Nærradio kom i skuddet i første halvdel av 1980-tallet, men på Notodden hadde vi nærradio allerede før krigen (1940-45).
Når søndagskvelden kom, satt Hydro-mannen Rolf Johan Nygård i studio og tok for seg helgens sportsresultater. Hvis det var for lenge å vente for å få resultatet fra Snøggs bortekamp, så hang det en papirlapp i vinduet hos Telen og Teledølen. Så fikk jungeltelegrafen ordne den videre formidlingen. Folk flest hadde jo heller ikke telefon den gangen.
Status i stua: Radioen var lenge viktig, men kom på vikende front da fjernsynsapparatet gjorde sitt inntog.
Radioen hørte til i stua, og det var den som serverte lørdagsunderholdningen. Rolf Kirkvaag var omtrent like stor kjendis som skøyteløperen Hjallis. I hjemmene var nok radioen enda mer for de voksne enn for barna. Nyheter og værmelding var svært viktig. Ønskekonserten hadde våre foreldre hørt på fra uminnelige tider. Det var omtrent like selvskrevet som at en eller flere i besteforeldre-generasjonen hørte på Folkemusikk-halvtimen hver søndag ettermiddag.
Som barn hadde vi ikke så mange radioprogrammer å velge blant. Barnetimen med Alf Prøysen var populær. Han skapte en oppslukende stemning med en herlig blanding av lune, tekst-sterke sanger, humor og stor fortellerkunst. Lørdag ettermiddag var kanskje et høydepunkt når vi hørte inngangsmelodien; «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen – hysj, hysj, hysj – så stille som mus». Da fikk vi til og med litt barnetime-godt. Ei lita flaske Asina og en bitteliten pose peanøtter. Popkorn skulle snart gjøre sin entre. Potetgull var ennå ukjent.
En kveld tidlig på 60-tallet ble stemningen dårlig. Far satt som klistret til radio-apparatet. Noe der ute i verden var alvorlig galt. Det ble snakket om Cuba og Castro, Kennedy og Krustsjov – og om Grisebukta. Atomkrig ble det nå likevel ikke. Så ble Kennedy skutt og verden var som fortapt en gang til.
Det var slett ikke slik at når det kom noe nytt i butikken, så kunne vanlige arbeidsfolk skaffe seg det. Økonomien var stram. For de som hadde bygd hus var renter og avdrag mye viktigere å håndtere enn å kjøpe ny komfyr, kjøleskap og TV. For en industriarbeider kostet det et par månedslønner å kjøpe en TV. Egen bil var lenge en utilnærmelig drøm. Hadde vi ikke råd til TV, så kunne vi forklare det med at «jo, vi skal kjøpe TV til Olympiaden». OL i Innsbruck i januar-februar 1964 blinket der framme. Da passet det å få TV-apparatet inn i stua.
Et nytt møbel: Utover på 60-tallet fikk TV-apparatet en stadig viktigere posisjon i hjemmet. Det ble et nytt møbel i stua.
Vi barna løp rundt og fikk med oss noen programmer i nabolaget eller på besøk hos onkler og tanter. Det var «Kosekroken», «Falkeklubben» og «Televimsen», «Pernille og Mr. Simpson» og «Familien Fred Flintstone». Men vi mente bestemt at ingen tegnefilmer kunne måle seg med «Skipper’n», som løste alle problemer med spinat og påfølgende rå muskelkraft.
Da vi omsider fikk vårt eget TV-apparat, var det høytid i huset – og åpningsseremoni i Innsbruck. Bildet var svart-hvitt, tidvis med innslag av litt snø. Vi hadde grenseløs tålmodighet med pausefisker og melding på skjermen som sa «Beklager teknisk feil», både på kryss og tvers.
TV-en fortrengte snart radioens posisjon i stua. Den ble så viktig at den helst skulle se ut som et møbel – et TV-kabinett i teak og med foldedør i fronten. Radioen fikk en ny tilværelse i stadig mindre utgaver. Kuréren inntok kjøkkenet og kunne bli funnet verdig til å bli med på tur, eller den ble plassert på hytta.
Selvfølgelig var vinter-OL mer enn velegnet til å samle folk ved skjermen. Nye programmer ble snart populære, og noen programledere tok spranget fra radio til TV. Erik Bye og Odd Grythe ble kjendiser i klasse med Rolf Kirkvaag. Hallodamer som Inger Lise Skarstein og Gerd Sjøholt fikk massevis av brev med spørsmål om å sende portrett med signatur.
Det var noe spesielt med programmer som gikk «På direkten». En programserie het nettopp det, og gjorde Odd Grythe veldig populær. Erik Bye seilte inn i de tusen hjem med «Vi går om bord». Slik ble radioen degradert til annenrangs lørdagsunderholdning.
Gleden over å få TV i huset var rett og slett stor. Mye kom inn i nye og etter hvert faste mønstre – så som å se på de store mesterskapene, både sommer- og vinteridrett. Skøyter var så viktig at avisene satte av helsider til par-sammensetning og plass til å skrive rundetider og regne poenger.
Mindre og lettere: Med den teknologiske utviklingen ble radioen mindre, fikk en mindre fremtredende plass i hjemmet og fikk nye funksjoner. Med batteri og god antenne kunne den tas med på tur.
Vi så på alt nytt av tekniske ting i huset som framskritt. Kjøleskapet var et lite mirakel. Det hadde til og med en liten fryseboks. En sliten komfyr ble byttet ut – og så sto vi på venteliste for å få installert telefon. Den kom og gjorde livet mye lettere. En god del år framover var det naboer som kom på døra og ville låne telefonen – eller de ville at vi skulle ringe for dem når de trengte ei drosje. Telefonen hadde status: Skulle den henge på veggen eller måtte det anskaffes et lite bord den kunne settes på? Det ble lange samtaler om slikt.
I kjelleren kom det på plass en vaskemaskin som til og med sentrifugerte tøyet. Likevel var det som om alle forandringene var nærmest naturlige steg, og vi tenkte ikke så mye på hva de innebar. Mor tenkte nok en del på det. Mye ble mye lettere, og husmødre fikk mer tid til å være sosiale, både utenfor hjemmet – og i telefonen. Noen i mors generasjon kom seg etter hvert ut i arbeidslivet, men ikke så mange. Kanskje syntes de også at det var blitt litt triveligere å være hjemme og styre huset? Kanskje.
70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.
Bilde fra DM
Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.
Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos.
Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?
Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.
Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden. Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav. Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.
Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.
70 år 12. oktober og spretten som en ekorn, tok Olav Haugen sats på bakken og hoppet opp på lokkpanseret, da han skulle fotograferes.
Bilde fra DM
Lokomotivfører Olav Haugen brakte dieselmotoren til taushet på Tinfos-bedriftens lilleputtbane i går. Det skjedde nøyaktig klokken 15,30 ved arbeidsdagens slutt og da Lok-Haugen selv satte punktum for 55 års trofast. Pålitelig tjeneste i sammenheng.
Når han nå kan unne seg pensjon, markerer han samtidig slutten på et tidsverv i bedriftens liv. Skinnegangen mellom sagbruket på øvre Tinfos ned til bryggen ved sliperiet blir revet opp og demontert i disse dager. Når Ola Lok tar hatten og går, har man heller ikke bruk for den to kilometer lange jernbane, som har ført trelast, redskaper og annet materiell langs ”lina” helt fra den tiden da Olav Haugens far lokomotiv bas på Tinfos. Torsdag fyller Haugen 70 år, og når vi allerede har omtalt ham med to forskjellige ”kjelenavn”, er det fordi han er en populær kar. Blant byen guttunger heter han Ola-Lok, blant kollegaer kalles han Lok-Haugen. Den blide, lettvinte lokomotivføreren på det lille diesellokomotivet har i årenes løp hatt atskillig bryderi med alle ungene, som kom for å sitte på med ham. De strømmet til som fluer til en sukkerbit, for selvsagt var det gøy å henge på. Men aldeles ikke ufarlig, selv om kilometerhastigheten bare var 8-9 kilometer i timen. Om han synes det er vemodig å ta farvel?
Nåja, du kan vel tenke deg, svare Haugen nølende. Arbeidsplassen føles som et hjem etter mer enn halvhundre år.
Men det egentlige hjemmet sitt har han all sin tid hatt oppe i Anundskås. Faren kom fra Nord-Tinnes og bygget senere huset sitt nedenfor hvor Olav og søsknene hans ble født. Selv fikk han hus i nærheten, der hans datter og svigersønn og dattersønn Olav Arne bor hos ham nå. En god trøst for ham er det, sier han, å leve sammen med sine kjære, etter at han mistet sin hustru for 10 år siden. Olav Haugen fikk Norges Vels medalje etter 30 år ved Tinfos, og for et par år siden ble han dekorert med Kongens fortjenestemedalje, som han var på slottet og tok imot av Kong Olav. Så usedvanlig sprek en pensjonist – frisk har han stort sett vært all sin dag, har selvsagt vært idrettsmann. Haugen er gammel snøgger, skiløper og fotballspiller. Forresten er han skiløper den dag i dag, og fast deltager ved påskerennene oppe i Hjartdal hvor han har hytten sin. Og friluftsliv er fortsatt det han ser frem til når han nå får godt om tid.
Venner og arbeidskamerater vil finne Lok – Haugen hjemme i Anundskåsveien 26, når han runder år førstkommende tirsdag. Og lørdagen etter blir det stor familiesamling med tilreisende slektninger som kommer langveis for å gratulere. Med en tilstelning i bedriften om formiddagen på 70 år dagen vil Tinfos hedre en førsteklasses medarbeider.
Det var ikke bare i Kleivene og ved gamle Vestsidaveg det ble hogd inn vannstandsmerker under storflommen i 1927. I 2022 påviste Kjell Morthen Grindalen et merke ved Bekkhus (Gulltun) i Heddal. Merket var overgrodd, men John Einar Oterholt fra historielaget har nå rengjort og malt det. GPS posisjon 32 V 0510623 UTM 6604432
21. mars 2023 holdt Lase Korslung foredraget «Postsempler fra vårt distrikt» i Grønnbyen. Det var et flott foredrag der vi fikk vite mye om poststempler vi ikke visste.
Lasse forteller om poststemplerHan hadde en stor historisk samling stempler
Det viser sig at malmen innholder optil 28 prosent sølv. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert.
Peder Susruds hus. Foran huset sees nedgangen til skjerpet.
Notodden, 26. juli. For kort tid siden blev det, som før nevnt, funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der blev sendt prøver av forekomstene til Kongsberg Sølvverk, som foretok analyse. Det viste sig at malmen inneholdt optil 28 prosent sølv. Skjerpet ligger like ved gaten omtrent midt i byen. Eiendommen eies av en gammel pensjonert arbeider, Peder Susrud. For tyve år siden leiet han tomten av godseier Haave, men det var først ifjor at det imidlertid viser det sig ved nærmere undersøkelse, at skjerpet er meget gammelt. På berget er der nemlig funnet et skjerpemerke, to hammere i kryss, som er satt der kanskje for 2 a 300 år siden av Kongsberg sølvverk. Sølvverket hadde nemlig i den tiden eiendomsrett til alle metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg. Når der ikke blev igangsatt drift, kan det blandt annet skyldes den omstendighet, at Notodden i hine tider var et svært avsidesliggende sted, hvorfra transporten av malmen vilde bli en ytterst kostbar og tungvint affære. Det fortelles at der under Norsk Hydros anleggstid for 20-25 år siden var en tysk bergingeniør og så på skjerpet. Han fant det meget rikt og sammen med en byggmester, som hadde endel kapital, var det hensikten å sette igang prøvedrift. Imidlertid døde byggmesteren plutselig på Rjukan og saken blev stillet i bero. Byggmesteren sendte forøvrig prøver inn til statskemiker Schmelck som svarte, at dersom forekomstene ikke lå for avsides, vilde drift sikkert bli lønnsom, da kvartsen var sterkt kobber og sølvholdig. De prøver, som Kongsberg sølvverk for to a tre uker siden hadde til undersøkelse, var tatt så å si oppe i dagen. Man kan følge den kobber- og sølvførende gang helt til den motsatte siden av Heddalsvannet, en avstand på 5 a 6 kilometer. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert. Lykkes det, vil der snarest bli igangsatt omfattende undersøkelser.
Avskrift fra Tidens Tegn fredag 27. juli 1928
Sølvgruber i Notodden? Forleden kunde man lese en liten uanseelig meddelelse om, at der var funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der var intet sensasjonelt i meddelelsen og de fleste som leste den, la sikkert ikke større vekt på den. Man ser jo så ofte slike nyheter i avisen uten at der dog senere høres noe mer om saken. Men denne gang synes der efter de undersøkelser som Teledølen har foretatt å ligge mer til grunn for meddelelsen enn vanlig av den slags. De kobber- og sølvforekomster det her gjelder er funnet på Peder Susruds eiendom i Lienveien. De er heller ikke av ny dato. Tvertimot, der finnes nemlig inn- hugget i berget et skjerpemerke som engang i tidens løp, kanskje for 2 a 300 år siden, er satt der av skjerpere fra Kongsberg sølvverk. Merket består av 2 hammere i kryss. I gamle dager var det nemlig en lov som sa, at alle slags metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg, skulde være Sølvverkets eiendom. Verket har da sannsynligvis hatt folk reisende rundt også i Telemarksfjellene. Man har på en rekke steder, blandt annet oppe i Gøystdalen i Tinn, funnet merker efter skjerp, som skriver sig fra 16 – 1700-årene. At sølvverkets folk har bemøiet sig med å slå inn i fjellet sitt skjerpemerke, viser at de har funnet forekomstene verdifulle. Når det ikke blev noen utnyttelse av funnet, så kan vel dette blandt annet også skyldes den omstendighet at Notodden i hine tider var et såre avsidesliggende sted, hvorfra transport av malmen vilde være ytterst kostbar og tungvindt. En av Teledølens medarbeidere har vært en tur til skjerpet. Peder Susruds eiendom ligger på opsiden av veien. Susrud har nylig kjøpt tomten hvorpå forekomstene finnes, av godseier O. O. Håve. Tomten er ganske stor, ca. 3 à 4 mål. Like nedenfor stuebygningen finner vi «gruben». Nu, noen grube er der foreløbig ikke. Susrud har bare skutt sig ned en meter på omkring et areal av en 3-4 kvadratmeter. Men overalt hvor han har løsnet skudd, har kobberet vært sterkt iøinefallende. Man kan følge kvartsgangen så langt som jorden er avdekket. Det trer tydeligvis frem for dagen og går i nord- østlig retning. Den sten som ligger rundt skjerpet er nesten helt dekket av rust og irr, noe som tydelig viser dens utpregede metallholdighet. Susrud er en mann i 60-70- årene. Han har i en lang årrekke arbeidet på Tinfos Papirfabrikk til han for noen år siden på grunn av gigt måtte slutte. Siden har han drevet med litt transportkjøring. Det er 20 år siden han flyttet til sin nuværende eiendom. Han leiet til for et års tid siden av Håve. Det var ingen lett sak å få kjøpt, da Håve nødig vilde selge, men tilslutt hadde det lykkes allikevel. – Vi treffer Susrud ute på gårdsplassen og ber ham fortelle om sitt interessante funn. Og det skal straks være sagt, at hans beretning var så spennende som det anstår sig funnet av en sølvmine. Det er et meget gammelt skjerp, begynte han. Da jeg i sin tid leiet tomten av Ole Håve viste han mig Kongsberg Sølv-verks skjerpemerke samt en >>H<< som De ser her (den var hugget inn i berget like ved siden av sølvverkets merke). Denne H trodde Sætre en av sine forgjengere på Håve hadde hugget inn, så den har neppe noen annen betydning enn som et slags eiendomsmerke. Håve uttalte ved samme anledning halvt i spøk: «Ja, nu har du fått grube, nu kan du begynne å drive med det samme.» Kort tid efter at jeg var tilflyttet eiendommen begynte jeg å skyte litt i skjerpet, fortsatte Susrud. Det var nettop i anleggstiden her på Notodden. Byggmester Årstein fikk se kvartsen og blev straks sterkt interessert. Han tok en del sten og sendte inn til statskjemiker Schmelck, som foretok en grundig undersøkelse. Schmelck svarte straks tilbake, at kunde der anlegges smelteri på stedet, så var det bare å sette igang drift med en gang, da kvartsen var meget kobber- og sølvholdig. Men måtte der en lang transport til, da kunde det nok hende at det ikke vilde bli lønnsomt. Men feilen var at Arstein ikke hadde opgitt hvor kvartsen skrev sig fra, og da Schmelck så, at den kom fra Notodden, trodde han sikkert at den skrev sig fra et avsidesliggende sted i Telemark. Imidlertid flyttet byggmester Årstein til Rjukan, hvor han skulde forestå opførelsen av endel bygg for Salpeterfabrikkene. Før han reiste bad han mig kaste igjen hullet og holde det hele hemmelig til han kom tilbake, og da vilde han igangsette prøve- drift. Imidlertid var ryktet om skjerpet sivet ut i byen og det var flere som gikk og lusket rundt huset der. Det var særlig to brødre som var ivrige efter å finne skjerpet. Noen prøvedrift blev det dog ikke med Årstein. Han døde nemlig kort tid efter at han var flyttet derfra. Engang hadde Årstein en tysk bergingeniør for lå se på skjerpet. Han sa efter å ha sett på skjerpet. «Jo, her er der en tydelig kvartsgang, men man må dypt, dypt», og han pekte ned. Et av de umiskjennelige tegn på at der er edle metaller, er at gangen er omgitt av kalkspat den ligger som et tyndt lag omkring den metallholdige kvartsgang. Kalkspaten er hvit og så løs at jeg kan skrape den av med fingrene. (Susrud viser oss en hel pose full av slik kalkspat.) Efter Arsteins død blev der ikke gjort noe med skjerpet før ifjor, da tok jeg fatt igjen og skjøt ut så meget som De nu kan se. Og for et par uker siden reiste jeg til Kongsberg med endel prøver i en eske. Der traff jeg bergingeniør Hansen på Mynten. Jeg viste ham prøvene og han blev straks sterkt interessert Men selv kunde han ikke foreta noen undersøkelse, hvorfor han sendte prøvene bort til smelteriet. Og forleden dag fikk jeg svar. Man hadde funnet, at prøvene inneholdt optil 28 prosent sølv og kobber og det fant ntan var svært meget, særlig da prøvene var tatt så å si oppå fjellet. Hansen uttalte forøvrig at han trodde efter kvartsen å dømme også måtte finnes endel gull i den. Det er forøvrig fastslått at kvartsgangen strekker sig temmelig langt. Den er nemlig funnet igjen så langt bort som ved Strandgårdene på Vestsiden. En mann som het Grotte, undersøkte forekomstene på Vestsiden og fant at de var av samme slags som dem der finnes her. Likeså er samme forekomster funnet et par mil opover i den motsatte retning. Også på Tinfossen er der funnet kobbernoldig kvarts. Selv så jeg for mange år siden en gang da elven var tørrlagt, visstnok under bygningen av Svelgfossdammen – – en halv meter bred kvartsgang under selve fossefallet. Jeg var helt bort til bergveggen. Også oppå fjellet ved Tinfossdammen blev der en gang funnet kobber, svære knyttnevestore klumper.
Magnus Tomte ble født i Langesund i 1896. Under 1. verdenskrig var han sjømann og var med på torpedering flere ganger. Da han kom til Notodden giftet han seg med Anne Sagafoss og fikk jobb på Tinfos som seilmaker. Han var en aktiv person, blant annet tok han i 1935 initiativet til å stifte Tinfos bedriftsidrettslag.
Under 2. verdenskrig gjorde han en stor jobb i motstandsbevegelsen, fra seilmakerverkstedet som den gang var der Fylkesgalleriet er nå hadde han på himlingen over loftet radioen sin og mottok sendinger flere ganger om dagen fra London. Han skrev ned meldingene for hånd og mangfoldiggjorde dem med hjelp av andre motstandsfolk. Betrodde medhjelpere i byen var med og spredde dem rundt til befolkningen. Han hadde tilnavnet «Mannen i stigen» på grunn av at han stadig var oppe på loftet og lytta til radioen. Tomte døde 2. april 1961
I Telen 24. mai 1946 kan vi lese følgende
Magnus Tomte var en av dem som holdt Notodden med daglige nyheter under krigen.
Han satt over hodet på tyskerne og lyttet til London. Hver eneste dag spredtes hans avis i 800 eksemplarer. Da tyskerne tok fra oss radioene og dermed trodde vi var utestengt fra engelske nyheter, hadde de ikke regnet med Magnus Tomter.
Som gammel sjøgutt lot ikke Magnus seg by den slags. Allerede samme dag som radioene ble stuet ned i Aasness-kjelleren, innredet han sin «illegale» lyttepost over et siderom ved seilmakerverkstedet på Tinfos Papirfabrikk, hvor han arbeider. Derfra sendte han ut sine bulletiner. Det var ikke mange som den gang viste hvor de fikk nyhetene fra. Mange lurte nok på hvem som stod bak, men parolen den gang var og ikke spørre.
Nå spør vi fritt og da vi forrige dag traff Magnus spurte vi om han ikke ville lette litt på sløret for avisvirksomheten sin.
Han gjorde seg først kostbar – «at det bare var en nordmanns plikt osv». Men vi gav oss ikke med det, og etter at vi hadde appellert til ham som gammel avismann å være kollegial, kom han på gli.
Bilde fra atikkelen i Telen
Jeg fikk av direktør Holta frie hender til å ofre all den tid jeg trengte til virksomheten og han ga ordre til at jeg ikke skulle utføre mer arbeide en det som passet meg. Det hendte nok at noen syntes at jeg var litt stor på det, da jeg sa at det og det arbeidet som fabrikken skulle ha utført hadde jeg ikke tid til. Over et siderom til seilmakerverkstedet hadde jeg radioen plassert og her satt jeg ofte stigen til loftet og tok imot nyhetene. Det gikk bra helt til tyskerne som skulle holde vakt ved fabrikken flyttet inn rommet under seilmakerverkstedet. Da kunne jeg ikke bruke høyttaleren lenger, men måtte få Hilmar Berg til å installere høretelefon for meg, og så gikk det like godt. Tre ganger om dagen tok jeg nyhetene. Jeg holdt meg til de engelske nyhetene for soldatene, da de var mest knappe og konsise. Sendingene foregikk mellom kl. 7 og 8 og 11 om formiddagen og ved middagstider fra kl. 1 til 2. Så var det å skrive av. Jeg skrev med hånd 8 gjennomslag 3 ganger, så jeg alt fikk 24 håndskrevne aviser. Det gikk en masse blåpapir, da jeg måtte brenne dette hver kveld av frykt for razziaer. Til sammen kjøpte jeg blåpapir for over 600 kr. Og det var ikke alltid lett å få tak i. Mine håndskrevne aviser ble brakt rundt til medhjelpere som videre slo dem på skrivemaskin, så avisen kom ut hver dag ved 10-11 tiden om formiddagen og ble spredt rundt i byen i ca. 800 eksemplarer. Men uten gode medhjelpere hadde jeg ikke kommet langt. Og jeg vil i første rekke nevne Svein Tjos, Lærer Haugen, Arthur Andersen og Anders Hansen. De beste budene og de som tok største risikoen var Alf Hillestad og Anton Isaksen, de brakte hver dag de skrevne nyhetene rundt til kontaktene for mangfoldiggjørelse. Avisen gikk til Tinfos Papirfabrikk, Carbiden, Jernverket og gartneriet på Villamoen. Herfra ble den spredt vider på Hydro. Avisen ble lest på fabrikkene fra direktøren til visergutten. Det var moro at alle kunne holde så tett slik at virksomheten kunne gå så lenge krigen varte.
Vi gjengir nedenfor et nr. av Magnus Tidning:
24/4-45 Den 2.russiske arme kjemper nå i Berlin, hvor det er forferdelige tilstander blant ruinene. Undergrunnsbanene er fullpakket med folk som bar venter på en alliert befrielse. 30 bydeler er allerede besatt. Nazistene kjemper som rasende, opphisset av Gebbels, som sier at Hitler leder kampene byen. Berlin er nå så godt som omringet. T. Har bare en smal korridor på vestsiden som er fullpakket med flyktninger. General Sjukow har forbigått Berlin på nordsiden og avsperret all retrett denne vei. General Konjevs styrker stormet Frankfurt der Oder går og står nå s.v. for Berlin. Byene Midtenwald, Melzen og Dolwits er falt.
R. stormet Kotbus og kjørte helt frem til Elben går. Man antar at russerne og amerikanerne vil møtes n.v. for Dresden. Den r. Arme kjører nå hardt på. Den T.lomme mellom Dresden og Berlin svinner stadig inn. Nurberg falt i går. Den 7. am. Arme har hatt en forbausende framgang, den står nå snaue 20 km fra Regensburg. Kommandanten i Bremen nektet å overgi seg i går, byen blir nå kraftig bombardert med tungt artilleri. Presset på Emden tiltar. Engelskmennen står nå inne i byen Harburg. I Italia har den 5 og 8 arme kommet frem til elven Po. Ti store norske skip lastet med sivile tyskere og norske quislinger kom til Malmø, men ble avvist av de svenske myndigheter. Den tyske kommandant i Halden rømte til Sverige går.
Isskjæring på Tinnemyra ca. 1930. Fra venstre med saga, John Moen (Bamsen), Andersen, Olaf Andreasen (Pluggen), Erik Haugen, Endre Støa, ukjent; Jon Stenersen og kusken Jensen. (Notodden Historielag)
Før det moderne kjøleskapets tid ble is brukt til å kjøle ned matvarer og annet som trengte å ha det kaldt for å kunne oppbevares over lengre tid. Det fantes da kjøleskap der en kunne legge en stor «isblokk» øverst i et skap og ettersom isen tinte rant den med langs de innvendige sidene og holdt skapes kaldt, smeltevannet ble samlet opp i en beholder i bunnen. På begynnelsen av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var isskjæring en stor industri, spesielt i kystnære strøk. Herfra ble is frakta i store mengder til utlandet med båt, for at ikke isen skulle smelte ble den lagra i sagflis. De store leveransene gikk til restauranter, fiskemottak ol., men også til private var avtakere for isblokker.
Men i innlandet var det også en næringsvei om ikke i så stort omfang. Her på Notodden var det flere som drev med dette. På 20 – 30 tallet var det stor aktivitet. Elgsjø, Tinnemyra og Heddalsvannet er nevn, sikkert også andre steder. Her var det lag på kanskje 7-8 mann som holdt på, isen ble skjært i isblokker etter bestemte mål (ofte 2x2x2 fot), etter at blokken var skjært løs ble den tatt opp med en spesiell saks og deretter frakta med hest eller lastebil til et lager der den ble lagra godt dekt av sagflis. Virksomheten foregikk naturligvis på vinteren, men lagring var viktig for forbruket var størst når varmen kom på sommeren. Den ble da kjørt ut og solgt til forbrukerne.
Det var ikke bare å dra ut å skjære is og selge, tillatelser måtte innhentes. Hvis ikke grunneieren var med på geskjeften måtte selvfølgelig denne gi tillatelse, videre måtte det foreligge godkjenning fra helsemyndighetene.
Blant de som skar is var Hillestad (Telemark Mineralvannfabrikk), på 1940-tallet skar de is på Elgsjø og hadde «isbinge» ved Grotbekktjønn. Her lagra de blokker på 50 x 50 cm i sagflis. Det mest ideelle tidspunkt var når isen var 50 – 60 cm tykk, da slapp de operasjonen med å tilpasse tykkelsen. Godt lagra is holdt seg rimelig greit hele sommeren. Hillestad brukte isen til å kjøle ned vann til produksjon av brus og selters. (For å få brusen til å «bruse» lengre etter at korken var tatt av måtte vannet ha en temperatur på 4-7 grader) I tillegg til å bruke den i produksjonen kjørte de faste ruter rundt i byen og leverte til husstander som hadde «isskap». Isblokkene måtte da tilpasses de forskjellige isskap for det fantes forskjellig størrelse.
Ansatte ved Telemark mineralvannfabrikk i arbeid på Elgsjø (Bilde fra jubileumsskrift)Isblokkene klar til å fraktes fra Elgsjø (Bilde fra jubileumsskrift)
Utover på 1950 tallet kom utstyr for mekanisk nedkjøling. «Fryseri» der en kunne leie et rom til matvarene ble vanlig og på 1960 tallet ble etter hvert elektrisk kjøleskap allemanseie. Is-skjærerne måtte da legge vekk issaga.
Telen 16. januar 1936
Isskap. Isblokken ble lagt inn i det øverste rommet, når isen tinte rant det kalde vannes ned langs sidene innvendig og smeltevannet ble samlet opp i en tank under. (Bilde fra DM) Issaks (Bilde fra DM) Issag (bilde fra DM)
Av Aasm. Bunkholt Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i Notodden, har byen hatt besøk av mange prominente og betydelige personer. Med industrien fulgte rommeligere forhold. Den hadde både evne og vilje til å representere. I slutten av forrige århundre var unionskongen Oscar II på besøk i Heddal. Fotografiet av kongen sammen med storbonden Ole O. Haave er velkjent. Etter 1905 har Notodden hatt besøk av kong Håkon VII og kronprinsen, nå kong Olav V. Det var milepeler i byens utvikling som gav anledning til å feire kongebesøk, således Tinnosbanens åpning i 1922. Siste gang Hákon VII besøkte distriktet var da Heddal stavkirke i 1954 ble høytidelig åpnet etter restaureringen. Forøvrig har blant andre kongen av Siam og storhertugen av Oldenburg vært gjester i byen.
Når en blar gjennom avisårganger og andre skriftlige kilder, ser man at industrien i årenes løp har hatt besøk av mange fremtredende og berømte menn fra Norden og Europas øvrige land.
I dag er det en jagende trafikk i byens gater. Automobiler med kjenningsmerker fra all verdens land suser gjennom byen, jernbanen og autobussen bringer gjester fra inn- og utland til innfallsporten til Telemark, og ruteflyene lander og tar av fra Notodden og Heddal flyplass på Semsøyene. I fartens tidsalder er det vanskelig å skille ut personene, den enkelte blir anonym i massen. Nedskriveren av disse linjer sitter på kontoret, som har vinduene vendt mot Storgaten. Det er ferie og turistsesongen 1958. Storgaten bærer nå en trafikk som minner om storbyen, og over hustakene larmer jetfly og rutefly.
FREMMEDBOK FOR REISENDE HOS JOH. H. THOMASSEN. Det er gjesteboken for Furuheim hotel som ble tatt i bruk fra 17. juli 1878.
Furuheim hotel 1910
Den første som har skrevet sitt navn i boken er Wm. Benson fra Newcastle on Tyne, og nr. 2 er Henry W. Lamb fra London. Og så fortsetter det fremover i boken i kronologisk rekkefølge med gjestenavn fra Tyskland, Irland, Danmark, Skottland, Holland, Sverige, Polen, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Estland, Belgien, U.S.A., Italien, Russland, Finnland, Lithauen, New Zealand, Kanada, Japan og endelig Novaja Semlja.
Adressene er mangfoldige, fra Milano i syd til Helsingfors i nord, fra Tokio i øst til New York og Philadelphia i vest. Det ble ikke fylt ut skjemaer på hotellene den gang, slik som vi må gjøre i dag. Derimot er det interessant å se at de fleste egenhendig har skrevet sine navn i protokollen. Skulle en ha som oppgave å identifisere disse utenlandske gjester, måtte en bl.a. ha adgang til all verdens leksika.
Det er imidlertid ikke bare utlendinger som har besøkt Notodden for 80 år siden. Over halvparten av gjestene er kvinner og menn fra de forskjelligste egner i Norge, fra byer og bygder.
Jeg blar fremover og leser på de gulnede og slitte blad.
Fra «fremmedboken»
Den 18. august har student Garborg, Christiania ført sitt navn inn i boken med sin særpregede og sirlige skrift. Han hvilte vel ut i Notodden underveis fra Jæren til Christiania. Arne Garborg er en markant skikkelse i norsk åndsliv og politikk fra 1870-årene og frem til sin død i 1924. Om våren samme år som han besøkte Notodden, offentliggjør han den 15. mai sin fedrelandssang «Guds signe Norigs land» i Fedraheimen som han var redaktør for. Og senere på året kom førsteutgaven av hans tendensroman «Ein fritenkjar» Jeg har en eneste gang i min tidligste ungdom vært i lag med Arne Garborg, og fremdeles står karakteristikken av hans fremtreden klart i erindringen: Smålåten.
Det er sannsynlig at han vandret på sine ben fra Jæren til Oslo. Nå i skrivende stund forestiller jeg meg at denne vandringsmannen tar en pust i bakken ved Høibø og skuer ut over skogen og husmannsplassene på Tinnes og Hvaalas grunn mot Heddalsvannet. Bondegutten og europeeren. Han gav alltid kloke og rammende uttrykk for sitt syn på og sitt håp for det rotekte norske folk, også om Telemarks folkeliv og herlige natur. Han evnet som få å bringe nasjonens særpreg inn i en større sammenheng. Omtrent samtidig med Garborg kom biskop Folkestad fra Hamar til Furuheim. Antagelig var han på gjennomreise til sin heimbygd Bø i Telemark.
Neste år den 1. juli 1879 kom historikeren, geografen og reiselivsmannen dr. Yngvar Nielsen. Året i forveien ble han ansatt som bestyrer av Universitetes etnografiske samlinger.
I august 1879 kom professor Lorentz Diethrichson med hustru og datter fra Christiania. Et par år tidligere hadde han gitt ut «Reiseskildringer fra min vandringstid». Diethrichson er bl. a. kjent for sin feide med Edvard Munch om Munchs malerier og utsmykning av Universitetets aula.
På høstkanten samme år kom presten og historikeren J L. Quisling fra Sandsvær. Han er kjent og skattet for sine historiske publikasjoner som nå er verdifulle kildeskrifter.
Den 16. september 1880 kom Frithjof Nansen, 19 år gammel og nybakt student. Så vidt jeg kan se kom han i nobelt selskap: Kammerherreinne til Fritzøehus ved Laurvigen, kammerherreinne Hedvig Løvenskiold til Fossum ved Skien og hennes barn Hedvig og Leopold. Kammerherreinne Løvenskiold var gift med Herman Løvenskiold, sønn av statholder Severin Løvenskiold. Hun ble enke i 1873, og bestyrte Fossum gods alene inntil sønnen, kammerherre Leopold Løvenskiold, overtok godset i 1885.
Jeg erindrer begeistringen i min barndom over Frithjof Nansens bedrifter. Nansenluen var omkring 1905 like populær som Olabuksen i dag. Alle gutter, selv fra de fattigste stuer, måtte ha Nansenlue.
Sommeren 1880 har Ole Arvesen og frue ført sine navn inn i gjeste- boken. Han var på reise rundt i Landet og holdt politiske folkemøter. Ole Arvesen grunnla sammen med Herman Anker den første folkehøyskolen i Norge på Sagatun ved Hamar i 1864. Han var en fremragende skolemann, og deltok våken og ivrig i 80-årenes meningsbrytninger om livssyn og litteratur. Da Henrik Ibsen gav ut «Gjengangere» i 1881, var Ole Arvesen og Arne Garborg blant de mest opprørte kritikere.
Den 30. juni står N. Kielland-Thorkildsen innført med sirlig og pertentlig skrift. Han var den gang sekretær i Christisnia Bank og Kreditkasse. Denne mannen ble senere sjef for Skiensfjordens Kreditbank, en av de største provinsbanker i landet. I 1889 opprettet han Centralbanken for Norge, og senere Banque des Pay du Nord i Paris. Kielland- Thorkildsen er en lysende skikkelse i norsk bank- og finansvesen.
Sommeren 1880 er baron Carl von Mecklenburg, Stockholm, Jacob Dybwad, Oslo og kammerherre Knudtzon til Ulleberg på Brunlanes notert i fremmedboken.
Som et forvarsel om den politiske heksedans i 80-årene ankommer statsråd Christian Jensen fra Christiania. Han er bergensgutt, 57 år gammel, og medlem av Selmers regjering fra 1879 til 1884, da han sammen med kolleger ble fradømt sitt embete ved Riksrettens dom av 27. februar 1884.
Som et lysstreif gjennom skylaget kommer Thv. og Mally Lammers i august 1880. De kom fra København hvor de hadde feiret triumfer for sin konsert sammen med Edv. Grieg. Samme år hadde Lammers og frue hatt konserter i Stockholm, London og Leipzig, og senere på høsten stiftet Lammers Ceciliaforeningen i Christiania.
Albert Cammermeyer var gjest på Furuheim i 1882. Han var bokhandler, en av Nordens største i sin tid.
I1883 hadde Notodden besøk av to brødre som kom til gamle tomter. Det var Immanuel og Jørgen Wright Flood, sønner av Boye Joachim Flood som var prest i Heddal 1844-1862.
Høyesterettsjustitiarius Iver Steen Thomble, Christiania, hadde et opphold på Furuheim i 1885. Han var vicepresident i riksretten som demte ministeriet Selmer.
I 1885 og 1886 hadde Notodden besøk av to interessante personligheter: Cand. theol. J. Johnson og cand. theol. S. Odland. Den førstnevnte må være misjonær Johannes Johnson, prestesønn og brorsønn av den bekjente professor Gisle Johnson, han som i 1840-50-årene sammen med sine teologiske kandidater og legfolket ledet kampen for rett-troenhet og ren lære. Misjonær Johs. Johnson er kjent for sin virksomhet på Madagaskar og som hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminar i Oslo. Hans oppbyggelsesmøter er kjær lesning for mange den dag i dag. Som salmedikter er han representert i Landstads reviderte salmebok, og en av hans mesterlige salmer «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave» er en av de få norske salmer som er opptatt i den svenske salmeboken. To av hans sønner er nå sogneprester i Oslo. Cand, theol. senere professor Sigurd Odland var bergenser, og en ledende personlighet i kirkestriden fra 1886 og fremover til 1914. Kampen om kirkesyn og læresyn stod blant andre mellom biskop Heuch, kirkestatsråd Chr. Knudsen og Sigurd Odland på den ene side, og Thv. Klaveness og Johs. Ording m. fl. på den annen side. I kampstilling stod også Georg Brandes, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.
Et resultat av kirkestriden var opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultetet i 1908, altså samme år som Notodden og Omegns Handelsstandsforening ble stiftet. Menighetsfakultetets første mann ble professor Sigurd Odland. Han var en meget lærd teolog og ubennhørlig konsekvent sitt skriftsyn. Således kunne han ikke godkjenne kvinnens rett til å forkynne Guds ord, og tok av den grunn avskjed fra Menighetsfakultetet i 1916. Han var også konsekvent deri at han forble ugift all sin tid. Hans skarpe ironi er bekjent. Da en ung prest i forbindelse med et sognekall fremholdt at Gud har kalt meg til denne menigheten, svarte Odland: Skal nå Vårherre ha skylden for det også..
Som 18-åring kom Sam Eyde første gang til Notodden, og senere, den 13. august 1887, har han skrevet sitt navn i gjesteboken som 20-årig reserveoffiser.
Den 26. juni 1887 ankom statsminister Johan Sverdrup. Han var Ole Gabriel Uelands medarbeider og arvtager som leder av opposisjonen i Norges storting frem til 1884. Selv ble han statsminister fra 23. juni 1884. I forbindelse med Johan Sverdrups navn trer 1870-80-årenes politiske omveltninger frem i erindringen. Nytt stod mot gammelt i 1880-årene. Stridsspørsmålene gjaldt statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger, opphevelsen av statholderposten og vetostriden som fikk sin avgjørelse ved 9-junibeslutningen 1880.
Den politiske feberkurve steg betenkelig i årene 1880-84, Kong Oscar II forsøkte å pulverisere 9-junibeslutningen. Fredrik Stang gikk av som regjeringssjef i 1880 og etterfulgtes av Christian Selmer. Venstre fryktet statskup, og Høyre var redde for revolusjon. Skytterlag ble stiftet over hele landet for å verne grunnloven og Stortinget. Den 15 september 1881 offentliggjorde Bjørnson sin oppsang for skytterlagene. Et av åpningsversene lyder så:
Gamlingen på tinge skal få stemme trygt og kjekt bakom rifleringe av den unge slekt.
Riksrett over ministeriet Selmer ble besluttet 23. april 1883. Mens prosedyren pågikk i lagtingsalen, ble det ført en bitter strid ute blant folket. Ved nyttårstid 1884 var stemningen så opphisset at sjefen for Armedepartementet ga ordre om at geværene ved bataljonsdepotene skulle gjøres ubrukbare. Samtidig gav kommandanten på Akershus festning ordre om å gjøre feltkanonene ferdige til defensiv bruk. I februar 1884 sendte redaktør Jon Hoel ut sitt berømte flyveskrift «Giv Akt!!!». Han oppfordret skytterne til å holde riflene i halvspend for å verne Stortinget. På svensk side ble det antydet å gi Selmer bistand og la Johan Sverdrup fengsle. Mange fryktet svensk invasjon, statskupp og revolusjon.
Endelig falt Riksrettens dom den 27. februar 1884. Selmers regjering ble dømt til embetsfortapelse. Etter at Schweigaards «Aprilministerium» hadde vist seg å være mislykket, dannet Johan Sverdrup sin regjering den 23. juni 1884. Sverdrups ministerium innledet et systemskifte, fra embetsmannsstyre til folkestyre. Etter hvert fikk Sverdrup store motganger som politiker. Da han i 1887 besøkte Notodden, var han på retur som politiker. Han opplevde en rekke nederlag i Stortinget, og det var uro innen hans eget parti. Statsministeren i Stockholm, Richter, tok sitt liv i 1888 på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen. Og 7. juli 1889 invilget kong Oscar regjeringens avskjedansøkning. Det inntrådte en avslappelse etter de stormende 80-årene. Garborg skrev boken «Trette menn.»
Blant alle langveisfarende fra inn- og utland finner jeg mange navn fra byer og bygder i Telemark. Konsul H. H. Holta og stortingsmann Carl Stousland fra Skien er hyppige gjester. Skolemannen Aug. Western, den gang stud philol… kom også fra Skien, og seminarbestyrer Gløersen fra Hvideseid. Familiene Cappelen og Aall fra Ulefoss er faste gjester år om annet.
1 1887 ankom senere statsminister Gunnar Knudsen med frue fra Borgestad. Til Furuheim kom som nevnt bygdefolket. Jeg noterer følgende kjente bønder og skogeiere: Halvor J. Lie, Halvor H. Borgen, Gj. H. Eikjarud, G. H. Opdal, Halvor H. Askildt, alle fra Bø i Telemark, G.Hafsteen fra Gransherad, T. M. Kleppen fra Sauland, Ambros O. Haave og Ole O. Haave fra Heddal. Disse herrer har øyensynlig hatt festlige samvær på hotellet.
At Notodden og Furuheim var velrenommert som oppholdssted gis det begeistrede uttrykk for i gjesteboken. Således har familien Willis fra Philadelphia gitt følgende raske notat: «If you desire a good meal an good attention be sure and make longest rest in the mountains, – is this appeariance of three Americans.»
To svenske damer skriver: «Vi har funnit alt här utmärkt och rekommandera hotellet som ett det angenämaste hvilostelle».
Og en nordmann gir dette lyriske uttrykk for sin opplevelse: Idyll imellem fjeld og skov, berømt for sangere og ælde, for dunkle skove, høie fjelde,- hvor trygt uti din favn jeg sov!
Disse spennende notatene fra den gamle gjesteboken forteller at Notodden har tradisjoner som innfallsport til Telemark. Hit kom ledende personligheter i åndsliv og kulturliv og forgrunnsfigurer i den politiske kamptid i 80-årene. Sammen med bygdefolket er de en illustrasjon til den betraktningen som Ingeniør H. J. Bauch gir i sin artikkel i dette skriftet at Notodden er motsetningenes by. Og byen symboliserer hele Telemark, dette fylke som er motsetningenes fylke i natur og folkeliv. Et særpreg som danner fruktbar grobunn for utviklingen og fremgangen i vårt land på alle måter.
Joh. G. Thomassen
Kilde: Notodden Handelsstands- og Industriforenings jubileumsskrift 1958.
Artikkelen er gjengitt fra Notodden Historielags årsskrift 1993
Han er fødd på plassen Grotbekk under Sætre i Heddal og er nu 65 år gammel. I hans barndom og framover var det trange tider og Torstein var ikke stor karen før han maatte delta i alt forefinnende arbeide. Avdøde Ole Håve drev skibsbyggeri paa Notodden den gang og Torstein var med sin far og hugget skibsnagler. Dette arbeide holdt ved i 5 aar. Der blev ialt bygget 5 skuter. Naar han ikke var sysselsat paa hverven, fartet han og andre smaagutter i nabolaget omkring i skog og mark og fant harpiks (grankvae), som de en tid fik solgt. Det var særlig ut på vårparten dette paagik. Sneen var stor og bløt og sneen rakk smaaguttene op under armene. «Vi maatte gang paa gang trække av os paa benene og vri snevatnet ut av sokkene våre. Jeg minnes vi sat frami Raassebuaasen barbent og forsøkte at tørre de vaate sokker og sko i solskinnet», fortæller han.
Paa Notodden fandtes dengang bare 4 smaa plasser Orekåsa, Teksten, Notodden og To- reskås. Forøvrig var der skog over alt. Da «Statsråd Stang» begyndte i rute fra Fjerestrand –Notodden—Øitangen var der ingen brygge og man maatte møte ut med pram. «Statsraaden» hadde hjul istedenfor propel og var saaledes vanskelig at legge indtil. Siden blev der brygge i Tinnesandbugten, men hovedstoppestedet var Øitangen, hvor baaten laa natten over.
Omkring 15 aar gl. begyndte Torstein at lystre paa Sætre i farens sted og blev godtat som fuldgod arbeidskar. Dereter tok han tjeneste og var paa forskjellige gaarder i 5 aar. To og tyve aar gl. giftet han sig og tok arbeide paa Tinnfoss papirfabrik hvor han var i 20 aar. I ca. 12 aar var han tømmerkjøper og merker for fabriken og under dette har han blit kjendt med de fleste av Telemarkens skogeiere og andre. Dessuten var han bygningsreparatør paa Tinnfoss og da han sluttet der gik han helt over til bygningsfaget. Han satte saaledes op den første folkeskolebygning paa Notodden. Tømmeret til denne blev bygget paa det sted hvor Notodden teater og «Teledoølens lokaler nu staar. Dessuten utført han alt træarbeide paa karbidfabriken, bygget bryggene m. m.
I 1911 satte han op sin store vakre villa ved Lilleheradveien, hvor han nu bor og som er et av de aller vakreste steder paa Notodden. To aar efter bygget han en præktig gaard i Storgaten med ialt 14 værelser, badeindretninger osv., som han nu leier bort. Videre eier han enda et lite hus paa Notodden.
Naar man tænker paa at alt dette er tilveiebrakt blot og bart ved ærlig og utrættelig arbei- de saa maa man si at det er godt gjort. Særlig naar det tas betraktning at han i lang tid framover hadde en stor familje paa ialt 9 mennesker at forsørge, deriblandt sine gamle forældre. Heri hadde han en trofast støtte i sin nu avdøde hustru, hvis samvittighetsfulle og uopofrende arbeide han roser sterkt. Med hensyn til mine foreldre saa er det som en usynlig makt har lønnet mig for hvad jeg gjorde for dem. Og lønnet mig overmaate godt, lægger han til med styrke og varme.
Det frie liv i skog og mark nyttet Grotbekk sine fristunder til at nyte jakt baade speljakt, harejakt og bjørn- og elg- jakt med hund var hans kjæreste syssel. Han kunne ta avsted milevis indover fjellet paa tiurskytteri mons alene om sneen laa alenhøi opover liene. Han sat i snehaugen ved sin stokild natten over og naar dagen begyndte at graane var han paa benene. Engang slog en tiur ind i en furu og begyndte at spille mens han sat og kokte sin morgenkaffe. Det gik mange gang næsten paa livet løst i kulde og sneslaps; men med en eller to tiurer paa nakken i de ellers vakre aprilmorgener var strabadserne gemt. Fugl eller hare hadde han altid hængende i staburet i de dager. En høst skjøt han t. eks. 60 harer. Han var en ivrig elgjæger og hans hundetyper er kjendt fra utstillingsplassene landet over som de høiest belønnede. Paa veggen i hans stue hænger det ogsaa fuldt op av diplomer, jaktscener og billeder av premierte hunder. Han var en utmerket rifleskytter. Har saaledes flere medaljer og tok 3. premie paa et landsskytterstevne, hvor der var meget sterk konkurance.
Da Grotbekk var 19 aar gl. begyndte han at spille fele. Han tjente den gang paa en gaard hvor manden var religiøs og Grotbekk maatte ha felen sin gjemt i smien, hvor den laa indtullet i et dertil kjøpt plag, som ofte kunde være fastfrosset til jordgulvet naar han skulde hente den. Han arbeidet sig frem til at bli en dyktig og avholdt spillemand som man søkte over alt ved fester, markeder og brylluper. Et aar spilte han i hele 8 brylluper og tjente forholdsvis mange penger. Det er ingen nulevende spillemand her i Telemark som har spillet i saa mange gjestebud som Grotbekk takket være hans kraftige bue og makeløse takt. Endog paa frimurerlogen i Kristiania har han spillet og det het sig i pressen at man danset saa benene stod jevnt med bordet.
Som man ser er det sjelden at finde en mand saa alsidig interesert som Grotbekk. Saa frisk og ungdommelig i sit syn paa livet. Musiken er han en likesaa ivrig dyrker av nu som i ungdommens aar. Det er ikke mange konserter paa hardangerfele paa Notodden hvor hans brede skikkelse savnes, og opmerksom og kritisk følger han med. I privat selskap tar han selv gjerne felen og stryker op. Hans friske humør, jovialitet og selskapelighet gjør altid samværet med ham festlig og man føler det som et tap, naar man maa reise fra ham. Nasjonalt, po- litisk og økonomisk staar han på egne ben fast og selvstændig og virker som saadan ansporende og opmuntrende paa dem som kommer i berøring med ham.
Grotbekk har hat mange offentlige tillitshverv. Han var saaledes medlem av det første bystyre paa Notodden, mangeaarig medlem av Heddals herredsstyre, skjøns- og taktsmand o.s.v. Under alt dette har han set forhold og former skifte. Det gamle har maattet vike plass for det nye i saa mange endringer. Men selv har Grotbekk god forstand bevart sin oprindelighet, sit nasjonale sind og sine nasjonale toner. Og det fortjener han baade tak og ære for.
H. B.
Avskrift fra Teledølen torsdag 30. mars 1922 av Ole Arvid Vassbotten
