Det var en vemodig og rar følelse 1905-mannen, løytnant Gunleik Kaasa fra Høibøkåsa ved Notodden hadde da han for 14 dager siden deltok på Norsk Soldatforbunds 50 års- tilstelning i Oslo, Her traff han igjen sine soldatkamerater og sjøl om disse 50 åra hadde gitt de fleste et nett av fine rynker, sølvgrått hår eller blank isse, kjente karene hverandre igjen. Kaasa som nå er 77 år var blant de som fikk 1905-medaljen med inskripsjonen «Jeg vil værge mit land».
Jeg var sersjant ved jegerkorpset i 1905 og tidlig på sommeren det året hadde vi bataljonsamling, forteller. Kaasa til Telemark Arbeiderblad. Men istedenfor å komme på moen, ble vi sendt til svenskegrensa. Jeg ble sendt med 30 mann til Prestebakken og i den kritiske tiden i september kom hele bataljonen. Da hadde jeg vært der noen måneder og blitt ganske bra lokalkjent, slik at jeg ble nyttet til mange spesialoppdrag. En dag ringte en kjøpmann opp til oss og sa at det lå et svensk kompani ved Iddefjorden som forsøkte å komme over. Jeg reiste ned med noen få mann og vi tok opphold i et privathus hvor vi hadde fin utsikt. Her så vi svenskene på den andre siden holdt på med noen forsøk med noen lektere, Antakelig skulle de se hvor mange mann som kunne komme over pr. lekter. Jeg plasserte en mann med gevær i vinduet i 2. etasje. Han sto og siktet på svenskene hele tiden og var så hissig at jeg turte ikke annet enn å ta ut patronene, Noen dager etter forsvant svenskene og da reiste vi også.
SOM SPION I SVERIGE
-Hvilket var det mest spennende oppdrag De hadde?
– Jeg hadde en gang en tur over til Sverige som en slags spion og den var ganske begivenhetsrik. Vi hadde fått melding om at det lå en avdeling artillerister i Skjee sokn i Sverige, like ved grensa. Vi måtte ha greie på hvor stort utstyr de hadde og hvor mange mann, og så sendte de meg av gårde, Jeg dro sivil på sykkel og klarte å komme forbi tollen ved Berby. Men da jeg kom til Skjee kirke oppdaget jeg to vaktposter og jeg sto å lurte på hvordan jeg skulle komme forbi dem. På kirken var det begravelse akkurat da og så fikk jeg en ide. Jeg slapp ut luften på bakhjulet og ga meg til å pumpe til følget kom ut. Da blandet jeg meg med dem og passerte vaktene uten vanskelighet. Jeg kom vel fram til den svenske leiren hvor jeg talte kanonene og teltene. Det var 4-manns telt så det var da lett å regne ut hvor mange mann det var. Jeg turde ikke gå samme vei tilbake, da tolderne hadde ropt etter meg ved Berby, så jeg syklet til Strømstad hvor jeg tok båten «Olava» til Halden.
Kaasa var også på nøytralitetsvakt i 1914 og i 1940 meldte han seg på Heistadmoen hvor han var ved øvelseskompaniet. Folk i Notodden og Heddal kjenner imidlertid Gunleik Kaasa best som politimann, Han gikk på konstabelskolen i 1900 og var politi i Oslo til han ble ansatt som konstabel i Notodden sammen med politibetjent Peder Holte 1. september 1907. Lensmann Trolldalen i Heddal, som hadde kontor i klokker Stavangs hus, var imidlertid i beit for en mann som hadde kjennskap til etterforskning og etter 4 måneder ble Kaasa overflyttet til Heddal. Men da. Notodden ble by i 1913 søkte han seg tilbake til byen. Politibetjent Holte ble ansatt som byens første likningssekretær og Kaasa ble politibetjent.
MYE BRAK I ANLEGGSTIDA
De første 4 månedene sorterte Notodden under politimesteren i Telemark, så vi hadde liten myndighet, fortsetter Kaasa. Dette var jo i anleggstida og med den fulgte mye bråk. Arresten på torget var stadig full og vi hadde ikke fullmakt til å ilegge karene mulkter. Alle formalia ble sendt til Porsgrunn og det tok gjerne 2-3 måneder før vi fikk beskjed om hva vi skulle gjøre i de enkelte saker. Da var imidlertid karene forsvunnet. I 1908 ble det opprettet et embete her som het politifullmektigen i Telemark. Den ble besatt av fullmektig J. R. Jensen og han ble politimester i 1913.
– Hvilke anlegg hadde dere mest bry med?
– Det var like ille alle steder hvor det var brakker. Da Tinnosbanen ble lagt måtte jeg sykle på en elendig vei opp til Gaupesprang ved Gransheradgrensa og om vinteren gikk jeg på ski. Jeg var da ansatt i Heddal og politistyrken i Notodden besto av Holte, Anton Hansen, Lars Olsen og Olaf Knutsen. De to sistnevnte ble betalt av Norsk Hydro. Alltid ble det bråk når båten kom fra Skien med brennevin. 4 mann i hver celle hørte til det vanlige og så begynte de å slåss inne i cella. Når det var dans på Gluggen kunne vi finne 8-9 mann ligge døddrukne i veikanten. Vi måtte bare la dem ligge for i arresten var det ikke plass til dem.
Kloumann hadde mer respekt enn politiet. På Svelgfoss ga ikke anleggsfolkene mye akt på politiet. Men ingeniør Kloumann hadde de respekt for. Han var liten og spe av vekst, men hadde et fantastisk snakketøy. Juleaften 1907 måtte jeg opp til en brakke på Sveigfoss hvor karene hadde et fryktelig slagsmål. På et langbord sto brennevinsflaskene tett i tett. Jeg ba om karenes personalia, men de bare fjaset og ville ikke ut med noe. Så kom Kloumann inn. Han brølte at den som ikke ga meg navnet kunne bare pakke sammen og forlate brakka øyeblikkelig. Etter på fikk jeg akkurat de navn jeg trengte slutter Kaasa.
Boye-
Avskrift fra Telemark Arbeiderblad 17. september 1955 av Ole Arvid Vassbotten