HYDRANTEN, lang dag i industrien

«Gå til patentavdelingen!»

Tekst: Trond Aasland

Selskapet som i dag bærer navnet Moreld Minox nærmer seg 30 år som leverandør til den petrokjemiske industrien. Minox-teknologien har imidlertid en enda litt lengre historie. Den bygger på en prosess som både er smart og var sterkt ønsket da den ble utviklet i årene 1985-1990 av Hydros forskningssenter i Porsgrunn og Minox, den gang et heleid selskap innenfor Norsk Hydro.

Men hvordan var det at det egentlig gikk til – fra idé til produktutvikling og fram mot det første salget? Minox har sitt utspring på Notodden, og det er her virksomheten drives og utvikles også i dag.

Noen av svarene finner vi i boka «Hydranten», skrevet av Norolf Henriksen, mannen som tok ut det første patentet. Han er en av svært få teknologer som har satt seg ned og gjenfortalt sin industrielle karriere. Han skriver både om patenter, omstilling i industrien og om mennesker han har møtt og samarbeidet med. «Hydranten» fremstår som en svært viktig kilde til å forstå Hydros utvikling på Notodden fra tidlig 1950-tall og fire tiår framover. Boka er til salgs hos Notodden historielag. Her skal vi se nærmere på Minox, som et utvalgt eksempel i boka.

Tar det som en utfordring

Med sin industrielle utdanning og bakgrunn var det ikke opplagt at Norolf Henriksen skulle komme opp med helt nye løsninger for å fjerne oksygen fra flytende væsker i rør og dermed hindre korrosjon. Men i boka finner vi flere eksempler på at han ikke var redd for å utfordre både seg selv og sine ingeniør-kolleger.

Tidlig på 1980-tallet var det kommet en forespørsel fra selskapet Norsk Energi til Norsk Hydro Electrolysers om bruk av hydrogen offshore, altså i petroleumsvirksomheten til havs.  Mer presis handlet det om at man ønsket å fjerne oksygen fra vann som injiseres i oljebrønner for å kunne øke uttaket av olje. Henvendelsen ble tatt som en utfordring, forteller Henriksen.

Han var kjent med at det amerikanske selskapet Conoco hadde utviklet en prosess hvor hydrogen reagerer med oksygen. Men etter hvert kom han til at det ville være bedre å bruke nitrogen til å strippe oksygen fra vann. Han så for seg at det skulle skje i et konvensjonelt tårn, og deretter skulle utstrippet oksygen fjernes fra nitrogen gjennom det man kalte katalytisk forbrenning med hydrogen. En åpenbar fordel med denne metoden er at en unngår et større forbruk av naturgass. Ulempen er at en må installere et elektrolyseanlegg for produksjon av hydrogen på selve plattformen. I neste trinn ble det innledet samarbeid med Hydros forskningssenter på Herøya. Forskere her foreslo å bruke metanol i stedet for hydrogen som brensel. To testrigger ble reist på Herøya og viste seg å fungere utmerket.

Ikke fem, men to trinn

Henriksen hadde imidlertid tanker om et mer avansert anlegg. Det vil si: Ambisjonen var at det skulle bli et anlegg med bare to trinn, ikke fem trinn som man jobbet ut fra, og som en stund ble vurdert som mest realistisk. Så langt var man kommet da Henriksen stilte i et møte med teknisk direktør Ole Hannibal Lie og fikk mulighet til å orientere om prosjektet. Lie sin kommentar kom nokså kjapt: «Gå til patentavdelingen!» Og det var nettopp det Henriksen gjorde.

Saltvann av «Nordsjø-kvalitet»

Patentsøknader ble innlevert og etter hvert godkjent i mange land. Et utviklingsprosjekt kom i gang, og selskapets Hydro Minox a.s. ble etablert. Norolf Henriksen ble satt til å lede det nye selskapet. Den videre utvikling foregikk i flere trinn, via mindre testanlegg til et fullskala-anlegg. Dette ble lagt til Risør, som også hadde den fordel at en fikk tilgang til sjøvann av tilnærmet «Nordsjø-kvalitet»

Utfordringer dukket opp, men ble overvunnet. De hadde bygd og kunne testkjøre et anlegg hvor det ikke var nødvendig å bruke kjemikalier. Ikke overraskende var nå interessen vekket hos en rekke oljeselskaper, og Henriksen forteller at Saga Petroleum ganske snart ønsket testkjøring i full skala. Da den falt heldig ut, fulgte bestilling av et stort Minox-anlegg til A-plattformen på Snorre-feltet i Nordsjøen. Saga kunne seinere opplyse at de med dette anlegget hadde spart Snorre-prosjektet for et betydelig beløp, så mye som 250 millioner kroner.

Og resten er historie…

I 1990 dukket et bilde av Minox-anlegget opp på forsiden i det internasjonale tidsskriftet Offshore engineer», ledsaget av en artikkel som omtalte alle fordelene ved anlegget. Og – som det heter: Resten er historie. Til dags dato er rundt 30 systemer levert over hele verden.

Selskapet har for få år siden endret navn til Moreld Minox, men holder fortsatt til i det vi kaller ØTA-bygget i sørenden av Tveiten. Selskapet drives med overskudd og hadde en årsomsetning på 135 millioner kroner (2023). Steg for steg har det vokst og har i dag ca 30 ansatte. I dag er det ikke lenger Minox 1 som gjelder. I årene 2022-25 har Minox utviklet og kvalifisert den femte generasjonen av teknologien.

Den foreløpig siste leveransen fra Moreld Minox (desember -24) gikk til Shell i Nigeria og består av to fjerde generasjon Minox-deox- system (se bildet). Installasjonen erstatter systemet som Minox leverte i 2002. Den er en del av et stort såkalt Life Extension- program for BONGA FPSO og vil bidra til å øke produksjonen. Igangkjøringen planlagt å komme i gang tidlig i 2026.

Noen år etter utgivelsen av «Hydranten – lang dag i industrien» deltok Norolf Henriksen på historielagets høstmøte. Ganske uanmeldt grep han ordet og fortalte at han ønsket å overlate restopplaget til Notodden historielag. Gaven ble selvsagt tatt imot med stor takk. Norolfs familie har også rett til å ta ut bøker. Boka anbefales. Den er i sannhet en beretning om et langt og mangfoldig liv i industriens tjeneste. Den kan kjøpes ved å kontakte historielaget og selges for kr.  150.

Boken kan bestilles hos Notodden Historielag, gå til salgssiden her