Notoddens urinvånere hadde- kull og tjærebrenneri på Neset, ennu finnes antagelig kullag der borte
Ole O. Tinnes er født 1854 og er således nu 76 år. En stor del av sud Tinnes’s eiendom
ligger innenfor den nuværende bys grenser, og Ole Tinnes kjennskap til Notodden ned gjennem tidene er derfor førsterangs.
Han minnes Notodden som det oprindelige strandsted, hvor hele bebyggelsen bare bestod av noen få husmannsplasser, og hvor den eneste antydning til industri var den gamle mølle ved Tinfos. Notoddens utseende i Tinnes’s første minne hadde antagelig omtrent samme karakter, som stedet da hadde hatt i århundrerer.
Der var tre ting, som var det dominerende element, som ga billedet liv. Det var skogen, vandet og elven. Som fordum i årtusener skvulpet Heddalsvannets bølger de mørke høstaftener uforstyrret mot stranden, mens lystervarmen blusset rødt mot strendene, og den ene fete ørret og røye efter den annen havnet i bunnen av båten. Det var noe annet enn kommunal fiskehandel og langesundstorsk, og alt det derre der! Og hvor stengatenes grå streker nu snor sig frem og hvor husrekkene bugner, der suste fordum storskogen. På Tinnåens grønklare flate i flom og stille, der slog fisken ring i ring. Der var ingen skiddengrå kloaker, som gulpet sine uhumskheter ut i den blinkende strøm. Alt var uberørt, jomfruelig som fordum i tidernes morgen.
En skumringsstund der oppe på Tinnes i samtale med den gamle, erværdige mann, som forteller alt dette, mens tusinder av lys blinker der nede i byen, fabrikkene durer, da melder sig den umiddelbare fornemmelse av det store eventyr, som er vederfartes Notodden. Fabrikklarmen der nede og lysene, den typiske representant for en snart svunden tid, alt gir billedet perspektiv slik, at tidsskiftet intenst og umiddelbart rykker dig like inn på livet.
Efter denne innledning hitsettes hvad Tinnes fortalte:
I gamle dager og helt til Tinnebroen blev bygget i 1879 gikk veien over Tinnes og nordre Sem. I Tinnesåsen var gammelveien omlagt et par ganger. Men vinterveien tok av ved Sem og gikk over Semsøyerne og Nesisen, efter isen på Tinneå, over gvisła ved Tinnesøren, op kjippebakken, hvor Tinfos nu har bruksvelte og over den gamle bro (Tinfosbroen).
Her kjørte fjellmennene, når de skulde til Kongsberg marked. De hadde da med sig en uhorvelighet med skinn, og på markedet kjøpte de folunger, som de alet op og igjen solgte på Kongsberg, når de var blitt voksne og temmet.
Over alle Tinnesmoene var det skog. Nord-Tinnesskogen og sud-Tinnesskogen var i sin tid sameie. Eldgammelt har vel begge brukene vært en gård.
Forst blev jorden delt, siden skogen og tilsist plassene. Før var det flere plassen enn i den senere tid. Et par er nedlagt, nemlig Langkås og Rønningskås. De var en tid brukt som slåtteland, men er nu gjenvokset med skog.
Den første mølle var ved Sagafoss, og for å få vannet frem til møllen, var der hugget en renne i fjellet. Men når vannet kjøvde, frøs denne renne til, og så var det å kjøre til Kongsberg for å få malt. For å råde bot herpå var det, at min oldefar Ole Thoresen Tinnes flyttet møllen ned til Tinnfoss og brente en tunell gjennem fjellet. Det tok 4 år å få ferdig denne tunell. Der blev arbeidet fra begge ender på tunnelen, og desuten blev der gjort et gjennemslag, slik at fjellet samtidig blev angrepet fra fire punkter. Da tunellen var ferdig, var også skogen på Tinnesmoen ferdig. Den strakk ikke til en gang, for der gikk en voldsom masse ved, hvorfor mange, da en stabil mølledrift den gang var av stor interesse, hjalp til med å skaffe frem ved. Ingen var i så måte så hjelpsom som Graver i Lisleherad. Tunellen og møllen var ferdig i 1808. Møllen hadde 6 a 7 stene. Ole Thoresen blev ingen gammel mann, ti som følge av alt slitet i elven pådrog han sig tæring og døde forholdsvis ung.
Neset og Nesøyas bebyggelse.
Gunnar Neset var den første opsitter på Neset og husene på hans plass stod, der hvor garver Hagens gård nu er. Nummer to, var avdøde urmaker Aasdalen. Gunnar forkortet sine dager. Husene blev revet, og Ambros Neset, far til kemneren, kjøpte stuen og flyttet den på Nesøya, hvor den blev påbygget.
Strøket Tinnesgaten het i gamle dager Neset, og øya, det var Nesøya, ikke Neset, som det ofte blir sagt. Så vel på Nesøya, som Neset stod der i fordums tid mange veldige bjørketrær. Nesøya var tidligere mere utsatt for flom enn nu, i det elven før brokarret kom, tok benveien over kjøpmann Roes nuværende tomt og formelig hadde gravet sig far derover.
Såvel Nesøya som Tinnesøren var brukt til slåtteland. Gunnar Neset hadde halvparten av Tinnesøren. Dengang var det ingen barskog deroppe, bare oreskog.
Levninger av et kull- og tjære-brenneri.
Engang, jeg kunde vel da vere i 17-18 års alderen, fant jeg under en stor bjørk på Neri Sollids nuværende tomt et kull-lag bortimot meter tykt. Det var levninger efter et kull-, tjære-og oljebrenneri. Der fantes flere paralelle, svakt heldende kanaler, muret av klinksten. Denne sten var adskillig tyndere enn den nu brukelige. Jeg kjørte kullene til Tinnes og brukte dem som smiekull. De var aldeles utmerket. Også på den annen side av den nuværende gate fantes kull og store bekkklumper.
Jeg antar, at der under den store bjørk på kommunens tomt ved den tidligere direksjonsbolig den dag idag ligger et tykt kull-lag.
Av den omstendighet at kull-lagene allerede for omkring 60 år siden var overvokset med nær sagt kjempebjørker, vil det for-ståes, at der er gått lang tid hen siden Notoddens første urinnvånere syslet med sine miler i Tinnesgaten.
Telen 2. april 1930 avskrift Ole Arvid Vassbottten