Fra boken «Det var den gang- : et tilbakeblikk på Notodden og bygdene omkring»
av Ragnar Moen
En av byens best kjente forretningsmenn, O. Aug Aarnes, runder fredag den 27 ds. 50-års milepelen. Han er født på Aarnes i Nes, og kom til Notodden i 1907 som visergutt og handelsbetjent hos Jonas Lie. Etter i halvannet år å ha bestyrt en filial som Jonas Lie startet i daværende Barikmos gård på Ramberghjørnet, startet han sin egen forretning i Josef Bommens gård i Storgaten, den han senere kjøpte, og hvor i alle årene siden har hatt forretning.
Aarnes har vært medlem av Notodden handelstandforening i alle de år ha har drevet forretning. Han har vært medlem av styret i 13 år, derav formann i 5 år.
I 10 – 12 år har han vært medlem av direksjonen i Skien – Telemark Dampskipsselskap, og i flere år styremedlem i Øst-Telemarkens Automobilselskap, som representant for dampskipsselskapet. Han har vært styremedlem i Jeger og Fiskeforeningen, derav en tid som formann.
Aarneb var i yngre år en fremragende friidrettsmann, mangeårig medlem av Snøgg og formann for friidrettsgruppen. Det var på den tid Snøgg sto som nr. 1 som friidrettsutøvere i fylket. Omkring årene 1911 – 16 sopte Snøgg inn de fleste og beste premier, som friidrettsstevnene den gang hadde til rådighet. Aarnes spesialitet var høydehopp. Hans 1,83,5 sto som Telemarksrekord i ikke mindre enn omkring 20 år, da den omsider ble slått av Leif Pedersen, Odd.
Aarnes var blandt de 3 høydehoppere som ble uttatt til å representere Norge ved Olympiaden i Stockholm.
Vi spør Aarnes om hans erfaringer som forretningsmann gjennom de mange år.
Min erfaring er først og fremst at forretningslivet er et slit med magert utbytte. Det er ikke så rett mange år siden butikken var opp til klokken 10 om kvelden, vi kunde ikke stenge klokken 6 som nå. Men i en henseende er det framgang: Kundene er ikke så fordringsfulle som før, en tilfeldig kunde gjør ikke lenger krav på at visergutten skal renne avgårde med en pakke fyrstikker til ham, kanskje lang vei.
Hvordan har du likt arbeidet i dampskipsselskapet ?
Siden jernbanen kom og buss- og biltrafikken ha skutt slik vekst, har selskapet arbeidet tungt. Under mitt arbeid i forskjellige komiteer vedr. selskapet har jeg også funnet det særlig nedstemmende at selv Vest-Telemark, for hvem dampskipsfarten fremdeles har stor betydning, likevel viser en sørgelig liten interesse for båfarten. Og uten øket statstilskudd er det vanskelig om selskapet er i stand til å klare seg. De 2500 – 3000 kroner selskapet har hatt i statsstøtte de siste årene, er for ingenting å regne. Det er for tiden 65 mennesker i selskapets tjeneste, og tar en i betraktning den betydning båttrafikken fremdeles har for Telemark, vilde en statsstøtte på 15.000 kroner være fullt ut berettiget.
Som tilfelle er med de felste landsens sønner går også Aarnes interesser til skog og mark og det friske liv en kan hengi seg til i naturens svale skjød. I sin egenskap av jeger og fisker har han også av sin sterkt opptatte tid tatt seg høve til å trenge inn i skogens og fjellets trylleri. Men noen monoman jeger og fisker er han ikke, hans interesse for friluftsliv har gitt seg samfundsbyggende utslag. På et skogstykke Aarnes eier på fjellet i Seterbø krets i Nes har han i de siste 10 år plantet ut omkring 30.000 skogplanter, vesentlig fure, og han har nå den glede å se den grisne skogen bli frodig og lubben igjen. Det er ingen spekulasjon, og det gir ikke pengene igjen hverken idag eller imorgen. Men det vokser og gror på det vesle stykke Norge som skogen dekker, og kunn denne såmanns virksomhet bli til eksempel og etterfølgelse for andre eiere av utdøende skogvidder, da ville det også gå fortere og bedre med å realisere den stolte devisen ” et større Norge”.
På et herlig utsiktspunkt på denne eiendom har Aarnes reist en hytte, hvorfra en har oversyn over et av de skjønneste panoramaer som kan oppdrives i Norge.
Denne trangen til å plante og se det vokse og gro har også gitt seg utslag i Aarnes arbeid på eiedommen her i byen. Ut av det rene villniss av et tomtestykke mot Våladalen har han gjort en frodig liten have, der eple- og plommetrær står tett som i en planteskole. Han har også virkelig drevet det til å selge frukttrær, som han selv med egne hender har podet. En arm av Vålabekken gikk fordum gjennom den opprinnelige timteparsell. Haven er altså fra først av et steinutt eleveleie, men gjennom de over 20 år har han i sine såkaldte fristunder morgen og kveld lagte stein på stein, så den groneme jorden er blitt til have.
Ellers er Aarnes en ihuga venn av all nasjonal reising. Hans heim er karakterisert av solid norsk nasjonal stil, der et praktfult møblement med treskurd og rosemaling av kunstneren Lars Kinsarvik danner grunn tonen. Omkring dette grupperer seg et antall av arvestykker fra og med 1700 tallet, og blandt den rike samling av oldsaker av hjemlig opprinnelse merker vi oss et virkelig kunstverk, utført av den første ordfører i Sauherad, Torjus Sauar. Det er høvret til en hestesele, som sikkert i sin tid har vært en av de staseligste som har kledd noen hest i Sauherad.
En grein av Aarnes mange interesser har omfattet hunder og hundedressur. Hans ”Klang” opptrådte i en rekke år som vinner av de beste premier på alle hundeutstillinger. Det ble etterhvert så god klang i navnet, at hunden ble solgt til Oslo for 1000 kroner. En av Klangs etterkommere av sammen navn utførte den enestående dåd å redde en liten gutt fra drukningsdøden under en av storflommen på Nesøya for 3 – 4 år siden. Etter statuttene kunne en hund ikke få belønning av Carnegies heltefond, men Klang har likevel fått sitt navn i gull idet dens billede er forstørret og opphengt i Norsk Kennelklubbs lokaler i Oslo, med behørig dedikasjonsord.
Som det vil fremgå av ovenstående er det en allsidig interessert og virksom mann somher går over middagshaugen.
Når det tilføyes av det kommunale styr of stell ikke har hatt bruk for hans innsikt og virketrang, og at han forøvrig heller ikke har banket på der, er også disse par omstendigheter bidrag til hans karakteristikk.
” Teledølen” hjerteligsste gratulasjon.
(Teledølen, onsdag 25. mai 1938.)
