Det viser sig at malmen innholder optil 28 prosent sølv. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert.
Notodden, 26. juli. For kort tid siden blev det, som før nevnt, funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der blev sendt prøver av forekomstene til Kongsberg Sølvverk, som foretok analyse. Det viste sig at malmen inneholdt optil 28 prosent sølv.
Skjerpet ligger like ved gaten omtrent midt i byen. Eiendommen eies av en gammel pensjonert arbeider, Peder Susrud. For tyve år siden leiet han tomten av godseier Haave, men det var først ifjor at det imidlertid viser det sig ved nærmere undersøkelse, at skjerpet er meget gammelt. På berget er der nemlig funnet et skjerpemerke, to hammere i kryss, som er satt der kanskje for 2 a 300 år siden av Kongsberg sølvverk. Sølvverket hadde nemlig i den tiden eiendomsrett til alle metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg. Når der ikke blev igangsatt drift, kan det blandt annet skyldes den omstendighet, at Notodden i hine tider var et svært avsidesliggende sted, hvorfra transporten av malmen vilde bli en ytterst kostbar og tungvint affære.
Det fortelles at der under Norsk Hydros anleggstid for 20-25 år siden var en tysk bergingeniør og så på skjerpet. Han fant det meget rikt og sammen med en byggmester, som hadde endel kapital, var det hensikten å sette igang prøvedrift. Imidlertid døde byggmesteren plutselig på Rjukan og saken blev stillet i bero. Byggmesteren sendte forøvrig prøver inn til statskemiker Schmelck som svarte, at dersom forekomstene ikke lå for avsides, vilde drift sikkert bli lønnsom, da kvartsen var sterkt kobber og sølvholdig. De prøver, som Kongsberg sølvverk for to a tre uker siden hadde til undersøkelse, var tatt så å si oppe i dagen. Man kan følge den kobber- og sølvførende gang helt til den motsatte siden av Heddalsvannet, en avstand på 5 a 6 kilometer. Der arbeides nu for å få pengefolk interessert. Lykkes det, vil der snarest bli igangsatt omfattende undersøkelser.
Avskrift fra Tidens Tegn fredag 27. juli 1928
Sølvgruber i Notodden?
Forleden kunde man lese en liten uanseelig meddelelse om, at der var funnet sølv i Lienveien på Notodden. Der var intet sensasjonelt i meddelelsen og de fleste som leste den, la sikkert ikke større vekt på den. Man ser jo så ofte slike nyheter i avisen uten at der dog senere høres noe mer om saken. Men denne gang synes der efter de undersøkelser som Teledølen har foretatt å ligge mer til grunn for meddelelsen enn vanlig av den slags.
De kobber- og sølvforekomster det her gjelder er funnet på Peder Susruds eiendom i Lienveien. De er heller ikke av ny dato. Tvertimot, der finnes nemlig inn- hugget i berget et skjerpemerke som engang i tidens løp, kanskje for 2 a 300 år siden, er satt der av skjerpere fra Kongsberg sølvverk. Merket består av 2 hammere i kryss. I gamle dager var det nemlig en lov som sa, at alle slags metallforekomster innen en radius av 3 mil fra Kongsberg, skulde være Sølvverkets eiendom. Verket har da sannsynligvis hatt folk reisende rundt også i Telemarksfjellene. Man har på en rekke steder, blandt annet oppe i Gøystdalen i Tinn, funnet merker efter skjerp, som skriver sig fra 16 – 1700-årene. At sølvverkets folk har bemøiet sig med å slå inn i fjellet sitt skjerpemerke, viser at de har funnet forekomstene verdifulle. Når det ikke blev noen utnyttelse av funnet, så kan vel dette blandt annet også skyldes den omstendighet at Notodden i hine tider var et såre avsidesliggende sted, hvorfra transport av malmen vilde være ytterst kostbar og tungvindt.
En av Teledølens medarbeidere har vært en tur til skjerpet. Peder Susruds eiendom ligger på opsiden av veien. Susrud har nylig kjøpt tomten hvorpå forekomstene finnes, av godseier O. O. Håve. Tomten er ganske stor, ca. 3 à 4 mål. Like nedenfor stuebygningen finner vi «gruben». Nu, noen grube er der foreløbig ikke. Susrud har bare skutt sig ned en meter på omkring et areal av en 3-4 kvadratmeter. Men overalt hvor han har løsnet skudd, har kobberet vært sterkt iøinefallende. Man kan følge kvartsgangen så langt som jorden er avdekket. Det trer tydeligvis frem for dagen og går i nord- østlig retning. Den sten som ligger rundt skjerpet er nesten helt dekket av rust og irr, noe som tydelig viser dens utpregede metallholdighet.
Susrud er en mann i 60-70- årene. Han har i en lang årrekke arbeidet på Tinfos Papirfabrikk til han for noen år siden på grunn av gigt måtte slutte. Siden har han drevet med litt transportkjøring. Det er 20 år siden han flyttet til sin nuværende eiendom. Han leiet til for et års tid siden av Håve. Det var ingen lett sak å få kjøpt, da Håve nødig vilde selge, men tilslutt hadde det lykkes allikevel.
– Vi treffer Susrud ute på gårdsplassen og ber ham fortelle om sitt interessante funn. Og det skal straks være sagt, at hans beretning var så spennende som det anstår sig funnet av en sølvmine.
Det er et meget gammelt skjerp, begynte han. Da jeg i sin tid leiet tomten av Ole Håve viste han mig Kongsberg Sølv-verks skjerpemerke samt en >>H<< som De ser her (den var hugget inn i berget like ved siden av sølvverkets merke). Denne H trodde Sætre en av sine forgjengere på Håve hadde hugget inn, så den har neppe noen annen betydning enn som et slags eiendomsmerke. Håve uttalte ved samme anledning halvt i spøk: «Ja, nu har du fått grube, nu kan du begynne å drive med det samme.»
Kort tid efter at jeg var tilflyttet eiendommen begynte jeg å skyte litt i skjerpet, fortsatte Susrud. Det var nettop i anleggstiden her på Notodden. Byggmester Årstein fikk se kvartsen og blev straks sterkt interessert. Han tok en del sten og sendte inn til statskjemiker Schmelck, som foretok en grundig undersøkelse. Schmelck svarte straks tilbake, at kunde der anlegges smelteri på stedet, så var det bare å sette igang drift med en gang, da kvartsen var meget kobber- og sølvholdig. Men måtte der en lang transport til, da kunde det nok hende at det ikke vilde bli lønnsomt. Men feilen var at Arstein ikke hadde opgitt hvor kvartsen skrev sig fra, og da Schmelck så, at den kom fra Notodden, trodde han sikkert at den skrev sig fra et avsidesliggende sted i Telemark.
Imidlertid flyttet byggmester Årstein til Rjukan, hvor han skulde forestå opførelsen av endel bygg for Salpeterfabrikkene. Før han reiste bad han mig kaste igjen hullet og holde det hele hemmelig til han kom tilbake, og da vilde han igangsette prøve- drift. Imidlertid var ryktet om skjerpet sivet ut i byen og det var flere som gikk og lusket rundt huset der. Det var særlig to brødre som var ivrige efter å finne skjerpet.
Noen prøvedrift blev det dog ikke med Årstein. Han døde nemlig kort tid efter at han var flyttet derfra. Engang hadde Årstein en tysk bergingeniør for lå se på skjerpet. Han sa efter å ha sett på skjerpet. «Jo, her er der en tydelig kvartsgang, men man må dypt, dypt», og han pekte ned. Et av de umiskjennelige tegn på at der er edle metaller, er at gangen er omgitt av kalkspat den ligger som et tyndt lag omkring den metallholdige kvartsgang. Kalkspaten er hvit og så løs at jeg kan skrape den av med fingrene. (Susrud viser oss en hel pose full av slik kalkspat.)
Efter Arsteins død blev der ikke gjort noe med skjerpet før ifjor, da tok jeg fatt igjen og skjøt ut så meget som De nu kan se. Og for et par uker siden reiste jeg til Kongsberg med endel prøver i en eske. Der traff jeg bergingeniør Hansen på Mynten. Jeg viste ham prøvene og han blev straks sterkt interessert Men selv kunde han ikke foreta noen undersøkelse, hvorfor han sendte prøvene bort til smelteriet. Og forleden dag fikk jeg svar. Man hadde funnet, at prøvene inneholdt optil 28 prosent sølv og kobber og det fant ntan var svært meget, særlig da prøvene var tatt så å si oppå fjellet. Hansen uttalte forøvrig at han trodde efter kvartsen å dømme også måtte finnes endel gull i den. Det er forøvrig fastslått at kvartsgangen strekker sig temmelig langt. Den er nemlig funnet igjen så langt bort som ved Strandgårdene på Vestsiden. En mann som het Grotte, undersøkte forekomstene på Vestsiden og fant at de var av samme slags som dem der finnes her. Likeså er samme forekomster funnet et par mil opover i den motsatte retning. Også på Tinfossen er der funnet kobbernoldig kvarts. Selv så jeg for mange år siden en gang da elven var tørrlagt, visstnok under bygningen av Svelgfossdammen – – en halv meter bred kvartsgang under selve fossefallet. Jeg var helt bort til bergveggen. Også oppå fjellet ved Tinfossdammen blev der en gang funnet kobber, svære knyttnevestore klumper.
Avskrift fra Innlandsposten tirsdag 24. juni 1928