13 år gammel var han med ing. Schrøder og målte opp tomten i 1903.
«Håkken har gjeve dekkan lov te dettan» sa gamle Aanonsen.
Den første mann som arbeidet på Notodden Salpeterfabrikkers tomt var sjåførlærer Harald Andersen, her i byen.
Det var en våt og sur høst dag i 1903, mens tunge snø filler dalte mot bakken og oppløste seg til vann, at han fikk spørsmål fra ingeniør Schrøder om han ville være med og måle opp området der fabrikken nå ligger. Harald Andersen var bare 13 år den gangen og hans jobb skulle være å slå ned merkepåler. Betalingen var kr. 1,50 pr. dag. Den var det ikke noe å si på, og det var verken framhaldsskole eller gymnas som hindret en ung mann i å gjøre noe. Og med en assistent og Harald Andersen som flisegutten, banet ingeniør Schrøder seg vel gjennom orekrattet, med måleband og stikningsstenger.
Schrøder var en stor, myndig herre med knebelsbart etter tidens mote, og han lot seg ikke skremme av været, forteller Andersen, da Telens medarbeider oppsøkte ham for å få en prat om den gangen eventyret begynte på Odden.
Harald Andersen var 7 år da han flyttet fra Skien til Notodden sammen med sine foreldre. Faren var skomaker og den eldre årgang vil sikkert huske denne dyktige håndverkeren, som hadde sitt tilhold i gården ved siden av Løkkas bensinstasjon i Heddalsveien.
Jeg husker så godt, denne jobben, som var den første jeg hadde, som det skulle være i går.. Mens vi drev og målte kom en gammel mann som het Aanonsen bort til oss og spurte: ”Å Håtte e da de gjer hær” ?
”Vi driver og måler opp tomt til noen store fabrikker som skal ligge her”, svarte Schrøder.
”Håkken ha de` lov te de a, dette her e mitt de`”!
Ja, ja Schrøder ville ikke ha noen diskusjon med ham og etter at han hadde fortalt at det var Gunnulf Tinne som hadde gitt tillatelsen, svarte han bare, ja og ha på Aanonsens innsigelser.
Tomta ble målt og sommeren 1904 begynte byggingen av den første prøvefabrikken. Store hauger med materialer ble kjørt fram. Og jeg husker flere snekkere fra Notodden og Heddal fikk arbeidet. Noen av de første jeg så på tomta med hammer og sag, var snekkerne Sundseth og Ola Solid, som senere fortsatte ved Hydro til pensjonsalderen.
Og nå gikk det fort, forteller Andersen. Det kom en masse mennesker hit og det formelig putret med folk, og det ene hus etter det andre reiste seg.
Etter flisegutt ble Harald Andersen visergutt på ingeniørmessa for Kloumann, Bjarne Hansen og Bonnevie. Han måtte pusse sko og han måtte springe på brygga og be båten vente på Kloumann. Og båten ventet helt opp til halve timen mang en gang.
Andersen er nok en av de første som har attest fra Norsk Hydro. Den er datert 17. juni 1905 og er underskrevet av bokholder Riis, i anledning av at fabrikken da hadde kommet i drift og Andersen gikk over som visergutt fra ingeniørmessa til kontoret.
Andersen har mye å fortelle fra denne hektiske anleggstiden, om hvordan det lille samfunnet på, Odden med noen få hus, plutselig ble som en maurtue.
Det var en voldsom overgang fra da han og jevnaldringene gikk på skole annen hver dag for lærer Hogstad i et privathus rett over for Pleiehjemmet. Huset eides av en mann som het Dahlen. Skolen var todelt, og det var ikke flere barn enn at de fikk plass i to klasser.
Den gang var en spasertur fra brygga og oppover som å gå på Heia i dag. Han forteller således at han husker et sigøynerfølge som slo leier ved siden av veien der baker Landvik har sin forretning i dag.
O.r.sakfører Bruun forærte sigøynerkjerringene noen gamle høner. Dem kverket de og rev mesteparten av fjæra av og ungene veiva og snudde skrottene litt over varmen og gnog rett av fuglen lenge før den var stekt.
Da Olav Åsdalen overtok som politi etter Kittil Semb, ble Åsdalen og Andersen nærmeste naboer. Åsdalen bodde hos foreldrene sine i det huset hvor salmaker Tørre i dag har verksted (Heddalsveien). Og her innredet han arrest på den enkle måten at han planket av halve stua, og der kunne han ofte ha både fem og seks mann.
Andersen beklager at han så fort kom ut av Hydros tjeneste. Men det falt likesom slik av seg selv. Han hadde ikke vært visergutt lenge, før han kjøpte seg hest og kjørte sand til fabrikken. Det var byggingen av tårnhuset som da foregikk. Og når disse bygningene var ferdig var det også slutt på sandkjøringen og der sto han så med gampen, som han ikke hadde hjerte til å skille seg av med, og for at kameratskapet skulle vare ved, begynte han vanlig lauskjøring i byen. Men Andersen var den første som begynte ved Notodden Salpeterfabrikker.
Telen, 3. desember 1955, avskrift Ragnar Moen