Forfatter: Ole Arvid Vassbotten

Utarbeida av Edgar Gundersen (2017)

Oppført:
1ste byggetrinn:1908
2dre byggetrinn, utvidelse: 1912 (Byggemeldt av arkitekt Helge Blix i 1910)

Trappehus på gavlveggen mot øst: 1920 (Etter tegninger av Th. Wormsen)

Arkitekt: Helge Blix.

Jeg har lett i kommunens arkiv, men ikke funnet det avgørende bevis for at Helge Blix er WORMSENGÅRDENs arkitekt. De sterke båndene som både Blix og Wormsen hadde og fikk til Hydro styrker antakelsen. Det samme at klassekameratene fra studietida – Heinrich Karsten og Otto Hansson – tegna gårdene mellom WORMSENGÅRDEN og HAUGERUDGÅRDEN. Utvidelsen (1911) og sammenføyningen med klassekameraten Otto Hannsons utvidelse av TELEGRAFGÅRDEN sto han ganske sikkert bak – han byggemeldte utvidelsen.

Byggherre 1ste byggetrinn: Johannes Odden.

Byggherre 2dre byggetrinn, utvidelse: Brødrene Wormsen som kjøpte gården i 1911.

Murmester/byggmester: Ukjent, men det er nærliggende å tro at det er brødrene Wormsen.

WORMSENGÅRDEN har store vinduer med utradisjonell utforming. Gården er asymmetrisk. Fjernintrykk og nærintrykk som danner et hele. Den blander elementer fra ulike tidsepoker – mansardtak som kom på 1600-tallet med innramming rundt døråpninger og vinduer som bringer tanken til antikken. Den blander myke og skarpe former i vindus-løsningene. Flere av TORRINODEKLARASJONENs kriterier for hva som kjennetegner jugenstilen finnes i WORMSENGÅRDEN.

Løsningen med mansardtak gir ekstra takhøyde og boligareal i loftsetasjen. Hydros Admini fra 1905 har mansardtak. WORMSENGÅRDEN var den første murbygningen i byen som fikk mansardtak.

Brødrene Wormsen kom til Notodden i 1907 og etablerte et bygningsfirma.. Jeg vet ikke hvor de etablerte seg – kanskje i WORMSENGÅRDEN. I 1911 kjøpte de WORMSENGÅRDEN og utvidet den. Firmaet har drevet sin virksomhet fra denne gården sammenhengende helt fra starten. De blei stor-entreprenører, noe teksteksemplet (fra 1914) i den medfølgende bildeserien viser.Firmaet driver Jernia-butikk der i dag, firmaet heter nå Th. Wormsen A/S.

WORMSENGÅRDENS førsteetasjefasade er fullstendig endret. Fasaden i andre etasje og toppetasjen er inntakte. De fleste vinduene i andre etasje er antakeligvis originale.

Reguleringsmessig status er at hele gården kan rives unntatt gatefasaden og taket opp til mønet. I en tilstandsrapport fra 2005 vurderes Wormsengården til å være i dårlig tilstand. Etter det har utvikling sakte gått sin gang mot det verre.

2025: Gården er nå renovert.

Foto: Edgar Gundersen samt arkivfoto

TIL TOPPEN AV SIDEN

Fra jubileomsskriftet 1997 «Lat oss ikkje forfedrane gløyma.» av Hallgrim Høydal

Dette var det sikre haldepunktet då Heddal og Notodden skulle få sitt museum. Bygnigen hadde blitt kjøpt inn med tanke på ei framtidig bygdesamling. Men åra hadde gått, og forfallet gjekk sin gang, og i 1947 meinte Halvor Vreim at nå var grensa nådd. Det måtte snarast gjerast noko med huset, og sommaren 1948 burde stugo vere på plass. Så raskt skulle det ikkje gå, men i 1950 stod Rambergstugo på den nye museumstomta som den fyrste bygningen på Heddal bygdetun.

Men omverda hadde fatta interesse for Rambergstugo lenge før det. I 1923 blei huset freda som eitt av dei mange i den store fredingsbylgja desse åra. Det var rosemålinga til Olav Hansson som var årsak til det. Men fredinga betydde ikkje at bygningen var automatisk verna for all ettertid. Eigaren var ikkje meir oppteken av klenodiet sitt enn at han søkte Riksantikvaren om løyve til riving same året som fredinga blei gjort gjeldande. Han skulle bygge nytt og ville gjerne kvitte seg med det gamle.

Heldigvis hadde John Ramberg sans for lover og reglar, dessutan var han ein tolmodig mann. Søknaden hans blei sendt 8. oktober 1923. Rett etter får han spørsmål frå Riksantikvaren om kva for ein bygning det er snakk om å rive. Deretter blir det stille. John purrar i januar 1924. John purrar også i august 1925. Då er han i forhandlingar med ein mann frå Notodden som kan tenke seg å flytte huset til byen og bruke det til bustadhus. John Ramberg meiner han er i sin fulle rett til å gjere dette når ikkje det offentlege viser den minste interesse for bygningen. Det einaste som har skjedd på dei nesten to åra som har gått sidan han sendte søknaden sin, er at to menn har vore på Ramberg og kikka på stugo.

I svaret frå riksantikvar Fett heitte det at Den antikvariske bygningsnevnd «under de foreliggende omstændigheder» ikkje ville setje seg mot sal og flytting. Men både seljar og kjøpar skulle vere klar over at fredinga galdt bygningen, uavhengig av kven eigaren var. Ein ny eigar måtte derfor setje opp huset nøyaktig slik det var, og alle ynskje om endringar skulle vurderast av nemnda. Dermed ser det ut til at kjøparen mista interesse for bygningen.

Neste gong John Ramberg ville selje bygningen, slo lokalsamfunnet til og sikra seg stugo til museumsføremål. Kva hadde så kommunane kjøpt: Eit hus som «hører til den spesielle Øst–Telemarkiske type på to etasjer og svalegang. På en del av framsida er ellers noe forandret. Fra et bygningshistorisk og antikvarisk synspunkt er den fremdeles et verdifullt hus – et godt og karakteristisk kulturminne,» skreiv Halvor Vreim om bygningen.

«Før herskede skikken, i småt og stort,» meinte Eilert Sundt. Når bonden skulle bygge, var det derfor skikk og bruk som avgjorde korleis bygningen kom til å sjå ut. Rambergstugo er såleis trygt plassert i norsk byggeskikk. Grunnplanet er ei tradisjonell treromsstugu som har vore vanleg både her i landet og i Sverige sidan mellomalderen: Fyrst kom ein inn i ein gang eller eit «re». Derifrå gjekk det dør inn i stugo og så inn i «kåvån» eller kammerset.

Rambergstugo har kanskje vore årestugu til å begynne med, med åren som det sentrale midtpunktet. Seinare kom peisen eller spissen og den møbleringa vi kjenner i dag: Spissen i hjørnet til venstre, skive, skåp, langbord med klokke og høgsetet i enden av langbordet, diagonalt overfor spissen. Deretter eit nytt framskåp eller matskåp, og så kom kronesenga, som truleg har blitt fjerna den gongen stugo blei panela innvendig.

Dette var rommet som med rette kunne kallast eit «allrom». Her skjedde det meste: Spissen var både varmekjelde og kjøken. Her stod husmora eller innejenta bøygd over gryter og glohaug gjennom ein lang arbeidsdag. Spissen var også lyskjelda der gamlemor sat og karda og spann, tenesteguten reparerte hesteselen, eller ein granne vagla seg på hoggestabben mens han fortalde siste nytt frå ein tur til Skien.

Ved skiva eller langbordet sessa folk seg til dei fem måltida om dagen. Tenestejenta kom inn frå fjoset og fordelte mjølka i troga på hjellen oppunder taket, og når kvelden stunda på, kraup husbondfolket under fellen i kronesenga. Dette var rommet som følte dagsrytmen på kroppen, men like gjerne årstidene og livssyklusen. Her kom nye ungar til verda, og herifrå blei gamle og unge borne ut til den siste kvila.

Då bøndene fekk betre råd i siste halvdel av 1700–talet, utvida mange av dei husa sine med ei ny høgd, og gjesterommet blei flytta frå loftet og inn i den nye delen av huset.

Medan stugo var daglegrommet, blei denne uppstugo teken i bruk berre ved spesielle høve, til gjeve gjester eller høgtider og merkedagar. Dette blir understreka av dekorasjonane. Som fire andre av bøndene i Heddal fekk Jon Larsson Ramberg og Anne Bjørnsdotter ein av dei mest kjende rosemålarane på den tida, Olav Hansson, til å stå for utsmykkinga av rommet.

Her er tradisjonelle ranker og store roser blanda med bibelske motiv. I ei rose over omnen har Olav Hansson måla eit andlet. Er det kunstnarens måte å signere arbeidet på, eller er det portrettet av av ei jente han blei glad i medan han var i Tinnegrend og måla? Kanskje er det som gamle folk i Tinnegrend sa at andletet var måla til minne om ein unge Jon og Anne hadde mista på denne tida. Går vi til bygdeboka, er det snart å sjå at det ikkje kan vere tilfelle. Men Jon og Anne kan likevel ha hatt gode grunnar for å få måla eit slikt minne. Dei hadde sju ungar. Ei av jentene veks opp og blir gift, og ei anna er det ikkje opplysningar om. Dei andre fem døyr anten som små eller i tenåra. På ein og same dagen i juli 1763 gravlegg dei to av døtrene sine. Om ikkje portrettet er til minne om ein bestemt unge, kan det vere ein heider til dei fem som gjekk bort så altfor tidleg.

Same kva forklaring som er mest sannsynleg, Olav Hansson hadde iallfall ikkje for vane å signere arbeida sine. Handverkaren som har laga senger og skåp på uppstugo, har derimot ikkje vore smålåten. «NMS» er det skore ut på bostehylla. Niri Madsson har vore så fornøgd med arbeidet at dette kunne han setje namnet sitt under. Berre 24 år gamal var han då han sette sluttstrek på Ramberg i 1781. Det same som Olav Hansson då han måla tre år seinare. Det var altså to unge menn som markerte seg på denne måten. To ekspertar på kvart sitt område, og både i Heddal, Gransherad, Sauland og Sauherad skulle dei begge setje spor etter seg i åra som kom.

Ein bygning som er så gammal som Rambergstugo, har sjølvsagt måtta tilpasse seg krava til ulike eigarar opp gjennom tidene. Den gamle svala eller reet på framsida har blitt erstatta med eit inngangsparti i bindingsverk. I 1879 ville John Johnsen Ramberg selje fire utskorne stugustolpar til oppkjøparen Torjus Leivsson. Desse var truleg frå reet, som kan ha vore rive nokre år tidlegare. Truleg har huset også fått utvendig kledning på denne tida.

På same tida kan også reet i gavlenden blitt slått saman med kåven,og spissen flytta frå hjørnet og godt og vel ei dørbreidde frå bakveggen. Dessutan blei det panel både i kove og stugu. Arkitekt Vreim ville helst at bygningen skulle setjast opp att mest mogeleg slik han stod ved flyttinga. Skulle ein føre huset tilbake til tidlegare tider, ville dette lett skje på sviktande grunnlag. Men han kunne forsvare ei flytting av spissen tilbake til det hjørnet der han utan tvil hadde stått. Panelen i stugo var også av så ny dato at det måtte gå an å sløyfe den. Vidare gjekk han inn for å kle heile huset utvendig, men den framlegget har Halvor Vreim så langt ikkje fått gjennomslag for.

Alderen på Rambergstugo har til nå vore fastsett etter innskriftene på skåp og senger. Innreiinga i uppstugo var ferdig i 1781, eit av roskåpa nede ber årstalet 1761. Men tømra i fyrste høgda ber preg av å vere ein god del eldre. Dessutan kom det for dagen eit fint mura kjellarhol innanfor grunnmuren då bygningen blei flytta. Dei som reiv bygningen, reiste spørsmålet om dette kunne vere arrestlokalet til lensmannen som budde på Ramberg på slutten av 1500–talet.

Heilt ferske dendrokronologiske prøver (årringsprøver) syner at det ikkje er så utenkeleg. Prøvene frå den nederste delen av bygningen, syner at den mest pålitelege stokken truleg er felt i 1603. Det vil sei at vi kan ha byggeåret i 1604. Den eldste stokken det er teke prøve av i Rambergstugo, byrja på sin fyrste årring i 1351. Det vil med andre ord sei at den siste heddøl var så vidt lagt i grava etter svartedauden då virket til Rambergstugo byrja vekse.

Vi har dessutan både svillar og stokkar i fyrste høgda som er felt vinteren 1757⁄58. Sidan så mange stokkar er frå nett dette året, kan det tyde på at stugo har blitt tatt ned og bygd på litt i høgda på denne tida. Det kan også tenkast at dette har blitt gjort i samband med påbygginga av høgd nummer to, og et ein tilfeldigvis har hatt liggande gammalt tømmer som er felt nokre år tidlegare. Den tredje gruppa med stokkar har blitt felt vinteren 1779⁄80. Dette gjeld tømmer i andre høgda, inklusive mønsåsen. Det vil med andre ord sei at vi kan datere andre høgda til 1780 som før.

Eit anna interessant trekk er alderen på tømmeret som er bruka. I den eldste delen er stokkane vel 200 år gamle. Prøvene frå den siste påbygginga syner tømmer som er frå 76 til 123 år gammalt. Mønsåsen er ein ungdom på 53. Rambergstugo fell dermed inn i mønsteret som syner at dei eldste tømmerhusa var bygd av gammalt tømmer. At tømmeret hadde høg alder, vil også sei at det hadde høg kvalitet.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Notoddens urinvånere hadde- kull og tjærebrenneri på Neset, ennu finnes antagelig kullag der borte

Ole O. Tinnes er født 1854 og er således nu 76 år. En stor del av sud Tinnes’s eiendom
ligger innenfor den nuværende bys grenser, og Ole Tinnes kjennskap til Notodden ned gjennem tidene er derfor førsterangs.

Han minnes Notodden som det oprindelige strandsted, hvor hele bebyggelsen bare bestod av noen få husmannsplasser, og hvor den eneste antydning til industri var den gamle mølle ved Tinfos. Notoddens utseende i Tinnes’s første minne hadde antagelig omtrent samme karakter, som stedet da hadde hatt i århundrerer.
Der var tre ting, som var det dominerende element, som ga billedet liv. Det var skogen, vandet og elven. Som fordum i årtusener skvulpet Heddalsvannets bølger de mørke høstaftener uforstyrret mot stranden, mens lystervarmen blusset rødt mot strendene, og den ene fete ørret og røye efter den annen havnet i bunnen av båten. Det var noe annet enn kommunal fiskehandel og langesundstorsk, og alt det derre der! Og hvor stengatenes grå streker nu snor sig frem og hvor husrekkene bugner, der suste fordum storskogen. På Tinnåens grønklare flate i flom og stille, der slog fisken ring i ring. Der var ingen skiddengrå kloaker, som gulpet sine uhumskheter ut i den blinkende strøm. Alt var uberørt, jomfruelig som fordum i tidernes morgen.

En skumringsstund der oppe på Tinnes i samtale med den gamle, erværdige mann, som forteller alt dette, mens tusinder av lys blinker der nede i byen, fabrikkene durer, da melder sig den umiddelbare fornemmelse av det store eventyr, som er vederfartes Notodden. Fabrikklarmen der nede og lysene, den typiske representant for en snart svunden tid, alt gir billedet perspektiv slik, at tidsskiftet intenst og umiddelbart rykker dig like inn på livet.

Efter denne innledning hitsettes hvad Tinnes fortalte:

I gamle dager og helt til Tinnebroen blev bygget i 1879 gikk veien over Tinnes og nordre Sem. I Tinnesåsen var gammelveien omlagt et par ganger. Men vinterveien tok av ved Sem og gikk over Semsøyerne og Nesisen, efter isen på Tinneå, over gvisła ved Tinnesøren, op kjippebakken, hvor Tinfos nu har bruksvelte og over den gamle bro (Tinfosbroen).
Her kjørte fjellmennene, når de skulde til Kongsberg marked. De hadde da med sig en uhorvelighet med skinn, og på markedet kjøpte de folunger, som de alet op og igjen solgte på Kongsberg, når de var blitt voksne og temmet.

Over alle Tinnesmoene var det skog. Nord-Tinnesskogen og sud-Tinnesskogen var i sin tid sameie. Eldgammelt har vel begge brukene vært en gård.

Forst blev jorden delt, siden skogen og tilsist plassene. Før var det flere plassen enn i den senere tid. Et par er nedlagt, nemlig Langkås og Rønningskås. De var en tid brukt som slåtteland, men er nu gjenvokset med skog.

Den første mølle var ved Sagafoss, og for å få vannet frem til møllen, var der hugget en renne i fjellet. Men når vannet kjøvde, frøs denne renne til, og så var det å kjøre til Kongsberg for å få malt. For å råde bot herpå var det, at min oldefar Ole Thoresen Tinnes flyttet møllen ned til Tinnfoss og brente en tunell gjennem fjellet. Det tok 4 år å få ferdig denne tunell. Der blev arbeidet fra begge ender på tunnelen, og desuten blev der gjort et gjennemslag, slik at fjellet samtidig blev angrepet fra fire punkter. Da tunellen var ferdig, var også skogen på Tinnesmoen ferdig. Den strakk ikke til en gang, for der gikk en voldsom masse ved, hvorfor mange, da en stabil mølledrift den gang var av stor interesse, hjalp til med å skaffe frem ved. Ingen var i så måte så hjelpsom som Graver i Lisleherad. Tunellen og møllen var ferdig i 1808. Møllen hadde 6 a 7 stene. Ole Thoresen blev ingen gammel mann, ti som følge av alt slitet i elven pådrog han sig tæring og døde forholdsvis ung.

Neset og Nesøyas bebyggelse.

Gunnar Neset var den første opsitter på Neset og husene på hans plass stod, der hvor garver Hagens gård nu er. Nummer to, var avdøde urmaker Aasdalen. Gunnar forkortet sine dager. Husene blev revet, og Ambros Neset, far til kemneren, kjøpte stuen og flyttet den på Nesøya, hvor den blev påbygget.

Strøket Tinnesgaten het i gamle dager Neset, og øya, det var Nesøya, ikke Neset, som det ofte blir sagt. Så vel på Nesøya, som Neset stod der i fordums tid mange veldige bjørketrær. Nesøya var tidligere mere utsatt for flom enn nu, i det elven før brokarret kom, tok benveien over kjøpmann Roes nuværende tomt og formelig hadde gravet sig far derover.

Såvel Nesøya som Tinnesøren var brukt til slåtteland. Gunnar Neset hadde halvparten av Tinnesøren. Dengang var det ingen barskog deroppe, bare oreskog.

Levninger av et kull- og tjære-brenneri.

Engang, jeg kunde vel da vere i 17-18 års alderen, fant jeg under en stor bjørk på Neri Sollids nuværende tomt et kull-lag bortimot meter tykt. Det var levninger efter et kull-, tjære-og oljebrenneri. Der fantes flere paralelle, svakt heldende kanaler, muret av klinksten. Denne sten var adskillig tyndere enn den nu brukelige. Jeg kjørte kullene til Tinnes og brukte dem som smiekull. De var aldeles utmerket. Også på den annen side av den nuværende gate fantes kull og store bekkklumper.

Jeg antar, at der under den store bjørk på kommunens tomt ved den tidligere direksjonsbolig den dag idag ligger et tykt kull-lag.

Av den omstendighet at kull-lagene allerede for omkring 60 år siden var overvokset med nær sagt kjempebjørker, vil det for-ståes, at der er gått lang tid hen siden Notoddens første urinnvånere syslet med sine miler i Tinnesgaten.

Telen 2. april 1930  avskrift Ole Arvid Vassbottten

TIL TOPPEN AV SIDEN

Utarbeida av Notodden Historielag

På et kart over Notodden fra 1908 er Notoddens avholdslags sitt hus tegna inn. (På kartet står det Avholdslokale) så huset er bygd før 1908 på leiet tomt.

I november 1928 ble det holdt befaring på tomten Hydrosgate 4 «Ungdomsly» og tomtegrensene ble anvist, tomten var på 691 kv.m. (Utskilt fra g.nr. 44 br.nr 1)
og 15/10 1928 ble eiendommen overdratt til Notodden Avholdslag v/ H. Isaksen, H. Ellestad, J. Haakanes, A. Nilsen og K. Kristoffersen.

Allerede 31. januar 1929 blir eiendommen overdratt til Notodden Kr. Ungdomslag  og skjøtet ble undertegnet 25/2 1929. Kjøpesummen er på kr. 1200,- med alt innvendig tilbehør. I skjøtet forbeholder Notodden Avholdslag seg retten til fritt hus som er rengjort og oppvarmet til to møter per måned, samt fester. De forbeholder seg retten til å bestemme selv dager.

Notodden Kr. Ungdomslag har gjennom tiden brukt huset til mange forskjellige ting, samt leid det bort til andre formål. Det samme gjorde Notodden avholdslag. 

I 1989 er Jehovas vitner på utkikk etter hus, men de møtte motgang, de ville rett og slett ikke selge huset til dem, i stedet kjøpte Notodden kommune eiendommen (i 1990) med en plan om å gjøre det om til parkeringsplasser. Denne planen ble aldri gjennomført.

Fra 1999 hadde kunstneren Knut Odden bolig og verksted i bygget, men i 2016 snuste kommunen igjen på å gjøre noe med tomten, da ble det diskutert om det skulle bygges tilrettelagte boliger der.

Senere da Notodden kommune kvittet seg med sine kommunale eiendommer ble det solgt til private. ( Nå, februar 2025 er huset til salgs til nedriving)

I samtale med Arvid Skaate (97) husker han at da han var 13-14 år var han med i ungdomsforeningen «Losje Vår» der bademester Tvedt var leder. Laget hadde sine samlinger i lokalet. Han husket også at i leiligheten som lå i 2. etg. bodde en dame som het Gunvor Kapstad. Videre forteller han at huset på den tiden var gammelt, noe som rimer med at huset sannsynligvis er fra før 1908.

TIL TOPPEN AV SIDEN

På disse sidene vil vi prøve å lage en serie om historieske bygg og dens historie.
I menyen til vestre kan du velge.

av Ove Eriksen

«Hva har du i skofferten, pappa?»

Tekst: Trond Aasland

Ove Eriksen har gitt ut «En slektsbok» med den spenstige undertittelen «Fra Kolahalvøya til Murukleiv». Dermed forstår vi umiddelbart at det må være et stort spenn som skaper forventninger til innholdet. I så måte er det lett å fastslå at boka innfrir – ja, faktisk godt over hva en vanlig leser kan forestille seg.

«En slektsbok» er aller mest en generøs gave til forfatterens etterkommere, og den er samtidig et stykke verdifull norgeshistorie og slik sett en gave til alle oss andre med interesse for slektsgransking og landets historie.

Tidene forandrer seg. Med digitalisering og gode søkemotorer er veien til belønning blitt kortere for den som driver slektsgransking. Likevel; de færreste gjør det så helhetlig og grundig som Ove Eriksen. 380 sider er det blitt, 16 slektshistorier i alt, i hovedsak fra slutten av 1700-tallet fram til i dag. Ambisjonen har vært å gi mer enn de nakne fakta om fødsler, konfirmasjon, ekteskap og død. Ove Eriksen har gjort sankingen av informasjon så grundig at boka blir spennende og opplysende også for enhver leser som er uten direkte tilhørighet i de omtalte slektene.

Forfatteren presenterer mye relevant informasjon om samfunnsforhold som påvirker livet til tidligere generasjoner, både nasjonalt og lokalt. Samtidig er det mye kunnskap å lese ut av de nakne data. Når en får det i konkret form, er det mer enn tankevekkende – enten det gjelder sykdom og tidlig barnedød, mor som dør i barsel, fedre som forlater både kone og barn osv. Kort sagt så brettes ut et samfunn som stilte folk flest overfor langt alvorligere drama enn hva vi er vant med i våre dager. Og de materielle kår var ofte slik at det ikke var mulig å fostre opp en større ungeflokk under samme tak, eller det fikk tragiske følger om mor eller far falt fra.

En annen type observasjon er hvor mobile folk faktisk var også i tidligere tider. I denne boka møter vi både kvener, samer og nordmenn, og vi får innblikk i livene til fiskere, bønder, sjømenn, husmenn, kirkesangere, misjonærer, innvandrere, utvandrere, kjøpmenn og industriarbeidere mm. Hva og hvor flytter de fra, hvor flytter de til? For flytte gjør de!

Som nevnt; 16 slektshistorier, mennesker som kan knyttes til mange steder i Finnmark, til Kolahalvøya i Russland, til Nord-Finland og Tornedalen i Sverige og Finland, til Iowa i USA, til Trøndelag, Buskerud, Vestfold og Telemark. Vi leser om misjonærer som reiser til Madagaskar, om krig og forferdelige hendelser, om brenning av Finnmark og flukt mot sør.

Tidlig i boka følger vi Oves morsslekt. Vi vandrer mellom gårder og plasser i Sandsvær. Det føles som om denne delen av Lågendalen kommer oss nærmere. En fylkesgrense var da heller ikke på noen måte en naturlig barriere. Navn – personnavn, gårdsnavn – kan være spennende og opplysende, enten man er opptatt av hvor de kommer fra, hva de betyr og hvordan de er blitt endret gjennom tidene. Også det er et berikende tema i «En slektsbok».

For å gjøre det lettere å følge slektsleddene har forfatteren lagt inn skjemaer som vises foran hvert nytt slektledd og mellom parene av oldeforeldre og tippoldeforeldre. Dette fungerer fint. Boka har mer enn 400 fotnoter, som selvsagt sier ganske mye om hvilket stort og grundig arbeid som er uført, og som er til stor hjelp for enhver leser som måtte ønske å sjekke en kilde eller fordype seg i et eller annet tema.

Ove Eriksen har tidligere skrevet bok om Murukleiven, og han har i historielagets årsskrifter skrevet en rekke artikler om lokale idrettsutøvere som har deltatt i De olympiske leker, selvsagt også om sin far; sølvmedaljøren Aage Eriksen. Med et par unntak lar vi det meste av denne delen av slektshistorien ligge urørt. For det er nå virkelig en godbit at fire-årige Ove debuterer ved mikrofonen ved fars hjemkomst fra OL i London med følgende replikk: «Hva har du i skofferten, pappa?» Jo, en ildrød brannbil var blitt med hjem til Notodden.

Så leser vi at journalist Åse Berge har sendt et reisebrev til Telen fra London den 7. august 1948. Her fortelles at Aage går under navnet Telemarkskongen og at han neies til av engelske damer. For øvrig: Åse Berge ble bedre kjent under navnet Åse Straume og ble fylkeskultursjef i Telemark.

Vi må tro at rammene ble tidlig lagt i dette bokprosjektet og at ambisjonene heller vokste enn avtok underveis. Boka er i alle fall blitt likeså mye folkeopplysning som den er avdekking av fakta om de omtalte familiene. Gjentar vi derfor spørsmålet; Hva har du i skofferten? så må svaret bli at Ove Eriksen ikke bare har nedlagt et formidabelt arbeid. Han har også lagt det inn mellom to permer på en forbilledlig tiltalende måte.

Boka kan bestilles hos forfatteren
epost: ovenrk@hotmail.com

TIL TOPPEN AV SIDEN

Om du trykker på pilen i menyen kommer du inn på bokomtalene

21.11.2024 En velvillig gjeng stilte opp for å pakke og sende ut nærmere 300 eksemplar av årets årsskrift.

TIL TOPPEN AV SIDEN

Hvor fort Notodden by reiste seg av furuskogen, får en kanskje best begrep om når en snakker med Johannes Notodden, som i morgen, fyller 75 år.

Der hvor vi går og ikke tenker på annet enn mursteinshus og asfalt, der har han som guttonge og framvokstring gått og plukket bær og gjett. Og siden når han fikk mannens fulle kraft i neven, hugg han ved og tømmer for Tinne og Gvåla. Da byen krevde sitt, ryddet han moene for stortømmer. Både rot og topp måtte vekk for å gi skikkelige byggeforhold.

Rent teoretisk har Johannes Notodden odel til Salpeterfabriken, for huset far hans hadde sto midt inne på fabrikkområdet. Det måtte vike da Hydro begynte her i 1905 og far til Johannes bygde seg nytt hus i Telegata, det som nå eies av Østdahls engrossforretning.

Det var bare en plass som het Notodden, forteller Johannes. Den lå der hvor Tinfos tresliperi bygde sin kontorbygning. Om plassen hadde navnet etter en not-odde vet han ikke. Det ble iallfall aldri brukt not der det han kan huske. Heller ikke var det noen odde der plassen lå. Strandlinja var nesten rett fra Carbidfabrikken og bortover til vika der Setrebekken randt. Bekken hadde avleiret så mye masse gjennom tidene at det hadde dannet seg en grunne og en del øyrer utenfor og her var det en herlig badeplass for ungene på plassene Tinnesand, Orekåsa, Notodden og Teksten. Og i dalen der hvor det senere ble oppfylt for Notodden jernbanestasjon var det saftig oreskog og herlige trakter for haren, som om vinteren hadde veier her i kors og krok.

Det var bestefar til Johannes som satt på Notodd-plassen. Om han hadde overtatt den etter sin far igjen kan ikke Johannes huske han har hørt om. Plassen hørte under Gvåla.

Far til Johannes overtok ikke plassen. Det var blitt andre tider og mer arbeid, så han arbeidet ikke med jorda. Johannes derimot måtte ofte hjelpe besteforeldrene, som ble gamle og nokså skrøpelige på slutten. Bestefaren hadde hadde slåtter og potetåkrer både på Salpetertomta og på Svarvarsletta, der Tinfosbrakkene nå står. Sydenden av denne sletta het Tekstesletta da som nå, men her var det leikeplass og fotballplass. Her ble det brent St. Hansbål, og her begynte Christen og Johannes Landsverk sine første idrettskunster. Foreldrene deres eide Victoria hotell, som senere ble kontorbygning for Salpeterfabriken. Ellers var det ikke stort flere hus enn huset til urmaker Thoresen, kjøpmann Th. Th. Mørk og ekspeditør Halvor Øien. Det lå der Standard Bensinstasjon er. Apoteket holdt til i en tømmerbygning der Hiterdals Landmandsforretning er og apotekeren husker jeg godt, sier han. Han het Hansen.

Johannes gikk først på Høibøskolen og siden, da faren begynte ved Tinfos fikk han begynne på fabrikkens skole, som lå på toppen av Stallbakken. Bygningen var en stor tømmerbygning og læreren het Vassdal. Vi gikk annen hver dag og jeg syntes vi lærte mye etter forholdene, sier han.

Det året han gikk for presten begynte han i lensa. Lønna var 1,50 dagen og det ble regnet for god betaling. Derfor likte jeg ikke å skofte en dag i uka for å gå til overhøring hos presten Bassøe på Heddal prestegård.

Siden arbeidet Johannes i lensa hver sommer i 50 år. Ja, det ble ofte å holde på langt utover vinteren. Han var lenge på kjerraten både på Tinfos og på Salpeterfabrikkens tønnefabrikk. Selv om han gikk våt og fraus mer enn godt gjør, som det heter, påstår han at han er fri for gikt. – Vi hadde gode lærstøvler ser du. Det var en skomaker i Sauherad som laget dem, og de var så tette du holdt deg tørr på beina om du sto i vannet hele dagen.

Johannes Notodden har stoff til bøker. Iallfall burde den som skal skrive Notoddens historie ha en prat med ham. Han vil kunne gi mange verdifulle bidrag fra den tiden da han fikk matfisk nok bare han tok prammen og gjorde noen sveiver med sluken så å si rett utenfor stuedøra på Notodden, eller han tok børsa og gikk en tur innover Villamoen og skjøt storfugl eller felte en hare i losen.

Vi bringer denne byens første mann vår hilsen på åremålsdagen.

Telen 19. mars 1958 Avskrift John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

NOTODDEN SMIE & HJULMAKERI HAR FULLT OPP Å GJØRE

– Etterspørselen etter kunstsmidde lysekroner og porter er stor. Et besøk i smia hvor hester ble skodd, bilfjærer og mye annet reparert. –

Nede på Nesøya ligger en bedrift som mange vet om og som dagen lang gjør stor nytte for seg. Det vi sikter til er Notodden Smie og Hjulmakeri som eies og drives av T. Kvernstuen.

Teledølen har avlagt Kvernstuen et besøk og han fortalte på vår forespørsel at han overtok smia i 1943 etter faren sin, men han hadde da drevet i smedfaget i atskillige år og tatt svennebrev.

Når en kommer inn i smia blir en slått av hvor mange forskjellige slags tenger, former, slegger, hamrer og annet verktøy som synes å være nødvendig i en smie. For en ikke fagmann ser det faktisk ut til å være mange like ting slik at de skulle synes unødige, men Kvernstuen forteller at en aldri får nok verktøy og når han regner opp hva de alle nyttes til forstår en først behovet.                                                            

– Hva slags arbeid er det mest av idag?       

– Det var vanskelig å svare på, for det er faktisk mye å gjøre på mange områder.

– Er det for eksempel like mye hesteskoing nå som før om åra?                            

– Det er gått atskillig tilbake på det området, men det er framleis mange som kommer hit med hestene sine. Det er jo så at ingen sko passer til hestene, så de må en tur i smia for å passes til. Men etter hvert som bilene i stor utstrekning har overtatt hestenes arbeid har det som naturlig er blitt mer og mer av slikt arbeid.

– Jasså, hva slags arbeid er det som gjøres på bilene her nede da?

– Det hender ikke så sjelden at fjærene på laste- og personbiler knekker og da må jo disse repareres. Det har vært vanskelig å skaffe fjærstål, men jeg lager bilfjærer.

– Jeg ser De har autogensveiseapparat også?

– Ja, jeg har forøvrig også elektrisk sveiseapparat og disse to har jeg stor nytte av.

Inne i et sideværelse til smia har Kvernstuen et fullt utstyrt snekkerverksted med planhøvel, sirkelsag, båndsag, dreibenk og andre ting.

– Hva bruker De alle disse maskinene til?

– Vi lager lastelemmer, hjul, sleder, bogtre o.s.v. Jeg er dessverre alene nå for tida slik at jeg ikke får utnyttet alle maskinene jeg har slik som de burde, men jeg håper i nær framtid å få et par mann.

Inne i smia ligger det flere sparkstøttinger og kjelker med avbrukne meier og det faller seg naturlig å spørre om det faller mye slikt arbeid.

– Det er ufattelig hvor mye arbeid en kunne ha i denne bransjen, men slik som forholdene var i vinter så jeg meg ikke i stand til å drive noe med det. Det var så mye annet arbeid som var viktigere og måtte komme i første rekke.

Selv om ikke vi personlig kunne klare å svinge slegga over rødglødende jernbiter og få det formet til nøyaktig den ting vi ville, så er det en fryd å se hvor lekent og lett Kvernstuen greier det. Han er en dyktig fagmann, og i en slik smie som han driver der må en være spesialist i alt. En må ikke stoppe opp og si at dette klarer jeg ikke, for det har jeg aldri vært borte i før. Det gjør heller ikke Kvernstuen.

– Kvernstuen, har De drevet noe med kunstsmiing?

– Ja, under krigen drev jeg mye med det og det ble da en del lysekroner og porter. Nå har jeg dessverre ikke tid til å drive med det trass i at jeg har fått masse henvendelser og det er noe av det morsomste arbeid jeg driver med.

– Har De planer om å bygge?

– Under krigen hadde jeg store planer, men nå når jeg ser hvordan forholdene er har jeg slått det helt fra meg.

Artikkelen er hentet fra Teledølen – Lørdag 15. april 1950
Avskrift: John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN