Av Aasm. Bunkholt
Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i Notodden, har byen hatt besøk av mange prominente og betydelige personer. Med industrien fulgte rommeligere forhold. Den hadde både evne og vilje til å representere. I slutten av forrige århundre var unionskongen Oscar II på besøk i Heddal. Fotografiet av kongen sammen med storbonden Ole O. Haave er velkjent. Etter 1905 har Notodden hatt besøk av kong Håkon VII og kronprinsen, nå kong Olav V. Det var milepeler i byens utvikling som gav anledning til å feire kongebesøk, således Tinnosbanens åpning i 1922. Siste gang Hákon VII besøkte distriktet var da Heddal stavkirke i 1954 ble høytidelig åpnet etter restaureringen. Forøvrig har blant andre kongen av Siam og storhertugen av Oldenburg vært gjester i byen.
Når en blar gjennom avisårganger og andre skriftlige kilder, ser man at industrien i årenes løp har hatt besøk av mange fremtredende og berømte menn fra Norden og Europas øvrige land.
I dag er det en jagende trafikk i byens gater. Automobiler med kjenningsmerker fra all verdens land suser gjennom byen, jernbanen og autobussen bringer gjester fra inn- og utland til innfallsporten til Telemark, og ruteflyene lander og tar av fra Notodden og Heddal flyplass på Semsøyene. I fartens tidsalder er det vanskelig å skille ut personene, den enkelte blir anonym i massen. Nedskriveren av disse linjer sitter på kontoret, som har vinduene vendt mot Storgaten. Det er ferie og turistsesongen 1958. Storgaten bærer nå en trafikk som minner om storbyen, og over hustakene larmer jetfly og rutefly.
FREMMEDBOK FOR REISENDE HOS JOH. H. THOMASSEN.
Det er gjesteboken for Furuheim hotel som ble tatt i bruk fra 17. juli 1878.
Den første som har skrevet sitt navn i boken er Wm. Benson fra Newcastle on Tyne, og nr. 2 er Henry W. Lamb fra London. Og så fortsetter det fremover i boken i kronologisk rekkefølge med gjestenavn fra Tyskland, Irland, Danmark, Skottland, Holland, Sverige, Polen, Frankrike, Østerrike, Ungarn, Estland, Belgien, U.S.A., Italien, Russland, Finnland, Lithauen, New Zealand, Kanada, Japan og endelig Novaja Semlja.
Adressene er mangfoldige, fra Milano i syd til Helsingfors i nord, fra Tokio i øst til New York og Philadelphia i vest. Det ble ikke fylt ut skjemaer på hotellene den gang, slik som vi må gjøre i dag. Derimot er det interessant å se at de fleste egenhendig har skrevet sine navn i protokollen. Skulle en ha som oppgave å identifisere disse utenlandske gjester, måtte en bl.a. ha adgang til all verdens leksika.
Det er imidlertid ikke bare utlendinger som har besøkt Notodden for 80 år siden. Over halvparten av gjestene er kvinner og menn fra de forskjelligste egner i Norge, fra byer og bygder.
Jeg blar fremover og leser på de gulnede og slitte blad.
Den 18. august har student Garborg, Christiania ført sitt navn inn i boken med sin særpregede og sirlige skrift. Han hvilte vel ut i Notodden underveis fra Jæren til Christiania. Arne Garborg er en markant skikkelse i norsk åndsliv og politikk fra 1870-årene og frem til sin død i 1924. Om våren samme år som han besøkte Notodden, offentliggjør han den 15. mai sin fedrelandssang «Guds signe Norigs land» i Fedraheimen som han var redaktør for. Og senere på året kom førsteutgaven av hans tendensroman «Ein fritenkjar» Jeg har en eneste gang i min tidligste ungdom vært i lag med Arne Garborg, og fremdeles står karakteristikken av hans fremtreden klart i erindringen: Smålåten.
Det er sannsynlig at han vandret på sine ben fra Jæren til Oslo. Nå i skrivende stund forestiller jeg meg at denne vandringsmannen tar en pust i bakken ved Høibø og skuer ut over skogen og husmannsplassene på Tinnes og Hvaalas grunn mot Heddalsvannet. Bondegutten og europeeren. Han gav alltid kloke og rammende uttrykk for sitt syn på og sitt håp for det rotekte norske folk, også om Telemarks folkeliv og herlige natur. Han evnet som få å bringe nasjonens særpreg inn i en større sammenheng.
Omtrent samtidig med Garborg kom biskop Folkestad fra Hamar til Furuheim. Antagelig var han på gjennomreise til sin heimbygd Bø i Telemark.
Neste år den 1. juli 1879 kom historikeren, geografen og reiselivsmannen dr. Yngvar Nielsen. Året i forveien ble han ansatt som bestyrer av Universitetes etnografiske samlinger.
I august 1879 kom professor Lorentz Diethrichson med hustru og datter fra Christiania. Et par år tidligere hadde han gitt ut «Reiseskildringer fra min vandringstid». Diethrichson er
bl. a. kjent for sin feide med Edvard Munch om Munchs malerier og utsmykning av Universitetets aula.
På høstkanten samme år kom presten og historikeren J L. Quisling fra Sandsvær. Han er kjent og skattet for sine historiske publikasjoner som nå er verdifulle kildeskrifter.
Den 16. september 1880 kom Frithjof Nansen, 19 år gammel og nybakt student. Så vidt jeg kan se kom han i nobelt selskap: Kammerherreinne til Fritzøehus ved Laurvigen, kammerherreinne Hedvig Løvenskiold til Fossum ved Skien og hennes barn Hedvig og Leopold. Kammerherreinne Løvenskiold var gift med Herman Løvenskiold, sønn av statholder Severin Løvenskiold. Hun ble enke i 1873, og bestyrte Fossum gods alene inntil sønnen, kammerherre Leopold Løvenskiold, overtok godset i 1885.
Jeg erindrer begeistringen i min barndom over Frithjof Nansens bedrifter. Nansenluen var omkring 1905 like populær som Olabuksen i dag. Alle gutter, selv fra de fattigste stuer, måtte ha Nansenlue.
Sommeren 1880 har Ole Arvesen og frue ført sine navn inn i gjeste- boken. Han var på reise rundt i Landet og holdt politiske folkemøter. Ole Arvesen grunnla sammen med Herman Anker den første folkehøyskolen i Norge på Sagatun ved Hamar i 1864. Han var en fremragende skolemann, og deltok våken og ivrig i 80-årenes meningsbrytninger om livssyn og litteratur. Da Henrik Ibsen gav ut «Gjengangere» i 1881, var Ole Arvesen og Arne Garborg blant de mest opprørte kritikere.
Den 30. juni står N. Kielland-Thorkildsen innført med sirlig og pertentlig skrift. Han var den gang sekretær i Christisnia Bank og Kreditkasse. Denne mannen ble senere sjef for Skiensfjordens Kreditbank, en av de største provinsbanker i landet. I 1889 opprettet han Centralbanken for Norge, og senere Banque des Pay du Nord i Paris. Kielland- Thorkildsen er en lysende skikkelse i norsk bank- og finansvesen.
Sommeren 1880 er baron Carl von Mecklenburg, Stockholm, Jacob Dybwad, Oslo og kammerherre Knudtzon til Ulleberg på Brunlanes notert i fremmedboken.
Som et forvarsel om den politiske heksedans i 80-årene ankommer statsråd Christian Jensen fra Christiania. Han er bergensgutt, 57 år gammel, og medlem av Selmers regjering fra 1879 til 1884, da han sammen med kolleger ble fradømt sitt embete ved Riksrettens dom av 27. februar 1884.
Som et lysstreif gjennom skylaget kommer Thv. og Mally Lammers i august 1880. De kom fra København hvor de hadde feiret triumfer for sin konsert sammen med Edv. Grieg. Samme år hadde Lammers og frue hatt konserter i Stockholm, London og Leipzig, og senere på høsten stiftet Lammers Ceciliaforeningen i Christiania.
Albert Cammermeyer var gjest på Furuheim i 1882. Han var bokhandler, en av Nordens største i sin tid.
I1883 hadde Notodden besøk av to brødre som kom til gamle tomter. Det var Immanuel og Jørgen Wright Flood, sønner av Boye Joachim Flood som var prest i Heddal 1844-1862.
Høyesterettsjustitiarius Iver Steen Thomble, Christiania, hadde et opphold på Furuheim i 1885. Han var vicepresident i riksretten som demte ministeriet Selmer.
I 1885 og 1886 hadde Notodden besøk av to interessante personligheter: Cand. theol. J. Johnson og cand. theol. S. Odland. Den førstnevnte må være misjonær Johannes Johnson, prestesønn og brorsønn av den bekjente professor Gisle Johnson, han som i 1840-50-årene sammen med sine teologiske kandidater og legfolket ledet kampen for rett-troenhet og ren lære. Misjonær Johs. Johnson er kjent for sin virksomhet på Madagaskar og som hovedlærer ved det praktisk-teologiske seminar i Oslo. Hans oppbyggelsesmøter er kjær lesning for mange den dag i dag. Som salmedikter er han representert i Landstads reviderte salmebok, og en av hans mesterlige salmer «En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave» er en av de få norske salmer som er opptatt i den svenske salmeboken. To av hans sønner er nå sogneprester i Oslo. Cand, theol. senere professor Sigurd Odland var bergenser, og en ledende personlighet i kirkestriden fra 1886 og fremover til 1914. Kampen om kirkesyn og læresyn stod blant andre mellom biskop Heuch, kirkestatsråd Chr. Knudsen og Sigurd Odland på den ene side, og Thv. Klaveness og Johs. Ording m. fl. på den annen side. I kampstilling stod også Georg Brandes, Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.
Et resultat av kirkestriden var opprettelsen av Det teologiske menighetsfakultetet i 1908, altså samme år som Notodden og Omegns Handelsstandsforening ble stiftet. Menighetsfakultetets første mann ble professor Sigurd Odland. Han var en meget lærd teolog og ubennhørlig konsekvent sitt skriftsyn. Således kunne han ikke godkjenne kvinnens rett til å forkynne Guds ord, og tok av den grunn avskjed fra Menighetsfakultetet i 1916. Han var også konsekvent deri at han forble ugift all sin tid. Hans skarpe ironi er bekjent. Da en ung prest i forbindelse med et sognekall fremholdt at Gud har kalt meg til denne menigheten, svarte Odland: Skal nå Vårherre ha skylden for det også..
Som 18-åring kom Sam Eyde første gang til Notodden, og senere, den 13. august 1887, har han skrevet sitt navn i gjesteboken som 20-årig reserveoffiser.
Den 26. juni 1887 ankom statsminister Johan Sverdrup. Han var Ole Gabriel Uelands medarbeider og arvtager som leder av opposisjonen i Norges storting frem til 1884. Selv ble han statsminister fra 23. juni 1884. I forbindelse med Johan Sverdrups navn trer 1870-80-årenes politiske omveltninger frem i erindringen. Nytt stod mot gammelt i 1880-årene. Stridsspørsmålene gjaldt statsrådenes adgang til å delta i Stortingets forhandlinger, opphevelsen av statholderposten og vetostriden som fikk sin avgjørelse ved 9-junibeslutningen 1880.
Den politiske feberkurve steg betenkelig i årene 1880-84, Kong Oscar II forsøkte å pulverisere 9-junibeslutningen. Fredrik Stang gikk av som regjeringssjef i 1880 og etterfulgtes av Christian Selmer. Venstre fryktet statskup, og Høyre var redde for revolusjon. Skytterlag ble stiftet over hele landet for å verne grunnloven og Stortinget. Den 15 september 1881 offentliggjorde Bjørnson sin oppsang for skytterlagene. Et av åpningsversene lyder så:
Gamlingen på tinge
skal få stemme trygt og kjekt
bakom rifleringe
av den unge slekt.
Riksrett over ministeriet Selmer ble besluttet 23. april 1883. Mens prosedyren pågikk i lagtingsalen, ble det ført en bitter strid ute blant folket. Ved nyttårstid 1884 var stemningen så opphisset at sjefen for Armedepartementet ga ordre om at geværene ved bataljonsdepotene skulle gjøres ubrukbare. Samtidig gav kommandanten på Akershus festning ordre om å gjøre feltkanonene ferdige til defensiv bruk. I februar 1884 sendte redaktør Jon Hoel ut sitt berømte flyveskrift «Giv Akt!!!». Han oppfordret skytterne til å holde riflene i halvspend for å verne Stortinget. På svensk side ble det antydet å gi Selmer bistand og la Johan Sverdrup fengsle. Mange fryktet svensk invasjon, statskupp og revolusjon.
Endelig falt Riksrettens dom den 27. februar 1884. Selmers regjering ble dømt til embetsfortapelse. Etter at Schweigaards «Aprilministerium» hadde vist seg å være mislykket, dannet Johan Sverdrup sin regjering den 23. juni 1884. Sverdrups ministerium innledet et systemskifte, fra embetsmannsstyre til folkestyre. Etter hvert fikk Sverdrup store motganger som politiker. Da han i 1887 besøkte Notodden, var han på retur som politiker. Han opplevde en rekke nederlag i Stortinget, og det var uro innen hans eget parti. Statsministeren i Stockholm, Richter, tok sitt liv i 1888 på grunn av uoverensstemmelse med regjeringen. Og 7. juli 1889 invilget kong Oscar regjeringens avskjedansøkning. Det inntrådte en avslappelse etter de stormende 80-årene. Garborg skrev boken «Trette menn.»
Blant alle langveisfarende fra inn- og utland finner jeg mange navn fra byer og bygder i Telemark. Konsul H. H. Holta og stortingsmann Carl Stousland fra Skien er hyppige gjester. Skolemannen Aug. Western, den gang stud philol… kom også fra Skien, og seminarbestyrer Gløersen fra Hvideseid. Familiene Cappelen og Aall fra Ulefoss er faste gjester år om annet.
1 1887 ankom senere statsminister Gunnar Knudsen med frue fra Borgestad.
Til Furuheim kom som nevnt bygdefolket. Jeg noterer følgende kjente bønder og skogeiere: Halvor J. Lie, Halvor H. Borgen, Gj. H. Eikjarud, G. H. Opdal, Halvor H. Askildt, alle fra Bø i Telemark, G.Hafsteen fra Gransherad, T. M. Kleppen fra Sauland, Ambros O. Haave og Ole O. Haave fra Heddal. Disse herrer har øyensynlig hatt festlige samvær på hotellet.
At Notodden og Furuheim var velrenommert som oppholdssted gis det begeistrede uttrykk for i gjesteboken. Således har familien Willis fra Philadelphia gitt følgende raske notat:
«If you desire a good meal an good attention be sure and make longest rest in the mountains, – is this appeariance of three Americans.»
To svenske damer skriver: «Vi har funnit alt här utmärkt och rekommandera hotellet som ett det angenämaste hvilostelle».
Og en nordmann gir dette lyriske uttrykk for sin opplevelse:
Idyll imellem fjeld og skov,
berømt for sangere og ælde,
for dunkle skove, høie fjelde,-
hvor trygt uti din favn jeg sov!
Disse spennende notatene fra den gamle gjesteboken forteller at Notodden har tradisjoner som innfallsport til Telemark. Hit kom ledende personligheter i åndsliv og kulturliv og forgrunnsfigurer i den politiske kamptid i 80-årene. Sammen med bygdefolket er de en illustrasjon til den betraktningen som Ingeniør H. J. Bauch gir i sin artikkel i dette skriftet at Notodden er motsetningenes by. Og byen symboliserer hele Telemark, dette fylke som er motsetningenes fylke i natur og folkeliv. Et særpreg som danner fruktbar grobunn for utviklingen og fremgangen i vårt land på alle måter.
Kilde: Notodden Handelsstands- og Industriforenings jubileumsskrift 1958.
Artikkelen er gjengitt fra Notodden Historielags årsskrift 1993