Tekst: Trond Aasland
En søndag i slutten av april var det turnstevne i Porsgrunn. Mer enn tusen unger på en regntung Pors stadion. Det var oppvisning for forventningsfulle foreldre – og kanskje ikke så mange andre. Men det er utrolig hvor mange mødre og fedre tusen unger kan ha. De var kommet fra alle kanter av Telemark for å se sine håpefulle, men nå satt de sammentrykte under paraplyene, hutret og frøs med dogg på brillene.
Musikken dunket ut gjennom høyttaleranlegget og inviterte bare sånn passe til å bevege seg i rytmisk takt ute på gressmatta. Så stilnet musikken, blikket ble rettet mot ei dame som tydeligvis skulle ønske alle velkommen til den store dagen. Hun til og med presenterte seg med det fiffige navnet Duddi. Duddi Kjellevold Rød, sa hun, og talte akkurat passe lenge. Selvfølgelig måtte hun også begynne å snakke om været. Hvem gjør ikke det! Vi måtte ikke ta det så tungt – «og husk da endelig, sa hun, at bak skyen er himmelen alltid blå!»
Der sto vi da, passelig våte og kalde, i tynn T-skjorte og kort kortbukse. «Himmelen alltid blå»…. Ja, ja. Men så skjedde det utrolige. Det gikk knapt ett minutt. Omtrent i det øyeblikk som musikken på nytt gjallet utover stadion, sprakk skydekket brutalt opp. Sola presset de første varmende strålene rett ned i graset der vi på signal gikk taktfast i gang med våre innøvde bevegelser. Så sprakk det enda mer opp der oppe mellom skyene – himmelen ble solfylt og blå. Og flere av oss tenkte vel at nå ville de voksne bli fornøyd, helt uavhengig av hva vi presterte av akrobatikk. På hjemturen var det flere som nevnte Duddi. For min del var jeg sikker på at hun sto i ledtog med Vår herre og hadde evne til å utrette mirakler.
Treneren vår het Oddvar Kiise, var flink og snill og hadde grenseløs tålmodighet med gutter som ville lære å turne, men nok hadde en lang vei å gå. En som het Jørn lå langt foran de fleste. For å trøste oss andre sa Oddvar at Jørn hadde begynt på turninga da han var fem år. Når vi starta som åtte-, ni- eller tiåringer, så tok alt litt lengre tid… Vi måtte holde motet oppe!
Baklengs salto var ikke for pyser, men også her visste Oddvar råd. Han holdt armen som ei stødig stang bak korsryggen. Gikk det bra, så roterte vi rundt den stanga og kom ned på beina. Gikk det mindre bra, så brukte han armen til å gi ryggen et lite løft, slik at vi med felles innsats likevel kom ned på beina. Slik var det med flere av våre øvelser. Med trygghet for at det ikke var farlig, så våget vi mer, og fikk til mer.
Treningen foregikk for det meste i «Storsalen» i første etasje i Gulbygget på folkeskolen. Der hadde vi jo også gymtimene våre, og kunne bli fortrolige med å rulle på matte, klatre i tau og ribbevegg og bruke springbrett slik at vi kunne hoppe over ei stor trekasse. En gang var jeg uheldig og fikk en låsning i høyre underarm. Det var umulig å rette den ut. Så ville det seg slik at da jeg med mye strev hadde klart å få på meg klærne og skulle gå hjem, kom det en eldre mann inn i garderoben. Han skulle visst trene han også. «Dette er doktor Cappelen», sa Oddvar. Doktoren så på armen, kjente litt på den. «Hvis den ikke er bedre i morgen, så må du komme til kontoret mitt klokka to», sa han.
Dagen etter var jeg enda mer bekymret. Armen var like ubrukelig og rar. Far ble med til doktoren. Vi slapp å vente lenge, kan jeg huske. «Å, ja – det var den armen. Hm, nå skal vi se». Han tok godt tak i handa mi, nå. Så tok han tak på baksiden av overarmen, vred underarmen fram og tilbake noen ganger, rykket litt i den og vred et par ganger til. «Prøv om du kan rette den ut nå!» Jeg var ikke sterk i trua, men la forsiktig press på underarmen – og den rettet seg helt ut. Så opp – og ned – og opp. Problemet var borte, som ved et trylleslag!
Pappa gjorde seg klar til å betale. «Det koster vanligvis seks kroner og femti øre, men han er jo turner, så da koster det ingenting», sa Cappelen. Det er ikke rart at doktor Thor Cappelen var en respektert og svært godt likt mann på Notodden.
Siden jeg av en eller annen grunn likte å løpe, meldte jeg meg inn i friidrettsgruppa i Snøgg. Der var Hydro-mannen Ole Johan Waaler en drivende kraft. Noen andre voksne støttet også opp. En het Bringsrud, en het Thorsen. Det var litt moro når utesesongen startet og gamle storhetene viste seg på banen.
Trening inne i vintermånedene skulle legge grunnlaget for vår- og sommersesongen. Den relativt nye, store idrettshallen var en sann åpenbaring. Den kunne brukes til så mangt: Håndball, badbington, volleyball, kurvball, bryting – og innetrening for dem som hadde sommersesongen ute.
Vi hoppet «stille lengde», høyde uten tilløp og løp fram og tilbake i idrettshallen, men det var også en del utetrening, selv om det var vinterlig ute. Vi løp til Lisleherad og tilbake igjen. Terrengløp var visst det jeg likte best. Treneren vår sa at jeg var påmeldt til KM i Kragerø. Elleve år var yngste klasse, jeg hadde akkurat fylt ti. Forventningene var kanskje ikke så store. Og det gikk heller ikke så bra. Jeg falt, lå helt sist, men avsluttet med en fin spurt og ble visst nr 12.
Året etter var det kretsmesterskap på Heistad. Da var vi flere fra Notodden i min klasse, og nå hadde vi til og med tid til å teste løypa før løpet. Den var altfor kort, knapt 600 meter og litt av den lå inne på en grusbane. Dette er da ikke terrengløp!
Treneren vår var nok enig, men kunne lite gjøre. Jeg så for meg at dette ville gå dårlig. Det var mange flere deltakere enn året før, så vi ble delt inn i to puljer, og så fikk tidene bestemme hvem som skulle få medaljene. Jeg kom i mål som nr. 4.
Jo, løypa var virkelig for kort – altfor kort! Så ventet alle spent på neste heat. Ville de løpe enda fortere? Vinneren kom inn bak min tid og ble nr. 6 på resultatlista. Han het Ole Jørgen Pettersen og var en av treningskameratene mine. Han var nok aller mest skuffa. Men Ole Jørgen fikk flott revansj en generasjon seinere. Sønnen hans, Øystein, med tilnavnet «Pølsa», ble i 2010 olympisk mester i lagsprint sammen med Petter Northug.
Foto: Teledølens arkiv/NIA