Sagn fra Heddal
På nordre Tveiten, en av de største gardene i Heddal, står det en umåtelig svær eik; dens majestetiske krone kan en se både fra Heddalsvatnet og fra en stor del av bygda. Fra gammel tid har folk sett på dette treet som en helligdom, og mer enn en julaften har de i gamle dager båret ut til foten av eika det beste som huset formådde, for å kunne stå på riktig god fot med haugfolket, som de mente var der usett og tok imot offergaven.
Noen tid etter at Heddalskirken var bygd — så forteller sagnet — trodde det på Tveiten mektige folk som bare hadde en eneste datter, og hun hette Helga. Hun gikk for å være den fagreste jenta i hele Heddal, og de gjeveste og rikeste gardmannssønnene i bygda, ja til og med fra nabobygdene, kom dit på frieri, men alle hadde de fått samme svaret: på en spøkende, men på samme tid tekkelig måte hadde hun sagt nei takk; hun var for ung, sa hun. Men ungdomsstemninger og drømmerier kjente jo Helga til, likså vel som andre. Om sommerkveldene når hun hadde låst stabbursdøra, kunne hun stå i timevis i tanker, mens blikket gled over de nærmeste omgivelser, uten at hun kunne si hva som var målet for tankene.
Så var det en sommerkveld hun igjen sto i dype tanker i burssvala og stirte ut gjennom handrevet; viljeløs lot hun øyet hvile på den mektige eika; en sval aftenluftning fikk nettopp lauvverket i kronen av kjempetreet til å skjelve.
Med én gang syntes Helga hun hørte en forunderlig klang som kom fra eika, og i disse tonene lå det noe så underlig lokkende at de drev henne med en kraft hun ikke kunne stå imot, til å gå ut av buret og bort til eika. Her så hun en vakker ung mann; staselig kledd i den drakten de brukte der i bygda sto han og lente seg opp til eikestammen med en harpe i handa. Da hun kom, gikk han bort fra eika, over tunet og opp igjennom liene og helt opp i ville heia mens han hele tida spilte på harpa. Helga var som trollbundet; hun fulgte etter, og hverken skog, myr, kjerr eller sommernattens fantastiske skygger kunne skremme henne eller holde henne tilbake. Den ukjente stanset ikke før han kom til et høyt fjell langt opp i heia; der ble både spillemannen og Helga borte.
Far til Helga hadde gått med en ank hele denne kvelden og ikke fått søvn på øynene. Derfor sto han opp og gikk ut på garden for å se om alt var som det skulle. Da han var vel ute av døra, fikk han høre en underlig lyd; han vendte øynene dit lyden kom fra, og da syntes han bestemt han skimtet et kvinnfolk. Nå kom han i hug Helga og sprang opp i buret for å se om hun var der; men senga hennes sto tom. Da han kom ut på tunet igjen, fikk han se spor i dogga, og de førte fra eika opp gjennom liene. Faren ga seg så vidt tid til å trive stridsøksa; han sprang mer enn han gikk, og ropte uten stans på Helga. Men ikke noe svar fikk han. Dette varte til han var kommet opp mot et høyt fjell på heia. Der fikk han et skimt av datter si, i det samme hun steg inn gjennom en høy dør i fjellet; så lukket det seg med et brak.
Nå var gode råd dyre. Det første han gjorde om morgenen var at han gikk til presten og rådførte seg med ham. Presten sa han skulle få låne en av kirkeklokkene, den skulle de føre opp til fjellet, og med den skulle han ringe første torsdagskvelden.
Med hjelp fra granner og venner fikk faren klokka opp til fjellet og hengte den opp utenfor det merket som han hadde hogd med øksa si der han syntes datter hans var gått inn.
Første torsdagskvelden etter at Helga var blitt bergtatt, hadde de alt ferdig, og nå tok den store flokken som hadde samlet seg, til å ringe skiftevis alt det de vant. Men da ble det uro inne i fjellet, de kunne tydelig høre hvorledes trolla hylte og bar seg over den forferdelige lyden av kirkeklokka som nå var ført opp til heimen deres.
Endelig åpnet fjellet seg, og ut kom Helga Tveiten, bleik og medtatt å se til. På hodet bar hun en overlag gild brudekrone som skein av gull og glimesteiner. Hun sa ikke et ord, men løp i stor fart uten en stans utover liene til heimen sin, der mor hennes sto ferdig til å ta imot den bergtatte. Helga var alt kommet inn i svala og skulle til å ta i klinka, men i det samme brast tauet som klokka hang i, og den falt ned i ura og sprang i mange stykker. Med en gang var Helga borte igjen, og de som var oppe ved fjellet, hørte en ynkelig jammer som de mente kom fra henne; for nå hadde hun ikke lenger noe håp om å komme ut igjen.
Fjellet der sagnet sier at dette hendte, kalte de fra den tid Helgenotra, og det navnet bærer det den dag i dag, og de som reiser gjennom Heddal, kan se denne fjelltoppen reise seg på vestsiden av bygda rett opp for Tveiten, hard og stiv som et gammalt forsteinet bergtroll med hodet høyere enn alt omkring seg. (Fjellet der kirkeklokkene skal ha blitt plassert heter den dag i dag Klokksfjell.)
Kilde: Norske Sagn, utgitt i 1888 og 1902.