Forfatter: John Einar Oterholt

Teledølen – fredag 14 januar 1949

Da jeg kom inn i den koselige stua på Haugmoen i Heddal her om dagen for å snakke litt med gamle Anne som mandag 17. januar fyller 90 år, var jeg ikke uvitende om at hun både åndelig og legemlig var i full vigør. Jeg ble likevel stående som et levende spørsmålstegn da kjøkkendøra gikk opp og en rank og en kan gjerne si ungdommelig kvinne kom mot meg, håndhilser og ber meg sitte mens hun sjøl plasserer seg i en stol ved bordet. Oppriktig talt tvilte jeg på om dette var henne mitt besøk gjaldt og det la jeg da heller ikke skjul på, for mitt inntrykk var at hun like så gjerne kunne være 60 som 90 år. Det ser ellers ut til at svært mange av hennes generasjon er overskuddsmennesker, privilegert med en jernhelse forenet med et lyst sinn og et godt humør, livsglede og pågangsmot.

Anne er født på Gveserud under Høibø 17. januar 1859. Hennes foreldre var John og Bergit Gveserud. Moren, Bergit, var fra Sletta under Haugholt i Hjuksebø og bryllupet deres sto 3. juledag 1858 på Gveserud. De ble viet i Sauherad kirke og da isen lå sterk og sikker fra Tinnsandbukta og ut over fjorden kjørte de isen både til og fra kirken. Annes besteforeldre het Lars Hansen og Anne Kittilsdatter. Lars var født på Bråtelia i Lisleherad og var husmann på Gveserud under Høibø all sin dag. Bestemorens far het Kittil Martinsen, men hvor han egentlig var fra erindrer Anne ikke. Hennes far hadde fem søsken. En bror av ham, Kittil, kom til Slettemo i Hjuksebø som den gang lå under Andengård, Hans kom til Valebø, Gregar til Skogen under Flaaten i Lisleherad, søsteren Rønnaug til Storemo i Lisleherad og ble gift med Kittil Barikmo og den andre søsteren, Gunhild, ble gift med John Morkkåsa i Lisleherad. Han gikk med kram, men han hadde også en gård i Sandsvær som het Glenna. Han utvandret senere til Amerika. Annes far, John, fortsatte heime på Gveserud sammen med foreldrene og da far hans måtte gi opp overtok han eiendommen og med den lystringa på Høibø.

Fra konfirmasjonsalderen og framover tjente Anne på forskjellige steder til hun i 1883, 24 år gammel, giftet seg med Halvor A. Haugen. Han døde for 6 år siden. De første årene bodde de på forskjellige steder til i 1887 da eiendommen Haugmoen under Nordre Sem ble ledig og de festet den på vanlige husmannsvilkår. Siden kjøpte de eiendommen og Anne har nå bodd her i 62 år.

Hun forteller at hun godt kan huske da Notodden bare var skog og villmark, så å si. Den første som slo seg ned der med handel – hun var den gang bare en småjente – var så vidt hun erindrer en tysk skredder, iallfall var han svært vanskelig å forstå, og det han solgte var kaffe, sukker, brød og annet småtteri. Men så begynte Johan Thomassen ved Postbrosletta ved Heivegen og her drev han til han gikk i gang med Furuheim hotell. Og så kom Rambergs-karene da, Steinar og Lars og begynte handel og etter hvert kom det også opp noen nye hus. – Her i bygda, forteller hun videre, – var det vanleg at husmennene arbeidde på gardane med lystring og ei tid om hausten låg dei på tømmerhogst. Betalinga var 2 mark tylfta, i kroner og øyre blir vel det 1,60. Og arbeidsdagen var lang, i onnene frå klokka 4-5 om morgonen og til klokka 8-9 om kvelden og etterpå var det å taka fatt heime med slått, skurd, nybrott og anna. Innhaustinga og slikt laut kona og barna taka seg av. Det same var tilfelle i tømmerkøyringa om vinteren. Då måtte karane opp klokka 4 og stulle hestane og ved 7-tida drog dei til skogs. Morgonmaten låg påsmurt og ferdig i bordskuffen og tykte enkelte at det blei alt for lite fekk dei litt graut frå kvelden før attåt. Frå dei reiste til skogs om morgonen og til dei kom att ved 3-tida om ettermiddagen fekk korkje folk eller hestar mat og dei var derfor så svoltne når dei kom heim ofte at dei beint fram var gjennomsiktige. Betalinga når dei lystra var 8 skilling (28 øre) dagen om vinteren, om våren og sommaren 12 skilling (42 øre) og i slåtten 16 skilling (56 øre). I onna var det å gå rett på jordet og slå, 4 til 6 karar i skårgangen, til klokka var 6-7 då dei fekk bisken (morgonmaten), tvo kakuhalvningar påsmurt smør og prim. Så var det å slå att til klokka 9 då dei fekk graut og sur mjølk og ei halv times kvild. Middagen var klokka 1 og då fekk ein anten flesk og jordeple eller »spa» (kjøttsuppe) og til drikke attåt sur mjølk oppblanda med vatn, eller blande som det vart kalla. Maten vart deila likt ut til alle på flatbrødleivar. Slikt som kniv og gaffel fanst ikkje, ein fekk bare treskeier som etter bruken vart sette i »skeikammen» på veggen. Når ein fekk graut og mjølk åt alle av same fata. Ved 5-tida var det økt (eftasverd) og maten var då den same som om morgonen og til kvelds graut og mjølk så sur at ho spraka.

Kvinnfolka som tente på gardane låg heller ikkje på latsida. Dei som hadde innearbeid karda, spann og vov vadmål og verken til klær og anna. Eg for min part stulla for det meste for eg lika best å stelle kretura. Eg hadde 18 daler for året, 2 par sko og 10 alen lerret. Om vinteren hadde eg ein 15-16 kyr, kalvar og sauer å stelle. Alle desse skulle ha vatn og det var ikkje som nå, bare å trykke på ein knapp. Nei, me måtte fyrst bera vatnet frå vassposten og til det svære kjørelet i eldhuset. Så var det å fyre opp under bryggepanna kvar gong ein stulla og bera det varme vatnet til fjøset for kvar ku skulle ha sørpe og dertil drikke. Morgon og kveld hadde me så mjølkinga då som nå og mjølka bar me inn i eit digert spand »på stong» me kalla. Det vil seia at stonga var tredd gjenom honka på spannet og så var det tvo då til å bera. Slik skulle dei ha det nå til dags! Og så låg me i fjøset da, veit du, gjerda var slik den gongen, og godt og varmt hadde me det då og dessutan var det svært lettvint når me skulle skygne (sjå til) kyr som skulle bera. Ved sida av fjøsarbeidet satt eg på årlag og spann. Årlaget var 3 merkar ull i vika og det vart då å karde og spinne ei snelle til dagen ved sida av stullet og dette garnet måtte spinnast så grant som råd var då det skulle vera til verkensstamp. Første åra eg tente på Høibø vov eg også mykje. Såleis ein vev grønt vadmål på 20 alen som Leiv skulle ha og dessutan ein annan vev vadmål på 50 alen. Eg var den gongen i mitt 18. år, men eg kunne både veve, renne og spinne og eg vov 5 alen til dagen. Om hausten var det å stå i eldhuset å baka flatbrød, og til sine tider var det så kaldt at deigen fraus på fjøla.

I fleire somre satt Anne også til støls, forteller hun. I alminnelighet hadde hun 12 til 14 mjølkekyr og en del kviger, kalver og sauer. Til å hjelpe til med gjentinga hadde hun med en guttunge. Første gangen hun dro til støls var hun i 20-årene og da hun og buskapen ga seg i veg mot fjellet visste hun ikke engang vegen, men fulgte trøstig en gammel ku som hadde vært på denne stulen i mange år og de kom da også vel fram. Det gikk forholdsvis mere ved på stulene den gang enn nå. Slikt som separator hadde en ikke og en måtte derfor ha mye varmt vann til rengjøring av tråg og kjøreler, og all ved både til dette, til ysting og primkoking måtte hun finne sjøl ute i skogen og bære heim til seterbua. – Det var eit forferdelig slit og ukoseleg kunne det også ofte være om hausten når det var regn og mørke kveldar, men når våren kom lengta eg til fjells att og måtte av stad, sier hun. I fire sommere var Anne på Fyrebøen inne på Hjartdalsheiene, om lag seks mils veg frå Heddal og hun har også vært i Grotvassdalen på Svartdalsfjella, dit er det enda lenger enn til Fyrebøen. Siste sommeren hun lå på stulen var hun på Skulsbu i Sauherad sammen med søskenbarnet sitt, Gunhild Skogen. Anne var der for Leiv Neset og Gunhild for Tov Ramberg i Tinnegrend. I den andre bua var det en jente fra Flåta og en frå Kulhuset i Sauherad.

I alle år Anne var i fjellet gjette de buskapen hver dag og hun mistet ikke en klauv og det hendte heller ikke ulykker eller uhell av betydning. Hun har heller aldri råket ut for bjørn eller andre av skogens ville dyr unntatt en gang en rev forvillet seg inn blant buskapen, men den gikk der og spankulerte omtrent som det skulle så være! Hun forteller også om en sommer i Grotvassdalen da det regnet fra de kom og til de reiste. Hver kveld før de la seg satt de på sengekanten og vridde klærne de hadde på kroppen og om morgenen når de sto opp av senga var de formelig innhyllet av damp fra de varme men ennå våte klærne. Men kuene melket likevel svært bra den sommeren. Av 25 kuer ble det 55 pund smør (330 kilo).

Den gang som nå hadde ungdommen trang til å more seg. Om våren og framover hadde de vaken, det vil si at de fikk tak i spillemann, gjorde opp varme og danset i det vakre skinnet fra bålet hele vårnatta lang. Om vinteren fikk en låne hus til kaffegilde her eller der i småstuene i bygda. Kaffi holdt de sjøl, men fikk kona i huset til å koke den, spillemannen spilte og ungdommen danset mens tyriilden blafret og brente på åren. Spillemenn som jevnlig ble brukt var Ambros Haugen og Johans Håråldsen som budde i Kaperstugo.

– Første tida me var gifte, Halvor og eg, forteller Anne videre, – måtte leiga av jordvegen svarast ved lystring på garden og slikt som reide pengar var det lite av. Dersom noko skulle kjøpast var det vanlege for oss som for alle andre husmenn at ein fekk ein anvisning av husbonden og eg hugsar at me eit år bare fekk 5 kroner i reide pengar. Men så vart det endelig til det at avgifta på eigedomen kunne betalast med pengar i staden for pliktarbeid og då tok Halvor arbeid i rensken på Tinfos, det tyngste arbeid som tenkjast kunne. Han måtte opp kl. 4 om morgonen og gjeva seg i veg til arbeid kl. 5 eller før etter som vær og føre var og så arbeidde han i 12 timar, frå klokka 6 til 6, og så var det å traske heim igjen og vera heime ved 7-tida. Ei tid arbeidde han om natta og då var det ofte at han somna med kaffikoppen i handa om morgonen. Etter han kom heim hadde han også nok å gjera, legge i hop ved, arbeida på jorda, stelle skoa til barneflokken i stand og anna. Frå fyrst av var dagbetalinga 2 mark (kr. 1,60), seinare auka denne til 2 kroner og etter kvart vart det også både bedre betalt og stuttare arbeidstid, særleg frå den tid Halvor tok arbeid på Salpeterfabrikken. Men slik tilhøva var seier det seg sjølv at mykje av arbeidet heime fall på meg, det kunne ikke onnorleis vera, og det er ikkje få høybyrder eg har bore inn og heller ikkje få vassvendingar eg har gjort frå ovanfor Klokkarrud og heim, ein veg som tok 20 minuttar att og fram. Det var vatn til huset, til vask og til dyra. Men etter kvart som borna vaks til fekk me god hjelp av dei, snille og arbeidsviljuge som dei alltid var alle sammen. Endeleg kom då også den dagen at me fekk handpumpe og nå har me elektrisk pumpe, men eg synest eg kjenner tyngda av vassbøttene i armane mine den dag i dag, seier Anne som altså har opplevd tre faser av utviklingen på dette området.

Ved siden av vannbæringen var det å få heim ved et forferdelig slit. Fra våren av og til snøen kom var det å gå omkring på åsene og samle tråsåved (kvist og slikt) og bære den heim og det var både tidt og ofte at ryggen verket etter de tunge børene. – Men, sier Anne til slutt, – ein må ha humør og arbeidsglede, hadde eg ikkje havt det ville det aldri ha gått. Dessutan må ein taka livet og lagnaden som den kjem, eg fær ikkje meir den dagen eg græt enn den dagen eg lær, som ho gamle Kjersti, mor til Halvor sa. Dette er sannhetsord med adresse til noen og hver.

Anne har hatt 9 barn, hvorav 8 lever og alle sammen har kommet seg godt fram. Tre av sønnene, John, Ole og Andres er i Eydehavn ved Arendal og i gode stillinger. Halvor er ved Heddal Elektrisitetsverk og har bygd seg en koselig heim et lite stykke fra morens eiendom og døtrene Anne, Bergit og Kjersti er alle godt gifte. Den yngste datteren, Tone, er heime og med omsorg og kjærlighet skjøtter hun om sin mor så denne med god grunn kan si, at hun har det så godt at hun ikke kan ha det bedre. Det var å ønske at alle gamle med et langt og strevsomt liv bak seg kunne si det samme.

Årmålsdagen feires søndag den 16. januar. Og som i svunne dager vil barna igjen samles heime hos mor og glede og ære henne for hva hun alltid har vært og framleis er for dem – den kjæreste på jord.

Teledølen lykkønsker hedersgjesten med 90 års dagen.

L. Br.

Avskrift av John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN

Amerikaners reiseerindringer fra en sommer i Telemark.

Telen – mandag 21 mars 1977

»Den følgende dag, da vi våknet hos jomfru Holst i Heddal, var det en søndag. Etter å ha spist frokost reiste vi til kirken, som over hele Skandinavia har ord for å være en av de vakreste så vel som av de eldste i Norge. Det sees i »Bennets Guide Book» at den er oppført i »byzantinskgotisk stil», men meg synes den å være ulik de kirker av denne stil, jeg har sett i Italia. Jeg vil overlate avgjørelsen herav til folk, som er mer hjemme i arkitekturens hemmeligheter, og jeg vil innskrenke meg til å fremheve, at intet kan være behageligere for øyet, enn den vakre symetri, som finnes i denne lille kirke. Den er så yndig og så lett, at det likner et leketøy for barn, som ved en umild berørelse synes å ville kunne falle sammen på en gang, å kunne blåses over ende som et kortspill».

Det var amerikaneren Alfred C. Clark som skrev dette om Heddal kirke i 1869. Han og hans venn, sangeren Severin Skougaard, som fulgte ham på reisen i Telemark, gikk inn i kirken denne søndag formiddag, just som menigheten var til skrifte. Bøndene var i sin beste stas. «I hvor alvorlig stemning vi endog var, da vi trådte inn i kirken, var der dog visse sider av gudstjenesten som brakte oss ut av konseptene. Klokkeren var således en lang og tynn person, som sang salmene lystelig og messet amen så det klang, idet han brukte sitt vidunderlige organ i videste omfang, som det syntes, til største fornøyelse for seg selv og sine tilhørere. Da han imidlertid merket, at flere av menigheten vendte seg om og så opp til galleriet, hvorfra der hørtes en enda vidunderligere stemme (sangeren Skougaards, som sammen med Clark hadde tatt plass her oppe), begynte han å puste seg opp og svulme som frøet i fabelen. Han skrek enda høyere, hans ansikt ble purpurrødt av anstrengelsen. Han var overgått i sin egen forretning, gjort til skamme i hele menighetens påhør. Akk! jeg frykter klokkeren var kommet helt ut av likevekt for den søndagen, og at der i hans indre bodde vrede og raseri i stedet for fred og kjærlighet til nesten. Vi ble ennå en stund, men fant det snart rettest å trekke oss tilbake», skriver Clark i sin reisedagbok.

Mens de ventet på middagen, besluttet de å bese Tinfos ved Notodden. En del av veien dit gikk gjennom en granskog, full av majestetiske trær. «Fossen selv, som nest Rjukan er den mest kjente i Telemark, er meget storartet. Det omliggende landskap er variert og vakkert, og hovedinntrykket av Tinfossen med dens klare smaragdfargede topp og med den virvlende hvite, skummende vannmasse ved dens fot, er ikke uten et visst preg av storhet». – 

På veien til fossen stanset de en stund i en velstående bondes hus. Hans kone, som bevertet gjestene med brød og tykk melk, var en ren skjønnhet. «Hennes skjønnhet og ynde ville ha gjort henne bemerket overalt, som hun også uten tvil er det i Telemarkens fredelige dal», skriver Clark. 

Neste morgen forlot de Heddal, «Det inntrykk vi mottokk derav var, at det snarere var en fruktbar og vakker eng enn et storartet landskap, eller hva vi ville kalle en «særdeles smukk» eng». –  Veien til Tinnsjøen førte gjennom store skoger, forteller Clark, som har lite å si om reisen opp til Tinnsjø, uten at de hadde det så ondt som deres verste fiende ikke kunne ha ønsket dem det verre, utsatt som de var for en ren syndeflod, som uavladelig forfulgte dem! En liten del av akterdekket av det lille dampskip, de reiste med, var beskyttet mot været med en stump seilduk, som var oppslått over dem. «Det var oppfylt med kister, baller, pakker, og med ting av alle slags, og kunne kanskje gi en tilstrekkelig beskyttelse for egnens bønder på deres korte reiser fra nabo til nabo, men for oss, som ikke har amfibienaturen i oss, ville et ordentlig tak over hodet ha vært langt mere velkommen».

Men da de omsider kom frem til «Orenes» var alle ubehageligheter glemt for herfra var reisen gjennom Vestfjorddalen en ren fornøyelsestur, skjønt regnet ennå ikke var helt opphørt. Det var et dalføre som Clark ennå ikke hadde sett maken til. På Dale kastet de av seg regntøy og yttertøy, vred vannet av hodeplaggene og gjorde seg i all hast ferdig til å spise kveldsmat. Christian Engel og hans vakre søster bød velkommen, og trakterte dem med det beste deres spiskammer «hadde», som dog, når sant skal sies, var «dårlig nok». »Det var bare vår gode appetitt, som brakte maten til å krype ned». Men hva sengerom og losji angikk, var de bedre farne. De moret seg med å lese i »skyssboken» og med å more seg over alle de »dumheter» som der fantes nedskrevet av forbifarende gjester, bl. annet følgende, skrevet av John Peckham fra London i 1858: »Etter mange opp og ned dumpninger på kongens landevei i det såkalte skyss-kjerrer, ankom jeg endelig til foten av Gaustafjell. Termometeret stod den 3. kl. 7 ettermiddag i skyggen på 54 grader og i solen på 73 grader R. Dersom dette gode vær vedvarer, vil Gausta bli nødt til å ta av sin snøhette for å hilse på det!»

Neste morgen var det fint vær, og de to venner dro tidlig av sted til Rjukanfoss. På veien traff de to personer. Den ene var en sorenskriver. Han var en ganske pussig herre, som stadig prøvde å si morsomheter, beretter Clark. – »Jeg synes ennå jeg ser han komme oppover veien med sin stakkars magre skyssbonde ved sin side, Don Quijote og Sancho Panza, men hva det fysisk angår i omvendt orden, og jeg oppdaget snart at det ikke var for å bekjempe værmøller at de var sammen. Som jeg siden hørte, hadde dette asen av en sorenskriver truet den stakkars bonde til å befordre seg til Rjukan og tilbake igjen for halvparten av den vanlige skyssbetaling».

Sorenskriveren fortalte med skrekk og bestyrtelse at det ikke var å tenke på å komme fram til Rjukanfossen. Han hadde vært der og var glad for å ha sluppet fra det med livet. »Han var ingen kujon, men veien stod under vann, og den kjekkeste, – blant hvilke han sikkert ikke kunne regnes, – måtte gi seg. Da vi imidlertid allerede hadde hr. sorenskriverens moralske målestokk (Gud bevare oss for noensinne å forsøke på å ta mål av hans berg av et corpus (kropp), så lot vi oss imidlertid ikke skremme av den busemann, han truet oss med, men dro trøstig videre».

De kom om en stund til en gård, ikke langt fra fossen, der de stanset for å drikke melk. Gården hadde et nett utseende, som tydet på at det var en »ordentlig sparsommelig og renslig» mann, som eide den. I speilrammen fant de et portrett av fiolinisten Ole Bull. På den andre siden av værelse var der en stor, rommelig seng, og på kanten av treverket, som dannet sengehimmelen, var der med gotiske bokstaver malt følgende inskripsjon: »Her er min Seng og Sovested. Gud la meg sove i Din Fred. 1865».

Da de hadde nådd det hus, som lå ganske nær fossen la de fra seg deres »provisjoner» i et av værelsene og skyndte seg avsted for å se Rjukanfossen. Om synet av fossen skriver så Clark: »Enhver fremmed må, antar jeg, bli noe skuffet ved det første syn av Rjukan. Dette kommer ikke av at det skulle være noen egentlig mangel på skjønnhet eller på malerisk effekt ved fossen selv eller ved dens nærmeste omegn. Det kommer simpelthen derav, at der ikke gies noe punkt, unntatt fra den smale fotsti, Maristien, hvorfra han har et riktig og adekvat syn over fossen. Slik som det nå fremstiller seg for beskueren, er det dog likevel visst, at Rjukan øyensynlig vokser under betraktningen. Maleriet er virkelig smukt i sin helhet. En slik scene, når den viser seg for beskueren i solnedgangens fargetoner, vil ikke bli glemt, når man engang har sett den». Da de hadde sett en stund på fossen, vendte de tilbake og begynte å gjøre forberedelser til middagsmat. Skougaard, som hadde gjort seg til venns med husets folk, fikk lov til å benytte kjøkkenet og det smule kjøkkentøy som der fantes. Han kokte nå kaffe, og deretter fikk han i stand en kjøttrett og pannekaker. Clark satt i mens på et platå med vakker utsikt over Vestfjorddalen. – Da de hadde spist, »begynte den egentlige fornøyelse». Skougaard hadde vunnet folkene for seg ved traktement av kaffe, snaps og »melkepunsj». Da de var kommet i godt humør, fikk han dem til å danse springdans. Sønnen i huset spilte på munnspill. – Især var skyssgutten fra Mæl flink til å gjøre hallingkast.

Neste ettermiddag dro de avsted for å bestige Gausta. – Om kvelden kom de opp til en seter, der de hadde besluttet å bli natten over. »Her tok vi et passende værelse i besittelse og forsøkte å gjøre oss det så bekvemt som omstendighetene tillot det». Det første de gjorde var å få gjort opp ild. Og det var hurtig bestilt. Men nå viste der seg en vanskelighet. Størstedelen av hytten gav elementene fritt spillerom, idet den kun sparsomt var forsynt med tak. Man kunne iallfall se himmelen gjennom taket. Like under dette punkt var arnestedet oppstilt, og de hadde satt seg rundt om »peisen». De hadde tenkt på denne måte å tilbringe en koselig stund i selskapelig hygge, før de gikk til sengs. Men akk! En fryktelig røyk begynte å stige i været, eller rettere sagt, den skulle nettopp til å stige til værs, men det gjorde den ikke, da den ble drevet tilbake igjen av et kraftig vindstøt og like i ansiktet på de omkringsittende. »Behageligheten ved under disse omstendigheter å dvele ved arnestedet til den lyse morgen var kun ringe», skriver Clark, »hvorfor også jeg og Skougaard i all stillhet gikk bort og tok den del av hytten, som virkelig befant seg under fullkomment tak, i besittelse, hvilket ikke var mer eller mindre enn et privat sovested og et oppbevaringsrom for melkeringer og andre husgeråd. Skougaard brøt hengelåset, og her fant vi en slags hylle, som hvilte på noen vaklende stolper. Dette var sengen. Stedet var imidlertid forholdsvis vel bevart mot vind og vær. Da vi var krøpet inn her og hadde tatt vår nye hule i besittelse, falt vi snart i dyp søvn». 

Morgenen kom, men godt vær kom fremdeles ikke. Det var også tåke og ingenting å se av fjelltoppen. De bestemte seg derfor å vende tilbake til Dale, dit de kom i tussmørket. Neste dag gikk reisen nedover dalen til »Oernes». – Her traff de to studenter ved navn Schøtt og Krogh, som drakk kaffe med dem og fulgte dem til Tinfos. Herfra og til Bolkesjø var veien »neppe flatere enn om vi hadde steget opp og ned av Andesfjellene». Bolkesjø hadde en romantisk beliggenhet, syntes Clark, som ikke langt fra gården hadde en glimrende utsikt over panoramaet.

Og så gikk reisen videre til Kongsberg.

Per Berg.

Avskrift av John Einar Oterholt

TIL TOPPEN AV SIDEN