co, (2012)

Ein heimlaus proletar
«Eg arbeider ved grusinga på Tinnosbana no. Og bur i ei 16-manns brakke, ligg om natta på granbar, et havregryn og vatn, til amerikansk flesk med brød til, og litt svart kaffi. Et som ein hest og arbeider som ein hest, for arbeidet er av dei tyngste.

Mine kameratar sit rundt meg og spelar kort og bannar på svorsk, og lufta inne i romet er tung av sveitte og fotsøyr, og inne i eimen av sveitten og fotsøyret blandar seg dunstane av oppbrukt luft som små tunnelar, lik knallperler som eksploderer, blir pressa ut av kroppen, og den sterke skråtobakksrøyk legg ein helvetes blå farge over heile herlegdomen.

Eg er ein landevegens son, ein heimlaus proletar».

Kristofer Uppdal, Storemo brakke, Notodden (1909).

Utdrag fra brev til Marius Braatt.

Fossen
I 1910 utga Uppdal en novellesamling på Olaf Norlis forlag; Ved Akerselva og andre forteljingar. En av novellene kalte han «Fossen». Den forteller om en hendelse ved Svelgfoss-anlegget.

«Einkvan hadde funni ut, at fossetrolle’ som gjætte gullhallen var guden elektrisitet, og no bygde me eit tempel til guden. Me skulde gjera honom blid og faa honom te aa opne gullhallen. Og eg tenkte med meg sjølv som eg stod der og arbeidde, at gullhallen opnar seg nok naar me fekk temje guden til ein liknande slave som arbeidarane var.

Gulle’ kjem nok fram gjenom gullmylna, tenkte eg. Men fossen let seg ikkje binde godviljugt. Hemn vilde han ha. Og han murra og frøste. Og endeleg fekk han trump som gjorde beit.

Ein tømmermann skulde hanke seg med hendene etter ei line over paa hi sida. Det var eit vaagspel. Me sto med anden i halsen og saag paa. «Ja, gaar dette bra,» sa Smaa-Kalle, «saa ta mig tusan!»

Mannen var no midt over fossesvelge’. Daa rauk lina. Eller kanskje ho losna. Og mannen gjekk paa hovude’ og ut og beint i kjeften paa trolle’ som hogg gule tenner i honom. Det skar i eit langt skrik som dilra som eit staalblad. Men over skrike’ dundra fossen i glad knegging.

Eit par armar og hender med fingrar som klør, krøykte seg upp. So flotna og flaut hovude’. Tvo augo opna seg den siste gongen og gret av fælske liksom dyreaugo gjer, naar dauden kjem. Fossetrolle’ storflirde. Det kasta tømmermannen fraa pall til pall. Det trøydde seg med honom som katten med musa. So aat det honom bit for bit».

Last ned art. i pdf

---

«Høsten dette år (1917) skulle generaldirektør Sam Eyde fratræ som øverste leder i Norsk Hydro. I den anledning holdt han en større fest på Admini på Notodden for medarbeidere av alle grader i selskapet, dessuten var der innbudt ledende menn innen alle bransjer fra byen og fra omegnen. Det var en meget stor forsamling.

Jeg fik ånden over meg, som en sier, og på kort tid skrev jeg et digt til Eyde. I dette digt hyldet jeg ikke bare den store anlægschefen, men først og fremst mennesket Sam Eyde, slik som jeg og de aller fleste av de underordnede ved Hydro så ham.

Jeg konfererte med noen av mine kolleger om jeg skulle sende digtet, og de opfordret meg til det på det instændigste. Jeg pusset det så godt som tiden tillot og fik det maskinskrevet og ved 18-tiden gikk en av mine sønner til Admini og leverte det.

Min hustru og noen venner og jeg stod færdige og skulle gå på kino. Festen begyndte kl. 19.00. Idet vi skulle gå ringte det i telefonen. Det var jernbanebestyrer Holmbo som meget stakåndet meddelte meg at jeg måtte gjøre meg klar hurtigst mulig og komme på festen som generaldirektørens personlige gjæst. Skriftlig innbydelse ville komme per bud, og Hydros kusk skulle hente meg. Ja, jeg barberte meg og pyntet meg bedst mulig og kom kjørende til Admini som den store mann i breislæde og med kusk i livré.

Det var en meget representativ forsamling, og jeg var antagelig den sidste som kom. Generaldirektørens usedvanlig vakre frue kom bort til meg og hilste venlig, og hun hjalp meg ved smørebrødbufeen og sørget for at jeg forsynte meg rikelig. Jeg hørte siden at hun hadde bedt en av mine kolleger å peke meg ut for seg da jeg kom. Senere blev det servert punchbolle. Hva det var i den, kan jeg ikke si men den smakte godt og satte stemning. Eyde begynte da å tale. Ved sin fjerde tale talte han om minder, eller som lokomotivfører Lunder sier i sit vakre digt til meg… Hvor er Lunder? Han skal selv læse sit digt! Ja, jeg måtte frem og læse.

Om jeg læste godt, det vet jeg ikke men bifaldet var stort da Eyde først kom og takket meg i hånden og siden gav meg en klem.

Ja, festen gikk videre. Dr. ingeniør Julius Blich, som var toastmaster, opfordret meg til å synge viser. Jeg hadde stor øvelse den gang, for jeg sang ofte, så jeg var ikke nærvøs, og jeg sang flere viser. Det blev da ropt på en lokal vise; «Notodden Museum». Jeg svarte at det var mange til stede som blev behandlet i visen og derfor ville jeg helst slippe å synge den. Eyde spurgte; er jeg med? Selvfølgelig, svarte jeg. Hvor skal sleiva være om den ikke skulle være i gryta? Bare syng du, Lunder, sa politimester Finn Krogh. Jeg tar ansvaret!

Jeg sang. Alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».

Last ned art. i pdf 

---

Juni 1908: Ved Storemo-brua i Lisleherad kjemper anleggsarbeiderne på tredje døgnet for å berge den halvferdige brua fra de ustyrlige vannmassene. Situasjonen er ganske håpløs. De holder på å innse at slaget er tapt. Og hva annet kan de gjøre enn å ta av lua og bøye hodet? Overbyggelederen gjør sin entré…

Sein vår, regn og plutselig sommervarme er det verst tenkelige for dem som bygger jernbanebruer mellom Notodden og Tinnoset. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen i Tinnåa til over 1000 kubikkmeter i sekundet. Halvferdige konstruksjoner kan ikke stå imot slikt. Alt i menneskelig makt er blitt gjort. Lokfører Aksel Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.

Verken sur eller gretten
Overbyggelederen, Sam Eyde, er blitt varslet. I sommernatten har han kjørt fra Kristiania til Graver gård i Lisleherad. Der venter lokfører Lunder og tar Eyde videre til Storemo, så han med egne øyne kan se ødeleggelsene og gi nærmere instrukser for for det som nå må skje. Også Lunder er forberedt på at det er en sur og gretten langveisfarende gjest han tar imot. Men Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste på Lunder og fyrbøteren.

De kjører så langt det lar seg gjøre, Eyde tar et raskt overblikk. Lunder har seinere nedskrevet det som ble sagt: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt». Og Lunder svarer, som sant er, at det var vanskelig med maten, men at det greier seg…

Eyde henvendte seg da mot overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det». Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».

Prosjekt som vekker beundring
Byggingen av Tinnosbanen var et ambisiøst prosjekt – både fordi det ble raskt gjennomført og fordi det var komplisert. Sett med dagens øyne kan det bare vekke beundring at man for snart 100 år siden våget å gi seg i kast med en oppgave som var så sammensatt og så krevende – og at den ble gjennomført i et slikt raskt tempo.

Sam Eydes ånd svever over prosjektet, og hans engasjement bidro til den samhørighet som med årene ble skapt mellom sjefen og arbeiderne.

I smia på Notodden Salpeterfabriker sto Saamund Bergland og var fullt beskjeftiget med å prefabrikere deler til Storemobrua. Om ikke Eyde hadde vært sur, så hadde i alle fall Bergland grunn til å la seg rive med i det som var skjedd. En av hans oppgaver var å bore flere hundre hull i ståldelene i brua. Jobben måtte, grovt sett, gjøres to ganger. Men til sist ble det bru på Storemo – og det ble kongelig åpning av banen i august 1909.

«Først blev monteringsbroen av træ revet løs av vannmassene og seilte nedover elven til Kloumannsjøen. Nå var det fare for selve broen. Det blev forsøkt å tippe store steiner ved østre brokar for å dække dette mot flommen, og der fældtes store grantrær og blev lagt langs med elveleiet for å beskytte mot gravning, men elven grov i bunnen og der var det bare sand og grus. Det blev arbeidet nat og dag og en tid så det ut til at arbeidet skulle lykkes, men tredje dagen veltet østre brokar overende og denne ende av broen havnet i elven».

«Så længe jeg var i Hydros tjeneste til 1920 og Eyde hadde ledelsen, hadde jeg alltid grunn til å se på ham som det store menneske og ikke bare som den store anlægsingeniør».

Fra Aksel Lunders erindringer

last ned art. i pdf 

---