Fru Bergit Kolbjørnsrud Heddal fyller lørdag den 27. noveber 70 år, derav har hun i 40 år praktisert som distriktsjormor i Heddal.
Dette sjeldne jubileum skulde ikke gå upaaktet hen, og derfor tok vi søndag bussen til Kolbjørnsrud for å hilse på jubilanten selv. Det var en oplevelse som i vår barndoms jule/historie å komme til Kolbjørnsrud. Bred og trygg kom gubben selv ut på trappen og tok imot og inne i stuen traff jeg så den stille men værdige frue til Kolbjørnsrud.
Bergit er født på gården Lysthus i 1856. Foreldrene var fanejunker Semb og Kari Olsdatter.
I 1878 blev hun gift med John Kolbjørnsrud og året efter reiste hun så til jormorskolen i Oslo. Det er vondt å få fruen på glid, hun vil helst at intet skal skrives ned.
— Det er jo kun hvad så mange har gjort, sier hun på sin lune måte.
— Å nei, det er ikke alle kvinner gitt å ta en slik tørn i livet, sier jeg.
Ved siden av sin jormorgjerning har hun hatt 11 barn, hvorav de 8 lever.
— Å hvor gjerne vilde jeg ikke beholdt de tre guttene mine, som blev tatt fra oss som små, sier hun stille.
I 1880 blev hun ansatt som distriktsjormor og innehadde denne stilling til 1920, da hun gikk av med pensjon. Hennes datter overtok da bestillingen.
— Ja, hvad skulde vj gjøre, innskyter John, 2 tomme hender; vi måtte finne på noe.
Og så tok han til med handel. Siden overtok de farsgården og hadde de gamle hos sig som
kårfolk i 30 år. Distriktet var et av de største som var den gang, nu er det delt, men det var først da Notodden blev by.
— Det var vel mangt å opleve på slike reiser?
— Åja, du vet det, men når en kom frem der en skulde og så den tillit og glede en blev møtt med, så var alle strabasiser glemt. Og når alt var vel over og jeg kom hjem igjen, så var hele vinduet fyllt av lyse hoder som jublet mig imøte: «Der kommer mamma!» Det ga jo også altid tryghet å vite de gamle var på gården. Det var en rik tid med mange gleder, men også meget strev.
— Fortel om noen av «de vær ste reisene da?
— Ja, det er mange det, men jeg husker en vår i sneløsningen jeg blev hentet til Reshjem. Vi kjørte med spiss-slede. Da vi kom ut på vannet begynte hesten å slå med hovene og jeg skjønte den holdt på å gå igjennem. Jeg fikk kastet mig av på isen og kravlet mig iland. Hesten og gutten kom sig også over, men det var på et hengende hår vi hadde gått i isen alle sammen.
En annen gang, da det var virkelig dødsfare, var en senhøst jeg blev hentet til Mork i Lisleherad. Vi gikk op ved Enggrav og skulde over Morkåsen. Det var en ung 16-års gutt som leidde hesten, mens jeg satt på hesteryggen (han er forresten nu kjøpmann på Notodden).
— Det begynte å duske og regne og mørket fallt på. Da vi kom op på fjellet som helder mot Lisleherad, begynte det å brake borte i lien. «Kan det være folk?» sa jeg. «Ein skulde ikkje tru det», sa gutten. Men i det samme kjente vi en stram dyrelukt. Hesten rykket til og gikk på. Vi var viss på at hesten merket det var bjørn bak oss. Jeg turde ikke snakke mer til gutten, tenkte det ikke måtte bli altfor felt. Vi trodde jo aldri vi kom fra dette med livet. — Men hesten gikk på av alle krefter, mens det dundret og braket bak oss. Det var kullmørkt og vi kunde intet se. Da vi kom ned av åsen, kom der 2 menn med svære lysende tyrifakler mot oss. De var sendt for å møte oss oppå åsen og stor var deres forfærdelse, da de så oss der. Så fort hadde hesten gått.
— Jeg var så betatt, at jeg intet kunde si, men aldri kan jeg huske at livet var så kjært. Først da alt var over og en gutt var kommet til verden, blev det fortalt på gården for en fare vi hadde vært i. Vi reiste så tilbake over Tverdalsåsen.
Kalt var det mange ganger på de lange sledeturer i all slags vær, natt og dag. Og mange ganger veltet skyssen både en og to ganger på de dårlige veier. For vi hadde jo altid hast der jeg for frem. Men altid kom jeg tidsnok, det var det underlige. Alle var snille og hyggelige og visste ikke det beste de skulde gjøre mig.
— De har vel også sett meget trist? Det hendte vel oftere dødsfall da enn nu?
— Nei, det er merkelig, men aldri har noen død for mig, før der kom doktor, og aldri kan jeg huske noen fikk barselsfeber, enda det kunde være så som så med tøi og vask mange steder. Men de fleste gjorde altid hvad de kunde for at alt skulde være parat, og det var altid fest og høitid når jeg kom enten det var på storgården eller i den fattige stue.
— Dette forteller jo at heddølene er et sundt og sterkt folkeferd, føyer jeg til.
— Den første jeg blev hetet til var Tone Tinnes, de bodde da på Søndre Siljord og mens jeg var der blev jeg hentet til Tone Sauar. Siden gikk det slag i slag, og jeg tror nok jeg har tatt imot etpar tusen barn.
— Tror De, som nu er erfaringen, at jormødréne trenger lenger utdannelse?
— Ja! Men de trengte det enda mer før enn nu. Ansvaret er på mange måter ikke så svært nu som før. De har jo nu litt mer kontorarbeide, men så har de til gjengjeld mange gode hjelpemidler — den bedre hygieniske oplysning, telefon, biler, bedre veier, flere læger og sist men ikke minst gode velutstyrte sykehuser. Så alt i alt er det vel lettere nu enn før.
— Det var mitt liv og min interesse dette arbeide. Og styrken tog motet fikk jeg alltid ved tanken på mitt eget gode hjem, hvor alt var fred og hygge, og hvor de gamle, så som mannen og barna altid var så gla, når jeg kom hjem fra mine turer .
Nu sitter Birgit Kolbjørnsru som verdig bestemor til 21 barnebarn. Noen er i Amerika. En av sønnene var med i krigen i Frankrike. Det var tunge dager og netter for mor og far, men han kom uskadd hjem igjen. Borte i kroken henger den tunge stålhjelmen og forteller sitt tause sprog om krigens alvor mitt i dette hjem fyllt av kjærlighet og morslykke. Jeg tror det er noe av det gildeste jeg vet å sitte slik og snakke med folk som har det meste av sin strevsomme arbeidsdag bak sig og som det har gått godt for i livet. Der er så meget å lære av dem.
Sin gård har de drevet godt op, for John har nok ikke heller ligget på latsiden. Nei, trut har han strevet og altid med interesse for fremskritt i jord bruket. Han har mange diplomer og medaljer fra jordbruksutstillinger.
De har ført et gjestfritt hus. Alle var velkommen og folk var der støtt.
John spiller fele og har tatt mange premier, flere av guttene spiller også fele, så der har ikke manglet på innendørs hygge i de lange vinterkvelder.
— Deres mann har jo så mange utmerkelser, har da ikke De fått noen påskjønnelse? spør jeg forsiktig.
— Snakk ikke slik, sier den beskjedne dame. Jeg har jo hatt min lønn.
— Ja, men hvor stor var den?
— I de første 25 år var det 160 kroner året, siden var det jo litt mer.
Men her vil jeg legge til for egen regning: Her var en utmerkelse på sin plass og jeg vil herved gjøre rette vedkommende opmerksom på dette.
R.E
Teledølen fredag den 26. november 1926
Avskrift Ragnar Moen