At det har vært stor aktivitet i skogene i vårt distrikt er det ikke tvil om, fløtningsminnene er mange. Tinnvassdraget med alle tverrelver er godt kjent, men at Heddøla også hadde stor betydning er kanskje litt mindre kjent. På denne siden har vi samla en del bilder fra Heddølavassdraget helt fra Heddalsvannet og til Hjartsjø. Det var store mengder tømmer som ble kjørt fram til elva helt fra Heddal og til Hjartdal og det ble også her drevet fløting i en del tilstøtende elver.
Dette bildet er trolig fra 1936 og viser Tuvenområdet og nordover Heddal. Nede til venstre ser vi Hegglensa. Der var det sorteringsanlegg, kjerrat og moseapparat for tømmer. Dette anlegget var omtrent som Tinnålensa, men noe mindre.
Hegglensa var som sagt et flåteapparat, som ble brukt til å bunte sortert tømmer. Det besto av en lang, rektangulær flåte på et underlag av stålpongtonger. På denne flåten var det en kjerrat, som trakk trakk sortert tømmer fra lensa like ved opp på en arbeidsplattform, der det sto noen karer med båtshaker/lunner som de brukte til å vippe stokkene sidevegs mot skråplan som fikk dem til å rulle sidevegs ned et et avskjermet basseng, ei «klubbedokk». Når det hadde samlet seg en høvelig mengde tømmer der, ble det slått tre kraftige jernvaiere rundt stokkene, som dermed var klare for sleping over Norsjø og Skien-Løveid-kanalen. Det lange skuret på flåten inneholdt blant annet maskinrom. Stolpene i bakgrunnen viser at kjerratanlegget var drevet med elektrisk strøm. Denne flåtemaskinen ble bygd etter vedtak i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings styre i 1899. Det var i drift fram til midten av 1930-åra.
(klikk på bildet for å se det i en større utgave)
«Kart over Hægslændsen i Hitterdal», opprinnelig oppmålt og tegnet av landmåler og amtskonduktør Theodor Fossum (1857-1927) i 1901, deretter kopiert av ingeniør Ebbe Theisen i 1936. Tegninga er utført med svart tusj på transparent kalkerpapir. Kartet viser området ved elva Heddølas utløp i nordenden av Heddalsvatnet, ikke langt fra det som seinere ble byen Notodden. Elvelandskapet her var preget av at vassdraget hadde ført med seg en del sand og grus, som var avsatt som små øyer eller sandbanker i et slags deltaområde. Den største av disse ble kalt for Vesleøya. Tegninga viser hvordan Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening hadde fått lagt ledelenser – sammenkjedete tømmerstokker – fra et punkt på Heddølas nordøstre bredd like ovenfor denne øya, over strendene på sørvestre side av Vesleøya, for å lede det løstflytende fløtingstømmeret mot elvas djupål, og hindre det fra å drive på land. Nedenfor, ved Rullnes, var det landfeste for ei lense som gikk ut i Heddalsvatnet, vinkelrett på strømretningen fra den ovenforliggende Heddøla. Cirka 350 meter ute i vatnet var den forankret i et steinkar. Derfra var lensa ført videre nordover i cirka 700 meter, før den igjen dreide sørvestover mot land. Denne lensa omsluttet en tilnærmet rombeformet skilleinnretning, der tømmeret ble skilt etter påhogde kjøpermerker i et vifteformet magasin med reservoarlommer (som ikke er inntegnet her). Tømmer fra disse lommene ble så ført til et flåteapparat, der en kjerrat trakk stokkene opp på ei brygge, hvorfra de ble rullet ned i ei klubbedokk, der tømmeret ble samlet i flåter som var høvelige for sleping over Heddalsvatnet, gjennom Sauerelva og over Norsjø mot Løveidkanalen og Skien. I tillegg til den beskrevne lensa er det også antydet ei eldre lense som var noe trangere enn den som omkranset skilleinnretningen. Langs strendene på kartet har landmåler Fossum markert hvem som var grunneiere ved Heddølas utløp i Heddalsvatnet. Dette var interessant fordi Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening antakelig måtte betale avgifter til berørte grunneiere. Fram til 1880 ble fløtingstømmeret fra Heddøla samlet på grunt vann ved strendene her ved nordenden av Heddalsvatnet og lagt i flåter. Da ble det første lenseanlegget bygd etter initiativ fra ingeniør Axel Borchgrevink i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening, som var opptatt av å få samlet tømmeret i «kanalflåter», som kunne slepes nedover i vassdraget og tas gjennom hele gjennom slusekamrene. Dette innebar ei betydelig effektivisering. Forslaget om å bygge det «maskinflåteapparatet» med vifteformet skilleinnretning som vises på fotografiet ble fremmet i fløtingsstyret i 1899 og vedtatt med stort flertall i årsmøtet i Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening samme år. Deretter ble det inngått kontrakt med Klosterøens mek. & elektr. Verksteder om bygginga av anlegget. Heggslensa var det første maskinflåteanlegget i Skiensvassdraget som fikk elektrisk drevet kjerrat. De øvrige hadde i utgangspunktet lokomobildrift. I 1936, da Ebbe Theisen kopierte kartet fra 1901, ble lenseanlegget skyldsatt og utskilt som Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings eiendom, noe som kostet organisasjonen drøyt 18 000 kroner. Kartkopien ble antakelig lagd i samband med denne transaksjonen. Pussig nok ble lenseområdet kjøpt omtrent samtidig med at fløtinga i Heddøla ble innstilt fordi størstedelen av virket fra Heddølas nedslagsfelt ble kjørt på landeveg. Fløtinga her ble gjenopptatt under 2. verdenskrig og videreført utover i 1950-åra, inntil den på grunn av vassdragsreguleringer måtte innstilles på nytt. Heggslensa ble imidlertid utrangert i den perioden det ikke var fløting i Heddøla, og seiere ble fløtingstømmer fra dette vassdraget tatt til Tinnålensa noen få hundrede meter unna for flåtelegging.
Tilhører Norsk Skogmuseum
Utklipp fra Teledølen 8. juni 1928.
Som en ser av avisutklippet var vann avgjørende for en problemer fløting.
(klikk på bildet for å se det større)
Mange fra Vestsida hadde sin arbeidsplass i fløtningen. På dette bildet ser vi fløtere som jobba i lensa.
Nr. 2 f.h. er Kristen A. Kaste og nr 3 f.v. er Andres K. Kaste, de andre er usikre. Privat foto
Ikke alt tømmeret havnet der det skulle, og fløtekarene måtte da drive såkalt landrensk. Her tar de nok en pust i bakken før arbeidet fortsetter. Ca. 1915. Følgende personer er i alle fall med på bildet: Jon Steinmoen, Ola L. Flaaterud, Ola Plassen Holstå, Jon Lia, Kristen A. Kaste. (fotoeier: Ragnhild Kaste Kaasa)
Is i Hegglensa
Var jobb å få i Hegglensa
Gammelt bilde fra Heddalsvannet med røyken fra jernverket i bakgrunnen.
Fra Hegglensa med Notodden og røyken fra jernverket i bakgrunnen.
Vi tar turen oppover Heddøla, her Heddøla bru
Fire steinfylte tømmerkister bygd på linje i det stilleflytende elveløpet i den nedre delen av Heddøla. Ved hver av tømmerkistene er det også rammet ned kraftige dobbelte pæler, som i dette vassdraget ble kalt for «røttærær» (ryttere). Tømmerkistene og pælene var støttepunkter for lensestokker – en kjede av tømmerstokker, som skulle holde fløtingsvirket på den ene sida. Fotografiet er tatt fra Heddøla bru, og det er rimelig å anta at disse innretningene skulle lede tømmeret mot et dertil egnet løp under brua og mot den nedenforliggende Hegglensa.
Heddøla bru sett nedenfra
Videre oppover elva var det før mange kriker og kroker. Her er vi i Hustveithølen. Elva er seinere retta ut så denne kroken av elva er nå så å si tørrlagt. Bildet er fra 1928
Hustveithølen 1928
Melås bru. Fotografiet er tatt fra en flat, sandete elvebredd mot den nevnte brua, som gikk i to spenn over det forholdsvis stilleflytende partiet. Brua var i trekonstruksjon. Da dette fotografiet ble tatt var en plogformet skjerm (isbryter) foran brukaret midt i elva under bygging. Vi skimter to-tre fløtere som later til å hente masse til arbeidet fra steinøyra til høyre side av den nye konstruksjonen. Noen andre karer betraktet byggeprosjektet fra posisjoner ved rekkverket på brua. Dette var antakelig fløtingsfunksjonærer fra Glommavassdraget, som var på befaring i dette området i 1921. Melåsbrua var utsatt når det var mye vann og mye tømmer i elva. Brua var kommunal eiendom, og når det oppsto skader ble det gjerne reist krav fra kommunen og vegingeniøren i fylket om at Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening skulle bidra til reparasjonsarbeidet. Dette skjedde etter at flommen i mai 1906 rev med seg hele isbryteren, og det skjedde etter en liknende skade som oppsto under flom i august 1917. I begge tilfeller aksepterete Skiensvassdragets Fellesfløtningsforening å dekke halvparten av reparasjonskostnadene. Etter skaden fra 1917 vedtok organisasjonens styre at utgiften skulle dekkes inn ved at det ble lagt en avgift på 10 øre per load på alt tømmer som ble levert ovenfor Melåsbrua. Reparasjonsarbeidene tok tid, og de ble tydeligvis fullført først i 1921, da dette fotografiet ble tatt. Fløtinga i Heddøla var, som i alle andre fløtingsvassdrag av en viss lengde, rotedelt. Dette betydde at alt tømmer som ble levert i samme rote ble belastet med samme avgiftssats, men også at ett og samme fløterlag hadde ansvar for at tømmeret ble utfløtt fra denne roten. Fram til begynnelsen av 1900-tallet strakte 1. rote i Heddøla seg fra Heggslensa (ved utløpet i Heddalsvatnet) opp til Melåsbrua. Skogeierne krevde etter hvert å få trukket denne grensa videre oppover, for å få redusert fløtingskostnadene på tømmer som ble levert ovenfor brua.
Bilde tatt fra Melås bru og oppover elva. År 1922
Skådam av tømmer i Heddøla. I en påskrift på bildet er denne skådammen karakterisert som en «buskeskjerm», men her er det brukt materialer som i dimensjoner og kvalitet langt overgikk en vanlig buskskjerm. Slike skjermer ble vanligvis lagd av tynnings- og hogstavfall, greiner og busker av gran, bjørk og or som ble i yttersvinger i elveløpene, lag på lag, med stein og grus imellom. På den måten etablerte man stengsler som hindret fløtingstømmeret fra å drive på land. På dette fotografiet er det imidlertid ikke busker og greiner man har brukt, men kvistet småtømmer, som er lagt med toppendene mot strømretningen, og med en del tynne strøstokker imellom. Skådammen ble, karakteristisk nok, bygd på vinteren, da vannstanden var lav og elveleiet var islagt, slik at det kunne brukes som arbeidsplattform. Vi skimter en mannsskikkelse oppå den nesten ferdige skådammen. I bakgrunnen sto barskogen tett.
Tømmerhaug ved Melåsbrua. Fotografiet er tatt fra brua, mot haugen som bygde seg opp fra strømbryteren som skulle beskytte brukaret midt i elva. Etter hvert som stadig mer tømmer kom ovenfra, ble haugen stadig større og videre, og da dette fotografiet ble tatt later det til at den dekte hele elveløpet. Til venstre i bildeflata ser vi husmannsplassen Sundet med stuebygning, stabbur, fjøs og låve. År 1922
Elveinspektører på befaring i Heddøla, trolig i 1929
Elveinspektører. Bildet er trolig tatt i 1929
Stivivelta. Tømmerkjørerne har gjennom foregående vinter lempet tømmer, som de må ha kjørt fram på sledeføre og rullet det nedover elveskråningen. Der ligger tømmeret parallelt, slik at det lett lar seg rulle videre ned i elvefaret når våren kommer og vannføringa høver for fløting. Dette fotografiet er, etter snøflekkene mellom tømmerveltene å dømme, tatt tidlig på våren. Ved Stivivelta startet for øvrig den nederste takstsona i Heddøla. Det at tømmeret ovenfor ble belagt med noe høyere fløtingsavgifter kan ha vært bakgrunnen for at såpass mye fløtingsvirke ble kjørt hit og levert i elveskråningen, slik fotografiet viser.
Heddøla omtrent på høyde med Bamblesletta. I bakgrunnen kan en skimte Ålamoen og gårdene bak i bildet er sannsynligvis Sauargårdene
Omnesfossen bak Heddal mølle. Dette er utløpet fra Rohølen.
Skjerm i Omnesfossen
Landsverk bru ved Omnesfossen. Heddal mølle til venstre. Det ble bygd ny bru her i 1936. (Skilt på brua) Den brua som en ser på bildet er revet til fordel for den som står der nå. Ser ut som det er arbeidet med den nye brua som er i gang. Bildet er tatt ca. 1936.
Fløtere ved Omnesfossen 1910 (En ser også Saulands ullspinneri)
Skjerm med gangbru ved Omnesfossen 1949
Rester etter fløteranordning i Omnesfossen. Bildet er fra 1949
Omnesfossen
Fra Flatlandsvelta i Hjartdøla. Fotografiet er tatt vinterstid, på er tidspunkt da det var åpen råk bare over djupølen i vassdraget, mens landskapet for øvrig var dekt av snø. I elveskråningen på nordsida av vassdraget aner vi en vegtrasé. Fra denne vegen er det veltet sledekjørt tømmer nedover hellinga mot elveleiet. Sentralt i bildet aner vi en del karer som tilsynelatende har begynt å «florlegge» tømmeret i ei såkalt «strøvelte». Dette innebar at stokkene ble lagt lagvis – i «floer» – med lengderetningen parallelt med strømretningen, og med mellomliggende «strøstokker» på tvers av strømretningen. På denne måten oppnådde man å få ei luftig velte, der stokkene fikk en forsiktig tørk før våren kom og fløtinga tok til. Dermed ble det noe mer lettflytende, og faren for at det sank og gikk tapt var betydelig redusert. En annen fordel med slike strøvelter var at utislaget kunne utføres raskt og effektivt når vannføringa var ideell. Tømmer som ble liggende hulter til bulter i elveskråningene derimot, var det besværlig å få slått uti, og fellesfløtingsforeningen kunne i enkelte tilfeller kreve refusjon fra skogeiere som hadde levert tømmeret sitt slik.
Hjartdøla
Flatland bru, Hjardal
Flatland bru, Hjartdal
Halvor Sisjord forteller i boka «Skog og skobruk i hjardalsbygdene» en historie fra dette stedet.
Der Flatlandsbroo stenn i dag va` det da ei trebru. I nærheten der var de ei gåmmål stugu dei kalla Gravestugo. Der hadde da brotarane sett seg inn og eti nista si. Og åo var full av tømmer og svælgde onda som bære det, så di var i godlag og prata og skjemta. Men plutseleg hørde di et veldig te brak, og de lura kar`en på hått va fe noko, og ut me`seg. da såg dem broo, den hadde gingi på åo.
Om det er den brua på bildet veit vi ikke.
Tømmer i Hanfoss 1918
Tømmerhaug i Hjartdøla
Fløtere eller «brotatar» som fløtingsarbeiderene ble kalt i vårt distrikt hadde høy status, sikkert for at det krevde mot og styrke til dette arbeidet. På bildet ser vi tre «brotarar» i arbeid. Forøvrig blei det ikke sagt fløting i vårt distrikt, arbeidet blei kalt » broting»
Åmotsbrua, dette er brua som gikk over Hjartdøla før den som eksisterer i dag. Skogsfjell i bakgrunnen.
Det har også blitt fløta i mange tilførselselver bådet til Skogsåa, Hjartdøla og Heddøla. Tuddalvassdraget var et av dem.
Kovdammen, ved utløpet av Kovvatnet i Hjartdal i Telemark. Kova er ei av tilløpselvene til Skogsåa, som igjen er ei tilløpselv til Heddøla. Avstanden fra Heggslensa nederst i dette vassdraget til Kovdammen skal ha vært cirka 45 kilometer. Fotografiet viser en solid dam, murt av bruddstein. Da dette bildet ble tatt sto dammen åpen. Omtrent halvparten av løpet hadde luker, som var trukket opp, slik at vannet kunne renne fritt under. I ytterkant av dambrua ligger det en del materialer, antakelig «nåler», som i fløtingssesongen ble brukt til å stenge den andre halvdelen av damløpet. Nålene var planker, som ble stukket i motstrøms retning fra dambrua. Trykket fra vannet presset den nedre enden av nålene mot en terskel i botnen av dam løpet og mot brubjelken på motstrøms side. Når det sto slike nåler tett inntil hverandre over hele damløpet bygde det seg opp et vannreservoar på motstrøms side. I lia på motsatt side av vassdraget, omtrent et steinkast fra dammen, lå det ei damstue for mannskapene som passet damanlegget. Dette var en laftebygning med rektangulært grunnplan, forlenget med en overbygd veranda på sørgavlen og et bordkledd bindingsverkstilbygg på nordgavlen (antakelig en vedskåle). Vegetasjonen omkring damstedet er ellers preget av at det lå bortimot 900 meter over havet. Her var det neppe mye kvalitetstømmer å hogge. Vanligvis var det ved Kovflåttjønn, fire-fem kilometer og nesten 300 høydemeter lengre nede at merkinga og påslaget av tømmer tok til. Vannet fra Kovdammen var imidlertid viktig for fløtinga der og videre nedover i vassdraget.
Bonsdammen
Det var dammer i Bonsvatn og i Kova. Dette var for å få fløtingsvann til vassdraget som enda ut i Skorsåa og videre ned Hjardøla og Heddøla. Åpninga av disse dammene måtte samordnes for å få nok vann til fløtinga i elvene. Når tømmeret kom til Bjår og Søndeansvannet måtte det flåtelegges (lages ringlenser) og roes over før det blei fløta som laustømmer videre nedover vassdraget. Det sies Skogsåa var en vanskelig elv å fløte i så mye tømmer blei ødelagt før det kom fram til sagbrukene.
(Bilde fra Skog og skobruk i hjardalsbygdene)
Fløtere i Skogsåa
Tømmer ved den gamle Søndelandsbrua.
Gammelt bilde fra Elgevad bru. 
Tømmerfløternes viktigste redskap, fløterhaken eller som det het i Heddal «båsshåkå»
Lesene i Heddalsvannet var permanente og ble holdt sammen med solide smidde skjøter. Om treene til lensestokkene var valgt ut med omhu ble de til slutt gjennomtrekt med vann og måtte byttes ut, så det var stadig utskiftinger.
Det kunne gå riktig galt på sølete bløte veier med tunge lass om våren. Bildet er fra Resjemheia.
Til slutt tar jeg med en artikkel som sto i Teledølen i juni 1928 som beskriver fløterne som hverdagens helter og det kan vel heller ikke være tvil om at dette var arbeidsfolk det sto respekt av.
Artikkelen er skrevet av Einar Tufte.
Klikk på utklippet for å se det i større utgave.
Kilder:
De fleste opplysninger og bilder er henta fra Skiensvassdragets Fellesfløtningsforenings arkiver som er lagt ut på Hordaland museum og Digitalt museums sine nettsider. Det er også henta opplysninger fra boka «Skog og skogruk i hjartalsbygdene» av Hjardal Historielag, avisutklippene er fra Teledølen ( inneholder også private bilder)
Stoffet er samla og tilrettelagt for Notodden Historielags hjemmeside av Ole Arvid Vassbotten