Skrevet for Notodden Historielag av Trond Aasland
Da Sam Eyde i 1898, etter år med utdanning og arbeid i Tyskland, skulle vende hjem til Norge, sa en av hans tyske venner; «Det neste vi får se til Dem er vel at De er blitt statsråd i Norge?» Eydes kommentar skal ha vært: «Å, jeg vil lengre enn det!»
Vi får si: Og slik ble det! Gjennom et par tiår fremsto han som «den store gründer» i Norge, men for eierne og styrene i selskaper som Elkem og Hydro tegnet det seg etter hvert et mer sammensatt bilde.
Kritikk kom, og det lå det ikke alltid for Eyde å endre kurs. Herdet av medgang og suksess tillot selvbildet ham å være den han var. Hans virkelyst søkte mot å skape nytt, ikke mot å stå i den daglige, jevne drift.
I 1910 hadde Eyde grepet et tilbud om å få hjemkjøpt Elektrokemisk (Elkem). Gjennom flere år var han svært initiativrik. Da han i 1916 gikk av som toppsjef i Elkem, var det flere titalls selskaper innenfor Elkem-sfæren. Avgangen påkalte ikke så mye oppmerksomhet som det som skulle skje året etter.
Hva så med Hydro? I Hydro var det eiere som ikke ville akseptere at Eydes arbeid kunne gi opphav til interessekonflikter mellom de to selskapene. Spenningene mellom Eyde og tyske og franske eiere i Hydro hadde tiltatt i styrke under første verdenskrig. Hydro utviklet seg i løpet av sine første ti år til å bli et nærmest multinasjonalt selskap. Det var tungtveiende grunner til å kreve at toppsjefen skulle gi det all sin tid. Eyde gjorde slett ikke det.
I 1916 tok franskmennene et nytt initiativ, men det ble til sist stoppet, mest fordi det da var tid for å feire Eydes 50-årsdag! Det skulle vise seg at feiringen og hyllesten ble av det grandiose slaget, særlig på Rjukan og Notodden. Det var Eyde, mer enn noen annen, som personifiserte Hydro og det som var skapt i Telemark i løpet av et drøyt tiår. Da det var tid for å invitere til fest også i Kristiania, sørget Eyde for at også representanter for arbeiderne ble invitert til Rokokkosalen på Grand Hotell.
Likevel: Året etter var også Hydros styreleder Marcus Wallenberg beredt til å gjøre det nødvendige for å avslutte Eydes tid som generaldirektør Da Eyde forsto at han ville bli avsatt, valgte han å be om avløsning.
Så måtte det holdes fest – både på Notodden og på Rjukan. Datoen på Notodden var satt til 5. desember 1917. Nå skulle han takkes av etter 12 år som Hydros general. Plassen på Admini, kveldens festlokale, var begrenset. Hver avdeling skulle inviteres med én representant; den som hadde lengst ansiennitet.
Aksel Lunder var ansatt som den første lokomotivføreren på jernbanen. Han var egentlig en selvskreven kandidat, men så var det likevel en hake ved det hele. Lunders overordnede, ingeniør Holmboe, syntes ikke noe om å sende Lunder til fest på Admini, all den tid Lunder faktisk var kjent som en aktiv «sosialist». Det var for øvrig mange slike på Notodden i 1917. Beskjeden var i alle fall klar. Det skulle ikke sendes noen festdeltaker fra jernbanen. Lunder fikk altså holde seg hjemme.
Aksel Lunder var mer enn en erfaren lokfører. Han var en mann som bokstavelig talt hadde mange strenger å spille på. Både på Rjukan og Notodden ble han kjent som revyforfatter, artist, visesanger mm. Han kom til Telemark fra Narvik og Ofotbanen i årene da industrireisingen skjøt fart. Ved anlegget i Narvik hadde han arbeidet med rallare og slusk og var første lokfører som kjørte et malmtog ut på trekaia i Narvik.
Så søkte han jobb på Tinnosbanen. Han var lei av kulden i nord og ønsket seg arbeid på sydligere breddegrader. Han spurte overingeniør Holmboe om de trengte en lokfører. Holmboe sa det var for tidlig, men ba Lunder ta en titt på lokomotivet de hadde anskaffet til byggingen av Storemo-brua, et lite fem-tonns skiftelokomotiv, en Dekovil-maskin, for smalspor.
Det endte med at han ble ansatt i februar 1908. Ansettelsen var undertegnet av Sam Eyde personlig. Lunder var vant til å håndtere 70 tonns lokomotiver, men den lille Dekovilen gjorde nytte for seg. Lunder var med, så å si sville for sville oppover langs Tinnåas løp.
Tilbake til avskjedsfesten i 1917: På Admini var Sam og fru Elly festpyntet og klare. Bordene var dekket, det duftet mat fra kjøkkenet. Sam gledet og gruet seg. Han tenkte å holde mer enn én tale, men alt var ikke like lett. Avgangen var jo slett ikke etter hans eget ønske, men det var slik den måtte forstås. Vel, han hadde da kjøpt store jordbrukseiendommer nede i Vestfold. Folk skulle få høre – og snart se – hva moderne jordbruk går ut på! Det ville han si….
Da fikk han plutselig stukket en liten konvolutt i handa. En ung gutt hadde vært på døra og levert den. Jo, det var visst en av sønnene til lokomotivfører Lunder. Sam glemte sine taler. Hva var dette? Det var faktisk et dikt! Han leste, vers for vers – studerte ord og vendinger, kjente gleden stige. Jo, han var smigret. Ordene gikk visst rett til hjertet. Men hva mer var det Lunder skrev – at han ikke var invitert til festen, men følte likevel slik trang til å hylle «vor alles general»!
(Foto: Hydro/NIA).
Her var ingen tid å tape. Det varte ikke lenge, så kom det telefonisk beskjed til lokfører Lunder – fra Holmboe. Lunder hadde å stille på festen; han var invitert som Eydes personlige gjest!
Han bodde på Tinnesand den gangen, like ved jernbanen – ikke så langt fra Admini. Det skulle bli en festaften av det uforglemmelige slaget, for de utvalgte som fikk være med. Eyde var tilsynelatende i perlehumør. Noen «plaster på såret» hadde han da også nylig fått. Minst én ærestittel, og han skulle fortsette som medlem i Hydros styre
Da han så, ifølge Lunder, gikk i gang med enda en tale til sine gjester, så avbrøt han plutselig, og så bort på Lunder: – Ja, du Lunder, du har jo skrevet et dikt om dette…!
Jo, Lunder hadde faktisk skrevet i verseform om sitt aller første og dramatiske møte med Sam Eyde. Det var en av pinsedagene i 1908, da vårflommen rev og slet i den uferdige jernbanebrua ved Storemo, slik at alle forsøk på å berge den var fånyttes.
Sein vår, regn og plutselig varme – den verst tenkelige kombinasjon. Når snøen smelter i høyfjellet, stiger vannføringen faretruende i Tinnåa. På Tinnosbanen kunne halvferdige konstruksjoner ikke stå imot slikt. Lokfører Lunder har kjørt dag og natt for å få fram stein, materialer og mannskaper som skulle redde brua – til liten nytte.
Overbyggeleder Eyde var varslet. Ved Graver gård i Lisleherad ventet lokføreren og tok Eyde videre til Storemo. Stikk i strid med hva Lunder hadde ventet, var det ingen sur og gretten gjest han tok imot. Eyde entret lokomotivet elskverdig og liketil og håndhilste både på Lunder og fyrbøteren.
Framme ved Storemo-brua tar Eyde et raskt overblikk. Ifølge Lunder falt ordene slik: «God kvæld gutter, hvordan står det til, får dere noe mat nå da de arbeider så hardt?» Og Lunder svarte for dem alle, som sant var, at det var vanskelig med maten, men at de greier seg!
Det var da Eyde henvendte seg til tidligere nevnte overingeniør Holmboe og ba han sørge for at folkene får mat: «Rekvirér god mat fra et hotel, så de får spise seg mæt, og glem ikke et glas øl til, dem fortjener det!» Lunder noterte for sin del at han «ble glad i denne mann fra samme stund».
Det var blant annet dette den diktskrivende lokføreren hadde uttrykt i verseform.: «Jeg husker en natt, en bro falt ned…» Lunder noterer at han ikke vet om han leste godt, men bifallet var stort. Eyde kom og takket han i hånden og gav ham en klem!
Nå var visst stemningen kommet i det rette leie, med Lunder i begivenhetenes sentrum. Dr. ingeniør Julius Blich, som var festens toastmaster, oppfordret Lunder til å synge viser. Lunder sang flere viser. Så kom med ett en oppfordring om å synge «en lokal vise». Den het visstnok «Notodden Museum». Men da ble Lunder mer betenkt – og ga uttrykk for at «det var mange til stede som blev behandlet i visen». Derfor ville han helst slippe å synge den.
Kanskje ikke så uventet. Eyde var frampå og spurte: «Er jeg med?» Og Lunder kunne ikke nekte for det. «Hvor skal sleiva være, om den ikke skulle være i gryta?» lød svaret. Det var da politimester Finn Krogh grep ordet: «Bare syng du, Lunder. Jeg tar ansvaret!» Så ble det mer sang. Og ifølge Lunder var det slik at «alle, ikke mindst Eyde og frue, sang med i refrenget. Det var stor stemning».
To dager seinere var ny fest for Eyde og frue, da på Hydros Admini på Rjukan. Der gikk flere tusen i fakkeltog for å hylle og takke generalen. I utstillingen Gnisten på Verdensarvsenteret på Notodden er deler av Lunders dikt “Til vor General” tatt med. Kanskje var det ikke så underlig at sosialisten og lokføreren slapp inn blant fiffen på festen på Admini, for siste vers i diktet lyder slik:
Du er velkommen i hytte og hus,
Den bedste plass vi dig vilde byde,
Hva huset formaar, vi vilde deg yde.
Ja nu, da Generalen vor gaar,
En krans av gode minder der staar.
Fra aar tilbake fra anlægstiden,
Og mange, mange er kommet til siden.
For os du blir hva du altid var,
Vor General vor alles Far,
Et ideal av en arbeidsleder,
Til alles gavn, til Norges hæder.
Etter Eydes avgang i Hydro ble det tatt flere initiativ for å hedre hans rolle i selskapet. Ikke bare var det skapt ny industri. Det var også reist to nye bysamfunn. Det ble Rjukan som trakk det lengste strået og kunne invitere til avduking av Eyde-statuen. Det skjedde i oktober 1920. Herr og fru Eyde ankom Rjukan med ‘ekstratog’ i anledning festlighetene. Mer standsmessig kunne det ikke bli. Uvisst om det var Lunder som var lokfører på den turen….
