I Notodden historielags årsskrift 2025, som nå foreligger, kan du blant annet lese et intervju med Torstein Nordli som startet sin arbeidsdag ved Tinfos jernverk i 1960. Han startet som visergutt og var lønningssjef de siste årene – fram til nedleggingen av jernverket.
Nordli forteller at på 1960-tallet mottok arbeidsfolk kontanter i en papirkonvolutt når de fikk lønning. Det skulle gå enda noen år før bankkonto og bankkort ble en del av hverdagen for lønnsmottakerne. Han forteller om rutinene rundt beregning og utdeling av lønning til de ansatte. På Tinfos hadde Hans G. Moen snekret ei «Lønningskasse» som var delt inn i rom slik at utdelingen av lønningsposene med ukas kontantutbetaling (200-300 kroner) skulle gå greit for seg.
Fruene ventet ved porten
Under utbetalingen stod arbeiderne i lang kø og ventet på posen sin. Noen arbeidere hadde den (u)vanen å gå på «Nasjen», datidas bruneste «vannhull» i byen, når lønningsposen var i lomma. Derfor stod det også en kø av gifte fruer utenfor porten på lønningsdagen. Da gjaldt det for den «bedre halvdel» å få tak i lønningsposen før den «fløt» bort til ingenting. En blå femmer, eller i beste fall en brun tier, fikk nok arbeidskaren beholde, men viktigst var det selvfølgelig å ha penger til husholdningen.
Torstein Nordli fikk etter hvert hovedansvar for å gjøre klar til lønningsdagen. Han gikk gjennom timesedler og sørget for at den enkelte fikk det de hadde krav på. I den forbindelse måtte han også sjekke stemplingskortene mot timesedlene. Hadde arbeideren stemplet inn 5 minutter for seint, fikk de trekk for 15 minutter. Var de inntil et kvarter for seine, fikk de trekk for en halv time. H.B. Holta var nøye med at arbeiderne skulle være i arbeidsklærne når stemplingen skulle foregå, f.eks. kl. 07.00 når dagskiftet begynte.
Arbeidere på fisketur
I intervjuet får vi også høre at det var vanlig at folk som bodde på «Vessia» rodde over Heddalsvannet når de skulle på jobb på jernverket. Det var gjerne «7-bordingen» som ble brukt som robåt. Det er en pram, konstruert her i distriktet, som ble mye brukt på Heddalsvannet.
På turen over vannet var det vanlig å henge et fiskesnøre over båtripa for å se om det kunne bite på en fisk. Fiskeutstyret var ikke så avansert, men bambusstanga var populær. Vel over ble stanga satt ved elveutløpet i det området vi nå kaller «Snika». Navnet «Snika» kommer sannsynligvis fra det faktum at enkelte i løpet av arbeidsdagen sneik seg ut til stanga si for å sjekke om det hadde blitt fast fisk. Det var ikke sjelden at det ble nystekt fisk til nista på jernverket i «hine hårde dager».
Har du koks i veska?
Før i tida var det ofte «brennkalde» vintre. Det hendte derfor at folk fylte veska si med koks før de reiste fra jobb. Koks ble brukt for å få opp temperaturen på smeltemassen under fremstillingen av ferrosilisium (en legering av jern og silisium). Problemet ble etter hvert så stort at det ble satt ut vakter som sjekket veskene når arbeiderne forlot skiftet, forteller Nordli.
Torstein Nordli steg etter hvert i gradene på lønningskontoret på jernverket. Da Olav Ramberg gikk av med pensjon i 1984, overtok han som lønningssjef. Denne jobben hadde han fram til 1987 da Jernverket ble nedlagt. Nordli fikk ny jobb som kontorleder for administrasjon og straffesaker i politiet på Notodden. En tid jobbet han i politiet samtidig som han deltok i arbeidet med avviklingen av jernverket. I 1991 flyttet politiet inn i påbygde og oppussede lokaler i Jernverkets tidligere kontorbygning, i ettertid kalt «Blåbygg». Dette var jo Nordlis gamle arbeidsplass på jernverket. Dermed var han tilbake der han begynte som 16 år gammel visergutt drøye 30 år tidligere. Her arbeidet han til han gikk av med pensjon 1. januar 2011. Da hadde han lagt bak seg over 50 år i arbeidslivet.
Les mer om innholdet her