Larmen fra byen og det rastløse livet over brolegging og asfalt har forlengst mistet taket når en kommer inn Lisleherad – den vesle, men rike skogsbygda der ennå eventyrglansen henger igjen i lurvet og rotdiger urskog og skogguden Pan spiller sin fløyte ved os og bekk i en gråtidlig morgen. Den siste bjørnen sa riktignok farvel for vel 70 år siden, men ennå bryter det i kvist av mjuke dyrepoter og brakende vengeslag av storfug bryter stillheten inni det bølgende skogteppet som spenner frodig helt ned til Kloumanns- sjøen.
Både Kloumannssjøen og Tinnelva er sammen om å skape den særegne stemning i lisleheringenes heim og rike, og et hardbalent folk er fostret opp gjennom kampen med stortrea i skogen eller i tømmerfløtinga i sterk strøm og ville fossefall. Så langt en minnes tilbake har Lisleherad vært skogsbygda framfor noen annen i dette distriktet.
I arbeidsløysas tid søkte mang en sterk og trugen arbeidskar til denne bygda som var kjent for storskogen sin der det gikk an å tjene en god dagiønn. Og hadde en god rygg og sterke nok armer gikk det også bra, i alle fall om en samtidig kunne lære litt arbeidsteknikk av bygdas egne sønner. Før sagene gjorde sitt inntog i skogene var det ikke så lite av en kunst å felle mastefuru en så vidt favnet, med bare øksa. Her måtte hvert hogg sitte ufravikelig presist, skåra måtte være mest mulig tvert så en tok minst mulig flis og stuven som sto igjen etter treet måtte helst se ut som en hol tallerken og være som høvla i flukt med bakken.
En «kunstig» innsjø.
Kloumannssjøen kan en gjerne kalle for en kunstig innsjø ved at det i sin tid ble bygget dam over det smale sluket ovenfor Svælgfossjuvet. Derved dannet vannet seg som først ble kalt Svælgfossjøen og seinere Kloumannssjøen etter ingeniør Sigurd Kloumann som var byggeleder da anlegget ble satt i gang ved Svælgfoss 23. september 1905. Det laget seg en innsjø etter at vannstanden ble forhøyet med 17 meter og Kloumannssjøen strekker seg ca. 5 km. oppover i bygda, fiskerik, og idyllisk.
Stedet rundt dette vakre vannet er blitt et sentrum i Lisleherad. Her er forretningen, jernbanestasjonen og fine gårder og velstelte heimer ligger lunt til i hellingene mot sjøen. Påfallende mange nye heimer er bygget i Lisleherad i de siste åra. Med jernbanen og godt framkommelig veg på begge sider av Kloumannssjøen er kommunikasjonene ganske bra for dette bygdesamfunnet på ca. 700 mennesker.
Men bygda slipper ikke taket ved dette sentret. En skal reise innpå en mil gjennom skog, forbi vakre heimer og med Tinnelva brei og mektig som følge før en kommer til Grønvollfoss og Årlifoss. som betegner vegs ende. Mektig i stemmen summer disse kraftstasjonene med i naturens spel gjennom bygda og spre lys og kraft til så mange heimer, mens Tinnelva haster videre uberørt og sterk på veg til Heddalsvannet. En skarve hengebru forbinder Lisleherad og Gransherad, men etter sammenslåinga er begge like og nå håper bygdene på å få opp en forbindelse seg imellom som høver etter verdien de tilførte storkommunen i form av skog og jord.
En kulturpreget bygd
Lisleherad har alltid vært kjent for sin gamle bygdekultur og det er flere hus og særlig stabbur i bygda som bærer preg av høg alder, men er passet godt på.
Ole Olsen Haave som levde kring 1700-åra gjorde et stort arbeid for å bevare den gamle byggekulturen. I 1738 satte han opp den kjente Haavestugu på Nedre Haave, som en kan finne på Bygdø. På Øvre Haave bygde han en stue i samme stil i 1744, som ble gitt til Heddal Bygdetun for et par år siden og som ble en verdifull tilvekst. Ellers er Lisleherad preget av mange fine nybygg som er et tegn på at folk liker seg i bygda og har eksistensmuligheter. Noe de venter sterkt på nå etter sammenslåinga til storkommune er bedre forbindelse ved Årlifoss og forbindelse med Bolkesjø.
Lisleherad er et fredens rike
og det er mange som drar inn i de vide susende skoger for å få igjen noe av roen i sinnet. Og som regel blir de ikke skuffet. For eldre folk er det nå lett å komme innover i skogriket da et nett av skogsveger strekker seg langt innover i mest alle retninger. Og her ligger det blinkende vann og gåtefulle tjønner der fisken går fin og feit og ennå ikke er blitt helt folkesky. Motorsager og traktorer larmer riktignok og gir støy mer enn tidligere, men her er vidder nok å stikle seg bort i. Ellers har en den lange, fiskerike Tinnelva og slenge i, noe mange gjør utover sommerkveldene for å få litt avkobling i hverdagen.
Et kirkesamfunn
Lisleherad ble en stort kulturminne fattigere da den gamle stavkirken ble revet. En antar den ble bygd i åra 1150- 1250 eller om lag samtidig som Heddal stavkirke. Men da folketallet vokste blei kirken for liten og siste messa ble holdt 2. juledag 1873. Ikke lenge etter ble den plukket ned stokk etter stokk og tre år etter ble den nye kirken som ble bygget på samme sted tatt i bruk. I 1953-54 ble det gjort et omfattende oppussingsarbeid ved Lisleherad kirke som Finn Kraft sto for, og lisleheringene har nå en kirke som alle er stolt av. Men de var også glad i sin gamle kirke.
Nils Schia som ved siden av Olav Skogen var en av bygdas lyrikere skriver også i sin sang:
Lunt imellom store birke med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.
Og siste vers:
Derfor alltid når jeg hører kirkens rene klokkers kiemt
kjærlig de meg fremad fører på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker kaller om jeg synder, svikter, faller
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.
(Nils Schia)
En «skogens sanger»
Vi hilser som snarest på Nils Schia på vår tur gjennom Lisleherad. Han står og kløyver vridne bjerkekubber og er tross sine 80 år rørlig og arbeidsvillig som alltid. Veden har han dratt fram på kjelken siste vinter og han håndterer hver kubbe med kjærlighet og som en gave. Han har også så mye sjøl å gi, Nils Schia når han står slik og prater og løst og fast. En klok mann, og opphold og arbeid i skogen har gitt rik næring til hans diktersinn.
– Verden er i grunnen god, men det er vi som ikke er slik vi skal, sier Nils. Vi skulle ikke dømme hverandre så fort som vi gjør. Dersom vi tenker oss litt om, finner vi kanskje større feil hos oss sjøl enn de vi dømmer. Barna er også gode om vi enn i dag kan finne at de er noe ustyrne. God oppdragelse i skolen er av stor betydning, men barna har
likevel sine første skoleår i heimen og her er det foreldrene som er lærere i første klasse.
– Hva med diktinga i dag. Schia?
Han betrakter en gammel bjerkekubbe lenge før han svarer.
– Det kan være bra nok, men det burde være rim i et godt dikt. Prosa er prosa og et dikt uten rim er prosa. Nynorsk eller bokmål spiller mindre rolle, hovedtingen er at en kan forstå hverandre. Slik er det også på malingens område. En burde forstå motivet en står overfor. Naturen er så rik på motiver, og kan en male mest mulig likt herrens skaperverk er en kunstner. Når våren kommer og sola blir passelig varm vil jeg opp i lia og sitte mellom granene og høre denne underlige susen og beundre alt det vakre skogen og livet har å vise fram. I et dikt «Mellom graner» tolker Schia noe av denne særegne stemningen han så mange ganger har følt i skogen og sier noenlunde slik:
Har du bedt en bønn alene
under graners dunkle grene
når en vårkveld dagen kysser
og den første skumring drysser.
Ingen uro freden raner
her i fredens stille hjem.
Nei selv skogens sanger aner
her står himmelens dør på klem.
Da vi er kommet ned i vegen følger skarpe øksehogg mot vrien bjerk etter oss, sammen med disse strofene av Schia som sjøl er en skogens sanger og en ekte lislehering med kirken og skogen som livets faste holdepunkt.
Under ser en avissiden slik den så ut i Telemark Arbeiderblad 29. februar 1965
Avisartikkelen er undertegna Α. Βlomhaugen.
Hele diktet «Min kirke» er gjengitt i
Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954
Min kirke
Lunt imeilom store birke
med en gråsteinsmur omkring
står min egen lille kirke,
aktes blott for ingen ting.
Men blant alle verdens domer
med en klokkelyd som ljomer
over miles vidder inn
er dog ingen helt som min.
F r e d står skrevet mellom løvet
på de hvite birkes bark.
Fred står risset ned i støvet
mellom graver «dødens mark».
Fredens milde hånd meg løfter
over hverdagslivets kløfter
når jeg stille triner inn.
Ingen kirke er som min.
Alteret og prekestolen
glitrer ei av stas og prakt.
Men har gjennom ruten solen
på det alt et lysstreif lagt,
sitrer det for dugget øye
som en lysning fra det høye,
fyller hjerte, sjel og sinn.
Ingen kirke er som min.
Prestens ord og salmesangen
løfter tankene til flukt.
Før jeg vet det er jeg fangen
og med engler innelukt.
Alt det såre, triste, stygge
her blir liksom stemt til hygge.
Alt jeg ser i himmelsk skinn.
Ingen kirke er som min.
Derfor alltid når jeg hører
kirkens rene klokkers klemt,
kjærlig de meg fremad fører
på en sti som jeg har glemt.
Alltid mildt de lokker, kaller, –
om jeg synder, svikter, faller,
vet jeg dog jeg kommer inn.
Ingen kirke er som min.
NILS SCHIA
Avskrift fra TA 29/2 1965 er utført av Ole Arvid Vassbotten, det samme er diktet «Min kirke» som står i «Minneskrift til vigsla av Lisleherad kyrkje 7.juni 1954»