Forfatter: Ole Arvid Vassbotten

Fløtingsanordninger i Føllsjå og Fulldøla

Reguleringsdam
Helt siden 1600 tallet har det vært en eller annen form for fløtingsdam i Føllsjå hevder J.Hallesby i sin bok Telemark brukseierforening gjennom 50 år. For å få nok vannføring i elva måtte en samle vann som så kunne slippes ut under fløting. Det har nok blitt bygd og rivd mange dammer opp gjennom årene ved Follsjøs utløp.  Den første som er omtalt skriftlig er fra slutten av 1700 tallet og står omtalt i et rettsdokument fra en rettssak om bygging av ny dam og skadene den ville gjøre. I 1863 ble det bygd en ny dam av tømmer som sto i 21 år, da ble nok en ny dam bygd.  Denne beskrives på denne måten av Fløtingsinspektør Borchgrevink da han var på befaring i Tinnvassdraget i forbindelse med at Skiensvassdragets fellesfløtningsforening skulle overta alle fløtningsanlegg i vassdraget. … «Ved Fuldølens utløp af Fuldsjø er oppført en Dam, ca 80 fod lang, ca 10 fod høi og omtrent 16 fod bred, i to Afsatser.  Dammen er bygd af Træ, er fyldt med Sten og står på Fjeld, har 6 luger og et Tømmerløb.  Den er to Aar gammel og i god stand.

Fløtningsinspektørens beretning er fra 1886, ergo er dammen satt opp i 1884. I 1887 ble denne dammen forandra noe, bl.a. ble det lagt på en ny stokk så vannterskelen ble noe høyere. Denne dammen var bygd som fløtingsdam, men på slutten når renna ble tatt i bruk (i 1891) ble den kun brukt som reguleringsdam.  Den dammen som står her i dag sto ferdig i 1913 og er kun reguleringsdam, den er bygd 8 meter lengre tilbake og er av stein og betong.  Dammen har 8 tappeluker av stål som manøvreres med håndvinsjer.

Fløtingsdam
Ca. 200 meter Nord-vest for hoveddammen ligger fløtingsdammen eller Mølledammen. Før tømmerrenna kom, var det en liten dam her som hadde utløp for møllene som låg et stykke ned i Mølleløpet. Den var bygd i 1878. I den tidligere omtalte beretningen til Borcgrevink står det følgende: … » Tæt ved Hoveddammen er det en liten Mølledam, ligeledes oppføret og vedlikeholdt af Fløtninigsdisponenterne, ca 36 Fod lang og på det høyeste 8 fod, af træ, og Stenfyldt. Dammen står ikke på Fjeld, den har Lugeaabning for Vand til de nedenforliggende Møller. Den er 7 a 8 aar gammel og i nogenlunde god stand.. » I 1890 ble det i forbindelse med bygging av renne satt opp ny dam her, alle de nevnte dammer var bygd av tømmer.  Den nåværende dam ble bygd i 1920 og er av stein/betong, har utløp for sag, møller og renne.

Tømmerrenne
Den første tømmerrenna ble bygd i 1890 av Fellesfløterforeningen. I D. Cappelens bok Skiensvassdragets fellesfløtningsforening gjennom 50 år står det lister og budsjett over arbeider som skulle utføres i Tinnvassdraget, står det:

… » I Fuldølen bygges i øvre ende for at undgaa en del stygge fosser og juv en 530 m. lang rende af træ med inntagsdam for kr. 7384,86 samtidlig bygges 7 sjermer for kr kr. 2150,82…».  Gjennom de 80 år renna har vært i bruk har den blitt utbedra flere ganger. I 1908 ble det gjort en større ombygging, bl.a. ble den retta opp, prislapp kr 2400,-

Den nåværende renna er 475 m lang og har et fall på 45 m og er bygd i kreosotimpregnert plank.

Fløtingshusvære
Fløtningshytta er bygd i 1875. I den tidligere omtalte beretningen fra Borchgrevink står det dette om denne hytta:

… «Ved hoveddammen er en Stue for Brøtningsfolkene i et rum, 20 Fod lang 18 Fod bred, ca. 11 aar gammel, daarligt Tag uden Tagstene «…

Hytten verdsettes til kr.400.- Senere ble denne hytta bygd på for å huse «fintfolk» som inspektører og direktører når de med sine fruer var på befaring i vassdraget

Sambandsutstyr
Under fløting var det viktig å ha forbindelse mellom fløterne på dammen og de som var nedover i elva, dette for å holde tilbake vann og tømmer om det begynte å floke seg nede i elva. I tidligere tider var det nok apostlenes hester som var sambandet, gjerne ungdommer blei satt til å springe med beskjeder.  Kanskje det var datidens sommerjobb?  I 1904 ble det oppretta telefonforbindelse mellom dammen og fløterne i Høsjåjuvet, dette var et stort framskritt som letta arbeidet betraktelig.  Det var også oppretta en provisorisk varslingsanordning fra «Rænnekjeften» og til dammen, dette var en ståltråd som enda opp i ei bjølle på dammen og som en kunne varsle med om det oppsto skader på renna eller andre problemer oppsto.

Fløtingsanordninger i Fulldøla
Nedover i elva fins det ca. 20 forskjellige anordninger for å lede tømmeret nedover elva.  Dette er for det meste skjermer (skådammer) av stein som er kledd med tømmer, men det er også noen av betong nederst i elva. Videre er det løftedammer for å lede tømmeret over vanskelige partier og terskler for å heve vannstanden i rolige partier av elva.  En av de største løftedammene ligger i Hellemstulhålet.

Det fantes også bruer av tømmer som ble kalt «skotbro»  Ellers er det utført mye sprengningsarbeider i elveleiet.
Det er et anselig arbeid som er lagt ned for å gjøre elva fløtbar, spesielt skådammene av stein må ha vært et blodslit.

Etter alle disse forbedringene ble Fulldøla betegnet som en god elv å fløte i. G. Seteren skriver i sin bok «beskrivelse af Skiens vassdrag » følgende: … «Foldøla brækker så godt som ikke»

Fløtingsanordninger i Follsjø
Det var ikke så mange faste fløtningsanordninger i selve Follsjø.  Av det som fantes var de faste stedene «testene» ble festa, det kunne være lagelige plasserte tre eller bolter som var festa i fjell.  Det var 18-20 faste steder rundt Follsjø dette fantes.  Etter at vinsjbåten kom i 50 åra ble det senka ned bunnfester, dette var ankerpunkter som vinsjvaieren ble festa i. Disse ankerpunktene besto av en flåte av tømmer som var ankra opp i bunnen. I disse punktene ble vinsjbåtens vaier festa og så vinsja en soppene etappevis framover mot dammen. 4 steder i Follsjø var det slike fester, et utenfor Neset, to mellom Jonrud og Skjærodden og et utenfor Buøya. (se kart) Det fantes også et slikt feste utenfor Dambukta den gang flåter ble brukt i fløtningen.  Disse festene ble også kalt «krampelense» Ved Vesledam var det «vandringer» å gå på når en stakk på i renna, det samme var det i Løken ved Vassbotten, dette var flytende gangbroer som gjorde det lettvint å komme seg utover vannet uten å bruke båt.  Det var også en håndvinsj ved Vesledam som blei brukt til å vinsje inn testen med når det ikke var pålandsvind.

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

Tømmerets vei fra skogen og til bestemmelsesstedet

Fra velteplassen
Gjennom en lang vinter var det mye tømmer som ble kjørt fra mange hogster rundt Føllsjå og ned til tømmerveltene der det ble lagra i «ovne» låner for å få en liten tørk når vårsola kom. Det var viktig å få en liten tørk på tømmeret så det fløyt skikkelig når det kom i vannet. På veltene ble tømmeret målt og merka før det i mnd.skiftet april/mai blei «kasta». Dette arbeidet kunne ikke foregå i pålandsvind, da var det uråd å få tømmeret ut fra land. Natta ble ofte tatt i bruk hvis det var mye vind av feil retning. Måten en sjekket «driften» i vannet på var å kaste en pinne uti, dreiv den utover kunne «kastinga» starte.

Det var som regel «drift» i vannet lenge etter at vinden hadde løya. Det var på forhånd lagt ut «tester» (lenser) som holdt tømmeret samla ved land. En test besto av et langt «kjede» av tømmerstokker som var festa i land. I tidligere tider var stokkene bundet sammen med vidjeband, senere ble det brukt kjetting. Kjettingen/ vidjebandet var trædd gjennom hull som var bora i endene av stokken. Det ble brukt håndnaver til dette helt fram til midten av 60åra, da kom det motorisert bor som var en motorsag med påmontert bor, noe som letta arbeidet betraktelig. Det ble utelukket brukt gran til lenser da den har best flyteevne. I noen tilfeller ble lensene lagt ut på isen, men det vanligste var å binde sammen stokkene på land og ro dem ut etter hvert som dem ble lenka sammen. Det var den enkelte skogeier som hadde ansvaret for å få tømmeret ut i testene så i praksis var det hoggerne som utførte dette arbeidet. Tallmannen (formannen) skreiv ut papirene på at Fellesfløtingen overtok ansvaret for tømmeret og selgeren hadde krav på oppgjør. På 1800 tallet måtte dette dokumentet ha vokssegl om det skulle være gyldig.

Fløterne overtar
Når tømmeret var «kasta» og låg i vannet overtok fløterne arbeidet med å få tømmeret over vannet til dammen. Tømmeret ble da samla i ei «soppe»(eller varp) Da blei testen «trædd» i en ring rundt det løse tømmeret og slepelina blei festa i denne. I tidligere tider ble det brukt en flåte som det var montert et «spill» på (som en hestevandring) og som slepeline ble det brukt vidje som var fletta sammen. Flåten ble så festa i land og soppene ble dradd etappevis framover. Vind og håndmakt fra land ble også tatt til hjelp. Når vindforholdene var vanskelige ble natta tatt til hjelp. I 1930 ble den første motoriserte båten tatt i bruk på Føllsjå. Denne båten hadde en motor på 12 hk. så det var ikke rare trekkraften med ei stor soppe etter, men noe senere kom en «spellbåt» til hjelp. Dette var en stor pram med håndvinsj, vinsjen var en trommel med to store hjul som to mann dro for hånd, nå ble det brukt «tamp» som slepeliner. Tamp var tauverk av hamp med en diameter på ca. en tomme. Arbeidet gikk nå en god del raskere, men fremdeles var vinden en viktig medspiller. Var vinden ugunstig måtte en ta natta til hjelp. Det var viktig å holde soppa langs land så ikke vinden tok tak og dro den i feil retning, ei soppe i drift var ikke lett å stoppe. Det tok nå ca. et døgn å frakte ei soppe fra bukta ved Vassbotten og til dammen.

I første del av 50åra kom det ny vinsjbåt til Føllsjå, dette var en motorisert båt med kraftig vinsj ombord. Dette forandra arbeidet betraktelig, nå kunne en fløte tømmeret om vindforholdene var mer ugunstige og arbeidet gikk mye lettere, det tok nå bare halve tida mot de gamle metodene. Det ble nå lagt ut bunnfester på forskjellige steder rundt Føllsjå, i disse bunnfestene ble vinsjbåten festa og med vaiere på 300 m. ble soppene vinsja etappevis mot dammen. Torgrim Vik var i alle år «skipper» på motorbåtene som ble brukt i fløtingen. Alt tømmeret rundt Føllsjå ble frakta til dammen på denne måten. Soppene ble bestandig fløta langs land. Fra og med Nauståa gikk slepet om Jonrud og Vassbotten til dammen, og fra Esperåa gikk det om. Neset og Folseråsbukta til dammen. Testene som låg langs land ble tatt med til en hadde «fullt lass» Det kunne være over 2000 kubikkm. tømmer i ei soppe. Etter hvert som soppene kom til dammen ble tømmeret sendt ned elva. Føllsjå var inndelt i «roter», dette var i praksis hvor langt det var å fløte tømmeret på vannet. For eksempel var Vassbottenbukta og Vikbukta  3.rode (lengda til dammen var omtrent den samme)
Det var hardt arbeid og det var ofte lange dager og netter, men fløterne trivdes med arbeidet og praten gikk livlig rundt tyrivarmen. Svart kaffe og flesk var «standard» niste og varmen var god å ha når våte klær skulle tørkes.

Fløtinga i elva
Etter hvert som soppene kom fram til dammen tok arbeidet med å få tømmeret ned elva til. Det var nå gjennom hele våren samla vann i Føllsjå så det var som regel bra med fløtingsvann. Storedam blei åpna for å få stor vannføring i elva, så blei vesledam åpna og vannet strømma ut i renna, det var viktig å slippe på passe med vann både i elva og i renna. Tømmeret blei så sendt ned renna. Dette arbeidet kaltes «å stikke på». Om alt gikk bra kunne det sendes over 1000 kubikk tømmer ned elva på en dag. Det var ved vesledam to flytebruer som fløterne kunne gå på når dem «henta» tømmer utover i testen, det var også en håndvinsj ved vesledam som blei brukt til å dra inn testen med så tømmeret kom nærmere land etter hvert som det minka med tømmer. Flytebroene kaltes for «stivarm» og vinsjen for «krabbe». Fløterne måtte åpne og lukke dammen flere ganger hver dag. I Storedam var dette spesielt tungvint, i alle fall før det kom vinsjer på dammen. Før disse vinsjene kom måtte en bruke vinsjen i vinsjhuset og lange vaiere opp til dammen. Dette var et fælt «jeddernarbeid» sa fløtere som var med på det. I slutten av 50 åra kom det vinsjer på hver luke, dette gjorde arbeidet noe lettere. I Vesledam var det ikke luker, men løs plank som en dro opp med to fløterhaker. Dro en skjeft tok strømmen tak og planken forsvant ned renna, en måtte rett som det var fiske slike planker i elva. Det var også ei luke (sprons) i renna for å tørrlegge den når en skulle gå i den.

Alle fløterne hadde sin faste plass i elva, dette var en stor fordel for på den måten opparbeida en seg erfaring med strømforhold o.l. på de forskjellige stedene og kunne derfor averge floking tidligere. Fløterne fikk som regel klengenavn etter plassen i elva dem jobba på. F.eks ble Hans Jonrud kalt «Hans Storrhøl» og Olav M. Anundskås Vassbotten kalt «Olav Juvet» Alle som jobba fra Storrhøl og nedover hadde fast «gvilar» på Juvet og dem som var i renna og på dammen var samla ved Vesledam eller i hytta i pausene. Når det oppsto problemer nede i elva var det viktig å stoppe dem som sendte på tømmer så fort som mulig, det blei derfor så tidlig som i 1904 oppretta telefonforbindelse mellom Juvet og dammen. Det var også en varslingsanordning fra «rennekjeften» og til dammen, dette var en ståltråd som enda opp i ei «bjølle» på Vesledam. Før disse varslingsanordningene kom var det apostlenes hester  som måtte taes i bruk. Hadde det oppstått floker måtte en løse opp disse før fløtinga kunne fortsette. Stokkene som stengte måtte som regel kuttes over, til dette brukte dem en sag med skaft på 4-5 meter og deretter måtte stokk for stokk fjærnes til floken løste seg opp. I værste stryka kunne dette være et farefullt arbeid og ofte gikk fløterne våte hele dagen. Det var også velteplasser nedover langs elva. Her ble tømmeret «kasta» rett i elva. Fra Brekkemarken ble det kjørt mye tømmer ned til en velteplass rett på nedsiden av Høgefoss, dette tømmeret måtte fløtes utenom renna ned dem værste juva med de problemene de førte med seg. Det låg også som regel mye tømmer på Stordalsvelta og Fulldølmoen.
Under fløtinga blei mye tømmer liggende igjen langs elvebreddene, spesielt i bakevjer og stille loner hopa det seg opp mye tømmer. «Valag» kaltes disse tømmerhaugene. Når selve fløtinga var slutt måtte en ta finrensk i elva, «reinbrote» som det ble sagt. Da kjørte en på mye vann i elva og stokk for stokk blei elva renska for tømmer, en måtte ofte vasse til livet i isvannet under dette arbeidet.
Fra tømmeret blei «kasta og til fløtinga var ferdig tok det ca. en mnd. Arbeidstiden varte fra 7 til 17, men ofte blei dagene lengere og det var to matpauser i løpet av en dag. De siste åra var det bare 7 mann som arbeida med fløtinga i Fulldøla.

En periode hadde disse de forskjellige plassene i elva:

Halvor Dokka ved Åmot.
Halvor Vassbotten og Eilev Myra ved Makkhøl.
Olav M. Anundskås Vassbotten og Hans Myra på Juvet.
Jon Anundskås ved Sveivhøl.

Hans Vassbotten var skogsarbeider i Ø Haave og fløter i Føllsjå – Fulldøla i en mannsalder. Han var en av dem som fortalte meg hvordan både skogsarbeide og fløtingen foregikk. Hans fikk kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeide i skogen.   foto: Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

Historisk tilbakeblikk over fløtinga i Follsjø – Fulldøla

Helt siden vikingtiden har vassdragene i Telemark blitt nytta til transport av tømmer. Dette har vært den letteste og naturligste måten å frakte tømmer fra skogene og til bruks eller foredlingsstedet.

På 1400 tallet var det livlig tømmerhandel med hollendere i Skiensvassdraget, og sannsynligvis solgte også skogeiere oppover i Tinnelva tømmer til disse. På denne tiden var det ikke noen form for organisert fløting, så hver enkelt skogeier sørget for å få sitt tømmer fram til bestemmelsesstedet.

På midten av 1500 (ca.1530) kom den første oppgangssaga i drift. Dette var et stort framskritt som gjorde tømmeret mer anvendelig som byggematerialer, etterspørselen etter sagtømmer vokste og tømmerfløtinga gikk inn i en ny epoke, industrialismens tid var i emning. Elvene ble mer tilrettelagt for fløting, forskjellige slags anordninger ble bygd og arbeidet fikk en noe mer organisert form.

Første gang Fulldøla er nevnt skriftlig i fløtningssammenheng er, i følge E.Østvedt’s bok «Fløting i Telemark gjennom 300 år», et skriv som er funnet i riksarkivet. Dette skrivet er datert i 1739 og er fra sagbrukseierne i Skien til fogden Joachim Scweder på søndre Brekke i Bratsberg amt. Det er formet som et spørreskjema med 21 poster som sagbrukseierne har svart på. En av postene lyder som følger:

-Når fløtes eller kjøres tømmeret til sagene, i hvilke elve foregår fløtingen og hvor langt på de forskjellige måter føres det fram til sagene?

-Tømmerets fremførsel til sagene skjer her alene ved vannflom, intil det på korteste måte kan kjøres til sagveltene. De elve og sjøer hvorigjennom alt vårt tømmer går, er Norsjø og Foldøla i Hitterdal prestegjeld.

I denne boka står det også om den omfattende fløtinga som foregikk i Tinnvassdraget på slutten av 1600 tallet. Adelsmannen Jørgen Bjelke, som hadde fått overdratt Gimsø kloster fra kongen, fikk ved kongelige privilegier i 1662 enerett til kjøp av alt tømmeret i dette vassdraget. Gransherad og Lisleherad er også nevnt, derfor er det grunn til å tro at Fulldøla har vært i bruk til fløting på denne tida. I 1666 solgte Bjelke rettighetene videre til Cort Adler som hadde denne rettigheten i nesten 140 år. Dette var et monopol som var med på å holde tømmerprisene på et lavmål grunnet manglende konkurranse i markedet. I 1801 overtok Didrik Von Cappelen Gimsøgodset og en del av rettighetene i vassdraget, men nå nektet innflytelsesrike bønder i Lisleherad å godta dette, noe som førte til lange rettssaker mot Cappelen anført av Haavebøndene og sagbrukseierne brødrene Blehr i Stathelle. Som støttespiller hadde de den senere kjente grunnlovsmannen Christian Magnus Falsen. Monopolet tok med disse rettssakene slutt og i 1808 kunne bøndene i Tinnvassdraget selge tømmer til hvilke sagbruk de ville. Konkurransen økte, prisene ble høyere og aktiviteten skjøt fart, noe som fikk ringvirkninger for de små tverrelvene, også Fulldøla.

I åra framover ble det gjort mange forsøk på å forbedre og organisere fløtinga, men tross sine tapte rettigheter skulle Cappelen få stor betydning for fløtinga i tverrelvene, også i Fulldøla. I Sv.O. Flåten og S V Landsverks bok «Skogbruk i Lisleherad i gammel og ny tid» står det følgende: «I begynnelsen av 1800-tallet kjøpte Cappelen store skogarealer i Tinnvassdraget, noen av de få som sto imot presset var Haavebøndene i Lisleherad. Men med stor dyktighet og kraft gikk han i gang med å fløtbargjøre tverrelvene i Tinnvassdraget»

Når det var han som eide fløtningsrettighetene var det vanskelig for andre å drive separatfløting, derfor ble han igjen enehersker i tverrelvene og således i stand til å holde prisene lave. Flåten skriver videre: «Cappelen hadde med damanlegg og utbedringer gjort Fulldøla til en brukbar fløtningselv og derfor lykkes han med å få kjøpt store verdifulle skogarealer av bøndene rundt Follsjø en skog som i disse traktene sto nærmest verdiløs»

Den såkalte «elveconventionen» av 1842 som var en overenskomst mellom skogeierne og trelasthandlerene om retningslinjene for fløting i Tinnvassdraget der blant annet Ole Olsen Haave var representert hadde liten innflytelse for fløtinga i Fulldøla der igjen Cappelen var «enehersker»

Didrik Cappelen var senere med og grunnla Skiensvassdragets fellesfløtningsforening.

Didrik Cappelen

Skiensvassdragets fellesfløtningsforening overtar.
Cappelen hadde drevet privat fløting i Tinnvassdraget og alle tverrelvene i en årrekke, deriblant Fulldøla. Der hadde han utført en rekke elveutbedringer for å lette fløtingsarbeidet. Disse besto i å bygge fløtingsdammer, skjermer, lenser og lignende. Firmaet hadde også skaffet seg mange rettigheter i vassdraget.
I 1887 overtok Skiensvassdragets fellesfløtningsforening alle rettigheter og anordninger for kr. 56000,- Regnskapet for Fulldøla som det står i regnskapsbøkene: 

Hoveddam                                     kr.  800,-
Liten mølledam                            kr.  100,-
Fløterhusvære                              kr.  400,-
Lense (26 trær m. tilbehør         kr.  300,-
Skjermer (ca. 175 m                     kr.1200,-
Totalt                                               kr.2600,-

Organiseringa av fløtinga i Fulldøla gikk nå inn i en epoke som skulle vare helt fram til fløtinga opphørte i 1970

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

Litt om Føllsjå Fulldølavassdraget

Beskrivelse av Fulldølavassdraget
Føllsjå ligger 223 m.o.h, er 5 km lang, 4,5 km bred og har et areal på 12,3 kv.km. Føllsjå opptar flere tilløp, de mest betydelige er Esperåa som kommer fra Norstulvannet i Blefjell, Nauståa som kommer fra Bolkesjø og Aurstjønn samt mindre vassdrag som fra Teksjå og Saurtjønn.

Ut av Føllsjå renner Fulldøla som er 2,5 km lang og har et fall på ca 100 m. før den renner ut i Tinnelva. Ved utløpet av Føllsjå er det tilrettelagt for tømmerfløting ved at det er bygd en reguleringsadam med 2 m. reguleringshøyde og en tømmerrenne, elva er også tilrettelagt for fløting. I århundrer har denne elva vært den eneste muligheten en hadde når en skulle frakte tømmer ut fra de skogrike områdene rundt Føllsjå. Men utviklingen med veier i området gjorde den mindre og mindre betydningsfull og i 1970 ble den siste tømmerstokken fløta i vassdraget.

Navnforklaring
Fulldøla er ikke det opprinnelige navnet på denne elva, i de fleste gamle bøker skrives det Foldøla. I  boka «Beskrivelse af Skiens vassdrag» av G.Sæteren står det forklart på denne måten:Foldøla; er ligesom en del andre lignende navne et senere navn, dannet av navnet på den dal, hvorigjennom elven løber, et elvenavn Fold er af S.Bugge forklaret som » den brede» forekommer flere steder; men her skulde man snarere tro at elven har fået sit navn etter den sjø, hvorfra den kommer, som er bred i forhold til sin lengde. I såfald har elvens gamle navn været Folda.

Follsjø skrives Foldsjø eller Foldsjå i de fleste gamle bøker. Navnet har altså gjennom tiden gjennomgått en betydelig modernisering. Lokalt sier en FØLLSJÅ.


foto: Ole Arvid Vassbotten

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSFORTEGNELSEN

Kilder/bilder

Wikipedia
Google
Avisartikler i Telen, Varden, Aftenposten.
Per Svein Bratsberg, Tor Hansen, Harald Lorentzen:
Rutetrafikken på Telemarksvannenne gjennom 130 år.
Tor Kjetil Gardåsen: Livet på telemarksbåtene.
Telemarkskanalen.
Telemark museum.
Telemark historielag.
Tinfos Jernverk A/S.
Tinfos posten.
Telemark reiser.
Øst-Telemark Reiselivslag
Norsk Hydro, Med Norge i vekst.
Norsjø – Skienskanalen 1861 – 1961.
Skiensvassdragets Fellesfløteforening.
Statsarkivet Kongsberg.
Jan Rugstad: Union Båtene,
Per Bernt Tufte: Skipsbygging ved Skien og Norsjø 1864 – 1874.
Øystein Dalland: I lys av vannet.
Torgrim Bjørndalen: Bilder, samtale, beskrivelser.
Sverre Simones. Bilde, opplysninger.
Ola Jørgensen: Muntlige opplysninger.
Gunnar Karlsen: Div nedtegnelser vedr. brygger, Tinfos båtene.
Bilder fra: Arne Karlsen, Tinfos, Hydro, postkort, Telemark museum.

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN

Minner

En forgangen tid.
I dag er kaiene tomme for båter og lektere, dette som engang var Norges største innlandhavn. Her kom og gikk passasjerbåtene flere ganger i døgnet. Kommunebrygga var et viktig knutepunkt for folk og gods. Til Notodden kom store mengder handelsvarer, materialer til industrioppbyning, råvarer og ferdigprodukter. Engang travle tider med lossing og lasting. Passasjertrafikken opphørte på 1950 tallet og lastebåtene innstilte sine godsruter først på 1960 tallet. Det var Tinfos sine slepebåter med Norges største lekterflåte og Fellesfløtningen med tømmerslepene som holdt stand. Men i 1987 var slepebåtene og lekterne til Tinfos historie, jernverket ble nedlagt.  Union i Skien la ned 1.mars 2006 og det siste tømmerslepet gikk ut fra Notodden 19. desember 2005. Den gamle Rjukan brygga er en sagablott. De gamle trebryggene til Hydro ble fjernet i 1957. Nå ligger hele vannfronten fra den tidligere «Rjukan brygga» ved båthavna, forbi kommune brygga, langs Tinfos kaiene helt bort til Nesøya tomme for skip, lektere og tømmer. Det som minner om Heddalsvatnets maritime miljø er en stållekter og slepebåten Huldra som ikke ble solgt.

Men byen har en stor og flott fritidsflåte liggende i båthavna, så trafikk er det sommerstid på  Heddalsvannet

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN

Tømmerlenser og tømmerslep

Tømmerfløting har det vært i Øst Telemark i mange hundre år.  Heddøla og Tinnåa var to viktige elver for fløting. I tillegg var det velteplass ved Tinnesandbukta og lense ved Hjuksevelta der Hjukseåa renner ut i Heddalsvannet.I tidligere tider ble tømmeret som kom til Heddalsvannet flåtelagt og dreiv med vind og strøm ned til lensene like nord for Skottfoss. En slik transport kunne ta flere uker avhengig av vær og vindforhold.Ved Heddølas utløp lå Hegglensa, etablert i 1863, ei privat lense som fellesfløtinga fikk ansvaret for 1884. Den ble nedlagt på 1950 tallet.

Ved Nesøya lå Tinnålensa som var privat til fellesfløtinga overtok 1884. Tømmeret ble sortert og «klubbet» for slep til tresliperier, papirfabrikker og sagbruk.

Tinfos tømmer. På Heddalsvannet ved Linstå og utover langs Gjestrud landet hadde Tinfos sitt tømmerdeponi til sliperiet og Sagbruket. Tømmerklubbene kom fra Tinnålensa og  Gvarvlensa.

Ferdig buntet klubb. Tømmerfløtingen opphørte i Tinnåa i 1976. Tømmer ble nå transportert til tømmermottaket  på Nesøya med tømmerbil. Her ble det målt, et tilhengerlass var en klubb. Klubben ble deretter overført til vannet. Fra Nesøya til Skien ble det fløtet 100000 kubikkmeter tømmer pr. år, enkelte år var man vært oppe i 350000 kubikkmeter. Tidligere ble det fløtet både sagtømmer og stolpetømmer til en rekke tømmeroppkjøpere. De siste årene ble det bare fløtet massevirke av gran som gikk til Union i Skien.

Lange slep. Et slep på 7000 kubikkmeter brukte en dag over Heddalsvannet. Ved Nautesund ble slepet delt opp og 100 bunter av gangen ble slept ned elva til Akkerhaugen hvor det ble koblet sammen og slepet forsatte over Norsjø til Løveid. Turen over Norsjø tok to dager. Så gjennom Løveid sluser og ned elva til Skien. Fra det la ut fra Nesøya på notodden tok det rundt to uker før det var framme ved Union.

Norges siste tømmerslep.
Det aller siste tømmerslepet til taubåten Triset med skipper Ragnar Tveiten til rors gikk ut fra Nesøya på Notodden mandag 19.desember 2005. Det endte opp ved Union i Skien en av de første dagene i januar 2006. Med dette forsvant en flere hundre års historie ut fra Notodden i det som er norgeshistoriens siste tømmerslep.

(Foto Jarle Pedersen)

I det slepet forsvinner ut fra Nesøya denne mørke desembermorgenen holder direktør i Skiensvassdragets Fellesfløteforening, Terje Sjøvåg, tale. Han sa bl.a. at tømmerfløtningen i dette distriktet begynte for 1000 år siden, fløtningen var ikke organisert på noen måte, men det begynte. Vassdraget har vært viktig for kommunikasjon og transport. Fløtningen slik vi kjenner den i dag ble organisert første gang i 1664. Dette var det tredje vassdraget i Norge som startet opp organisert fløtning etter Glomma- og Drammensvassdraget. Videre sa han at årsaken til at fløtningen nå opphører er nedleggelsen av Union i Skien. Vår oppgave er nå å rydde opp etter oss og vi skal fjerne alle gamle vassdragsanlegg slik bestemmelsene sier.

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN

Tinfos lektere og Tinfos slippen

Lektere av stål Tinfos Papirfabrikk A/S bygde på slutten av 1920 tallet slipp bak pakkbua til damp-skipsbrygga. Dette var en åpen båtslipp med en rullebane og i 1930 begynte bedriften å bygge sine egne trelektere her. Det ble også oppført ei spisebrakke som fungerte som et velferdsbygg for de ansatte på slippen. Bedriftens seilmakerverksted var på det samme område. Her ble det sydd presendinger som ble brukt til å dekke tremasseballene under lektertransporten ned til utskipningshavna ved Waterloo i Skienselva. Seilmakerverkstedet kappet og endebearbeidet wirene til stropping av tømmer klubbene. Så var det wirer og tauverk som ble kappet og spleiset til bruk på lektere og slepebåter.I årene fram til 1949 var det blitt bygget omkring 20 lektere på slippen. Arbeidsformannen her, Halvor Kantebakke, var meget godt fornøyd med innsatsen til sin 11 manns store stabb.

De brukte ca. 4 til 5 måneder på å bygge en lekter. Det var mye reparasjoner og vedlikehold på trelekterne, spesielt isen var hard mot materiellet. Tinfos var selvforsynt med egne materialer fra sitt sagbruk som lå oppe på ØvreTinfos. Likeledes det mekaniske verksteds smie produserte nødvendig jernbeslag og ulike nagler og grove spiker som ble brukt i trelekterne. Trelekterne dominerte til begynnelsen av 1960-tallet.

Lekterne hadde en lasteevne på 200 tonn, var omtrent 30 meter lange og 6 meter brede. Levetiden til en trelekter ble beregnet normalt til 20 år.

Slippen utvides og moderniseres.
Tinfos var i stor utvikling og økte sin produksjon av jernlegeringer. I 1962 ble det utarbeidet en plan for utnyttelse av området på slippen. Det gamle seilmakerverkstedet ble revet, nytt velferdsbygg ble bygget. Slipp nr. 3 ble bygget og etter hvert ble bedding og slipp overbygget og en monterte traverskran her. Slipp nr 2 fikk overbygget varmekammer og traverskran. Senere fikk slipp nr. 1 halvtekke og traverskran.
Nå kunne Tinfos ta vedlikehold og ettersyn selv av sine slepebåter og bygge stållektere.


Lekterne bygges i stål.
Tinfos kjøpte sine to første stållektere først på 1950-tallet og konstruksjonen var basert på den form trelekterne hadde. I 1955 ble det utført modellprøver ved Skipsmodelltanken i Trondheim og lekterne ble bygget etter tegninger tilpasset modellforsøkets resultater.

I 1956 kom man i gang med bygging av stållektere på egen slipp. Totalt ble det bygd 48 stållektere her, den siste i 1971. 26 lektere ble bygget ved andre verksteder,  På bildet ser en en Tinfos stållekter bygges ved Trosvik Verksted. 11 ved Bråthen slipp i Porsgrunn, 11 ved Ekstrand og 4 ved Trosvik.
Totalt telte stållekterflåten Tinfos74 lektere, 1 lekter ble mistet i et kraftig uvær over Heddalsvannet.

Lekterne lasteevne 250 tonn. Hver lekter fikk sitt kallesignal som på et skip og underlagt skipskontroll og Den Norske Veritas.

Bildene er fra Tinfosslippen (Bilder fra Torgrim Bjørndalen)

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN

Isen – en utfordring og litt til

Om tåka lå tykk som ”graut”, flom, bitende kulde eller om isen var 60 til 80 cm tykk. Slepet måtte fram. Et slep tok ca. 2 ½ til 3 dager tur retur mellom Notodden og Porsgrunn under normale forhold sommerstid.

I kalde perioder måtte isbryterne ut og slå opp råka på søndager. Dette for at lekter slepet med produkter fra jernverket kunne gå til normal tid mandags morgen. Isen kunne være så tjukk og hard at båten måtte aktre og gi full fart og kjøre skuta  halvveis opp på isen. Skipperne sa ofte at det var som å kjøre inn i betong.
Råka måtte også være så brei at møtende slep kunne passere hverandre. De strenge is vintrene medførte ekstra utgifter for bedriften når det gjaldt slitasje på båter og lektere. Mannskapet hadde tøffe og lange arbeidsdager. Ute på lekterne kjente man kulda godt vinterdagene og en måtte være våken når isflakene slo mot roret og røsket i rorpinnen.

Bildet er fra februar 1963 på Heddalsvannet.  Is tykkelsen ble målt til 69 cm denne dagen. Vinteren dette året var lang og kald og is tykkelsen var oppe i 90 cm.

MS Lifos hjelper MS Sagafos gjennom ismasser. (Foto fra Johan Berg)


SS Tinfos sliter seg gjennom råka  På dekk står Sverre Simones og er fornøyd med røyken fra skorsteinen. Det beviser at han har gjort jobben med å holde fyr under dampkjelen.

(foto: privat)

Sagafos hjelper Tinfos gjennom Heddalsvannets ismasser.
(Foto fra Gunnar Karlsen)


MS Staupfos i tykk is på Heddalsvannet (Foto: Arne Karlsen)


Krabbe sleperen.
Det å være lekterstyrer kunne være en krevende jobb. Kanskje vinterstid spesielt med kulde og is, men også høst og vår i flomstore elveløp. Lekterstyrerne var normalt ikke på lekteren når slepet gikk over Heddalsvannet og Norsjø. Da var de om bord i slepebåten. Det var i elveløpene mellom Nautesund til Akkerhaugen og Løveid til Porsgrunn de styrte lekterne.
For å komme til og fra lekter – taubåt og motsatt måtte en krabbe sleperen. En ikke ufarlig operasjon, spesielt farlig i isen. Lektermannskapet var spreke karer og hadde ikke noe spesielle problemer med dette. Etter hvert ble forbudt av arbeidstilsynet og krabbe sleperen.



Råka
Det begynner å bli en del år siden det ble slått opp råk på  Heddalsvannet.  Etter at Tinfos la ned sin produksjon på Notodden har det merkelig nok vært mindre is på Heddalsvannet. Bildet: mars 1965.
(Foto: Arne Karlsen)

Velorganisert transport.
Lekter transporten mellom Notodden og Porsgrunn av råmaterialer og ferdigprodukter var velorganisert. De fire kombinerte slepebåter og isbrytere, og 74 stållektere tok seg av de enorme mengder inngående råmaterialer og utgående ferdigprodukter. Båt- og lektermannskap hadde til enhver tid solid kunnskap om vanna, den smale leden i elvene, flom, strøm, grunner, slusinger, kulde, tåke, is og gjenfrosne råker.

MS Staupfos passerer her Farvollen på veg mot Notodden, juni 1963  (Foto: Arne Karlsen)


Staupfos sett fra Nautesund brua. Slepene med råmaterialer til smelteverket på Notodden er 1700 tonn. Juni 1963. (Foto: Arne Karlsen)



Tinfos sett fra Nautesund brua. Slepene med råmaterialer til smelteverket på Notodden er 1700 tonn. Juni 1963.  (Foto: Arne Karlsen)



Staupfos har passert Nautesundbrua  (Foto: Arne Karlsen)

Lifoss, bedriftens siste tilvekst, her på veg inn til Skien sluser juni 1966.  (Foto: Arne Karlsen)

Lifoss går for å hente slep og forlate vassdraget. Nye eiere står klare for å overta skuta.

Lifos siste slep. Båten forlater Notodden og sin hjemmehavn i1987  Navn og rederimerke er fjærnet.
(Fotoeier Lucie Tveiten)



Sagafos med dampmaskin i Løveid sluser på vei til Trosvik verksted for ombygning og skifte til motorskip juni 1959.

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN

Tinfos, storforbrukere av Skien – Nordsjøkanalen

Tinfos Papirfabrikk A/S var storforbruker av Skien – Norsjøkanalen. Helt fra begynnelsen på 1900 tallet og fram til nedleggelsen av Tinfos jernverk i 1987 var bedriften helt avhengig av vannveien fra Notodden til havet. Produksjonsutstyr, råvarer og materiell til oppbygging av fabrikkene ble fraktet fra Skiensfjorden opp det kanaliserte vassdraget. Båtene som trafikkerte kanalen kom med gods og varer fra Oslo eller fra en og annen omskipningshavn langs kysten. Bedriftens produkter som skulle ut fra Notodden forgikk de første åra med lastebåter.
Etter hvert økte bedriftens produksjon slik at produktene måtte over på lektere. Det hendte at rutebåtene eller en og annen lastebåt dro en lekter ned til Skien. Slepebåtkraft og lektere ble leid fra slepebåtredere utover på 1900 tallet. En finner igjen reder navn som: Porsgrund Kul og Lægterkompani. Bjaalands Lægterkompani. Skienfjordens Lægter og Bugsekompani. Norsk Transport A/S i Skien.

Omlastningshavner
Det ble etter hvert viktig for Tinfos å få sin egen omlastingshavn nær sjøen. Ved Waterloo i Skienselva ble det i 1899 bygget lagerhus og kaianlegg.Etter hvert som bedriften økte sin jernverkproduksjon på Notodden var man avhengig av mer moderne kaianlegg for  omlastninger ved Skiensfjorden. Først på 1950 tallet ble et moderne kaianlegg på Roligheten i Porsgrunn oppført. På det 12 dekar store området var det mellomlagring av råstoffer og ei 155 meter lang kai som kunne ta i mot båter opp til 25000 tonn. Det var også en 100 meter lang kai for lektere. Dette var en travel havn med et nytt hav gående skip omtrent hver dag gjennom året. Her var også den lille taubåten MS Nøkken stasjonert som sørget for å få lekterne på riktig plass. Det var hit Tinfos båtene leverte lekterne og hentet ferdig lastede lektere med råstoff til produksjonen på Notodden. Taubåtene og den store lekterflåten var nøye tilpasset kanal, sluser og elveløp.
( Foto over: SS Tinfos ved Waterloo. Fotoeier Arne Karlsen )

SS Goliath En av de første båtene som slepte for Tinfos var SS GOLIAT. Den ble bygget i Kristiansand i 1900. Av en aller annen grunn fikk den dampkjele og maskin i 1904 på Porsgrund Mek. Verksted. Den hadde en 2 sylindret maskin på 160 HK, var på 65brt, 70 fot lang og 18 fot bred. Eiere var Blakstad – Holta (Ole og Hans Halvorsen Holta) i Skien. Båten hadde travle dager med lekterslep for Tinfos Papirfabrikk, Notodden Salpeterfabriker og isbryting for Kanalselskapet. Opp var det kalk, murstein og hugget stein. Tinfos jernverk ble stiftet rett før jul i1910 og bedriften måtte ha koks og cinders til produksjonen.Ned var det bl.a. tremasse, salpeter og karbid. Goliat trafikkerte vassdraget 1904 til 1916 med N. Nilsen som skipper. Båten kom til Bergen i 1916. Tilbake i Skien 1921 hos S. Sørensen & Th. Kjørholt. 1923 går den til Nord Trøndelag El Verk for Kr. 50.000,-.
Under 2.verdenskrig ble Goliat tvangsleid til Kommandant der Seeverteitigung for kr 150,- pr. døgn. Erstatningen etter krigen var på kr. 34.000,-. Den ble solgt i 1948 og får en 2 syl. Bolindermotor på 120 Hk.da. En finner igjen slepebåten på Verrastranda i 1957 med tømmersleping og 1969 er den registrert i Sandnessjøen. Ute fra registrene i 1970.
(Foto over: Goliat i isen på Beistadfjorden etter at den fikk installert motor. Fotoeier Arne Karlsen)

DS Roland
Bildet viser DS Roland på Heddalsvannet. Den slepte for Tinfos Papirfabrik og Tinfos Jernverk A/S i årene 1921 til 1929 mellom Notodden og Porsgrunn. Brødrene Martinius og Gunnar Karlsen var mannskap på båten i noen år. Martinius ble tilknyttet havnelageret på Waterloo til Tinfos ved Skienselva og Gunnar ble senere mangeårig skipper på Tinfos båtene. En ser SL i skorsteinen på Roland som står for Skienfjordens Lægter og Bugserkompani. Båten ble bygget i Holland i 1893. Tonnasje 46,69 og hadde en 2 sylindret maskin på 130 hk. Lengde 64,7 fot og hadde navnet DS Neptuns. Båten kom til Porsgrunn i 1917 og fikk navnet Skjelsvik. Her skiftet den redere flere ganger og i 1918 ble navnet DS Roland. Ny eier i 1939. I 1948 er det Dyre Halse i Trondheim som er eier. Den fikk navnet Kaptein Dyre og slepte tømmer på Trondheimsfjorden sammen med Goliath og Thor som begge også kom fra Skiensfjorden. I 1967 fikk den dieselmotor og nytt styrehus. I 1980 – 83 tilhører den Taubåtkompaniet i Trondheim. Etter det hadde den ulike eiere i Kristiansund, Fredrikstad, Bergen og Stord. Svein Roger Kildal ble eier i nov. 2003. Fartøyet eies i dag av veteranbåtlaget Kaptein Dyre. Båten fikk samme år Riksantikvarens formelle status som verneverdig skip.  I 2010 er den «still going strong» og har kai plass ved Jernbanehavna i Trondheim.
Foto over: Roland på Heddalsvannet 1925. Fotoeier Arne Karlsen)

SS Frisk
Båten ble bygget i Oversckie, Rotterdam i 1914 for Gebrs. J. & J. Roclefs, Rotterdam og ble døpt FRISCO. A. J. van Dam i Holland selger båten til Porsgrund Kul og Lægterkompani 30.mars 1917 for 33500 gylden. Den 1.mars 1926 ble den overført fra Porsgrund til Skien Lægter og Bugserkompani. Eiere er nå H. H. Holta, Johan Bugge, P. Sibberen og Halvor B. Holta. Den har nå navnet DS Frisk, kallesignal LDXN og har en trippel dampmaskin på 180 HK, er på 47,24 br.t, 61.6 fot lang, 14,8 fot bred og 7,2 fot dyp. Tinfos leide båten mye og i 1928 sleper den kvarts fra Kragerø til Notodden og kalk fra Eidanger.Gunnar Karlsen blir skipper i dette selskapet i 1930 og fører bl.a. Frisk frem til han tegner kontrakt med Tinfos Papirfabrik i november 1933 som skibsfører på DS Tinfos. Frisk blir solgt til Tinfos Papirfabrik 31.mars 1934. Tyskerne rekvirerer Frisk sammen med mange andre slepebåter under 2.verdenskrig. Frisk blir hentet i Halden etter krigen av skipper Thor Prestholt. Båten ble liggende mye som reservebåt, vinterstid lå den nedenfor slusene og tok slepa videre ned til utskipningshavna i Porsgrunn. Dette pga. at Frisk ikke var noen god isbryter. Båten hadde små og kummerlige lugarer til sitt mannskap. I 1954 ble båten ombygget og fikk nytt styrehus, nye lugarer, bysse og ny innvendig belysning. Tinfos selger Frisk og 11.desember 1961 sluser den ned for siste gang og forlater vassdraget.

(Foto over: SS Frisk på Tinfos slippen og i havna. Skipper Thor Prestholt, Sverre Simones, Johannes Olsen, Gunnar Gulliksen)

S/S Tinfos
SS Tinfos ble bygget ved Trosvik verksted 1930 for Tinfos Papirfabrik som en kombinert isbryter og slepebåt. Trosviks arkiver sier at dette er byggenummer 25. Båtens bruttotonnasje var 89. Lengde 25,81 meter og bredde 6,21 meter. Dampmaskinen var en Fredrikstad damp på 470 hk. I 1961 ble båten ombygget ved Sarpsborg mekaniske verksted. Dampmaskinen ble byttet ut med 3 stk. Volvo Penta motorer 210 Bhk. Hvor mange turer ned og opp vassdraget denne slepebåten har hatt med lektereslep mellom Notodden og Porsgrunn i 57 år er ikke kjent. Men grovt regnet kan en sikkert si ca. 4000 turer. Ved nedleggelsen av Tinfos Jernverk i 1987 ble alle slepebåtene solgt, unntagen Huldra.
(Bildet over viser et flaggpyntet skip ved overrekkelsen i 1930 med Reidar Forsberg som skipper. Foto: Trosvik verksted )

SS Sagafos
Båten ble bygget i 1938 ved Trosvik Verksted i Brevik som isbryter og slepebåt for Tinfos Papirfabrik. Det er verkstedets byggenummer 46. Båtens bruttotonnasje var 99. Lengde 26,33 meter og bredde 6,21 meter. Dampmaskinen var en Nyland Triple på 52 Nhk. Det var datidens største slepebåt i Langesundfjorden. Den ble leid ut i perioder for isbryting langs sørlandskysten og i Oslofjorden. Slepte tømmer for Tinfos og Union. Henta kvarts fra Kragerø til jernverket på Notodden. Hadde sitt viktigste virke mellom Notodden og Porsgrunn med lekterslep og isbryting i vassdraget. S/S Sagafos ble ombygget til motorskip i 1959 ved Trosvik. Den fikk installert 3 stk. Volvo Penta 210 Bhk. På 1970 tallet ble 3 motorene byttet ut. Bildet viser S/S Sagafos flaggpyntet ved overlevering i 1938 med skipper Gunnar Karlsen til rors. Foto: Trosvik verksted.

Trofaste slitere
Her ligger Tinfos Papirfabrikk sine tre kullfyrte taubåter med sitt mannskap side om side for fotografering våren 1951. SS Frisk, SS Tinfos og SS Sagafos. Ved kommunebrygga i bakgrunnen ligger en stållekter med overbygg fortøyd, den tilhørte også Tinfos. Bedriften leide slepekraft for sitt transportbehov fram til 1930. De fikk da bygd sin første kombinerte slepe- og isbryter i SS Tinfos. Det var behov for en kraftig isbryter for å holde vannvegen farbar vinterstid både for passasjer- og godsbåtene og lektertransporten. Kanalselskapet gikk inn med kapital i et isbryterfond, og Tinfos bedriften holdt vannveien åpen vinterstid. SS Frisk, bygd i Rotterdam 1914, tilhørte Skien Lægter og Bugserkompani og slepte for Tinfos i mange år. Tinfos Papirfabrikk kjøpte båten i 1934. Etter noen år med Frisk og Tinfos var det behov for mer slepekraft og SS Sagafos ble bygd og kom ny i 1938. Vinterstid var det Tinfos og Sagafos som slepte på Heddalsvannet/Løveid, mens Frisk slepte Løveid/Skien/Porsgrunn da den var dårlig isbryter.

MS Nøkken
Slepebåten Nøkken ble bygd i 1950 ved Son slipp og Båtbyggeri, Langesand i Son for Tinfos Papirfabrik, Notodden. Det var båtbyggeriet første stålbygde båt. Lengde 32,7 fot og bredde 11,6 fot. Brt. 11,2 og net.t 3,0. Fikk installert en 2 sylindret to-takts semidieselmotor på 85 hk, Scania Lysekil. Båtens kjenningssignal LM6665 – Nr; 147672

Utover på 1960 tallet overtok den en nyoverhalt Volvo Penta motor på 210 hk fra MS Sagafos. Skippere i perioden 1950 – 1958 var Halvor Kantebakke og Trond Mellingseter. I disse årene hadde båten travle dager med tømmer ut og inn av Tinfos lensa og henting av tømmer i Tinnålensa. Henta tømmer i Gvarv lensa som ble slept til Akkerhaugen. Her overtok de større slepebåtene til Tinfos Papirfabrik og fikk tømmeret opp Sauarelva til Bråfjorden eller til Gvannes. Nøkken hentet tømmeret her og slepet det over Heddalsvannet og fram til Notodden. Det var skifting av lektere på jernverket, Carbiden og sliperiet. Til Kvarstbruddet ved Simones med tom lekter og full-lasta med kvats tilbake.

1958 – 1987: Nøkken stasjoneres ved Tinfos kaia, Roligheten i Porsgrunn.

MS Staupfos
Båten var byggenummer 73 ved Trossvik Verksted og ble overlevert Tinfos Papirfabrik i 1957. Den ble bygget som taubåt og isbryter. Lengde 26,09 m – bredde 6,27m. Motor: MAN 715 Bhk. Taubåt- og lekterflåten til Tinfos ble utvidet da bedriften økte sin produksjon. Den bestod nå av 3 sterke båter som slepte lektere ut fra Notodden med papirmasse til Waterloo, mellom Porsgrunn og Skien. Fra jernverket ble de 250 tonns store stållekterne lastet med ulike ferrolegeringer slept til Roligheten utenfor Porsgrunn. Returen til Notodden bestod av koks og andre tilsetnings materialer til smelteovnene. Til enhver tid gikk det fire til fem slep i uken, året gjennom, sommer som vinter.
Bildet: M/S Staupfos ved overlevering. Skipper er Reidar Forsberg

MS Huldra
Slepebåten ble bygget i 1958 for Tinfos Papirfabrikk ved bedriftens egen slipp. Lengde 10,8 meter, bredde 3,6 meter. 15 dwt og 18 brt.tonn. 26.september drar SS Sagafos ut det ferdigbygde skroget av slippen. Den får installert en Volvo Penta dieselmotor på 125 hk. Overbygget med styrehus blir montert som ble bygget på verkstedet på Øvre Tinfos. Båten ble aldri registrert med kalle- og IMO sig. Den kunne derfor ikke tjenestegjøre nedenfor Skien sluser. Utover på 1960 tallet ble det installert en overhalt Volvo Penta dieselmotor på 210 hk som ble byttet ut på MS Sagafos. Huldra fikk travle dager med skifting av lektere på Jernverket, Carbiden og Sliperiet. Sleping av tømmer og til Kvarstbruddet ved Simones med tom lekter og full-lasta med kvats tilbake. Fører av for båten har vært John Ellefsen, Halvor Hovden og Ola Jørgensen.

Bildet er fra prøvekjøringen på Heddalsvannet 6.november med Halvor Hovden som skipper.

Fra damp til motor
Tinfos sine tre slepebåter, Frisk, Tinfos, Sagafos, hadde kullfyrte dampmaskiner og var dyre i drift. Ledelsen vurderte dette om utskifting til motordrift. Langs kysten var flere slepebåter noen år etter annen verdenskrig fått byttet ut dampmaskin med dieselmotor. Nå var det olje og motor som var tingen, ikke kull og damp. Selv om en ombygning var kostbar ble båtens mannskap en mindre da fyrbøteren ble overflødig.

Blant mannskapet på slepebåtene ble det diskusjoner om motordrift. Taubåtens dampmaskin var mer robust enn den støyende og ristende dieselmotoren. Dampmaskinene var nærmest uslitelige. En annen ting som kom fram i diskusjonene var om taubåtene ville miste noe av stabiliteten og stivheten de hadde. Skipper og fyrbøter sørget for at bakstene var mest mulig fulle av kull, det gjorde stabiliteten til båten god. Dette var viktig under sleping i vassdraget med flomstore elver høst og vår. Det ble satt fram forslag om oljefyrt dampkjele. Bedriften ville det annerledes for i 1957 ankommer den nybygde MS Staupfos med sin 715 hk MAN dieselmotor til Tinfos Papirfabrikk.

Det ble bestemt at SS Sagafos skulle få installert dieselmotor. Sommeren 1959 seiler den 21 år gamle kullfyrte dampbåten ut fra Notodden ned til Trosvik Verksted i Brevik for en omfattende ombygging og modernisering. Den beholder sitt gamle skrog og noe av dekkets overbyning. Skorstein og den gamle brua med styrehus forsvinner. Overbygget blir elegant og moderne i utformingen. Skipperlugaren blir bygget mellom styrehuset og den lave skorsteinen. Mannskapslugarene under dekk får en tidsmessig utforming. Likeledes blir byssa utvidet og messe innredet. Tre Volvo Penta dieselmotorer blir installert med en totalkraft på 630 hk. Motorene har kilereimoverføringer til propellakselen. Motorturtall og den vribare propellen styres fra brua.

På høstparten samme år seiler den inn til Notodden som en ny stolt skute og er igjen i sin gamle tjeneste med lekterslep og isbryting. Nå høres lyden av hurtige og støyende dieselmotorer, det er ingen mørk røyk som stiger opp fra den lave skorsteinen. Båten har blitt en støyende arbeidshest. De gamle rolige stempelslagende til dampmaskinen er nå nostalgi for MS Sagafos og sitt mannskap.Året 1961 seiler den 31 år gamle SS Tinfos over til Sarpsborg Mekaniske Verksted og får samme overbygg og motor installasjoner som MS Sagafos.

Tinfos Papirfabrikk har nå 3 moderne og motoriserte slepebåter som fortsatt skal sørge for lekterslep mellom Notodden og Porsgrunn. Den gamle hollenderen SS Frisk fra 1914, som Tinfos Papirfabrikk kjøpte 31.mars 1934 har gjort sin velfortjente tjeneste for bedriften.
Med selskapets tre motoriserte slepere er den kullfyrte båten med sine 180 HK utkonkurrert. Nå ligger den med slukket dampkjele, ensom og forlatt og ute av tjeneste. Bedriften har ikke brukt for den gamle sliteren og den selges. Som siste kullfyrte slepebåt i vassdraget seiler den ut fra Notodden 11.desember 1961

Sagafos 1959

M/S Lifos
Båten ble bygget ved Ulstein verksted i Ulsteinvik på Sunnmøre, og overlevert Tinfos Papirfabrikk i 1966. Den var sertifisert i isklassen til Det Norske Veritas med 21 millimeter tykke stålplater i baugen. Lifos hadde en 850 HK Caterpillar motor. Den var utstyrt med radar. De tre andre slepebåtene fikk også etter hvert installert radar. Kommunikasjon mellom båtene, bedriften var viktig og en fikk radio og telefon forbindelse som var knyttet opp mot Brevik sjøtrafikksentral. Maskinist Sverre Simones og kaptein Gunnar Karlsen fulgte skipet under bygging i Ulsteinvik.
Med denne tilveksten hadde bedriften 4 kraftige slepe- og isbrytere og 2 mindre slepebåter.

Lifos

Flaggpyntede båter



Etter 2.verdenskrig kom det norske flagget fram igjen. På nasjonaldagen ble flagg og signalflagg heist på Tinfos båtene. Det var skipperne som hadde ansvar for dette i flere år. Det var et vakkert skue der de lå til kai og var med å markere frihetsdagen. Her MS Staupfos og SS Tinfos flaggpyntet 17.mai 1959. (Foto privat)

Bildet over til venstre, SS Tinfos, med 10 lektere 1948 og til høyre SS Sagafoss, normalt med 4 lektere. 1948.  (Foto: Tinfos arkiv)

Slep på Heddalsvannet
Sagafos og Tinfos passerer hverandre en klar vinterdag over Norsjø 1939. Tinfos, nordgående til Notodden med lektere lastet med råstoffer til smelteverket.

(Foto: privat) .

TIL TOPPEN AV SIDEN

TIL INNHOLDSOVERSIKTEN