Ved Skildrud i Heddal lå det et kjent vertshus drevet av Anne Trine Holst. Vertshuset hadde navnet «Jomfru Holsts versthus» og det er skrevet om det i mange reiseskildringer på slutten av 1800-tallet. Vi har samlet noen av dem her, og som dere vil se var det ikke bare «vanlige» eventyrlystne reisende som overnattet her!
Litt om «Jomfu Holst»
Anne Thrine Holst ble født i Holmestrand 16. juni 1816. Hun ble tidlig foreldreløs, men hun må ha vært en tiltakslysten person for etter hvert ble hotellvirksomhet hennes levevei. Først drev hun hotell på Dalen, senere kom hun til Vestfjorddalen og til slutt Heddal der hun i mange år drev «Jomfru Holsts vertshus» Når en leser de gamle reiseskildringene er det tydelig at hun var viden kjent, for mange reisende nevner «Jomfru Holst vertshus» eller «Jfr. Holst lille hotell» i sine historier. Hun døde 29. juli 1910 og ble gravlagt på Heddal kirkegård.
I Morgenbladet 5. august 1910 sto følgende om hennes dødsfall:
DØDSFALD.
Frøken Thrine Holst, Hitterdals ældste innvaaner, er avgaat ved Døden den 29de Juli og og ble begravet 
på Hitterdals Kirkegaard den 1ste August, skrives det til Morgenbladet, Avdøde er født i Holmestrand 16de Juni 1816 og blev saaledes 94 Aar gammel – Tidlig ble hun foreldreløs, men hendes uavhængige Natur bragte henne snart at bli selvhjulpen ved eget Arbeide. Mangfoldige Turister og Reisende vil mindes gamle «Jomfru Holst» fra den Tid, da hun tok imot Reisende, først på Dalen ved Bandak, senere i Vestfjorddalen og til slut i Hitterdal. I de sidste Aar levet hun ensom og tilbaketrukket, men fuldt aandsfrisk til det sidste. Under hendes ofte lidt barske Væsen bodde et varmt, trofast og rettskaffent Hjertelag.
Heller ikke den Norsk-Amerikanske avisen Scandinaven lot dødsfallet gå upåaktet hen, 21. september 1910 skrev de følgende:
Gamle «Jomfru Holst» døde nylig, 94 år gammel. Hun er viden kjent som hotelvertinde i Hiterdal i lang Tid, før Kulturstrømmen oversløyet hendes vel omtalte Bedrift paa Skjeldrud i Hiterdal. Hun var i Virksomhed i sit lille Kjøkken til faa Dage før sin Død. Hun levde i de senere Aar af en Livrente paa 50 Kr. Pr. Maaned. Hadde hendes Dødsfald og Begravelse været bekjendtgjort i betids og paa Alminnelig Maade, vilde hun hadt Følge til Graven; men alt foregik i Stilhet.
.jpg "Trykk på bildet for å se hele bildet, tilbakeknappen for å komme tilbake i lesemodus")
Vershuset lå ved den gamle hovedveien på Skilrud, det finnes dessverre ikke bilde fra den tiden det var i drift (i alle fall ikke som vi vet), men huset sto fremdeles da dette flybildet ble tatt i 1953. (Det er huset bak «Valenbutikken»)
I Tromsøposten lørdag 11. august 1888 kan vi lese en artig liten historie fra den gang den tyske kronprins Fredrik i 1873 var på reise i Telemark.
Keiser Fredrik og de tre Damer
Paa sin Reise i Thelemarken i 1873 boede den daværende tyske Kronprins med sit Følge en Nat på Jomfru Holsts Hotel i Hiterdal. Kronprinsen var adjungeret en en norsk Oficer, der bl.a. gjorde Tjeneste som Tolk. Da man nede paa Notodden spurgte, at Kronprinsen var kommen til Bygden, blev der naturligvis strags en sterk Valfarten opover af de mange Turister, baade Damer og Herrer som opholdt sig der, og som gjerne vilde se den berømte Kronprins og vordende Reiser. Blant de nyskjærrige var ogsaa tre Damer, der var ute som Turister. Den ene av disse tre kjendte den norske Officer, som fulgte Kronprinsen. Hun fik Officeren i Tale, og efterat hun havde presenteret sine to Medvandrere, der ligsom hun selv «saa forferdelig gjerne vilde saa se Kronprinsen», bad hun Officeren om et godt Raad, at de kunde opnaa denne store Lykke. Officeren sagde, at hvis de tre Damer vilde stille sig ved Gjærdet, saa antog han nok, at Kronprinsen snart vilde gaa en Tur og da komme lige forbi. Men saa maate Damene neie pent, sagde Officeren. Dermed fløy han ind og fortalte det til Kronprinsen. Denne tog strax sin hat og gik. Han tog en Omvei, saa han kom bag paa Damerne, der ufraværende stirrede mod Trappen, gik tæt hen til dem og sagde paa bredt Norsk: «Goddag, mine Damer!» De tre vendte sig og kjendte strax Prinsen. Han hørte idetsamme et trestemmigt hu! – hi! – Ha! Hvorpaa de tre Damer satte afsted i vildt Sprag, som pokker selv skulde ha været i hælene paa dem. Kronprinsen stod igjen og lo, saa det klukkede i ham.
(«Fremtiden»)
En annen kjent person var også losjerende hos «Jomfru Holst».
Da General Grant i 1878 var på reise i Norge var Konsul Gerhard Gade med som reiseleder og skrev senere i sine memoarer om denne reisen.
(General Grant var president i USA fra 1869 til 1877, kjent for å ha fått slutt på borgerkrigen i USA .)
General Grant i Norge 1878, utdrag av Konsul Gerhard Gades Memoirer
For 25 Aar siden var Landshotellene i Norge endu i meget maatelig Forfatning, og i Telemarken var de svært beskjedent utstyrt med dem. Telefon, som nu gjenemkrysede Landet. Til stor Lettelse for de Omreisende, var ogsaa den Gang ukjent Opfindelse. Jeg hadde derfor ikke været i stand til paa Forhaand at sikre os Nattekvarter i Hitterdal i Jomfru Holsts lille Hotel, som jeg engang i tidligere Dage hadde besøkt. Vi fant ogsaa, at unge Englendere hadde opptatt de faa Værelser ovenpaa i Huset, som vi nødvendigvis maatte ha, men som den tjenestevillige Jomfru Holst trods sin beste Vilje ikke kunde gi os. Her var gode Raad dyre, og da vi ikke saa sent paa Aftenen kunde reise videre, maatte jeg gjøre et forsøk med Englenderne. Jeg kravlet op den steile Hønsetrappe, som det lille Trehuset hadde, og rettet en Appel til Englendernes Høymodighet om at rømme Værelsene til Fordel for den berømmelige Gjæst, som Hotellet huset. Jeg var i stor Tvil om, hvorledes Svaret vilde falde ud, og var så meget mere fornøyet, da jeg saa de pakke ind sine Ting og flyttede ned til det knappe Kvarter i Etagen under. Stemningen i England mot Amerikanerne var paa den Tid paa mange Hold alt annet end vellvillig og det kunne lettelig ha faat et Utslag ved den Anledning i et kort og uvillig Avslag. Men heldigvis gikk det bedre, end jeg hadde frygtet.
Den følgende Morgen fant jeg General Grant sittende ute paa «theporch», som sedvanlig med en Cigar i Munden, og rolig betragtet Arbeidsfolkene, som var iferd med Høyonnen i Bakkene paa den anden Side av Veien. Saa sa han: «Mr.Gade, de Folk derover, som jeg naa lenge har sett paa, utføre sit Arbeide forfærdelig langsomt, og jeg skulde paata mig at utføre i den halve Tid – men bra og skikkelige Folk er det nok alikevel, hvis jeg skal dømme dem etter mitt eget Bekjenskap med norske Arbeidere, som jeg har været sammen med paa mit Hjemsted i Vesten.» Jeg svarte han for formodentlig, at den norske Sendrægtihheten altid vil vige, naar den først kommer i Forbindelse med amerikansk Energi og Driftighet. General Grant foretrak nu at kjøre alene i en Karjol, som maaske mindet han om en Sulky fra hans Hjemstavn, og hvori han kunde være overlatt til sine egne, stille Betragtninger. Jeg sat som Følge derav senere i Vognen ved Siden av Mrs. Grant, som jeg gjorde flere Spørsmaal om Forhold i Washington under Grants «presidents terms», som jeg ikke vilde ha fremsat for han selv. Julia Dent Grant, som nu hviler ved sin Mands Side i det prægtige Maisoleum, som hans Lansdmænd reiste ham ved Riverside Drives, passet hverken ved sine Aandsevner eller Opdragelse synderlig for den fremskutte Plads i det hvite Hus, som hun i 8 Aar blev kaldt til at inta som Præsidentens Hustru. Imidlertid kom hun og jeg godt ut av det med hinanden i den korte Tid, vi var sammen daglig i Norge, og jeg skulde gjærne ha talt med hende om hendes store og elskverdige Mand, som jeg følte vendskap for, hvis jeg hadde støtt paa hende senere under mine Besøk i Amerika. Hiterdals gamle Stavkirke, som er restaureret for et Par Menneskealdre siden paa en Maate, som har ganske berøvet den gamle Oldtidsbygning dens eiendomelige Utseende, ble besøkt paa vor Vei igjennom Skoge og Sandmoer i nordlig Retning mot Tinnoset. Men da Tiden for en længre Telemarkstur over Tinnsjøen og igjennem Vestfjorddalen til Rjukanfossen og Gaustadfjeld vilde mangle os, kjørte vi ut paa Dagen atter mot Øst og stanset en Times Tid paa Bolkesjø, hvor gamle Ole, der gik omkring i Nationaldragt paa sin Fædregaard og var en i lang Omkrets kjent original Person, følte sig meget smigret ved at se General Grant i sit Hus. Han glemte heller ikke at omtale med Stolthet, at han nogen Aar i Forveien hadde beværet den tyske Kronprins Fredrich, den senere syke Keiser, i sit Hus, da han reiste i Telemarken paa sit Besøk til Oscar den 2den efter hans Kroning i 1873. Av Sunset Coy’s Reiseerindringer fra Norge har jeg senere læst, at gamle Ole Bolkesjø omtalte for han med stor Tilfredshet, at General Grant fulgt av Konsul Gade hadde hædret hans Hus med en Visit, like som Kromprins Fredrich hadde gjort. Vi sat ute på Tunet og drak The, hvortil Mrs. Grant indbød flere norske Turister, mens vi beundret den smukke Række Fjeld med Gaustadkjeglen i Midten i Vest, og Folsjøen, som blinket nedenfor Bolkesjøen. Men vi hadde endu 3 Mil at kjøre om eftermiddagen til Konsberg, hvor vi fant igjen i Viktoria Hotel om Aftenen et saa godt Kvarter, som vi vel kunde ønske os i den lille Bergstad.Da jeg møtte General Grant ved Frokosten den følgende Morgen, klaget han over , at han hadde sovet slet, og at han led av Hodesmerter. Han vilde ikke derfor ikke straks fortsette Reisen til Cristiania etter Bestemmelsen, men holde seg i ro paa Konsberg. Han gik imidlertid snart ind paa mit Forslag at ta en en liten Spadsertur omkring i Byen, hvor jeg blant andet viste han Mynten hvor min gamle Studentkamerat, Hyttemester Richard Stalsberg, som jeg ikke havde set paa mange Aar, førte os omkring, og hvor han netop myntet Tokronestykker. Under vor Vandring den Formiddag blev Grant efterhaanden mere meddelsom, nærmest om sine egne Privatanliggende hjeme i Amerika, og han beklaget sig over de store Skatter, som han hadde at betale av en eller flere af sine Eiendomme, som ar blit han foræret da han hadde ført Borgerkrigen til sin Ende.Om Krigen selv og dens mange Begivenheter nævnte han aldrig et Ord under vore Samtaler, likesom han ikke berørte noget om sin Virsomhet i Washington som Præsident i de paa hinanden følgende to terms, da han styrte Unionen. Da det just var en varm Dag, og vi kom forbi et Styrtbad med kjørlig Vand fra den store Elv, der driver Kongsbergs forskjellige Fabikker, foreslo jeg Grant at forsøke et Bad, der maaske kunde fordrive hans Smerter, mente han, at jeg burde ta et Bad, og at han vilde vente på mig, mens jeg fik min Afkjøling. Intet har rørt mig mer at erindre fra mit Samvær med denne merkelige og elskelige Mand end, at han rolig vandret op og ned i en av Kongsbergs Utkanter mens jeg fik meg et styrtbad. Denne Mand , som engang hadde staat i Spidsen for en Million soldater og senere i Fred hadde styret sit store Land gik, gik der nu stille og taalmodig, mens han biet på mig, den ubetydelige Fremmede. Men saaledes vilde han det, og syntes finde Behag deri.
Avskrift fra Morgennladet 2. mai 1910 (Bildet, Ulysses S. Grant president i USA 1869 – 1877)
Om du vil lese mer om president Grant kan du gå inn på Wikipedia her
Det finnes også omtaler i mange reisehåndbøker, her fra Den Norske Turisforeningens årbok 1868
En reisende skriver:
«Med Gjæstfriheden ser det sørgelig ud; det er meget vanskelig at faa Logis paa Bondegaardene, selv hvor Eierne ere rene Kapitalister, og af dem findes det ikke faa i Hitterdal; men saa er dog her 2 steder hvor man kan tage ind og fa et godt Logis, nemlig hos Jomfru Holst, der bor omtrent en halv Fjærding ovenfor Enden af Hitterdalsvand og strax nedenfor Kirken, og hos Landhandler Thommesen, der bor tæt ved Anløbstedet Tinnesanden og lige ved den smukke Tinnefos. Jomfru Holst Logis var «baade det beste og billigste Logis, jeg fant i hele Telemarken.
– og her fra artikkelen «Spredte minner fra turisttrafikkens barndom i Øst-Telemark for 60 år siden» av Ole Melbye i Skien-Telemark Turistforenings årbok for 1948
Fra en reisende.
Nå forlater vi det den gang så ubetydelige Notodden og tar turen oppover det brede Hiterdal, og tar en pust ved Skysstasjonen Lysthus og gjør samtidig en visitt innom det koselige, vesle losjihus ved veikanten, som ble drevet av en kondisjonert enslig dame, jomfru Holst, som døde i Heddal mange og nitti år gammel. Hun hadde visstnok sjelden ølrett, men ved å forhandle, kunne man nok få både ett og to glass øl.
Avskrifter fra Morgenbladet, Teledølen, Scandinaven, Tromsøposten og DNT reisehåndbok : Ole Arvid Vassbotten
Bilder: Widerøe flyfoto og fra Wikipedia