Helt siden vikingtiden har vassdragene i Telemark blitt nytta til transport av tømmer. Dette har vært den letteste og naturligste måten å frakte tømmer fra skogene og til bruks eller foredlingsstedet.
På 1400 tallet var det livlig tømmerhandel med hollendere i Skiensvassdraget, og sannsynligvis solgte også skogeiere oppover i Tinnelva tømmer til disse. På denne tiden var det ikke noen form for organisert fløting, så hver enkelt skogeier sørget for å få sitt tømmer fram til bestemmelsesstedet.
På midten av 1500 (ca.1530) kom den første oppgangssaga i drift. Dette var et stort framskritt som gjorde tømmeret mer anvendelig som byggematerialer, etterspørselen etter sagtømmer vokste og tømmerfløtinga gikk inn i en ny epoke, industrialismens tid var i emning. Elvene ble mer tilrettelagt for fløting, forskjellige slags anordninger ble bygd og arbeidet fikk en noe mer organisert form.
Første gang Fulldøla er nevnt skriftlig i fløtningssammenheng er, i følge E.Østvedt’s bok «Fløting i Telemark gjennom 300 år», et skriv som er funnet i riksarkivet. Dette skrivet er datert i 1739 og er fra sagbrukseierne i Skien til fogden Joachim Scweder på søndre Brekke i Bratsberg amt. Det er formet som et spørreskjema med 21 poster som sagbrukseierne har svart på. En av postene lyder som følger:
-Når fløtes eller kjøres tømmeret til sagene, i hvilke elve foregår fløtingen og hvor langt på de forskjellige måter føres det fram til sagene?
-Tømmerets fremførsel til sagene skjer her alene ved vannflom, intil det på korteste måte kan kjøres til sagveltene. De elve og sjøer hvorigjennom alt vårt tømmer går, er Norsjø og Foldøla i Hitterdal prestegjeld.
I denne boka står det også om den omfattende fløtinga som foregikk i Tinnvassdraget på slutten av 1600 tallet. Adelsmannen Jørgen Bjelke, som hadde fått overdratt Gimsø kloster fra kongen, fikk ved kongelige privilegier i 1662 enerett til kjøp av alt tømmeret i dette vassdraget. Gransherad og Lisleherad er også nevnt, derfor er det grunn til å tro at Fulldøla har vært i bruk til fløting på denne tida. I 1666 solgte Bjelke rettighetene videre til Cort Adler som hadde denne rettigheten i nesten 140 år. Dette var et monopol som var med på å holde tømmerprisene på et lavmål grunnet manglende konkurranse i markedet. I 1801 overtok Didrik Von Cappelen Gimsøgodset og en del av rettighetene i vassdraget, men nå nektet innflytelsesrike bønder i Lisleherad å godta dette, noe som førte til lange rettssaker mot Cappelen anført av Haavebøndene og sagbrukseierne brødrene Blehr i Stathelle. Som støttespiller hadde de den senere kjente grunnlovsmannen Christian Magnus Falsen. Monopolet tok med disse rettssakene slutt og i 1808 kunne bøndene i Tinnvassdraget selge tømmer til hvilke sagbruk de ville. Konkurransen økte, prisene ble høyere og aktiviteten skjøt fart, noe som fikk ringvirkninger for de små tverrelvene, også Fulldøla.
I åra framover ble det gjort mange forsøk på å forbedre og organisere fløtinga, men tross sine tapte rettigheter skulle Cappelen få stor betydning for fløtinga i tverrelvene, også i Fulldøla. I Sv.O. Flåten og S V Landsverks bok «Skogbruk i Lisleherad i gammel og ny tid» står det følgende: «I begynnelsen av 1800-tallet kjøpte Cappelen store skogarealer i Tinnvassdraget, noen av de få som sto imot presset var Haavebøndene i Lisleherad. Men med stor dyktighet og kraft gikk han i gang med å fløtbargjøre tverrelvene i Tinnvassdraget»
Når det var han som eide fløtningsrettighetene var det vanskelig for andre å drive separatfløting, derfor ble han igjen enehersker i tverrelvene og således i stand til å holde prisene lave. Flåten skriver videre: «Cappelen hadde med damanlegg og utbedringer gjort Fulldøla til en brukbar fløtningselv og derfor lykkes han med å få kjøpt store verdifulle skogarealer av bøndene rundt Follsjø en skog som i disse traktene sto nærmest verdiløs»
Den såkalte «elveconventionen» av 1842 som var en overenskomst mellom skogeierne og trelasthandlerene om retningslinjene for fløting i Tinnvassdraget der blant annet Ole Olsen Haave var representert hadde liten innflytelse for fløtinga i Fulldøla der igjen Cappelen var «enehersker»
Didrik Cappelen var senere med og grunnla Skiensvassdragets fellesfløtningsforening.
Didrik Cappelen
Skiensvassdragets fellesfløtningsforening overtar.
Cappelen hadde drevet privat fløting i Tinnvassdraget og alle tverrelvene i en årrekke, deriblant Fulldøla. Der hadde han utført en rekke elveutbedringer for å lette fløtingsarbeidet. Disse besto i å bygge fløtingsdammer, skjermer, lenser og lignende. Firmaet hadde også skaffet seg mange rettigheter i vassdraget.
I 1887 overtok Skiensvassdragets fellesfløtningsforening alle rettigheter og anordninger for kr. 56000,- Regnskapet for Fulldøla som det står i regnskapsbøkene:
Hoveddam kr. 800,-
Liten mølledam kr. 100,-
Fløterhusvære kr. 400,-
Lense (26 trær m. tilbehør kr. 300,-
Skjermer (ca. 175 m kr.1200,-
Totalt kr.2600,-
Organiseringa av fløtinga i Fulldøla gikk nå inn i en epoke som skulle vare helt fram til fløtinga opphørte i 1970