Avskrift fra Notodden Historielags årsskrift 1997 – 1998
Forfatter Guro Nordby
«Enhver, der har med sykdom her paa stedet at gjøre, vet, under hvilke fortvilede forhold lægerne arbeider. Boligerne er i almindelighed smaa og aldeles ikke indrettet efter hygieniske fordringer, blir et menneske alvorlig syk eller skadet, har man kun en utveitransportere paa baare til dampskibet og derfra i almindelighet paa sykebaare anbragt paa aapent dæk transporteret til amtsykehuset. Man behøver ikke at være læge for at kunne forstaa, hvilke lidelser vedkommende patient herved unødig gjennomgaar, og hvor mange av disse muligens paa grund av den anstrengende transport har sat livet til, hvor der var haap om, at det kunde reddes, hvis man hadde et sykehus her paa stedet – Naar skal Notodden faa sit eget sykehus?»
Dette skreiv lege Georg Krogh i et leserinnlegg i Teledølen 1. mai 1911. Han mente det måtte være et anliggende for stedets fabrikker såvel som for kommunen å finne en ordning på dette, og han anmodet pressen om å ta seg av saken.
Å få et ordentlig sykehus til byen, med operasjonssal og utstyr, var ikke gjort i en håndvending. Sommeren 1911 nedsatte Hiterdals herredsstyre en komite som skulle legge fram tegning og kostnadsoverslag til et sykehus. «Dette arbeide har død stille og sagtelig hen», skreiv Teledølen i november samme høst. Siden Notodden var i ferd med å skilles ut som egen kommune, var dette en faktor som vanskeliggjorde sykehusarbeidet. Den aller største hindringen for å få bygd et sykehus, var mangelen på penger. I 1914 ervervet kommunen sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsmoen. Både Hydro og Tinfos var engasjert i arbeidet i tillegg til kommunen, og høsten 1919 kunne sykehuset tas i bruk. I mellomtida hadde det også kom- met til et epidemilasarett, som fikk store kapasitetsproblemer da spanske- syken herjet sammen med difteri høsten 1918. Dette var plassert i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen, der det i dag er parkeringsplass («lasaret- tomta»).
Byens aller første «sykehus» ble imidlertid tatt i bruk i august 1911. Det var et helt vanlig Grønnbyhus (Industrigt. 4) som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat initiativ hadde innredet og gjort i stand. En av disse ildsjelene var sykehuskomiteens formann Kittil Semb. Sykehuset manglet inventar, og nye innsamlinger måtte gjennomføres og lån tas opp. Til støtte for sykehuset ble det dannet en forening av ansatte på Salpeterfabrikken. Denne ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforenin. Det første styret, som startet sykehuset med nærmest tomme hender, kunne etter tre år gi det over til Notodden bystyre. Den nye byen fikk et sykehus som var gjeldfritt og hadde inventar til å ta imot 15 pasienter. At driften kunne gå økonomisk, hang delvis sammen med at
sykehuset ikke holdt medisiner til pasientene. Disse ble belastet de forskjellige trygdekasser. I 8 år holdt sykehuset ut, kan tenke seg hvor trangt og slitsomt det må ha vært å drive sykehus der. Arbeidsforholdene for de ansatte var heller kummerlige. For stedets befolkning var det likevel et stort framskritt å slippe å «sendes som andet fragtgods avsted fra sine egne, fra bygden og stedet under fare for nogensinde at vende tilbake», som Teledølen uttrykte det høsten 1911.
Fra venstre øverst: Johs. Hansen, F.S. Andersen, H.H.Eriksen, H. Semb, Edv.B. Næss, A. Johansen, Fru. Kristoffersen, Søster Konstanse, Fru Næss, Fru Due.
I Teledølen 18/8 1936 kunne vi lese følgende. Avskrift Ragnar Moen
Notodden sykehus 25 år
25 år er gått siden den første pasient den 18. august 1911 ble innlagt på sykehuset i Grønnbyen. Den gang var det ikke verd å bære navn av sykehus etter de ytre forhold å dømme. Men for den som var utsatt for en ulykke, eller en alvorlig sykdom, var det ikke kjært å bli transportert med de små dampbåter som tok sine 6 timer til Skien og kjøres den lange vei til Fylkessykehuset.
Den som var drivkraften for at Notodden sykehus blev satt i gang var furer K. Semb, som fremdeles er iblant oss, med trofast hjelp av noen få som dannet det første sykehusstyret. Det kan nok uten tvil fastslåes, at hadde disse få mennesker hatt begrep om det løft de den gang tok, ved å starte et sykehus uten start eller driftskapital, hadde de nok gått mange år før Notodden hadde fått sitt sykehus.
Det var nok først og fremst et varmt medfølende hjertelag, som ikke maktet å se på den transport som de lidende mennesker var utsatt for og som uten tvil har gjort sitt til at mangt et menneske liv er gått tapt. Det var umulig å få plass for sykebåren under tak eller noe sted på de små båter. Pasientene var således henvist til å stå på dekket sommer som vinter, i all slags vær, eller å bli ført i lasterommet som et annet dyr. Når en tenker over det, forstår en at sykehuset hadde sin velsignede oppgave selv så primitivt som det først av var.
Norsk Hydro overlot et av de nye hus i Grønnbyen til sykehus uten husleie. Ikke lenge etter fikk sykehusets start fikk publikum som stedets leger forståelse av de gode tiltak, og de 16 plasser sykehuset rådet over kunne ha vært belagt meget hurtig, om ikke kontanter til mer inventar hadde manglet. Men forholdene krevde sin rett, midler måtte skaffes og formann Kittil Semb måtte sette sitt navn som garant for hundrer, ja tusener av kroner. Der ble hurtig dannet en forening til støtte av Salpeterfabrikkens funksjonærer og arbeidere for sykehuset. Denne forening ble kalt Salpeterfabrikkens Sanitetsforening.
Notodden Salpeterfabrikker har alltid hatt en god klang, rundt om i vårt land er den kjent. Dette hjalp sykehuset til i den tid å få en fullt utdannet betjening. Man kunne ane de kummerlige kår som det sykehus bød på for den som skulle arbeider der. Men så var det jo heller ikke Salpeterfabrikken som skulle drive sykehuset. Men alt ble hurtig glemt i gleden over å kunne hjelpe sine forulykkede medmennesker.
Kittil Semb nedla et utrettelig arbeid for sykehuset, de 3 første år av dets drift, da han var formann. Heldigvis kunne det første styre som startet sykehuset med tomme hender, 3 år etter overgi det til Notodden bystyre, i 1913 da byen ble grunnlagt, helt gjeldfritt med fullt inventar til minst 15 sykesenger m. m. til en verdi av vel 4.000 kroner. Når driften den gang kunne svare seg, må det erindres at sykehuset ikke hadde røntgen og ikke helt medisin til pasientene, det gikk på de forskjellige Trygdekasser. 18 år var sykehuset i Grønnbyen i en privat bolig. Når en ser på de husrekker utenfra, og en har litt kjennskap til hva der må foregå på et sykehus, og den plass som forholdene krever, særlig i en anleggstid som da var, kan der muligens anes hva tålmod, slit og utholdenhet som måtte til i så mange år av leger som pleiepersonale. Bernhard Østdahl gjorde en kraftig innsats i spansketiden til å få det nåværende sykehus bygget. Men midt under alt har Notodden sykehus arbeidet stille, bramfritt og godt i disse 25 år. Det nyter aktelse og tillit til gavn og velsignelse for vår by og landdistriktene rundt omkring.
Underskrevet, Gammel byborger.
–Mer om sykehuset av Ragnar Moen (13/8 1998)
Om en notodding skulle være så uheldig å bli alvorlig syk, måtte man få ham om bord på båten til Skien. Der lå han da på båre på dekket, sykelugar fantes ikke. Behovet for sykehus var permanent og presserende og måtte løses. I august 1911 ble den første pasient lagt inn på sykehuset i Grønbyen. Det var et vanlig Grønby-hus som Hydro hadde stilt til disposisjon, og som ildsjeler på privat basis hadde innrettet og gjort i stand. («Gammel byborger» skriver om dette sykehuset i «Teledølen» 18.8.1936.)
Høsten 1913 fikk byen et midlertidig epidemilasarett som O. H. Holta stilte til disposisjon. I 1914 ble et provisorisk sykehus satt i stand i Norsk Hydros festlokale i Grønbyen (Lasarettet som lå på torvet der parkeringsplassen ligger i dag.) I 1914 hadde kommunen ervervet seg sykehustomt og kirkegårdstomt på Øygardsjordet, som den gang lå nokså perifert fra byen. Norsk Hydro utarbeidet et overslag for oppføring av sykehus for 300.000 kr. På denne tomten. Hydro lånte kommunen 225.000 kr og Tinfos Papirfabrik 75.000 kroner til 3,5% rente. Hydro skulle stå for byggingen av sykehuset, og arbeidet overvåkes av en byggekomite med en representant fra kommunen, en for Tinfos og en for Hydro. Hydros representant, ingeniør Hallesby, var formann i komiteen. Det var også han som tegnet sykehuset. Arbeidet gikk fort, kransen ble heist 1. Februar 1919, og sykehuset tatt i bruk samme høst. Det hadde plass til 30 a 40 pasienter. I 1916 tilbød Norsk Hydro byen en gave på 50.000 kr. Til bygging av epidemi lasarett.
(Notat hentet fra Notodden 50 års jubileums bok side nr. 201)
25/8 1911
Sykehuset i Grønbyen
En nedsatt komite av arbeidere på Salpeterfabrikken har utvirket, at fabrikkene har stillet noen værelser i et hus i Grønbyen til disposisjon til sykehus. Arrangementet kan regnes for rent provisorisk, da de lokaler benyttes ikke er tilfredsstillende i lengden.
Hvorom allting er, så er det dog en begynnelse hvorpå der kan bygges videre, og det er vel mulig at fabrikkene vil være behjelpelig, så den verste nød kan avhjelpes til Notodden kan ta seg av dette. Der er foreløpig 2 værelser med 3 senger klare. Som sykepleierske er ansatt Constanse Jørgensen, utdannet ved diakonisse anstalten i Kristiania. I den senere tid har hun vært ansatt i Bodø, Svolvær og Narvik. Legene på stedet vil bli benyttet og pasientene skal selv kunne velge hvem de vil benytte. Det er først og fremst arbeiderne ved fabrikkene som får plass, derimot er det ikke til noen hinder at også andre kan bli mottatt hvis det er plass. Når sykehuset er kommet i stand, så er det selvfølgelig av hensyn til, at kommunen ennå ikke har villet gjøre noe. Det har vært planer oppe om oppførelse av et noenlunde tidsmessig og moderne sykehus, bygget for kommunens regning, men som bekjent har herredstyret satt seg imot. Oppførelse av et hensiktsmessig sykehus for Notodden, vil imidlertid bli et av de første krav som melder seg så snart egen kommune er dannet. Inntil så skjer, må en på grunn av omstendighetene være glad over de foranstaltninger som treffes fra privat hold for å avhjelpe og mildne de vanskeligheter som er til stede.
21/11 1911
Sanitetsforening
Ved salpeterfabrikken er det dannet en sanitetsforening. Der er nu tegnet 168 medlemmer og det skal holdes generalforsamling. Sykehuset i Granbyen skal overdrages foreningen.
13/12 1911
Salpeterfabrikernes sykehus
Der er nu mening at gå til en betydelig utvidelse av sykehuset i Granbyen. Hele huset er nå av selskapet stillet til fri disposisjon så det er mulig å plassere 14 senger mot tidligere 5 stk. Sykehuset i Grønnbyen har hele tiden vært gjenstand for sterk søkning. De fleste som har vært innlagt har ikke vært fabrikkens folk, således er det for tiden kun 1 pasient som tilhører fabrikkene, mens de øvrige er fra Notodden og omegn, og en helt fra Gransherad. For nå å bli satt i stand til å foreta denne betydelige utvidelse av sykehuset, må der skaffes penger til veie. Det skal nå holdes en aftenunderholdning.