Svein Sem var sju år gamal «då freden braut laus». Nokre minne frå krigsåra sit i han som veldig sterke – vonde og gode. I høg grad handlar det om far hans, Leiv, som vart arrestert under ein razzia hausten -43 og sendt til Grini.
Foto: privat
– Mor har fortalt ein del om dette. Ho var ei handlekraftig dame. Eg visste at det var ein radio i huset. Mor fekk kasta han ut gjennom eit vindauge – han vart borte i nysnøen… Trass i den sentrale posisjonen papa hadde i Milorg her i bygda, så fekk dei ikkje noko på han, og han kom etter kvart heim att, men opphaldet på Grini tok hardt på helsa – han fekk ein knekk. Det var kaldt, dei var dårleg kledd og fraus mykje. Rett nok kunne han fortelje at dei gjekk turar i leiren med Francis Bull og høyrde foredraga hans. Dei kom seinare i bokform, men i det store og heile var krigsåra ei vond tid. Ein ven av far gjekk inn i NS. Papa såg ein annan veg når dei møttest, men han kjende det gjorde vondt.
– Etter krigen har det vore ei utbreidd meining at me som budde på ein gard hadde rikeleg tilgang på mat og at bygdefolket ikkje ville dela med andre. Det var ikkje slik. Her på garden var det to tenestegutar. Den eine var aktiv i Milorg. Det var ein av grunnane til at det stadig var folk innom. Dei fekk forsyningar med kjøt, korn, poteter og grønsaker. Mange var og henta mjølk. Korn vart malt om natta. Det gjekk faktisk føre seg i så stort omfang at her vart fingert eit korn-tjuveri. For at det skulle verka truverdig, vart det strødd korn heilt opp til hovudvegen. Bøndene hadde prispolitiet på nakken, og kornmengda på garden blei stadig kontrollert.
Du hadde rett!
I februar -45 kom ein tropp med soldatar til garden. Forklaringa var at dei trengte ein «stellplass». I realiteten var det eit ledd i den tyske tilbaketrekkinga som pågjekk. Svein minnest at det vart eit høglytt ordskifte mellom far hans og ein offiser. Så skulle tre månader gå. 8. mai kom offiseren attende til garden, køyrande på sykkel. Han hadde visst fått permisjon for å ta denne turen, sette sykkelen frå seg og strekte ut handa mot far.
– Du hadde rett, sa han. Me har levd på ei lygn! Så synte det seg at han var frå Austerrike. Han fann fram bilete av familien – og dei fekk ein etter måten hyggeleg prat.
– Me hadde radio på garden. Ved middagsbordet dagen før hadde far fortalt at det var «full kapitulasjon». Då vart det heilt stille i stova. Svein fortel at mor og far held rundt kvarandre, klemmer kvarandre – lenge. Ja, meir enn det. Me var slett ikkje vant med at vaksne folk kyssa kvarandre. Det var eit øyeblikk som verkeleg sette kjensler i bevegelse. 8. mai vart det skote – høge smell – av rein glede. Det var som om karane frå Milorg endeleg fekk bruka våpena dei hadde skaffa seg. Og på same dagen som dei skaut vart Ragnhild Smedsrud fødd på nabogarden, kan eg hugsa…
Papa gjekk ikkje i 17.-maitog
– Du hugsar desse hendingane. Då hugsar du truleg også 17. mai 1945…
– Ja – og det eg minnest aller best er at me fekk papirflagg. Dei var ikkje noko tess og gjekk fort i oppløysing. Me brydde oss ikkje så mykje om det. Gleda over at det igjen var fred var det som verkeleg betydde noe. Men papa gjekk ikkje i 17. mai-tog, ikkje da, ikkje seinare. Eg har ikkje anna forklaring enn at det vart for sterkt.
Denne teksten inngår i et lengre intervju med ASTRID OG SVEIM SEM som TROND AASLAND har skrevet for NOTODDEN HISTORIELAGS ÅRSSKRIFT 2025 med utgivelse i 4. kvartal -25.
I kommunens arkiv finnes ingen dokumentasjon i det hele tatt om de 2 tregårdene og 7 murgårdene i Sentrumsbyggkvartalet. Tregårdene er fra 1908 eller før. HORDVEIGÅRDEN lå i Storgata, klemt mellom de to trebygningene i kvartalet. Den blei mest sannsynlig satt opp i 1910. Bygningen strakte seg i tre seksjoner innover i kvartalet og endte mot bakveggen på apotekgården. De to seksjonene nærmest Storgata blei revet da Sentrumsbygg kom. Seksjonen som gikk fram til apoteket blei revet i forfjor (2014). De siste årene bygningen var komplett, var den kledd med noen utrulig stygge blå blekkplater mot Storgata. Fasadebildet er fra 1914, toppen av arken ut mot gata er dessverre kutta av fotografen. Bygningen er muligens satt opp av R. Rode siden han starta Kaabemagasin her i 1911. Jeg kaller gården Hordveigården fordi fru Hordvei hadde dameundertøybutikk der da jeg var liten. Se på arken på loftsetasjen. Det smaker arkitekt av dette bygget. Se det nydelige jernankeret! Sjøl om bygget kanskje var vakrere enn vi aner, så gidder jeg ikke rote mer i det – i og med at siste rest blei helt BORTEVEKK for 2 år siden 🙁 Det er vanskelig å finne bilder av HORDVEIGÅRDEN, men leiter dere litt på bildene her så vil dere finne ut av det. Oppafor Ryen, neafor Cato Thoresen neafor kinoen. Da er du der. 🙂 Kinarestaurant der nå. Der seksjonen inne i kvartalet sto går det an å sette fra seg biler nå.
Hellandgården ble revet ca. 1980 og området er parkeringsplass i dag.
Den gamle Hellandgården var en rein leiegård som fiolinmaker/felemaker Olav Helland fikk satt opp i 1909.
Arkitekten heter Moen.
Det ligger en signert tegning i kommunens arkiv. Han bruker så mye krøll og dilldall i signaturen at den er vanskelig å tyde. Jeg har havna på S, L. Moen. Jeg har ikke klart å finne ut noen verdens ting om han. Han var neppe utdanna arkitekt. Det kan skjule seg noe så enkelt som Sveinung Larsen fra plassen Moen et eller annet sted i Bøtraktene. Umulig å finne ut av. Det var mye fint ved gården når man ser på detaljene, men jeg husker den som på bildene – noe litt feil med proporsjoner og helhet. Murmesterarkitektur av godt merke.
Murmester og byggmester er ukjent.
Olav Helland hadde laga og solgt hardingfeler og violiner på Notodden fra 1896. Forretningsvirksomheten blei ikke lagt til Hellandgården. Vi vet ikke hvor han lagde og solgte feler hele tida, men i mange år holdt han til i ÅSEGÅRDEN (CENTRALGÅRDEN, GRANDGÅRDEN, ELEKTRISK KJØLING).
I 1927 solgte Olav Helland murgården i østre torgkvartal til Hydro. Så kjøpte han Solvang av ungene til Asbjørn Knutsen (Mannen bak Seminaret på Skoland, mannen som enkelt, grovt og kort fortalt har skylda for at vi har Høgskole i byen den dag i dag). Helland flytta opp til Solvang samme året. Folk slutta med tida å kalle gården nede ved torget for HELLANDGÅRDEN, Solvang adopterte navnet og blei til Hellandgården.
(Der fikk jeg forklart hvorfor det er litt forvirring rundt navnet HELLANDGÅRDEN)
HELLANDGÅRDEN blei revet rundt 1980. De siste åra av sitt 70-årige liv sto den ensom igjen mot Industrigata i østre torgkvartal. Kommunens kirkeliknende blekkplateslangetørketårn og lagerskur var vekk. ARRESTEN og BADET var BORTEVEKK.
På bildet fra Telegata ligger nye Hellandsgården, Solvang, på skrå midt i bildet. På fargebildene rives Solvang.
De to fargebildene viser hvordan vi bevarer på Notodden. Eller mer presist, hva politikerne mener er greit å gjøre på arealer og bygninger i områder som er definert til bevaring i arealdelsplaner og slikt. Skal forklare nærmere i et seinere innlegg. Med kreativ saksbehandling er det utrulig hva du på lovlig vis kan få til på Notodden.
Fra Notodden Historielags årsskrift 1994 av Guro Nordby
De første levende bilder…
Notodden Teater i vinterdrakt, slutten av 1950 åra
Kinoen på Notodden
20. april 1906 sto en annonse med overskriften «Levende Billeder» i Teledølen, undertegnet «Ærbødigst Johan Widnes». Denne Widnes var en østfoldmann som etter mange år i USA hadde sans for showbusiness og forsto hvilke muligheter som lå i de levende bildene. Like etter århundreskiftet var han i gang med omfattende turneer, før han etter noen år skapte en solid kinodrift i Fredrikstad. «Teledølen» hadde omtale av begivenheten både før og etter. «En kjæmpefonograf – efter sigende Norges største – og en framifraa god kinematograf – vil der lørdag, søndag og mandag bli anledning til at se og høre. Til kinematografen vil der bli anvendt elektrisk lys» skrev avisen i forhåndsomtalen. Et par dager seinere kunne den bekrefte at begge maskinene hadde vært førsterangs, og forestillingene hadde vært godt besøkt. Bildeserien var rikholdig og god, og talene av mennene fra 7. juni 1905 var noe av det som hadde fanget størst interesse. For første gang var det brukt elektrisk lys Hitterdal arbeiderforenings lokale i Telegata (der Gimlegården ligger nå), ved at en kabel var innlagt for å skaffe lys til kinematografen.
Johan Widnes var ikke den eneste som fant veien til Notodden for i juni samme år presenterte «Nordisk Biograf Co., C. Køpken et program med levende bilder. Om noen av disse, eller andre omrejsende i kinobransjen, kan ha besøkt Notodden enda tidligere er vanskelig å si. Det var ihvertfall ingen faste kinoer i byen på den tiden. og det var langt mellom annonsene disse første årene. I mai 1907 hadde «Teledølen» blant dagens nyheter en liten notis om at en sakfører fra Kristiania hadde søkt politiet om tillatelse til å etablere et fast kinematografteater på Notodden. Tillatelsen får han nok, men hus tør det være verre med, kommenterte avisen.
Rundt 1910 var det to kinoer i byen. Den ene ble drevet av et utenbys aksjeselskap, visstnok kristianiafolk, så det var kanskje den før omtalte sakfører som nå var etablert. Denne kinoen holdt til i Aases gård i Storgata, og bar navnet «Notoddens Kinematograf». Aases gård var antakelig den samme som nå kalles Grandgården, eller muligens en del av denne. Den andre het «Verdensteatret», og ble drevet av fotograf Wangberg. Denne holdt til i arbeiderforeningens lokaler. Fotograf Wangberg var fra Kristiansund. Han flyttet til Notodden rundt 1903, åpnet fotografforretning og med tiden også kinematograf. «Verdensteatret» hadde vanskeligheter med å få politiets tillatelse til å avholde offentlige forestillinger. Teatret så seg i 1910 nødsaget til foreløpig bare å arrangere sluttede abonnementsforestillinger. Wangberg inviterte Hiterdals herredsstyres medlemmer til å overvære en forestilling 9. desember 1910, og dette var et populært tiltak. Bildene var klare og gode og forestillingen ble mottatt med bifall, meldte «Teledølen».
I 1912 ble Wangberg satt under tiltale for å ha gitt kinematografforestillinger uten politiets samtykke. Politifullmektigen mente at loven av 1875 om offentlige forestillinger, som tillot dramatisk kunst og konserter uten politiets samtykke, ikke kunne anvendes på kinematografer. Han syntes at en annen av lovens paragrafer, som omhandlet blant annet «magiske og ekvilibristiske præstationer, menagerier, panoramaer og andre seværdigheter måtte passe bedre.» Til slike forestillinger måtte politiets tillatelse innhentes. Fotografen hevdet til sitt forsvar at selv om hans forestillinger ikke var «dramatisk kunst», så ble de ledsaget av en mer enn alminnelig god musikk (piano, fiolin og klarinett), og dermed kunne forestillingen betegnes som konsert. Det var imidlertid politiets syn som fikk medhold i «nedre Telemarkens meddomsret», og Wangberg ble ilagt en bot på 50 kr. samt 30 kr. i omkostninger. Wangbergs begjæring om behandling i høyesterett ble avvist, «og herved er da fastslaaet, at almindelige kinematografforestillinger ikke er dramatisk kunst likesaalitt som de gaar ind under lovens begrep om «concert», skrev «Teledølen».
Kino, eller «kino`n» som folk sa, var populær underholdning. Ikke minst de mange anleggsarbeiderne sørget for at forestillingene var godt besøkt. På kinoen i Telegata hadde de noe som het mellomaktsunderholdning. Det var en liten negergutt som var låghalt, og en franskmann med langt, lokket hår som sang noen sentimentale sanger. Folk satt på trebenker uten ryggstø den første tiden, men dette la ingen demper på opplevelsen av disse merkverdige bildene som rørte på seg. Det var fryktelig dyrt, men de måtte inn og se, har folk fortalt fra den tidligste perioden. Særlig når det var regnvær, og om vinteren, når folk kom inn med våte klær, så ble det veldig tett og usunn luft når det begynte å bli litt varmt. Da hadde de en gutt som hadde som jobb å komme inn med ei bøtte som det var utrørt et eller annet i som luktet såpe. Han hadde ei sprøyte som han da brukte til å dusje utover forsamlingen. Det var stas å få seg en dusj av denne sprøyta, og det ble snart mye bedre lukt.
Den 13. september 1912 kunne Teledølen melde følgende: «Stor brand inat. Aases gaard brændt. Kaffistugo og kinematografen brændt.» Det var noen medlemmer av losje «Elias Blix» på vei hjem fra møte som oppdaget brannen. Notoddens og Salpeterfabrikkens brannvesen kom ganske raskt til brannstedet, og takket det stille været klarte man å unngå at brannen spredte seg til de omkringliggende gårder. Gården brant helt ned, men var heldigvis assurert. Denne kinoen kom ikke i drift igjen, da politimesteren tok tilbake retten til drift som var gitt inntil videre.
Huseierforeningen tar affære.
Det nevnte utenbys aksjeselskap som drev kino betalte 600 kr. i årlig avgift til kommunen. Selskapet ble skattlagt etter en inntekt på 10 000 kr. pr. år, men oppga selv inntekten til 3 600 kr. Hvis kommunen ikke ville gå med på at skatt ble betalt etter denne inntekten, ville de gå til sak. Kommunen gikk med på kravet. Inntektene av denne kinoen var dermed små for kommunen, da det i tillegg til den årlige avgift kr. 600 ble betalt 8% av årlig inntekt, det vil si kr. 288. Selskapets krangel med hensyn til skatten vakte forargelse og var bakgrunnen for at byens huseierforening bestemte seg for å drive kino. Foreningen søkte om rett til å drive kino på den betingelse at hele overskuddet uavkortet skulle tilfalle kommunen. Huseierforeningen var en sammenslutning av huseiere som ihvertfall var i virksomhet før 1910. I 1912 satt følgende personer i foreningens styre: G. Weckhorst, Hans Dalen, Johs. Strandli, Kittil Semb og Andres Susrud. Dalen var Notoddens første borgermester, mens Strandli ble byens første ordfører. Susrud ble forøvrig kinobestyrer noen år seinere.
«Teledølen» kunne 28. august 1912 bringe den nyhet at den kommunale kinematograf skulle ha sin første forestilling på søndag. Som bestyrer var ansatt E. Hansen fra Tønsberg, som pianistinne frk. A. Bie fra Drammen, som kontrollør Ole Tinnesand og som kassererske enkefru Magda Hansen, fra Notodden. Tre dager seinere sto annonsen for åpningsforestillingen. Av annonseteksten framgår det at kinoen ville virke for Notoddens vel. Huseierforeningen som sto bak denne kinoen hadde som tidligere nevnt fått bevilling fra politimesteren på den betingelse at kinoen seinere skulle overdras til Notodden Kommune. Avisen «Social Demokraterne» i Skien hadde et intervju med ordfører Strandli i «arbeiderbyen Notodden» i september 1913. Han snakket der om styre og stell i byen, blant annet at de hadde opprettet kommunal kinematograf. Strandli fortalte at hele nettooverskuddet tilfalt kommunen, men på den måten at det var satt inn i banken på et særfond. Tanken var å bruke pengene til opparbeidelse av parker og liknende. Fortjenesten var god, og de ansatte var bedre betalt enn vanlig var ved kinematografer. Som medlem av styret i huseierforeningen og seinere ordfører ser det ut til at Strandli oppfattet kinoen som kommunal.
Andre steder i landet fanget de opp det som hadde skjedd, og trodde at Notodden som den første by i Norge hadde startet kommunal kinodrift. Notodden ble brukt som eksempel og forbilde ihvertfall to steder i landet, nemlig i Harstad og Tromsø, men altså på litt tvilsomme premisser. I Tromsø tok de utgangspunkt i regnskapet for kinoen på Notodden, og regnet seg utifra folketallet sett i forhold til inntekten fram til at en kommunal kino i Tromsø ville bli en lønnsom investering. Høsten 1913 ble det åpnet kommunale kinoer i Harstad og Vardø. Huseierforeningen begynte sin kinodrift med en lånt kapital på kr. 900. Det første årsoverskuddet var kr. 11000. Byens befolkning slo ring om den «kommunale» kinoen, og den hadde stort besøk. Huseierforeningen hadde som mål å skaffe byen en kino uten å belaste det kommunale budsjett, og i desember 1913 søkte de bystyret om garanti for et banklån på 45 000 kr. til oppførelse av kinobygning på betingelse av at bystyret når som helst kunne forlange seg den overdratt uten noe vederlag. Garantien ble gitt enstemmig fra bystyret, og huset sto ferdig høsten 1914. Huseierforeningen kunne i 1914 innvie sitt nye bygg, «Notoddens Theater». Åpningen foregikk i overvær av en rekke innbudte gjester, deriblant kommunestyret. De innbudte beså det nye lokale, et orkester spilte, og filmen «Atlantis» ble framvist. I salen og på galleriet var det tilsammen 366 sitteplasser. Lokalet var i det hele tatt meget vakkert, vel en av de flotteste kinematografer i landet, mente «Teledølen». Bygget hadde fått scene med omkledningsværelser, og store kjellerlokaler hvor blant annet maskineriet var installert. Lokalet var oppført av byggmester Hagen etter tegning av arkitekt Blix. Scenedekorasjonene var utført av teatermaler Rudolf Krogh. Kostnadene var tilsammen på 55 000 kr. Tilsynet med oppførelsen av huset var vesentlig utført av Weckhorst, som hadde nedlagt et energisk arbeid. Før forestillingen begynte holdt Weckhorst en tale til folket, «en tale som helst ikke burde været holdt», skrev «Teledølen». Den minnet altfor meget om «cirkusforestillingen paa Meierisalen» – hva avisen nå måtte mene med det. Weckhorst framholdt i sin tale det store og uegennyttige arbeidet huseierforeningen hadde nedlagt, og som de ikke hadde fått noe som helst for. Nå var de lei, og kommunen skulle få overta hele stasen. På to år hadde de tjent 23 000 kr. «Adressen i hans tale var saa tydelig, at formandsskapets medlemmer bibragtes indtrykket av, at de var anmodet om at overvære den store aapning for at bli skjældt huden fuld», skrev «Teledølen» videre. Ifølge avisen gjorde talen et pinlig inntrykk og medvirket til en trykkende stemning istedenfor fest-stemning. «Teledølen» innrømte Weckhorst all ære og fortjeneste i denne sak, skrev de, men ikke på de premisser han selv la til grunn i sin tale.
Filmene som har vært vist på Notoddens kinoer er de samme som har vært vist på kinoene over hele landet. I den aller første perioden ble det vist et mylder av filmstumper. Seinere ble det vanlig å vise først en krigsjournal eller filmavis, deretter et drama/skuespill og så et komisk stykke. For å lokke til seg publikum ble annonsene utstyrt med fristende kommentarer under filmtitlene. Under titlene på filmene fra virkeligheten kunne det for eksempel stå «meget interessant», «umaadelig interessant», «meget gribende» eller «gribende virkelighedsbegivenhed». De komiske stykkene ble bejublet i annonsene så det er et under at de hadde adjektiver nok. Her er noen eksempler på slike superlativer hentet fra kinoannonser i 1910: «uhyre morsomt», «stor lattersukces», «overordentlig komisk», «enestaaende morsomt», «meget fornøielig», «knakende morsomt», «tip-top morskabsserie» og «attraktion! attraktion !»
I det nye kinoteateret hadde de noe nytt og fint, nemlig klappseter. De voldte besvær den første tiden. En kjent historie om disse klappsetene som går for å være sann er den om to karer fra Hjartdal som satt ved siden av hverandre på kinoen. Den ene satt så rart, snart litt langt oppe og snart litt langt nede. Etter ej stund sa han til kameraten sin: «Detta her var moro, men så segt (tungt, slitsomt) som det var.» Og så viste det seg at han satt ikke, han holdt i armstøttene, og satt på huk. Ved en annen anledning opplevde kinopublikum at helten ble tatt av en løve. En av publikum ble sterkt oppskjørtet og reiste seg opp og slo seg på knærne og oja seg. Da han skulle sette seg igjen, hadde han glemt at det var klappseter Han gikk rett i gulvet – sikkert til fornøyelse for de som satt rundt ham.
Huseierforeningen hadde drevet kino i arbeiderforeningens lokale, og de fortsatte å drive denne en stund også etter at de bygde Notodden Teater. De mente at det var på tide å avvikle driften der, så de foreslo dette for kommunen ved overdragelsen. Kommunen overtok alle løpende kontrakter, deriblant kontrakten med arbeiderforeningen om leie av lokale og istandsettelse av dette etter endt leie.
«Notoddens kommunale kinematograf» blir kommunal.
Notodden Teater og parken alle pratet om
I 1915 overtok kommunen begge kinoene uten å betale noe vederlag. Overtakelsen fant sted 1. august 1915. Teatret ble deretter drevet som en egen forretning, og bygget ble som det ligger i navnet brukt både til teater og kinoforestillinger. Overskuddet ble fordelt på en rekke gode formål, som for eksempel støtte til trengende til jul, og midler til elever på gymnaset.
Dette at kinoen var kommunal gjorde at den ble bekjempet fra ulike hold. Bare ett av filmselskapene ville levere film til Notodden kinematograf, de andre blokkerte den. Når de omsider gikk med på å levere film, forlangte de 30% av bruttoinntekten – noe som var en uhørt pris den gang. Dette var en politikk som ikke bare rammet Notodden. I 1917 sluttet de kommunale kinoene seg sammen og dannet KKL, Kommunale Kinematografers Landsforbund. To år etter ble Kommunenes Filmcentral A/S etablert, og den harde kampen med byråene ble etter hvert avblåst med full seier til KKL og Kommunenes Filmcentral.
Det framgår av sakspapirene i forbindelse med overdragelsen at huseierforeningens motiv for å starte kino var at de mente inntektene burde tilfalle byen, og ikke et utenbys aksjeselskap. Økonomiske motiver på egne vegne hadde huseiseierforeningen fikk tillatelse til å drive på den betingelse at kommunen seinere skulle overta, var dette med kommunal kinodrift ikke en helt fremmed tanke på den tiden. «Da Notoddens huseierforening nu nærmer sig det maal den havde sat sig, da den lagde igang arbeidet for at sikre kommunen de indtægter som et utenbys aktieselskap trak fra stedet ved drift av kinematograf idet ny bygning er opført, saa anmodes bystyret fra 1. ste november, at overtage begge kinematografer med deres aktiva og passiva og at beslutning fattes desangaaende i første bystyremøte skrev huseierforeningens styre i et brev til bystyret høsten 1914 Innen 1. november skulle de ha regnskapene klare for begge kinoene, skrev de, og det ser ut til at huseierforeningen gjerne ville at kommunen overtok så raskt som mulig. Det ser imidlertid ut til at huseierforeningen ikke syntes deres initiativ ble satt tilstrekkelig pris på. Som nevnt uttalte Weckhorst i talen ved overdragelsen at de ikke hadde fått noen takk for det arbeidet de hadde gjort, «ikke engang saa meget som en flaske landsøl», bare utakk.
Samtidig med at papirene om overdragelse ble utarbeidet, hadde det i formannskapet blitt framsatt forslag om at det nåværende styre for den kommunale kino skulle pålegges å ikke foreta ytterligere disposisjoner og arrangementer med ansettelser o.l. Dette forslaget ble enstemmig vedtatt. Det ble referert i huseierforeningens møte i september 1914, og styret besluttet følgende: «Styret kan selvfølgelig ikke uten videre efterkomme formandskabets foranstaaende paalæg al den stund styret ikke er valgt av formandskabet, men av Notoddens huseierforening hvem det alene staar til ansvar for, og hvis beslutninger det har at handle efter.» Igjen framgår det at kommunen helst ville overta ansvaret sjøl og at huseierforeningen følte seg umyndiggjort og lite verdsatt av kommunen.
Det var klart uttrykt ved overlevering til kommunen at overskuddet skulle gå til nedbetaling av gjeld så lenge slik fantes, og deretter til beste for kommunen, på den måten at man tilgodese formål som ellers ikke fikk plass på budsjettet. Siden Notodden Teater hadde eget styre og eget regnskap kom spørsmålet om kommunens rett til teateret opp tidlig i 1930-årene, i forbindelse med at bystyret vedtok å bygge på lokalet. Saken gikk til fylkesmann og departement, men resulterte i at man ikke fant noe som tydet på at Notodden Teater var eget rettssubjekt. Dokumentene tilsa heller ikke at kommunen hadde forpliktet seg til å bruke overskuddet på noen spesiell måte etter at gjelden var betalt. H. Dalen, som var med i styret i huseierforeningen ved overdragelsen, skrev i en erklæring i 1932 at det var en forutsetning at teaterets eiendeler og overskudd ikke skulle inngå i kommunens regnskap, men benyttes til kulturelle formål. Flere enn han kunne bevitne at dette hadde stått i gavebrevet fra huseierforeningen til kommunen, men dette brevet hadde brent opp. Det var naturligvis også et diskusjonsspørsmål hvorvidt kommunen måtte føle seg bundet av disse betingelsene. I praksis ble de etterlevd, men da spørsmålet kom opp, fantes det altså ikke noe i dokumentene som tilsa at det måtte være slik. Overskuddet skulle komme byen til gode, og ikke tilfalle privatpersoner. Dette var huseierforeningens tanke, og den ble holdt i hevd også etter at kommunen overtok. Eksempelvis viser regnskapet for 1925/26 at overskuddet var 4323,50 kr. og ble benyttet til gaver, fordelt slik:
Stipendier for elever ved Gymnasiet kr. 3.000,00 Trængende til jul kr. 471,00 Til speidermusikkorpset kr. 516,50 Til Husflidsutsalg i Notodden kr. 315,00 Til Samaritan-kursus 21,00
Regnskapet for 1938 viste et overskudd på 22 536, 33 kr. Det ble bevilget gaver for 3 783,80 kr og avsatt 8 000 kr. til gamlehjem. Byens sang- og musikkliv ble tilgodesett med 500 kr., biblioteket med 2000 kr., mens resten gikk i banken. Utgiftene var større enn foregående år, og bestyrer Rønning redegjorde for dem i sin kommentar til regnskapet. Både lokalet og maskinrommet hadde blitt pusset opp og forbedret. Dessuten var det opptatt en film i anledning byens 25-årsjubileum, og den hadde kostet kr. 954.94. På jubileumsdagen hadde det blitt leid inn filmer for gratis framvisning og dette hadde kostet 200 kr.
I 1929 var kommunal kinodrift igjen gjenstand for debatt. Regnskapet for 1927/1928 viste at driften ikke lenger ga like gullkantede resultater, og de bevilgede gaver ble dette året for eksempel tatt av kapitalen. Forstkandidat Arild Endresen fremmet i et åpent brev til formannskapet forslag om at Notodden Teater burde selges eller leies bort, slik at pengene kunne brukes til ny kirke. Endresen mente at byen snarest måtte få en verdig kirke, og kom med forslag til hvordan denne kunne finansieres uten at budsjettet ble belastet. Salg av kinoen, samt kinoens kapital og årlig avgift for drift var innbakt i dette forslaget. Formannskapet var ikke udelt begeistret for Endresens forslag. Saken ble oversendt teaterstyret til uttalelse. Teaterstyret mente salg på dette tidspunkt ville være uheldig, og viste til at gjennomførte besparelser og innskrenkninger hadde ført til at det allerede for året 1929 lå an til et lite overskudd. Teaterstyret pekte også på den rivende utvikling filmen syntes å stå foran, ved at stumfilm delvis ville bli erstattet med talefilm. Det var grunn til å tro at en slik forandring ville bety økt interesse for kinoen, mente man, og det var all grunn til å se tiden an. Dette var et syn borgermester, formannskap og bystyre delte.
Saken fikk også spalteplass i avisen. Kinobestyrer Susrud skrev at kinoen hadde gått meget godt fram til de par siste år. Ingen bank kunne vise til en slik nettoavkastning som kinoen hadde hatt, mente Susrud. De siste års reduserte inntekter skyldtes ifølge ham de dårlige tider med stor arbeidsledighet. Forhåpentlig går vi lysere tider i møte, skrev Susrud, «og da vil sikkert også kinoen bli den samme gode melkeku for kommunen som den alltid før har vært.»
Susruds framstilling var ensidig og tendensiøs, svarte Endresen i neste innlegg. «De burde iallfall ha ydet den avdøde hr. Weckhorst og sannheten den honnør at det var hr. Weckhorst der med sin litt originale ildsjel førte kinoen frem til det den blev skrev Endresen, og fortsatte med et sleivspark til Susrud: «Deres innsats blandt de produktive krefter i samfundet var da som ellers beskjeden.» Endresen hadde ingen tro på at tidene ville bli lysere. Interessen for kino var dessuten i sin alminnelighet dalende, var hans mening. Kravene til filmer, musikk og utstyr steg, og ledelsen syntes å savne evnen til å følge med. Kapitalen måtte reddes mens det ennå var noe igjen, hevdet Endresen. Men han fikk altså ingen med seg i sitt syn, og det ble med debatten. Kinoen forble kommunal.
18. mars 1930 var det lydfilmpremiere på Notodden, og den var i alle henseender vellykket, skrev «Teledølen». Man hadde valgt dansk utstyr, og dette viste seg å være fullt på høyde med andre merker på markedet, til tross for at det var mye billigere. Åpnings-forestillingen foregikk med en rekke av byens autoriteter som innbudte tilskuere, mens det vanlige publikum møtte tallrikt fram til kveldens seinere forestilling. Før det store øyeblikk spilte kinoens trio et nummer, og så kom et utdrag av operaen «Perlefiskerne» fram på lerretet. Benjamin Giglis vidunderlige stemme bruste mektig gjennom salen og fortalte alle at stumfilmen var et tilbakelagt stadium. Lyden var meget naturtro og god, ifølge «Teledølen», selv om den selvsagt ikke kunne hamle opp med den levende menneskelige stemme. Teknikken hadde allerede utviklet seg videre fra disse første lydfilmene ble laget. Kveldens premierefilm var «The Singing Fool», og denne var en såkalt «platefilm». Lydgjengivelsen var mye bedre i de nyere filmer hvor lyden var kopiert på selve filmstrimmelen, så det var mer å se fram til. Filmen «The Singing Fool» hadde en gripende innhold, og ikke et øye var tørt da Al Jolson i sluttscenen sang sin verdensberømte lille sang «Sonny Boy» for sitt døende barn.
De prominente gjester var invitert til en enkel festlighet på Teaterkafeen, som holdt til i nabohuset, etter forestillingen, og teaterstyrets formann, lensmann Holland, uttrykte der håp om at lydfilmen ville føre til økte inntekter for kommunen etter noen års dårlig inntjening på kinodriften. Anskaffelsen av utstyret hadde så langt kostet 17 500 kr. og det var håp om at denne investeringen ville være innbringende. Hans Helgesen nevnte i sin tale at enkelte hadde ment at kinoen burde leies ut til private, slik at den i det minste ville gi kommunen en fast årlig leieinntekt. Men fordi kinoen på Notodden var en av landets første kommunale kinoer og spiren til kommunal kinodrift på sett og vis kom nettopp her fra byen, ønsket styret heller å se på hva som kunne gjøres for å få kinoen til å gi kommunen inntekter igjen. Forskjellige reformer hadde vært prøvd, blant annet bedre musikk, men da lydfilmen kom ble styret snart klar over at her måtte de følge med. Nå var det bare opp til byens befolkning å slutte opp om kinoen og dens nyinvestering, uttalte Helgesen på vegne av styret. Borgermester Dalen ga uttrykk for at alle kom inn på dette at kinoen gikk så mye bedre før. Men da var det gode tider, og dessuten hadde radioen kommet inn som en lei konkurrent, mente Dalen, så bestyrer Susrud skulle ikke ta det så alt for tungt at det hadde gått nedover. Alle som kjente Susrud visste at han hadde lagt hele sitt virke i kinoen. Bestyrer Susrud ble takket for sitt arbeid og fikk seg utbragt en skål.
Kinoen under krigen
10. oktober 1941 fikk byen besøk av «minister» Riisnæs, som skulle tale i teatret. Nazistene fryktet at befolkningen ikke ville sette tilstrekkelig pris på hans besøk, og prøvde derfor å sikre seg et publikum ved å sørge for at dørene ble stengt etter en kinoforestilling. Kinostyrer Hans Rønning mente at kinoreglementet ikke tillot noe slikt, dørene ble åpnet som vanlig og bare et lite fåtall ble sperret inne. Folk hoppet til og med ned fra galleriet for å komme seg ut, og bare 60-70 personer satt i fella. «Ministeren» var av den formening at kinostyreren hadde liten forståelse for den nye tid, så han ble avsatt. Notoddingene gikk da til kinostreik. Bare tyskere og tyskervennlige besøkte kinoen under resten av krigen, og streiken var meget effektiv.
Under krigen ble det i Norge laget flere filmer enn i førkrigsårene, og folk gikk mer på kino enn vanlig. Tidlig i 1941 kom det oppfordring om kinostreik fra Londonsendingene og den illegale pressen. Først gjaldt oppfordringene til boikott bare tyske filmer, 24 men snart kinobesøk overhodet. Streiken ble en fiasko, og er av de få mislykte tiltak i den holdningskampanjen som nordmenn i etter tid har vært så stolte av. Folk syntes nok at de trengte kinoen som et pusterom i den vanskelig tiden. Det forekom lokale boykottaksjoner enkelt steder, men de var for det meste lite vellykte. Notodden sto altså i en særstilling med sin langvarige, vellykte streik.
22. mai 1945 meldte «Teledølen» at kinobestyrer Rønning igjen var i sving på gamle tomter. Han fortalte til avisen at han først og fremst hadde måttet ta seg av parken, som var i en sørgelig forfatning. Det var for øvrig Rønning som anla denne parken, eller hagen, rundt kinobygningen. Angående programmet framover kunne han fortelle at de foreløpig måtte kjøre gamle filmer. For Notodden-publikummet var dette imidlertid nytt stoff. Det var 50 måneder siden sist det var kino, så avisen spådde kjempekøer i tiden framover. Ved åpningsforestillingene dagen før hadde det vært proppfullt hus og et hjertelig gjensyn mellom bestyrer og publikum. Bestyreren ønsket velkommen foran forestillingene og ble hilst med sterkt bifall. Kunne det være en ide å gå over til forhåndssalg av billetter, spurte «Teledølen», slik at en slapp de lange køene?
Notodden Teater revet -kinoen inn i Sentrumsbygg.
24. januar 1977 hadde «Telen» bilde av at sistemann som kjøpte billett på den gamle kinoen, Ingar Vihovde, ble overrakt blomster En epoke i Notoddens historie er forbi, het det i overskriften, og det er berettiget å snakke om «slutten på en epoke» når det gjelder riving av «Notodden Teater». Mange gamle hus har blitt revet i byen, og mange har hatt sine meninger om det. Det spørs om ikke den gamle kinoen er den bygningen som har blitt mest savnet, uansett syn på behovet for ny og mer tidsmessig kinosal. Det var da også en del protester og motstand mot rivingen.
Et stykke Notodden-historie i ferd med å forsvinne
«Notodden Teater» var ikke lenger en tidsmessig bygning. Den tilfredsstilte ikke kravene til en teater- og kinosal. Bystyret bestemte allerede i 1958 at byen måtte ha en ny kino, og det ble satt av penger til et byggefond. Da A/S Sentrumsbygg ble stiftet i 1970 gikk kommunen inn som aksjonær. Byggearbeidene kom i gang i 1976, og to år etter sto bygget ferdig.
Inne i kinoen før den ble revet, at som ikke ble henta ble vraket
I «Telen» kunne leserne i januar og februar 1977 følge rivningsprosessen. 10. januar hadde «Telen» følgende overskrift: «Hundre-tusener spares ved å rive Notodden teater nå.» Samfunnshuset i Heddal skulle få plukke ut det utstyret de var interessert i å overta og Sentrumsbygg skulle betale flytting og husleie for kinoen i Skoland. Det var nemlig på Skoland kinoen skulle friste en midlertidig tilværelse fram til Sentrumsbygg var ferdig. Forholdene var langt fra ideelle – scenen ble brukt til maskinrom og lerretet ble hengt foran ytterdørene. Hele flyttingen opp dit med stoler og maskiner ble unnagjort på ett døgn. Det var en radikal nedgang i besøket under Skolandsperioden. Den var beregnet til å vare ca. 1,5 år.
Kinosjefen regnet med et større svikt i besøkstallet dersom det skulle drives videre i den gamle kinoen uten vedlikehold. Riving og nybygg raskest mulig var derfor en økonomisk sett gunstig løsning. I en artikkel 27. januar ble det fokusert på de fine gamle søylene på kinobygningen, for mange hadde spurt om hva som skulle skje med dem. Dette hadde de tenkt over, svarte tiltakssjef Arne Reinertsen, og det var bestemt at søylene og trappa skulle tas fint ned og bevares. Hva de videre skulle brukes til, var ikke bestemt. Ubekreftede rykter sier at søylene er omskapt til bord og benker på rasteplassen i Kleivane.
24. november 1978 var det åpning av «Notodden kinoteater». En rekke innbudte gjester fikk med diverse tekniske problemer se filmen «Vendepunktet». Notodden Bymusikk spilte ute og Notodden orkesterforening inne. Den nye kinosalen hadde plass til 430 tilskuere, og gulvflaten var på 2 000 kvadratmeter.
Kinosjef Odd Gundersen hadde skrevet en prolog til anledningen. I likhet med Gundersen nevnte kinostyrets formann Jørn Vale Isaksen i sin tale at Notodden var først ute med kommunal kino, og han framholdt også at den lenge var landets mest moderne kino. Det var nok mange som savnet fasaden til den gamle kinoen, sa Isaksen, men han trodde det var svært få som savnet det som var inni. En av gjestene ved åpningen var direktøren for Kommunale Kinematografers Landsforbund, Egil Fonn. Til Telen ga han uttrykk for at hans førsteinntrykk var at den nye kinoen hadde en «kjølig eleganse». Han mente materialvalget var fornuftig, og at kombinasjonen med samfunnshus var bra. Fonn ga uttrykk for at kinoene generelt sto foran en ny storhetstid. Landets kommuner satset på kino, fortalte han, og det var stor økning i kinobesøkene landet over. Dette skyldtes ikke minst det sosiale fellesskap man følte ved å gå på kino.
Kritiske røster ba om spalteplass i «Telen» også i anledning den store begivenheten som åpningen av den nye kinoen var. En innsender lurte på om det fortsatt ville bli reprisefilmer som stort sett ville bli vist på kinoen, og foreslo en fast ukedag for slike, samt at det ble gjort klinkende klart at det dreide seg om reprisefilmer. En annen innsender stilte spørsmål ved bruk av skattepengene, etter at han hadde lest i «Telen» at åpningen av den nye kinoen kostet nesten 24000kr. Var det det vanlige kinopublikum som ble innbudt og fikk spise og drikke for tusener, spurte han? Å nei, det var de privilegerte denne gang som ellers. En verdig åpning kunne ha vært åpent hus i noen dager med gratis brus til ungene, mente denne innsenderen. En tredje innsender stilte spørsmålstegn ved å bruke 100 000kr. til utsmykning av kinoen, når eldreomsorgen hadde et skrikende behov for penger. Navnet på den nye kinoen forårsaket en viss debatt. Siden lokalet skulle brukes også til teater og konserter, mente mange at den burde hete «Notodden Kinoteater», og dette navnet var også i bruk en stund. Et navneforslag som også kom opp i bystyredebatten var «Rallaren». Bystyret bestemte seg imidlertid for «Notodden Teater», navnet til den gamle kinoen. Det var et navnevalg som signaliserte tradisjon og kontinuitet på tross av riving, nybygg og opprivende følelser.
Åpningen av den nye kinoen hadde en gunstig effekt på publikumsinteressen. I 1979 steg besøkstallet med 106% sammenliknet med året før. Kinoen hadde dette året 89 990 Besøkende, hvorav 14198 barn. Men det varte ikke lenge før Notodden Teater fikk oppleve det samme som landets øvrige kinoer – et jevnt synkende besøkstall. I 1982 var nedgangen på 11% i første halvår sammenliknet med året før, og lørdagsstenging ble vedtatt for å spare penger.
I 1983 var totalbesøket 55 627 personer, hvorav 7 327 barn. Etter et lite oppsving midt i 1980-årene har tallene vært på rask tur nedover igjen, og i 1991 var det 23 119 besøkende på kinoen, derav 1168 barn.
Den kommunale kinoen har vært drevet av et valgt kinostyre fra 1915 og fram til 1980. Dette styret har hatt ansvar for å sette opp budsjett og foreslå billettpriser. De har tatt seg av forholdet til KKL og filmbyråene og for øvrig holdt kontakt med organisasjoner og personer utenfor lokalsamfunnet. Ansettelser, annonsering, reklame, skilting og kunstnerisk utsmykning av lokalene er blant de sakene kinostyret har stelt med. Mye dreide seg om faste, årvisse oppgaver, som budsjett og regnskap.
1 1976 kom spørsmålet om kinostyrets status opp til vurdering, i forbindelse med «Innstilling om kulturstyre i Notodden». Utvalget som hadde gitt denne innstillingen foreslo at kinostyret skulle fortsette som et underutvalg under kulturstyret fram til den nye kinoen var ferdig, da kinostyret fungerte som byggekomite. Siden kunne utvalget opphøre og funksjonene overtas direkte av kulturstyret. Kinostyrets medlemmer pekte på at kinostyret i motsetning til kulturstyret var et forretningsstyre med en driftsomsetning på ca. 1,8 mill. kr., og at dette pekte i retning et eget styre eller underutvalg. Det endte med at kinostyret ble tillagt kulturstyret i 1980.
Kinodrift – spekulasjon og kulturpolitikk.
Utviklingen av kinotilbudet i Norge har gått fra en rent kommersiell drift hvor hovedmotivet var å tjene penger til en drift hvor tilbudet til publikum settes i sentrum. Den tidligste perioden i kinoens utvikling, da omreisende og seinere faste kinoer tilbød filmstubber av meget blandet kvalitet til et publikum som slukte alt, varte ikke lenge for Notoddens vedkommende.
Kinobestyrer A. Susrud skrev i et innlegg i «Teledølen» i 1929 at Notodden var den første by i Skandinavia som begynte med kommunal kinodrift, og denne påstanden har seinere blitt gjentatt mange ganger. Bestyreren regnet da den kinoen som huseierforeningen drev som kommunal, for hvis man tar utgangspunkt i den egentlige kommunale overtakelse, i 1915, blir påstanden ikke riktig. Det var som nevnt Harstad og Vardø som var først ute med reint kommunal kinodrift. Allerede fra 1912 hadde kinodrift imidlertid blitt gjenstand for samfunnsmessig kontroll på Notodden, om enn via en forening Notodden huseierforening må ha vært usedvanlig tidlig ute med å forstå at på området kinodrift var det penger å tjene, og at disse pengene ikke burde tilfalle tilfeldige spekulanter. Deres initiativ ble en spore for oppbyggingen av kinovirksomhet mange steder i Norge. Huseierforeningens kino bar navnet «Notoddens kommunale kinematograf» og hele fortjenesten tilfalt kommunen, så det er ihvertfall ikke feil å si at Notodden var tidlig ute med ikke-kommersiell kinodrift.
Kommunal kinodrift ble etter noen år det dominerende mønster i Norge, til forskjell fra de fleste andre land i den vestlige verden.
Konflikten mellom kravet om lønnsomhet og en filmkulturell målsetting kan man aldri komme fra, men kommunale kinoer burde ha et bedre grunnlag for å takle denne konflikten enn private kinoer Det har vært en kulturpolitisk målsetting å kunne tilby et variert utvalg filmer, under gode forhold og til akseptable priser, tilgjengelig for flest mulig mennesker.
Spørsmålet har imidlertid blitt aktualisert på nytt de siste årene, da det har vist seg stadig vanskeligere å opprettholde en lønnsom kinodrift mange steder. Kommuneøkonomien sammen med den politiske vilje vil avgjøre hvorvidt systemet med kommunal kinodrift vil bestå også i framtida på Notodden som mange andre steder.
Ingar Vihovde fra Notodden kjøpte den aller siste kinobiletten Klipp fra Telemark Arbeiderblad 2. januar 1977
Noter:
De omliggende gårder, lensmannens, telefonstasjonen og Central var truet, står det i avisreportasjen. Gården var nedbrent etter en time, og bare muren sto igjen. Dette er vanskelig å forstå, siden denne gården er den samme som nå kalles Grandgården. Enten må gården ha blitt satt i stand igjen etter brannen, eller så var det bare en del av gården som brant.
Litteratur
– Evensmo, Sigurd: Det store tivoli. Film og kino i Norge. Oslo 1992.
– Eide, Karl (red.): Vegviser for Notodden. Utgiver: O. Bangen. Notodden 1946.
– Film og Kino, nr.4/1987. KKL 70 år.
– Hansen, Jens Chr.: Notodden. Notodden 1963.
– «Kinoen i dagens samfunn. En orientering fra KKL til de nye kinostyrene og andre som skal fremme god film.» Mars 1976.
Andre kilder:
Intervju med lærer Olav Barikmo, f. 3.12.1899. Intervjuer: Svein Gunnar Braadland. Utlånt fra Notodden Historielag.
Referater og sakspapirer fra formannskap, bystyre og kinostyre.
Avisutklipp fra Teledølen og Telen.
Skriftlig og muntlig informasjon fra Alf Mostue, Odd Gundersen Olav Sem.
I 1970-årene ønsket Notodden kommune å rive nesten hele kinokvartalet. De to TELEDØLENGÅRDENE overlevde. HORDVEIGÅRDEN, KINOEN, to tregårder, en verkstedbygning, byens kommunale toalettanlegg og en park (Lasaronparken) gikk tapt.
Sentrumsbygg blei satt opp. Bygget dekker tomtene etter alt som blei revet – unntatt – KINOTOMTA.
Det var arkitektenes håp at kommunen skulle spare kinoen. De tegna derfor Sentrumsbygg slik at det blei åpent rom rundt den. Midt i synsfeltet når man kommer fra nord – som det alltid hadde vært. Med Sentrumsbygg til venstre og bak.
For at kinoen skulle tre tydelig fram også fra sør blei Sentrumsbyggs fasade tegnet på skrå i forhold til Storgata. For at vi skulle se den tydeligere enn før utbygginga.
KINOTOMTA er nå en steinørken (bokstavelig talt) med en fontene sånn omtrent midt. Med Sentrumsbygg som nærmeste nabo.
Kommunen skjønte som vi vet ikke hintet. Kinoen blei revet og tomta rydda før man satte i gang å bygge nytt. Etter tegninger hvor poenget var at kinoen skulle bevares.
Arkitektene ønsket å bygge to kinosaler i Sentrumsbygg. Den første kinoen i Norge med flere saler var nylig åpnet i Trondheim. Notoddens politikere ønsket seg en kinosal som var enda større og finere enn den på Kongsberg. Ikke noe moderne fiksfakseri med flere filmer på kino på en gang!
(Historien om arkitektene blei fortalt meg av en som sto oppe i begivenhetene, kort etter at det hendte. At den er sann bevises greit av Sentrumsbyggs utforming og plassering)
I en revy i etterkant av rivningen stilte Notodden Visekor følgende spørsmål: «Jubilerer vi eller Jubler vi?» (Plakat fra forestillingen)
NEDRE HAUGERUDGÅRDEN (FØRSTE HAUGERUDGÅRDEN, egentlig FØRSTE DEL AV HAUGERUDGÅRDEN)
Oppført: 1904 – 1905
Notoddens første murgård med et pust av jugend, samtidig med Hydros Admini i tre – også et bygg med mange jugendtrekk.
Arkitekt: Otto Hansson
Det endelige bevis for at Hansson tegna NEDRE HAUGERUDGÅRDEN har jeg ikke funnet. I 1904 åpna Otto Hansson arkitektpraksis og forretning i Åsgårdstrand, nyss hjemkommen fra studier i Tyskland. I 1910-11 tegna han ØVRE HAUGERUDGÅRDEN. Opprinnelsen til NEDRE HAUGERUDGÅRDEN kan ikke spores i kommunens arkiv. Lokalavisa Telen og den årvisse Notodden-kalenderen ga Otto Hansson æren for gården lenge før jeg visste noe som helst om arkitekter og arkitektur på Notodden. Da heddølene gullsmed Haugerud og muligens kjøpmann Roe (som eide gården der fotograf Kørner og familien bodde) skulle finne arkitekt til sine murgårder, måtte de ut av bygda for å finne det. Det bodde jo ingen arkitekter i Heddal eller på Notodden. Jeg har ikke funnet noe som motbeviser at Hansson var gårdens arkitekt. Det er med andre ord nesten sikkert at Hansson er bygningens arkitekt.
Murmester og byggmester: Ukjent
(Hansson kan sjøl ha vært byggmester, det er få spor etter byggmestere i gårdene han tegnet)
Byggherre: Gullsmed Eilef Haugerud (f.1876) fra Heddal.
Med de buede linjene som møtes i en spiss mot himmelen på hjørnegavlen på NEDRE HAUGERUDGÅRDEN er jugendstilen introdusert i murbyen Notodden. Bygningen er symmetrisk mot Torvet – asymmetrisk mot Skahjemhjørnet. Fjernvirkning og nærvirkning som sammen gir et totalinntrykk. Naturformer som inspirasjon for halvabstrakte avbildninger. Plastisk behandling hvor linjen flyter. Fire av TORRINODEKLARASJONENS ni karakteristiske trekk ved jugendstilen. Dempet – ikke overdådig.
(Hvorfor jugendstilen på Notodden framstår i dempet drakt vil jeg si litt om i et eget innlegg. Den gjengse forklaringen i byen er at byggherrene ikke hadde råd til mer stæsj. Det er ikke hele forklaringen)
NEDRE HAUGERUDGÅRDEN har alle gatefasadene intakt. Gården framstår som godt vedlikeholdt. Vinduer og dører er ikke originale.
NEDRE- og ØVRE HAUGERUDGÅRDEN har felles gavlvegg og er formelt og brannteknisk sett to byggetrinn som tilsammen utgjør en gård: HAUGERUDGÅRDEN. De to halvdelene er så ulike at de oppfattes som – og behandles som – to gårder.
NOTODDEN I MINIATYR
Det var folketelling i Norge i 1910 – året da byggeaktiviteten i byen var på sitt mest hektiske og da villaområdet for sjefene på Hydro ennå ikke var bygget. I NEDRE HAUGERUDGÅRDEN bodde det 20 mennesker, en herlig mix av all slags folk, nesten et Notodden i miniatyr:
I Oslo, noen år seinere satte to karer som blei kalt «Store-Karl og Lille-Karl» opp tusenvis av boliger. Store-Karl var Karl Johnsen. Lille-Karl var TOR FURUHOLMEN, en gigant i norsk entreprenør-historie. Store-Karl var muremester for brorparten av de åtte gårdene som blei murt opp i Bjørnstjerne Bjørnsonnsgate fra 1908 til 1910. Karl Johnsen fra Oslo, kona fra Brevik, to spedbarn født på Notodden og tjenestepike fra Oslo bodde i NEDRE HAUGERUDGÅRDEN.
Gullsmedsvenn Henrik Lund fra Oslo bodde her. Første generasjon innfødte Notoddinger regna han som Notoddens fremste gullsmed noensinne. Olso-gutt som lærte av gullsmeden fra sagnomsuste Telemark.
Her var Hydro representert med elektriker, mekaniker, bryggearbeider og kontorist.
Bygningsfagene var representert med murmester Karl Johnsen (Store Karl) og en malermester.
Her bodde en tannlege fra de frie yrker. Og en elev ved lærerskolen. (Seminaret).
De kom fra Kvæfjord i nord til Brevik i sør. Fra Vestlandet, Østlandet og Oslo. De fleste flytta videre da anleggstida på Notodden var over.
Gullsmed Haugerud, tjenestejenta hans og elektrikeren var de eneste fra Heddal. Hydro hadde mange elektrikere – vår mann – Jon Rønningen, født i Heddal i 1888 – var en av de ytterst få som kom fra lokalområdet.
NEDRE HAUGERUDGÅRDEN blei bygd som en kombinert bolig- og forretningsgård. Min generasjon vil minnes Haugerudkiosken på hjørnet og gullsmed Schultz. I dag holder Eyde Restaurant til i NEDRE HAUGERUDGÅRDEN.
Arkitekt: Otto Hansson (1873 -1944) (Tegninger – utkast uten pedimenter – ligger i kommunens arkiv)
Murmester og byggmester ukjent.
Byggherre: Garvemester Johannes Hagen fra Sauland.
HAGENGÅRDEN var en stor kombinert forretnings- og leiegård. Den lå på andre sida elva. Og siden den lå på andre sida hadde den neppe vært med som oppsluttende verdi i verdensarven, sjøl om den hadde stått der den dag i dag.
Gården blei revet etter brannskade omkring 2005. Med denne rivningen var ikke lenger Hanssons kjente produksjon på Notodden komplett
HAGENGÅRDEN hadde to pedimenter øverst på gavlvegger, (Pediment i gresk arkitektur er opprinnelig et triangulært felt (gavl) som dannes mellom det øvre horisontale bjelkelaget som hviler på søylene (entablatur) og et sadeltak. Uttrykket nyttes nå også om taket som hviler på bjelken har en annen utforming enn et sadeltak) ganske like det vi ser på ØVRE HAUGERUDGÅRDEN. Arkitekt Hansson lekte mye med dette utrykksmiddelet. Han benyttet det i HAGENGÅRDEN OG ØVRE HAUGERUDGÅRDEN (Begge etter at utkastet med en helt annen bygning blei forlatt) og han brukte de i sine utkast til POSTHUSGÅRDEN. Thorvald Astrup benytter bruker det samme på ovnshus C hydrogenfabrikken på Hydrotomta. Pedimentet bringer tanken hen til antikkens Akropolis og det gamle Roma. Hansson hadde 4 pedimenter øverst på gårdene sine. Tre av dem forsvant da HAGENGÅRDEN blei revet etter brannskade. Arkitektene benyttet pedimentet som innramming rundt vinduer på flere gårder i byen. Jeg er ingen stilhistoriker men for meg ser disse gårdene (ØVRE HAUGERUDGÅRDEN og HAGENGÅRDEN) ut til å «være i tiden». Jugendstilen var over sin glansperiode, pynten skulle ned av veggene. Men vi var ennå ikke kommet til funksjonalismen og modernismens gjennombrudd. En tid hvor arkitektene lette etter enklere uttrykk. Det var da kanskje naturlig å igjen rette blikket mot antikken – ikke som en fortsettelse av historismen i arkitekturen, men mot de rene linjene i den antikke arkitekturen. (Dette er noe jeg har fundert meg til på egenhånd, så får heller stilhistorikere som leser dette komme inn å korrigere).
Første byggetrinn (MARIELYST, enkel bygning): 1907.
Andre byggetrinn: (TELEGRAFGÅRDEN/WANGBERG-GÅRDEN, med 2 arker og romanske dør- og vindusåpninger): 1911
Byggmester og murmester: Ukjent
Arkitekt: Otto Hansson
Byggherrer: Enkefru og fotograf Marie Kørner, seinere Wangberg og fotograf Johan Wangberg.
Det opprinnelige MARIELYST var en enkel bygning med fem like vinduer i hver etasje på gatefasaden.
I 1911 tegna Otto Hansson en omfattende endring av gården. Mot WORMSENGÅRDEN kiler Wangbergs atelier – WANGBERG-GÅRDEN – seg inn i bakgården. Mot KROGHGÅRDEN har fasaden fått en ekstra vindusrekke. Otto Hansson tegner også inn to arker – en midt på den opprinnelige MARIELYST og en på Wangbergs atelier.
Den utvidede MARIELYST, sammenbygd med WANGBERG-GÅRDEN, framstår nå som en ny helhet; TELEGRAFGÅRDEN.
Innrammingen av de rektangulære vinduene fra den opprinnelige MARIELYST er svært lik innrammingen på Heddalsveien 30 – ROEGÅRDEN.
De nye elementene Hansson innfører ved utvidelsen er utstrakt bruk av romanske buer, to arker, jernanker og to balkonger med smijern-rekkverk. Det midterste vinduet i andre etasje på MARIENLYST er erstattet av dør og to vinduer med romansk løsning, en vakker ark med jernanker og balkong.
Atelierdelen har en ark avvikende fra den andre, et stort vindu med dør i andre etasje, balkong, romansk inngangsparti og et ekstra vindu av samme type som de opprinnelige på MARIELYST.
Delen av gården som utgjør det gamle MARIELYST er en symmetrisk gård, også etter ombygginga. Den nye TELEGRAFGÅRDEN framstår som svært asymmetrisk, både i forhold til hovedaksen rundt arken på MARIELYST og for atelierdelen i seg selv. Asymmetri er et typisk jugendstil-trekk.
Arkene har en plastisk utforming og linjene flyter etter den klassiske Art-Nouveau-linjeføringen. De minner om venetianske rundbue-gavler, men Hansson har gitt dem sin egen helt spesielle utforming.
De romanske vindus-formene er utradisjonelle,i form og dels i størrelse.
Kombinasjonen i linjeføringen og de plastiske løsningene gjør bygningen til en enhet hvor fjernvirkning og nær-virkning utgjør et hele.
TELEGRAFGÅRDEN fyller de fleste av UNESCOs ni kjennetegn for jugendarkitektur.
Den høye kjelleretasjen er for å få plass til telegrafutstyr. Etter foto å dømme ser det ut til at den har vært slik helt fra MARIELYST blei bygd. Ferdig utbygd blei gården overtatt av Televerket i 1915 eller 1916. Jeg har ikke klart å finne ut om atelieret i WANGBERG-GÅRDEN blei avvikla i samtidig, eller om Hans Johnsrud hadde atelier der i enda noen år. I 1950-åra flytta Telegrafen ut. Wormsen eier gården i dag, derfor kalles den av mange for «en av Wormsengårdene»
Gården er litt loslitt, men i er uvanlig godt tatt vare på i sin opprinnelige form. Vinduer er de gamle originale. Balkongene er ikke revet.
Over den romanske inngangen har de myke linjene vært skada og forsøkt gjenskapt/reparert. Som vi ser er det ikke så veldig enkelt å få murpuss til å føye seg mykt i regelmessig bue (Se et av bildene).
TELEGRAFGÅRDEN er den enste bygården som har et vinkelbygg inn i bakgården. Fasaden i bakgården er nesten like gjennomført pynta som hovedfasaden.
Reguleringsmessig status: Gården kan skrelles innvendig, alt mot bakgården kan fjernes, kun fasaden mot Oscar Nissens gate og taket opp til mønet har et visst vern, i det dette ikke kan rives uten en omfattende forutgående prosess.
Status i verdensarven: Interessant objekt i den oppsluttende Jugendbyen
En flott jugendgård med innslag av flere av UNESCOs åtte kriterier for jugendstilens særpreg.
BØENGÅRDEN var lite påakta og lite fotografert der den lå, langt oppe i Telegata. Det hjalp ikke at den var et prektig signalbygg som satte premissene for et kvartal som aldri blei fullført.
Jeg har ikke funnet noe virkelig godt bilde av BØENGÅRDEN i dens glansdager.
I romjula 2011 var det brann i BØENGÅRDEN.
INGEN gjorde noe som helst for å redde BØENGÅRDEN etter brannen. Ikke jeg heller.
Handlingslammelsen var total i kommunens etater.
Politikerne fomla, jeg også.
Eieren gjorde ingenting. BØENGÅRDEN var ikke brannforsikra. Eieren lot til å være blakk og solgte den brannskadde gården.
Den nye eieren gjorde heller ingenting.
Etter to år og to vintre (eller var det tre?) uten noen som helst tildekking hadde naturkreftene gjort jobben – BØENGÅRDEN kunne rives (2014)
Dette hendte så nylig at vi burde visst bedre, vi var godt på vei til å bli verdensarv da det brant.
Eieren av gården (tomta) har lovt at når det en gang i framtida skal bygges på tomta så skal det reises en KOPI av BØENGÅRDEN. Det er jeg veldig glad for.
La oss ta han på ordet – så får vi se om han er mann for sin hatt. Og hvis kommunens etater ikke husker det så er det ikke forbudt å minne dem på det.
(Gårdens opprinnelse kan ikke spores i kommunens arkiv)
Vi vet lite om TELENGÅRDENs første tid. Familien Storeng starta avisa Telen i 1928, gården var avisas base i over 50 år.
TELENGÅRDEN er oppført i en enkel stil med store vinduer med diskret innramming og falske søyler i hjørnene.
TELENGÅRDEN er byens eneste hjørnegård uten knekt hjørne. Det kan skyldes at gården allerede var påbegynt da Notodden fikk nye retningslinjer for regulering og brannvern i 1908.
Famlilen Storeng fikk seinere satt opp en trykkeribygning mellom TELENGÅRDEN og det revne NOTODDEN BAD, tegna av ingeniør Ole Biørn-Hansen på Øvre Tinfos.
De fikk også satt opp et utfyllingsbygg (Bj. Bj.gt. 8B) mot nabogården. Dette bygget bryter med utvidelsen av gårdene i Oscar Nissens gate, hvor utvidelsen er vanskelig å få øye. Storengs utfyllingsgård er en typisk bygning fra 1950-60-tallet. Den står seg godt klemt inne mellom de gamle gårdene – uten å skjemme ut resten av gata.
(Dessverre har jeg rota bort notatet med arkitektene bak Bj. Bj.gt. 8A, men det var et ektepar som blei regna blant de fremste i sin tid. Jeg syns huske at det var Per (fra Notodden) og Mosse Cappelen, ekteparet som tegna yrkeskolebygget på Sætre, men husk må vi ta med en klype salt)
Ved folketellinga i 1910 het TELENGÅRDEN «Kronens gård Mo», ikke fordi Håkon 7 eide den, men antakeligvis fordi gårdeier og inspektør L. T. Kronen i Oslo hadde overtatt eierskapet til gården. Det bodde 25 mennesker i gården, fordelt på fire husholdninger. 4 barn, 19 unge voksne og 2 godt voksne. Den eneste Notoddingen var minstegutten til malermester Jacobsen. De fem som var tilknytta Hydro kom fra Aust-Agder, Vestfold, Nordland og Tyskland. Tyskeren var 25 år gammel og ingeniør på Tinnosbanen. Resten av beboerne kom fra Oslo, Vestfold, Østfold og nedre deler av Telemark, f.eks. to unge jenter – strykersker – fra Sannidal. Jernvarehandler Hans Coward var en av de enslig losjerende i gården. Hans Coward blei byggherrre for COWARDGÅRDEN et par år etterpå.
Reguleringsmessig status: Relativ trygg, kan ikke rives uten en omfattende forutgående prosess.
Status i verdensarven: Interessant objekt i den oppsluttende Jugendbyen.
